og nå: i dag

I morrest var jeg så godt humør da jeg sto opp og det har jeg egentlig ikke vært denne julen. Jeg tror det er fordi jeg fikk sove lenge og så tok jeg en dusj og da måtte jeg tørke håret og dermed fikk jeg ganske mye tid for meg selv og det er mulig jeg er en sånn som trenger å være litt alene i løpet av en dag. Og så fikk jeg smakt på julespriten og åpnet en flaske vin sammen med et søskenbarn i går og dermed hadde jeg jo også fått prata litt fra meg også.

Da jeg kom ned satt de to andre og spilte sjakk men etter hva jeg kunne høre var den største utfordringen å finne ut hvem sin tur det var til enhver tid. 
Jeg tok meg Jendor på museet for å bytte koftesjalet og så kom en kompis innom og nå er det nå og julen er helt tipp topp behagelig.

Rapport

Ja det har jo vært jul her og da. Vet da sannelig hva jeg synes om julen. Det varierer fra år til år tror jeg. Jeg er jo sånn som laster ned juletema på telefonen sent i november og som kanskje har mest julestemning før jul. Når jula kommer blir det for mye styr og forventning. Og kanskje litt for kjedelig. Og for mye mat. Og det er begrenset hvor mye man slapper av med en bok og et glass rødvin når man har en åtteåring i hus. Som man jo er veldig opptatt av å lage en fin jul for. Bare så det er sagt. Men det ligger kanskje mest i forberedelsene, ikke i minutt-for-minutt-oppfølging gjennom alle juledagene. 

Men det ble jul. Det ble tradisjoner. Det ble fest andre juledag. Det ble en sykt slapp tredje juledag. I dag er det på fjerde og vi har alle holdt litt på med vårt, noen ser sjakk, noen leser boken sin, noen kjeder seg enormt demonstrativt. Dette i synkende aldresrekkefølge. Nå satt yngste noen seg ned ved samme bord som meg og sukket ekstremt høyt og gjentagende og da måtte jeg bare bytte bord for jeg orker bare ikke ta ansvar for andres underholdning. Særlig ikke når andre har fått mengder med julegaver. 

Det henger jo litt sammen med kulden også. Det er ikke så kult å være ute særlig lenge i minus tyve, og nå hadde vi noen deilige dager med både minus to og minus åtte og det er jo så overkommelig, og det var meldt at nå skulle det være sånn i fremtiden, men sannelig min hatt sier jeg dere, da vi sto opp i morges var det minus tyve igjen og det skal det være i all fremtid. Man føler seg så LURT. Det er som det er værmeldingen sin feil at det har vært så kaldt i år. Tre dager med overkommelig og så rett tilbake på For Kaldt. Faen ta Yr!

I morgen skal vi besøke noen kompiser i Pasvik, og det er jo deilig med avbrekk fra all den gjennomtrengende avslappingen man skal drive med, men sønnen den åtteårige synes kanskje ikke voksensammenkomster er det artigste, så vi får se. Jeg har også en eneste julegave jeg vil bytte: jeg fikk nytt sjal/ulloliidni til kofta av mamma men det falt ikke helt i smak fargemessig, så jeg skal gå og se om jeg kanskje skal bytte det. Det passer veldig bra til den ene kofta, men ikke til de to andre. Sameproblemer. 

Nå har jeg lyst å gå og lese bok og drikke rødvin, men tror jeg heller skal gå og spille yatzy med barnet. LITT må man jo underholde dem.

Mørtna


 Men de er lysene ser ganske fine ut når du kommer fra veien og det er jo det viktigste.

Plutselig fremdrift!

Nå er vi friske! Vi har egentlig vært det et par dager. Vi er tilbake i rute med julebakst og julevask, vi mekker med julegaver og har kjøpt juletre. 
 
Jeg sniker meg til å jobbe litt der det er naturlig, har noen kuratorsamtaler med visningssteder over skjerm, krangler litt med et annet visningssted over mail. Eller, jeg krangler ikke. Jeg sier ifra. For jeg gleder meg til å stille ut der og det er trivelige folk men det er satans dårlig betalt og det er vel den største kunsthallen i Norge. Og jeg har vel visst hele veien at det er dårlig betalt, jeg tror tilogmed jeg lo da de sa hva de betalte, men det er en gruppeutstilling og da er det lite penger pr person. Men forventningene er liksom ikke like små. For 5000 har jeg pakket verk i en hel dag, hatt flere møter og telefonsamtaler, jeg er på plass i fire dager, jobber gratis som tekniker i to av dem og jeg har også levert åtte bilder til kvartalsprogrammet til kunsthallen. Det er jo selvsagt en ære å være en kunstner på en gruppeutstilling som får illustrere hele programmet, men det er også jobb. Det tok en dag. Mer enn det.
I tillegg har jeg jo også på et tidspunkt produsert alle disse verkene som de vil vise. Seks tidligere verk og tre spesifikt til utstillingen. 
Jeg synes ikke det er ok. Og det må det jo være lov å si ifra om. Det er tilogmed litt viktig å si ifra. Det er en forskjell på å tenke jaja det er lite men vi betaler 5000, ferdig med saken, og å måtte forsvare dette valget overfor en underbetalt kunstner. Men jeg gleder meg til å dra, det er helt sant. Og til å treffe dem. 
 
Og så fikk jeg enedelig svar fra en person hos forbrukertilsynet, hun ville ha alle dokumenter jeg har på saken om snekkeren som ikke kunne snekre, og det er jo endel, men heldigvis er denne jobben allerede gjort, nesten, jeg har skrevet et dokument om saken, jeg har samlet alle vedlegg, jeg har nummerert dem og refererer til dem i dokumentet, så jeg måtte bare oppdatere  med siste svar fra snekkeren (han avslutter saken og sier at jeg får ikke reklamere mer) og bildedokumentasjon på dårlig utført tidligere arbeid fra de snekrene som kunne snekre og reparerte verandaen og smokk pang inn i dokumentet og sende.
Og det kunne personen hos forbrukertilsynet ikke åpne for det ble noen zip-filer. Men det ser vi på idag.

Nå har jeg akkurat bakt skillingsboller, og så har jeg hevet alle skitne forklær til vask, nå skal jeg støvsuge gulvet for mel og kanel og gårsdagens resultat av pepperkakepynting (SATAN pepperkakelyktene ble stygge i år. Ny rekord) og så er det mattevask, bare synd at det ikke ble fire minus som lovet men tyve jaja. Jaja. Og pakke gaver og handle og alt er innafor rekkevidde tidsmessig. 
 
Og litt jobb kanskje, men jeg julestresser ei mer

Nei nei julestress

Nå fikk jeg julestress. For jeg og sønnen er syke og jeg putter aldri sykdom inn i juleplanlegginga men den dukker jo ofte opp så det burde jeg jo ha gjort. Det er ikke så mye som skal gjøres, men jeg vil gjerne ha det rent, det inkluderer skap, skuffer, kjøleskap og steikovn, pluss gulv, og så må julegaver forberedes, tre kjøpes inn, og så skal pepperkaker bakes og pyntes og helst skillingsboller også og dette virker jo helt overkommelig i et julesresseperspektiv med to voksne i husholdningen (mattevask! glemte mattevask i nysnø på lista) og det er det, så lenge begge er innstilt på å få haket ting av på lista og den hovedinnstilte er frisk, hvilket den hovedinnstilte har en tendens til å ikke være, og nå aner jeg ikke når vi skal få bakt de der pepperkakene. Det ble ikke i går. Det blir ikke i dag. Neste helg er det jul. 

Og skapene og skuffene og gulvene og rydde og pynte. Aaaaahhh.


Dagens innstillinger

I dag har jeg bare hatt vondt i hodet og siden jeg hadde det i hele natt også vet jeg ikke om jeg begynner å bli syk eller bare er trøtt. Det hjelper jo ikke med hverken ibux eller paracet men det er liksom det eneste man har å hjelpe seg med så da tar man et par og håper og HVORFOR fortsetter man med det. 
Man må slutte med det. 

Men ettersom jeg sitter her og blogger betyr det at det er bedre, jeg tåler både tastatur og skjerm, og jeg har vasket en skuffeseksjon og sendt et par jobbmailer, så helt ute av funksjon kan man ikke si jeg er. Jeg har også sendt en litt for komplisert melding til en mamma i klassen, jeg forregner meg på norsknivået hennes, så der jeg trodde jeg skulle få en ja eller nei fikk jeg et hjerte, så nå vet vi ikke om det dukker opp et barn til her i løpet av kvelden. 

I morrest da jeg hadde for vondt i hodet til noe som helst, satt jeg ved stuevinduet med en kopp kaffe og så utover byen og det gjør man ikke så ofte. Eller jeg vet ikke hvor mye dere sitter og stirrer utover, men jeg prøver alltid å sysselsette meg med noe og ofte er jo det mobilen. Men bare ingenting? Det var deilig. Jeg skal prøve å gjøre det litt mer. 

Jeg kunne gjort det nå istedetfor å blogge men nå er det jo mørkt og det er ikke like spennende å se på mørtna. 
Mørtna og sitt eget speilbilde.
Eksistensielt. 

Aaaaaaah juleferie

Og det er mulig det var på sin plass for jeg var så sint da jeg våknet. Jeg hadde drømt at min forrige huseier viste seg å eie også huset der jeg leier nå, og han hadde kommet innom verkstedet og begynt på en lengre remse om solidaritet og jeg avbrøt ham og bare Har du tenkt å si meg opp? og det hadde han for Bodø Tidende og New York Times skulle flytte inn i bygningen så jeg passet ikke inn lengre og hele resten av drømmen sprang jeg rundt og var rasende og lette etter folk jeg kunne lekse opp for.
Det er mulig det har sammenheng med at jeg i går bare begynte å rive ned folien på vinduene. 

Men nå! Glad som en lerkefugl! (Bortsett fra at jeg ble litt sint igjen da jeg skrev om drømmen.)
I dag kaaaaaaan jeeeeeg.....for eksempel lage pepperkakedeig. Det står i oppskriften at den kan stå en uke i kjøleskapet, så da kan vi bake på lørdag. Det er ingen av ingrediensene som har noe mindre holdbarhet enn en måned, så litt rart at den ikke klarer med enn en uke, men det vel fysikk eller kjemi eller noe og dessuten er det tidsnok. 
Eller så kan jeg gå å måke sne hos mamma. De kommer hjem snart. Men jeg kan også vente på litt mildere temperaturer, for da er det mer behagelig å måke. Mamma har ikke sinnsykt stor gårdsplass, selv om den ikke er bitteliten heller, det er mer det at det ikke er noen steder å gjøre av sneen. Det er hus eller vei eller nabo på alle kanter. Man kan liksom ikke smelte den heller, man må løse det. 
Det er uløselig. 
Eller så kan jeg vaske et par skap. 'Tis the season. 
Og så har jeg veldig lyst å lage noen julekranser men det er liksom ikke noe poeng å henge dem opp før man har ryddet så da kaaaaan jeeeeeg jo rydde, for her ser ut som...ja mine foreldre ville sagt som et bomba horehus, det var det faste uttrykket, men jeg vet ikke helt om jeg vil at Jendor skal ha det som en selvsagt del av begrepsapparatet. Det er hans rot, han leker i stua, og nå er han spredd utover det hele. 
Og så kan jeg fyre i ovnen og det har jeg allerede gjort for det er så trivelig. 
Og så kan jeg svare på et par jobbmail, foran ovnen. 
Og så har jeg lovet å lage middag og da må jeg kjøpe den først. Og vi bor ikke så langt fra butikken og det er ikke en miliion minusgrader i dag heller. 

