Sverige, 1957

For ganske veldig lenge siden gjorde jeg en jobb for en svensk kommune. For ganske lenge siden sendte jeg en faktura på denne jobben, og for ikke lenge siden fikk jeg beskjed om at jeg skulle få pengene den 27. desember. Amatør som jeg er la jeg inn noen regninger med betalingsdato 28. desember i nettbanken min.
Når jeg kommer innom leiligheten her i sthlm ligger det en sjekk i posten til meg.
En sjekk!!

Jaja. Sånn gjør de det i Sverige. Eller i Umeå da, for jeg har jo mottatt lønn før, rett inn på konto.
Og heldigvis har jeg skaffa meg det der svenske identitetskortet nå, for det står bakpå sjekken at man må ha identitetskort eller svensk pass for å få ut pengene.
Ellers gjelds det ikke. Utenlandske pass stoler man ikke på.
Og så står det at man kan heve sjekken overalt, på coop og ica og sjuølløv og pressbyrån og det er ikke måte på. Men ikke om den er over 2000 kroner da.
Og det er den jo.

Så da før jeg iføre meg hatt og hansker og ta en tur i banken for å heve sjekken min. Sukk.

andredagen

Kaldt ute i dag. Var nede i de nye lokalene til samuraiteateret og spiste julelunsj med gamle samovarunger. Veldig trivelig, veldig fine lokaler samuraiene har laget, og en veldig fin sirkelsag som også var fres. Smart. Ja og fin scene da.
Og det var ca første gang i jula jeg var utenfor døra tror jeg? Etter lunsjen fikk skyss oppå fjellet av en annen fjellboer, til svigerfamilien der frk gudbarn holdt show og deretter tegnet en tegning av meg og the Stig som hold hender. Ååååh.
Glad for skyssen for det er kaldt å gå i oppoverbakke når det er....så kaldt. Og jeg burda ha ordna meg skyss ned fra fjellet også for jeg klarte å ramle alt jeg klarte.
Au og fanes.
Og au og fanes litt tidligere på dagen også for jeg tok en skikkelig bit av innsiden av mitt eget kinn i forbindelse med lunsjen og AU og fanes.
De fleste ulykker skjer utenfor hjemmet.
I morgen skal jeg gjenta suksessen.
Og så drar vi tilbake til Stockholm en svipptur.

Dagen. I bilder. Ord og bilder.

Dette var planen: ta Kirkenes kirkegård på lillejulaften, etter julelunsjen, julaftens morgen hos mamma, åpne pakker, deretter Sandnes kirkegård, så middag hos pappa, Solemia overnatter, Silje spaserer hjem.
Sånn ble det: ikke Kirkenes kirkegård lillejulaften, derimot en utsendt delegasjon dit julaften, deretter Sandnes kirkegård, og noen som la merke til hva som gikk ut der? Pakkeåpningen. Denne posten på programmet ble demed i all hast flyttet til kvelden førstedagen, etter familielunsjen, og deretter ble det avfart til kirkegården.
I fjor var det jo så mye sne. Vi hadde spade i år også, men i fjor ble den brukt til å grave seg ned til gravsteinene, i år til å skrape vekk sneen for å gjøre det litt fint.

Og det er stille og fredelig og familier som leter etter sine, det blåser litt så det er vanskelig å få fyr, 
og jeg må stå som et telt med sjalet mitt over oss fire som står tett sammen for å få fyr på faklene. Og vi fant tante Mina i år.  Og til slutt fikk vi fyr på henne også, det var ikke aktuelt å gi opp, selv om lighteren ga opp, og fyrstikk etter fyrstikk knakk. Vi fant ikke onkel Basse, det er noe nytt vi har begynt med.
Og den letteste å finne var Trine, og det enda hun ikke har fått gravstein enda, bare et lite kors i tre, og det er så sinnsykt at hun er en av dem vi besøker i år.
Det er ikke til å forstå dette. Men sånn er det.


Og så avgårde til pappa som var mildt overrasket over at vi var kommet allerede, men som serverte verdens beste pinnekjøtt, og det var så trivelig og rolig og fint. Og der åpnet vi litt pakker, for vi har jo også noe å gi hverandre selv om Solemia hadde glemt sine i Kirkenes, eller på Kirkenes som det heter i dette tilfellet, og jeg fikk koftesjal. OG en brosje istedetfor sølje. For senere skulle jeg få en liten sølje av Solemia.
Her har jeg jo ikke kofte på og da er det lov å ha koftesjalet på bak frem med den fine nye brosja. Sånn er det.

Og så skulle min onkel Karlfrek kjøre forbi Hesseng, på sin vei til Kirkenes fra sin familie på Sandnes, og da skulle jeg sitte på istedetfor å spasere siden halsen er forkjølet. Dette var avtalt tidligere ved hjelp av andre involverte familiemedlemmer. Litt uvisst av hvilken grunn, (men jeg har mine mistanker om at det var den tidligere utfalte posten på programmet, "pkt tre: gaveåpning", som ved tidligere hjemkomst kunne fremskyndes det tildligere utsatte døgnet,) bestemte Solemia seg for å også hoppe på denne skyssen.
Så da var det tilbake til Kirkenes og gavene under treet der. Og gavebonanza.

Her prøver Solebanet sine nye kommagbånd.

Og nå er jeg nesten litt utslitt.

Så da avslutter jeg med vår satans skumle julepynt, som skremmer vettet av meg, og ønsker alle god jul:


Ja. God jul.


 

denne dagen før dagen

Ja da var det lillejulaften. Jeg blir stresset jeg. Av all min dårlige samvittighet. Kommer ikke unna den. Og ikke har jeg truffet omtrent en eneste venn siden jeg kom hjem, jeg føler meg som en slags vennskapets Tårnfrid. Bæsj.
Men jeg har fått julet med familien min iallefall.

I morgen skal det som sedvanlig feires jul i flere omganger og med endel logistikk. Men faktisk går to punkter ut: den ene kirkegården tok mamma og knutstefar i dag, og Stefrid har reist til Brasil og dermed går kaffen hos henne ut ettersom det ville bydd på en uoverkommelig logistisk utfordring. Så da er sjansen for at skjemaet sprekker ikke så stort, og det mest spennende blir da om vi både husker og finner tante Mina på den andre kirkegården i morgen.

Alle vet jo hva alle skal få i julegaver så det er det ikke så mye spenning knyttet til. Jeg har som jeg pleier prøvd å overtale familien min til å åpne sine julegaver i dag, men de vil som vanlig ikke.

Jepp. Men god jul da.

blæh

Og nå er grunnen til at jeg ikke omtaler Kirkenes i ekstatiske ordelag, enda jeg er ferdig med regnskapet som har bundet meg til dataen siden jeg kom hjem, at jeg har blitt syk. Hurra. Hurrahurrahurra. I går var jeg oppe og vaka en gang i løpet av dagen for å.....gjøre hva? Husker ikke.
I dag var jeg oppe for å spise to brødskiver og vaske noe nips. Ikke at det var så viktig for helsen å vaske nips, men de andre vasket jo huset i dag så da kunne man ikke være oppstanden uten å delta.
Nå føler jeg meg egentlig bedre, håper det holder seg og banker i bordet, jeg har aldri hatt en kun todagers før, jeg pleier å smelle til med en uke når det slår til. Krysse fingre og holde tomler og sikkert ettellerannet med tærne også.

Det er ikke så stas å være syk når man er på besøk heller. Ligge i sprekken på en sovesofa med den forbannede samedyna. Satser på å være frisk i morgen.

DA kanskje jeg kan rapportere fra verdens fineste skitplass.





joda, hjemme

Jeg rekker ikke skrive noen ekstatiske innlegg over temaet hjemvendthet, jeg gjør ferdig regnskap og vasker kjøleskap og siler sprit. Kommer sterkere tilbake

Shirekns

Jeg er hjemme.
Det er mørkt.

Jeg gjør ferdig et regnskap og vasker kjøleskap.
I morgen skal jeg komme meg ut av huset i løpet av dagen.

Og en tredje ting som jeg har tenkt på

Åpner man ikke julegaver på juleaften lengre? Hver gang jeg har levert ut en julegave i år sier folk "kan jeg åpne den nå?"
Hva er det for noe da? Det gjør man vel ikke med julegaver! Eller? Har det hendt noe nytt på dennen fronten?

en annen ting jeg har tenkt på, eller: et lite foryngelsestips:

Synes du at du ser grå og sliten ut? Dradd? Ikke så ung som du engang var?
Vel, frk. Figenschou har et lite tjuvtips som får deg til å se minst fjorten år yngre ut:
betal med kontanter på polet!
Eller, helst skal det være systembolaget, for det er det eneste jeg har dekning for å påstå noe om, men iallefall, når jeg betaler med kontanter på Systemet blir jeg alltid bedt om leg. Og jeg er jo 34. Snart 35. Så jeg har jo litt å gå på.

en liten ting jeg har tenkt på

Jeg kan jo ha en tendens til å ikle meg klær med et visst samisk tilsnitt. Det er i og for seg ikke så rart. Og jeg tror at stockholmerne ikke kjenner igjen samiske klær men tror at jeg skal ut og laive i skogen.
Og så har jeg mange venner som kan ha en tendens til å kle seg i klær med samisk kulør. -itet. Det er i og for seg heller ikke så rart.
Og når vi kommer sammen, planlagt eller tilfeldig, i våre kofter og bånd og kommager og sjal og čuipier og andre fine ting, får vi alltid dette spørsmålet, av en eller annen tilfeldig fremmedfolk:
"Skal dere på fest?"

Og hæ? skal samer alltid på fest?
Innimellom skal vi faktisk bare ta heisen! Eller lignende!
Så jeg blir litt forvirret.

Blomsternytt

Nå har orkideen altså grodd fram to nye blomsterstengler etter å ha stått som udekorativt ugress i nærmere et år. Jeg kan telle tre håpefulle knopper på hver stengel.
Ekstremt dårlig timing da, ettersom vi drar hjem på søndag og den må klare seg uten vann og lys i ukesvis. Det blir nok med håpet i de knoppene.

Den er forsåvidt ikke så opptatt av lys, denne orkideen, det er jo litt artig. Eller, jeg skal kanskje heller si at jeg er imponert over dens tilpasningsevne. Først hadde blomsterstenglene retning vinduene og lyset, men så tverrvendte de og er nå på vei inni rommet. Jeg hadde gjort det samme. Det er tretten grader i vinduskarmen der den står. (Nei huset er ikke bygget i 1926, det er knappe ti år gammelt.) Og jeg tror ikke tretten grader er noe videre til trivselstemperatur for tropiske planter. Den forsøker med andre ord å flykte inn i rommet. Jeg kan hilse og si at det er ikke så mye varmere her, men alle monner drar, det er klart.

flinkenschou

åh, så mye å fortelle!
med bilder!


men alt handler om julegaver til folk så da går det ut....sukk.

ah, vær!

Nå er det uvær her. Det er selvsagt forskjell på stockholmsk og kirkenesisk uvær, men det fyker endel, og myndighetene har gått ut med Varning Klass 2. Som betyr at de venter problemer med å opprettholde samfunnsfunksjoner, og at det er en viss fare for allmenheten.
Jeg måtte likevel ut av huset, fordi enkelte ville at enkelte skulle kjøpe julegave til andre enkelte.

