Merom Mari

Jeg har jo tidligere innomsneiet det faktum at fortau er en farlig plass å oppholde seg, under de rådende omstendigheter i bergensbyen. Mannen holdt på å få et takras i hodet og går konsekvent og suverent midt på veien. Mari fikk en gang en bil i kroppen, deretter luft rundt hele kroppen og så veien i kroppen, så hun går helst på fortau. I begynnelsen prøvde jeg å gå midt mellom dem, men nå tvinger jeg også Mari til å gå i veien. Hun går der med adskillig mindre suverenitet enn mannen. Hun holder meg faktisk i kåpebeltet mens vi går.
Det er koselig syns jeg.

Det ble pizza som planlagt i går, med tilhørende brannalarmsavgang. Det anspenner meg veldig at den skal gå over hele bygget, og at sensoren er montert over ovnen. Jeg har begynt å lage pizza med hørselsvern. Det hjelper litt.
Og så har jeg sett mengdevis med olprogrammer, mannen og Mari forteller meg reglene og jeg er veldig flink til å rope på de riktige plassene. Eller nei. Men jeg har skjønt at vi er dem i rødt. Og om noen går med et norsk flagg, er det et sikkert tegn på at de BÅDE er norske og i tillegg holder på å vinne. Idiotsikker regel.

Besøk i snebyen

Mari er her. Det er sikkelig eksotisk for henne. Det er jo så mye sne og ingen rutiner på noe som helst, hva skal man med rutiner på noe som skjer hvert nittiende år. I dag har hun både fått sett brøytebilen, som er en pickup med sneskoffe påmontert foran, en snedunge som lå ca midt i veien, og en tullsint trailer som prøvde å komme seg opp en vei som ikke var brøyta, uten kjetting, helt etter kobboimetoden. Han kjørte i stykker både en snedunge og et tre. Den snedungen var det ikke så nøye med, det var jo strengt tatt bare en midlertidig installasjon, men det treet hadde vært fint å ha til sommeren.

Nå har hun insistert på hjemmelaged pizza, jeg skjønner ikke at jeg lot meg overtale, det er jo det minst lettvinte som finst.

Tullfeilsbordet








Av og til blir jeg så utålmodig. Fanes!
Dette bordet består av tullfeil på tullfeil. Det er et under at det står.


Bena kom i en pose etter at The Stig hadde vært og drukket kaffe hos noen kompiser, og stolen deres hadde gått i stykker. Setet og ryggen beholdt de, men jeg fikk altså en pose med delvis splintra bein.
Som jeg tok med på verkstedet, og der hadde jeg egentlig allerede begynt med tullfeilene, for der hadde jeg en plate som jeg hadde brukt i et annet prosjekt, og i den platen hadde jeg av en eller annen grunn ikke snudd enkeltstykkene (pinnene) sånn at vedretningen gikk annenhver vei gjennom hele platen. Men det hadde jeg egentlig ordnet på ved å sage platen i to og lime den sammen etter å ha snudd den ene delen, sånn at svakheten ikke ble gjennomgående. Det ble dessuten veldig fint med det bruddet i platen, selv om jeg tullfeilsaga plata på båndsga uten å lage støtte sånn at det ble mest mulig beint. Altså ble det ikke mest mulig beint. Så det var mest flaks at det ble bra, men det ble forsåvidt bra.

Men så var det bena da. De hadde splintra tverrstag stikkende ut, og uten å bestemme meg for hva jeg egentlig skulle med bena, sagde jeg disse av helt inne ved roten. Litt skjevt og stygt.
Så bestemte jeg meg for å flekke bena, (flekke!) som var svartlakkert, bortsett fra der jeg hadde saget av tverrpinnen, der skinte bøken igjennom. Men det var drittungt å flekke, så jeg flekka bare delvis nedover, i litt sånn fine tilfeldige mønster. Kjempefint. (Egentlig litt fint faktisk. Det er det som er ulykken i tullfeilene, avogtil blir det bra.)
Det var også tungt, og jeg fikk vondt i albuene, jeg er jo 83 og tåler ikke så godt å jobbe i kulda. Derfor flekka jeg det siste benet i en litt annen stilling, og klarte for hvert flekk å skjære et riss inn i benet med knivspissen. Det så jeg ikke før jeg var ferdig. Ca 200 små riss nederst på benet. Huzza!

Og så ødela jeg platen.
Jeg ville bore hull i platen, tvers igjennom, og stikke stolbeina opp gjennom hullene. Jeg kan ikke stille flaten på søyleborremaskinen (helvetes søyleborremaskinen, som heller ikke kan låses) så jeg måtte bygge opp litt for å få skrå hull i platen (sånn at bena skulle stå i vinkel). Men gadd jeg regne på det? Neikj.
Tok det på øyemål.
Lagde jeg i det minste en rigg sånn at hvert hull ble likt? Neikj.
Tok det på øyemål.
Og siden jeg hadde bygget opp platen på søyleborremaskinen for å kunne få skrå hull (slengt en tilfeldig planke under bortsiden på platen som skulle borres) klarte jeg å glemme å legge en plate til under platen, for å ikke slå opp flis av hullene i det boret går igjennom. (bladbor str 25, burde hatt 28, men gadd ikke gå og kjøpe.) På grunn av søyleboret måtte jeg bore fra undersiden og opp, ikke ideelt.
Selvsagt ble det slått kjempefliser av platen.

Så jeg måtte endre litt på hullene da, slipe kantene, så det ble en kurve mer enn en grad. Kunne blitt pent. For så, før jeg egentlig var ferdig med pussingen, bestemte jeg meg for å lime bena på plass. Jeg kunne jo pusse etterpå! Så jeg limte.
Da jeg hadde limt, angret jeg litt på det, siden jeg ikke kom til med pusseklossen. (overraskelse!) Men neste dag ramla bena rett ut igjen, for jeg hadde ikke pussa bort lakken på limflatene, og limt med vanlig trelim.
Da kunne jeg jo pusse litt til!
Og så gjorde, til jeg innså at flisene som var slått av i hullkanten, var litt for store til å bare pusse ned sånn der. Så jeg pusset av lakken i limflaten for å lime bena på plass igjen.
Og av en eller annen grunn pusset jeg av lakken på feil plass på det benet som skulle stikke høyest opp av hullet sitt, der jeg hadde trengt å ha lakk. Hvordan gikk det til? (-sånn går det når man ikke merker med blyant, bare pusser ivei på måfå.)