Rydde og lage kranser og girlandere først tror jeg. Men først skal jeg surre litt på internett. Juhu.

Mandag IGJEN?

I dag er det fanden suse meg også mandag. Litt mindre storm i kastene, men minus sytten og luggeføre. 
Jeg irriterer meg enormt over de gjenfolierte vinduene i dag og har sjekket med arbeidsmiljøloven som sier at man har rett til utsyn. Her er det den leietageren som betaler mest (kontorfolket) som har sett seg lei på hvordan det ser ut hos leietageren som betaler minst (kunstneren) og forlangt at leietagerens som betaler minst skal være mindre plagsom for åsynet til leietageren som betaler mest, ettersom vi ser over til hverandre gjennom et atrium, og dermed er jeg gjenplastret. Men også jeg har rett til utsyn. Og det står tilogmed i kontrakten at jeg leier et kunstnerverksted, og da bør det overraske ingen at det ser ut som et kunstnerverksted. Det er mulig jeg bare river ned deler av den der bunkersinduserende folien. 

Og så er jeg sur på grunn av flere privatøkonomiske konsekvenser av å drive i kunstbransjen, (å være den som blir igjentapetsert av utleier fordi man har minst penger er én sånn konsekvens, som man kan kalle diskriminering) som jeg ikke skal gå inn på i detalj pga privat pga kjedelig pga ingen som forstår uansett, men jeg kjenner at jeg har lyst til å ringe en venn. Gjør man det lengre? Ringer og forstyrrer folk i hverdagsstresset? Det er hundre år siden jeg har ringt en venn. Men jeg chatter ganske mye. Men jeg tror ikke helt at jeg har så mange venner som skjønner seg på stresset ved kunstnerøkonomi og luggeføret det kan medføre. 

Og så finner jeg virkelig ikke den siste pinnen til kunsttransporten, og nå trenger jeg ikke finne den før langt uti januar, men det er da virkelig noe irriterende med pinner som ikke lar seg finne, synes dere ikke?
Hvor er pinnen min?
 
Dages lyspunkt er at det er pepperkaker på felleskjøkkenet.  
 


Mandagsmandags-mandag

Satan så mandag det har vært i dag. For alle. Allerede før jeg våknet kjente jeg at åneeeeei, det er ikke søndag. Og da hadde jeg jo endatil fri på fredag så jeg har hatt tredagershelg og ikke engang det var nok. Og jeg var sur. Og Jendor var sur. Og the Stig gjorde sitt beste. Og det var kaldt. Og mørkt. Og snefokk og is og ingen lysning på værmeldinga for Mordor. Helvette lensmann så kaldt det har vært i vinter.

Og på jobb skulle jeg bare pakke verk klar til forsendelse, og det er det kjedeligste jeg vet så jeg kom ikke i gang med en gang ikke, men jeg innså at når ikke engang tredagershelger hjelper mot mandager og neste sommerferie allerede er avlyst så kanskje man skal ta ansvar for eget arbeidsliv og gå i ferie. Og det kan jeg når jeg har pakket. Jeg måtte bare finne de riktige fjorten pinnene til de tre verkene som skal sendes, de står sammen med de sekshundre som kom fra Stockholm. Sto. For jeg har jo alltid en liten anelse om hvor de forskjellige pinnene er, så jeg har funnet alle utenom én. Og puttet dem i kassen som er et ombygd garderobeskap. Og den ene skal jeg lete etter i morgen og finner jeg den ikke så tar jeg den i kofferten når jeg reiser for å sette opp utstillingen i januar og det betyr at jeg tar juleferie fra og med onsdag og da ble mandagen etterhvert mer levelig. For alle bortsett fra Jendor, som ringte eller nei han har ikke telefon, men læreren hans ringte og sa at Jendor vil hjem. Så snakket vi litt sammen på telefon om hvor livsviktig dette med å avslutte skoledagen før lunsj egentlig var, og Jendor lovte å prøve litt til. Klokken halv to er skolen ferdig, og klokken to, etter å i full fart ha vært på spadeinnkjøp (askespade og sneskuffe) hentet jeg ham, men da ville han ikke hjem, for det var juleverksted på SFO. Så det var jo fint. 

På onsdag stenger jeg altså juleverkstedet, det vil si at det er jo alltid litt småjobb men det plager meg ikke, og jeg gleder meg allerede til å begynne på nytt i januar. 

I morgen tror jeg det går helt fint med tirsdag.

Og det ble lys, jadda. Øllys og blålys og vanlige julelys.

Vi har hengt opp utelysene! Og det er så deilig å ha det i boks. For det var meldt minus sytten og storm i kastene og julelysoppheng er typisk barfingeraktivitet, men det var ikke så ille som meldt og vi ligger litt i le. Og så var det meldt samme værtype fremover så det var ikke noe å vente på og vi kom oss ut og i arbeid.
Og så blir jo resultatet alltid litt mer RART enn FINT, men æh. De er oppe. Det er fint. I fjor må jeg ha hatt en liten klartenkthet hengende over hodet på et tidspunkt, for det viser seg at jeg har kjøpt nye utelys på salg, så vi hadde én lang lenke der alle lysene fungerte, og alle var i samme fargekulør, og der ikke halvparten blinket på en gladkristendisko-måte, så takk til meg. Kan overhodet ikke huske å ha gjort dette. Men det var godt gjort. 
Så har vi fortsatt noen som dirrer i irriterende blått, rødt, grønt og gult, og hva i himmelesn navn elektroblått gjør i julelys er meg et mysterium, men det gjør barnet glad så de er hengt opp i trehytta. 
Det er mulig de gjør moren, den skjøre tilstedeværende estetisk hypersensitive moren mer irritert ann hva det gjør barnet glad, så de kansje blir justert. Får se. Vi har ogå en lenke som har lyspærer, altså som er lyspæreformet på en måte for det er jo led-lys, og de var vel varmgule men alle i familien omtaler dem som øl-lysene, og de kom opp men muligens kommer de ned igjen. Det haster ikke. 
Og julekrans. Det er komplett.

Nå har jeg lyst på en lenke med rødelys. Vi kjørte forbi noen som hadde det og det var så fint. Blandet med vanlige. Og vi trenger jo ikke flere julelys nå, men samtidig så skal man være glad for å være menneske, og jeg har lyst på røde julelys så når romjulssalget kommer så tror jeg at jeg kommer til å Unne meg. 

Og mens vi holdt på med dette, kom en kompis forbi, og ga sin mening i øl-lys-debatten, og etterpå gikk vi inn og drakk kaffe, og jeg kom på, at da jeg var en slags ungdom, men si i tyveårene da, så var det staseligste en helgedag kunne inneholde en skikkelig lang kafétur der man bare satt og sjorret hele dagen og der folk kom og gikk og nå er det der VERSTE jeg kan tenke meg. Jeg blir helt utslitt bare av tanken og det er sant at jeg alltid er litt sur lørdags ettermiddag for da har jeg og Jendor vært på kafé og jeg har rett og slett blitt litt overtimulert av denne aktiviteten. Men sånn hjemme, kaffe, kompis, det går. Jeg blir ikke akkurat oppfrisket av det, men jeg liker det godt og jeg blir ikke totalt kopptua av det heller. 
Men en hel lørdag på kafe, i timesvis, og så avslutte på filmklubben...det var en annen person, det.
Denne personen derimot, blir glad av å ha fått opp julelysene!


Rommet man bruker minst

Jeg er så fette pesse lei av kulden. Vanligvis kommer jo vinteren med en slags progressiv start, vi går fra et par minus, til syv åtte, og så er det kaldest i februar med minus 25 og 42. Den kurven hopper jo voldsom opp og ned med et par dritkalde dager og et par mistenkelig milde, men likevel. Det er sånn det skal være. Nå begynte vi rett på minus tyve og jeg EHR. SÅH. LEI. Alt blir så mye mer tungvint og man har så mye klær på og blir så svett og iskald på vei til jobb og på jobb er det tretten grader (åkei, det VAR det. Nå er det normalt for noen som har navnet sitt rettstavet på skiltene ved inngangen har nok klaget) og man bare NEI. Og hjelper det noe? NEI.

I går skulle jeg ta badstu når jeg kom hjem for jeg var så margfrossen. Jeg tror vi kan si at brukergrensesnittet til den badstua er for og fra andre kognitive evner enn mine. For det første tar den veldig lang tid å varme opp, det må man nesten godta synes jeg, den er jo en ovn, ikke en atombombe, men det gjør at man ikke kan holde hånden på den for å sjekke om man fikk til å skru den på, og det gjorde man ikke. Tre ganger var jeg nede for å skru den på. Første gang hadde jeg glemt at du må liksom skru den av før du kan skru den på, selv om den er av. Helt logisk, tenk vaskemaskin. Andre gang hadde jeg misset forskjellen på tidsinnstilling for påskrudd og avskrudd ovn. Jeg skjønner aldri hva den mener med det, og knappene er jo liksom på undersiden av ovnen eller gulvet så du må ligge med hodet under badstubenken for å vri, og se, og den ene er tidsinstillingen sånn at ovnen skrur seg AV etter et visst antall timer og den andre er tidsinstillingen for at ovnen skal skru seg PÅ etter et visst antall timer. Vil man ha en ovn som er på eller av? Der man ligger med hodet under en badstubenk og fryser? Og egentlig ikke ser hva som står, bare en hel masse tall? Vil man ta badstu med høyt tall eller lavt tall? Fryser man mye eller litt? Velger alltid feil, det har ikke noe med temperatur å gjøre. Man skal velge AV og tallet tre, da er det tre timer til den skrur seg av. Ikke PÅ og åtte, da blir den ikke ekstra varm og på, men den skrur seg på om åtte timer. Da vil ikke jeg ta badstu mer.

Etter tredje forsøk var ovnen på, men nå var det jo på tide å skru den av for å legge barnet. Her trødde the Stig til og la barnet enda det var min tur, så jeg fikk ta badstu, som nå var oppe i deilige tredve grader eller noe sånt, (vi har ikke termometer), tredve grader funker litt også, om det er det man har og om man hiver nok vann på ovnen. Men da blir det å ta badstu en veldig aktiv aktivitet og det var ikke det jeg ville og nå var jeg lei og alt var litt feil uansett. 
Men i det minste gikk ikke brannvarsleren og vekket den som var blitt lagt av den andre, for det gjorde den sist. Det er da i det minste noe.
 
Og i dag ser jeg ut som en puddel for det er det badstu gjør med håret, det hadde jeg glemt. 
Det er mulig jeg ikke gjentar dette i aller nærmeste fremtid. 
 
 


Deeskalerende desember

Jeg har akkurat sovet en halvtime utover pulten min, og nå virker dagen så mye mer overkommelig. Jeg har ikke begynt å sove på ting i tide og utide, men jeg hadde sånn hodepine og alt var umulig, og etter bare en halvtime på skrivebordet og Sami Folkart (ble litt bratt i nakken rett på pulten) er jeg nå i mye bedre form. 
Og litt kaffe. 

