Tall

Jeg sitter her og venter på at Brønnøysundregistrene skal ringe meg opp. Jeg elsker den funksjonen, selv om det gjør meg nervøs å sitte og vente på en viktig telefon sånn der. Faktisk litt sånn nervøs-skjelven. Hva om jeg ikke klarer å ta telefonen? Hva om jeg...fumler med den og vi ikke får kontakt?
Hva om jeg må på do?

I går fikk jeg nemlig en mail fra Altinn til meg, og organisasjonsnummeret mitt, om min digitale sykemelding. Jeg er jo ikke sykemeldt så det var jo pussig i seg selv, men standardbrev er jo ofte veldig vage i overskriftene, men så fikk jeg en mail til, til meg, og organisasjonsnummeret mitt, som var et helt annet organisasjonsnummer, om den digitale sykemeldingen min.
Brevet viste seg å handle om hvordan jeg som arbeidsgiver sykemelder mine ansatte nå i disse digitale tider, men det rare var jo at jeg ser ut til å være to enkeltpersonforetak. Et dobbeltpersonsforetak? Det vil jeg jo ikke ha! Hva er det som har hendt? Hvordan hendte det?
Jeg er ganske sikker på at jeg ikke er skyldneren.
Det er faktisk mulig at jeg, da jeg meldte adresseendring til folkeregisteret, fikk to brev om dette fra Brønnøysundregistrene, men dette var ca nøyaktig da pappa døde, og ikke noe jeg tok tak i. Jeg dobbeltsjekket iallefall ikke organisasjonsnumrene i brevene, for å si det sånn.
Nå håper jeg at et menneske ringer, for dette var ikke listet opp under "vanlige spørsmål" som man blir bedt om å sjekke grundig før man begynner å ringe og plage folk på telefonen.
Og så håper jeg at jeg får snakke ferdig før de avbryter meg og sier noe sånt som "Altinn? da må du ringe altinn!" eller noe.

Jeg fikk også en mail fra megleren i går, med statistikken på annonsen på pappas hus.
Det ser ut til at en tredjedel av den voksne befolkningen i kommunen leter etter en litt sliten enebolig på Hesseng.
Meget mystisk.
Meget mystisk.
For det gjør de jo ikke. Da vi solgte i Stockholm hadde vi en fjerdedel så mange treff. Og det er jo litt mer av et pressområde. Eller ikke, om man skal tro statistikken. Hva holder folk på med? Hvem er disse menneskene som sitter og koser seg så voldsomt med annonser i gokk på Finn? 


Finale

Nå er pappas hus til salgs.
Det har jo vært det lenge, siden vi bestemte oss for å selge det, men nå ligger det ute og selv om det selvfølgelig er en vei tilbake er det ingen vei tilbake.
Bæsj og drit. At det skulle bli sånn.

Høst.

Tre netter, tre ganger i gulvet. Mulig vi er litt tidlig ute.

I går fikk jeg salgsoppgaven til pappas hus. Og så fikk jeg ikke jobba mer den dagen. Jeg jobber med å ikke bli sur på meg selv som ikke er tøffere på de tingene der. For det er jeg ikke. I dag skal jeg i møte med megleren, får se hvor effektiv denne arbeidsdagen blir.

Det er forferdelig å selge det som er pappas ytre skall. Det må gjøres. Eller, det må ikke gjøres. Men det må gjøres.
Men vet dere, jeg vil likevel si at det går bedre. Jeg har mer energi. Ikke alltid, men om man ser på det med ovenfra-og-perspektiv-blikket.
Men tunge dager finner alltids veien. Og det får de jo bare gjøre.

To år under en seng.

I natt våkna jeg av at Jendor lå under senga mi og prata fornøyd. Jeg vet ikke om han var helt våken, men fornøyd var han.
Jeg tror han har ramla ut av sin egen seng uten å ha slått seg og kanskje uten å ha våknet. Vi våknet heller ikke av det. Så har han makket seg i kjent stil og havnet under senga, og ikke helt skjønt hvor han var. Det er jo stupmørkt.
-E du under senga?
-Ja!
-Men kom fram da?
-Ja!
Litt makking, litt fornøyd men forvirret prating, men ikke noe framdrift. Jeg fikk dratt ham fram så han lå på gulvet, og ba ham reise seg så jeg fikk løftet ham opp i vår seng, hvilket han svarte Ja! til, men ikke fulgte opp. Til slutt måtte vi skru på lyset så han fikk orientert seg litt. Han ville egentlig fortsette å ligge på gulvet, men om han fikk pute skulle han gå med på å komme opp i vår seng.
Så sovnet vi.

