blomstervanning

Jaha. Da var det vel dachs å blogge litt igjen. Det går itt tregt for tiden, for jeg vil egentlig bare syteblogge. SKITSOMMER!
Istdedet prøver jeg å finne noe morsomt å skrive om, men det blir jo litt tvungent da. Ettersom det jeg gjør er å gå på jobb, og så går jeg hjem, og så går jeg på jobb igjen.
Men det er kanskje det som kalles å slape av?

TRøtt

Dagene går nå som de går på museet. Jeg kommer på jobb. Jeg teller litt penger. Jeg skriver ned litt tall. Jeg jager rein. Jeg teller at jeg har tellet rett. Jeg kjefter på dem som har telt feil. Jeg sveiser litt, hvis jeg har griseflaks. Jeg bestiller inn noen bøker.
I dag kom det innom en dame som ville inn i arkivene våre, men hun ville ikke si hva hun så etter, det hadde vi ikke noe med. Det er sånn at man kan ikke bare komme på et museum og vandre rundt inne i arkivene sån nhelt alene og uanmeldt og på måfå, men om man har en avtale går det stort sett ganske greit. Men hun skulle inn med en gang, det passet så bra for henne den dagen. Resepsjonisten spurte hva hun het sånn at noen kunne ringe henne opp og lage en avtale. Men det hadde ikke han noe med. Hva hun het. Så skulle hun kjøpe vafer. Hun ville bare betale halv pris for de var så udelikate og svarte.
Sånne mennesker tror jeg opplever at det er dårlig service absolutt overalt i hele verden.
Etter arbeidet gikk jeg ned til mamma og fikk grillmat. For det ER sommer. Vi kledte ordentlig på oss og satt ute og spiste. Onkel Karlfrek var der også. Og jeg husker ikke helt hvordan jeg kom inn på det, men jeg fortalte om da jeg var liten og det var vinter og mamma og pappa kledte på meg først, genser og longs og mellombukse og heddåver og kjeledress og skjerf og votter, og så ble man lagt som et annet kors i trappa, mens de kledte på seg selv, og man holdt på å renne vekk, og de løp rundt og leita etter handlelapp og votter og telefonen ringte og der bare lå man og kunne ikke røre seg i alle klærne og ventet og ventet og kunne ikke annet. Solveig sa at det husket hun også, hvordan akkurat det var, men da så mamma på henne og sa "DUH! Du lå vel aldri i ro ett sekund!"

Etterpå fant vi fram folkeskolens sangbok, og sang litt til hverandre, Og jeg har så lett for å le av Solveig, og så fant vi på at man fikk utlevert en melodi og en oppslått tekst, og så skulle man synge, og det var gøy, men jeg tenkte herregud så morsomt dette hadde vært hvis vi var fulle!
Og så prøvde jeg å lære Solveig og mamma forskjellen på dur og moll, så jeg sang per spelmann i dur og så i moll. Solveig så på meg og sa "jeg pleier å synge den i dur."

Og akkurat nå er fjorden fantastisk vakker.