Så skulle jeg lime bena på plass igjen. Men jeg hadde ikke merket hvilket ben som hørte til hvilket hull, og av en eller annen grunn var disse fire stolbena fra samme stol hverken like lange (tre lengder) eller like tjukke. (to tykkelser, tre like og en tjukkfot) så det spilte en viss rolle.
Jeg fik litt stress på det, for jeg hadde allerede smurt inn bena (eller ett iallefall) med trelim blanda med sagflis. Trelim størkner på ca tredve minutter... Istedet for å ta det med ro og finne ut av det, oppførte jeg meg som om det var epoxy og kylte inn stolben litt på måfå her og der.
Ingen tålmodighet. Noen steder. I tillegg hadde jeg pusset uten maske og hadde bøk- og furugøgg i halsen.
På dette tidspunktet innså jeg hvor dumt det hadde vært å sage tverrpinnene av stolbena. For så å gå løs på snittflaten med kniv. Nå fant jeg nemlig ut (NÅ fant jeg ut!) at jeg skulle bruke de avsagde tverrpinnene til å lage bordstolbena om til trestammer, med tverrpinnene som grener som stakk ut. Hadde vært fin med en ren snittflate da ja. Istedet måtte jeg dremle inn et søkk i tverrpinnene sånn at de fikk en ok pen limflate mot bordstolbena.
Og sånn burde jeg gjort det: tatt en sirkelsjablong, funnet radiusen på bordbenet på det stedet der jeg skulle feste "grena", merket denne radiusen av på grena med tusj, og dremlet ned til jeg nådde tusjmerkene.
Sånn gjorde jeg det: på øyemål. Håndtholdt.

Hahaha. Trodde du det var slutt på fjottfeilsraptusen nå?
Jeg kan godt spole i fortfilm, dette vil nemlig ingen ende ta. Når jeg skulle feste grenene, bytta jeg om på dem, noe jeg oppdaget et godt stykke inni limingen, ikke klarte jeg å bruke tvinge for å få limen til å størkne, og ettersom jeg hadde byttet om på dem ble det store gap mellom grenene og "stammene" på den siden jeg ikke så på mens jeg limte.
Jeg spaklet litt. Men det er nok ikke noe særlig styrke i den limingen, tror jeg.


sånn har det sett ut underveis:






Alt dette skjer fordi jeg er så jævla utålmodig etter å se hvordan det blir. Det er da man skal skisse, men jeg jobber jo med det materialet som dukker opp, så jeg skisser på sett og vis med materialene. Det jeg ikke skjønner er hvorfor jeg ikke kan roe litt ned når jeg har fått en ide, og så utføre den med nøyaktighet, flid og verdighet, istedet for å rase avgårde som et annet adhdmonster med grå stær.
Jeg skylder på varmedressen. Det er vanskelig å fokusere på nøyaktighet når noe ramler på gulvet hver gang du rører deg.
Nei jeg skylder på meg selv. Og litt på varmedressen. Men mest på meg selv.

først blogg men så ble det brev

Ja det var dette innlegget jeg egentlig skulle lagt ut da, det med bildet av bordet og det der kjempelange innlegget. Det er veldig vanskelig å få tatt bilde av bordet. I dag er hovedforvanskingen det at det befinner seg ett kvarters gange nordvestover. Altså på verkstedet.
Men det er så kaldt i dag at jeg jobber hjemme; jeg vet hvordan det er det borte nå. Nå har jeg jo varmedress og alt, og det hjelper på, men jeg hadde ikke tenkt å holde på med noe på verkstedet i dag, så da kan jeg velge mellom å sitte på kontoret og skrive på datamaskin i varmedress , eller å sitte hjemme. I joggedress. Og skrive på datamaskin. Med kaffe tilgjengelig.
Det er nesten det deiligste med å ha kontor (verksted), det er så deilig å være hjemme en gang i blant. Og så, dette er litt teit altså, men jeg blir støl og får vondt i kroppen av å fryse hele tiden. Så bæslusa (83) rekker opp hånden og frir seg for å være hjemme i dag.
Og så har jeg tenkt meg bort på dette mammuttsalget.
Her er grunnen til at jeg ikke bør gjøre det:
jeg har ca null i kronasjer
vi skal flytte snart og trenger ikke mer å drasse på
Her er grunnen til at jeg bør gjøre det:
jeg elsker bøker og hvis jeg leser, sitter jeg ikke utover kvelden og jobber på datamaskinen og får mer vondt i de morkne leddene.
Så jeg skal gå på bokhandelen og overveie.

PS: Kjære mamma og pappa, når jeg nå sier at jeg har null i kronasjer så er det ikke helt sant altså, det er et bilde, eller ikke bilde, men det er en overdrivelse for å beskrive situasjonen. Jeg mener ikke med dette å skrive hjem og mase om penger, jeg har til husleie uten problem og sparekontoen er ikke tømt. Det er mer en påminnelse til meg selv om at jeg må være flink å ikke bruke de pengene jeg har, for da kan jeg være lenge på verkstedet og slipper å ta meg en idiotjobb og bli ulykkelig. Dessuten kommer min venninne Mari til helgen, henne jeg bodde sammens med i Låven på Rauland husker dere, og jeg har tenkt å gå ut og både jente meg og drikke øl opptil kanskje to eller tre dager på rad. Om jeg kjøper masse bøker blir det enda mer null i kronasjer til helgeholoien. Så det er ikke null i virkeligheten, eller det er litt null, men det er fordi jeg har prioritert sånn selv og jeg er fornøyd med den prioriteringen. Veldig fornøyd. Det er ingenting som er så lett å få tak i som penger, men det kan være litt vanskelig å finne muligheten til å jobbe med tingene sine på et verksted på fulltid. Ikke bekumre.

PPS.: beklager at jeg her omtaler dere som en enhet, jeg vet at dere er skilt. Men beskjeden gjelder dere begge og det hadde vært teit å skrive den to ganger. Dere er voksne.

PPPS: det er jeg og.

jeg blogger ikke, jeg jobber


Egentlig skulle jeg lagt ut et bilde av et annet bord, med et tilhørende åtte kilometer langt innlegg om hvordan jeg har laget det, men det er så himla vanskelig å få tatt et ok bilde av det bordet, så her kommer et bord jeg laget for en stund siden.
Det består av klosser, fire pinner og en lastestropp.
Treklosser trekker seg mer sammen i kulda enn lastetropper, så etterhvert som det ble kaldere på verkstedet, måtte jeg stramme ekstra, hvis ikke lå det små treklosser under bordet når jeg kom på verkstedet om morran. Det vil si, jeg måtte få hjelp til å stramme. Jeg er ikke helt powerfigenschou, sånn som min bestefar var. Jeg bekymrer meg bittelitt for hvordan det blir hvis det blir varmere på verkstedet, men stroppen skal tåle to tonn, jeg tror ikke trykket av klosser blir så stort.
Så nå står det der. Jeg bruker det til avlastningsbord, for øyeblikket er det dekket av skrutvinger og limknekter, en pussemaskin og en dremel. Dremmel.
Det fungerer fint som bord, men man kan ikke stå på det, da kommer bena litt ut av lage. (Veldig ut av lage, de kommer opp av bordplaten.) Men jeg har funnet ut at jeg skal ikke forlange av dette bordet at det er trapp også.
Jeg laget et mindre bord av denne typen, det var også krakk. Men jeg har begrensede ressurser, jeg må bruke klossene mine om igjen, så det har jeg tatt fra hverandre nå.
Og stoler har jeg forsåvidt nok av på verkstedet, ca 12 stk.

frk figenschou drar på tur med de andre figenschouene

Jeg elsker å lage overskrifter som begynner med frk figenschou. Det er fint å se seg selv litt utenfra. Her innenfra ser det ofte littegranne rotete ut.

