Fragmenteringen

Det er mye å gjøre, jeg kjenner at hjernen faller litt fra hverandre og det å skulle stable to setninger etter hverandre blir vanskeligere og vanskeligere. En setning går greit, men når jeg skal henge en ny setning på den forrige er det liksom noe der allerede. Jeg må defragmentere harddisken. 
I dag fikk jeg en mail med noen forespørsler om en tidligere forespørsel, og det var litt komplisert, så det sto sånn Men ring bare om det er noe, og i signaturen på mailen var det et telefonnummer. Og jeg så på telefonummeret og hjernen brant og jobbet, og jeg forsøkte å liste ut hvordan det var meningen jeg skulle finne ut av om det var det telefonnummeret jeg skulle ringe om det var noe.
Etter en stund kom jeg på at jeg har jo telefonummeret på telefonen allerede, vi har jobbet sammen før.
En stund etter det igjen fant jeg ut at de hadde nok uansett ikke sendt meg telefonummeret til vann- og avløpsetaten i signaturen på mailen sin. Ettersom de ikke er vann- og avløpsetaten mener jeg men et visningssted. 

Så der er jeg nå. Mentalt mener jeg, ikke verken på visningsstedet eller vann- og avløp. I morgen skal jeg begynne å skrive på en avskrysningsliste over ting jeg skal pakke med meg til Bergen på mandag, for gjør jeg ikke det er det en fare for at jeg drar til Bergen med to løk og en mobillader i bagasjen.

Min egen lille spire og de i drivhuset

Vi har barnevakt. Før skjedde det maks én gang i året, nå skjer det både titt og ofte, som i sikkert to ganger i året. Vi skal ut og spise og drikke øl med fremmedfolk. Om noen hadde sagt til meg da jeg gikk gravid at det skulle gå syv år før livet ble sånn 50% normalt igjen, da, ja hva skulle jeg med den opplysningen egentlig? Hvem går rundt og sier sånt til folk?
Det er jo typisk at den ungen som ikke sov en hel natt før han var tre år, nå har begynt å gå i søvne hver eneste natt. Når han endelig sover er det like mye styr.
I begynnelsen var jeg litt usikker på hva som skjedde, for han oppfører seg jo som om han er våken, han bare kommuniserer på en veldig underlig måte og har overdreven mimikk. Og farter rundt og både vil og ikke vil sove men finner ikke helt frem. Og husker ingenting dagen etterpå. Barnevakten har fått beskjed og så er det jo som alltid telefonen med og på hele tiden. 

Det blir jo spennende. 

Det som også blir spennende er georginen jeg plantet ut i bedet i dag, det er kanskje litt tidlig, men mellom seks og ti grader som det er meldt fremover, er jo helt vanlig sommertemperatur i Finnmark, slo det meg, så hvis jeg skal gå og vente på jevnt tyve grader pluss så blir den i vinduskarmen. Blodbegrene står fortsatt i drivhuset. Jeg funderer på å sette ut ett av sitrontrærne der- men jeg mistet ett i vinter så nå har jeg bare to og det hadde vært fint om det fortsatte å være to. Minst.
Den vintersådde persillen og likeledes -grønnkålen har ikke spirt, jeg skal vente litt og se men tror kanskje jeg setter grønnkål i drivhuset (det er ganske lite altså, derav nølingen) om det ikke dukker opp noe snart. 
 