Og så: Sand

I dag var planen å ta en liten tur til Grensen, en sikker vinner. Solveig hadde jo varslet interesse for prosjektet både muntlig og skriftlig i bloggs form tilogmed, så da var det jo bare alminnelig høflighet å forsøke å få henne med. Det var ikke nødvendigvis så lett. For det første har hun jo mistet, foragt og forstjålet mobilen sin, og hvordan skal man da få tak i et meneske? Ikke var mamma hjemme heller og kunne overbrige avfartsbeskjed.
Men jeg er født i en tid da mobilen enda ikke var oppfunnet, så jeg gikk rett og slett ned til mamma for å vekke Solveig. Søringene mine var ikke stått opp enda uansett. Så jeg låste meg inn og gikk opp på Solveig sitt rom og ingen Solveig. Ned i stuen igjen og der ligger det en lapp "er hos Stine!". Men ikke noe telefonnummer. Dumme unge. Så jeg prøvde å så opp Stine i kattafontelelogen, men overraskelse, ingen treff. Men nå var jeg jo uansett ute og gikk så jeg gikk bare ned til Stine. Jeg hørte Solveig på langt hold. Jeg ropte litt mot det åpne vinduet som Solveig så tydelig var bak, uten noen egentlig reaksjon. Jeg banket litt på. Jeg sto litt og ventet. Nick Muddyfoot kom luntende forbi, og lurte på hva jeg gjorde. Jeg forklarte at Solveig ikke ville slippe meg inn. Nick Muddyfoot gikk. Det stakk et bustet hode ut av nevnte vindu og ga beskjed bakover i rommet at jeg sto på trappa. Jeg fortsatte med det. Jeg satt litt på trappa. Jeg følte meg litt teit. Så kom Solveig ned.
Hun var egentlig ikke helt i form til en time på grusvei av asfalt. Men jeg skulle uansett gi beskjed til Stine når vi dro.
Jeg satt litt på trappa der og pratet med ungdommene. Det var hyggelig. Så dro jeg for å få kontakt med søringene.
Og heisann hoppsan der var vi plutselig klar til å dra for ssøringene var i fullt vigør eler hva det heter, og jeg oppdaget at jeg på noe vis hadde kart å ikke lagre nummeret til Stine. Som Solveig hadde gitt meg. Men i det jeg dro kom en annen kompis som het Vegard så da måtte jeg prøve å ringe ham Herregud Og ikke husket jeg hva han het til etternavn men heldigvis har han vært såppass eksponert i media at det ikke er så vanskelig å finne etternavnet hans på internett og så ringte jeg ham og så var Solveig der og så ville hun ikke være med og så dro vi til grensen og spiste litt kjøtt og så dro vi hjem.




Terje har tatt livet av Berit og gjemt henne i en fjellhule. Tror jeg.

Nei nå altså

Nå er det rett før jeg underkjenner hele denne sommereren. Det skal altså ikke være noe som er på stell eller trivelig, og nå som jeg har fått to hyggelige søringer på besøk, da blir jeg jo syk så de må farte rundt alene og klare seg selv.

Men på den litt lysere siden har jeg oppdaget at det ikke er en måned mellom august og september, så det å bli i Kirkenes til september for å ture rundt i høstværet sammens med mittlivslys og hjertesledestjerne faktisk ikke er en så dum ide som jeg trodde det var.

øjh jejeje

Nok en spennende dag på jobb.
I dag kom det noen og måtte ha hjelp for dodøra var gått i vranglås. Jeg henta en nøkkelen og låste opp fra utsiden, slapp damen ut og hengte opp en iustandlapp. Men så måtte jeg jo prøve låsen, og jeg hadde ikke noe problemer i det hele tatt. Og så slo det meg at de brøt jo på finsk de der dodørsbestyrerne.
Og nå tenker jeg at det har nok ikke vært noe problem med den dodøra. I Finland går dørlåsen andre vei. Jeg tror hun rett og slett har prøvd å vri låsen feil vei og ikke tenkt på å vri andre veien. Tro hvor mange ganger betjeningen må tilkalles på diverse steder i Norge før hun skjønner sammenhengen? Hun må synes det er en veldig stressende ferie.

Dagens sitat: (men nå hadde jeg ikke boken med så det blir etter hukommelsen)
utlendinger kan undre seg over russeres snakkesalighet på for eksempel tog. Men da må man huske på de store forskjeller, i Europa tar det aldri mer en tre fire timer fra et sted i landet til et annet, ja til og med til et annet land, og da er det lett å ikke ville prate, men prøv å ta toget til Sibir! De store avstandene tvinger fram praten melom de reisende.


Jeg er enig at du kan reise et veldig godt stykke innenlands i Russland, og jeg skjønner argumentasjonen, men å påstå at det tar toppen tre timer fra for eksempel Mo i Rana til Gøteborg synes jeg er litt drøyt.

Skal vi seeee...

