åh nå var det varmt her. men jeg må ikke klage for nå pakker jeg og drar hjem, og der er det kaldt, og da blir jeg sur, så galt er det uansett

Frk. Figenschou tar på seg ansvaret for å avlive myter om de som drar på Landskappleik

Jeg skjønner jo at mange synes jeg er en særing som farter på Landskappleiken hvert år. Kanskje de tror at det er en slags vadmelsfestival med odelsgutter og kuprat, der en ca 3-400 mennesker samles for å høre på folkemusikk.
Det aller siste der er delvis rett altså.
Vi samles for å høre på hverandre. I år tror jeg det var en syv tusen der.
Men ellers kunne du satt deg på gata, uansett hvor du bor, og de tyve neste menneskene som kom forbi kunne vært på Landskappleiken.
Det er kanskje det beste med hele greia synes jeg, at de som kommer er en så variert masse. Det er de kule og de rare og de steinkule og de kjedelige og de unge og de gamle og babyene og de middelaldrende. Det eneste vi har felles er at vi blir litt opprømt om noen er gode til å spille. Eller danse og da forsåvidt.
Jeg tror ikke engang vi synes det er så viktig med tradisjon, det er mer det at det finnes endel knallkule slåtter. Bonderomantikken og kyr og rosemaling er vi ikke så opptatt av, det går ikke hånd i hånd det der. Men bunadsfaktoren er ganske høy, dog.
Det er vel som en hvilken som helst festival, bortsett fra at en veldig høy andel av de som er der spiller selv, og at det blir mye spilling i buskene av den grunn.
Sånn var det i år, vanlig dag:
Vi våkner. Foreksempel klokken ti. Det føles litt tidlig, men kanskje for eksempel feleklassen begynner snart, og den vil man kanskje se. I år bodde vi trangt og godt, så det kunne være kommet til et par bein i anføttesperspektivet i løpet av natten. Guttene sov gansk trangt inne på sekskvadratsrommet sitt, så det hendte noen rømte ut til oss to jentene som hadde kapret hele sovesofaen for oss selv.
Jeg tror nok Ståle og Sigurd var ganske sure den morgenen de hadde ligget i skje hele natten, for så å våkne opp og innse at Lars Erik ikke var kommet hjem, og at sengen ved siden av dem hadde vært ledig hele tiden.
I år fikk vi levert brød på døren av hotellet, bare at man måtte komme i resepsjonen å hente dem, så frokosten var sukess, og med nytt instrument hver dag. Bortsett fra torsdagen, da fikk vi vel Sindre istedet, på et alt for tidlig tidspunkt, men med litt torpedostemmebruk fra Sigurd klarte vi å få en time til på øret. Og nå innså jeg at vi så faktisk ikke Sindre etter det....hm.

Vel. så er det avgårde for å høre på klassene. Det er det som er den organiserte kappleiksdelen, altså konkurransen, tusen meter musikk. Folk konkurrerer om å være best å spille. Eller synge. Eler danse. Hardingfeler mot hardingfeler, flatfeler mot flatfeler, men trekkspill mot både trekkspill og durspill, og fløyter mot munnharper og bukkehorn og sekkepiper og slåttetrommer.
Akkurat det er jo litt sært, klassen eldre folkemusikkinstrument, men det er såpass få som deltar at det blir mest praktisk sånn.
Jeg deltar ikke bare så det er sagt. Først og fremst fordi jeg ikke vil, og dernest fordi man skal delta med det eldste slåttematerialet fra sitt område og for en kirkeneser er det litt vanskelig.
Men jeg hører altså på. og det synes jeg er så stas, å sitte i salen eller teltet eller hallen eller hvor vi nå er plassert, og se på alle folkene som er så forskjellige. Jeg tenker at de som er kjempegamle må synes at det er fint at det er så mange som er så unge som kommer og holder på.
Og så liker jeg så godt når de som sitter i salen tramper takten til det som blir spilt. Trampingen er en vedlig viktig del av musikken, uten trampingen kan det være litt vanskelig å forstå slåtten, og de forskjellige slåttetypene har forskjellige trampetakter. Når spillemannen er god, begynner publikum å trampe med sånn etterhvert. Jeg elsker å sitte inne i det store trampedyret og være med.

Etter klassene er det om å gjøre å finne festen. Det er kjempelett, den er over alt.
Selv synes jeg ikke så mye om de festene der jeg er den eneste som ikke har fremme fela, jeg synes det holder med at to tredjedeler spiller fele på en gang, sånn sett var det fint i år.
For ellers blir man sittende der og sutte på ølen sin og ikke ha noen å prate med.
I år ble det masse prat. Og masse spill.

Til slutt, for også dette innlegget har en slutt, vil jeg takke Sigurd for torpedostemmen, Ståle for stendig tilførsel av allergitabletter, Kristoffer for avslutningen på torpedostemmestarten, Lars Erik for organiseringen av palasset, og Feil Egil for is. Sigrid for husvasken, og Torill for at hun er så liten.