Her har de jo fortau. Forsåvidt en god ide, men de brøytes ikke. Og man kan ikke gå midt på veien, hvilket ville vært løsningen hjemme. Her ville løsningen vært å hoppe på en buss, men de går ikke i dag. Så jeg har brøyta meg gjennom stormen (vel. Liten kuling) sammen med en hel del andre mennesker som skulle hit og dit og heller ikke var redde for å være denne allmenheten det skulle være fare for. Har man bare nok skjerf rundt hodet går jo det meste bra. Gamasjer hadde sikkert også vært ok men det har jeg ikke her.
Det verste var i grunnen å komme inn. Etter tyve minutter som ensrettet traktor i snefokk, blir man faktisk ganske nedsnedd. Godt og grundig både inn- og nedsnedd, og innendørs er jo obs! varmen på men hvem hiver vel av seg og banker alle klærne ren for sne, som om man skulle vært....i Finnmark? Ikke jeg. Det var ikke plass. Det var for mye klær å holde på og for mye sne inne bak brilleglassene hvilket gjorde at brillene bare ville falle av mens jeg sto der med lue og sjal og votter og ullkåpe og forsøkte å....utrette noe som jeg snart nok ga opp.
Dessuten var jeg jo ute blant folk og det er rart det der, da oppfører man seg som om man er ute blant fok og ikke på fornuftig vis, hvilket ville vært å ta av seg alle ytterklæren og ristet dem kraftig. (jeg gikk bak en søyle og banket votter og lue hardt mot den, når ingen så meg.)
Og ærlig talt, når man har så mye klær på kan det fort bli litt varmt inne og da er det egenlig greit at man er dekket av et lag med sne og is, for da svetter man ikke ihjel. Man bare drypper litt, men det er nå butikkens problem som ikke ordner med muligheter for å få børsta av seg sneen.

Nå har jeg kommet hjem igjen, og sitter og ser på uværet og lurer på hvordan huskjæresten skal ta seg hjem, sånn etterhvert. Men du skal se de får orden på kollektivtrafikken igjen. Riktignok tåler den ikke så mye, for eksempel stoppen t-banen i høst fordi det var kommet løv på skinnegangen, men noe må de da klare å få til i løpet av dagen, det er jeg sikker på.



ting, før.

Den følelsen som naboens julelys gir, er forsåvidt ikke forbeholdt julen. Jeg kan få akkurat samme blaff tilbake til den jeg var og tingene som de var, av andre ting.
My little pony, for eksempel. Plasthesten, ikke bandet. Det er liksom ingenting som er så fint som regnbuefarget hår på en hvit hest med rosa glitter på rompa. Det høres ut som jeg tøyser, og jeg synes ikke den er så fryktlig fin i dag, men jeg har ingen problemer med å kjenne på hvor fin den var når jeg nå går forbi en i et butikkvindu i en leketøysbutikk.
Og den overveldende følelsen, over hvor fin en ting kan være, har nok bleknet litt med årene. Jeg faller ikke lengre i staver over ting på samme måte som jeg gjorde over keypers, mylittlepony, rosa og lyseblått sammen, gjennsomsiktig rød plast i diamantform, strass, glitreklistremerker, ja, egentlig alt i pastell som var fabrikkprodusert i utlandet. Noen som kjenner igjen den følelsen? Gleden over å sitte med en leketøyskatalog og sette kryss?
En fin kopp fra Iittala gir liksom ikke samme magesuget. Selv om jeg i dag foretrekker Iittala framfor Mattel i alle sammenhenger. Man kan kanskje si at ting ikke har samme grep om meg som før, men jeg tror like mye det er evnen til å fortape seg i saker som blir borte etterhvert som man vokser til.
Og da er det litt fint å kjenne litt på det, i små blaff sendt fra den man var, når man går forbi en lekehest i akkurat de rette fargene.

julelys, åååå julelys....

Det nærmer seg jul. Det har det sikkert gjort lenge men jeg har ikke vært så eksponert for det. Så første desember var det virkelig første desember og ikke tredevte første desember.
Hoi. Skrives tredevte sånn?

Da jeg var liten ville jeg så gjerne at vi skulle ha sånne fargerike julelys ute på treet vårt, sånne i alle farger eller iallefall rødt, gult og grønt, og gjerne sånne som blinket. Mamma og pappa syntes ikke det var så fint så det ble aldri noe av. Nå er jeg voksen og kunne fyllt verandaen min med blinkelys, men nå synes ikke jeg heller det er så fint.
Bortsett fra i en liten liten flik inni meg, som har overlevd fra barndommen og som våkner til nå som naboen har montert fargerike lys på sin veranda. Heldigvis ikke blinkelys, da hadde jeg nok fått en slags indre epilepsi, men sånne gule, røde, grønne.
Det er.....på en måte så fint. Eller det er jo ikke det men noe i meg kjenner igjen den følelsen man får inni seg når man er liten og ser sånne fine, fine lys. Det er som en slags tidsmaskin.
Jeg synes de er stygge, men Figenschou 5 år synes fortsatt de er det vakreste i verden.





Å ringe hjem

Når man kommer hjem igjen etter å ha vært ute og spasert søndagsturen sin, og man ser på telefonen at et stk nært familiemedlem har forsøkt å ringe syv ganger, pluss en gang fra mobilen, samt sendt en tekstmelding om at man må slå på Skype, og at vedkommende også har forsøkt å ringe deg opp over facebook, er det da helt unaturlig å tenke mens man ringer tilbake, at nå har noen dødd? Eller burde man forutsett at man nå kommer til å ha en samtale om det der programmet om hurtigruta?

Som visstnok vises på SVT for tiden.
Altså her i Sverige, ja.
Man seilte visst inn til Kirkenes for noen timer siden.

Stockholm, første desember.

Det er vinter og jeg oppdager, igjen, at dette er min normaltilstand. Sommeren er fin men fremmedgjørende, eksotisk, vinteren derimot: dette kan jeg.

spørsmål

Jo men dere vet når man for eksempel har fått nye sko og så blir man litt lemster i foten fordi de er litt uvante, for eksempel sånn at når man har gått med dem en dag gjør det plutselig litt vondt hver gang man bøyer foten innover? Og da går man kanskje ikke med akkurat de skoene før man har sluttet å være lemster. Hvor lang tid pleier det å være?
For jeg personlig synes fire uker med au-fanes-det-var-sant er litt mye for én dag med nye sko.

Er jeg åtti år eller?
Nå er jeg ikke i Oslo lengre.
Nå er jeg i på Stokkeholmen.
Og jeg må si at jeg føler meg nok mye mer hjemme på holmen enn i osen selv om de snakker norsk der borte. Det har kanskje sammenheng med at hver gang jeg er i Oslo føles det som om jeg har vært der kanskje fire ganger. Og det er kanskje sant og.
Eller jeg kan jo ikke ha vært der fire ganger hver eneste gang jeg er der, men ikke mye iallefall.
Så jeg finner ikke fram av meg selv og jeg har blitt vant til at storbyfolk ser ut som stokkeholmere og så går de rundt og ser ut som osloensere istedet og da blir alt så fremmedartet og rart.
Og så klarer jeg ikke, etter to år i Sverige, å venne meg av med den lille stemmen som forbereder alt jeg skal si ved å oversette det fra "den der sinnsyke figenschou-norsken som familien din driv med" til noe mer lettfattelig samskandinavisk, selv om jeg er i Norge, for jeg er jo i en storby, tenker hjernen, og der snakker de svensk. Nå stemmer det jo i stor grad i Oslo da men det gjør faktisk bare saken verre.

Stockholm er bedre enn Oslo, men Kirkenes er fortsatt best.


hvor for stille lille persilje

jo for jeg har vært en tur i oslo.
jeg har verken knust knær eller slått ut tenner men det har jo enkelte andre.
jeg har derimot fått spilt litt settlers og spist paprikapotetgull.

das Ding an sich/ Dinge, Dinge, Dinge, Dinge!

Jeg innser med ett at alle møblene i stua er våre. Hjelpe meg. Hvordan klarte jeg å samle på meg så mange saker? Nå er riktignok ingen av møblene på kjøkkenet eller badene eller soverommet eller i gangen mine da. Men hele stua. Med unntak av de to enorme tv-ene som ikke virker. Og lampa. Og matta.
Og jeg vet at jeg har skrevet dette innlegget før. Det kommer seg av at jeg flytter så mye. Og da må jeg løfte hver eneste ting minst to ganger. Så jeg er litt opptatt av dem.

Det føles som en karaktersvakhet at jeg eier så mye.




Men ærlig talt, jeg er 34 år. Det må være lov å eie en sofa.
Eller?
Jeg er sannelig ikke helt sikker.

Om styret i borettslaget skulle finne ut at jeg får lov å bo der, blir det litt mer permanent og ingen overhengende flyttefare. Det har jeg aldri opplevd før. Lurer på om jeg kommer til å få et annet forhold til tingene mine da? Litt mindre dårlig samvittighet?
Kanskje ikke med det første.

Ting vi har funnet i søpelrommet hittils:

en ødelagt stol som jeg har reparert
en litt skitten stol
en stol til, av plast
en skuffeseksjon
en slags skohylle

og dette er bare det vi har tatt med oss. Veldig praktisk for sånne som snart må flytte og som ikke har så mange møbler. Ikke for at det er påkrevet å ha masse møbler når man flytter, det er bare en sosial konstruksjon, men det er praktisk, hvis det viser seg at det stedet man flytter til heller ikke har så mange møbler.

Det har blitt litt sånn at soprummet brukes som en slags overført latmansbør for endel folk. De gidder ikke gå inn i gangen til papprommet, eller helt bort til glasscontainerne, eller til butikken for å pante, så soprommet fylles til randen med ting folk ikke gidder å kaste der det egentlig skal kastes. Det fører til sånne tegneserietilstander der alt raser ut som en lavine når man intetanende åpner døren for å kaste sånn som skal kastes der. Vanligvis kunne man blitt litt irritert over sånt men dette fører til at søppelfolket ikke gidder å tømme søpla, for først må de jo sikre området og tilkalle klatregruppa og deretter arkeologene, og da blir sånne ting som er interessante for oss møbelløse stående så lenge at vi finner dem.

Den eneste gangen vi ble skikkelig sure var da noen som flyttet ut (regner vi med) hadde tømt frysen sin der inne. Denslags kan man være grei å kaste i husholdningsavfallet så det ikke lukter dyretragedie i lavinene i ukesvis.
Egentlig kan man jo uansett være så grei å kaste søpla si der den skal kastes, men akkurat råttent fryserinnhold hadde vi ikke så veldig bruk for.

Formel ett

Jeg drømte at jeg sprang så fort at jeg var med i billøp istedetfor vanlige løp.
Jeg kom stort sett sist.

To samer finner hverandre

I går, før festen, fikk jeg i oppdrag å finne en fyr, fordi en annen person ikke hadde tid å finne ham, og jeg skulle uansett på denne gruvemanisfestasjonen på Medborgarplatsen der han fyren også skulle. Hun som ikke hadde tid å finne ham mente jeg visste hvem det var, men jeg var mer usikker.
"Jojo! Han er høy!" Og så fikk jeg et telefonnummer til fyren, og jeg sendte ham en sms der jeg skrev "hei. jeg leter etter deg. jeg har kommagbånd fra sør-varanger."
"lulesame m jokkmokkskofte" peip det inn og så fant vi hverandre og jeg kjente igjen Viiidaar ja!, Vidar som er kanskje 170 cm høy, og det er jo en ragende skikkelse i sammenhengen.

The Stig mente at en tysfjordsame fra Steinkjer i jokkmokkskofte og luhkka fra Gällivare sannsynligvis må være spion. Spørsmålet er bare for hvem.

skyter pianist, gitarist, budbringere og tilfeldige forbipasserende

De siste dagene har jeg vært veldig sint på noen som kanskje ikke fortjener det, men som uansett ikke kan forsvare seg lengre så jeg får ikke gjort noe med det heller. I dag er jeg rasende, RASENDE, over noe som egentlig ikke angår meg, på facebook. Hva heter det? Projisering?