Vi har akkurat tatt den ene siden av sprinkelsengen. Sånn at han kan krype over i vår seng når han våkner, og sånn at det skal bli lettere å legge ham over i sin egen seng når han sovner. Jeg er for kort til at jeg klarer å forsere sprinkelsengen, jeg må alltid slippe ham ned de siste centimetrene, og det er ikke alltid han ikke våkner av det.
Og så har vil lagt en dyne på gulvet. En som kom fra pappas hus, jeg lurer på om den er i ull? Det kan den jo ikke være, men den ser ut som en sommerdyne men har liksom minimal svikt og veier tolv kilo eller deromkring. Jeg mener at om den er fire cm når du ser på den, og så prøver å trykke den sammen, blir den tre og en halv cm.
Bra å ha foran ei nydemontert sprinkelseng altså.

Jeg lurer på om han klarer å holde seg i senga i natt eller om vi er litt for tidlig ute med å utsette toåringen for dette.
Bare for at man kan si "Passasheran må gå å hente bagashn sin når taxibilen kommer!" er det jo ikke sikkert man klarer å sove uten å gå i gulvet.

Dag to

Søknadsskriving.
Jeg er allerede dritlei.

Og litt på etterskudd tidsmessig, så det er ikke tid til å være dritlei. Men det er jeg, med alt det medfører av konsentert og ryddig arbeide.
Wihi.

Det årlige magesåret

Skal søke stipend fra folket mitt og trykker på linken til sametingets kunstnerstipend:


Jeg er på KONTORET!

Jeg prøver å plukke opp det livet jeg slapp, enten i februar eller muligens juni.
Jeg har jo jobbet. Masse. Men utstillingsarbeid på utstillingssted er liksom innpakningspapiret, alt det andre slapp jeg i juni før jeg dro til Trondhjem, og grunnarbeidet som er utført etter februar og fram til da er forvirrende.

Jeg leter etter tildelingsbrev. Det er et jeg ikke finner, men verken kulturrådet support eller altinn support kan heller ikke finne det. Ehm...kutt verken. Oooog....heller? Eller? Pussig setning.
Så nå har jeg levert en rapport som er sånn Hei! Finner ikke referansenummer på denne søknaden, men det gjør heller ingen verken andre heller! Og når det gjelder pengene så kan jeg ikke sende bilag for rammemakeren ødela bildene og vil ikke sende regning men heller ikke erstatte bildene! Hei hå! Håper jeg får masse penger neste gang jeg søker!

De andre tildelingsbrevene finner jeg. Jeg lager oversikter, hvem ga penger, til hva, hvor mye er utbetalt og hva gjenstår, nå skal det rapporteres. Setter det pent inn i permen, rett ved siden av samme oversikt som jeg ser jeg må ha laget forrige gang jeg hadde panikk på kontoret.
Det der er en gjenganger dette året. Jeg husker ikke hva jeg vet om min egen økonomi, lager et system så det skal være lett å følge den, glemmer det, begynner på nytt.
Det kommer av at jeg ikke har kontinuitet så klart, men også at jeg med rette ikke stoler på at jeg har arkivert ting etterhvert som de har kommet inn.

Nå skal det skrives søknader. Det er det kjedeligste man gjør, og jeg skal gjøre det i en måned. Eller tre uker da, jeg har allerede mistet endel tid til Dødsbo A/S. Og Nå går det litt tid til Opplukk A/S
også.
Og så kommer jeg til å være dritlei når sønadene er levert, og ha mistet all kontinuitet igjen fordi jeg bare har fokusert på en ting, og så får jeg økonomisk angst, og lager nye oversikter. Som jeg ikke leser.
I det minste er jeg grundig.


Trost, hel og fin.