Jeg har litt stress! Det har blitt for mye å gjøre til neste år (IGJEN) og nå er det jul og det blir aldri sånn stille og koselig, plutselig er det romjul og så er det over. Selv om jeg lever i en av de mest likestilte forholdene jeg vet om (det er ikke bare jeg som vet om ungen har rene bukser og om det må kjøpes nye votter) så er liksom jeg adm. dir for julen. Alle er med på å vaske, bake, pynte osv, men det er jeg som må bestemme når det skal gjøres og legge til rette for at det blir mulig å gjennomføre, og adminsitrere forberedelser for tilrettelegginger. Og nå er det snart julaften. Helgene flyr i avslutninger og diverse. Vi har ikke fått hengt opp julelysene ute enda. (JEG har ikke det, liksom). 
Nuvel. Adventsstjernene er oppe. Ungen har julekalender. 
 
Hvis jeg klarer å holde koken her på verkstedet så tror jeg at det blir lettere å takle hjemmestresset. Og det betyr tildels å forberede neste utstilling i januar, men også å fortsette å si GJE MÆ ET ARK TIL! og produsere ting over an lav sko uten å stoppe opp og si nei til seg selv, sånn som jeg har gjort i november. Det har vært fint. 




Gladkriser er også litt krise

Åkei. Åkei. Åkei. Jeg har jo vært så fornøyd med meg selv som har klart å fordele jobbene og utstillingene så pent utover dette året sånn at det ikke skal bli sånn satansstress som det ble i fjor og forfjor, og samtidig som jeg har klappet meg selv iherdig på skuldra har jeg også vært klar over at det ikke har noe med meg å gjøre, det ble jo bare sånn for dette har jeg ingen styring over, og nå har det bare ikke blidd sånn, for nå har jeg en gruppeutstilling på Kunsthall i Vestlandsby som egentlig ikke var så stor jobb, men de vil jo bare ha mer og mer og det er jo hyggelig, men det blir jo mer jobb, og så har jeg to utstillinger i New York som jeg ikke engang husker når er, og den ene har på samme måte ballet på seg og blitt litt mer enn bittelitt, og så har jeg en solo på et regionalt kunstnersenter som jeg har gledet meg veldig til, men nå kom det ramlende ned en solo på et eh...privatstiftet kunstmuseum i hovedstaden, og det var litt sånn på nivå med Hei du som jobber som sykepleier, du er jo så flink, kan du ta hjernekirurgien i dag? og sier man ja da? og så er det også en større greie på et museum i en nordnorsk større by som er kulturhovedstad og nå ble det litt stress med alt. IGJEN. 

Og nå må jeg kontakte regionalt kunstnersenter og si, hei, kan vi utsette eller blir vi uvenner da? og det er jo ikke det at det ikke går, men det blir så mye lettere om jeg ikke gjør to ting samtidig, for en ting er tiden og at der forsvant sannelig hele sommerferien gitt, men noe annet er jo at jeg, sånn som jeg jobber har begrenset med materialer og de kan ikke være to steder på samme tid. 
Og femte desember er det en søknadsfrist jeg må rekke og da må jeg vite hva det egentlig er jeg søker til. 
Åkei, åkei. Aaaaahhh. 

Og det med sykepleieren på hjernekirurgi, jeg hadde ikke helt sett dette komme da, og dere vet når det skjer noe artig i jobbsammenheng så er man glad i kanskje to timer og så ramler alle verdens praktikaliteter i hodet på deg, og så er man mest bekymret til man bare er ferdig med det? Ja, de der to timene blir bare kortere og kortere, og i går gikk jeg rett i bekymringen uten innledende glede for hva vet vel JEG om hjernekirurgi, jeg er jo ikke engang utdannet sykepleier, jeg har jo bare tatt jobben, men så googlet jeg bilder av salen jeg skal stille ut i, og den er så fin. Åh. Men. Og ingen medlidenhet å få av noen noensteder, man skal bare være glad og sprette sjampanjen når sånt skjer, ikke blir overveldet av bekymringer, null forståelse på en flekk å spore hos noen. Og da fikk jeg så lyst å ringe pappa, for han hadde ledd og både forstådd og ikke fattet hva det var å bekymre seg over. Han var alltid på mitt lag, alle lag av meg. Men det gikk jo ikke og da sovnet jeg bare på gulvet som jeg avogtil gjør om det blir for mye, Jendor kom og snakket med meg et par ganger og da både svarte jeg og drømte videre samtidig for det var ikke snakk om å ikke sove litt til. Og det hjalp. Etterpå hadde jeg litt mer tro på mine egne evner som hjernekirurg, selv om tidsaspektet fortsatt ikke er løst. 
Og så luktet jeg litt rart, så det er mulig at det golvteppet må på rens. 

Dagen i dag på grunn av dagen i går

Eh, så jeg er skikkelig sur og litt uproduktiv i dag, tildels fordi det alltid er så kaldt her og derfor har jeg på ullongs, ullbukser, singlet og tjukk velurgenser MEN DENGANG EI, i dag er det normaltemperatur og jeg holder på å forgå. Jeg må bevege meg ytterst sakte og forsiktig gjennom rommene.

Og så er jeg fortsatt litt sur på grunn av det med folien, ikke folien i seg selv men måten det blir gjort på, at plustelig står det diverse arbeidsfolk inne på atelieret ditt og skal ha det til disposisjon NÅ og helst skal du også rydde der. Og grunnen til at jeg ikke har sluttet å være sur er fordi jeg i dag oppdaget at de har brukt mine arbeidsbord til å skjære folien på. På mine arbeidsbord lå det masse kunst. Nå ligger det masse kunst, tildels ødelagt, på gulvet istedet. Og det er jo ingen som hadde gått inn på noen av de andre kontorene og brukt datamaskinene fordi de hadde en jobb å gjøre der inne. 
Det hadde vært fint om folk kunne tenkt på jobben min som en vanlig jobb, ikke som et slags juleverksted. 


Dagen i dag, sånn som den ble

Jeg får folie på vinduene. På jobb. Det er ikke noe jeg har bedt om, jeg ville heller hatt nye vinduer sånn at det ikke er tretten grader, men det er ikke alltid man får valget her i livet. 
Det med folien irriterer meg litt, først fordi det jo tar noe av lyset, men samtidig føler jeg litt at jeg sitter i et akvarium så sånn sett blir det bedre, men altså jeg har ikke bedt om folie, og det er nok mest fordi det er et akvarium at jeg får folie, for alle ser inn og det er et atelier de ser inn på så det er pinner og tau og bilder overalt, og man er kanskje mer ute etter en slags gründer/campus/studieestetikk her i bygget og ikke SKROTNISSE og jeg ser jo der at jeg ikke passer helt inn. Jeg blir rett og slett tildekket og det kan jeg forstå. Så hvis jeg skal prøve å snirkle meg tilbake til det som irriterer meg: at det aldri er noen som snakker med meg. Det bare kommer to menn med en rull med folie og blender vinduene mine. Og det skal være i dag! De må få gjøre jobben sin!
Og jeg skjønner at det ikke alltid virker sånn, men jeg har faktisk også en vanlig jobb. Jeg kan ikke rydde atelieret i dag, jeg skal gjøre klar bilder som jeg har lovt å sende. Og jeg skal jobbe med en søknad. Jeg har i denne vanlige jobben tidsfrister jeg må nå og ting jeg skal gjøre, jeg kan ikke hive meg rundt og rydde atelieret på null varsel. Jeg prøver å forklare, får til svar at de også har en jobb.
Så de får nå gå igang da. Jeg går inn på det andre rommet mitt. Tegnesalen. Og lar dem holde på på atelieret. Da jobber de med folien opp kunst og oppå fiskefinner og jeg vet ikke helt hva jeg gidder å gå inn der og kjefte for. Eller på, de gjør jo også bare jobben sin. 
Men de som bare gjør jobben sin er litt sure for at ikke jeg bare ordner det sånn at de kan gjøre jobben sin og selv om jeg skjønner det, må jeg gjøre jobben min. 
Og jobben min blir så rotete når det ikke blir som planlagt med målrettet jobbing med bilder og hvitbalanse og nye dropboxfiler og en telefonsamtale klokken 13.30, men folk på atelieret og avbrytelser og styr, og jeg glemmer telefonsamtalen 13.30 og unnskyld unnskyld og drar hjem for å ta den som skjermmøte i stedet, alle fornøyd, men da kommer det en kabelmann og bytter ruter akkurat da, hele dagen i rot og kaos.

I morgen vil jeg ha litt arbeidsro. Og ikke mer frosta folie.

Mer tekno

Aner ikke om messengerappen på telefonen min leser bloggen, men det kan virke sånn. I går klagde jeg på at den aldri gir beskjed om nye meldinger, nå gir den beskjed om alle gamle og nye beskjeder, jeg har ifølge den 78 beskjeder å lese, mange er flere måneder lenge og sånt jeg har svart på. 

Den er litt demonstrativ, synes jeg. 

Swype eller hva det heter leser ikke bloggen, eller evner ikke skjerpe seg, nå husker den ikke lengre hvor vi bor. Den har pleid å skrive adressen min når jeg vil, nå er det nærmeste den kommer et stykke ut på kysten. 

Jaja. Det er vel bra for oss alle at det er fredag.

Om kamskjell og kilowattimer. For én gangs skyld.

I dag har jeg glemt telefonen hjemme. Jeg glemmer noe nesten hver dag. Eller, minst en gang i uka. Det blir sånn når man har en gang med plass til bare én, sånn at den som ikke har kledd på seg må stå og stange for å komme forbi og hente sko, stå og stange for å komme seg tilbake for å hente skjerf, stå og stange for å få plass til å ta på skoene...da må man vente til den som kler på seg utover hele gulvet er ferdig. Da blir det stress på slutten når de to andre plutselig bare SKYND DÆ VI VENTE UTE og så blir ting glemt. 
 
Men hva skal man med telefonen. Det ringer jo aldri noen, meldinger kommer på messenger og der varsler telefonen bare om det kommer nye meldinger i en pågående samtale, alstå, da er jeg jo klar over at jeg allerede snakker med noen uansett, men om du skulle sende meg en ny melding på messenger en dag, får jeg uansett ikke beskjed. Nå har jeg med datamaskinen og den sier pling. Og jeg foretrekker å skrive meldinger på tastaturet på datamaskinen, for jeg har sånn swype på telefonen, og det er i utgangspunktet helt genialt, for istedet for å trykke på én og én bokstav, som jo bare er et liiiite framsteg fra t9-metoden, slenger du bare fingeren forbi alle bokstavene du vil ha med og så gjetter telefonen hva du ville si. SÅH mye lettere. Før. 
For nå klarer den aldri gjette rett mer, "kanskje derfor?" blir til "Kamskjell fettforbrenning?" og det er to ord jeg aldri har brukt. Og ikke har bruk for. Begge ordene kunne falt ut av det norske språk uten videre konsekvens for meg. Jeg snakker aldri, aldri om kamskjell. Det er ikke på listen. Og det er ikke fettforbrenning heller. Og det er hvertfall ikke kilowattimer, men telefonen velger konsekvent "kWh" framfor det i mitt liv mye vanligere "jeg". Jeg vil aldri snakke om kilowattimer, derimot vil jeg ofte i en sånn kort melding si noe om meg selv. OFTE. 
 