Det er gratis å pynte seg

Det er en person der jeg har atelier nå som er så flink til å pynte seg. Jeg blir glad av det. Og så sa hun, ja, det er gratis å pynte seg.
Og det tok jeg litt til meg. Alle små gullkanter på tilværeslen er verdt å ta med seg.
Og så var jeg på et opphørssalg, og så egentlig etter en lampe, men fant en kjole, og tenkte at ja men det er gratis å pynte seg. Og det var det jo ikke siden jeg kjøpte en kjole da, men dere skjønner. Hva jeg tenkte. 
Og Jendor var med på butikken og sto og venta utfor prøverommet og da jeg dro fra forhenget sa han -Mamma! Du va SHÆMPEFIN i den kjolen! Du ser ut som en hel FLOKK med plankton!
så da kjøpte jeg jo den kjolen, 
og så har jeg vært litt flinkere til å pynte meg, hver dag. 
Men greia er jo at jeg bytter til arbeidsklær på jobb. 
Så jeg kler på meg penklær for å gå til jobben. Til, ikke på. Og når jeg går har jeg jo en lang kåpe over. Hele veien. 
Og det er litt styrete å få skiftet på jobb siden jeg ikke har verken garderobe eller egentlig gardiner. Så nå tenker jeg at jo, det var en fin tanke, men det var jo også helt tøvete at det var akkurat det jeg skulle ta til meg av hverdagsvisdom. Jeg burde egentlig heller gå til jobben iført arbeidsklærne, det gjør jo dagen mye lettere. 
Jeg får prate med henne igjen og høre om hun ikke har noen annen visdom jeg heller kan ta til meg, kanskje hun tilfeldigvis kan forklare meg hvorfor sånne ord som er noe på finsk, som melk og brød noen ganger heter maito og noen ganger maitoa når man snakker om dem, for det skjønner jeg virkelig ikke. Hvor kommer den a-en fra?
 
Arbeidspenklær! Det burde jeg faktisk hatt.
Åkei, jeg må google
 

3xvent

Jeg går og venter på at det ikke lengre skal være nattefrost så jeg i det minste kan sette georginen og tagetesen ut i drivhuset. Persillen står der allerede. Kiwiplantene tror jeg egentlig kunne flyttet ut men det er Jendors porsjekt så jeg tar ingen sjanser. Og astersen og blodbegrene og erteblomstene og sommerstokkrosene.
Det er fullt i vinudkarmene. 
Det ser ut til at det skal være varmegrader i hele natt (hva mer forlanger man egentlig av sommeren?) men om et par dager er det mer utrygt igjen.
 
I det minste er jeg ferdig med å vente på siste del av vekurset! Altså jeg tror vi har holdt på i fire år. Jeg tuller ikke. Da vi skulle være ferdig ble det pandemi. Jeg var jo ferdig å montere beltene mine, men jeg ville se hvordan de andre monterte sine og dessuten er det vel fint å være i et vevfellesskap og å få noen siste tips fra instruktøren. Folk her tror at jeg er helt i veveliten i Sápmi så de blir overrasket om jeg også dukker opp på kurs, men det er vel mer det at jeg vever ganske mye, ikke at jeg er så fryktelig mye flinkere enn alle andre akkurat. Men jeg kan faktisk veve med hovler, det er det visst bare ca tyve stk som kan. Totalt. 
 
Min siste vent er lukten av håret mitt. Jeg har akkurat dusjet og så fant jeg en vareprøve på en krøllekrem jeg ikke hadde testet men bare spart og/men jeg vet ikke om jeg klarer å venne meg til lukten. Veldig mange krøllekremer har akkurat denne lukten så det er vel en aktiv ingrediens eller noe. Det lukter litt blandng av sukkerspinn og måsefjær.
Jeg venter på at den skal...lette.


Stresspulstekst, myte og livsløgn

Jeg holder jo på med dette kontorbygget i Oslo. Om en måned skal jeg levere første forslag. Men før det skal jeg ha en utstilling i Bergen. Arrangøren der ville gjerne ha tittel i dag, men jeg har overhodet ikke begynt på kunsten. Så det vet jeg jo ikke. Jeg må begynne å tenke litt på den. Tittelen, men jeg mener egentlig utstillingen. Jeg må også sende den til Bergen. Da må jeg vite hva jeg skal sende, pakke det og sørge for at det blir sendt. Så må jeg faktisk dra til Bergen og lage utstilling og deretter må jeg komme hjem og fortsette på kontorbygg i Oslo. Så må jeg dra til Oslo for et møte om kontorbygg og så kommer mann og barn til Oslo for da skal vi ha ferie. Hvor kort ferie kan man forsvare å ha? For seks uker etter første møte skal jeg levere siste forslag og innimellom der kanskje man vil ha et møte. Og så kommer søster og mann og niese hjem, og det skal gjøres ferieaktige aktiviteter, og så kommer søskenbarn fra ameriken, her skal det ikke ferieres så mye, men det skal avholdes en Begravelse med Komplikasjoner og jeg håper jeg ikke blir så involvert i komplikasjonene, men det virker som jeg vet mest om dem, og i år skulle jo være sommeren da jeg endelig skulle ta ansvar for hytta jeg arva etter pappa, men så skal jeg jo levere dette forslaget, og en uke etter det skal jeg presentere forslaget, og må reise bort igjen, og SÅ kanskje det blir litt ro men da er barnets sommerferie over. Deretter må jeg forberede utstilling til biennale, men også et slags faglig cruise (ja! av alle ting!) jeg skal være med på, og det innbefatter å gjøre klart noe utstillingsaktig her i Kirkenes, men så må jeg bare dra til Sverige, for der har jeg lovt meg bort til noe ganske utbrodert, mer enn bare å stille ut bittelitt, og så må jeg hjem for å sende en annen utstilling til Sverige, og egentlig skulle jeg reist etter, men jeg klarer ikke, for jeg må begynne på en utstilling til Nesodden. 