I dag...har vi vært i huset til pappa. Vi har tatt bildene. Vi har ryddet og flyttet og omkalfatret og leker vel egentlig det-bor-noen-andre-enn-pappa-i-dette-huset-leken. Det var mye triveligere før, da pappa var den som bodde der. Men nå er det mer late-som-trivelig. Prospekt. Sånn trivelig som det skal være når man selger. Unaturlig lite ting. Verken tv eller bokhyller. Dere skjønner. Og det passer meg godt, så er det liksom ikke pappa sitt hus jeg selger. Jeg kan jo late som dét, en stund til.

Tømte den siste fryseren. Noen reinsider, elgbiff, multer. Ei røyskatt, en trost, hel og fin, og en titting.
Jeg kasta dem. Huff. Men jeg gjorde det. Så står ikke Jendor der med en fryser full av arvestykkedyrelik når den tid kommer.






 Jeg kasta trosten, men hadde plutselig merketeipen i lomma. Jeg gjør mitt beste.






I morgen er det også Dødsbo A/S. Jeg lengter etter jobben min.

Det skulle handle om sofa men gjør ikke helt det.

Hei bloggen. Hei folk som leser bloggen. Hei megselv.
I dag har vi vært med en sofa i pappa sitt hus. Pappa er død, han ligger på kirkegården. Han har gått over i underjordsdrift, som han selv pleide å si. "Når æ har gådd over i underjordsdrift oppe på Sandnes." Det var implisitt at det var en stund til det skulle skje. Nå har han det. Nå ordner jeg hus. Og snart må jeg skjønne at han er død, men det er ikke den enkleste å få inn i hodet.
Èn eneste gang har jeg sett på telefonen og et millisekund vært på vei til å ringe til pappa. Men bare den ene gangen. Stort sett er det fremst i hodet at han er død. Og likevel synes jeg det er vanskelig å forstå.
Men sofa. På plass, team Fig&Stig bærer og plasserer. En hel sofa. Det krevde en enormt stor bil, men selv om vi bare er to, og den ene er under gjennomsnittet stor, bar vi den inn og ut av hus og biler. Hurra. I morgen er det bord og stoler og med litt flaks, som vi betviler, får vi fotografert, hvis ikke må enkeltpersonforetakene donere enda et dagsverk til Dødsbo A/S. Det begynner å bli noen. Det blir enda fler.

Alle sørger forskjellig. Jeg sørger fortsatt.
Det var da lenge, synes noen. Jeg vet ikke jeg, han døde jo i forrige uke? Som nå begynner å bli 8 måneder siden. Som tiden flyr når man ikke har det gøy.
Altså. Jeg forstår at folk ikke forstår. Jeg gjør jo det, det har jo gått nesten ett år. Noen folk forstår jeg ikke helt at ikke forstår, men jeg må bare forstå at de ikke forstår. Den biten er litt tung da. Men sånn er det.  
Jeg begynner også å bli lei av å høre om dette. Faktisk. Så jeg snakker ikke så mye om det. Jeg begynner også å bli lei av å lese om det, men jeg skriver likevel mye om det. Tilogmed når jeg skal skrive om sofa blir det pappa.

Nå skrev jeg meg faktisk bort. Jendor klarte å gå seg vill i senga da han skulle legge seg i går, han hadde tøva så mye rundt, jeg hørte en liten stemme som sa Kor e plasshen min? og jeg prøvde å legge ham på puta si men han skjønte ingenting og til slutt måtte jeg skru på lyset. Åja! sa han og la seg på puta. -Skru av lyset!.

Ja. Så jeg venter vel på at noen skal skru på lyset og jeg skal skjønne at pappa er død, men det er ikke sikkert det skjer, man får heller lære seg å orientere seg i mørtna.
Jeg ble litt sint på denne metaforen, det var ikke det jeg hadde tenkt å skrive men det ble sånn. Føles litt som et billig poeng. Jeg kunne like fort ha skrevet om den nektarinsteinen jeg prøver å gro i vinduskarmen, og som jeg sjekka i går og som det kom en liten makk ut av. Kunne sikkert lagd et billig poeng om sorg og dør og liv og sørging av det og.

I DAG HAR VI VÆRT UTE I HAGEN OG DET VAR SOL OG HØST OG DET VAR FINT.
Hele familien. Sagd ved og greier. Vi driver med helt vanlige hverdager. Og har det fint på toppen av det hele.

Iallefall. Det føles som jeg kommer til å tøve rundt i mørtna ei stund til. Og det er helt greit det.