Jeg tror kanskje det har noe med at jeg snakker så mange språk på det tastaturet. For det lærer seg ord. Først tar det litt tid å lære det dialekt, men etter noen forsøk skjønner den at jeg ofte vil ha a-endelser på verb og vil si koffer og ikke koffert.
Så den må skjønne både norsk og nordnorsk, men også engelsk, tysk, finsk og svensk. 
Og den blander nesten aldri, nesten, men jeg tror likevel den har en slags overload, for dette blir bare verre og verre. 
Så kanskje den har godt av å ligge hjemme og hvile seg litt og tenke litt i nuller og ettall.

Venteeeee

Ja her sitter jeg og venter på at det skal bli mulig å åpne en blekkflaske. Blått blekk. Fikk en forsendelse i dag, hadde ikke bestilt blått blekk. For jeg hadde to da jeg sendte bestillingen. Nå har jeg en halv. Jeg er helt uberegnelig.
Men jeg har bestilt brunt blekk! Det har jeg aldri gjort før. For man kan jo blande, sant. Jeg pleier å holde meg med rødgulåblå. Så blander jeg fram resten. Men akkurat brunt er litt vanskelig. Brun er jo egentlig bare mørkegult. Så man blander gul og svart. Så kommer det litt an på forhold og pigmenter, men det kan også ende opp med å bli en slags gusjegrønn. Og da har man det gående med rødt og mer gult og høppseti heidi. 

Problemet med skjellakkbasert blekk er at det er jo faktisk lakk. Så om du, som jeg, heller rett fra flaska istedetfor å bruke pipette, så stivner ofte korka fast. Da tar man en remse med vått papir, strammer godt rundt korka, og venter.
Det er det jeg gjør nå. 

Det er ikke spesielt spennende. 

Jeg skal lage et grønt bilde. Jeg har guuuuult. Må ha blåååått. 

Gikk ikke nå heller. Jeppjepp. 
Sådaatte.

Hode, skulder kne og tå kneogtå magen med

Jeg er hjemme i dag for jeg har vondt i hodet. 
Forrige mandag var jeg hjemme med vondt i magen. Neste mandag er jeg hjemme med vondt i føttene. 
Det der med hodet skyldes nok mest feil briller, og det har jeg jo hatt i flere måneder nå. Når nå siste optiker sa ooops, vi har satt i glassene feil, ga jeg de nye brillene helt opp PGA FEIL GLASS og gikk tilbake til de gamle, men de har jo strengt tatt også feil glass, siden jeg trengte nye briller sant, og særlig når jeg gjør noe skjermbasert som jeg desverre gjør mye av, får jeg hodepine. Og den liksom bare flytter inn og gir seg ikke, hei, sier den, skal vi se på en skjerm? og lar seg ikke skremme bort av hodepinetabletter eller søvn, så i natt har jeg hatt vondt i hodet i hele natt, og det er rart det der, jeg sover jo, men jeg har likevel vondt i hodet og det blir så merkbart når man står opp, på en måte, at nå har man sovet med vondt i hodet. 
Så jeg innså etter litt indre motstand at jeg ikke hadde noe på jobb å gjøre før hodepinen hadde gitt seg ihvertfall, og gjerne følte meg litt piggere også, men nå begynner jeg få litt Indre Stress, ikke fordi det er noe jeg må rekke, men fordi man må jo gå på jobb. 
Dere vet.
Sånn som man nå engang er skapt. 
Nå har jeg byttet briller, noe må man jo foreta seg, de funker liksom om jeg legger hodet bakover, ikke optimalt, men som sagt, noe må man jo foreta seg, og så får jeg vel bare være hjemme da, og pigge til.
Selvfølgelig kom det et gjeng med handtverkere, og man bare åeeeehhhhhh, men de bare tok ned stillaset sitt og dro så det var jo superdeilig. Særlig siden Jendor sin nye favorittaktivitet er å banke på aluminiumsfolie, så det har vært banket og banket og banket i stua hele helga. 

Jeg får fyre litt i ovnen kanskje. Og ligge og stirre tomt ut i luften, jeg kjenner at det beste er nok å forsøke å ikke bruke øynene til noe særlig i dag, og det er jo lettere sagt enn gjort. Det er nesten ikke lett sagt engang, kommer ikke på så mye der øynene ikke er med. 

Smorni lorni?

Jeg er hjemme i dag. For jeg har begynt å huske at jeg har firedagers arbeidsuke. Det er sånn en gave. 
Men så blir jeg forvirret. For jeg var jo syk på mandag. Er vi ikke da allerede nede i fire dager? Jo? Og da er trikset å sammenligne firedagers arbeidsuke med femdagers arbeidsuke, som jo er fri lørdag og søndag. Om jeg hadde vært syk en mandag, ville en normal arbeidsgiver forlangt at jeg kom inn på lørdag og jobbet? Nei. Nå er det åpenbart å dra det litt langt å kalle meg en normal arbeidgiver, men det er en hjelpsom huskeregel.  
Så nå er jeg hjemme, og jeg hadde såklart glemt at vi har håndtverkere i hus, og da kan man som nevnt ikke ligge på sofaen, og det er ikke et kjempeproblem for jeg hadde tenkt å sitte i biblioteket og gjøre et prosjektregnskap og levere en rapport, og jeg SER selv at det ikke er helt firedagers arbeidsuke å jobbe når man er hjemme, men nå har gjennomføringsevnen på denne firedagersuka vært så himla lav at jeg tror vi bare må applaudere når jeg husker å ikke gå på atelieret, og så får det bare være at jeg jobber litt på den femte dagen. Det er for kaldt å sitte stille på atelieret, hvem orker å gjøre regnskap med kursendringer som flyter hit og dit, i femten grader og kaldtrekk fra vinduet, så da må det uansett gjøres fra mer menneskevennlige habitater. 
Og nå er det gjort! Og klokka er bare lunsj og jeg har resten av dagen på å ...holde meg ute av syne for håndtverkerne. Burde tatt en dusj, vi skal på grava til svigerfar i kveld og deretter ut og spise, men, ja, jeg får bare rett og slett late som jeg er ren og pen.
Jeg har lyst å fyre i ovnen for det gjorde jeg i morrest og det var så koselig men nå er det tre grader ute så det virker litt råflott. Blåser, da. Sikkert derfor det er så kaldt. Nuvel. Har laget en kopp te så får satse på den.

Jaha?

Jeg var ganske sikker på at jeg hadde blogget i dag men her er det ingenting. Når jeg tenker meg om tror jeg kanskje at jeg sendte en mail til en kompis istedet.

Sannelig

I dag har jeg sannelig ikke fått gjort mye. Sannelig, sannelig sier jeg dere. At jeg har ikke fått gjort mye. Jeg har vært på husmøte da, og så hadde jeg en kurator på besøk og jeg trodde hun skulle være mest interessert i kunst type X men hun var like interessert i kunst type Y, som jeg har MENGDER av, så det var jo litt artig å få vise frem.  
Så har jeg betalet en regning. Som ikke hadde noe med bedriften å gjøre. 
Og så har jeg tenkt litt. Og det var nok lurt og kommer til å påvirke morgendagen.
Og så har jeg lagd en kopp kaffe, det trengtes. 
Nå vet jeg ikke helt hva mer jeg skal fylle dagen med, det blir kanskje tenking og planlegging. 
Fint det og.

Planleggingsdag, utenfor planleggingen

I dag er det planleggingsdag og først hadde vi tenkt å dele den opp mellom oss og være hjemme med Jendutski halve dagen hver men the Stig er mer stressa med jobb enn jeg er for øyeblikket så jeg sa jeg kunne ta hele. Det har åpnet en ny bokhandel (rettelse: en bokhandel) som vi ville se på og vi tenkte vi skulle male et vindu her hjemme om fra "Krystallgrotte" til "Fritt Juletema" og bake brownies og gå innom mormor og sjekke temperaturen (bokstavelig talt, hun bor jo ikke i huset sitt og noen må gå og sjekke fyringsanlegget) og gå på biblioteket og spille UNO og være i generell planleggingsdagsmodus gjennom hele dagen.
Litt dumt bare at jeg har trampet rundt på badet med oppblåst mage hele natten og at ingen egentlig helt fikk dét med seg så det var den største selvfølgelighet at jeg skulle gjennomføre som planlagt og også litt dumt at håndtverkerne ringte kvart over syv og bare VI ER PÅ VEI. 
Jeg har gjennomført med adskillig mindre livsglede enn hva jeg så for meg. 
Og man kan ikke ligge på sofaen når håndtverkerne er her for de jobber med verandaen som kukhelvetessnekkeren forlot i så dårlig tilstand, og om man henger på verandaveggen ser man rett ned på sofaen, for sånn er nå engang huset vårt skapt. 
Ikke at de er her nå. De var her for ca fire uker siden, markerte skarpt på verandaen som håndtverkere jo gjør om de har fått en jobb, (rev rekkverket og la presenning over) og nå har de vært her og tatt av presenningen og satt opp et kvart stillas. 
Jeg sitter ikke grusomt mye på verandaen om vinteren så det plager meg ikke. Det vil si det er fint om den er oppe igjen til jul for presenningen henger ned over vinduene i første og det er fint å banke mattene over rekkverket, men livsgleden min avhenger mer av om den blir tett enn noe annet verandarelatert. 
Og så vil jeg gjerne vite om de plutselig skal dukke opp for jeg vil gjerne ligge på sofaen og også faktisk også ta en dusj, og da er det greit å vite om det er fremmede mannfolk i huset. 
 
 


Og hun fikk kake

Det er jeg som er hun. Og kaken er ikke mel, sukker og egg men 32.000 fra det universitetet som har publisert en piratkopi av boken min. Jeg fikk en mail i går med unnskyld, huffda, huff, send faktura. 

Og det hadde jeg faktisk aldri trodd. Min erfaring er at det er veldig langt fra å HA rett og FÅ rett(en sin). Jeg hadde trodd vi skulle gå inn i en lengre periode av NEHEI og JOHO, og har kontaktet diverse rettighets- og fagorganisasjoner for å finne nehei-argumentene. Min egen fagorgansiasjon sin juridiske rådgiver sa jo først at dette er lov. Og så sende han meg et utgått lovverk. Og her er jeg litt usikker på hva jeg skal foreta meg...min fagorganisasjon betaler jo for denne tjenesten, da synes jeg det bør være rett. Skal jeg skrive en mail til Norske Billedkunstnere og rett og slett SLADRE? Det er noe med det at de betaler vel for tjenesten, da bør den være bedre. 
Det er noe med at dette er en tjeneste som er helt gratis for meg, da bør jeg vel ikke klage.
Betaler fagforeningskontigent da. Men likevel.
Det er noe med at nå burde jeg ta kaken og slutte å sende sinte mail hit og dit. 
Det er noe med at det skal være RETT!
 
Jaja. Nå skal jeg søle med blekk. Det kan jo bli litt spennende. Lavintensitetsspennende. Det er det man vil ha.  

 


Hvor? Hva? Vadå? Mer kake!

Det er så fristende å fortsette med ukedagene i overskriften når man først har begynt. Trivelig tirsdag etter levelig mandag! Tvilsom tirsdagsfølelse! Tirsdag tutturuttitei! Og så videre. Men jeg skal ikke. Neinei.

