Konstfack sier farvel (kanskje)

Jeg fikk et brev fra skolen min. Så fikk jeg en mail om at jeg måtte sende skolen min dette brevet, eller inneholdet i brevet, altså papiret i konvolutten, for da ville jeg få et annet papir, altså eksamensbeviset mitt.

Istedet for å sende meg eksamenbeviset mitt sender de altså de papirene de må ha for å kunne gi meg eksamensbevis, og disse papirene, som de må ha, må jeg altså sende dem, for dem har de sendt meg sånn at jeg kan sende dem dem.
Det er jo strålende!

Feeerie!

ferie, altså, ferie.....det er i grunnen ganske kjedelig. I natt sto jeg opp og snikjobbet litt.
Men i går regnet det da også hele dagen og da er det ikke så mye å finne på inne og da blir man litt lei.
The Stig sier at å ha ferie handler om å finne roen. Jeg vet ikke helt om jeg er så oppsatt på å finne den der roen. Ikke om det skal være så kjedelig.
Tenkte jeg. Men så var vi på ModernaMuseet mellom regnbygene i dag. Og så på litt kunst, for det blir jo ikke nok kunst, lizzm. Men det blir jo aldri nok mat heller, så vi spiste lunsj der også. Og satt og prata og sjorret og forsøkte å kose oss med ferien ogogog hørte på den utrolig enerverende lyden av amerikanerene ved siden av som prøvde å riste pepper ut av pepperkverna.
Det blir faktisk utrolig mye lyd når man rister pepperkorn i en stor, nesten tom beholder, så energisk man bare klarer. I en fem til syv minutter. Før neste familiemedlem overtar forsøket.
Jeg kauka til slutt TWIST IT! tvers igjennom matsalen men ble fullstendig overdøvet av rytmeseksjonen. Jeg holdt på å fare opp og røske til meg pepperkverna og pepre maten til hvert enkelt familiemedlem.
Og da tenkte jeg at jeg kanskje trenger å finne roen, tross alt.

Vi får se. Vi skulle ha to uker ferie nå, som har blitt til én av diverse årsaker, og det er ganske perfekt. For da tar vi de to ukene igjen senere, og da har vi tørrtrent litt på ferieringen. Jeg har vent meg litt til å kjede meg, skjønner hva det går i, og tar ikke livet av ukjente amerikanere ved hjelp av fænsidesignede krydderautomater.
Og kanskje det blir litt sol. Og veranda. Og ikke bare regn og et vær man kjenner igjen hjemmefra. Ferie 2.0 altså, det kan bli bra.

Flekksteinbit

Etter å ha tilbrakt hele gårdsdagen i sola, har jeg blitt litt solbrent. Jeg har jo selvsagt smurt meg med solfaktor, men jeg har "smurt meg med solfaktor" på samme måte som man "kjemper for fred og demokrati" ved å like diverse sider på facebook: uten ferdigheter, forståelse og med minimal innsats. Og litt for stor selvrettferdighet, må man kanskje legge til.

Når jeg skriver "litt solbrent" er det altså resultatet, men det er også en meridian. Der jeg har blitt solbrent, har jeg blitt ganske solbrent. Som i knallrød.
Men det er jo bare her og der.

Heldigvis regner det i dag.

rapport fra veranden

Eller er det balkongen. Altanen.

Flyttet alle sukkerertene over til den siden som har sol etter klokken fire, ettersom de sukkerertene som sto der så ut til å trives best. I solveggen satte jeg stokkerosespirene.

Basilikum, sitronbasilikum og Underlig Spire Jeg Ikke Kan Huske Å Ha Sådd er omrokkert.
Det ser ut til at en av stemorsblomstene skal til å titte fram, og ruccolaen har vel strengt tatt ingen matnytte lengre men de er jo litt artige da. Gleder meg til det blir blomster på erteblomstene. Erteblomstplantene.