Utfarten jeg refererer til i overskriften hendte ikke akkurat i går, jeg har ikke vært på tur med dem på lenge. Ikke siden den gangen i ....-94? Jeg har vært på tur med enkeltmedlemmer da, men ikke hele hurven. Ikke siden slektstreffet den gangen i det jeg tror var -94. Da dro hele hurven til Hindelang i Tyskland for å møte hele resten av hurven, de som var etterkommere av de som hadde blitt igjen i Tyskland, og fortsatt het Fügenshuh. Og lignende. Alle vi Figenschou, Figenschau, Figenschow, Figenschoug og de trettitre andre norske stavemåtene (det er ikke bare i Pasvik de ikke kan stave figenscHOU) dro for å møte slekta som vi ikke hadde sett siden Elias satte barn på tjenestejenta i 1619.
Det vil si, omtrent alle kom, Solebanet måtte bli igjen og følte seg rimelig forlatt da bussen med Sør-Varangers figenschou/schauer, altså hele slekta hennes, rullet avgårde i buss innleid for anledningen.
Vi skulle altså kjøre buss til Hindelang, også kjent som porten til Italia.
Vi hadde beregnet å være borte i to uker, hvorav tre dager skulle tilbringes på slektstreff i Hindelang. Resten av tiden gikk med til transport. Det er jo et stykke.

Jeg husker ikke så mye av turen. For mitt vedkommende hadde ikke akkurat dette faktum noe med alkohol å gjøre,( den første kakao-rom-drinken ble blandet før vi kom til Maggadalen,) men med reisesyketablettene jeg tok. Jeg sov fra morgen til kveld i to uker. Jeg husker at jeg våknet i et bussete innimellom, men ikke klarte å røre meg, for så å sovne igjen. Mamma var dritirritert over at hun hadde spandert turen på meg.
Ja, jeg husker Dombås da. Der stoppet vi for å røyke og gå på do. Da jeg kom ut fra toalettet så jeg rompa på bussen som kjørte ut fra parkeringsplassen. Jeg ble jo litt betuttet, ikke hadde noen funnet opp portable mobiltelefoner enda og ikke var jeg den som gjorde mest av meg av de inne i bussen så jeg innså at det kunne ta litt tid før noen oppdaget at jeg var borte. Dessuten var jeg fjorten år og følte meg i overkant forlatt. Men så dukket bestefar og tante Ruth også opp, og jeg var ikke fult så forlatt, men jeg syntes fortsatt det var i overkant å skulle leie en buss og dra til Dombås med den, under dekke av å skulle på slektstreff, bare for å kvitte seg med et par- tre medlemmer av slekta. Bestefar hadde dessuten veldig lavt blodsukker og var ikke noe hyggelig selskap.

Heldigvis kom bussen tilbake etter en halvtime, da hadde sjåføren roet seg litt. Det var han som i tullsinne hadde kjørt avgårde på nøyaktig avtalt klokkeslett, selv om ikke alle var ombord. Jeg kløv lettet ombord og la meg til å sove igjen, og noen ga bestefar en kjeks.
Da jeg hadde sovet i en liten uke, var vi fremme i Hindelang.
En liten supersjarmerende tysk alpelandsby, som var tom for øl etter en dags figenschouinvasjon.
Vi var totusen stykker i läderhosen og bunader. Enkelte hadde drukket rum i kakao siden Maggadalen, noen hadde systemet fullt av reisesyketabletter og strevde for å holde seg våken.
Jeg husker vel ikke så mye av denne delen av turen heller. Jeg husker at det var ordnet til underholdning i en sal, vi satt på galleriet, vi fra Kirkenes. Nede på scenen sto han skuespilleren i familien, han fra Tromsø. Han kjørte den nordnorske leksa, og bestefar var kjempeirritert. Her skal man vise fram sin kulturarv, hva har vi holdt på med siden Elias stakk nordover i 1619 liksom, og så er det dette, bannskap! Han skuespillern i slekta, han fra Tromsø, kjørte på med den nordnorske stereotypien, den sørfra, som vi elsker. ( Han skal trøste et imaginært barn, som gråter. "nu må ikkje bane være hæstkuk!") Jaja, ok litt gøy der hjemme, men er det noe å vise slekta! Hva?!

Jeg husker ikke så mye mer. Det var fint der. Jeg var fryktlig trøtt. Det var rimelig raskt på tide å begynne på hjemreisen. Jeg våknet innimellom uten å kunne røre meg, og det bekymret meg litt. Jeg husker en gang jeg VAR våken og satt fremme i bussen, jeg spurte om det var lenge før vi var fremme for kvelden, og fikk til svar at det var to timer, hvorpå jeg gledelig overrasket svarte "bare to tima!" og bussjåføren slo fast at jeg begynte å venne meg til å kjøre buss. Jeg husker at hun rare damen som ikke egentlig var i slekt med noen av oss, og likevel var med, hadde noe på gang med han ene bussjåføren. Jeg husker at mamma kjøpte en nøkkelring som det sto "mutti" på. Jeg husker noen kjempestore nattsommerfugler som pep. Jeg husker at de andre ungdommene snek seg rundt og drakk, i Hindelang, men jeg var jo så ordentlig. (og trøtt) Jeg husker at jeg ble mobba vennskapelig fordi jeg hadde sleng i sykkelshortsen. (det hadde ikke vært i dag) (at jeg hadde gått i sykkelshorts).
Og det er vel omtrent det jeg husker fra en toukers europatur på reisesyketabletter.

Solveig ble sikkert glad da det viste seg at vi faktisk kom tilbake, sånn som vi hadde sagt, men jeg husker ikke det heller. Jeg brukte litt tid på å få reisesyketablettene ut av systemet.

Men jeg har skjønt det sånn at de andre hadde det gøy. Mamma fortalte idag at hun skal feire 60årsdagen sin der, så det må jo ha vært en fin tur.

oppdatering

i går fant vi en kjempepinne. nesten en bjelke vil jeg si, i furu.
nå ligger den på verkstedet og er i veien helt til jeg kommer på noe lurt.
jeje.

fremad!