Jeg sover dårlig for tiden og det er nok mørket. Tror jeg. Jeg vil sove og spise som en annen bjørn på vei inn i hi. Sulten og trøtt, det er november for meg. 
Dere vet det der meme-et (hvordan uttaler DU meme?) der det er en figur som sover og så bråvåkner vedkommende og bare Where's the hell is my birth certificate? (Og hvor er DIN fødselsattest?) Vel, jeg bråvåknet på samme vis og bare Hvor i helvette er dødsmaska mi? For dere som har hatt en oppvekst utenfor påvirkningen av Musikk, dans og drama så er en dødsmaske en avstøpning av ditt eget ansikt. Egentlig når du er død da, men om du gjør denne avstøpningen når du er levende kan du bruke den til å produsere masker på. Som passer til deg selv. Jepp. Jeg har en sånn fra da jeg var ca 18-19. Hvor er den nå? Hvor er den?
Fikk ikke sove igjen. Var dessuten sulten. 

Dansen med Universitetet i Tromsø forstetter, jeg har bedt om en referanse til fakturaen min som jeg skal sende for billedtyveri, de bare Saken din er fortsatt under behandling. Og jeg bare VADÅ "behandling"? Eller det jeg skrev var at jeg måtte få minne på at jeg BA ikke om å få sende en faktura, medmindre de hadde en for meg, for BONO, og for fagforeningens advokats hittil ukjent hjemmel som ga dem rett til å publisere andres åndsverk, så kom de til å bli fakturert for billedbruk. Og hvis de hadde en sånn hjemmel så regnet jeg med at de hadde den klart for seg FØR de publiserte. 
Altså, det er ikke umulig at de vet av en sånn hjemmel. Men VADÅ "behandlingstid"?

Sukk. Skulle ønske fagforeningen hadde en operativ advokat. 
 
Jo, husker dere at jeg for ca en dag siden skrev om å ikke gå i arbeidsklær på jobb og konsekvensene av det? Jeg har jo tatt konsekvensene av det og går i arbeidsklær på jobb. Jobber forberedt og uimpulsivt, tar forholdene til etteretning. Så, i går, da jeg sto med flytende tusj oppover albuene, oppdaget jeg at varmtvannet var borte. Altså at det ikke var trykk når man skrudde det på. Man får jo skylt bort det verste også i kaldtvann men varmtvann er nå mer enn optimalt, og jeg er sånn lokalisert at skal jeg gå til en annen vask så må jeg gjennom en tre fire dører som da får tusj og lakk på dørhåndtaket som andre kan få lov å ta med seg videre. Mens jeg drypper rundt på gulvene på min ferd. The Stig som har kontor i samme bygg oppdaget her om dagen at det kom dryppelyder fra inni skapet på atelieret hans, og ganske riktig der kom det vann fra oven, så noe er det jo som foregår med vannet, han ble kvitt sitt etter litt panikktelefonering men jeg vil ha mitt tilbake og har også telefonert og der er det ikke fremdrift. 
I dag har jeg arbeidet med engangshansker, men skal jeg gå i kantina og vaske pensler og trykkruller oppå stekepanner og lunsjservice? Da blir ingen glad.  

Jeg vil ha varmtvann.
Jeg vil ha fakturaadresse og referanseperson fra UiT.
Jeg vil ha kake, brød, sjokolade og rødvin.
Jeg vil sove. 
Ellers er det bra.


Levelig mandag etter levelig helg

I dag er det mandag. På den måten at det virkelig merkes godt at det ikke er søndag eller lørdag eller tilogmed fredag. Nå er det bare å komme seg opp og ta i et tak!
Men jeg har det litt fint på verkstedet nå så selv om tilogmed jeg, som jobber helt fritt, har mandager på mandager så er det en levelig mandag. 
 
På fredag (mmmm, fredag) var jeg hos optikeren med disse brillene jeg jo ikke ser med og det viste seg at glassene var satt feil i. Og da er jo slipt til innfatningene så da må de bestille nye glass. Først prøvde optikeren seg med å bare klemme neseputene sammen så brillene satt mye høyrere, men da sa butikksjefen men vil du ha brillene sånn de er jo langt over øyenbrynene, og jeg så meg i speilet og tenkte at nei jeg vil ikke ha brillene SÅNN. 
Nå vet jeg ikke om jeg skal gå med disse nye brillene med feilplasserte glass for å ikke miste all tilvenningsjobben jeg tross alt har gjort, eller om jeg bare kan bytte tilbake til de gamle, deilige, klare brillene mine som jeg ser klart med. (mmmm, se klart.)
 
Universitetet i Tromsø har ikke kommet noe videre i saken Vi har piratkopiert og publisert andres åndsverk på nett, og jeg har sendt en mail og sagt at nå har dere tenkt nok. 
Det er de sikkert ikke enig i for de er en stor institusjon som gjør som de vil og jeg er en ensperson som ikke liker at folk bare gjør som de vil, men får se hva de svarer. 

Nei, nå bytter jeg briller. En måned i tåka for være nok. 
 

 
 
På søndag gikk vi tur. Vi hadde med Jendor og selv om vi nå er kommet dit at han kan eltes hjemme så ble han med denne gangen og det var veldig fint for han vil se nærmere på alt vi andre bare freser forbi og nå måtte vi også se nærmere på alt:












Impulser og bløtlegging

Jeg går i arbeidsklær på jobb. Hvis jeg er lur. Det vil si en jumper det ikke er så farlig med, og ei dongeribokse som er full av malingsflekker og er lappet hundre ganger.
Noen ganger gidder jeg ikke være lur for jeg vil være fin og da tar jeg på meg klær som jeg er mer fin enn beskyttet i, og det gjorde jeg i går, min nyeste bukse fra Berlin, så fin, og varm er den og og alt var velstand til jeg hadde et ukrontrollert utbrudd av skjellakk over det hele. Og da hadde jeg plastforkle og gummihansker men der var det jo ingenting som traff.
Og skjellakk er vannløselig men bare til det stivner, da blir det atomsikkert. 
Heldigvis hadde jeg en bukse liggende til sånne tilfeller, eller egentlig er jo tilfellet at man skifter og tar den på FØR man søler, om man kommer i finklær, men den funker også på den måten at man kan ta av seg sin nye berlinerbukse og legge den i bløt og putte den i en plastpose og ta på seg krisebuksa og gå hjem og vaske berlinerbuksen. 

Innimellom blir man bare så lei av arbeidsklær. 

Jeg prøver å være inspirert av min sønn (ikke i klesveien) som var så fornøyd med seg selv og åpen for alt da han satt og tegnet på tegnekontoret mitt her en ettermiddag han måtte være med på jobb. Han bare tegnet i vei og sa ja til alle impulser. Jeg sier nei, seriøst? til alle impulser og jeg prøver å bryte litt med det for det var så fint å se da han satt der og tegne i vei, og nå driver jeg med en prosess der jeg legger lakk og glassin-papir over gamle arbeider og ser hva som skjer. Det skjer ganske mye. Men om lakken er blandet ut for mye, kan man pille av glassinet. Man kan det. Man må klare å la være men man KAN. Herregud. Man kan man kan man kan men man må IKKE pille.
Jeg har så satans lyst å pille. Åh.
Det er sykt vanskelig å være på tegnesalen nå. Det er en impuls jeg må si nei til. NEI.
Jeg lar meg forlede av feil impulser. 
Ggnnnrgh.




Overlistet av sitt eget underbevisste

Altså før drømte jeg jo veldig mye at jeg gikk på gymnaset og skulle ha matte men ikke visste hvilken bok vi brukte eller hvor langt vi var kommet og snart var det eksamen. Så begynte jeg å drømme at herregud, jeg har jo en selvstedig karriere som kunstner, hva skal jeg nå med matte, det går bra. Så sluttet jeg å drømme det men nå har jeg begynt å drømme at jeg er lærer i sosialøkonomi eller et lignende fag. Hvorfor jeg har sagt ja er meg et mysterium, men mest for å være grei tror jeg. Jeg aner ikke hvilken bok studentene bruker, hvor langt de har kommet i faget, timeplanen er tildels feil og jeg kaster bort tid på å prøve å finne ut hva slags forventninger de har til faget. Og på å forklare forskjellen mellom en milliard og en million. 

Og jeg kan ikke bare slutte og si herregud jeg har jo en selvstendig karriere som kunstner, for nå har jeg jo ansvaret for noen andre. 

Herregud.

Jeg har jo en selvstendig karriere som kunstner!

Heimat

Det var kjempefint i Berlin og noe fikk vi gjort og noe fikk vi ikke gjort men vi fikk sett mange fine utstillinger, kjøpt endel fagbøker, kjøpt julegaver og gjort masse viktig ingenting.
Og jeg fikk nesten ingen jobbmail mens vi var borte og i alle fall ingen sinte eller vanskelige mail jeg måtte ordne opp i. Alt var bare fri. 

Det ble åpenbart for meg at jeg ser ganske dårlig med disse brillene, for jeg klarte ikke lese skilt på gata og jeg kjente ikke igjen folk på flyplasen. I Kirkenes derimot, er jeg ikke så avhengig av å se skarpt, virker det som. Det vil si, jeg ser litt bedre om jeg legger hodet godt bakover og myser. 50% zombie så klarer jeg lese gateskilt.

Og da vi kom hjem var det bare tretten grader inne og det er litt kaldt. Vi hadde skrudd ned varmen før vi for for å spare penger men var ikke klar over at vi hadde spart SÅ mye penger. Håper potteplantene klarte seg, det var ganske mange som ga opp de årene vi ikke hadde isolerte yttervegger, men da var det jo mye lengre tidsperioder de måtte klare seg. Nå begynner vi å få opp varmen igjen så forhåpentligvis går det bra.


Hallo? Ist es Deutschland?

Vi er i Berlin! Jeg er ikke syk! Det var en kjempelang reise! Vi har superfint hotellrom!

Vi våkner jo så tidlig så i morrest hadde vi googlet steder som åpnet for frokostservering tidlig og som vi også husket vi hadde vært på før, og egentlig ville jeg på Strandbad fordi vi har en sånn historie med badested/vadested-stedet, (for lang og you had to be there, men nå vet dere) som er Strandbad, men det åpna jo ikke før ti, og så gikk vi forbi Oxymoron som vi visste skulle åpne 8.30, men detsto plutselig på døra at det åpnet ikke før ti, men for en frokostmeny de hadde hengende på veggen, så etter å ha trødd rundt altfor lenge og også kommet oss forbi Strandbad som ikke lengre hadde noen spennende frokostmeny, endte vi tilbake på Oxymoron der vi jo har spist mange ganger, men de ville ikke servere oss da vi sa vi ville ha frokost. Jeg skjønte ikke helt hvorfor for personalet hadde en samtale sammen på tysk om det, men de ville bare servere folk som skulle drikke. 
Det va jo rart fordi a) ekstensiv frokostmeny på døra b) åpner ti og hvem kommer og setter seg for å drikke da? men vi gikk til naboen og fikk fin nok frokost der.
Mystisk.

Og så vasa vi rundt reste av dagen og det var så fint. Og nesten litt unaturlig og ikke egentlig bare deilig etter åtte år med ansvar for barn. Det kommer seg. Men det ER litt rart.
Barnet har det strålende, da.
Foreldrene og, de trenger bare litt tilvenning. 