Fader Ullan for et innlegg dette ble da. Og det vet jo jeg også, at man ikke skal skrive høyt, men jeg skriver det likevel, for jeg prøver å finne meningen med denne bloggen igjen. Det blir så fort sånn at jeg orker ikke, overskuddet i dette overskuddsprosjektet er borte og det fører ikke til at jeg ikke skriver, men til at jeg sensurerer. Og da blir det fort stopp. Jeg prøver å komme meg forbi det der.
Heihei bloggen.


Zzzz

Tok meg en liten totimershvil mens fremtidens håp satt og så Hjulene på bussen på Datamasina.

Da jeg våknet var jeg dekorert med
ei halvfull tåteflaske
en grønn kloss
en gul kloss
et hekletøy m heklenål
to tepper
en gravemaskin med lasteskuff
en buss
en smokk.


Forresten

Er det noen av mine blogglesere som bruker tegnebrett istedetfor mus?
Mitt tegnebrett funker fortsatt i prinsippet, men det finnes ikke lengre drivere til det.
Anbefalinger?


Oppdateringer over en lav sko.

I dag har vi vært i Finland.
Dit dro man føritiden fordi de voksne trengte kjøttunger (3 kg kjøtt pr person over ti år i bilen, tror jeg?) og så fikk man betalt i rosa marshmallows, bilen full av unger, nå er det for å kjøpe kaffe, ribbe og øl. Kjøttkvota har blitt så stor at man ikke trenger å låne andres barn lengre.
Kaffe er ikke så voldsomt mye dyrere her, men utvalget er større der. Jeg har faktisk bestilt sånn kaffeabonnement til the Stig fordi vi aldri fant espresso vi likte. Det er litt artig. Men SÅ mye bedre er ikke den kaffen vi får en gang i uka i postkassen at jeg tror vi kommer til å fortsette med det. De har tross alt Lavazza i Finland.

Og så stakk vi innom østsamisk museum, Ávv. Eller så skal taket på a være endre veien. Eller spesialtegnet. Men fint har det blitt.

Jendor ser på datamasina. Barnet mitt snakker fantastisk bra til å være så liten, men han sier "jeg". Det gjorde oldefaren hans også, men Jendor har norsk som førstespråk, så jeg er litt usikker på hvor det kommer fra. Han pallatalliserer som en vardøværing, så det blir litt pussig. Jæj vil se på dejn ellefajnten, jæj.

I kveld skal jeg på heklekafé for nybegynnere. Håper det er hekledelen som er for nybegynnere og ikke det med kafé. Jeg både kan og ikke kan hekle. Jeg kan for eksempel hekle ei lue, men jeg kan ikke forutse hvordan det skal bli seende ut. Eller jo altså, hvis garnet er blått så blir det ei blå lue. Men det stopper også der.

Og så skriver vi trettende.

Jeg og mamma har vært i pappas hus.
Mamma har overtatt kommunikasjonen med de som vasker, det er ikke bra nok, og mamma er veldig flink til å si ifra når noe hun ikke betaler for er bra nok. (Nå er det jo jeg som betaler, men altså.)
Veldig.
Og så har vi romstert med litt utemøbler, noen lykter, hengt opp noen bilder.
Unt so weiter.

Jeg er ikke frisk i dag heller. Men jeg har hengt opp taklampa her i det huset som vi bor i selv. Vi har jo bare sittet i mørtna i et halvt år. Bort sett fra at det er midnattsol sånn at det har ikke vært mørkt. Men nå skjømmes det godt. Og vi har det dunkelt. Det er på tide å jobbe med belysningen.

The Stig og the Twig driver og kommuniserer litt om hvorvidt de skal besøke ållemor, men så fant de en bøtte med skruer og noen skal kjøres på flyplassen om et par timer så jeg tror de har nok å gjøre.
Jeg har rett og slett litt lyst til å gå og legge meg.

Vi skriver 12te september.

Jeg er hjemme med syk megselv. Se innlegg om frosten.
Det var kanskje ikke så dumt. Eller det var jo såklart dumt, og jeg må jobbe litt likevel, men ikke mye, og jeg har sovet litt midt på dagen. Jendor blir hentet av mormor i barnehagen.
Det var kanskje ikke så dumt å slappe av. Mente jeg.
Men  morgen må jeg i pappas hus igjen, så da må jeg slutte å slenge rundt og være syk.
For ellers må jeg slenge rundt og være syk i pappas sitt hus og det ooorker jeg ikke.