Iallefall skal sameforeningen ha fest i morgen, det kommer mange og det er innendørs. Innendørs betyr, for dem som ikke forstår det, at det er begrenset med plass. I tillegg må man kjøpe inn mat. (ikke med ikeabag, helst) Så begynner folk å klage på facebook over at de ikke har lest teksten i arrangementet på facebook, og dermed ikke har meldt seg på. De har skrevet "skal delta" på facebook og tror det holder. Det står i teksten at det gjør ikke det. Og det skjønner jeg godt. Folk "deltar" på alle arrangementer de synes det er kult at eksisterer. Å, du skal ha en utstilling i Adelaide? Så jævla kult for deg, jeg "deltar"!
Nå er det fullt. Og det er jo helt supert, det blir nok en knallfest. Og jeg mitt nek, kommenterer og forklarer til den som på facebook klager over at de ikke har klart å melde seg på.  (for det er bare én, jeg overdriver som vanlig.) Da hopper vennene til den som klager inn og sier at om teksten umulig kan være tydelig nok når folk misforstår.
Hvordan i helvette kan man gjøre en tekst så tydelig at også de som ikke leser den, forstår??!
Aaaargh!
Og "man burde booka lokal efter munnar". Jeg for min del er veldig glad for at sameforeningen ikke begynner å lete etter lokale til festen dagen før den skal være.


Jepp, så der fikk dere den. Istedet for å ta dette ut på facebook serverer jeg det til dere på bloggen. Nå ble dere vel glade.

Jeg vil bare være sint.
Og gråte. Og reise hjem i en begravelse.

yes I can!

Tro om man kan få skrive det på kontoen for positivitet og optimisme når man drar ut i verden for å handle inn til fest, bevæpnet med kun en ikeabag? Ingen bil, ingen trillebår, ingen drakjerre.
Når man skal handle inn til 130 stk, mener jeg.

hjemme igjen

I dag har vi tatt banen ut til der noen muligens har kjøpt seg en leilighet, og gått inn igjen.
Om man ikke klarer å gå seg vill på skogskyrkogården kan jeg tenke meg at en sånn tur kan ta sånn ca en time eller to.

Systemer for det ene og det andre, eller egentlig bare bøker da. Og kebabpapirer, men det er en annen historie.

Her som vi bor nå har det oppstått et system der folk legger ut bøker de ikke vil ha, oppå postkassene, så kan folk som muligens vil ha, forsyne seg.
Det synes jeg er så fint. Der vi bodde i Bergen hadde det oppstått et system der folk la kebabpapir og reklame de ikke ville ha, oppå postkassene. Trodde de postmannen kom til å ta den med tilbake? Sammen med kebabpapiret? Sukk. Folk.
Og der vi bodde før her i sthlm var det hull i døren sånn at posten kom inn der istedet, og da hadde jeg nok blitt forskrekket om det kom inn andre folk sine bøker. Og særlig om det kom inn kebabpapir.

Jeg venter the Stig ankommende en tur ifra Nårje i kveld. (hurra!) Jeg har lagt ut noen bøker oppå postkassene. Nå lurer jeg på sannsynligheten for at han ikke kommer til å skjønne at det var mine bøker i utgangspunktet, og dermed tar dem med inn og gir dem til meg.
Får se.

Huslige sysler

 Tro om det er på tide å vaske gulvet idet man oppdager at man tenker på det som "bakken"?
Det kan jo også være at jeg tenker på det som bakke fordi det er så kaldt her inne. Nå som vi uansett skal flytte har jeg pauset gassovnsundersøkelsene og håper at det er varmere der vi kommer. Haha.
(haha fordi det var litt sånn hentydning til helvete, ikke fordi jeg ikke tror det. Jeg tror ingenting enda)

Jeg har også oppdaget at havregrøt =frokost, og havregrøt+kanel=middag.
Altså spiser jeg det samme til lunsj, frokost og middag. Kanskje litt ensidig kost. Eller så er jeg bare veldig effektiv.

Og orkidéen som nå er mer røtter enn bark har plutselig etter et halvårs dårlig behandling i hard konkurranse med alt det artige som skjedde ute på verandaen, skutt to nye blomsterstengler. Jeg vet ikke om den dermed trives best i litt sånn neglisjert tilstand, eller om den sier "Hallo!! Oppmerksomhet, for faen!"

Orkidéer, de er så fremmedartede....hvem kan forså hva de vil?

Jeg går heller og vever litt.









pakke. pakkepakke.pakkepakkepakke, flyttesauer.

Jaha, da pakker jeg igjen. Før ørtende gang på ikke like mange år. Jeg lurer på om vi noengang kommer i den situasjonen at vi pakker opp, og så KASTER vi pappeskene? Sånn som det er nå bretter vi dem pent sammen til neste flytt. Alle esker har minst fire overkryssede innholdsfortegnelser på seg.
Jeg må innrømme at jeg ser ikke helt for meg at vi en dag skal pakke opp for godt og kaste alle eskene. Hvordan skulle nå det gå til? Og det hadde jo blitt mye jobb å skaffe nye esker, dessuten.

Jeg vil også bare informere om at jeg ikke pakker fordi vi nå har blitt godkjent av borettslagsstyret, men fordi vi må være ute herfra første februar. Jeg er kanskje ute i god tid, men jeg har alltid hatt følelsen av å være på pakkenippen mens jeg har bodd her. Jeg vet ikke, det er den fineste leiligheten jeg noengang har bodd i, men, nei, ja. Vi har aldri kommet i orden og huseierens to kubikk med tv har stått midt på stuegulvet og tatt opp plass og det er så sinnsykt dårlig planløsning at det er umulig å møblere. Iallefall med TV-er overalt. Ingenting har noensinne fått sin faste plass her og vi har faktisk fortsatt ikke pakket helt opp fra da vi flyttet inn. Og det sparer oss jo for litt arbeid nå.

Jeg har forresten to flyttesauer. Jeg skjønner at det virker som et ubehjelpelig ordspill på flyttesjauer, men det er to flyttesauer. To små keramikkulldotter som dukker opp hver gang jeg flytter. Og jeg tenker, nei, nå kaster jeg dem. Og så gjør jeg det ikke. Jeg fikk dem i jebbursdagspresang av Arve og Ragnhild da jeg gikk på Rauland, helt uventet. Og jeg ble veldig glad men de sauene har liksom aldri klart å kjempe seg til en plass i solen. De ligger i mammas gamle beautybox og dukker bare opp når jeg pakker. (Nå pakker jeg jo forholdsvis ofte så de er forholdsvis ofte framme.) De er litt som fremmed valuta. Man klarer jo heller ikke å kaste utenlandske penger som man aldri mer kommer til å få bruk for og som er verdt kanskje tre øre, når man flytter.
Det tror jeg at jeg blogget om for en fire-fem år siden, faktisk.
Nåh. Jeg tror at bankibordet hvis alt ordner seg i Skarpnäck bankibordet så skal jeg sannelig min happ/hatt sette dem fram. Ikke mine egyptiske...franc....men flyttesauene.
Ja. Det er planen.

integrasjon og integrering

Det er lenge siden jeg har blogget et sånt "mitt møte med svenskene"-innlegg.
Det har jo på en måte gått seg til her.
Jeg har vent meg til mer enn én type ost i butikken, og vent meg til at de ikke skjønner hva jeg sier. Jeg har ikke vent meg til hjemlengselen, og jeg har ikke helt vent meg helt til å bo i by.
Det er nok sånn at jeg venter. På at ting skal ordne seg så vi kan flytte hjem. Om et par år. The Stig sier man ikke skal være for optimistisk.

I mellomtiden er jeg dårlig integrert. Og det merkes kanskje ikke på meg, for jeg er jo nesten svensk i utgangspunktet (med slekt fra Kiruna og alt), men det slår meg, det å kreve at noen skal lande på flyplassen, eller hvordan man nå gjør det, og gå igang med å integrere seg tjolahopp, det er et ganske voldsomt krav.
Selv for en nordmann i Sverige, med nesten usynlige kulturforskjeller, som i bunn og grunn arter seg i at det virker som om de har fått litt bedre oppdragelse enn meg, (på et slott eller noe,) men nå sporer jeg av; selv for meg er det litt slitsomt, så jeg leser nesten bare norske nyheter og ser ikke svensk tv og følger ikke med i debattene, men er medlem av sameforeningen her og hører på norsk radio og snakker norsk hjemme med min norske The, og lengter hjem til et sted der man bare kan rope ut akkurat hvilket spørsmål man vil i butikken uten å tenke nøye gjennom hvilke ord betjeningen forstår og ikke forstår. (Og hva de syns om ens ikkeslottlige oppdragelse.)
Og jeg slipper endatil inn, med min gjenkjennelige nordiske hvithet og min bittelitt eksotiske samiskhet. Som jeg tilogmed kan gjemme når jeg vil.
Hvordan i himmelens navn blir man integrert om man er etiopier? Hvordan kan man kreve av noen at de skal gå hen og integrere seg? Hvordan hadde man tenkt at de skulle gjøre det? Ikke at de ikke skal, men hvordan?
Jeg kan jo invitere meg selv inn, jeg er ikke så fremmed og farlig, man skjønner nesten hva jeg sier og det er helt klart at jeg på min side skjønner hva som blir sagt. Bare da jeg bodde i Finland var jeg mye mer av et fremmedelement fordi jeg ikke forsto språket, og det ble veldig tydelig hvilke arrangementer jeg ble invitert med på, og når folk rundt meg ville ha "fri"fra ansvaret for en-ymmärianeren.
Det er nok hakket verre for en lakenkledd etioper å dukke opp og være med. Hakket.

Jeg prøver ikke med dette å pollyanne og si at ja jeg har hjemlengsel, men tenk på Negrene!
Jeg vil bare si at jeg helt klart ser at ulvehylet om integrering ikke er galt fordi det forlanger integrering, men fordi det legger nesten alt ansvaret over på den fremmede. Jeg tror at jo mer fremmedartet, jo mer vanskelig og nesten umulig er det å integrere seg, selv om det på ingen måte er umulig å bli integrert. Man må bare få masse masse hjelp, og dét krever mye også av den som skal integrere, ikke bare den som skal integreres. Og jeg tviler litt på om mange av de som roper høyest er klar til å ta den jobben.

Jaja. Jeg vet dere helst vil høre om korps. I dag ble det dette.
Og jeg har jo på ingen måte tenkt å la meg integrere, jeg tviholder på min polariskhet. Heldig er jeg som ikke møtes av en ulveflokk av den grunn.
(Bortsett fra i nettdebatter etterfølgende samiske nyhetssaker. Men det er en annen historie, vet vi)

nysøndag

men i dag er det iallefall søndag!
og det vet jeg til tross for at vi ikke har vært på visning i dag!

Eksistens

I dag har jeg både lurt på hvilken dag det er, hvilken måned det er, hvor gammel jeg er og om det er 2012 eller 2013, på forskjellige tidspunkt.
Jeg har nok mistet litt grepet.

koftekoltgákti

Jeg hjemmesoser litt for tiden. Det er ikke så fryktlig effektivt, som alle vet, men det er greit. Hadde jeg ikke hatt dårlig samvittighet for effektiviteten hadde jeg hatt det riktig så fint. For det har jeg jo.
Og får jeg påpeke for en enorm forskjell det er å sitte å ha det sånn passe varmt i motsetning til hvordan det er å sitte å fryse? Sånn som i dag. Riktignok doble lag med klær, men ikke skjelvekald.
Noe helt annet.

