Snart er det ikke mer 2019 igjen.
Jeg har brukt å legge ut noen meninger om foregående år, og ønsker for neste, men ettersom jeg ikke tør annet enn å være overtroisk og forsiktig, så blir det ikke noe av det. Det viser seg at livet alltids kan fleske noe utav ermet om man påstår at nå går det bra.
Så. Forsiktighet på den fronten.
Jeg begynner å bli friskere, iallefall har jeg på meg vanlige klær i dag og har ryddet litt og nesten laget litt middag. Nå må jeg bare få igjen pusten.
Sånne lange blogginnlegg med mening og følelse? Det kommer. I 2020 eller før.
#såsyksombaremorkanbli #juletradisjon
Du vet når du skal si setningen "Du kan bare sette den der ved siden av den andre" men allerede på "kan" kjenner at dette var en dårlig idé, det var en altfor lang setning, hvordan i himmelens navn skal du komme deg gjennom hele?
Så syk.
I dag har jeg i all hemmelighet smådrukket av rabarbraspriten i kjøleskapet. Hele dagen.
Har ikke gjort noe fra eller til, vil jeg si.
Så syk.
I dag har jeg i all hemmelighet smådrukket av rabarbraspriten i kjøleskapet. Hele dagen.
Har ikke gjort noe fra eller til, vil jeg si.
tradisjonen tro
I fjor ble jeg ikke syk før andre juledag, og de to årene vi feira i Sverige var jeg ikke syk, ellers tror jeg faktisk jeg har vært syk mer eller mindre hvert eneste år. Det er mer slitsomt nå som vi har barn.
Jeg er oppe og vaker innimellom, men gjør ikke så mye på den der to-do-listen min.
Fameelien kommer om en drøy time, de skal få pepperkake og gløgg, og jeg har silt spriten. (for bær og krydder, takk.) Og så skal de pynte juletreet sammen med mitt barn, og da går jeg muligens og legger meg.
Jeg vil aller aller helst bare sitte her og smake litt mer på spriten (rabarbra&fiken, rips&vaniljestang, den siste var kanskje best, men gode begge) men jeg har jo barn så det går ut.
I år har vi furu, ihvertfall, det er av det gode.
Jeg er oppe og vaker innimellom, men gjør ikke så mye på den der to-do-listen min.
Fameelien kommer om en drøy time, de skal få pepperkake og gløgg, og jeg har silt spriten. (for bær og krydder, takk.) Og så skal de pynte juletreet sammen med mitt barn, og da går jeg muligens og legger meg.
Jeg vil aller aller helst bare sitte her og smake litt mer på spriten (rabarbra&fiken, rips&vaniljestang, den siste var kanskje best, men gode begge) men jeg har jo barn så det går ut.
I år har vi furu, ihvertfall, det er av det gode.
snrrrrk
Ja, det er jo det der med ha en egen juletradisjon, som er å bli syk i julen. Det betyr at jeg er bittelitt på etterskudd med julevasken. Jeg var heldigvis ferdig med julegavene i september.
oh the irony
Ok, jeg kom på det da jeg hadde lagt meg, og overskriften skulle vært "Mindfullness/tilstedeværelse."
Og det skulle handle om hvor glemsk jeg er, på den der helt fjerne måten.
I går bakte jeg skillingsboller med mitt barn, og oppskriften har jeg i en bok jeg fikk av mamma for noen år siden, der hun hadde samlet oppskrifter fra familien, scannet og limt inn, og funnet bilder av de forskjellige familiemedlemmene sånn at det sto ved siden av lappene og kortene med disse oppskriftene, med deres håndskrifter på. Det var en kjempefin gave.
Hvis jeg noengang får barn, skal ungen få denne boka av meg, tenkte jeg.
Der jeg sto og bakte med mitt barn.
Tro om man kan få en liten hjerneskade av sorg og stress?
Jeg vet jo at stress alltid har slått rett inn. Da jeg gikk på kunsthøgskolen i Bergen og var midt i eksamensperioden og hadde med vekkerklokka istedet for mobilen for eksempel. Og hadde undertøy under ytterjakka, det midterste laget hadde jeg glemt. Og måtte låne noens mobil for å ringe mamma, men ikke husket telefonnummeret, et nummer jeg har kunnet utenat i alle de år.