Jeg har mailet og ringt og ringt megleren som skal selge huset, det er ikke akkurat sånn at jeg får svar.

Og jeg hadde ikke stemt blått, så jeg var ikke så fornøyd med den, men hadde ikke ventet noe annet.
Naboene, som er høirefolk, laiker poster som henger ut rabiate venstrerabulister i sosiale medier, hvilket forskrekker meg. (Fordi ved å regarere på den måten på noe som er så utypisk later man som om det er helt vanlig. Det er det ikke.)

Jeg tenker på ovn. Vi skal kjøre en tur til Finland og se hva de har der. Når bare frisk/tid/ikke regn/ikke pappa sitt hus/bakvakt barnehagehenting.

Mmmm. Jeg vil ikke kalle dette tvangsblogging, men jeg jobber litt med å blogge sånn som jeg gjorde før, uten at alt skal handle om hvordan jeg har det.

Kano&kamin

Jeg har fått frosten i meg.
Brrrr.
Vi har vært i pappas hus og fått bort kano og båt. Derav frosten, det regner. Skrudd på plass ting inne, ryddet, sett over vaskingen som ikke var bra, flyttet på plass alt som var flyttet ut fra vegger osv.
Det begynner å nærme seg fotografering. Som vi må gjøre selv, fordi eiendomsmeglerens fotograf er bortreist, men vi har jo utdannelse i husholdningen, så det går greit. Skulle gjerne sluppet, men det går greit.
Rydde litt, få i hus en liten sofa og et spisebord med stoler, noen potteplanter, et par sengtepper, vaske det rengjøringsbyrået ikke har vasket av gulv og vinduer, så er vi der. Sette ut utemøbler og en lykt eller to på verandaen. Henge opp et par bilder. Et par gardiner må byttes. En fryser må gis bort.
Evt bytte ut vår gamle kokeplateovn med pappas mye nyere kreamikktopp, om vi orker.

Og her i huset planlegger vi å få inn en vedovn. Jeg blir glad av den planen. For da begynner vi å bo her.
Vi har en kokskamin, man kan fint brenne ved i den også, men det blir ikke så varmt og det tar veldig lang tid før det ikke blir så varmt. Man kan stort sett alltid legge hånden på den.
Det hadde vært fint med noe som hadde en funksjon.
Og da må vi bytte ut mursteinene på brannveggen (ettersom kaminen er støpt inn i et hjørne og må rives ut) og da kan jeg få noe GRØNT. Det blir bra.

Jeg må rette opp i en urettferdighet:

Jeg har etter kalaset med den siste rammemakeren skrevet hvem det er og vist bilder. Nå skal vi nå se hvordan det ender, men det virker som Brodins tar saken alvorlig. Bank i bord, vegger og staur, for det er lett å SI at man tar noe alvorlig. Jeg vil se at de følger det opp økonomisk.
Men jeg offentliggjorde aldri navnet på den første rammemakeren, som er Bakklandet Rammeverksted eller Bakklandet Ramme og Kunst. Aner ikke helt hvordan de forholder seg til saken. Eller, sjefen er taus.

Har man ropt B! så må A også nevnes. For den ene er ikke verre enn den andre, jeg var bare mer lei.

Fader Ullan jeg skulle gjerne brukt tiden min på noe annet en både A og B nå.
På A (katastrofen generert av Bakklandet Ramme og Kunst) har jeg en papirkonservator som går gjennom skadeomfanget for meg. Må følge opp fyren. Så må jeg sende et skriftlig krav til Trondheim som de allerede har avvist muntlig. Så må jeg krangle.
På rammeræl B må jeg avslutte utstillingen, returnere kunsten, og holde på raseriet og ikke gi opp.

Det er jo fint når en jobb genererer mer jobb. Men ikke på denne måten.



Enda et lystelig innlegg. Snart skal jeg skrive noe artig om Jendor igjen, i dag blir det dette:

Jeg skrev for en stund siden at når jeg tenker at det går opp og ned, så går det ned akkurat da.

Det går opp og ned.