Man skal såklart begynne å lære seg å si nei til ting. Men det kan man egentlig ikke. For man må holde aktiviteten oppe, og ikke er det vel min feil at all aktivitet insisterte på å knø seg ned i tidsrommet juni-oktober. Dette er jo ikke så mye for et helt år. Det er bare det at resten av året bruker vi ikke.

Får jeg avslutte dette innlegget med en myte og en livsløgn. Myten først da: det er så fritt å være selvstendig næringsdrivende, man kan bestemme så mye selv om hvordan man legger opp tiden å zånn.
Livsløgnen: men NESTE sommer! Da skal vi ha ferie! 

Jeg er litt stressa.


Hipp hipp!

Ja hu og hei og der fløy tiden og sannelig sannelig sier jeg dere at det har jo både vært 17.mai og hverdag siden sist.

Hverdagene var vel som hverdager flest? for jeg kan i alle fall ikke huske noe av dem. 17. mai er jo alltids mer minneverdig, nå som vi ikke forholder oss til pandemien mer iallefall, og i år hadde vi også førsteklassing i hus så da ble vi dratt inn i det store fellesskapet. Og det er fint. For strengt tatt hører vi ikke til noe fellesskap, selv om vi kommer herfra så kjenner vi ikke så mange, ingen av de vi kjenner har barn på vår alder og ingen av oss har noen kollegaer heller. Vi vet liksom aldri hvor vi skal gjøre av oss når store ting skjer. Men i år gikk vi jo i skoletoget. Med de andre! Og så! Mirakels! Ble vi spontant bortbedd til noen som har barn på Jendors alder etter skoletoget, og det var vi så glade for, vi tok noen runder i skolekaféen men kjente ingen så vi gikk og gjestet. Kom litt tidlig som de dårlige spontaninnbedte gjestene vi er men ikke aller først.

Men så hadde jeg glemt at de hadde katt. Og da tenkte jeg at ja ok men vi prøver. For hvor allergisk var jeg egentlig mott katt, var det ganske mye eller var det bare litt, det er jo en stund siden sist jeg har prøvd, kanskje det har gått over? og så gikk det kanskje 20-30 min og så var det overhodet ikke snakk om å prøve mer, jeg klarte ikke lengre å åpne øynene. Og egentlig kunne jo the Twig og the Stig blitt igjen og vært gode gjester og lekt med barn på sin egen alder, men jeg så jo ingenting. Så de måtte leie meg hjem. Vi kunne ikke gå tilbake til kaféen istedetfor kattehjemmet heller av samme grunn. 
 
JA det var litt teit. 
 
Så dra dro vi hjem da, og etterhvert kunne jeg skimte verden igjen og vi dro på middag til farmor. Der sovnet jeg av. Man blir av en eller annen grunn så ekstremt trøtt av allergier, og for ikke lenge siden leste jeg noe om hvorfor, det er ikke bare det at man blir sliten av det, men immunforsvaret virker direkte inn på en eller annen reseptor som styrer søvnbehov. Det syntes jeg var veldig interessant men ettersom jeg sov fikk jeg ikke videreformidlet dette til de andre i selskapet. 
 