Men akkurat nå er det ikke så mye av den type stress, nå tror jeg mer det må være en ettervirkning av det hele, at jeg ikke husker hva selv de enkleste ting heter ("sætt dæ påååååå...den der den der den der eeeehhh...sett dæ der.") eller om jeg har rukket å anskaffe barn, for eksempel.
Jeg føler ikke at det egentlig er hukommelsen det er noe i veien med, det er mer tilstedeværelsen. Det er som jeg konstant tenker på noe annet som jeg heller ikke vet hva er.
Jaja. I det minste har jeg et yrke der dette er mer eller mindre forventet. Jeg får begynne å drikke litt på jobb og miste styring over budsjettene også, så innfrir jeg vel de flestes forventninger totalt.
Og det skulle handle om hvor glemsk jeg er, på den der helt fjerne måten.
I går bakte jeg skillingsboller med mitt barn, og oppskriften har jeg i en bok jeg fikk av mamma for noen år siden, der hun hadde samlet oppskrifter fra familien, scannet og limt inn, og funnet bilder av de forskjellige familiemedlemmene sånn at det sto ved siden av lappene og kortene med disse oppskriftene, med deres håndskrifter på. Det var en kjempefin gave.
Hvis jeg noengang får barn, skal ungen få denne boka av meg, tenkte jeg.
Der jeg sto og bakte med mitt barn.
Tro om man kan få en liten hjerneskade av sorg og stress?
Jeg vet jo at stress alltid har slått rett inn. Da jeg gikk på kunsthøgskolen i Bergen og var midt i eksamensperioden og hadde med vekkerklokka istedet for mobilen for eksempel. Og hadde undertøy under ytterjakka, det midterste laget hadde jeg glemt. Og måtte låne noens mobil for å ringe mamma, men ikke husket telefonnummeret, et nummer jeg har kunnet utenat i alle de år.
Men akkurat nå er det ikke så mye av den type stress, nå tror jeg mer det må være en ettervirkning av det hele, at jeg ikke husker hva selv de enkleste ting heter ("sætt dæ påååååå...den der den der den der eeeehhh...sett dæ der.") eller om jeg har rukket å anskaffe barn, for eksempel.
Jeg føler ikke at det egentlig er hukommelsen det er noe i veien med, det er mer tilstedeværelsen. Det er som jeg konstant tenker på noe annet som jeg heller ikke vet hva er.
Jaja. I det minste har jeg et yrke der dette er mer eller mindre forventet. Jeg får begynne å drikke litt på jobb og miste styring over budsjettene også, så innfrir jeg vel de flestes forventninger totalt.
Jeg har det på tunga
Jeg har hele blogginnlegget klart, overskrift og det hele, men sannelig om jeg husker hva det skulle handle om.
Jul? Blogging? Barn?
Jeg ser for meg at jeg våkner i natt og husker det. Og tenker VAR DET BARE DET? DET ER JO IKKE ET HALVT INNLEGG ENGANG!
Mener det var noe med et bilde også....
Ja. Nei. Kommer ingen vei her.
Jeg får vel heller gå og vanne blomstene.
Jul? Blogging? Barn?
Jeg ser for meg at jeg våkner i natt og husker det. Og tenker VAR DET BARE DET? DET ER JO IKKE ET HALVT INNLEGG ENGANG!
Mener det var noe med et bilde også....
Ja. Nei. Kommer ingen vei her.
Jeg får vel heller gå og vanne blomstene.
Dagens middag:
Elg, rein, and, hvitløksbaguetter, torsk, kotteletter og laks.
Noen (jeg tror meg) hadde glemt å lukke døra til fyseren.
Noen (jeg tror meg) hadde glemt å lukke døra til fyseren.
Drenering, trenering og akkodering.
Innimellom leser jeg meg tilbake et par måneder. I bloggen altså. Hei hei nære fortid, deg hadde jeg nesten glemt.