Jasåvarjegjopåkurs, i helga. Her er ryggen på kofta mi:
Elisabeth har lovet å applaudere nå, så kom med det!
Den midterste sømmen der er altså sydd og sprettet fem-seks ganger. Grunnen til det er at kledet, altså fargene, sys i sømmen, det vil si at de ligger mellom to svarte lag stoff når jeg syr. Så jeg ser ikke hva jeg holder på med. Før jeg er ferdig. Og da bretter jeg ut og ser at faen, det gule har forsvunnet inn i folden her.....
Jeg vet ikke helt hvilke forventninger jeg hadde til kurset. Jeg vet jo i stor grad hvordan kofta mi skal se ut, men jeg kan jo faen ikke sy. Mens de andre ikke hadde så mye peiling på koftene sine, men kunne sy. Så når kurslederen sier "begynn med ryggen" så visste jeg forsåvidt både at det å sy kofte innebærer  å sy sammen de forskjellige delene, OG faktisk at man begynner med ryggen, men hvordan får man det pent???? Løsningen ble å sy hver søm minst tre ganger, med litt forskjellig innfallsvinkel hver gang.

Den er altså ikke ferdig. Jeg skal flytte litt på armene så man trenger ikke kommentere det.
Til moderne sørvarangerkofte å være er den ganske minimalistisk. Jeg er forberedt på at folk kommer til å spørre om jeg har blitt læstadianer. Det har jeg ikke. Men jeg synes det er fint med bare antydninger og klede koster tusen kroner meteren. Såh.
Her er ryggen på ei anna sørvarangerkofte, som jeg også synes er fin, men nå skjønner dere kanskje hva jeg mener med at min blir litt mer mininalistisk:
Jeg stjal bildet på internett jeg.
Det jeg liker med kofta er at den er veldig fri. Man gjør mye som man vil med farger og lengder og dekorasjoner. Og snitt. Og selvfølgelig finnes det koftepoliti, og selvsagt ville jeg aldri sydd meg noe som lignet på ei karesuandokofte, men kofta er jo mye mer i bruk enn bunaden og det både gjør og skyldes at den er mer fleksibel tror jeg. Mi kofte= mi kofte.


Da mangler bare denne evinnelige kommagbåndsmonteringsbilledserien, så er jeg i mål på sømkvota mi på bloggen tror jeg.




sås och potatis

Mange klager over tidsjusteringstradisjonen. Jeg liker den. Det skaper jo litt variasjon.
Og så var det ikke så gruelig tidlig å skulle være på kurs på andre siden av øya på søndag klokken åtte, for da var den jo egentlig ni.

Et år, da jeg var sånn 10-12 tror jeg, stilte vi klokka feil vei. Og da kommer man jo to timer i utakt. Men så oppdaget vi det da, og vi skjønte også at da måtte vi korrigere klokkene i huset med to timer i den andre retningen ellers ville vi være tilbake på start. Så da gjorde vi det.
Feil vei, igjen.
Dermed var vi uten å vite det fire timer ute av synk med resten av verden.
Vi bare Huff det blir jo så gruelig tidlig mørkt nå som man har stilt klokka altså.
Vi skulle spise middag litt tidlig den dagen for vi skulle besøke en slektning på sykehuset. Det var jo da vi kom på sykehuset og hadde bommet totalt på besøkstidene at vi klarte å nøste opp hele den rare skeive dagen, og oppdaget at vi hadde spist middag klokken 11.

Når jeg forteller denne historien til nordmenn ler de veldig av det der med middag klokken elleve, men her i Sverige er de jo vant til å få i seg saus og poteter ved det tidspunktet så de skjønte ikke at det var veldig artig da jeg fortalte historien i går.

Helga.

Jeg syr kofte. På kurs. Det begynner åtte på morgenen og varer til sånn fem-seks. Jo senere det blir jo mer flittig blir sprettekniven brukt. Og for å si det sånn, den første sømmen spretta jeg opp fem ganger. Og nå overdriver jeg ikke.
Men ryggen blir fin. Ble fin. Jeg er ferdig med den etter to dager. Det vanskelige med en kledestrimle som skal stikke én millimeter ut, er at om du syr én millimeter feil.......jah.
Dere skal få se bilde. Hvis dere lover å applaudere. Og glemme hvor lang tid jeg har brukt på den.

Tyven tyven

Jeg fryser.
Når du bor i leilighet i Stockholm betaler du alltid leie, og her inngår alltid varme. Nå bor vi i en leilighet som er litt dyrere enn planlagt, på grunn av en del uforutsette hendelser for et års tid siden, men den er finere enn planlagt også! Oioioi så luksuriøst vi har det. Og den er kald.
Den er iskald. Varmen er jo inkludert. Det er som å bo i Sovjet. De skrur nok opp varmen etter kalenderen. Det er litt lunk i radiatorene, men ikke mye. Vi fryser hele dagen.
Vi har kjøpt oss ei vifte men sikringen går bare. Jeg har på meg to joggebukser (hjemmekontoruniformen!) og to jumpere og det har vært stilen siden høsten kom.

Men i det minste sitter jeg ikke ute som tiggerne. Nå har de jo ofte dyner og soveposer men jeg mistenker at det kan bli litt kaldt likevel. De ville nok helst sikkert bodd i min leilighet istedet, selv om jeg forklarte hvor kaldt det er her.
Jeg vet ikke om tiggerdebatten har roet seg litt? Eller, det er jo ikke en tiggerdebatt, det er en sigøynerdebatt. De tigger ikke, de er organiserte og ufine og stjeler.
Nå er det jo ikke noe ulovlig i å være organisert. Jeg er med i flere organisasjoner og jeg har blitt organisert over flere landegrenser uten at det har bidratt til den internasjonale kriminaliteten. Jeg kan ikke se hvordan det skal være annerledes bare fordi du er rom.

Men det der med stjelingen har jeg tenkt endel på.
Jeg hadde nok heller vært tyv enn tigger.
Jeg tror at om jeg hadde kommet fra et håpløst sted og vært født inn i en håpløs identitet, så ville jeg vært sint og følt at jeg hadde hatt rett til å forsyne meg. Om din mobiltelefon kostet flere månedslønner, for meg ikke-eksisterende månedslønner fordi jobben ikke eksisterte, så hadde jeg tatt den heller en å bedt om den. Særlig hvis selv den "fattigste" student gikk rundt med iphone.
Jeg hadde følt jeg hadde skapt en balanse i urettferdigheten. At den var min av rett.

Nå sier jeg ikke at det er sånn alle tjuver tenker, men jeg ville blitt tjuv av å tenke sånn. Og at jeg overhodet ikke ville hatt dårlig samvittighet. Om du ikke gir meg noen muligheter, tar jeg mobilen din.

Men jeg sier heller ikke at jeg bare ville trekt på skuldrene om noen stjal mobilen min og tenkt at jaja det er vel bare rettferdig. Det ER jo ikke rettferdig for den bestjålne selv om det føles rettferdig for tyven, i det store, globale systemet. To gale blir ikke en rett selv om minus og minus blir pluss.

Varmere blir det heller ikke av at de sitter ute og fryser.




mer vev for det er så gøy

Her gjør jeg klar renningen og teller tråder. Hver gang jeg gjør det lærer jeg meg en ny måte å IKKE gjøre det på, til jeg lærte meg å gjøre det på denne måten. Eller, også denne gangen ble det litt feil, men neste gang ble det rett komplett med litt lengre mønstertråder.




 Her er veven ferdig tredd og klar til vevings.



 Ja: vevings!




Her har jeg vevet over halvveis. For før man kommer halvveis henger det ei svær garnknute på kroken ved veggen/ vinduet som er resten av renningen. Når man kommer halvveis løser man den opp og så er man plutselig ikke lengre nesten ferdig. Man vever altså begge båndene i ett (for dem som har to bein) og klipper i to.



Her er jeg igang igjen, men denne gangen målte jeg opp mønstertrådene først, dytta stolene litt mot hverandre, og målte opp undertrådene (blablabla, jada) og det funka veldig bra. Man blir litt svimmel av å leke fortfilm-stolleken med seg selv mens man holder i et garnnøste.


Jeg trer i veven. Ingenting er så kjedelig som det.
Ingenting.
Her kan man se det ferdige forrige båndet i en tull bak renningstråden til det nåværende prosjektet. Progress!

Og nå vever jeg på bånd som Solemia skal få. Jeg hater det blå garnet, to tråder har røket allerede. Det er ikke så komplisert å bytte dem ut altså, de er jo ikke mønstertråder eller noe. Man blir bare litt grinete.


Neste billekavalkade bør vel bli når jeg monterer de svarte båndene.....snart.

Ikke helt som jeg husket det, nei.

Eh, jo, men husker dere at jeg hadde laget en billedserie av montering av kommagbånd?
Det viser seg at ovenstående bilde har blitt til ti høns oppe i hodet mitt.

Men man ser garnet som skal bli til dusk nederst ved billedkanten, og at jeg har tenkt å sy fast et flettet bånd i den ene enden av båndet.......

Ikke all verden, jeg innrømmer det.
Kunne faktisk ha vært hvasomhelst.
Men det ble ganske fine bånd til slutt da!

et lite dikt

i dag så jeg en hakkespett. i bergen var det torsk det gikk i

hva vil jeg si med dette?

at jeg vil hjem.

den store rødblyanten

Jeg har begynt med noe nytt.

Jeg har jo en slags allergi mot nettdebatter. Det er jo bare idioter der. Og jeg VET jo det, at her er det bare idioter og debattens kvalitet er en følge av det. Likevel klarer jeg ikke la være å både bli trist og oppgitt når jeg leser hva enkelte klarer å lire av seg når debatten etterfølger en samisk nyhetssak.
Så da unngår jeg debattene. Og unngår idiotene. Og deres meninger, som i en sånn debatt plutselig blir til noe "alle vet".

Men nå har jeg en ny taktikk. Jeg skal ikke ha den så lenge, for det er slitsomt, men jeg logger meg inn i debatten og deltar. Ikke på den måten at jeg kommer med påstander av typen "er du idiot, klart samer skal ha enerett til fiinmark, vet du ikke hvr mye de har lidd i historien eller???!!!!!",  men jeg går inn og spør, og retter opp.
Veldig mange av innleggene er av denne typen:

Alle særordninger samer har, samt at de nærmest kan gjøre som de vil i naturen - får mange til å reagere ved å forbanne ordningene og stemme Frp.
Samene er også mange ganger sine egne verste fiender, ved å oppføre seg slik at andre i landet blir provoserte.  Dette må samene kunne skjønne per nå...


Da logger jeg meg inn og skriver: hvilke særordninger er det du mener?
Akkurat det som står i innlegget over er en utpreget misoppfatning. Noe "alle vet". At samer har en helt utrolig mengde rettigheter til land og vann, og ressurser, og at dette går på bekostning av nordmenn, og at vi ved å kreve og få dette er grådige og provoserende og selv skyld i den hatske tonen når dette debateres.
Men når man spør, kan folk egentlig ikke svare. Så da spør jeg. Jeg synes det er trist at jeg må spørre, egentlig. Jeg vet ikke helt hvor denne oppfatningen kommer fra. Det vil si, den kommer vel fra Finnmarksloven, som jo nå opererer mer i tråd med et kapitalistisk prinsipp, en noe annet, og er etnisk nøytral. Men det vil folk helst ikke vite.
Så ER det jo noen forskjeller. Du får ikke eie rein om du ikke er same, men jeg tror ikke akkurat den lille særordninga der er det som vil ta knekken på demokrati og fellesverdier. Og hvis den eneste særodningen man kan komme på er reindrifta, så får man heller diskutere den enn det samiske under ett.   

Så jeg stiller mye spørsmål ved folks påstander. Som for eksempel dette med at samer må lære seg norsk på linje med andre utlendinger....da går jeg inn og forklarer. Jeg kunne vært bitende og sarkastisk, med all rett, men jeg bare forklarer.
Men jeg blir jo litt oppgitt da. Det er så sinnsykt mye å ta tak i, og innlegg av typen over har 86 liker og innlegg som heiser det samiske flagget har 4.