Jah. Nå får vi se hva fremtiden bringer.
Jeg sendte altså opptaksprøven til Den Andre Skolen i Sverige i går. Den besto av syv veldig bra deler og en absolutt middels. Absolutt middels er ikke bra, det er ikke det. Og jeg kunne venta enda ei uke før jeg sendte inn. Men jeg kom ikke på noe bedre, eller jeg klarte muligens ikke sette inn det giret, så jeg får håpe syv bra hjelper på. Huff. Sånn er det. Jeg ble rett og slett nødt til å få søknaden ut av huset, (verkstedet) den ødela flowen min, som Joar ville sagt. Jeg må jo videre. Jeg gikk bare i ring rundt meg selv og pillet på stress.
Søknaden til Skole Nr. 1 Med Mye Byråkratisk Drit har ingen dårlig del, som jeg kommer på i farten, det vil si, enten er alt knallbra eller så er alt dårlig. Det er selvsagt bra. Om det ikke er dårlig da. Det ER bra, men noen vil kanskje ikke like stilen min. Jeg så over søknaden jeg sendte i fjor, som jeg syntes var veldg bra i fjor, denne er absolutt bedre. Printeteknisk også, og det er faktisk viktig. Det hjelper ikke at det er kjempebra hvis man ikke ser det fordi alle bildene er mørk suppe, muligens tatt med engangskamera. Så jeg får krysse fingre igjen. Gidder dere også det? Plis? Jeg trenger muligens litt drakraft av gode tanker. Jeg mener, om det kan gå an at all elektronikk går gaiken bare jeg tar i den, så må jo gode tanker muligens også kunne ha en virkning. Jeg holder det åpent, iallefall.

Og nå er det ofi...åh, der ordet kan jeg ikke skrive. Åffesielt. At vi skal flytte fra Bergen. Vi sa opp leiligheta i går og har tre måneders oppsigelse. Vi vet ikke hvor vi skal. Statistisk sett er det jo ikke så sikkert jeg kommer inn på To Av Nordens Vanskeligste Skoler Å Kommer Inn På, Med Mye Byråkratisk Drit I Tillegg, så muligens blir det Kirkenes. Desverre får man ikke lengre et hus i de traktene komplett med bestikk i skuffene, for 110000, så vi er litt i tvil, men ettersom vi uansett ikke skal være i Bergen i sommer, jeg uansett skal til Berlin til høsten, sparer vi over femåtrevde tusen på å flytte ut. Så den er jo grei. Og jeg er litt lei av Bergen nå. Hva gjør jeg her, liksom. Lixxm. (Lizzm?)
Det er skummelt og deilig når alt er åpent.

frk figenschou skal slutte å skrive ukebladføljetonger og heller bry seg om sammfunnet

Forsøksvis.
Ja, foreksempel, muhammedtegningene, jeg skjønner ikke med min beste vilje hva de har med ytringsfrihet å gjøre. Vi har ytringsfrihet. Sånn er det. Så har noen i ren uhøflighet publisert noe for å være ekle med noen andre, men vil ikke si at det er derfor. De som er fornærmet, protesterer. For det har de lov til. For det er ytringsfrihet. Ikke på noe sted i denne rekken har den blitt truet, den har tvert i mot fungert som den skulle, og har ikke noe med saken å gjøre. Ikke leseferdigheten heller, som også har vært en forutsetning for denne debatten, og som heller ikke har noe med saken å gjøre.
Og så OL-
Beklager, men det er nok min feil at det har gått som det har. Jeg tror nemlig jeg er rammet av uflaks. Sånn i det små. I all hovedsak er ting der de skal være, men ellers -elektronikk, flytider, naboskap- der gambler jeg ikke. Det vil helst gå galt. Og nå har jeg på grunn av The Stig sett alt som har vært av olympilering, og det har jo gått galt. Så ja, det er min feil.
Hva mer?
Knausgård. Har ikke lest bøkene, men er helt klart FOR tjukke bøker.
De der ungene i Marokko. Eller var det Tyrkia? Ja, problematisk med et forsvar på frifot, men sivil ulydighet, som er ulydighet, ok, det må til noen ganger, og er ikke av det verste.
Orddelingsfeil/særskriving. Det brer skikkelig om seg. Det var vel bedre når ikke enhver idiot kunne skrive.
Facebook. Litt usikker på om dette enda er et debattema? Facebook er litt slitsomt. Og lettvint.
Huff, dette var kjedelig. Tror jeg går tilbake til ukebladsføljetongene.
Og var det ikke også fantastisk uinteressant? Hva skal dere med hva jeg mener om kaditt og kavær? Det er liksom ikke et sånt forhold vi har.
Blogging! For. Men mest for min måte å gjøre det på. Skjønt det går ikke akkurat av seg selv for tiden.

Har sendt søknad til Skole I Sverige nr 2 i dag, og utvekslet forvirrende informasjon med arbeidsfrihetskontoret, som en viss anarkosyndikalist vil ha det til å hete.
Har ellers lite kontakt med de andre delene av familien, noen har ikke tid å prate, og andre skylder meg penger og har ikke tid å prate.

SILJE

Dette har hendt: (episode 1237:)

SILJE har stått opp, da klokken ringte for tredje gang. Hun har spist havregrøt til frokost, før hun og MANNEN HVIS NAVN EI MÅ NEVNES dro på seg ytterklær og gikk over broen mot Dannmarksplass. Med seg hadde de en papplate, bokpapp, og tre lampeskjermer som Silje en gang fik av sin venninne INGRID. Fra hustakene overhang det harde isklumper. Det var kaldere enn i går. Inne i bygget der de jobber, gikk mannen hvis navn ei må nevnes inn døren rett fram, mens Silje fortsatte til venstre. Hun tok fram datamaskinen, satte på vifteovnen, tok på seg en ekstra ullgenser og en fleecejakke og surfet litt på internett, mens hun reflekterte over at hun sjelden leste gjennom sine egne blogginnlegg og derfor var utsatt for mye skrivefeil. Ikke kuttet hun i teksten heller, noe hun ofte gjør i annen tekst.
Noen mailer ble også sendt, noen mottatt, men ingenting viktig i innboksen.
Silje dro varmedressen på og gikk ut på verkstedet for å se på gårsdagens prosjekt, som på grunn av tankefjernhet og hatsverk ikke var blitt helt som planagt. Det kunne enda reddes, men litt mer lastverkshastverk ødela sjansene for det. Silje limte litt likevel, og ryddet i PINNENE sine.
Silje gikk inn på kontoret igjen for å sitte litt foran viften. Et redningshelikopter med en MANN i tau under fløy forbi, og ut mot isen. En ANNEN MANN sto i døråpninga til helikoteret. Silje syntes dette var spennende. En svart klump lå på isen, det kunne se ut som en ...ja, klump, men viste seg å være en TREDJE MANN som Mann, etter å ha blitt satt ned på isen, fortsatt i tau, ålte seg fram til og reddet. Redningshelikopteret fløy med mann og den FJERDE MANNEN inn mot huset til redningshelikopteret hvor det satte disse to fra seg. Silje tenkte det hadde vært en øvelse.
Silje tok med seg lampseskjermene hun hadde fått fra Ingrid ut på verkstedet og begynte å renske dem. Hun pusset også prosjektet fra i går med den nye pussemaskinen og var veldig fornøyd. Hittills hadde hun unngått å bruke den fordi man tross alt holder varmen bedre når man pusser for hånd, men nå kunne hun ikke skjønne hvordan hun hadde klart seg uten.
Innerst inne kunne hun skjønne det likevel. Men resultatet var strålende. Desverre var prosjektet likevel i faresonen på grunn av gårsdagens og dagdagens lastverksarbeid.
Silje tenkte på matpakken, den var veldig god men det var litt tidlig å spise. Hun gikk litt hvileløst rund foran arbeidsbenken, uten helt å vite hva hun skulle ta seg til.
Hun hadde ikke helt hugen til å sette i gang et nytt prosjekt, hun burde heller gjøre ferdig søknaden sin til en skole i Sverige. Hun gikk inn på kontoret igjen, og blogget. S'en hang seg opp hele tiden. Hun finner fram matpakken.