"Unge mennesker som til og med har flyttet hjemmefra, og som bor i egen leilighet eller eget rom, benytter seg ganske lenge av "barnas rettigheter". De kommer ofte til middag hos foreldrene, og hvis foreldrene bor på landet, får de ofte med seg jordbruksprodukter hjem (poterer, frukt, osv.) De forsøker å tilbringe høytider med foreldrene og gamle barndomsvenner. Foreldrene på sin side forsøker å følge opp alt som skjer i de unges liv. Alt dette skiller seg noe fra europeike tradisjoner, der et ungt par ikke kan regne med hjelp fra foreldrene. I beste fall får de kanskje et lån."

Hm. Jeg visste ikke at jeg var russer. Men jeg innser jo også at jeg aldri i mitt liv har truffet en europeer. Eller vent, det er kanskje det som er en søring? Har hørt om dem, aldri truffet en.

Så siterer hun en H. Smith som er ganske flåsete i en bok han har skrevet og kalt "Russerne". Han sier blant annet at i løpet av de tre årene han bodde i russland drakk han mer en han har gjort i resten av sitt liv.
Men fruen slår tilbake: "Det er en amerikaners synspunkt - kritisk, men ikke ubegrunnet. Noe helt annet er at denne amerikaneren forsøker å erkjenne dette problemet eller lot være å skjære alle over en kam. Som om alle russere var håpløse fyllevrak. Utfra det konkrete som hendte ham generaliserer han alt for mye. (...) For det andre avhenger dette av hvilken omgangskrets man velger seg ut. Det er klart man kan begrnse seg til noen forfyllede outsidere, noe herr Smith antakelig også har gjort, men man kan jo også være mer selektiv i hvem man har omgang med."


Og likevel er det umulig å lese uten å lære litt, må jeg si.

Koden til hoden

I dag også hadde jeg mandagsrefleksen, men så lo jeg litt av meg selv og tenkte "men i dag ER det jo mandag!"
Men det er det jo ikke.

Og ellers har jeg vært å handlet. det er faktisk ikke verdagkost når man bor på toppen av et fjell uten bil. Vel. Sertefikat.
Jeg og mamma sto foran frokostblandingshylla og finleste, jeg var mest opptatt av nøtter og epler, mens mamma opplyste meg om kaloriene. Det endte med at det eneste vi fant som jeg kunne spise, var nestleee sex and the city fitness. Kjempe. Det var litt pinlig å få den gjennom kassa.
Bakpå kan jeg lese om hvilke personlighetstyper jeg kan velge mellom å være. Preppy prinsesse, fashionista, karrierekvinne og femme fatale. Ja hvis det bare er å velgesånn der ut i lufta så tror jeg nesten jeg velger karrierekvinne. Jeg tror en fremtidig karriere kan være ganske fint. Fremtid som husfru er ikke så fristende. Og det er vel sånn det ser ut akkurt nå.
Men nå leste jeg videre og nå står det at da har jeg kvalitetsklær i funksjonelle snitt og kan trylle frem femten antrekk av fem klær og er en mester i å bygge basisgarderobe.
Jaja, hvorfor ikke! Ok, det kan jeg godt. Ok, det stemmer på meg. Bortsett fra det der med nøkkelplagg: dressjakke. Men jeg kan godt si at hvis jeg hadde hatt et nøkkelplagg så kunne det være dressjakke da. For å ikke lage problemer.



Og så leser jeg på en bok.
Koden til det russiske hodet.
Heter den. Skrevet av en dame som vil hjelpe utlandet å forstå russere.
Det må jeg si. For en bok. Her er et sitat:
"sammenlignet med franskmennene er ikke russerne like selvgode og egosentriske i sin kjærlighet til landet sitt".


Jeg har bare lest halve boka, men jeg våger allerede en konklusjon:


Russere og folk fra andre land, dvs europeere, har forskjellige normer som de verdsetter. Forskjellige normer verdsettes ulikt i forskjellige land. Der noen synes det er bra å rape, finner andre det motbydelig.
De normene som russerne verdsetter, er egentlig de beste. Selv om europeere selvsagt også har normer for skikk og bruk. Europeere, i motsetning til russere, ser ikke alltid dette. De tror at de selv er de eneste som har oppdragelse eller er opptatt av å være galante eller har skikk og bruk.