Litt av grunnen til at jeg gjør dette er at da må jeg skjerpe mine egne argumenter. Jeg kan ikke himle med øynene eller bli molefonken, jeg må finne argumentene og faktaene og huske hvor jeg fant dem. Jeg klarer ikke ta nettdebatten til et høyere nivå, for når folk ikke har flere motsvar blir de bare ufine og frekke og kaller deg ting, de kan ikke omvendes,
 men jeg øver meg på å ta debatten på et høyere nivå.





ikke egentlig en oppdatering

Plutselig har man ikke blogget på en uke. Det er jo ikke likt meg.

Jeg har hatt det travelt da. Skrevet søknader. Som er det kjedeligste i hele verden, og det sliter jo litt på konstentrasjonen at noe er det kjedeligste i hele verden. Men jeg ble ferdig og da var det lov til å gjøre ingenting et par dager.
Merkelig hvor interessant internett er når man må jobbe og hvor uinteressant det er når man ikke må.

Og helgene brukes fortsatt til diverse visningsmaratoner. Det føles som om vi går rundt og ser på leiligheter vi enten vet vi ikke kommer til å få, eller leiligheter vi ikke egentlig vil ha.
Ytterst på en av t-banelinjene her ligger Skarpnäck. Der har vi råd å bo. Eller, vi har råd å bo mange, mange flere steder men det er i nærheten av skogen og der kan man plutselig få litt større plass for litt mindre penger. I Skarpnäck bor det ti tusen mennesker. Like mange som i Sør-Varanger kommune. Og alle bor i identiske mursteinshus. Hver gang vi er på visning i en leilighet tenker vi "jamen nå har vi gått feil, her har vi da vært før?".
Kanskje har de tenkt at det ska ligne på en forstad i London eller noe, men resultatet er egentlig bare at det blir maskinelt og litt utrivelig. Det kalles for "tegelstaden" men jeg og the Stig kaller den bare for "bunkersbyen".  Så da høres det kanskje ikke ut som om vi har så veldig lyst å flytte dit, og det er jo sant, for vi vil til Kirkenes. Men sånt jåleri må vi nok slutte med.


Så som dere ser går det mye i det samme, da.

Hjemlengselen

Så hvorfor flytter du ikke hjem, frk. Figenschou? Istedet for å gå rundt og være irritert på kastanjetrærne fordi de står der og ikke er fjellbjørker? Flytt hjem til Kirkenes og høsten som er på sitt mørkeste, nå rett før sneen kommer. Flytt hjem til det der nordlyset og til den kalde vinteren og mørketiden og alle de der klisjéene som ikke oppleves som klisjéer i det hele tatt, men som det som gjør deg til deg.
Eller er det kanskje lettere å lengte hjem og romantisere det hele, lettere å gå i småsko i høstgatene i Stockholm og lengte hjem uten å måtte forholde seg til alt det der andre. Hvorfor flytter du ikke bare hjem istedet for å gå rundt og lengte?

For jeg er ikke millionær! Derfor! Jeg vil hjem og jeg vil ikke gå i stockholmsgatene i småsko! Jeg vil heller ha "alt det der andre" enn å forholde meg til debattene i gratisavisene om hipsterne som kjøper surdeigsbrød!
Og sånn som det er nå er det umulig for en sånn som meg å flytte til Kirkenes. Det ville vært økonomisk katastrofe. Det er ikke oppnåelig å skulle kjøpt eller leid noe der.  Akkurat nå er drømmen om noe mer permanent enn en mellomstasjon mye mer oppnåelig i Stockholm enn i Kirkenes. Kirkenes er for dyrt for en kunstner.
Så derfor.

Jeg vil hjem.


Konsentrasjon? Hvem, jeg?

Og i natt drømte jeg at jeg vant feleklasse B på Landskappleiken. Den som har hørt meg spille fele vil si at dette er enda mer fantastisk og usannsynlig en drømmen om å være en del av en invasjonsstyrke fra en fremmed planet.
Jeg tror jeg vant på walk-over. Det var noe som gjorde at de andre ikke møtte opp. Men jeg var strålende glad og stolt og fornøyd likevel.

Jeg tror kanskje denne drømmen kommer av en tanke jeg har leflet litt med: selge fela? Det er umulig å få øvd sånn som jeg bor nå. Og den hadde hatt det bedre hos noen andre som faktisk spilte på den. Og jeg går rundt og innbiller meg at jeg trenger pengene. Det gjør jeg ikke. (Det gjør jeg ikke! Dette må jeg skrive sånn at ikke hverken mamma eller pappa skal ringe og bekumre.) (Jeg er 34 år!) (Men det er jo fint å bli passet på.) (Men jeg er voksen altså.)
Det kunne jo være jeg hadde angret om jeg hadde solgt den, dessforuten. For det tror jeg faktisk. Jeg elsker jo fela mi. Med den gamle, rare, fine lyden sin.
Det beste hadde egentlig vært å lånt den bort til noen som vil spille på den. For den har det ikke så bra sånn som den har det nå, uspilt og ensom. 

Dette tenker jeg mye på. Jeg har nemlig en milliard ting som må gjøres, så da bruker jeg ca 60 % av tankekapasiteten min på ei fele som er i Kirkenes, og hvordan jeg skal forholde meg til den. Sukk.
Og blogger. Og bedriver et slags indre slaraffenliv.
Ikke lurt. Neineinei.

Oppdatering

Jeg drømte i natt at jeg kom fra en annen planet og var en del av en stor og herskende invasjonsstyrke på jorden. Jeg var ikke ond, jeg var liksom bare vernepliktig soldat. Hverdagen besto i litt soldatplikter og så hadde jeg det mye moro med kompisene mine, sjøl om vi var soldater. Det var ikke krig, vi var overmakten.
På den planeten vi kom fra hadde man ikke kropper, men det må man jo ha på jorden, så vi brukte kroppene til folk som enten hadde blitt drept da vi invaderte jorda, eller hadde dødd i en epidemi vi hadde skapt. Jeg og mine to bestekompiser hadde kroppene til tre søsken som jeg tror hadde dødd i denne epidemien. Han ene kompisen dreiv og ringte til faren til kroppene våre, han hadde fått det for seg at det fantes et eget bånd mellom oss og ham på grunn av dette, og at vi burde møtes og utvikle dette båndet, men han faren syntes bare det var helt forferdelig å bli oppringt av stemmen til sin avdøde sønn. Det må i grunnen ha vært helt forferdelig for alle å se sine falne og tapte gå rundt i gatene, som om de var i live, uten spor av skade eller sykdom, og så var det ikke dem, men fienden. Men han yngste kompisen min fikk ikke det inn i hodet sitt (eller hodet til kroppen sin) og dreiv og ringte "faren" vår.

Avogtil kom det offiserer fra hjemplaneten vår for å inspisere, det var alltid litt vanskelig for når vi hadde kropper selv, kunne vi hverken se eller på noe vis oppfatte de som kom hjemmefra og ikke hadde kropper, så det ble endel saluttering ut i lufta og mot usikkert hold.

Avogtil var vi ute på oppdrag. For eksempel tok vi oss inn på en skole og avbrøt en prøve i...matematikk? og avholdt en prøve i romvesenfaglige saker istedet. Jeg følte meg ikke noe ond eller skadefro da jeg gjorde det, jeg bare gjorde det. Det var jo jobben min.

Men sjøl om vi var invasjonnstyrke var det ikke lov å reise på t-banen uten gyldig billett og en gang ramla chipen av reisekortet mitt og jeg ble fryktelig nervøs og lurte på hva jeg skulle gjøre. Jeg tror det ordna seg men denne delen er litt grumsete. Jeg tror faktisk jeg redda meg utav det ved å late som om jeg besvimte.

Og noe med en hundreårig brann i et hus, og kun tre kniver man skulle klare seg lenge med, men ingen hein.



Dagene er fylte av kjedelig søknadsskrivning, nettene er adskillig mer innholdsrike.

hjemlengselen

Så da sier jeg til meg selv: Kirkenes.
Kirkenes:
Lange kalde vintre. Mørke vintre. Såvidt en strime lys midt på dagen, men fra november til februar føles det som om du ikke har åpnet øynene ordentlig en eneste gang.
Og somrene, lange, lyse, kalde. Når aviser, radio og tv fylles med soler og badetempraturer og test av sommerens første soft-is, ligger det is på vannene. Og så har vi kanskje én dag med tredve grader, og alle andre dager er det maks syv. Det er ikke for ingenting at vintervotter og vinterlue er begreper.

Og ikke har de brød i butikkene. Eller, de har et slags brødsubstitutt av papp som er gammel etter en dag, og ikke smakte godt i utgangspunktet heller.
Og ikke øl. Bare mack-øl.
Og frukt koster åtti kroner kiloet.
Og med frukt menes: epler, pærer, bananer, appelsiner, druer. Med grønnsaker menes potet, gulrot. Det er utvalget. Friske urter må man til Nikel for å kjøpe.
Servicen. Servicen består i at folk møter opp på jobb. Noe annet inngår ikke og det vil du også få ganske tydelig tilbakemelding på.
Og bare prøv å gå ut for å spise HAHAHA. En pizza med bunn med samme tykkelse som Norges Lover koster 200 kroner. Og da inngår service. Eller så kan du få biff til 400. Også da inngår service. Om det er åpent da. Det er det jo ofte ikke.

Og husprisene. Jeg vet om en leilighet, en del av en firemannsbolig, der en identisk del gikk for 800.000 for fem år siden. En større del, fordi den var påbygd, gikk i fjor for 1.450.000. Og delen jeg snakker om nå, som ikke er pusset opp siden 1985, har fått prislapp 1.650.000. Jeg sier som ungdommen: Hallo???? Ingen kom på visning. Overraskelse.

Og det samiske. Grøss og gru. Nei denne må jeg hoppe over for blodtrykket sin del.

Og det er fint å gå tur. Det er ikke så mange gale syklister der som her. Gale hundeeiere derimot. Mange synes hunder skal slippe å gå i bånd når de er ute. For alle har jo verdens snilleste hund som jo bare skal leke og hilse på og fanden vet. Det slutter aldri å forundre meg at hundeeiere tror at man er mindre allergisk mot snille hunder. Eller mindre redd en fremmed hund som eierern sier er snill, når eieren fortsatt befinner seg vet pumphuset og jeg og hunden er ved Tangen Bru.

Og forurensning vil man ha, for det er jo så lettjente penger og det blir for uoverkommelig å tenke på fremtiden. Dessuten er det dagens velgere man henvender seg til når man stemmer for ukritiske tillatelser av dette slaget, framtidens velgere kommer jo ikke inn i bildet, hvem vet hva de ville stemt, anywayz? Bare forurens fjorden, tusen takk, tusen takk!



Dette gjentar jeg for meg selv en åtte-ti ganger pr dag for tiden.

frk. figenschou og den evige hjemlengselen

Jeg tenker oftere enn før på hvorfor jeg skriver. For svaret er jo: meg selv. Jeg bryr meg lite om lesertall og lar ikke sånt legge føringer i hva jeg skriver. Men jeg skriver ikke i en låst dagbok.
Paradoks.

Jeg tror mitt drømmeyrke ville vært forfatter. Men som drøm. I virkeligheten er jeg for utålmodig og kan ikke dette med lange strekk. Og jeg må ha tilbakemelding med en gang. Jeg er ikke sånn som Påskeharen som legger ut ett skikkelig stykke arbeid en gang hver andre uke, jeg krester ut noe nesten hver dag. Påskeharen hadde blitt en bra forfatter, jeg hadde begynt noe annet allerede tredje uken.

Så når jeg vil skrive om ordentlige ting som hjemlengselen blir jeg så full av tvil og lurer på hvem som egentlig vil lese sånt. Og så blir jeg full av tvil en gang til og lurer på hvorfor jeg ikke har noen sperringer på å skrive om mønsterkonstruksjonsforsovninger, som om det egentlig skulle vært mer interessant. Kanskje tror jeg det blir for personlig, men det er jo bare hjemlengsel. Det er jo ikke farlig å verken skrive eller lese om.