Jeg kom over noen innlegg det jeg sier at, eller, jeg sier ikke at jeg ikke har hatt en glad dag siden jeg kom hjem, men jeg sier at jeg føler at jeg i fulleste alvor kan si at jeg ikke har hatt en glad dag siden jeg kom hjem. Og der er det jo en forskjell. I dag tror jeg ikke at jeg ville sagt at jeg i fulleste alvor føler at jeg har mine ord i behold om jeg sier at jeg ikke har hatt en glad dag siden jeg kom hjem.
Men så får jeg en mail fra forsikringsselskapet i dreneringssaken og da kjenner jeg at jeg er på vei dithen igjen. Og det er jo ikke liv eller død om vi får dekket dette på forsikringen. Det er bare rettferdig om vi får det, fordi vi ble lurt. Og det kan virke om om det har litt å si. Rettferdighet. For sjelslivet.
Motpartens forsikringsselskap sier som forventet at vi ikke har dokumentert at det ikke er drenert. Vi har bare tatt bilder av masse jord.
Og det er jo fordi det ikke er noe drenering der å dokumentere. Bare masse jord. Da blir liksom bildene sånn.
Videre mener de at 1) det er ikke bevist at vi er plaget av at det ikke er drenert, for vi har ikke vist til at det for eksempel er fukt i kjelleren og 2) at vi er for sent ute med kravet for vi burde "fremmet det da vi fant fukt i kjelleren i juni."
Basert på disse argumentene avviser de kravet, og legger dessuten til at man kan fint drenere med matjord. Det er helt vanlig. Og tørkepapir sikkert også.
Og man blir jo så lei av juss. Jeg HAR drenert, jeg har lagt matjord her og stukket to fyrstikker i jorden borte ved den bjørka der, med spissen ned.
Nei, du HAR ikke drenert, for det har ingen drenerende funksjon.
Neimen funkjson har ikke noe med saken å gjøre, såh.
Sukk.
Så blir det jo opp til vårt forsikringsselskap å kaste juss i hodet på det andre, men jeg vet ikke hvor store forhåpninger jeg har. Når du kjøper en eierskifteforsikring, er du i en situasjon der ditt forsikringsselskap ikke kommer til å tjene noe på å vinne saken. Du har jo allerede betalt dem.
De kommer muligens til å protestere på at matjord er drenering, men vi får vel bare vente og se. Og uansett hvor lavt man holder forventningene, så aner jeg en liten skuffelse der fremme i horisonten.
Jeg kom over noen innlegg det jeg sier at, eller, jeg sier ikke at jeg ikke har hatt en glad dag siden jeg kom hjem, men jeg sier at jeg føler at jeg i fulleste alvor kan si at jeg ikke har hatt en glad dag siden jeg kom hjem. Og der er det jo en forskjell. I dag tror jeg ikke at jeg ville sagt at jeg i fulleste alvor føler at jeg har mine ord i behold om jeg sier at jeg ikke har hatt en glad dag siden jeg kom hjem.
Men så får jeg en mail fra forsikringsselskapet i dreneringssaken og da kjenner jeg at jeg er på vei dithen igjen. Og det er jo ikke liv eller død om vi får dekket dette på forsikringen. Det er bare rettferdig om vi får det, fordi vi ble lurt. Og det kan virke om om det har litt å si. Rettferdighet. For sjelslivet.
Motpartens forsikringsselskap sier som forventet at vi ikke har dokumentert at det ikke er drenert. Vi har bare tatt bilder av masse jord.
Og det er jo fordi det ikke er noe drenering der å dokumentere. Bare masse jord. Da blir liksom bildene sånn.
Videre mener de at 1) det er ikke bevist at vi er plaget av at det ikke er drenert, for vi har ikke vist til at det for eksempel er fukt i kjelleren og 2) at vi er for sent ute med kravet for vi burde "fremmet det da vi fant fukt i kjelleren i juni."
Basert på disse argumentene avviser de kravet, og legger dessuten til at man kan fint drenere med matjord. Det er helt vanlig. Og tørkepapir sikkert også.
Og man blir jo så lei av juss. Jeg HAR drenert, jeg har lagt matjord her og stukket to fyrstikker i jorden borte ved den bjørka der, med spissen ned.
Nei, du HAR ikke drenert, for det har ingen drenerende funksjon.