og så en ponni


Jeg ønsker meg et stort hus. Ikke kjempestort, ikke sånn med svømmebasseng og en kilometerkorridorer og rom man hadde glemt litt av, for det første fordi jeg ikke har så lyst på det, og for det annet fordi jeg ønsker meg et hus, sånn virkelig, at jeg håper at jeg en gang får det, ikke sånn "ønsker" som at det hadde vært kjekt å kunne fly.
Vi var og gikk tur i Fjellsiden i går, jeg ser på husene. Tingene de har i vinduene, størrelsen.
Jeg og vil ha hus. Jeg vil ha hus som er mer enn elleve skritt på langstrekka i huset, jeg vil ha et soverom som har vindu, og plass, og skapplass til alt man har, både sommer og vinterklær, og kjøkken med plass til to som arbeider samtidig, og et arbeidsrom! Ikke på kjøkkenet da. På et eget rom. Så kan man plutselig tegne. Og så skal det være dører i huset, sånn at én kan lese og den andre se på tv. Og alle møblene skal være møbler som man har fordi man har lyst å ha akkurat de møblene! Ikke noe man har fordi de var i huset eller fordi de var billige eller enkle å kvitte seg med når man snart, engang, skal flytte. Og man skal ha ting rundtomkring i huset som man har fordi man liker dem, og man skal ikke dunke dem ned hver gang man ser dem eller tenke at de tar plass, eller ha litt dårlig samvittighet fordi det er litt jobb å flytte dem med seg.
Tenkte jeg. I Fjellsiden, 32 år gammel. Nei 31, herregud!
Og så tenkte jeg som snarest innom en gammel tanke, at jeg skal tegne dette huset som jeg ønsker meg. Siden jeg nå er i stand til å tegne hus og ønsker meg et hus.
Men jeg gjør det ikke, jeg har aldri helt skjønt hvorfor jeg ikke gjør det, men ærlig talt, det er da innlysende, innså jeg dag. Det blir som å leke dukkehus. Som å leke dukkehus, på tegnebrettet, og det var også derfor jeg mistrivdes så enormt på Khib, for det var det vi gjorde der. Og de andre elsket det, å tegne inn mosaikkfliser på badet, lete etter de fineste dusjene på internett, fossefallsdusjer!, ønske seg, og tegne inn, tegne kjøkkenøyer, bla i interiørmagasiner og finne frem dyre dyre sofaer, nårveisess, tegne dem inn, leke med farger og tekstiler og stiler og jeg ville bare spy. Blærgh.
Man kan da ikke sitte der og være voksen og leke dukkehus, hele tiden? Man kan leke med tanken mens man går en tur eller mens man lager middag, men man må jo holde på med noe som betyr noe på ett eller annet vis, sånn på ordentlig, i virkeliglivet. Å skulle sitte resten av livet og leke morfarogbarn- hvordan kan man holde UT?
Hjelpes.
Jeg tror jeg var mest irritert fordi her har man et veldig bra verktøy, design, og så vil man bare bruke det til å tulle.

Derfor tegner jeg ikke huset. Men jeg ønsker meg likefullt en mer permanent tilværelse. Vi får se hva våren bringer. Og høsten.

taggete

Jeg har blitt tagget, og for dem som ikke vet hva det er (pappa) så betyr det at noen (anne) har gjort noe morsomt på sin blogg om de vil at jeg skal gjøre på min. Greia her er at man får et sett med spørsmål, som man skal svare på med meldinger i innboksen på telefonen sin, tilfeldig utvalgt (man lukker øynene og teler til fem). Bare at jeg har slettet alle meldingene i innboksen min så jeg måtte bruke utboksen.
Da ble det sånn


-Hva sier du til sjefen når du kommer for sent på jobben ?
jeg må planlegge litt skjønner du. og gå tilbake bort på jobb. orker ikke sitte der og kope, har ikke varme i lokalet


-Hva forbinder du med ordet "husarbeid" ?
jeg tror de vet hva de snakker om. tror det er som en lampe. det blir DEILIG tror jeg


-Hva sier du når du er på et offentlig toalett og du oppdager for sent at det er tomt for dopapir ?
æ e nu glad for det


-Hva sier du hvis du er vitne til at en gammel dame sklir og brekker lårhalsen ?
hjemover nå

-Du tar kjæresten din på fersken med en annen. Hva sier du ?
helt fantastisk, gode fargevalg. Du må fortelle mer når jeg ringer og skal snakke om savioprodukter, om en uke eller tre

-Hva er din beste sjekkereplikk ?
ligger det en sånn liten bankkalulator ved siden av datamaskinen din?


-Hva sier du hvis din kjære spør "vil du gifte deg med meg?"
middag hos pappa fire i morgen. eneste som passet alle.

-Hva har du å si til ditt forsvar ?
ut i kveld?