Etter alt dette var jeg så sliten at jeg ikke klarte å feire midtsommer. Her syneger de forresten en helt syk versjon av "så går vi rundt om en enebærbusk". Feil høytid, svensker!

det roer seg litt

Nå skal jeg ta ferie. Egentlig skulle jeg jobbe i morgen men så er det jo plutselig den der svenske sankthans, og da er det jo ikke en svenske som jobber, og da tenkte jeg, kanskje jeg også bare skal ta ferie.
The Stig har sagt at man skal ta det med ro, og ikke jobbe, og ikke bekymre seg i ferien, tre ting jeg har litt problemer med, særlig det der med å ikke bekymre seg. Hvordan gjør man det da?
Men så fikk jeg en fantastisk fin beskjed her om dagen, og nå vet jeg at jeg har både verksted og penger til neste år, i tillegg til at noen synes jeg er flink, så da kan jeg ta bekymringsfri også. Og da kanskje det bare er å ta ferie?

Tror det.
Heihei ferie.

Opptur!

I går hendte det noe gjevt. Jeg var på Skatteverket for å få id-kort (viser til ikke-få-kjöpe-öl-episoden) og der ble jeg målt. For det må stå hvor lang man er på det kortet. I tilfelle noe. Og i Sverige er jeg én cm höyere enn jeg er i Norge! <3 Sverige!
Det er faktisk ufattelig stor forskjell på å väre nesten 160 og 160 og en halv, som da blir rundet opp til 161 cm, for en som har gener som trekker og drar deg ned mot dvergrensa. Men nå! Nå er jeg jo over 1.60!
Godt over!

Halvferie

I dag skulle være siste arbeidsdag før ferien. Men jeg lurte meg!

Jeg skal jobbe til fredag, iallefall, og deretter er det faktisk litt usikkert. Men jeg og Kroppen har kommet til en slags overenskomst. Vi har halvferie. Som betyr at det ikke er hverken stress eller dårlig samvittighet når det gjelder å komme seg tidlig på skolen. Det er ikke lov å ligge på senga og spille spill på mobilen, men det er heller ikke lov å ha dårlig samvittighet fordi klokka er det den er.
Dette fungerer overmåte bra (etter en testdag).
Selv synes jeg egentlig halvferie nesten er bedre enn vanlig ferie. Man får ferie OG man får jobbe. Win-win!

klær til barn (et spesifikt)

Jeg har lest en artikkel i en nettavis om moteklær blant barn.
Vel, jeg har ingenting overraskende å komme med der, men jeg kom jo selvsagt til å assosiere litt til min egne klær som barn.
Og det har ingen forankring i debatten, bare så det er sagt. Så vil du ha spissede argumenter og brannfakler får du dra og lese en mammablogg, denne bloggen handler bare om meg.
Så, altså:

1. Paraply.
Jeg hadde en grønn og en gul og en oransjerød. Hver gang noen var ute og reiste ønsket jeg meg paraply i reisegave. Det forekommer meg når jeg skriver dette at, nei, paraply var sannsynligvis ikke noe man fikk kjøpt i Kirkenes, og det forsto jeg nok instinktivt da jeg var liten. Det var en søringegreie. Og det jeg egentlig ønsket meg, var parasoll. Men jeg ante ikke at dette var to forskjellige ting. Jeg ville ha en sånn greie til å snurre bak nakken. En paraply, altså.
Men: jeg husker faktisk en gang det regnet! (vi snakker tross alt om nordeuropas tredje tørreste sted)
Og da plasket det ned! Det styrta ned med sånn kraft at jeg bare måtte ut og oppleve det. To sekunder senere var jeg plaskvåt. Jeg hadde jo selvsagt ikke med meg paraplyen ut, jeg var enda ikke kommet til å forbinde regn og paraply med hverandre. Og uansett, hele poenget var jo å oppleve regnet.