Etterhvert dro vi hjem for å vente på folketoget som går rett forbi husveggen. Da begynte vi å bli sånn rimelig gjennomfrosne (4 grader, tidvis sludd, 12 sekundmeter i kastene) men det var i det minste ikke langt å gå. Etterpå gikk vi bare inn igjen og så sovnet jeg en gang til, og enda en gang til litt senere, og så en gang til når jeg gikk og la meg men det var jo mer planlagt da. 
 
I dag har det vært hverdag igjen og jeg har vært på jobb men helt ekstremt trøtt og ikke noe fantastisk jobbemenneske enda jeg har det veldig, veldig travelt og får helt stresspuls av kalenderen min. Men ikke nok stresspuls til at immunforvaret ligger unna den søvnreseptoren eller hva det nå var som jeg ikke helt husker.
 
Jendor hadde ihvertfall en helt super dag. Den 17. altså, den 18. virker som den var helt gjennomsnittnlig. Men vi har hatt restedessert og det syntes han var helt enestående så det står ikke dårlig til med hverdagen heller, tror jeg. 

Neste høytid kjører vi uten katt og så ser vi om det blir bedre.

snø sne sny snæ og hjemmejobb

Aldri i mine levedager har jeg opplevd et gjeng som har vært mindre imponert over et mirakel på soverommet enn dere. 
Jaja.

Her humper det videre, Jendor er syk så foreldrene, som ikke har vikarer, deler på å være hjemme og forsøke å jobbe derfra, og å jobbe på jobbene sine med ca 2000% større effektivitet. Så er det 17. mai, og dagen før 17. mai, og helligdager, og atelierbesøk som jo også er jobb men ikke den type jobb med fremdrift i prosjekter, når skal en stakkars selvstendignæringsdrivende få jobbet med fremdrift i prosjekter?
Kanskje litt i helgen, om man får disp.
 
Det har regnet og regnet og vært sol og regnet igjen og nå er nesten all sneen som aldri kom til å smelte bort, borte. Det er sne på fjellene og haugene og grøftene, men den siste sneklumpen i oppkjørselen har smeltet bort og den skulderhøye skavla ved ripsbusken er nesten helt borte.
Hvem skulle trodd. 
Svigermor kom hjem i går, hun har vært sørpå, hun ble litt mismotig da hun byttet ut sørligere klima med dette, men hun aner ikke hvor ille det egentlig kunne vært.

Dagens mirakler

Hvis vi tar det kjedeligste først så har jeg klart å åpne en fil som gir meg målene på det kontorbygget jeg jobber med. Eller de gir meg jo ikke målene sånn der uten videre, der er sinnsykt lenge siden jeg har jobbet i det programmet som åpner denne typer filer, jeg vil si rundt 15 år, den gangen jeg enda studerte arkitektur, og for å si det sånn så aner jeg ikke hva jeg holder på med lengre. Jeg har klart å bli en liten mann som har satt seg fast inni veggen. Jeg har klart å gå meg vill UNDER gulvet. Og jeg har klart, etter å ha lukket og åpnet filen helt på nytt fire eller fem ganger, å få posisjonert den lille mannen sånn at jeg ser en vegg jeg trenger mål på og målt høyden på nevnte vegg. Jej mej! Så kræsja programmet og jeg måtte åpne det på nytt for å få lengden på veggen. Hvis jeg har ork skal jeg prøve å få slettet halve kontorbygget for jeg trenger bare litt av det, og da blir filen kanskje manøvrerbar for programmet og kræsjer ikke hver gang jeg bytter verktøy.

Jeg har OGSÅ bedt en arkitekt jeg kjenner som snakker flytende program om å hjelpe meg på litt mer lang sikt. Det tror jeg er en taktisk genistrek.

 

 

Men! Nå over til dagens artige mirakel!



I morrest våknet jeg av at Jendor ropte KOM MAMMA KOM OG SE (for jeg hadde relokalisert meg i løpet av natten for å komme bort fra snorke- og sparkekonkurransen på mitt opprinnelige soverom) og der inne var hele soverommet forvandlet til et camera obscura. Hæ! Har dere sett!
Plutselig var åpningen mellom gardiner, rullegardiner og vinduskarm akkurat perfekt og naboenes hus og vår egen garasje ble projisert på veggene. Og trær og himmel. 
Helt magisk hva verden kan diske opp med altså. Helt magisk.