Og ærlig talt, jeg kjenner meg ikke igjen noensteder. Jeg følger etter the Stig overalt, jeg aner aldri hvor vi er. Det hender jeg kjenner igjen et butikkvindu eller en bokhandel eller et enkelt punkt i geografien, men gatene og byen er helt borte fra hukommelsen. Og hva vi gjorde, Stig tegner og forteller men jeg husker aldri. Skulle ikke tro jeg hadde bodd her. 
Nå bor vi ikke akkurat der vi bodde heller, så kanskje vi drar opp en tur i vårt gamle nabolag, der burde jeg kanskje huske litt, men vi var jo veldig mye nede i Mitte også den gangen for tyve år siden...men for å si det sånn, det er tyve år siden for tyve år siden. 
Men det er fint nok altså, det er bare veldig rart å ikke kjenne seg igjen. 
Nå skal vi ligge litt på sengen og se på den enormt store TV-en og så skal vi gå en øl med en kompis på et sted jeg ikek aner hvor er men jeg skal følge etter the Stig helt frem.

Alltid

I morgen drar vi til Berlin. I dag er jeg hjemme og skal pakke.

Jeg er vel i ærlighetens navn også hjemme fordi jeg har blitt syk. Det passer ikke så bra. I det hele tatt. Men det er ikke annet å gjøre enn å krysse fingrene for at i morgen blir bedre og onsdagen enda bedre. Og så videre. I hele morgen skal jeg bare sitte på forskjellige flyplasser og det skal jeg nok klare, men jeg vil helst være frisk i Berlin. 

Og så satt jeg her i sofaen og så på It's a Sin og gråt og plutselig kom det noen inn døra i gangen og ropte E du våken og det viste seg å være snekkerne som skal fikse verandaen etter kukhelvettessnekkeren. Hva er greia med å aldri varsku at man kommer? Her satt jeg hjemme og gråt. Og hvorfor dukker det ALLTID opp håndtverkere når jeg er slapp kunstner og sitter hjemme og slenger?
Jaja. I det minste passet det veldig bra at de tar det mens vi er borte. Tett tak, beste man har!

Nå må jeg finne ut hva jeg skal pakke. Det er meldt både fire gradder, femten grader, pesseregn og sol. Mer enn ett par sko, tror jeg vi sier.

Lov og repp ett i sjoner

Jeg er åttogtredve minutter over trøtt i dag. Jeg er så trøtt at jeg tror jeg må bytte tilbake til mine gamle ikkestudentprogressive briller for jeg ser ingenting i disse. Jeg har ikke energi til å forkusere gjennom progressive glass.
Jeg tror at det delvis skyldes at the Twig har kommet inn i vår seng FØR jeg har sovnet omtrent hver eneste natt denne uken. Albuene hans tar så stor plass i ansiktet mitt.

Jeg fikk nytt svar fra advokaten til fagforeninga i går, han trakk tilbake sin tidligere påstand om at utdannigsinstitusjoner kan dele alt fritt og åpent. Tvertimot sende han meg et skrift der det står at utdaningsinstitusjoner som digitalt publiserer versjoner av verk de har i sine samlinger, må sørge for at det ikke er mulig å ta maskinlesbarekopier av disse.  
Og de har heller ikke mitt verk i sin samling, de har i grunnen videreformidlet piratkopien sin. Så det var jo deilig å atter føle at man har sitt på det tørre når man sier NEI.
Så oppdaget jeg at skriftet var fra 2008 og det kom jo ny åndsverklov i fjor eller hva det var.
Jeg har tre timer fri rådgivning, jeg vet ikke hvordan de teller, men sånn som jeg ser det hadde det vært fornuftig å bare telle de timene som fører til opplysninger om lover som a) finnes og b) som fortsatt brukes.  
Jeg prøver å lese meg opp på ting selv, men det er vanskelig.

Jeg må innrømme at jeg brøt min egen regel om å vente en arbeidsdag før jeg svarte i går, UiT meddelte at de måtte få litt tid på seg og før arbeidsdagen hadde gått svarte jeg  at det skjønte jeg og at jeg satte pris på oppdateringen. Følte det var innafor.

Nei men hvorfor bliiiiiir det sånn

Nå har vi bestilt billetter og hotell.
Både jeg og Jendor begynner å bli litt forkjølet men det er jo enda fem dager til vi skal dra så forhåpentligvis er vi bedre til da. 
Hjernen finner på alle mulige slags problemer jeg må takle (så hva hvis blokka til mamma i Oslo begynenr å brenne...da kan ikke hun være barnevakt. Får vi pengene igjen på reiseforsikringen da? Gjelds det?) og selv om det kan være greit å ha en ivrig hjerne i mitt yrke er det veldig mange situasjoner der det er mest bare slitsomt. I det minste er jeg på en måte vant til den. 

I går var jeg plutselig nesten lei meg, men jeg merket at det kom og bare neinei? hva er det som skjer nå? Ikke bli lei seg! og jeg tror at jeg ble en slags bakfull etter å ha blitt så glad over å skulle til Berlin, og også etter et slags adrenalin-påslag i forbindelse med alt det der styret med bildetyveriet til UiT. De har ikke svart, men advokaten til fagforeninga svarte, og på grunn av svarets form trodde jeg først det var universitetes juridiske rådgiver.
Advokaten til fagforeninga (som ikke jobber med dette som spesialfelt) mener at universitetet, fordi det er en undervisningsinstitusjon, har lov å publisere alt materiale som gis ut i Norge åpent ut til hele verden, hvis det er nyttig for en student eller flere. Jeg tror han tar feil og kanskje har misforstått spørsmålet, eller, jeg håper det, enda jeg har presisert at det ligger åpent. Advokaten til rettighetsorganisasjonen kunne ikke se at dette skulle være hjemlet i noe. Jeg tror fagforeningsmannen tar feil, fordi det er så ulogisk. Jeg hører vanligvis på fagfolk, men om han har rett kan jo alt bare legges ut av alle skoler. Søstra mi, som er skoleutdannet, sier at det har de ikke lov til. Så jeg vet ikke. Men jeg må passe meg for adrenalinet, så jeg har bestemt å alltid vente med å svare. En arbeidsdag. Kanskje til neste dag. Da blir det ikke så stressende. 

Jeg synes jeg krangler veldig mye med folk til å like det så dårlig. Hva gjør andre folk når snekkeren lurer dem og vinduene råtner og universitetet stjeler bilder og huset ikke er drenert enda det sto i takstrapporten og rammemakeren lager svarte fingeravtrykkpå bildene deres? Lar de det bare fare? Tenker de jaja? Jaja, den kostnaden får jeg bare ta selv? Eller tar de det på litt strakere arm og lar det ikke gå inn på seg og tenker ikke på det som å krangle med alle?
Jeg synes ikke jeg er spesielt kranglevoren. Men hvorfor så mange konflikter?
I det minste er alle mine konflikter forbrukerbaserte. Jeg krangler verken med naboen eller familien eller fremmede damer på gata. Jeg bare liker ikke når folk som burde gjort rett og holdt seg til et lovverk, gjør feil og forventer at jeg tar meg av det økonomiske tapet. Synes andre folk at det er greit? Har jeg hatt uflaks og havnet i uforholdsmessig mange sånne situasjoner? Jeg vet ikke.

Åkei! Ikke mer adrenalin nå! Rydde litt i huset og ikke tenke på Berlin eller oslobranner eller lovverk! Ansvar for eget blodtrykk! Nuh!


Updatez

Universitetet er ikke helt sikker på at jeg skal få lov å sende faktura. De har foreløpig ingen gode grunner til at de skulle fått lov å publisere bildene, men de kan kanskje ikke heller helt se hvorfor de skal drive å betale for å bruke mitt åndsverk uten lov. 
Jeg har sendt dem paragrafer.
Jeg har også sagt at det er viktig for meg å være streng med dette, sånn at vi ikke havner der at det plustelig er greit med bildetyveri. Man må være solidarisk med andre i sin bransje, man kan ikke drive å gi seg.

Jeg har bestilt billetter til Berlin! Det ble bare dobbelt så dyrt at en person skulle gå av i Oslo, som det ville blitt hvis alle dro hele veien til Berlin. Jeg har snakket mye med nordsvensker på sas kundeservice. Jeg blir glad av nordsvensker nesten uansett. 
 
Nå må jeg fikse hotell. Jeg blir glad for tips men dette kommentarfeltet tar jo sjelden av.  

Tenk om det blir barnefri ferie. Ungen har jo bare rukket å bli åtte år!


Pengelig

Ja den der fakturaen da. Om noen publiserer ditt bilde uten lov, finnes det en standard sats for billedbruk, og den dobler du om noen har tatt seg til rette. 
Men om noen har publisert en tredjedel av en bok du har gitt ut? Da blir det plutselig veldig mye penger. Egentlig useriøst mye penger synes jeg, så jeg har prøvd å få litt hjelp til å nøste opp i dette. Advokaten jeg har gjennom fagforeninga har ikke svart, sikkert fordi alle rettighetsspørsmål skal gå til BONO, og der er jeg ikke medlem, og BONO tar ikke sakker fra FØR du blei medlem, så uansett hvor mye medlem jeg er får jeg ikke hjelp med denne saken jeg trenger hjelp til, men de har nå svart litt kjapt på et av spørsmålene jeg sendte, og først sa de at dette sikkert er lov fordi dette er publisert i en vitenskapelig publikasjon, og det er det jo ikke, og det skrev jeg tilbake, og da sa de at nei da kunne de ikke helt se hvilken avtale dette skulle være i henhold til, så da sendte jeg bare en mail til universitetet i Tromsø og spurte hvilken avtale de følte at dette var i henhold til. 
Det kan de jo svare på.

I dag skal jeg forsøke å bestille biletter til Berlin. Barnevaktene bor jo i Oslo, så tanken er av vi tre drar til Oslo, vi to drar til Berlin og tilbake, og så drar vi tre hjem til Kirkenes.
Og her er den artige tvisten, kjent for alle som bor nordpå: tre tur-retur-biletter fra Kirkenes til Oslo, pluss to tur-retur-biletter Oslo-Berlin, koster 21.000. Tre turretur Kirkenes-Berlin koster 7000.
Jeg vil helst betale 7000. Jeg vil ikke ha barnet med til Berlin. Hvordan løse. 
Det blir dagens telefonkø, for å si det sånn.


Skalblisåfintatte!

I dag har jeg bestemt meg for å koseliggjøre. Det er planen. Først tegnesalen, som jo lider under å ha blitt ommøbelert, og som jeg tror kanskje må fortsette å lide under det, for selv om alt stikker ut i irriterende vinkler så er det kanskje tross alt alle tings optiale plassering. Sånn fragmentert sett. Sammenhengen er forjævlig. 
Jeg har en lyslenke på lageret, tenkte å henge opp den for hjemmekosen sin del, men jeg liker egentlig ikke sånne små prikkete lys. De kommer liksom aldri i mål. Og så minner det meg kanskje litt for mye om studenttilværelsen, da hadde man jo sånne overalt. Så da går den ut pga konnotasjoner til Før. Og da var jeg fri for ting å pynte med, bortsett fra Jendor sin tegninger som jo er veldig fine. 
Det er litt sånn vanskelig å gjøre et atelier superhjemmekoselig når den som jobber der, jobber med vedig mange ting. Det blir jo rotete. Det er derfor man har det, så man skal ha en plass å rote. Men jeg har ikke gitt opp. Jeg kom på at jeg kan ha sånne parfymepinner her inne. Hvis de ikke lukrter for sterkt, da blir jeg så ukonsentrert.