Jeg tror jeg illustrerer det med dette sitatet:
"Særlig irriterer "tomt prat" russere. Lange utredninger om det som kunne vært sagt kort og konsist med to ord. Det er noe franskmenn bør merke seg, ettersom deres undervisningssystem er basert på veltalenhet. De ser på evnen til å uttrykke seg omstendig og vidløftig som et tegn på intellekt. Russerne ser annerledes på det. De er svært snakkesalige og liker å prate, men har ikke særlig sans for en altfor korrekt, affektert (altså lite hjertelig) og snirklete utrykksmåte. Det virker ikke tiltrekkende, men frastøtende. (...)En europper kan for eksempel bli voldsomt forbauset over hvor vilt de [russerne] blander de forskjellige rettene og rekkefølgen de serverer de forskjellige rettene under en middag.(...) Imidlertid skal det bemerkes at at det at oppførselen ikke svarer til franske regler for god tone ikke betyr at etiketten neglisjeres totalt. Det er bare det at den kan være annerledes, særegen og ukjent. Mangelen på etikkette ved bordet i Russland kompenseres forøvrig gjennom åpenhjertighet, enkelhet og en levende interesse for gjestene, noe man også bør vite å verdsette."

På mange måter kan man kanskje si at dette er en gjennomsiktig bok. Og det er jo bra. Alle forfattere av sakprosa forefekter en slags minimumsobjektivitet.
Hun som skrev denne boka lykkes ikke med den illusjonen, selv om hun prøver. Det er det som er bra mener jeg. Man blir aldri lurt til å tro at forfatteren er objektiv.
Samtidig er denne boken en kode til seg selv. Ved å lese det forfatteren har fått seg til å skrive, sett i lys av hvordan forfatteren skriver det...får man en kode til et russisk hode. Bare hennes selvsagt. Men et russiskT hode, ikke desto mindre.
Jeg tror jeg må ha med et til:

"Utlendinger ser imidlertid på de nevnte trekkene på ulikt vis. Ofte mener de russerne eer firkantede. De mener de er et farlig trekk, dersom det plutselig skulle oppstå en misforstelse. I slike tilfeller vil franskmannen bruke mye tid på å "avkalre situasjonen", og til og med ha en viss glede av skrikingen og ropingen. Russeren vil, i kraft av sin spontanitet og sin impulsive karakter, tenke ferdig situasjonen intuitivt og vil så foretrekke å handle."

Jeg har ikke tenkt å skrive navnet på forfatteren, for det er gitt ut av et lokalt forlag som kjenner slekta mi....og jeg har tenkt å krydre bloggen fremover med sitater fra denne perrlen av en bok.


Og jeg avslutter denne blogposten med denne modige uttalelsen:
"det er vanskelig å sammenligne den russiske badstuen med den finske elektriske saunaen. Luftfuktigheten der er bare på 10-35%, noe som fører til oksygenmangel. Den russike badstuen er unik. Den er bygget av tre og uten noe form for luksus. I den russiske badstuen oppnår man gradvis oppvarming ved å bygge benker i forskjellig høyde."

det var to ting jeg skulle skrive om

Men jeg er litt usikker på om jeg husker begge to. Det ene tror jeg var jobbrelatert, eller så tror jeg det bare fordi jeg kom på det da jeg var på jobb. Det andre var om Radovan Karadzic er funnet og tatt, og at han har utgitt seg for å være alternativ behandler. Tenk så trasig! Hva om du endelig har funnet en behandling som virker, etter mange mange år i frustrasjon over helsevesnet, fortvilelse og smerter, og så viser det seg at behandleren din er en internasjonalt etterlyst folkemorder...pågrepet sådan. Så surt. Verre en stadig tilbakevendende dataproblemer vil jeg si.

Hva var nå det andre. Jo, i natt drømte jeg at noen sa til meg at de holdt på å daue seg ihjel. Det syntes jeg var fantastisk godt sagt da jeg våknet, så det tror jeg at jeg skal adoptere.

blinding

Hver morgen når jeg går ut døra blir jeg overfalt av en klegg. Jeg tror den gjør det litt av vanvare, jeg tror den sitter på døra og sover og når jeg kommer ut skvetter den og våkner og vi hyler og kaver begge to til vi skjønner hva som skjer og jeg kommer meg ned trappa og den får summet seg og setter seg til å sove en liten halvtime til på døra.