Plutselig

Nå er jeg plutselig på landskappleiken.
Veldig plutselig faktisk. Ikke at jeg ikke visste at jeg skulle, men jeg trodde jeg skulle på torsdag, og onsdag oppdaget jeg at sannelig min hatt nå går toget mitt om en halv time.
Oi. Oioioi. oioioioioioi!
Heisann hoppsann og hvor er kofferten og hvor er sekkepipa og ringe taxi og kommer den ikke snart nå går altså toget om ti minutter men helle akkevitt over i lommerlerka det rakk jeg og toget rakk jeg og, på sekundet. På sekundet faktisk. Jeg måtte hoppe ut av taxien omtrent i fart, i fotgjengerovergangen før togstasjonen, taxisjåføren kastet kofferten etter meg og jeg sprang, konduktøren blåste i fløyta og jeg kastet meg inn i toget.
Herregud.
Herregud altså. Jeg er nok mer i slekt med min far innimellom enn jeg liker å innrømme.

Her er de tingene jeg pakket med meg, som jeg kanskje ikke ville tatt med meg om jeg hadde hatt tid til å vurdere litt mer frem og tilbake mens jeg pakket:
jekkebånd
leatherman
svømmebriller
putevar

Men det fantastiske er at jeg faktisk har fått bruk for alt.

Landskappleiken er også fantastisk. men jeg må få komme tilbake til det.

videre!

Nå var det da ett eller annet jeg hadde tenkt å skrive om, men hva var det?
Jaja.
Jeg drar altså snart hjem, så jeg skifter flere ganger om dagen sånn at jeg skal få brukt alle sommerklærne mine i år.
Og så har jeg funnet fram sekkepipa, for jeg drar på landskappleiken i...overimorgen er det ja. Det er ganske lenge siden jeg har spilt, og oppi sekkepipebagen fant jeg den andre sekkepipa mi, den slovakiske, og den visste jeg ikke at jeg ikke visste hvor var engang.
Hu hei hvor den bråker. Den estiske altså. Det er slitsomt å øve. Men nå heter det jo ikke øve, ettersom jeg hverken studerer musikk lengre eller skal ha konsert snart.
Jeg er nok ikke så populær i huset. Men naboene hører på tv kjempehøyt til langt etter klokken ett så litt romslige må de også være.
Jeg er klar over at å høre på tv kjempehøyt er ei dårlig setning, men å se kjempehøyt på tv er like ille, det høres ut som man har knabbet med seg en sandvolleybaldommerstol fra festplassen i fylla, og satt den foran tven.

Ellers, noen kjappe ut:
Hvor langt kan en maur ramle før den slår seg i hjel?
Hvor langt kan en elefant ramle før den slår seg i hjel? Her snakker vi vannrette fall.
Kan man så frø rett i bæsj? Ettersom det er gjødsel?

Kjære nordmenn

Jeg beklager at jeg har kommet i skade for, ved enkelte anledninger, å stå i veien for enkeltpersoner blant dere. Jeg beklager også at jeg i fremtiden kan komme til å stå i veien, enten fordi jeg ikke ser dere, eller fordi noen andre står i veien for meg, eller fordi det ikke er noen steder å gå. Jeg beklager at dette har skjedd, at det stadig skjer, og at det kommer til å skje igjen. Jeg skal gjøre mitt aller, aller beste for at det skal skje så få ganger som mulig. Jeg lover å virkelig legge meg i selen for å redusere antallet slike hendelser i fremtiden.
Til gjengjeld lurer jeg på om det kunne vurderes, fra deres side, istedet for å dytte meg inn stativer med eddik, frysedisker, blomstedbusker, og dørkarmer, å prøve setningen "unnskyld, kan du være så snill å flytte deg litt?"
Dette er en setning jeg selv anvender flere ganger daglig, og om det av noen grunn skulle svirre rykter om at en slik fremgamgsmåte er fånyttes, vil jeg få avkrefte dette med det samme, det fungerer helt problemfritt. Det er faktisk heller ganske effektivt.
Så, jeg lover å anstrenge meg, og kanskje dere kunne se på om det kunne gjøres noe med situasjonen fra deres side også?

frk Figenschou.

P.S.:
Faen ta dere.

vemvet intejag

Jeg drar straks hjem igjen.
Egentlig skulle jeg være her tre uker til og jobbe med greiene mine, men så ble noen syk og sykemeldt og jeg må hjem og overta jobben. Altså blir det litt travlere med pråzjekt pinne enn planen var, og så mye solgløtt blir det vel ikke på meg heller, og i Kirkenes er det visstnok fire grader og vind fra nordøst, men jeg elsker jo Kirkenes. Ikke så betingelsesløst som før riktignok.
Livet mitt står på en slags vipp (hoi! nå ble det personlig her!) men det gjør det jo hver vår og egentlig synes jeg nesten det bare er deilig. Ikke så grusomt som før iallefall.
Jeg har altså søkt på denne jobben i BØ! men begynner å bli veldig usikker på om jeg vil ha den, det blir langpendling på en 50% stilling og vanskelig å gå i pluss. Hm.
Og så snakket jeg med en kompis som er derfra, og spurte litt om arbeidsstedet, jeg hadde hørt det lå litt utenfor sentrum, men han sa det gikk fint an å gå dit. Ja, forsåvidt var en kompis av ham blitt drept da han gikk på akkurat den veien da, men . Men, ja.
Jeg tolker det som et tegn. Et nei-tegn. Jategnet er at jobben er interessant.
Så her står "interressant" mot "langpendling" og "dødelig".
I tillegg er det endel andre faktorer som eksisterer, sånn at jeg aner rett og slett ikke hva livet bringer nå. Det er litt fint synes jeg.