Og så pinneverkstedet da, også atelieret men ikke tegnesalen, der har jeg en plan for stabling som vil frigjøre litt gulvplass. Skal forsøke å gjennomføre i dag, men har egentlig ingen selvbedragende ambisjoner om å hjemmekoseliggjøre dét rommet. Det er som det er.
For å komme fra pinneverksted til tegnesal må jeg gå ut av det ene rommet, gjennom korrodoren og inn i det andre. Akkurat der har noen satt et badekar. Et boblebadsbadekar. Det forsterker jo slumfølelsen. Jeg jobber i motvind, men jeg jobber på. 
 
Jeg skal også jobbe med å manne meg opp til å sende den fakturaen. Til de som har publisert deler av min bok uten lov. Det er egentlig krystallklart: det er ikke lov. Og hvordan prissetter man? Etter en standard og så dobler man fordi det er gjort uten tillatelse og er grovt uaktsomt. Og da blir det huvens mye penger. Helt ulogisk mye penger synes jeg. Og frykten er jo at unversitetet også synes det er ulogisk mye penger og si nehei. Da kan man jo ha rett så mye man vil. Så jeg har kontaktet både fagforeningens egen advokat og rettighetsorganisasjonen som jobber med dette, men som jeg ikke er medlem hos, og ingen svarer. Så da er jeg on my own, forlatt og ensom ropende i skogen, og det føles jo litt utrygt selv om alt jeg kan lese meg til sier at joda jeg har rett. 
Men jeg har jo ofte rett. Det er jo bare det at alle andre sier nehei og har feil.

Og så har alle stjerner plutselig stilt seg på linje og alle familiemedlemmer og alle omstendigheter er innstilt på at dette skal gå: muligens reiser vi uten barn til Berlin i neste uke. Det eneste som kan velte kabalen er at mamma har ramlet og slått hånden og den blir av en eller annen grunn ikke bra, og Jendor sier han har vondt i halsen. Dette kan ordne seg. 
Jeg snakket med Jendor om at han kanskje kan få være hos mormor i Oslo en liten uke, han er veldig pepp og lurer hver dag på sannsynligheten for at det blir gjennomført. Jeg sier at det ikke er noe som tilsier at det ikke skal gå, men det har aldri gått før. Så, 80% sjanse for at det går og 20 for at det ikke går? Ja, kanskje sier jeg. Åkei, bra, så femti-fifty da!
Jepp. Femti fifty og kryssede fingre.

I stuss

Det finnes et fint lite stipend man kan søke på som har søknadsfrist om en måned som kaller seg selv kunstnerstipend, og det er regionalt, og det er litt vanskelig å forstå seg på for det retter seg mot billedkunsntere, 
og man må søke med et konkret prosjekt, 
men man kan ikke søke med en utstilling, 
og de ser helst at det er i samarbeid med andre.
 
Alle prosjekter jeg jobber med er utstillinger, det er liksom arbeidsformen når man er billekunstner. Man stiller ut det man gjør.  
Det er egentlig også min fremste samarbeidsform, jeg treffer bare nye folk når jeg gjør nye utstillinger, det være seg kuratorer eller kunstnere, fordi de vil at jeg skal stille ut og så jobber vi fram en utstilling sammen.
Når jeg ikke jobber med en utstilling, jobber jeg med fordypning. Da øver jeg. Men da er det ikke et prosjekt. Kanskje performancekunstnere kan komme seg rundt dette. Jeg er litt mer i stuss. 

Men så tenkte jeg at jeg vil jo på én måte gjerne jobbe mer med folk. Det VERSTE med jobben min er jo at jeg jobber helt mutters alene og det kan bli litt tomt og grått. Her skal man jo jobbe med andre. God anledning. Men det ABSOLUTT verste tidspunktet på dagen er når det er felles lunsj med alle prosjektutviklerne på de andre kontorene og jeg må være sammen med dem i en hel halvtime. Såh. 
Kanskje finnes det et menneske der ute som jeg kunne tenkt meg å tilbringe litt tid sammen med og så kunne vi vært litt sammen og jobbet med et prosjekt som ikke skal stilles ut noen gang. Eller publiseres i bokform, det er heller ikke lov. Så sånn sett kan ikke prosjektet være så veldig billedkunstete. Det kan man jo se på som en frihet, en åpning mot noe nytt.
Jeg kunne tenkt meg å vært litt mer sammen med onkel Kjell. Han er så trivelig. 
Men litt usikker på om det gjør seg i en søknad. 

En dag i en middels norsk (samisk) kunstners liv.

Jeg sitter på tegnesalen og er litt motløs, men ikke sånn herregud livet -motløs, men sånn herregud pinnene -motløs. 
I overigår kom frakten fra Stockholm og det er jo ikke plass. Det visste jeg jo. Men de kom jo fra akkurat samme atelier og da var det på en måte plass. Så jeg må rydde og være lur og stå på og få ting dit de var og da skal det bli en slags plass, men trangt.
Jeg har bare aldri nok plass. 
Så da ble jeg litt motløs og gikk ut av atelieret og inn på tegnesalen, der jeg jo har hatt ommøbeleringsbonanza som jeg ikke har ryddet opp i, og det er rot og ting overalt. 
Hodet mitt klarer ikke rot og ting.
Ihvertfall ikke med disse brillene. 
Jeg vil begynne med bitte bitte bitte små akvareller. Som ikke tar plass. Eller skrive dikt. På datamaskinen. Da trenger jeg ikke plass. Her er et dikt Jendor har skrevet på skolen, tema "Venner"
Du er min venn
hvis jeg var en jeger
og du var et dyr
ville jeg aldri slakte deg.

Optikeren som hadde rotet bort brilleglassene mine, det vil si, kastet dem, ringte og gikk med på å erstatte dem. Det var deilig. 

Så fikk jeg en mail om Hva jeg mente om at jeg aldri hadde fått kontrakt, fra et visningssted der jeg har sagt at jeg trekker meg for jeg har ikke kontrakt, de hadde jo sendt kontrakten flere ganger, og det har jo ikke jeg sett og de to andre kunstnerne som skal stille ut har sagt det samme, men iallefall, i dag fikk jeg kontrakt der de
 
ikke dekker frakt
ikke forsikrer under frakt
ikke betaler honorar
skal ha 30% provisjon av salg 
skal ha 20% provisjon av salg i karanteneperiode etter endt visning
ikke dekker reise og opphold for montering
ikke dekker reise og opphold for demontering
 
og nå er jeg så voksen at sånt sier jeg bare nei til.  Eller jeg sier at DETTE er punktene i kontrakten vi må diskutere. Bare at vi skal såklart ikke diskutere dem, vi skal endre dem. 

Nå skulle jeg egentlig spist lunsj, som jeg ikke har med fordi jeg har mat på jobb, bare at den maten hadde jeg levna ved siden av kjøleskapet her om dagen, og da har kjøleskapet minimal virkning, så den måtte kastes. Og de nye lompene jeg hadde kjøpt finner jeg ikke så det er jo et mysterium. Jeg har to pakker med nudler til krisetilfeller som dette, men det er ikke en dyptallerken eller skål å oppdrive på hele huset, så nå blir det ost og kjeks til lunsj. Det høres mye mer fancy ut enn det er. 

Og så skal jeg pakke ut litt mer.



De som går først.

I dag heier jeg på ungdommen. Som tar alt det personlige ansvaret de burde sluppet å ta, når staten ikke har så veldig lyst å følge egne spilleregler og ikke følger opp dommen i høyesterett. To år har det gått. Og ungdommen gir seg ikke.

Mye halvfornøydhet

Jeg er ikke på tegnesalen og ommøbelerer, jeg er hjemme og prøver å nøste opp i juridiske rettigheter og summer. De juridiske rettighetene er forsåvidt klare, det er ikke lov å publisere andres åndsverk fritt ute på internettet, og andre er i dette tilfellet meg, så da er det den der fakturaen da, og hvor stor skal den være. 
Den skal liksom være så mye større enn jeg synes er logisk. Forteller alle meg. Så jeg jobber med å tøffe meg opp.

Og så har jeg kjøpt vintersko for de forrige sluttet bare plutselig å fungere. Det vil si de ble så glatte. For gummien ble plutselig så hard under. Og da kunne de ikke brukes på vinteren lengre selv om de eller så så helt nye ut. For man døde om man gikk på sne eller is med dem. Og gåing på sne og is er jo en av funksjonene til vintersko. Prøvde å klage. Butikken gikk konk. Det var nesten like greit.
Og så har jeg hentet de nye brillene, de det har vært så mye styr med, og da hadde de jaggumeg kasta glassene. Det  var et himla poeng av at siden brillene kom fra en annen plass kunne de overhodet ikke garantere at de ikke kom til ødelegge dem, og da tenker jeg at siden det er et så stort poeng at det er mitt opplegg så skulle jeg vel få tilbake MINE glass. Som var flette nye. Men de var kastet og jeg vet da fasiken om jeg gidder krangle på det. Man blir jo litt lei av å ta tak i absolutt alt.
Jeg vet ikke hvor godt jeg ser heller, jeg har liksom ikke sidesyn i disse brillene. De sa jeg skulle la det gå et par uker, for, tilvenning og alt det, og min erfaring tilsier at om et brilleglass har ett stort uklart felt, så er det vel ikke noe man venner seg til, men jeg får vente da. I det minste hopper ikke verden opp og lander igjen når jeg ser fra høyre til venstre, som var tilfellet med de forrige. 

I kveld kommer det en stk frakt fra Luleå, det vil si at den kommer fra Stockholm og er 17 stk, men den har overnattet i Luleå. Det blir på en måte fint å ha den i hus for da er det ikke mere styr med den, men trangt blir det jo.

Nå skal jeg gå rundt i huset og venne meg til å ikke ha sidesyn.