Her er dørene på garderobeskapet når man drar rullegardinen en cm lengre ned.
 
 


At man skulle få oppleve noe sånt på en helt vanlig mandag. Jeg har sendt mitt livs artigste snæpper i dag.


Bokanmeldelser fra lasarettet

Det gjelder bare å komme forbi skrekken over reduksjonslinjalen, så går det ganske greit. Det hjelper også å dra en forkjølelse opp av hatten sånn at man må være hjemme noen dager og ikke får jobbet. 

Nå håper jeg noen dager snart er gått sånn at jeg får jobbet igjen. 

Jeg har lest litt mens jeg har vært syk, både 1: From Start to Finnish og 2: janakipposviten.
Den første er finskboka mi som jeg kjøpte for ca femten år siden men som aldri har vært noen pageturner akkurat. Jeg har ihvertfall ikke turnet så mange pager i den som jeg hadde sett for meg da jeg kjøpte den. Men nå som jeg har begynt med finsk i duolingo, som jo er et artig format men som ikke forklarer noe til deg, viste det seg at den var et bra supplement. The Stig sier at det er første gangen jeg ikke har hørt hva han har sagt til meg, fordypet i From start to Finnish, og det kan være sant, men det var noe om en muffins tror jeg. (Dette er noe av et stridstema, ettersom både the Stig og the Twig er uten simultankapasitet og ikke kan høre noe som skjer rundt dem om de samtidig har en skjerm eller en side åpen foran seg. Det er ikke at de ikke vil. Men de KAN ikke. (Og da mener jeg at det er uhøflig å for ekempel stille et spørsmål for deretter å se ned på mobilen eller åpne avisen for da har man jo effektivt skrudd av svaret.))
janakipposviten fikk jeg til jul av the Stig, eller muligens ved forrige bursdag? og jeg har begynt på den før, men fifan så trasig det mennesket har det, Jana Kippo mener jeg, så jeg har bare måtte legge den fra meg for til tross for et lysende og rennende språk og gjenkjennelig landskap, så bare orker jeg ikke. Eller det vil si nå orket jeg da, og det første trivelige skjer på side 175. Det er ikke direkte trivelig heller, men håpefullt. Nå er jeg på side 429 og det har ikke skjedd noe mer som er bra, og det virker ikke som det er i kjømda heller.
Jeg håper det kommer snart. 

The Twig er også syk, men ikke så syk at han ikke må underholdes, (eller ikke orker hoppe i sofaen) og han er ganske bra på å synke hen i selvmedlidenhet når gjedda han tegner får gattfinna feil vei, så det krever litt oppmuntring her og der, men heldigvis liker han også finskleksene mine så der kan vi møtes i en pause fra det hele og det må man jo heie på.
 

Gjensyn med reduksjonslinjalen

Åkei, åkei. Åkei. Så, jeg jobber for tiden med et kontorbygg i Oslo. I modell. Med tidsfrist. Og parametre. Ikke så mange egentlig. Ganske fritt. Og så går jeg til ateliéret og ser på modellen og skriver ned ideer i en blokk og tester ut forskjellige ting i den modellen og det er bare så tilbake til skolen. Jeg hatet jo skolen. Så indelig, særlig den i Bergen, der vi bygget mye i modell, forskjellige kontorbygg, og det var liksom ingen parametre men når du vel var ferdig og leverte idéene dine så viste det seg at det var masse parametre likevel og det var liksom den gjengse smak som var parametrene og sånn tror jeg ikke det er her men det er liksom likevel så veeeeeldig tilbake til skolen og jeg har professorene i hodet hele tiden som synes alt jeg gjør er drit, bare at nå er det samtidig motsatt, jeg er en av de Få Utvalgte, jeg skal levere dette forslaget fordi jeg er jeg og noen liker det jeg gjør, så den drivkraften det tross alt ble å drite i at professorene begynte å scrolle på telefonene sine hver gang det var min tur å presentere, og bare kjøre på sin egen motstandskraft, den er ikke der, men
åh, likevel er det noe veldig skoleaktig over hele settingen og jeg FÅR: IKKE: TIL.
Jeg vet rett og slett ikke helt hvordan jeg skal tenke.  