2. Sko.
Umulig å finne noen i hele Sør-Varanger som passet. Jeg HATA å kjøpe sko, og det gjorde foreldrene mine og. Pappa brukte å si at for å finne sko til meg måtte man dra på Sofies minde. Jeg ante ikke hva det var og derav dro jeg den slutningen at kommentaren ikke var myntet på meg men på betjeningen. Jeg skjønte også at det var ikke var særlig smigrende, og at det skulle være spydig ment fordi han gjentok denne ene kommentaren i alle butikkene vi var i, minst to ganger, i alle de årene vi kjøpte sko sammen. Av dette sluttet jeg også at pappa syntes de var vanvittig godt sagt og påkommet.
Problemet med å finne en sko som passet var at jeg ikke ante hvordan en sånn sko skulle kjennes ut.
Hvis man kjenner godt etter, og det fikk man jo beskjed om å gjøre, klemmer alle sko en eller annen plass. Er dette av betydning? Det aner ikke en seksåring.

Da jeg konfirmerte meg, var det på moten å forgylle konfirmantens første sko og lage en blomsteropsats av dette til gavebordet. Så også mine.
Men disse forgylte sko, mine første, var det min far som hadde kjøpt, uten følge av førstefødt i gåklar alder, så han hadde tatt skokjøpet på øyemål. Han syntes vel alle sko så bittesmå ut så mine første sko er ca størrelse 29. Altså så det ut som jeg lærte å gå  åtteårsalderen, om man skulle dømme etter blomsteroppsatsen min mor (sikkert lattermild) hadde gjort i stand.
Min far og jeg kom altså skjevt ut på skofronten helt fra første start.

3. Amsterdamkjolen
Også en reisegave. Kanskje var det ikke klær å få kjøpt i Kirkenes da jeg var liten. Iallefall, denne kom fra Amsterdam og jeg aner ikke om den var tradisjonell på noe vis, men den var svart og rød og besto av utrolig mange deler og lag som var umulig å få riktig på uten hjelp.

4. Minnimus-genseren
Denne hadde mamma strikket, hvilket overrasket meg for jeg visste ikke at hun kunne sånt, men iallefall var det en stor blå genser med Minni Mus på. Kjempefin.

5. Bjekso med abborfinne i ankelen.
Kjempevonde å gå i, av åpenbare grunner. De starta som vanlige bjekso men fikk spesialutstyr under en isfiskekokurranse. På grunn av min skobakgrunn tok det lang tid å få overbevist noen om at det var noe galt.

6. Jordbærdukkenattkjolen
Dette var det fineste plagget jeg eide. (Bortsett fra bjørnedraktpysjamasen som hadde både hette og hele føtter, men den var blitt så liten at jeg ikke kunne bøye noen ledd om jeg sov med den på, så den var ikke så praktisk)
Jordbærdukka var Strawberry Shortcake, men det viste jo ikke jeg på den tiden, fått i foræring helt fra Amerika, og var lyserosa og helt vanvittig kjempefin. Og alt for fort litt for liten. Og alt for liten.
Bestefar sa at vi kunne bare klippe den i to og sy på litt ekstra og sy den sammen igjen, men det ble aldri til at han gjorde det.
Det forekommer meg nå at han med "vi" antageligvis mente "din mor" men jeg informerte henne aldri om planene, ettersom jeg jo ikke skjønte det.....jaja.

Nå skjønner jeg ikke helt hvorfor jeg har skrevet dette innlegget som en liste. Det er det jo ingen grunn til.
Umotivert, men gjennomført!


frk. figenschou er sytten eller åtti

I går var jeg altså litt lattermild over at jeg ikke kan få vitnemål (som jeg jo sikkert kan, senere, når det som har skjært seg ikke er skåret lengre) og sur fordi jeg ikke kunne få kjøpe øl.
JA, man kan ta det som et kompliment, men i går ville jeg ikke ha komplimenter (og hva slags kompliment er det egentlig at man ser ut som en syttenåring? Når man er 34?!), jeg ville ha øl. Og det kunne jeg ikke få, for jeg hadde ikke med svensk førerkort eller hva det nå er de godtar, jeg hadde ikke med noe, for jeg hadde glemt pengboka på skolen og sto med en hundrings i hånda og fire kalde øl på feil side av kassa.
Argh!