Hva skal man egentlig med en blogg?
Aner ikke. Men den er nå der.
Kanskje jeg skriver om hjemlengselen en annen dag.

M-hm.

Jeg har gått litt i surr i dagene i det siste. Eller, jeg har ikke klart å koble riktig dag med riktig dag og så har det blitt trøbbel. I natt oppdaget jeg foreksempel at det var i dag og ikke i morgen jeg skulle på koftekurs. Mønsterkonstruksjonskurs, strengt tatt. Dro på koftemønsterkonstruksjonskurs i ørska, med tolv kilo symaskin, uten målebånd, linjal eller kniv. Hodet ble muligens også igjen.
Fikk ut en bra mønsterdel til armen, som var målet med denne kursdagen. Kastet den i søpla i et ubevoktet øyeblikk.
Sukk.


Kommer sterkere tilbake.

"Klur" i Lycksele!



Da var den oppe og gikk. Vanligvis tar den over 50 kvadratmeter, her har den fått 12. Og vanligvis henger det ting fra taket, her var det bare de aller letteste tingene som kunne henges opp. Men det ble da bra likevel. Stor takk til Suziluz og Stoorstålka for oversetterhjelp. Nå er jo ikke tekstene det som vises best på disse bildene, men likevel.

Da skal jeg gå på posten. Jeg har fått en rekommandert sending. Ettersom navnet mitt er feilstavet på en måte jeg aldri har sett før, går jeg utfra at det er fra Konstfack. Sannsynligvis eksamensbeviset som jeg bestilte for fire måneder siden.

lcksl

Jeg kan ikke helt forklare det, men det gjør det ikke mindre virkelig. Jeg er liksom litt lettet hele tiden når jeg er nordpå. Jeg blir glad av å høre nordingsvensk. Jeg føler meg hjemme selv om jeg bare er i Lycksele, som ikke har hav engang, og som bare er halvveis på veien hjem fra Stockholm.
Sånn er det.

Satt opp utstillingen i går, det er litt mekk. Det blir mye opp og ned i stiger og flytting rundt på ting og bryting på svære kasser når man bare er én. Jeg rakk det akkurat. Og jeg rakk å spise lunsj i løpet av dagen så så stress kan det ikke ha vært. Eller det vil si, en stund var det det, ettersom en del manglet og jeg strevde veldig med å finne en plan B, C og D. Så dukket delen opp og plan A kunne gjennomføres, men litt på etterskudd.
Nå skal jeg drikke kaffen min her på hotellrommet og så skal jeg går og fotografere utstillingen. Det er viktig med dokumetasjon. Kanskje dere også får se, hvem vet!

for nord!

I dag reiser jeg til Lycksele og setter opp en utstilling der. Det vil si, jeg setter opp utstillingen i morgen. Og i morgen er det åpning. Og i morgen skal jeg holde et foredrag om prosjektet utstillingen er en del av. Og det foredraget har jeg ikke hatt tid å skrive enda. Og snart må jeg pakke.
Det er ørlite travelt, men overkommelig.
Håper jeg. Nå må jeg bare bestemme om det blir innsjekket bagasje eller håndbagasje. Jeg vil helst ha med et par kniver så kanskje håndbagasje går ut......

Jeg gleder meg iallefall, for Lycksele er jo nordover!

hei fremlinger

Det er ganske mange som kommer til denne bloggen fordi de har søkt på luhkka, eller mønster til luhkka, en og annen komagbandsentusiast har nok også stukket innom, men det er er mest luhkka.
Jeg skal innrømme at det forbauser meg litt at så mange skriver baklengs når de søker. Luhkka, mønster finne? Luhhka mønster hvordan. Luhkka, hvordan sy.
Hva kommer det seg av?
Uansett, jeg har jo aldri lagt ut noe mønster. Og faktisk, selv om jeg ikke følger den regelen selv, har luhkkaer fra forskjellige områder forskjellig mønster. Det finnes ikke noe universalmønster. Jeg er fra Sør-Varanger, og der bruker vi samme mønster som i Inari, mer eller mindre, men selv syr jeg etter et svensk mønster jeg har, fordi jeg synes det er penere. Luhkkamoten svinger forsåvidt også endel. Før skulle de være kjempelange, nå skal de være mye kortere, nesten litt sånn RobinHood. Men det er lov å gå i gammel luhkka altså.

Men jeg kan jo beskrive mønsteret til Sør-Varanger-luhkkaen, så er det bare å prøve:
Se for deg en flatklemt luhhka fra siden, med hetta slått opp over hodet. Tegn dette indre bildet på et stykke ullstoff. Klipp ut to deler av dette indre bildet. Sy sammen. En rett søm bak, en rett søm foran.
Enjoy.
Nei, jeg tuller ikke. Det er dette som er mønsteret. Sleng gjerne på en holbi om du vil. Men det er jo knappest noe vits å sy inn klede i sømmene.

Og ellers kan man låne boka Samisk husflid i Finnmark på biblioteket, der finnes det noen mønstre. Fra andre områder. Som er litt penere.


få et poeng for innsatsen, iallefall!

I morgen kommer langesøstra på besøk. Siden sist har hun klart å bli kåra til verdens beste forsker eller noe sånt, ikke verdens beste kanskje, men den beste forskningsformidleren. Og da er man verdens beste, sånn som jeg ser det, sjøl på regionlt plan. I min verden. Hun er vanvittig flink.
Lillesøstra mi er heller ikke tapt under en stol bak vognen. Hun kan prate for seg hun også og kommer til å bli noe stort, om desverre helt klart ikke noe langt. Jeg sier kommer, men hun er faenmeg på god vei allerede.
Da er det meg igjen, og jeg stabler pinner. Nå går det jo veldig bra med pinnestablingen, det er ikke det, men det er jo verken oljemotstand eller kreftforskning det jeg driver meg. Det er bra jeg har de to andre sånn at man ikke havner helt på minussiden når det gjelder familiens bidrag til fortsatt fremtid.

Jaja. Jeg er i det minste eldst! Og heller ikke kortest! Og én gang vant jeg en tredjepris i en oppfinnerkonkurranse. Det er helt sant. På høyskolen i .....ja hvor var det? Først vant jeg vel telemarkskonkurransen og så var finalen tre høyskoler som var gått sammen for å arrangere denne konkurransen, så det var skikkelige saker altså. Ordentlige. Jeg fikk penger og alt.
Jeg har diplomet mitt en plass enda, der står vi tre finalevinnerne. Det står noe sånt som
Høyskolene i Telemark, Søringland og annet Søringland har den glede å utdele
1. pris i oppfinnerkonkurranse til prof. Kåre Hansen og ph.d Hans Kårstu for
bruk av hydraulisk flyflappsystem i bruk av dirigering av båttrafikk i trafikkerte havner
2.pris til prof. Per Nilsen og masterstudent Nils Persen for oppfinnelsen av
bevegelige komponenter i borerøret for bruk av oljeboring i seismiske lag
3. pris student Silje Figenschou for oppfinnelsen
regnskjørt

Sjelden har jeg vært så stolt. Og det er sant. Og regnskjørt er akkurat det det høres ut til. Regnjakke, regnbukse....
Og jeg er jo den første til å innse at det er bra vi har en forsker og en aktivist i familien, og at jeg er den som holder på med pinnene, for min innsats på samfunnsplanet, ja, den holder kanskje ikke helt mål.

personlig helse

Jeg har innsett at det bare er å starte med den magiske nesesprayen igjen. Den som studentlegen gav meg for å holde immunforsvaret såpass i sjakk at jeg ikke blir forkjølet. En logikk jeg forsåvidt aldri har forstått, men jeg har jo ingen medisinsk utdanning. Jeg er helt unyttig, jeg.

Som alle bør ha fått med seg er jeg fra Kirkenes og der var det lenge sånn at om du skulle ha time hos legen ringte du, og så fikk du beskjed om at du kunne få stå på venteliste fra april. Dette kunne være i februar. Ventelisten skulle jo etter pålegg fra myndigheter ikke være mer enn tre måneder, men det var ingen pålegg i forhold til hvor lenge man skulle vente for å få komme på ventelisten. Det var det ikke alltid man fikk, forøvrig.
Det er bedre nå, men fortsatt litt tøvete, nå og da.
Her, derimot.
Man ringer og legger igjen beskjed på en svarer og så ringer de deg opp, og så får du time. Man ringer i løpet av dagen, når man har tid. Ikke mellom åtte og halv ni på morgenen.
Og så fikk jeg time.
Og så møtte jeg en lege og så snakket vi litt om den nesesprayen og så lurte han litt på hvorfor jeg hadde sluttet med den når den nå engang funket så bra og da sa jeg som sant var at jeg mistet mye av luktesansen og at jeg syntes det var trasig.
Jeg begynte ikke å snakke om at våren ikke luktet noe og at jeg ikke lengre kunne forutse når det kom til å begynne å sne, at jeg var begynt å spise mat som jeg aldri har likt fordi den i det minste trenger igjennom, og at verden liksom blir litt flatere når man ikke lukter så mye som før, men at parfymetraktorer, de gamle damer som åpenbart har mistet luktesansen HELT, de trenger av en eller annen grunn fortsatt igjennom, for jeg vet å styre meg, altså, jeg sa bare akkurat det der med luktesans.
Og da sa han at det var jo en vanlig bivirkning.

Høh. Nå forventer jeg ikke at dere lesere skal ha stenkoll på mitt medisinalforbruk, men jeg har engang skrevet om de opplistede bivirkningene i pakningsvedlegget til denne mirakelsprayen. For der står det blant annet at man må passe seg for folk med vannkopper, for dem kan man komme til å dø av. Men det står ikke en eneste linje om at man mister luktesansen.

Som jeg jo vil tro er adskillig vanligere, ettersom sprayen fortsatt er på markedet, om dere skjønner.

Nuvel.
Valget er ikke så vanskelig.
Det er jo helt klart bedre å være uforkjølet enn å ha evnen til å lukte kommende snevær i behold. Man har jo Yr......

...



integrasjon

I går traff jeg på en greker som var sjokkert over at  jeg etter to år i landet ikke snakket bedre svensk.
Jaaaa, hva kan man si?

Ond, igjen.

I dag var jeg så møkke lei av å ligge på sofaen med snørrpapir dandert rundt meg at jeg dro for å spise lunsj med min lille kineser. Som skal flytte tilbake til Kina. Men først: den siste torsdagslunsjen på restauranten under skolen. De har pannekaker på torsdager nemlig, og det har vært en schlager gjennom mine to år på Konstfack.

Da jeg var ferdig med dette var jeg så utslitt at jeg savnet både soafen og snørrpapirene og måtte slepe kroppen hjem.
Og hvem går inn døra idet jeg kommer hjem?
Rullatorurvingen.
Vi går inn i heisen.
Jeg trykker på femtallet.
Han står der og holder fingeren usikkert over etasjepanelet.
"Hvilken etasje bor du i?" sier han. Ikke fullt så forskremt denne gangen som sist, men ikke helt trygg på meg.
"Jeg bor i femte!" sier jeg.
"......jeg vet ikke hvilken etasje jeg bor i" sier han.
" jahamenjegborifemte!!!" sier jeg, i det vi er i femte og dørene går opp og jeg spretter ut "HEJDÅ!"
og inn min egen dør og rett ut på sofaen
og faen altså.

Heter det noe spesielt når skjebnen har dømt deg til å være ond mot visse mennesker?


always look at the

Ja, jeg ble vel syk forrige mandag. Tirsdag gikk nesten alle lyspærene oppe og jeg har levd i halvmørtna siden da. Badet er helt mørklagt. Jeg har ikke hatt energi til å skru av den der kuppelen for å finne ut hvilke lyspærer som er inni. Men nå må det vel bli en ordning på dette snart.
Skjønt det har fungert fint med talgelys også. Eller stearinlys som det vel heter på bokmål.