Gi meg en pinne eller to, jeg funker ikke med arkitektpapp.

aha.

På instagram skal man ikke bare legge ut livet i lykkefilter, man skal ta med rot og ulykke også.

Men: På blogg skal man ikke bare sutre. 

 

 

Føler at jeg holder på å bomme på den siste der hver gang jeg skal til å blogge på nytt.


Så her er et bilde til instagramkontoen min:

Og så skal jeg tenke litt på hva jeg skal blogge om.

+300

Jeg satt her og tenkte at egentlig var jeg klar for en tredagershelg. Hvorfor så sliten?

Så innså jeg at jeg har jo vært på jobb i dag, og én time jobb på søndag tilsvarer 300 normale arbeidstimer, det vet jo alle. 300 timer overtid, er det rart jeg er sliten. 

I tillegg har vi avlyst både Berlinturen og turen til Bergen -det vil si, jeg reiser til Bergen for å jobbe, men de to andre kommer ikke, og det var liksom to små lys i tunellen der som ble blåst ut. Da berlinturen måtte avlyses sa vi til hverandre at åkei. Men vi skal jo til Bergen. 
Så ble det rett og slett for dyrt. Jeg gleder meg fortsatt til å dra dit, og det kommer til å bli fint som det er, men det hadde vært så fint å ha en liten familiehelg skvist inn i arbeidsukene. Det er fint å ha noe helt konkret å glede seg til, ikke bare den der terpingen på at man skal være takknemlig over sitt gode liv. Som man jo skal. Men dere vet. Jeg er det. Men dere vet.

I dag da jeg var på jobb, og the Stig også var på jobb, og the Twig var med, gikk vi litt rundt for det er jo artig å se seg rundt på det gamle sykehuset, og dessuten lette jeg (med tillatelse) etter noen hylleplan til det hyllefrie skapet inne på ateliéret mitt, 57 cm brede, og det fant jeg ikke, men utenfor et rom fant jeg masse bly. Bly ser fantastisk ut. Bly er spesialavfall, og kanskje jeg kan få det. Iallefall skal jeg spørre. Jeg vil ha det der blyet. Tro om jeg kan få det der blyet?
Og så fant jeg en krakk med hank! Eller håndtak kanskje, men en lav krakk med håndtak da, sånn at man kan løfte den med seg og så når man opp der man vil! Et krakketrinn liksom! Og den sto der og var forlatt og litt ødelagt så den tok jeg bare og nå er den min! Eller iallefall ateliéret mitt sin. Perfekt!

I tillegg til at det er artig å vandre rundt på det gamle sykehuset, er det jo litt skummelt å vandre gjennom korridor etter korridor med ødelagte sykesenger, spesialutstyr og medisinsk arkitektur (hull i veggen her? Lys på andre siden?), papir på gulvet, døde planter og forvirrende planløsninger, særlig om man er syv år, så jeg lurer på hvilke drømmer som drømmes i natt. Ikke at hverken the Twig eller the Stig noen gang husker drømmene sine, men de er nok der. 
Jendor går også endel i søvne, om det er det det er. Han står iallefall opp om kvelden eller natten for å finne oss, og er ikke til å snakke til og om han er på vei inn til oss og jeg roper lavt Hei Jendor, kan han finne på å snu seg og gå ut i gangen og si Hvem er det som roper? Når vi får ham inn på vårt som bare velter han overende på nærmeste pute og må løftes over på midten for at vi andre skal få plass. Ikke helt tilstede der. 
 
Nå skal jeg ta min egen tilstdeværelse og gå og legge den. I morgen er det mandag, 300 timer overtid eller ei! MED krakketrinn!


10/10

Akkurat nå er det veldig bra. Jeg skal ingensteder med fly i dag, jeg jobber på et sted jeg har jobbet før og alle er veldig trivelig samtid...