En femårig utdanning til tross

Jeg prrøver å få orden på tegnesalen. 
Det er veldig trivelig å si sal, når det er et stort kott. 
Jeg har hatt tegnebordet med ryggen mot vinduet. Da får det mye lys men jeg skygger også for lyset med den enorme kroppen min. Jeg har ikke lagt merke til det før, det kan jo være det er fordi det er mindre lys nå. Eller fordi kroppen er enormere. Men skygge blir det.
Så da snudde jeg tegnebordet, først bare skråstilte jeg det litt for det er jo så satans ubøklig og tungt, men da står det litt sånn tullete ut i rommet så til slutt hadde jeg snudd og snudd og snudd det 90 grader og det sto vinkelrett på skrivebordet og jeg hadde ryggen mot oppslagstavla. En veldig god løsning! En tegnekrok med stort tegnebord foran, lite tegnebord på skrivebordet ved siden av, og bordet med oljekritt mellom der. Tenkte jeg til jeg oppdaget at jeg satt og tegnet med venstre hånd for å ikke skygge for lyset. Og nå er jo ikke det et kjempeproblem, men jeg er strengt tatt høyrehendt og det betyr at jeg blir veldig sliten av å tegne med venstrehånden, selv om jeg får det fint til. 
Og jeg måtte strengt tatt smal-lirke meg ut av det lille rommet bak skrivebordet jeg hadde forvist meg selv til og da sto det lille bordet med oljekritt i veien uansett hvordan jeg lirket. Så da snudde jeg hele det satans tegnebordet andre veien, sånn at jeg fikk tegne med høyrehånden. Men nå kommer jeg ikke til oppslagstavla mer, for den har havna bak tegnebordet, og det andre tegnebordet, det nette lette, som står på skrivebordet, er heller ikke mulig å komme til. Jeg kan jo flytte på det. Når jeg trenger det. Men jeg vil jo gjerne at ting er enkelt.
Så da kan jeg eventuelt flytte den ene tegnekommoden. Den er også helt ekstremt nett og lett av heltre og med bare seks tonn papir i. Og den står så fint inne i en hjørne at man skulle tro den var plassbygd. 
Jeg kan snu den. Men hvordan skal jeg da klare å åpne skuffene. For da er tegnebordet, detstore grusomme, i veien. Føler det er en essensiell funksjon å åpne skuffer. 
Jeg kan også dra skrivebordet en meter lengre ut i rommet, langs den ene veggen, for da kommer faktisk det andre tegnebordet, det nette lette, ut av den forviste kroken, men da kommer jeg jo ikke til vinduene lengre. 
Trenger jeg det? Jeg har jo tapet dem igjen for vinteren. 
Det viser seg, at det trenger jeg, mentalt, hele rommet kan ikke være fullt av ting som sperrer for andre ting så etter å ha slept skrivebordet en meter ut dyttet jeg det en meter tilbake sånn at det skulle være mulig å komme til vinduskarmen og radiatoren også alle bakkene som står til tørk under, og da måtte jeg hente en skiftnøkkel for skrivebordet hadde ikke så godt av trekkedyttingen.
Jeg gikk så og hentet the Stig, kanskje han kunne se en løsning, og han kommer og prøver å snu seg uten å velte over noe og stiller spørsmålstegn ved å ha en tegnekommode man ikke lengre klarer å få skuffene ut av, og lanserer forslaget Lei Et Større Rom.
Jeg sender ham på dør før han blir mitt økonomiske endelikt. 
Jeg får atter skråstilt et største tegnebordet, men liksom motsatt denne gangen, sånn at lyset kommer fra rett side og det blir litt større plass ved tegnekommoden. Om man ikke gjør noen brå bevegelser er det kanskje tilogmed mulig å få lirket tegnepapir ut av skuffene uten å velte bordet med oljekritt.
Jeg får en melding fra Polly om at hun har vunnet budrunde på leiligheta rett over gangen fra den hun har nå, og så forskjellige liv vi lever, jeg klarer bare såvidt å ommøbelere, hun vinner budrunder.
Jeg setter meg ved det skråstilte tegnebordet, ser hardt på tegnekommoden i hjørnet, og går i gang med oljekrittene inspirert av the Jendor. Lyset er helt rett. Jeg tegner med høyre hånd. Bordet med oljekritt kan stå der det står.
Men tegnebordet står i en dump. Dette er jo et gammelt bygg med støpte betonggulv og rett er det ikke. Minst rett er det akkurat der jeg når har buksert tegnebordet på plass, så nå rister hele tegnebordet. Det nesten blafrer. Jeg senker plata og prøver å holde tegnebordet i ro med lårene. Det går jo ikke.

Nå føler jeg at jeg har kommet helt fryktelig langt unna en løsning som gjør meg lykkelig. 

Jeg tror at morgendagen kommer til å bli tilbragt med å flytte på sykt mange greier sånn at de ender opp der de var i morrest.
Og det var jo heller ikke en god løsning. Om vi skal være ærlige.


La de små barn ettelerannet så skal jeg følge på

Nå er det høst. Helt på grensa til høstvinter. Høsthøstvinter i det nordøstøstlige Norge. 

I går avsluttet vi sommeren i hagen, det er en stund siden jeg tok opp knoller og tømte blomsterpotter, nå klippet jeg ned persille og grønnkål og stengte drivhuset. Vi ryddet i garasjen, som ikke er så full som the Kjærest påstår, ja, den er full, men det hjelper jo ikke at den er stapperyddet, så jeg gikk inn der og forsøkte å avslutte systemet ALT SKAL OPPEVARES PÅ LEDIG PLASS PÅ GULVET SÅ NÆRT DØRA SOM MULIG I TILFELLE MAN FÅR BRUK FOR DET, stablet og flyttet på ting og vips fikk vi inn et bord, fire stoler, to trillebårer og en kjellerhylle, grillen, blomsterpotter, og enda var det plass til en sykkel som dukket opp. Helt fram til den kom forærende landeveien var det også gåplass inne i garasjen. 
Jeg fikk spylt den gummien jeg fant på fjellet forrige helg og vi tømte hageslangen og satt de i garasjen. I prosessen er det mulig jeg ødela hagekrana. Uten at jeg fikk det med meg, men i dag var den visstnok ødelagt. 
Vi skiftet dekk på bilen. Jeg sådde neste års salat. Forhåpenlitgvis, fjorårets kom jo ikke opp. 
Vi gikk opp for å se på naboens drivhusplaner. Vi ryddet og ordnet og det var en veldig fin dag. 
I dag våknet jeg og var litt sur og stressa, og jeg skjønte helt av meg selv omtrent at det er fordi jeg ikke vil at det skal være mandag imorgen. Jeg trives overhodet ikke på jobb for tiden. 
Men så dro vi på jobb, litt søndagsjobbing var egentlig ikke planlagt men nå ble det nå sånn, og the Jendor var med, og han satt på tegnekontoret mitt og var så fornøyd og tegnet med alle fargene og tenkte overhodet ikke på hva han EGENTLIG hold på med og hvordan det skulle passe inn i en fremtidig produksjon, og han var så fornøyd med alt han hadde gjort og det var så inspirerende. Jeg må prøve å jobbe meg inn i den tanken. 

Og så skal jeg tilbringe resten av søndagen med små artige videoer på instagram og mobilspill jeg liker på sofaen. Heia søndag, det er ikke mandag.

Haben sie schön Pläne für die* Feierabend?

I dag kommer det muligens en frakt fra Sverige. Muligens ikke. De har ikke sagt noe. Men jeg vet at de har hentet lasten på kunsthallen. En litt spennende tilnærming til å dukke opp i gokk med frakt, mener jeg. Hva om jeg er på jakt?

En annen litt spennende tilnærming driver det nærmeste universitetet med. En tekst jeg betilte til en bok jeg ga ut for noen år siden, er på pensumlista. Artig. Artig å være pensum. Men det de har gjort er å scanne store deler av den boken jeg har gitt ut, og som jeg fortsatt selger, og lagt ut åpent på internett. Søstersen sier send faktura. Så det gjør jeg vel. Men hvor stor?

Og så hadde det vært lurt å bruke dagen på å bestemme om jeg skal være med på en workshop i Bergen eller ikke. Har litt lyst å si ja, men skal finlese programmet litt mer. 

Og har jeg tjuvflaks har fiskehandleren i kjelleren her reker til salgs. Da blir det fredag. 


*das/der. Har fullført finskkurset på duolingo og hoppet over på tysk. Jeg kommer aldri til å mestre hverken tysk eller finsk, men det er fint å forstå litt mer.

Greier

I dag har jeg hatt hjemmekontor. Som i dag har betydd at jeg har gått hjemme og vært lettere nedtrykt og eksistensiell. Sukk. Kan bli litt lei av meg selv. 

Men den der greia med at så lenge man bare gjør sitt beste? Har jeg skrevet om det før? Jeg synes det er helt umulig vanskelig å vite når man gjør sitt beste. Det er et helt enormt krav. For man kan vel alltids lese én side til? Jobbe enda en time? Legge inn fire pushups ekstra? Teste ut enda en armstyrkeøvelse fra instagram? Lage fiskekakene fra grunnen?
Jeg vil ikke gjøre mitt beste. 
Men er det da bra nok? 

Og mange andre greier. 

Fryktelig mange andre greier.

Hør!

Ingenting hører man!

Nu piper det ei lengre.

Det viste seg å være ei vannpumpe som var litt lei av jobben. Ikke en alarm på pumpa, men faktisk selve pumpa. Den fikk en dytt og begynte å pipe konstant pippipipipipipipipip. Da ble den skrudd av. For det trengs ikke lengre vannavkjøling på operasjonssalen. Det har ingen fortalt den trofaste lille pumpa som stille (fram til torsdag da det var slutt på stille) har fortsatt jobben sin siden 2019 uten takk. 
Eller virkning.

Og hos meg ble det tyst. Mmmmm. Deilig.

En mandag etter en helg, nok en.

I dag skulle jeg egentlig hatt lue på vei til jobb. Hadde votter. Det blir vinter snart.
 
I helgen dro jeg familien opp på Toppenfjellet for å leite etter gummi i de hastig sammenraskede tippene etter AS Sydvaranger 2.0. Da de la ned, fikk de pålegg om å rydde opp, og det gjorde det ved å kjøre alt opp på fjellet og dra tusen presenninger over. De holder nå på å råtne bort, og det er ganske mye artig under. Akkurat nå er jeg på jakt etter gammel gummi, og jeg vet sånn ca hvor jeg skal lete for vi har vært der oppe så mange ganger. Denne gangen hadde jeg dessuten for aller første gang tatt med noe å grave med, og det gjorde jo funnprosenten så mye større. 
Det gjorde også oljelukten mye sterkere. Det er nok ikke bra, det som ligger der.
Tenkte litt på det, dette blir Jendors barndomsminner fra søndagsturer. Opp i tippene og grave etter skrot. Jaja. Noen historier om sin grusomme barndom skal man jo ha å servere når man er ungdom. 
Men! Eller OG! Så fant jeg en gummibit som jeg fant for kanskje fem år siden og har lett etter siden. Den gangen var vi så fullastet på vei ned at da jeg kom over den måtte jeg bare legge den på en lur plass (inni et buskas) (altså for nå har jo gruva strengt tatt startet opp igjen og selv om de ikke er så mye i tippene og holder på så er vi inne på gruvas område og særlig der vi fant gummibiten var vi inne på gruvas område så jeg gjømte den litt.) (Litt for godt, har altså lett i fem år) og en av grunnene til at jeg ikke fant den igjen året etter eller senere var nok at jeg hadde glemt litt hvoran den så ut og ikke helt lette etter rett ting, men jeg hadde lagt den sammen med en plastpakning og den husket jeg så da måtte det jo være min gummibit som lå presset ned i gjørma der under busken. Den lå egentlig der jeg trodde jeg hadde lagt den, bare litt lengre ned i gjørma og da så den ikke så gummiaktg ut. Trodde det var papp.
 
Jeg må prøve å få gjort noe med den der verandaen og det henger litt over alt. Fanden at alt man er borti skal bli sånne neverending stories. Satan ta snekkeren. At ikke folk bare kan oppføre seg ordentlig. 
Forbrukerrådet synes jeg har en veldig sterk sak, men ingenting er over før det er over og det er jo ikke det første problemet vi opplever på husfronten så terskelen for å bli motløs er lav. Motløs, men ikke handlingslammet. 

Og da jeg kom på jobb var trykkene fra den gummien jeg fant i vår og la i trykk på fredag blitt så fine og da ble jeg glad.




Nå sitter jeg i pipingen og skal jobbe. Kanskje blir det fikset i dag. Kanskje ikke. Den som lever får se. Hvis man ikke legger terskelen for dagen høyere enn det, er det gode sjanser for å lykkes.

10/10

Akkurat nå er det veldig bra. Jeg skal ingensteder med fly i dag, jeg jobber på et sted jeg har jobbet før og alle er veldig trivelig samtid...