Neimen funkjson har ikke noe med saken å gjøre, såh.
Sukk.
Så blir det jo opp til vårt forsikringsselskap å kaste juss i hodet på det andre, men jeg vet ikke hvor store forhåpninger jeg har. Når du kjøper en eierskifteforsikring, er du i en situasjon der ditt forsikringsselskap ikke kommer til å tjene noe på å vinne saken. Du har jo allerede betalt dem.
De kommer muligens til å protestere på at matjord er drenering, men vi får vel bare vente og se. Og uansett hvor lavt man holder forventningene, så aner jeg en liten skuffelse der fremme i horisonten.
Klikk klikk ikke klikk
En ting er litt forvirrende. Jeg kan foreksempel ha fire likerklikk, jeg mener, fire humreknapper, på et innlegg. På denne internetts mest lest blogg. Ja. Og da blir jeg glad. Så går det et par dager. Så oppdager jeg at nå er det tre. Og et par dager senere er det to. Hva skjedde der? Sitter det noen kinesere en plass og hamrer løs på internetts alle
humreknapper på måfå og så oppdager Blogger det og rydder opp? Eller var det noen som humret og som deretter tenkte godt og grundig gjennomm innlegget en søvnløs natt, Nei, vet du, sa du til deg selv der du stirret opp i mørket, SÅ morsomt var det ikke, og jeg liker jo egentlig ikke når man legger ut artige historier om ungene sine, åkeinei, det første jeg skal gjøre i morgen er å fjerne klikket mitt.
Eller var det noen som leste gjennom innlegget en gang til og ikke humret ved gjennomlesning, og derretter tenkte at det beste er nok å fjerne klikket da, for nå humret jeg jo ikke. Eller innså du at du egentlig bare hadde humret litt lett inni deg, men ettersom det ikke kom noe lyd ut blei det strengt tatt villedende å trykke "humre"?
Hva skjer? Hvorfor gjør dere dette mot meg?
Eller var det noen som leste gjennom innlegget en gang til og ikke humret ved gjennomlesning, og derretter tenkte at det beste er nok å fjerne klikket da, for nå humret jeg jo ikke. Eller innså du at du egentlig bare hadde humret litt lett inni deg, men ettersom det ikke kom noe lyd ut blei det strengt tatt villedende å trykke "humre"?
Hva skjer? Hvorfor gjør dere dette mot meg?
Nå: slappe aaaaav
Jepp nå er det mandag og planlagt fri. Jeg skal: ta imot utstilling, skrive fakturaer, arkivere vedlegg til fakturaer, rydde plass til utstillingen jeg tar imot, møte handtverker som lager skilt, purre rammemaker for sum han skylder meg pga overbetaling, (vi er enige om at det er overbetaling,) leite etter transportbyrå, planlegge evt ny innramming, levere verk hos gallerist til lokal salgsutstilling, gjøre regnskap for lokal utstilling, planlegge osloutstilling nå som jeg har vært og sett på lokalene, det innebærer noe myrullkoking, og se på hvilke verk jeg eventuelt kan ramme inn selv, det innebærer å finne fram alt jeg har gjort, så hva tenkte jeg på? Fri nå? Prøvde jeg å lure meg? Det ville i såfall ikke vært første gangen, men jeg går vanligvis ikke så fordekt til verks.
Vel, fri blir det ikke, men det hadde jeg jo før osloturen, så nå er jeg rask og kjekk og klar til å brette opp armene.
Og SÅ er jeg klar til å ta fri. Hvis jeg VIL. På et noe senere tidspunkt.
Men først må jeg finne ut hvor i all verden på mine 24 kvadrat fordelt på to rom skal gjøre av en kunstutstilling. Og hvor jeg skal gjøre av de tingene som allerede står der jeg har tenkt å innkvartere en kunstutstilling.
Dette har jeg tenkt å løse ved hjelp av magi.
Vel, fri blir det ikke, men det hadde jeg jo før osloturen, så nå er jeg rask og kjekk og klar til å brette opp armene.
Og SÅ er jeg klar til å ta fri. Hvis jeg VIL. På et noe senere tidspunkt.