En etterspurt bloggpost etter en etterlengtet men uvelkommen fest.

Festen var etterlengtet. Dette er nemlig selve sommerfesten, den som bekrefter sommeren. Men nå skulle festen holdes fordi festholderne skulle flytte. Sånn sett skulle vi vel alle vært den foruten.
På denne festen ble det altså mye snakk om bloggen min, og det ble vel nevnt et par ganger at .... jeg fornemmet en viss frykt for at hendelser gikk rett i bloggen. Og det kunne det gjort. Det var en fantastisk fest nemlig, med hinkefjæra og finvær og den fantastiske maten og de fantastiske folkene, og det var akkurat som i gamle dager og en av de tingene jeg har på plusslista når jeg tenker på at en dag vil jeg flytte hjem igjen,
men egentlig var dette markeringen på slutten av en æra, og det får jeg meg ikke til å skrive en morsom post om.
Jeg skal like å se den som forsøker å ta over denne tradisjonen, det blir sannelig min hatt som å hoppe etter søstra, tanta, fotballaget og bestevennen til Wirkola. Jeg tror ingen av oss har motet til det.

orrrrganisere

I dag forsøker jeg å lage et forståelig system av alle bokbestillingene til museet.
Sånn at man kan se, ok, nå er det tomt, men vi har brukt ti år på å få solgt det ene prøveeksemplaret vi tok inn, så det er kanskje ikke noe vits å ta inn ti til.
Jeg liker å lage systemer. Men jeg er ikke helt sikker på hvordan jeg skal løse det med de samiske forlagene, om de skal organiseres på sitt samiske eller norske navn...dobbelarkivering går ikke. Jeg tror jeg lander på å arkivere dem med det navnet de bruker i epostadressen sin.

Men nok om meg, hva med dere?

mandag

Hver eneste dag tror jeg det er mandag, flere ganger om dagen. Jeg vet ikke helt hvorfor. Det er ingen grunn til at jeg skal tro det er mandag, men jeg tror plutselig det er mandag og at jeg kan se det-og-det programmet på tv, at det er mandag og jeg kan se etter nye blad, og at det er mandag og jeg skulle ha gjort oppgjøret. Jeg tror nesten jeg vil si at det er en slags refleks. Jeg tror at det er mandag av ren og skjær refleks.

I dag var det en som sa til meg at han ikke leste bloggen min for jeg blogget for ofte. Hallo det er ingen føljetong dette her! Og hvis det skal sammenlignes med en føljetong så er det en slags norsk ukeblad-føljetong der man fint får med seg handlingen av å lese episode to, åtte og tolv! Eller bare episode to, for den saks skyld. Jeg synes ikke det kan brukes i mot meg at det er for MYE blogg altså. Og så sa han også at Solveig søstersens blogg var den morsomste bloggen i verden, og det må jeg nok nesten si meg enig i da. Og så blogger hun nok passe sjelden for Brage, det blikkenostress, lizzm.

Svenskelisvensk

I morrest da jeg kom på jobb var det noen på døren som var så fryktelig oppsatt på å komme inn, enda det var nesten en time til vi åpnet og dessuten var jo ingen av de i resepsjonen kommet på jobb heller, så jeg kunne ikkelike godt slippe dem løs i utstillingene heller, men de hang på døra så til slutt åpnet jeg og sa at vi åpnet nok desverre ikke før klokken ti. MEN DEN ER JO TYVE OVER! ropte fruen. Dette har jo hendt meg før så jeg spurte om de hadde kommet kjørende over Finland. Ettersom de snakket svensk dro jeg den slutningen at de ikke var kirkenesere. Ja, det hadde de, de var fortsatt morske og skjønte nok ikke helt hvorfor jeg maste med det. Ja, vi er i en annen tidssone, sa jeg. Da ble de veldig overrasket, de hadde ikke merket at de kjørte over noen tidssone, slett ikke. Jeg vet ikke helt hvordan man merker det, men jeg forsikret dem at den bare var tyve over ni, i Norge. Ah, så dere er på svensk tid, sa mannen. Ja, svarte jeg, eh, det er vi. Ja, var alle det? sa han og pekte ut over Kirkenes. Eller Finnmark, hva vet jeg, sånne armbevegelser kan være litt vage.
Eh, ja, hele Finnmark har svensk tid. (Argh). Da ble de atter fornøyde og oppklarede og lovte å komme tilbake, og de gjorde forsåvidt det også.

besøk!