Og så skal man tagge noen andre, sånn at de gjør akkurat det samme, men nå har alle brevvennene mine gjort dette allerede så det er ingen igjen å tagge.

strikkestøp

Pappa ringte, jeg hadde ikke oppdatert bloggen. Nei, sa jeg, plutselig er det så mange som leser, så jeg føler at jeg må skrive hver dag, men hva skal jeg skrive om, så jeg gikk litt tom og fikk litt prestasjonsangst, eller presentasjonsangst kanskje heller. Ettersom livet ikke akkurat er bristefullt av begivenheter.
Jeg har strikket litt i det siste da. Først strikket jeg den der misjonsbasarlyspærelua, men så raknet jeg den opp og begynte på et mer fornuftig prosjekt, eller, jeg tok det mer med ro med effektene.
Det er bare det at jeg strikker så sinnsykt stramt. Steinhardt. Jeg kunne like gjerne har støpt lue. Jeg mener, det er greit at luer står av seg selv, men da bør de helst være tovet og godt brukt, og helst sagge litt i ståingen, ikke stå i stram givakt. Mens den enda er på pinnene. Som jeg må kyle inn i maskene med spett.
Jeg mmset bilde av luen til fru figenschou, min mor. Synes du jeg strikker LITT stramt? skrev jeg.
Ser fin ut herfra, svarte hun. Mamma, den står av seg selv! skrev jeg, det er greit at mødre alltid synes avkommets produkter er fantastiske, men ærlig talt.
-Trodde det var en kjole til en ananas, hva er det du strikker da? svarte hun.
Akkurat ja. For vi har huset fullt av ananaser som fryser.
Jeg svarte at det var en lue, men jeg må vel innse at det er mer av en hjelm.
Den er irriterende, ikke bare fordi det er vanskelig å få pinnene inn i maskene, men fordi selve strikketøyet kommer i veien. Det er jo så hardt og kompakt, sant, så det er rett og slett i veien når jeg strikker. Det henger på ingen måte løst og ledig fra pinnene.

Det er derfor jeg liker hekling, selv om man helkler stramt ender man ikke opp med en planke istedetfor et skjerf.

det vil inge ende ta

Nå som jeg har varmdress er det altså mer levelig her, og mannen synes det er deilig, for da kan han jobbe hjemme. Når jeg ikke gjør det. Han har det nemlig også ganske kaldt, selv om jeg er den soleklare vinneren.
Så alle er fornøyde.
Og da er det selvsagt at verkstedet fylles med røyk.
Først trodde jeg at jeg hadde skitne briller, men jeg var såpass usikker på diagnosen at jeg hentet noen for å komme med en second opinion, og vedkommende slo fast at det var røyk. Både på kontoret og på verkstedet.
Supert!
Men hvor fra? For jeg har ikke jobbet på verkstedet i dag, jeg har sloss med datamskinen. Og den ryker ikke, selv om det ikke hadde overrasket meg om den gjorde det.
Muligens fra oljeovnen da, skjønt jeg har brukt den før uten å bli røylagt.
...jeg har forsåvidt også brukt den før, og blitt røyklagt. Så det kan jo være den.
Nå ble røyken den gangen etterfulgt av en mild sitronduft, som jeg neppe tror skyldes oljeovnen.
Men det kan også være et ventilasjonsmysterium tilknyttet sveiseverkstedet i første.
Så nå må jeg nok drive litt forsiktig utprøving med oljeovnen for å se om den lager røykteppe. Evt. sitrusteppe.
Eller bare drite i det, jeg sitter jo allerede i varmedress, kan jo like gjerne ta på en ekstra genser, istedet for å forgifte meg selv, forsiktig og utprøvende.

vernet

Jeg har klart å strikke verdens styggeste lue. (nei, ikke den jeg har på, det er jo tyskersøstrene sin, som vi husker.)
Den ser ut som den luen den unge, kreative fruen i Stedja Misjonskvinnelag har strikket til basaren. Aaargh.
Men kanten med rett og vrangt ble fin da. Den nederste centimeteren altså.

Nå sitter jeg her i varmedressen min, på verkstedet, og er fylt av arbeidslyst. Motivert heter det vel, i neusprache. Legger ved bilde, lettere kamuflert siden jeg ikke kan ha bilder av meg selv på internett.
figenschou i varmedress og lue noen andre har strikket

Ikke at man har helt kontroll. Nå er guggle maps lansert. Det var veldig gøy da jeg leste om det på bt sine sider, for jeg husket at da Sæsse var på besøk hos meg i sommer, kjørt gugelmapsbilen forbi og tok bilder. Det var litt gøy, tenkte jeg, kanskje vi kommer på gugelmaps? Så det var jo selvsagt det første jeg sjekket da jeg leste artikkelen.
Og det var vi! Haha. Om man xoomer på adressen min, kan man se at jeg går over gaten i tøfler!
Og så oppdaget jeg at om man forsøkte å få se bildet i en annen vinkel, fikk man se et sylskarpt og usløret bilde av meg og Sæsse. Gugel skal sløre alle ansikter på grunn av personvernet.
Vel, jeg er ikke vernet. Og i tillegg, og det er det verste av alt, ser jeg ut som den gamle ugifte frøkenen i Stedja misjonskvinnelag, hun med pukkelrygg og pukkelvalk. Siden bildet tas idet jeg reiser meg.
Sæsse ser smæshing ut som vanlig, ikke med i misjonskvinnelaget i det hele tatt.

Tror jeg skal sende henne luen.

Har bemailet gugel, håper ikke det jobber svensker der, for da vet vi jo hvilken føljetong dette kommer til å bli.

11.56

Jeg fikk til å strikke vrangt til slutt. Nå er problemet at jeg la opp 80 masker og nå, tyve runder senere, har jeg 99. Det er ikke bare fordi jeg er idiot, jag har lagt til ti selv, og så strikker jeg med et jålete løkkegarn, som har lagt til de ti siste. Men nå synes jeg ikke lengre fargene er fine, blåfargen blir grønn sammens med det grå. Vi får se.
Hovedproblemet er jo heller egentlig ikke dette med maskene, det er selve strikkingen.
Midt på blanke formiddagen. Jeg jobber hjemme igjen, nå har jeg jo varmedress og alt, men om jeg likevel bare skal jobbe på datamaskinen, synes jeg det er like greit å jobbe hjemme. Nå er klokken ti på tolv, og jeg har tenkt litt hardt på to setninger som skal ut av et dokument, men det er altså alt.
Og hvorfor betale for et verksted når man ikke er der? Den siste synes jeg er grei, jeg kan gå dit hvis jeg vil. Og i morgen kanskje jeg vil, uansett, hvis jeg skal fortsette å jobbe hjemme på denne måten.
Jeg liker kanskje litt for godt å jobbe hjemme. Kanskje litt for godt, ja.
Når man kan velge mellom og sitte og fryse i dobbelt ullundertøy i en varmedress som foretar egne korreksjoner på tastaturet, eller å sitte hjemme i joggebukse med kaffe og te og ikkematpakket mat og radio og ...strikketøy, hva velger man da? Det er bare det at man må slutte å velge akkurat det, for da får man ingenting gjort.

Jeg er nesten en hel familieenhet i meg selv! Jeg kan være hjemme og være dame, strikke og vaske og ta inn og ut av oppvaskmaskinen, og så går mannen i meg på verkstedet og planker med pinnene. Synd at jeg aldri treffes da.

Nei nå. Skal det jobbes.