Det er ikke så lenge siden jeg ble spurt om leg på Systemet (altså Polet) heller, men den gangen følte jeg meg egentlig mest gammel, for etter at jeg hadde betalt, utbrøt ungdommen i kassa oh SHIT! Burde jeg spurt deg om leg eller?
Nei, sa jeg og gikk.
Nei, jeg viste jo bankkortet mitt da. Men følte meg som en åttiåring. Ungdommen altså. Oh SHIT du liksom.

The Stig, som jo har passert førti, er mer bekymret. For om folk tror jeg er sytten, da tror de kanskje jeg er dattera hans, tenker han. Og det synes han ikke noe om.

Typisk, sier nå jeg da.

Jeg har vært på Studentkansliet og forsøkt å få ut vitnemålet mitt. Master på Konstfack, det er helt sant, lånekassen, jeg tuller ikke!

Det finnes overhodet ingen opplysninger på meg i systemet. Jeg dukker opp, som navn, men det er det.
Damen i kansliet syntes det var både forvirrende og skummelt.
"For du har vel gått her i et par år, eller hva?" sa hun. "Ja, det er det jeg gjerne vil ha et bevis på...." sa jeg. Og så sto vi der da, for ifølge systemet eksisterer jeg, men det er også alt. Ingen linje, intet program, ingen karakterer, ingen kurs, ingen opptaksdato.
Jeg er et spøkelse.

øppdeit: men legitimasjon når man skal kjøpe øl, ØL, i butikken, det skal dæm fanmæ ha! Sverige altså, ingenting som fungere! jesus GUD! 

så hva med c?

Jeg vil bare få påpeke en personlig ting i forbindelse med den nye utbasuneringen av A). Nemlig at C) kommer og ødelegger litt. Jeg har forsøkt å både overse og avfeie C), men slik er det:
Hver eneste dag kommer jeg til stasjonen idet t-banen min forlater den. Hver eneste dag. Jeg kommer, banen går. Hver dag. Ti minutter til neste. (og ikke to dager, som tilfellet var på Rauland, det er mer prinsippet enn tiden det er snakk om)
Hvordan klarer jeg dette? Står opp til forskjellig tid hver dag, gjør forskjellige ting hjemme hver dag, forlater huset til forskjellig tid hver dag. Kommer når toget går.
Idet jeg kommer ned til der billettlukene, står det FRUÄNGEN på skiltene. Om det skifter til FRUÄNGEN mens jeg ser det, kan jeg nå det akkurat om jeg løper. Det har jeg gjort én gang. Neste gang jeg forsøkte, stoppa rulletrappa idet jeg satte foten på den, og begynte å gå igjen idet jeg kom ned på perrongen (og toget gikk).
Nå gidder jeg ikke. Det er jo bare ti minutter og jeg har jo allerede blitt sur.

Man blir ikke sur om toget akkurat gikk, men man blir sur om toget akkurat gikk hver eneste dag.

Jeg spiller spill på mobilen til neste tog kommer. Tenker at livet er urettferdig. Tenker på mennesker jeg kjenner som har det endel verre en timinutters ventetid på toget, hver dag. Tenker at det heter bane, ikke tog, selv om svenskene tror det. Surmuler litt til. Så kommer det et tog jeg mener en bane og så drar jeg på skolen og er flink.

si a, ikke b!

I dag sa Emilia til meg at hun syntes jeg hadde vært så flink til å jobbe å holde ting i gang og gjøre flere prosjekter samtidig, mens vi har gått på Konstfack. Jeg ble litt overrasket for jeg synes jo ikke det. Jeg synes jeg har vært altfor dårlig. Men så sier at Emilia at jamen jeg har jo gjort Kløktutstillingen, og det der på Liljevalchs, og foredrag på Røshkka (eller hvordan de nå skriver det) og blitt intervjuet av Hemslöjden, og fått stipend av skolen, og jeg tenker, javisst ja, det der er jo sant.
Sjøl er jeg mer imponert av Emilia som er på verkstedet hver eneste dag og som faktisk har brukt ALLE verkstedene på hele skolen og produsert utav ville helvette.
Ja, men det er jo bare i forbindelse med skolearbeid, sier hun. Så da gjelds det ikke.