Jeg leste litt bakover og ser at jeg har skrevet at midt i september, da skal jeg ha ferie en ukes tid. Innser at det må være denne uken jeg har ment, og jeg har forsåvidt prøvd, men jeg har vært en dag i pappas hus, to halve dager på jobb, og hele fredagen skal jeg være i pappas hus.
Det med pappas hus begynner å ta skikkelig på. Det er et ansvar som tynger mer enn alt annet nå.
Jobben er litt idioti, altså, jeg kunne latt være, og litt brannslukking, som er ting jeg burde ta tak i litt kvikt og dermed gjør jeg det. Men også litt idioti.
Når man nå snakker om å velge eller ikke velge dårlig samvittighet, mener jeg. Akkurat når det gjelder jobben kunne jeg vært litt mer taktisk.

Jah. Jeg blir fortsatt rasende inni meg når det kjører burgunderrøde firhjulstrekkere forbi, og det sitter noen andre i pappa i dem. Fan ta dem!
Jeg har fortsatt en åpnet flaske solo med blåkork i kjøleskapet etter ham.
Og jeg kan ikke gå på Fretex på minst to år, for alt som står i hyllene der er fra hans hus. (Det må det jo være. Men jeg har ikke vært der og sett det.)
Jeg har begynt å gråte masse igjen, tror det er fordi jeg har hatt det så travelt så lenge, både med huset, det å stå i det og rydde det en hel måned, men også å stå for organiseringen av det hele med den sorg&stresshjernen jeg har vært utstyrt med, og jobb, og rammekatastrofer, og utstillinger.
Og nå er det litt mer tid til å tenke igjen. Og da tenker jeg på sånne ting som får meg til å gråte.

Men jeg tror fortsatt på det jeg sa om at det har snudd. At etter pappa sin syttiårsdag så har det snudd. Det betyr jo ikke at det ikke er lov å være lei seg i eninga.

Jeg hadde tenkt å avslutte med å skrive at jeg får passe på å ta ferien min i morgen, men jeg kjenner at det er mye i meg som protesterer. Jobben da?
Nei, jobben, jeg har nesten ikke vært der siden starten på juli, vent, februar skal det vel være, den burde jo klare seg en torsdag til. 
(Neineineinei, må jo JOBBE!)
Øh. Får se hva jeg får til. Å ikke gjøre mener jeg.




Sånn som det blir

Jeg blir rett og slett litt forvirret av å blogge så lite. Det var liksom greia med denne bloggen: øs det ut! Si det som du vil si det!
Nå vil jeg stort sett ikke si det.
Det handler så klart om energinivået. Det er en sånn ting jeg har lyst å forklare: frk. Figenschous guide til Sorg&Død, men det krever endel av meg og er mer privat enn jeg vanligvis er.
Folk sørger forskjellig. Jeg ser ut til å sørge ved å miste all energi. Jeg visste ikke at det kunne være sånn.
Jeg går også å tenker på Jendor i det hele. Nå som jeg er mindre akutt trist, er han ikke så opptatt av om jeg er lei meg. Han "tøster" meg ikke mer. Det er bra, men jeg har faktisk ikke dårlig samvittighet for den delen. Sånn er livet, Jendor. Takk for at du tar vare på meg. Og så tar jeg vare på deg.
Nå er problemet energinivået kombinert med toåring.
Her kommer youtube inn.
Og her dør jeg av dårlig samvittighet.
Ikke mer enn én time, tenker jeg når Jendor ber om å få se på datamaskinen, men det bli alltid to. Det har blitt to og en halv. For jeg orker ikke. Det skal litt til å aktivisere en toåring som vil se på Lastebilan. Og så må man ta den diskusjonen. Og jeg har ikke ork. Og jeg dør av dårlig samvittighet, for ta deg sammen da menneske, og gi barnet ditt en sunn oppvekst! Men jeg klarer ikke ta meg sammen. Det er det som er greia.
Det som er av energi forsvinner inn i pappas hus og tømmingen og klargjøringen av det. Og rammekatastrofer over det ganske land. Og Jendor. Han får det jeg har, men det er så lite.
Og jeg dør og dør og dør av dårlig samvittighet.

10/10

Akkurat nå er det veldig bra. Jeg skal ingensteder med fly i dag, jeg jobber på et sted jeg har jobbet før og alle er veldig trivelig samtid...