6. februar, samefolkets dag, 7. februar, bakfullfolkets dag

Da var feiringen avsegstyrt. Reinkjøtt i mange varianter, alkohol i enkelte varianter, frukt i grassate mengder og flerfoldige varianter, med pinner og smelta sjokolade i vannbad. Voi og voi. Det var kjekt. Men mannen kan opplyse om at bæring av bidosgryter gate opp og gate ned er rimelig slitsomt. Nok en gang mange tanker til tante Ruth som har strikket grytekluter til oss.
Og jeg begynner å innse at jeg kanskje heller mot å bli for gammel til å være våken og på rai hele natten.
Man blir jo så himla trøtt dagen etterpå. I dag har jeg tilogmed tatt en liten formiddagslur.
Men det er også himla deilig. Å være så trøtt. Dette er den eneste tilstanden der jeg slapper helt av og ikke jobber litt eller koster litt eller planlegger litt eller sitter og tripper. I dag tror jeg faktisk jeg skulle klart å se en hel film i ett strekk, uten å få akutt adhd før halvveis.
Nåja, jeg har rett nok strikka litt, men det gjelds jo ikke. Jeg klarer ikke huske hvordan man strikker vrange masker, jeg har slått det opp på internett men skjønner ikke tegningene, jeg prøver og styrer men faen altså. Og da blir det sånn teit rullekant på hua som jeg ikke vil ha, og derfor gjelds ikke strikkingen.

sameli sam!

Da er det sjettefebruar, vi skal ha fellessamisk arrangement på Møhlenpris. Konfliktene har allerede tårnet seg opp. Den akklimatiserte lulesamen vil ha carpaccio, sjøsamen er kjæreste med lulesamen og støtter, jeg, nordsamen, vil ha bidos som i fjor, og det har også vært snakk om steik.
Heldigvis har ikke kåfjordsamen insistert på rognballer. Da hadde jeg blidd i dårlig humør.
Så nå blir det alle formene for rein, pluss hele den norske rotgrønnsakfloraen i forskjellige former.

Vi mangler forsåvidt både skolte-, sør,- akkala-, enare- og tersamene på arrangementet, men enkelte av disse er jo forferdelig vanskelig å få tak i. Samtlige, egentlige. Jeg har et bilde av en skolt fra Nellim, det skal jeg ta med. Akkalasamisk som språk døde ut i 1996.
Men et par akkalasamer er enda i live. Det er litt knapp tid å skaffe dem visum på da. Lurer på om de vet at vi feirer sjettefebruar? Lurer på om det var russesamer på den der første fellessamiske konferansen den aller første sjettefebruar?
Sannsyligvis ikke, det var vel i 1917 og da hadde vel alle russere annet å tenke på.
Jaja, hurra for alle oss i alle avskygninger og alle bevissthetsnivå av samiskhet i alle land.
Særlig til Russland, og ikke bare til Lujavre.

Og heldigvis er jo sámi soga lávlla vanvittig mye lettere, rent melodisk, en javielsker. Teksten sliter jeg riktignok med, men sistelinjen er jo riktig fin:
samelandet for samene

pøh

Jeg vil ikke si at det der elektroettersynet var så skummelt. Det var bare Are fanfare som hadde fyrt meg opp ved å drive å gjemme forskjellige ting, og gitt meg inntrykk av at det kom til å bli suring og grining, men det ble det slett ikke.
Elektriker og utleier kom og banket på, utleieren sa hoi, sparer dere på strømmen? (jeg sto jo der i varmedress, lue og hansker) men før jeg fikk svart sa hun nei, det er sant, her er jo ikke radiatorer.
Og så diskuterte de om man kunne ha en type varmepanel i taket, og hvor det var lurt å sette inn nye stikkontakter, her kom jeg med innspill, og ingen roping og brøling for lysbrytere i kasser ved dørene, og alt fint og kjekt, så gikk de. Og så sa de at det var lov å ha på oljeovnen om natten hvis den sto rett i stikkontakten og ikke tau på tau bortover.
Og dett var dett.
På mange måter for den dagen, etter det gikk jeg hjem for det var så kaldt, jeg skulle mest sitte og skrive på datamaskinen, og det kan jeg gjøre hjemme, ermene på varmedressen trykker på andre bokstaver på tastaturet enn fingrene gjør.
Så sosa jeg bort hele dagen hjemme istedet for å jobbe, jaja, og i dag skal jeg være hjemme også, for jeg orker ikke være så kald, eller tjukk, så jeg krysser fingrene for arbeidslysten.

Ellers vil jeg berolige med at jeg er klar for sjettefebruar, jeg har tatt opp bog og planlegger bidos, så ikke bekumre.

Jeg gir meg ikke om sne

Nå er det små mye sne her som det ikke har vært her mens jeg har bodd her.
Når du ser på den, ser det helt naturlig ut, som om Bergen skulle vært en hvilken som helst vanlig vinterby. Når du er inne i husene er det lettere å gjennomskue bløffen, og jeg er jo mer enn middelslei av innendørsbruk av ullundertøy, men ute- det ser strøkent ut.
Kanskje litt fordi de som sagt ikke brøyter fortau eller gågater. Så det blir endel sne. Mengder.
Jeg forklarte dette til mamma i går. Jeg sa at nå er det sne overalt og folk går på ski i den.
For det har jeg registrert, med overraskelse, at de går på ski i gater og i parker, de bare tar på skiene og så går de. De drar ikke opp på fjellet, eller det kan det jo godt være at de også gjør, men de MÅ ikke, de kan også bare gå på ski gjennom gatene, eller rundt og rundt i i parkene, på gresset, der det ikke er gress nå som det er sne.
Haha, nei ikke i gatene, sa mamma.
Jojo!, sa jeg, i gatene, midt i byen, mellom husene.
Nei, det kunne hun nesten ikke tro, hun lo og sa at det måtte jeg ta bilde av.

Jeg er nesten litt misunnelig på dem, eller, nå er jeg ikke så begeistret for å gå på ski kanskje, men de har et vedlig fritt forhold til sne iallefall. Som ikke må kare seg opp på et fjell først, for å få skigått seg litt.

Og så er det sne på taket der jeg jobber. Og masse skilter om fare rasfare. Og pinner med frynser på og tau og holoi. Greia er bare at man må inni rasfareområdet for å komme seg inn døra og på jobb, så frynsene hjelper kanskje mot umotivert hengogslenging, men lite mot den faktiske rasfaren. Og nå er det kommet opp skilter om ferdsel i trappen på eget ansvar, og greit, jeg trenger ikke ferdes i trappen, heldigvis, for omveien er jævla lang, men jeg har nå tenkt mitt om at jeg syntes et sånt skilt var en enkel løsning på problemet, og kanskje ikke helt legal heller.
Men nå er det tau og frynser absolutt overalt, og ingen parkering, for nå skal det komme noen og fjerne sneen. Det syntes jeg var fint, så slipper man å løpe over parkeringsplassen og kaste seg inn døra som en annen agrofobiker.
Jeg lurer på hvordan de skal gjøre det. (Snefjernerne, ikke fobikerne.) Jeg og mannen gikk forbi noen snefjernere på vei til jobben i dag. Det var en lastebil med en grabb på, ikke en gravemaskingrabb men en sånn som åpner seg på midten, underst. Den hang nede over bakken. Der sto det to stykker med spader og skuffet sne oppi, til den var over halvfull, så gikk en av dem inn i førerhuset og lastet grabbens innhold over på lasteplanet. Så spadde de litt igjen. Mannen kommenterte at det var ganske avslørende, og jeg er enig, sneen kan se så naturlig ut den bare vil, men vi vet bedre. Vi har observert mange bergenseres bruk av denne.