Jeg lurer litt på hvorfor det blir sånn. Sånn som det er nå. At enten kan man tenke at
a) jeg er flink som karrer meg på skolen og gjør ting som krever litt for mye av meg akkurat nå som jeg nettopp har gjennomført et hovedfag, dagen etterpå rigger jeg meg til og starter med søknadsskriving og billedredigering og kjører på, sjøl om solen skinner og alle i klassen er på fylla i Berlin.
eller
b) jeg mitt late drog som ikke klarer å komme meg på skolen en eneste dag før ti eller elleve, og ikke klarer å knote ned en eneste genial søknad, alt blir middelmålig og effektiviteten er på null, eller én kanskje da, og når jeg kommer hjem og har tid til å tegne og sy så gjør jeg ikke det, jeg bare sløver, og ikke har jeg klart å samle sammen nok energi til å reise med klassen til Berlin heller
og da
nedsylter man seg i lutherianisme
og tenker b, b, b.

Man, jeg, og Emilia og, må bli flinkere til å tenke a, a, a! wu hu hu, a, a, a!

mandagsmekk

Det er mye det samme. Kroppen surmuler fortsatt, det er visst ikke noe forbigående fenomen. I helga hadde vi helg, noe jeg trodde skulle rette på saker og ting, men den forstod ikke at det kun var helg det var snakk om, og ikke starten på en tomåneders ferie. Så i dag var det ikke snakk om noe sprett-opp-og-på-skolen. Målet mitt er å være her 9, nå er den 11.  Sei no mår. Vi har ikke vært her 9 en eneste dag etter at hodet dro på ferien sin.
I tillegg har vi drasset fram og tilbake, fram og tilbake på en ryggsekk med saker. Egentlig er det jeg som driver og rydder gradvis, tar med litt hjem hver dag, men så husker jeg ikke å pakke ut når jeg vel er kommet hjem, og så drar jeg akkurat samme sekk tilbake på skolen. Så når jeg skal pakke neste ladning, oppdager jeg akkurat samme sveisehansker, samme fire pinner, samme vinkeljern, samme oransje tegnebok som dagen før. Og dagen før. Og dagen før der igjen faktisk. Hvilket får Kroppen til å gå fra konseptene for det er visstnok ikke jeg som bedriver bæringa, det er jo Kroppen.


Jupp. Sånn har vi det. Men nå er vi her da, med en liten liste med gjøremål og løfte om en kopp kaffe.

fire ting jeg har lurt mye på i det siste:

en: vegetarianere, som er vegetarianere av politisk overbevisning og ikke for å passe på kroppen sin, kan de spise skjell? Det er jo nesten en plante. Blåskjell har nok ikke så stort følelsesregister, sjøl om det kan flytte på seg. Det er jo nærmest bare en slags alge.

to: hvordan henger dette med blomsterløk sammen? For blomsten setter jo frø, mens vi kjøper og setter løk? Hvor kom løken i fra? Er den halvplantet og gravd opp eller hva fasan?
Dette spørsmålet har jeg forøvrig plantet i en annen blogg. Plantet, hahahahah.

tre: finnes det noe man kan smøre verandaen med sånn at veps holder seg unna?

fire: sjekker tannlegen tennene mine ordentlig, siden hun sier at jeg ikke har hull? Hun har jo ikke brukt pirketingen (som jeg hater). Hva om hun overser ting?

Øh, ja spørsmål fire kan jeg kanskje ikke forvente å få noe svar på her.

kollektivt ansvar

I går var jeg og denhemmelighetsfullefotografen ute og vasa i byen.
Det var fint og blablabla, og på hjemveien satt vi oss ned utenfor et sted som egentlig ligger så nært oss at man kan gå hjem for å gå på do istedet om det er lang dokø. En utepils i stockholmsbyen, det er vel stas!