I tillegg til å sitte i mørket og forbanne den dårlige arbeidslysten, har jeg forsøkt å få tak i banken min. DnB har sånn chat, det fungerer veldig fint. Bortsett fra at svarene kan være litt sånn godagøkseskaftetmitt, javisstkanjeghjelpe, og det oppdager man ikke før man har avsluttet chatten. Så må man logge på og forklare alt fra starten igjen. Iallefall ble jeg videredirigert til et sånn skjema som jeg skulle fylle ut, "spilte ikke så stor rolle hvordan altså!" for når jeg hadde gjort det kom jeg til å bli oppringt uansett.
Fyller i, trykker send.
Pling!
Mail i innboksen!
"Hei, det er fra Dorges Nyreste Bank, vi har forsøkt å ringe deg men kom ikke igjennom. Ring oss på dette rådyre 915-nummeret så skal vi forsøke å hjelpe deg!"

Her må jeg nok gi trekk for timing, DnB. Ellers et godt forsøk. Det er lov å prøve seg.



Dagens oppdrag burde være å ringe banken. Men det blir nok heller å kjøpe lyspærer. For da ser jeg nok lysere på tilværelsen hahahahah...ahah.

Fremgang, med medaljebakside.

Jeg har blitt ganske flink til å be Hodet holde kjeft når vi skal sove og det vil påminne meg om alt jeg må huske å gjøre. Før lå jeg våken og ble mer og mer stressa, nå sier jeg pent Ti Still og forsøker å huske hvordan man gjør det når man sovner.

Men nå husker jeg ikke lengre alt jeg må gjøre. Jeg sitter her ved datamaskinen og er helt blank. Og stressa.

Hodet er som en nattaktiv ape, kroppen som en ball med for lite luft, og jeg er som....noen som alt går utover. (Jeg prøver å komme på en sjarmerende karakter i en eller annen serie som prøver å avsegstyre hverdagen men møter problemer som han eller hun takler eller ikke takler på en morsom og sjarmerende og kreativ måte og det tok jo drepen på denne setninga.)
Jeg er litt som hunden til en narkoman*. Litt forvirret, litt bekymret, har ikke så mye jeg skulle ha sagt, og med litt dårlig oppførsel.

*men bare til jeg kommer på noe mer treffende, og helst litt mer sjarmerende.

Vad tycks?

Men da er jeg igang igjen. Huhei hvor det går.

Dagens oppgave er å oversette seks setninger til svensk. Eller paragrafer, det er litt fler enn seks setninger, men ikke SÅ mye mer heller. Bare for å vikle meg inn i flisespikkeriet.

Og jeg snakker jo ikke svensk. Så det er ikke så lett. Det jeg gjør er at jeg oversetter etter beste evne, og så sender jeg dem til korrektur til svenske venner. Men ettersom jeg ikke vil overbelaste noen, får de bare en paragraf hver. Og da skjønner de ikke helt hovedtema, for å si det sånn. Så jeg må finne en belastningsbestandig kompis som kan se over det hele når jeg har fått inn alt igjen.

Et annet problem er at jeg stort sett bare kjenner dyslektikere. Sukk.

Så det går ikke sånn det lekende lett, for å si det sånn.





På ingen måte.

Arbeidshelg. Haha.

Jeg begynner å tømmes for temaer, jeg innrømmer det.

Jeg hadde planlagt å ha arbeidshelg i helga siden jeg hadde vært syk hele uka, strålende plan. Lurer bare på hvorfor jeg automatisk gikk ut ifra at jeg kom til å være frisk i helgen?
Det har jeg ikke vært. Men i morgen. Da. Da MÅ jeg jo være frisk. Jeg bekymrer meg litt for arbeidsintensiteten i et rom som i en uke har vært brukt til å ligge på sofaen og se på alt svtplay har å by på. Kommer jeg til å klare å omstille meg fra wordfeud på telefonen og "Døv i Johannesburg"? (nrk har et adskillig skralere utvalg for oss i utlandet enn svt har, så er det sagt.) Lurer litt på å gå på kafe og jobbe der.

Så der har vi dett. Nok et blogginnlegg om forkjølelse.

Men! Jeg har ikke drukket kaffe på en hel uke? Det må da telle for noe? Ettersom jeg jo liker kaffe, mener jeg, må det jo i bunn og grunn være av det onde.

Æh, ok. Over og ut.

frk figenschou overlater folk til sin egen skjebne

I går, da jeg jo var syk og sliten, tok jeg heisen ned i første for å hente posten. Så ikke SÅ syk altså, så har vi det klarlagt.
Men heisen driver nedover hører jeg at det ropes i gangen nede, og når døra går opp står det en urving der.
Ja, jeg vet at det ikke heter urving, på samme måte som jeg vet at det ikke heter lapp. Men jeg vet ikke hva det faktisk heter nåtildags. Det som før het psykisk utviklingshemmet. Hva heter det nå?  Mennesker med....selvstendig kromosomantall og/eller noe større oppfølgingsbehov? Personer med hjelpetrang? Jeg vet faktisk ikke. Jeg går imidlertid ut fra at et begrep inneholdende ordet "hemmet" har gått ut.

Med dette begrepet uavklart går jeg videre*:
I nabooppgangen er det et kollektiv for urvinger. I sommer har de vært mye bak på plenen her og grilla og solt seg og prata, og ofte kommer de i rullestolstaxi hele gjenget og skal inn den oppgangen, så sånn vet jeg det. Og nå står det en ropende mann med rullator foran meg idét en taxi svinger ut på veien igjen. "Heihei!" sier jeg til fyren som ser forskrekket ut og slutter å rope med en gang og piler/stabber inn i heisen. Feil heis, da, for jeg skjønner jo med en gang at taxien har satt fra seg mannen i feil oppgang.
Faen faen tenker jeg av flere grunner. To.
Disse:
Må jeg ta ansvaret for å få urving tilbake til rett oppgang, og i denne tilstanden?
Blir jeg nå nødt å GÅ opp til sjette etasje med snørrhoste og det hele?

Jeg går opp i andre etasje, (og det vil si norsk tredje) og ser akkurat at han med rullatoren ser forfjamset på den ukjente gangen og tar heisen ned igjen. Jeg går ned i første, han ser forfjemset på den ukjente gangen og stabber inn i heisen igjen.
Her gir jeg opp. Jeg åååååårker ikke. Nei.
Jeg overlater urvingen til seg selv og drar min tunge pust og mitt samiske hofteledd helt opp i sjette etasje. Syvende, faktisk, jeg er så sliten at jeg ikke får det med meg når jeg kommer fram.
Jeg deiser ned på sofaen og ligger og hører heisen gå opp, gå ned. Gå opp, gå ned.
Jeg tenker på mysteriet hjernen som tenker at om man bare går inn i heisen en gang til, så må man jo komme ut i riktig etasje til slutt, selv om det åpenbart ikke helt fungerer.
Jeg tenker på søstersen som var så redd for nabolagets urvinger, og en stund trodde at en av dem var en gal sau. På lyden altså. Han var en sånn roper. Og på at pappa hadde gått i klasse med ham.

Heisen går opp, den går ned.
Så slutter det.
Jeg vet ikke om noen har forbarmet seg over mannen, eller om heisen har gått gaiken. Og jeg orker ikke finne ut av det.

Jeg blir et veldig dårlig menneske av å være forkjølet. Søstersen har jo en gang sagt at jeg har stort hjertensganglag, eller hva det het.
Bare et spill for galleriet.

*to av verdens fineste mennesker, som har jobbet med urvinger, introduserte begrepet "urving" i min verden. De sa det med kjærlighet og liketilhet, og dermed har det blitt sittende. Utad skal jeg bytte det ut når jeg bare finner ut hva det heter, innad blir det nok værende.

Handlingsregler

Takk for alle gode bedringer.

I går bestemte jeg meg for å være frisk i dag. Men det må ha vært noe feil med innstillingene for det er jeg på ingen måte. Men jeg HAR vært og handlet, i går da, så ifølge enkelte parametre er jeg nok ganske frisk. Eller har vært.

Hodet og Kroppen kjører sin sedvanlige borgerkrig. Kroppen vil hvile, Hodet vil ha æksjn. Jeg vil ha fred. Jeg og Kroppen klarer rett og slett ikke underholdet Hodet i samme grad som Hodet ønsker å bli underholdt, og da blir det hyling og skriking og surmuling og hopping i sofaen. Billedlig talt. Mye mas, altså. Men vi husker jo alle hvor slitsomt det var den gangen Hodet dro på ferie uten oss så vi får vel bare holde ut.

Jeg er litt usikker på hvorvidt Hodet var med å handlet i går, for jeg burde nok kjøpt litt mer mat enn hva jeg gjorde. Ikke at jeg er sånn der vargsulten, for å ha det avklart, jmf kommentar, men man blir ikke noe mer opplagt av å ikke spise.
Det ligger en sintebutikk rundt hjørnet så så fryktelig langt er det ikke, (iallefall ikke når man er frisk.)
Jeg tror alle vet hva en sintebutikk er: en sånn butikk der det er så trangt at det er umulig å oppnå en tilstand der ikke minst 65 % av de handlende er sure og grinete og irritable og har lyst å dytte hverandre med handlekurvene sine.
I Norge er dette de søndagsåpne butikkene. De er de trangeste. I Sverige vet jeg ikke helt hva grunnen er, alle butikker er jo søndagsåpne så det skulle ikke være noen grunn til å presse inn så mange kvadratmeter på så få kvadratmeter.

Min sintebutikk er lagt opp sånn at det er umulig å stoppe opp. Man må raske med seg det man skal ha idet man går forbi. Jåggerten, for eksempel, og noe mer jeg aldri har hatt tid til å se hva er men som jeg vagt tror er interessant (nettopp av den grunn, sikkert) er rett innenfor inngangen. Så om man stopper, vender seg mot hylla, får en oversikt over hva som er der, finner seg en vare, og plukker den med seg, kommer ingen andre seg inn i butikken mens man holder på. Da blir de sure og dytter deg med handlekurven. Man må strekke ut armen idet man går forbi og håpe at den klarer å grafse med seg det du faktisk ville ha. Stort sett blir det bare nesten rett. Jåggert, men vaniljejåggert. Iste, men med ferskensmak.
Og sånn er det overalt. Alle hyller er drive-thru, NO STOPPING.
Det eneste stedet man får stå i fred er foran de hermetiserte kantarellene. Så der har jeg stått endel og glodd, for av og til må man faktisk få lov å omrokere seg litt. Synd jeg ikke vil ha hermetiserte kantareller for her er det jo sjanse* og anledning til å plukke med seg akkurat og nøyaktig det du hadde tenkt å plukke med deg. Og her plasserer de altså hermetiserte kantareller....

Det er også denne butikken som har nektet meg å kjøpe øl, i en alder av 34, så jeg bære nok litt nag til den av flere grunner.

Som regel handler jeg rett og slett ikke her. Men det finnes unntak. Som i går.

* sjan..gse? sjangs? shæns?

Sykedag

I dag er jeg, stakkars stakkar, syk. Det har økt effektiviteten på hjemmekontoret med 200 prosent. Jeg aner ikke hvorfor det er sånn. Telefoner og mailer har kimt og flagret i hele dag, og jeg vil bare ligge i sengen. Men det er det jo ikke tid til og jeg har gjort mer i dag enn jeg har gjort hele resten av uka.
Ja. Nå er det jo bare tirsdag da. Men det gjør det jo ikke mindre sant, bare mindre...poengtert.

Friiiiii!

I dag begynner skolen igjen. Men ikke for meg. For jeg er ferdig. Og akkurat det synes jeg er fantastisk.