Nå venter jeg på elektriker. Are fanfare var her i går og gjemte alle skjøteledninger, for det får vi ikke bruke. Nå når ikke ovnen bort til noe uttak, så det er litt kaldt. Lysbryterne i en eske ved døra har han ikke gjemt. Jeg kjenner at jeg gruer litt.

å hvor dan skal det te gå

Nå sitter jeg inni varmedressen min på verkstedet og er egentlig ganske varm! Det var en behagelig overraskelse. Jeg vurderer til og med å ta av meg enten ullegenseren eler fleecejakka.
Jeg skal rydde litt her, vi får elektrikerettersyn i morgen, eller elektrisitetsettersyn kanskje heller, elektrikere ser nok etter seg selv og trenger vel ikke komme hit for å gjøre det.
Vi har lysbryterne i en eske ved døra, og det er vel ikke helt som det skal være. Det blir jeg som skal ta ham i mot, og det nervøser meg litt, for jeg er jo akkurat like ansvarlig som alle andre men jeg kom jo nettopp hit og det er jo sånn at jeg er litt oversiktsredusert av den grunn, jeg mener, det er rimelig stappa her.

Huff.

Jaja.

nye jorvik, eller om å henge litt igjen.

I natt drømte jeg at jeg hadde fått en tur til new york, dit reiser jeg ofte når jeg sover. Denne gangen var heldigvis selve flyturen utelatt, for det pleier å være strevsomme greier som gjerne involverer mellomlandinger i Venezuela, gjenglemte passajerer og pedalkraft.
I denne drømmen var jeg bare plutselig på hotellet, noe som gledet meg stort, og det var kofferten og, og det gledet meg iallefall stort, ikke noe bagasjedrassing!
Nå var riktignok kofferten smadret, men det skulle komme noen representanter fra flyselskapet å se på den senere. Problemet i denne drømmen var rommet på hotellet, som viste seg å være altfor stort. Det var to senger, blått vegg-til-veggteppe, betongvegger og en masse treningsapparater. Dessuten måtte jeg gå gjennom rommet til en annen person for å gå på do, og vasken og dusjen var fylt opp med små hotellsåpeflasker. Jeg var ikke så fornøyd.

Cirka på dette tidspunktet våknet jeg, og sto opp.
Og av en eller annen grunn klarer jeg ikke la drømmer være drømmer, jeg må ordne opp. Så etter at jeg var stått opp, mens jeg sto i dusjen,
klaget jeg på hotellrommet
oppdaget jeg at hotellrommet faktisk var hotellets trimrom
kranglet jeg med henne som sov på det andre rommet
ringte jeg mamma hjemme i Norge for å få henne til å ordne opp
forlangte jeg å få snakke med the manager
kom politiet
gikk jeg innom turistkontoret i new york for å få dem til å ordne opp
fikk jeg penger av kassen på hotellet
sjekket jeg inn på en nytt hotell.

Og alt dette altså i våken tilstand, men likevel ikke helt herre over situasjonen. Det utvikler seg sånn som det selv vil, i en slags drømmelogikk, like ulineært og irriterende. Hadde jeg bestemt, hadde jeg fått en milliard i ertstning og reist hjem, men den gang ei. For å være helt ærlig er jeg ikke hundre prosent sikker på hva som hører til den sovende delen og hva som hører til den våkne.

Skriften i hodet

I går tøvet jeg bort et godt innlegg i overbevisningen om at jeg hadde skrevet det før.
Jeg skrev et måtelig uinspirert innlegg om noe som egentlig er fantastisk inspirerende.
Da jeg satt og skrev, nei da jeg begynte, var jeg mer enn 70 prosent sikker på at dette måtte være nyheter, men etterhvert som jeg skrev, kjente jeg igjen vendingene og ordene og ble overbevist om at dette måtte være en repetisjonsøvelse, til tross for at jeg faktsk ikke kunne finne det i arkivet.
Jeg har nok skrevet det før, men bare i hodet.
Dette er en handling jeg tror jeg deler med de fleste av min medbloggere, det å skrive innlegg i hodet i løpet av dagen, i løpet av hendelser, å pusle forskjellige småhendelser sammen i skriftlige tanker, å tøye vendinger, for å prøve muligheten av/ for å lage et innlegg av det senere, når man bare har tid og befinner seg ved maskinen.
Det som er litt morsomt for mitt vedkommende, og som jeg ikke automatisk går ut fra gjelder alle medbloggere, selv om sjansen er stor, er at dette er noe jeg har holdt på med siden lenge før blogging ble oppfunnet. Lenge før internett ble oppfunnet faktisk. Jeg har alltid forsøkt å oversette faktiske hendelser til skriftlige. Uten å nødvendigvis gå hen og skrive dem ned etterpå, det kom med bloggingen. Eller det vil si, det kom med mailingen. Jeg sendte ut lange fellesmailer før, til venner og bekjente, for eksempel da jeg og han man ikke må si hva heter bodde i Berlin, og blogging ikke var oppfunnet enda. Disse fellesmailene var som blogginnegg å regne, i eftertidens klare lys.
Før det, hadde jeg bare ofte skriften i hodet, av og til som en slags voiceover, eller for å lage noe morsomt utav en dagligdags hendelse, og fordi jeg som jeg har sagt så mange ganger, liker å ha to språk, det muntlige og det skriftlige. Det har altså alltid foregått en slags simultanoversettelse mellom disse i hodet mitt, om jeg er i situasjoner som kan tøyes enten begrepsmessig, handlingsmessig eller om det bare er muligheten til å lage noe gøy utav det.
Jeg liker å snakke litt i skrift innimellom, for å se om det kommer noe ut av det, rett og slett.

Skjønt, det som også hender, når man skriver innlegget i hodet for mange ganger, om vi skal vende tilbake til denne spesifikke delen av skriften i hodet, er at når man lander ved maskinen, ja da er man lei av hele innlegget og gidder ikke skrive det ned. Men det hender ikke så ofte. I tillfellet residency i Berlin var det likevel muligens det som hendte.

Eller så var det bare jula, siden det hende ca rett rundt julaften.

Forbedringspotensialer

Jeg veksler mellom å synes synd på meg selv, være irritert over at jeg ikke takler stress bedre, og ha full forståelse for at når man ikke t...