Bak oss satt det noen som var fulle. Det er jo sånt som skjer. De snakket om KÄRLEK. De var ikke helt enige om de var enige, men kanskje litt for fulle til å ta samtalen noe særlig lengre enn det. Registrerte jeg. Og avregistrerte, jeg hadde jo denhemmelightsflfotogrf ved mitt bord og han er hakket mer interessant enn ukjente fylliker.
Men så registerte jeg, litt vagt og i sidesynet, uten helt å registrere (hodet er jo på ferie osv) at folk som gikk forbi registrerte noe jeg ikke registrerte. Iallefall begynte folk å snu seg etter bordet bak meg idet de gikk forbi for så å stoppe bekymret og tilforlatelig noen meter bort.
Hva skjer?
Det som skjedde var egentlig bare det at folk ble bekymret fordi hun damen var så full. Og lurte på om de skulle gripe inn.
Ganske snart stoppet en dame på sykkel, la hånden sin på fru fylliks arm og sa vennlig "Nå går du hjem."
Og da gikk hun hjem. Og da løste de tilforlatelige&bekymrede konstellasjonene seg opp.
Jøss.
Så fint, og så eh, otippad, som de sier her.

borgerkrig

En ting er sikkert, og det er at nå må jeg telle det jeg får gjort, og ikke det jeg ikke får gjort i løpet av en arbeidsdag. Kroppen furter fortsatt og vil ikke jobbe, pur latskap, og i morgest ble vi uvenner fordi det ble en bråsnu eller to på vei til skolen fordi vi måtte hente sånt som Hodet vanligvis ville passet på å få med før vi gikk ut døra. Hodet er fortsatt på ferie. Ikke så mye som et postkort har vi fått.

Planen om arbeidshelg må nok revurderes, det kommer Kroppen aldri til å gå med på. Da blir det helg på verandaen. Om været tillater.

den daglige kamp

Jeg har brukt hele morgenen på å overtale kroppen til å gå på skolen. Kropppen synes det er helt sinnsykt urettferdig at Hodet får dra på ferie, mens vi skal drive å jobbe. Nå FIKK jo ikke hodet dra på ferie, det bare dro, i går eller muligens overigår, og det uten at noen av oss egentlig la merke til det. (Så da blir det vel neppe noen reisegave fra den kanten.) Jeg har altså ikke for vane å sende avgårde ekstremiteter uten tilsyn.
Etter at vi hadde stått opp og spist frokost og alt det der, la Kroppen seg i senga for å spille spill på mobilen. NEI, sa jeg vi skal på skolen og skrive lure ting på et papir! Opp med seg!
Kroppen nektet, og påpekte ganske riktig at det vi skal gjøre er veldig vanskelig å få gjennomført uten Hodet. Rart det der, de er jo vanligvis ikke perlevenner, men det er nærmest umulig å få den ene til å gjennomføre noe hvis ikke den andre er med.
Jeg forsøkte å lokke Kroppen med løfter om kort dag, men Kroppen påpekte at det er løfter jeg aldri har holdt før. Og jeg hadde egentlig ikke tenkt å holde det i dag heller, jeg ville bare ha Kroppen med meg ut døra.

Til slutt kom vi oss avgårde, jeg noterte det som en seier over Kroppen, men Kroppen hadde et siste stikk i ermet. Eller i hofta, faktisk, for å være nøyaktig.
Jeg halta hele veien til skolen.
Noen meter etter at jeg kom inn dørene på Konstfack ble det bra.

Sukk. Jeg gleder meg til ferien.

feilinnstilt

I dag er det jo alle svenske flaggers dag.
Jeg feira dagen med å gå på skolen, sånn som jeg feirer alle dager, hurrah!