Nå mistrivdes jeg jo ikke på Konstfack, iallefall ikke det siste året, og jeg kommer nok til å savne klassen min, men jeg kommer ikke til å savne alle de tingene som ikke fungerer, og som man, fordi man tross alt føler seg som en del av systemet, og som man, fordi man har en sånn oppdragelse, føler seg delansvarlig for å få fikset. Neineinei. Aldri mer skal hodet begynne å koke fordi man får en mail om endret oppmøte neste dag, klokken fem på midtnatt. Aldri mer tålmodig forsøke å forklare noen at det ikke er noe vits å forlange en mockup fra samtlige samtidig som man har stengt alle verksteder for samtlige.
Og jeg passer ikke som student heller. Jeg får fnatt når folk skal ha meg til å gjøre ting bare fordi "det er sånn/det står i noen papirer noen har sendt ut" og som overhodet ikke er logisk for meg, som tross alt vet best. Aller, aller, aller best.

Men best er dette: aldri mer søke på skole og nervøst gå å vente på svar. Aldri mer opptaksprøve. Hurra!
Nå blir det jo sikkert masse andre ting man søker på og nervøst får gå å vente på svar på, men jeg tar det jeg får av kryss i taket, jeg.


Så da sitter jeg her, på hjemmekontoret, som har blitt oppgardert fra kjøkken til kjøkken og stue i løpet av formiddagen, og forsøker å få arbeidslysten til å trenge på.
Alt er fint. Akkurat nå.

SKIKKELIG bloggblogg-blogging

Her er skjørtet. Som får kirunafolk til å kjefte på kirkenesere for å gå i karasjokfarger (sukk).
Det får jo kirunaværingen ta på sin egen lappe. For det er kjempefint og artig! Og laga i sånn stoff som man lager sportsklær av. Sånt som skinner. Og som får en til å tenke KIF! BIL! Sørild!
Bare overse skittentøyskurven i bakgrunnen.

Jeg fikk det forærende i presang av Stoorstålka, som selger dem i sin webshop, sammen med mye annet fint. Hvis noen er interesserte i samestæsj så anbefaler jeg Stoorstålka. 
(Og Per- Niila, om du oppdager at jeg har linket, ikke link fra facebook, det blir så pinlig med dette skittentøysposeringsbildet, ok?)
Kirkenesere som går i sin egen kofte skal nærmest ha volang nederst, men såvidt meg bekjent finnes det ikke noe fargeforbud i denne volangen. Og det var helt nytt for meg at volangpåbudet også gjald sportsskjørt. Jeg har forsåvidt tenkt å overse det, jeg da.

Rosa tweed har jeg derimot ikke fått i hus så det kan jeg ikke legge ut bilde av. Og A, jeg finner ikke monteringsbildene, men de finnes en plass, så det kommer!


kofte og rosa tweed

Problemet med hjemmekontoret er ikke kontoret. Problemet er at det ikke er et verksted. Jeg har lyst å komme igang igjen, men er henvist til datamaskinen.

Godt vi har det avklart.

Jeg får kontorere litt mer aktivt da. Eller hva sier jeg. For noe tøv. Men konstentere meg om det som kan skrives og forsøke å ikke tenke så mye på det som kan bygges.
Senere i dag må jeg ut i byen og lete etter stoff (billige narkomanpoenger i fri flyt her, bare å forsyne seg) til kofta. Eller egentlig ikke til kofta men til prøvekofta. Til mønsterkonstruksjonen. Jeg har funnet noe kjempefint rosa tweedstoff som jeg har så lyst å sy kofte av, men njæh. Njæh. Det måtte isåfall blitt til kofte nr to og jeg er jo ingen voldsomt aktiv koftebruker så det holder med ei.

Jeg husker ikke hvem som sa det men spørsmålet var hva som er forskjellen mellom bunad og kofte. Nå husker jeg ikke helt hvem som spurte heller for hva er det for slags spørsmål? Ikke at man får spørre, man hva lurer man egentlig på? Uansett, svaret var at en bunad har man hele livet og den går gjerne i arv, mens ei kofte bytter man ut etter fem-seks år. Det er mulig dette er et standardsvar i Sápmi, forutsatt at spørsmålet er et standardspørsmål, men jeg hadde ikke hørt det før.
Og svaret viser ikke til hvordan ei kofte er nesta sammen av rx-lim og stiftemaskin, men at den blir mer brukt og følger moten mer aktivt. Tenker jeg. For alt jeg vet kan det være at hun som svarte tenkte på bruken av limpistol i koftesøm. 

Kanskje jeg skal gå å kjøpe det der rosa tweedstoffet. Jeg har jo kommagbånd som matcher. Mætsjer.
Hah, ja det var sant, når jeg bruker mine kommagbånd i lekre sommerfarger, får jeg ingen kommentarer, et par lange blikk av de eldre kanskje, men her om helga da jeg hadde på meg Stoorstålka sitt nye sportsskjørt, fikk jeg kjeft for at jeg som kirkeneser gikk i karasjokfarger. Av en fra Kiruna. Ikke for at jeg gikk i et åpenbart samisk skjørt av treningsdraktstoff (følte for å utheve her) men for at jeg hadde feil farger på holbien.
 
Det verste er at jeg egentlig skjønner poenget, men altså, altså, nei. Et sted går grensen for den samiske innavlen. Og FOR et fint og artig skjørt det der er.

fektiv

Jeg har hjemmekontor. Det har jeg jo hatt før, og det er enormt lite ideelt. Jeg prøver å finne meg noe annet, men mange løser tråder i mange lufter gjør at jeg ikke helt har klart å finne noe. Det jeg har funnet er for å sitte stille på plassen sin og pille på datamaskinen, ikke for å pinne med plank.

Aargh.

I dag har i tillegg vaskemaskinsreperatøren okkupert kontoret. Og siden the Stig har stua som hjemmekontor.....ja, det blir litt ineffektivt det hele. JEG blir ineffektiv. Nå er jeg tilbake på mitt eget kontor med velfungerende oppvaskmaskin, men, Hejdå, bloggen, nå skal jeg sjekke facebook.

guppy love

Jeg har fått nye briller.
Og jeg er så FIN! Jeg har fått så utrolig fine briller at jeg tilogmed plutselig er fin på håret. Hvem skulle trodd det? Juhu!
Det er jo slettes ikke første gang jeg får nye briller. Jeg har tilogmed blogget om det før. Så den der følelsen av at gulvet har flyttet seg litt og at det er litt vanskelig å bedømme avstander var ingen overraskelse. Det var derimot litt overraskende å få svakere briller. Jeg har desverre sannsynligvis ikke fått bedre syn, bare feil glass av den eminente kirkenesoptikeren jeg har brukt før. Forklarer egentlig endel. Nå skal alt bli så meget bedre.

Snart. For det virker som det er vanskeligere å venne seg til nye, svakere briller enn nye, sterkere.
Og hva er dette med at alt har en lysende blå strek rundt seg? Det har jeg vitterligen aldri opplevd med briller før. Jeg føler meg rett og slett litt som en guppy. Siden jeg innbiller meg at de ser ting i et litt annet fargespekter en hva vi gjør. Og fordi alt så åpenbart er bakom glass. Og det der med at det har blitt så vanskelig å gå i trapper.

Men jeg elsker dem. Jeg har lyst å springe rundt i byen og vise dem fram. Den skjelvende, neonblåskimrende byen med fortauskanter det er umulig å beregne.

Hei igjen, alle

Jaha, da var vi igang igjen. Jeg og the Stig. Han på stua, jeg på kjøkkenet. Midlertidig. Jeg leter etter et verksted for vi vet begge at dette går ikke i lengden. Dessuten merker jeg at kjøkkenbordet er alt for høyt så jeg vet ikke om det går i korten heller.
Ferien har vært fin, kjempefin, sjøl om jeg verken har badet eller spilt minigolf. Det er i midlertid ikke for sent.
Jobbing blir også bra, i det minste kommer blogglysten tilbake. Tenkte jeg skulle bruke dagen i dag til å finne ut hvilke åpenbare frister som går ut den første september. Og litt sånt. Sende en faktura. Drikke litt kaffe. Pusle med pinnene mine.
Jeg har ikke fortalt det i klartekst, men før jeg slutta på skolen fikk jeg beskjed om at jeg hadde fått et så utrolig fint stipend, utdelt meg av den svenske kunstnernemda, hva nå i himmelen og på havet det tilsvarer på norsk. Iallefall gir de meg ateliér og penger i et halvt år for at jeg skal fortsette med akkurat det jeg har holdt på med til nå. Og så skal det også være et slags kuratorprogram på toppen der, som vil si at folk kommer og ser på tingene dine, og snakker med deg om dem, jeg tror alltid at sånne saker høres bedre ut enn det er i virkeligheten, at den som kommer er en kompis av noen som stakk innom likevel, men hvem vet? Uansett er ateliér og pengesum fantastisk. Dét er fra april, og lønn i et halvt år strekker ganske mye lengre enn et halvt år for meg, så jeg er rolig og ustressa med tanke på fremtiden. Det var en veldig fin ego-boost/liten rakettmotor inn i livet som profesjonell pinnemaker. Hurra for meg. Nå må jeg finne meg verksted fram til april.

Og så har jeg tenkt på en helt annen ting. HELT annen ting. Jeg har gjort litt overflødig research på en hoftefeil som særlig rammer samer og indianere (det samiske venstre hofteleddet, hørt om det?) forøvrig ikke relatert til min egen helse, og bortsett fra det der med at det rammer samer og indianere, så rammer det innenfor dette segmentet (så ikke bortsett da, men jeg ville videre i setningen), særlig førstefødte.
Hæ? Hvordan i himmelens navn går det an? Hvordan vet kroppen at den er førstefødt? Hvordan skjønner fosteret idet det vokser fram, at her har det sannelig ikke vært noen før? Det er meg et mysterium. Et mysterium.
Som skal fortsette å hjemsøke konsentrasjonen min idet jeg nå går igang med dagens oppgaver. Hepp!

spådom

i dag er det siste feriedagen. jeg kan tenke meg at bloggingen tar seg litt opp fra og med i morgen.

hvit løgn

ja, ok, så vever jeg ikke fullt så mye som jeg forsøker å gi inntrykk av. Men jeg kom ikke på noe å blogge om.

grindveven&jeg

The stig tror kanskje han fyren trodde jeg het Sti-Ann. Litt som i Aud-Unn, som jo er to jentenavn som kan bli et guttenavn. Gud vet. Jeg tenker iallefall litt på det. Skal ut å kjøpe nye briller i dag.
Eller, det skal jeg jo ikke, for jeg har shåpståp, men det er en presang så da er det lov. Løøøv.


Og så vever jeg igjen da. Oppmåling av garn, ferdig vev og påbegynt bånd under. Jeg må jo vise det frem ettersom ingen her i huset er nevneverdig imponert. På Påbegynt Bånd har jeg i tillegg vevd feil, så jeg er heller ikke nevneverdig imponert, men nå har jeg kommet litt mer inn i det og vever ikke så mye feil. Men det er faktisk et litt vanskelig mønster fordi det ikke er symmetrisk. Sånn for veversken. Det er ikke så lett å forutse hva som kommer. Men fint.



Det er et mønster fra Sølferbukt. Altså helt sinnsykt lokalt og jeg vet ikke i hvor stor grad man skal ta sånne opplysninger til etterretning. Sølferbukt er på størrelse med stua vår.

Jeg har lovet A å legge ut en billedserie av monteringen av de forrige kommagbåndene. Jeg vet ikke akkurat om kvaliteten på den billedserien er så høy, iallefall ikke "serie" -delen, men jeg skal gjøre det. Følg med, følg med.

10/10

Akkurat nå er det veldig bra. Jeg skal ingensteder med fly i dag, jeg jobber på et sted jeg har jobbet før og alle er veldig trivelig samtid...