I dag har jeg fri på en vanlig ukedag og det er mye mer stas enn å ha fri på en vanlig helgedag. Jeg er nemlig besøkt og må ta meg litt av besøket mitt som ikke kommer til å være her på vanlig helgedag. Så i dag har vi vært i nætamø og også levert Morten på flyet som skulle til Bergen.
Det er toppers å ha besøk, da må man ta seg samme og synes at stedet sitt er fint, selv om man kanskje for første gang i livet sitt kunne tenkt seg å dra tilbake til Bergen.
Men det er heldigvis et flott besøk, og de synes myggen er veldig stor og spør og graver om samer og oppfører seg akkurat som besøk skal gjøre.

Did she have any enemies?

Jeg beklaget meg litt i dag over at en sak jeg hadde skrevet etter ikke var kommet enda. Morten så forbauset på meg og sa Javel?
Jeg skjønte ikke helt hva det var å Javelle for, jeg kan vel bestille ting over en kort sokk om jeg vil, men så sa han: Men du står jo på dødslista til posten?
Jeg tor ikke akkurat jeg står på dødslista til posten. Jeg tror nok ganske sikkert jeg står på svartelista, men på dødslista tror jeg ikke jeg står. Vel, uansett får jeg jo ikke post da. Men jeg blir heller ikke skutt av postmannen, og det er jo et pluss.

Skrotnisse

Vi driver og rydder bort etter en som ikke skal bo hjemme hos seg selv mer. Først er hele innboet minimert fra et hus til en garasje, og nå minmerer vi ytterligere. Målet er å få bilen inn i garasjen igjen.
Det blir jo endel saker i løpet av et liv.
Og jeg ser på møblene og tenker, oj, den kunne jeg ha laget noe kult av...
Eller, hva om jeg setter de to der sammen, tar av trekker og lager nytt flettverk?
Men så vet jeg også at jeg har ingen steder å ha det. Det er masse flotte saker som går på søpla fordi jeg ingen steder har å ha det. Eller vi. Her er for eksempel fullt stuemøblement og med en møbeldesigner i husholdningen kan det bli ganske fine saker, og det meste er det allerede, forsåvidt.
Og likevel har jeg saget og revet og ødelagt.
Man kan ikke drive å ta vare på allslags skrap.

Fine skrapet.

Helg

I fjor gikk jeg hele sommeren og ventet på sommeren, og så kom høsten i stedet. I dag har det vært 16 grader, og i går var vi i langfjordbunnen og bålte, så nå har det vært sommer i i allefall to dager.
Rundt bålet var det en som skulle flytte inn i det huset Morten bodde i da han var liten, og ordføreren har også bodd der, og søstra til Wirkola har sågar bodd i samme gate. Da var det en som sa at det blir som å bo etter Wirkola, det lo jeg lenge av. Om enn litt sent.

Hvem ER jeg egentlig?