Litt utpå dagen viste det seg at jeg skulle visst vært både på en sami duodji-lunsj og min egen veldig eksklusive vernissage på Liljevalchs.
Jeg får ikke noe med meg lengre. Jaja. Hodet har visst drette en lang marsj i Luther og reist på ferie helt alene. Håper det har fått sånn kjekk "jeg reiser alene"-lomme med gjennomsiktig blå sky på, og tar det med hjem som souvernir, for sånn ønska jeg meg så veldig da jeg var liten.

Luther

-Når er det egentlig ferie? Har jeg forsøkt å spørre Luther. Eller semester, som jeg sa. Vi har begynt å snakke svosk til hverandre.
Aldri, svarte han, hvilket jeg synes er litt urettferdig, ettersom andre mennesker har ferie og ettersom jeg nettopp har avlagt en mastereksamen i føljetong og til stående ovasjoner og dessuten et lite stipend fra skolen. SÅ bra var den. Man skulle tro man fikk noen poeng hos Luther også for dette, men ikke nok, viser det seg. Om noen. Jeg får ikke se regnskapet.

Og jeg får ikke ha ferie så lenge jeg fortsatt får sitte på skolen. Gratis studioplass er gratis studioplass. Sånn er det med den saken. Jeg har forsøkt å lute Luther ut på glattisen med et finværsargument, hva om det blir strålende sol, er det rett å sitte foran dataskjermen da? Man vet aldri hvor lenge finværet varer. Plutselig blir det dårlig vær igjen.
Da var han på gli, men så sa han at det var ikke han som var ansvarlig for den delen, det var Den Indre Nordingen. Det er litt løgn. Luther har bare delegert det bort, det er fortsatt hans ansvar. Men jeg gidder ikke gå inn på det der.

Jeg satser på at det blir ferie når skolen stenger dørene for meg for godt. Og så satser jeg på at jeg jobber effektivt og fantastisk og uten feriefurting, jeg har jo ikke busskort lengre så da koster det meg femti kroner i transportkostnader hver dag, og Luther synes det er en kjempemotivasjon.

I dag skinner solen.


Likevel som før

Her kommer nok et innlegg som starter med Jeg sitter på skolen.
Javisst har det vært siste skoledag, men hvor er det ellers meningen jeg skal sitte? Og dessuten har jeg veiledning klokken halv to. (Javisst har det vært siste skoledag, men du vet, Konstfack.)
Og det er så stille og deilig på klassrommet. Jeg forsøker å komme på noe smart og fremtidsrettet å gjøre, men det jeg kommer på virker litt for uoverkommelig. Jaja, alt er en modningsprosess, og snakk om å kjede seg tilstrekkelig.

Skrev hun og gikk i stå. Man må nok aldri si "kjede seg" i en tekst, da går det galt.

Planen fremover er å bære hjem adskillige ikeabagger med plank, så jeg har noe å jobbe med framover. De skal enten ligge i badekaret, (vi har jo to bad,) eller under senga. (der er det ingen som oppholder seg særlig mye.) Og så må jeg finne et sted der jeg kan arbeide framover. (som ikke er i badekaret eller under senga, dette var tenkt midlertidig.)
Og så er det bare å vente på at noen skal banke på den døra jeg sitter bak og si at de elsker arbeidene mine og værsågod, her har du penger så du kan jobbe videre.


nuh

Det regner.
Da blir det vått. Og ikke så stort behov for å vanne blomstene.
Jeg tror jeg skal reise på to festivaler.
Jeg vet ikke om jeg har ferie enda, iallefall kan jeg være på klasserommet i to uker til så da har jeg tenkt å være der i to uker til.
Det lukter godt når det regner.
I går hadde vi fisk til middag, i dag kjøtt.
Fremtiden er skummel, men fin
men skummel
Jeg er litt i limbo og derfra blogger man visst ikke.

10/10

Akkurat nå er det veldig bra. Jeg skal ingensteder med fly i dag, jeg jobber på et sted jeg har jobbet før og alle er veldig trivelig samtid...