Men først må jeg finne ut hvor i all verden på mine 24 kvadrat fordelt på to rom skal gjøre av en kunstutstilling. Og hvor jeg skal gjøre av de tingene som allerede står der jeg har tenkt å innkvartere en kunstutstilling.
Dette har jeg tenkt å løse ved hjelp av magi.
Bake med barn/
Det er jo så koselig. I teorien. I praksis er det mest avverging av katastrofer, iallefall med Jendor. Det gjelder å være PÅ hvert sekund og skjønne at "kan æ helle melet i bolla?" betyr at nå kommer hele melposen dunsende utover bordet om et kvartsekund. Han spør jo pent, men han gir ingen særlig tid til å svare.
Jeg blir litt stressa, for det er vanskelig å både få bakt de pepperkakene, samtidig som man faktisk baker pepperkakene sammen med sitt barn. Det er de som sier at man må nedjustere ambisjonsnivået, holde seg på et nivå der barnet er fornøyd og ikke være så opptatt av resultatet, men isåfall skal vi her i huset bare klekke eggene rett i søppelkassa og helle melet utover gulvet, og da blir det helt meningsløst for meg. Og sløsing med gode matvarer.
Jeg er heller ikke av den tålmodigste typen. Det gjør meg ingenting om Jendor bruker tre kvarter på å kjevle ut sin del av deigen, men om jeg står med resten av melposen i hendene og gjerne vil sette den tilbake i kolonialskapet, og må vente på at kakaopakken skal gjøre seg ferdig med monologen sin og dessuten kommer over sin eksistensielle angst over å flytte over til en ny plass i skuffa sånn at melet får plass og jeg må si Jendor, FLØTT dæ nu, mer en tre ganger, så blir jeg enormt lei.
I år kjøpte vi ferdigpepperkakedeig så slapp vi dét angstmomentet, men det henger i. Jeg føler at jeg må benytte hvert katastrofefrie sekund til å bli ferdig med min del (pepperkakehuset) og det blir litt stress. Selv om det egentlig ikke er stress. Det er bare bittelitt stress å svare på tusen spørsmål og hjelpe til med deigen og kjevlingen og klisj på fingrene og mer mel på deigen mens man passer på at det som er satt i ovnen ikke brenner seg.
Så for å få balanse i det og vedlikeholdt katastrofekapasiteten lagde vi ei pannekakerøre sammen etterpå. Da ble alt som vanlig.
Jeg blir litt stressa, for det er vanskelig å både få bakt de pepperkakene, samtidig som man faktisk baker pepperkakene sammen med sitt barn. Det er de som sier at man må nedjustere ambisjonsnivået, holde seg på et nivå der barnet er fornøyd og ikke være så opptatt av resultatet, men isåfall skal vi her i huset bare klekke eggene rett i søppelkassa og helle melet utover gulvet, og da blir det helt meningsløst for meg. Og sløsing med gode matvarer.
Jeg er heller ikke av den tålmodigste typen. Det gjør meg ingenting om Jendor bruker tre kvarter på å kjevle ut sin del av deigen, men om jeg står med resten av melposen i hendene og gjerne vil sette den tilbake i kolonialskapet, og må vente på at kakaopakken skal gjøre seg ferdig med monologen sin og dessuten kommer over sin eksistensielle angst over å flytte over til en ny plass i skuffa sånn at melet får plass og jeg må si Jendor, FLØTT dæ nu, mer en tre ganger, så blir jeg enormt lei.
I år kjøpte vi ferdigpepperkakedeig så slapp vi dét angstmomentet, men det henger i. Jeg føler at jeg må benytte hvert katastrofefrie sekund til å bli ferdig med min del (pepperkakehuset) og det blir litt stress. Selv om det egentlig ikke er stress. Det er bare bittelitt stress å svare på tusen spørsmål og hjelpe til med deigen og kjevlingen og klisj på fingrene og mer mel på deigen mens man passer på at det som er satt i ovnen ikke brenner seg.
Så for å få balanse i det og vedlikeholdt katastrofekapasiteten lagde vi ei pannekakerøre sammen etterpå. Da ble alt som vanlig.
Abonner på:
Innlegg (Atom)