Det er ting som tyder på at jeg er M. Wartiainen nemlig.
Jeg er ikke helt sikker, men det kan være det er tilfelle. Jeg mener, jeg var på butikken nå nettopp og da var det litt krøll i køen med en forlatt handlevogn og ingen eide den og alt var gemyttlig og så var det en dame der og så sier hun Nei er det DEG igjen, tenk jeg kjente deg ikke igjen nå heller, og tok meg på armen gjorde hun og alt, og jeg ANTE ikke hvem den damen var, men jeg fikk meg ikke til å si det siden vi jo nettopp hadde truffet hverandre før selv om jeg ikke hadde vært med på det, og hun smilte og smilte til meg, men hun kikket veldig rart på Morten hele tiden, og jeg selv om vi sto og betalte holdt jeg på å si til ham Bare betal du jeg må eh, og bare løpe inn i buttikken igjen, jeg fikk meg ikke til å si Du jeg aner ikke hvem du er, men jeg kunne jo bare sagt Nå tror jeg du tar feil av meg og noen andre, men det kom jeg joikke på før etter på, og akkurat det der har hendt før med en annen dame, og nå er det vel på tide med et puntum, det kommer her, . , Sånn, uansett, da det hendte sist begynte den damen det var snakk om den gangen, dette var også i kassa på rema ettusen, men på en annen remaettusen her riktignok, hun begynte å legge ut om sitt eget liv, og av det sluttet jeg at hun trodde jeg var M fra Myra, basert på hvor hun jobbet og sånn og siden hun trodde jeg og hadde jobbet der. Og den gangen smilte jeg også bare og jaet og haet, selv om det var ÅPENBART at jeg ikke var meg.
Morten er litt bekymret for at det nå går rykter om at hun har fått seg ny kjærest, selv er jeg mer opptatt av at det skal være så umulig å si til noen at man ikke aner hvem de er, i ren og skjær høflighetspanikk.

Huff.

Dette var etter at vi var en tur på hytta med noen møbler, der jeg benyttet anledningen til å hugge noen trær, jeg INNHALERTE mygg -og knott i særdeleshet. Jeg har fortsatt ei mygg bak den ene bihula som jeg ikke klarer å bli kvitt. I tillegg til at jeg ikke er helt sikker på hvem jeg er.

huja

Drømte at jeg jobbet for Mørkets Herre. Jeg var ikke ond da, jeg bare jobbet for ham. Eller, for gruppa hans, egentlig.

Begynte å jobbe igjen i dag, det er deilig å ha hatt så lenge fra at man har lyst å begynne å jobbe. Og i år er det ingen overivrig resepsjonist som har kastet alle papirene mine mens jeg har vært borte, det er stas.

808

Når man blogger sånn som jeg gjør det, så kan det være ganske frustrerende det der med at det man har mest på hjertet, kan man ikke skrive om. En ting er jo det politiske eller det saksbaserte, jeg har for lenge siden slått fast at med mindre man er politisk dissident i Kina, synes jeg ikke blogging noe velegnet medium for sånt. Jeg kan dryppe meninger, men som unntak, ikke som regel. Det skinner nok likevel trygt nok igjennom hva jeg står for.
En annen ting er jo de store og små personlige og private opplevelsene man har, jeg kan være overmåte rasende, eller lei, eller bare litt sippete, og da er det liksom bare det man har lyst å skrive om, men det har virkelig ingenting i bloggen min å gjøre, så...jeg øser det ut over andre. Gjerne Solemia. Helst Solemia.
Jeg ser foreksempel at jeg heldigvis har klart å holde meg i skinnet når det gjelder KHIB. Det har selvsagt skint (eh..sjint?skinnet?skinnt?) igjennom at jeg er misfornøyd, men jeg går sjelden i detaljer. Men altså, overmåte misfornøyd har jeg vært. Jeg kunne nok skrevet noe ufordelaktig hver eneste dag. Skitskole. Men jeg er litt overrasket over at jeg har holdt meg så til de grader i skinnet at jeg ikke skrev en lengre tirade da en på skolen fikk beskjed om at hun ikke kom til å komme inn på master fordi hun var gravid, og skolen ikke hadde ressurser til å ha folk i permisjon.
Hvilket bringer meg inn på punkt tre. ( tror jeg, punkter var noe jeg begynnte med akkurat nå.) Det var ikke min histiorie. HVIS man skal begynne å fortelle private historier, må de i det minste være egne, og hvis ikke, gengitt med tillatelse eller helt anonymisert. Nå har jo jeg ca ti lesere, så jeg er ikke akkurat noe nasjonalt opplysningsorgan, men det jeg skriver står på internett og alle kan lese.
Hvilket bringer meg inn på punkt tre en gang til. (ettersom jeg begynte så sent med punkter, synes jeg at jeg kan være litt fri i formen.)
Når man, som jeg, er omringet av slike oppkommer av festligheter og gode historier, kan det være grassat frustrerende å ikke skrive om det. Den hemmelighetsfulle fotografens eskapader for eksempel. Ellereller min far, jeg kunne skrevet en ny vett og uvett her. Historier min mor og onklene forteller. Ting venner gjør. Som innebærer alkoholkonsum. Denne bloggen kunne vært hundre ganger morsommere. Men man må jo kunne stå for det man gjør da. Jeg kjenner at bare denne oppramsingen er litt på kanten av hva jeg synes blir litt for privat. (samtidig gikk det plutselig opp for meg at den eneste som ikke er beskyttet av disse reglene, er nettopp: Solemia. Hun blir nok utlevert i litt større grad enn andre.)
Men det er nok rigtigere å være morsom på egen bekostning enn på andres, selv om det føles som om det ikke er fullt så morsomt det jeg gjør selv, sammenlignet med hva enkelte andre kan trylle frem i et anfall av middels distrésse.

sånn





Her er den herlige filmen fra Morten og min sin totreukerstur for to-tre uker siden.
Eller den "store filmen" som imovie så generøst velger å kalle den.

en liten middagslur

For en stund siden fant jeg en tegneserie som jeg hadde laga. Den handler vel i all hovedsak om hvordan fæle ting som skjer i løpet av en dag ofte setter større preg på dagen enn gode ting. Dette hadde jeg blant annet illustrert med en vekt der det lå en veps og en jordbær på hver si skål. Jeg vet ikke hvorfor jordbær akkurat, men veps var selvskrevent, jeg er nok under middels glad i veps. Det er kanskje ingen som liger veps, bortsett fra de der, hva heter det, de som springer rundt i skogen med forstørrelsesglass.
Og så sover jeg på Solemia sitt rom for tiden, og det er pluusgrader i Kirkenes, og da blir det vanvittig varmt der oppe, men jeg har ikke villet ha vinduet oppe i tilfelle det kommer veps inn, de sover jo aldri. Men så ble det til slutt så varmt at jeg måtte sove med vinduet åpent da, og da kom det jo selvsagt ei veps inn.
Når man våkner av den summinga der, da våkner man og er helt våken. Adrenalinet ordner det så du hopper over alle mellomfaser med dautrøtt og trøtt, man våkner og er helt våken. Og ikke visste jeg hvordan jeg skulle klare å få den ut heller, så jeg bestemte meg bare for å stå opp og gå i dusjen. Da var klokka rundt åtte. Så ikke noe ukristelig tidlig. Men likevel litt tidligere enn jeg hadde tenkt. En time faktisk. Og da jeg var ferdig på badet, og tro meg, jeg hadde dradd ut tiden, kunne jeg ikke høre noe summing på rommet. Det som var lengst unna vepsevinduet var senga. Så jeg satte meg i den, med ørene på stilk og øynene på...det blir vel stilk det også?
Og egentlig var jeg litt misfornøyd med å skulle stå opp, selv om jeg var helt våken. Det var liksom ingenting jeg skulle ha gjort så tidlig. Så etter å ha lest på sengen en stund, og ikke hørt noe mer vepsing, tok jeg meg en liten formiddagslur, og sto opp igjen sånn halv elleve.

Tror jeg skal spraye persiennene med insektsmiddel og se om det hjelper.

jajja sann sann.

I hele dag har jeg bare slanga meg på verandaen og jeg har ike kjeda med ett sekund. Det er helt uvanlig til meg å være.
Nå er det kveld og mamma har forlatt meg og Knut, og vi klarer ikke en gang å få på tven uten henne.

Bestefar

I dag måtte jeg en tur inn i garasjen til mamma. Da jeg skulle ha ned porten etter meg, slo det meg at løkka vi drar i for å få den ned, er det bestefar som har knytt på plass. Det er hans knuter som er surret rundt håndtaket. Enda han er død for mange år siden, er knutene hans her enda.
Ganske fint, hva?

Forbedringspotensialer

Jeg veksler mellom å synes synd på meg selv, være irritert over at jeg ikke takler stress bedre, og ha full forståelse for at når man ikke t...