google oversetter "onsdag 17 juni" parklivlig

I and my life and heart light guiding star took a coffee in the theater in the park today. I had some errands in town and he was persuaded to coffee sitting in the sun.
The only available light bench was pretty close which was perhaps a stag-party, at least it was a gang of youths who hoiet and filmet each other, he is one drank anything from a frisbee, and kept on throwing up, kameratene celebrating, ølboksene was skålt in, the threw some flounder, filmed more, accounted for henderne, brølte and settled on my chest, hoiet again, and so they put him down and ate their lunch. Kneip and salami and matpapir.
I like young people best when they surprise me.

ikke så mye å melde

-derfor legger jeg ut dette bildet av søstersen for å underbygge min påstand om at jeg er familiens høye, norske unge.

Parklivlig

Jeg og mitt livs lys og hjertes ledestjerne tok en kaffe i teaterparken i dag. Jeg hadde noen ærender i byen og han lot seg overtale til kaffesitting i sola.
Den eneste ledige belyste benken var ganske nært noe som kanskje var et utdrikkingslag, iallefall var det et gjeng ungdommer som hoiet og fimet hverandre, han ene drakk noe fra en frisbee og holdt på å kaste opp, kameratene jublet, ølboksene ble skålt i, de kastet litt flyndre, filmet mer, sto på henderne, brølte og slo seg på brystet, hoiet igjen, og så satte de seg ned og spiste matpakkene sine. Kneip og salami og matpapir.
Jeg liker ungdommen best når de overrasker meg.

Designeren jobber hjemme


Jeg driver for tiden blant annet med å lage noen knaggrekker av noe jeg tror er en gammel skohylle, og pinner i eik og bøk og bjørk og kirsebærtre og kryssfiner som jeg har vært og henta i forskjellige raid i kappkassa på kunsthøgskolen, oppgjenom årene.
Det er jo som skrevet litt utfordrende å jobbe uten verksted, og særlig utfordrende har jeg jo påpekt, er det å ha så liten plass, men det går absolutt, iallefall så lenge man innbiller kjæresten at det er en høyst midlertidig ordning.
Blant annet er alt verktøyet mitt bittesmått. Filer, jeg? Nehei, nålefiler! Høvel? Nesten, balsahøvel! Drill? Jepp, bitteliten! Ikke så kraftig, det er så, men jeg løser det ved å borre ganger i eika, slippe skruen nedi der, og skru resten. Ellers gir den helt opp, stakkars lille borremaskinen. Eik og bøk er den i mot, ellers går det bra. Og så lange jeg både limer og skrur alle delene fast tror jeg det skal bli solid nok.
Tvingene mine er også ganske små, og få, og det er helt supert. For det er litt komplisert med alle pinnene som skal festes vinkelrett på hverandre, så det må ordnes i omganger uansett, og ikke har jeg noen steder å ha tvingene når de ikke er i bruk så de får ikke bli for mange heller.
Og det aller beste er at siden det er som det er med plassen, må jeg vente på at limet tørker før jeg gjør noe annet, og da er det absolutt helt lov å spille DS i mellomtiden.

Men det slår meg innimellom, at her er jeg nøye på å feste eika i bøka med lim og skruer og jeg borrer og måler, men når alt kommer til stykket, skal disse pinnene til sjunde og siste festes i et mykskitfuruskostativ, uten særlig substans eller hold. Jeg har spekulert litt på hvordan jeg skal få alt sammen til å holde, ...jeg tror løsningen er patentbånd. På baksiden. Jeg kunne selvsagt bytta ut hele skostativet med eik, men det er litt på siden av oppgaven, og ikke har jeg nok eik heller.
Cirka sånn her skal det bli. To sånne. Litt forskjellige. Knaggrekker altså. de kan henges både på høykant og...hva heter det andre? Lavkant? Langkant? Langs?
Høh.
Nå kommer jeg til å ha den i hodet resten av dagen.

Gal sau

Borti gata her er det et hjem for psykisk utviklingshemmede, og ganske fysisk også.
Nå ble jeg litt i tvil, benevnelsene slutter jo å være korrekte ganske fort.
Sånne som blir trillet i kompliserte rullestoler, da.
De trilles ofte forbi her.
Derfor kom jeg til å tenke på da jeg var liten og bodde på Hesseng, for der også var det en sånn type boliger i nærheten.
Det var sommer, og Solveig satt og lekte på lilleverandaen. Plutselig kommer hun løpende inn, ikke så raskt målt i km/h, men meningen var nok å komme seg inn så raskt så mulig. Livredd. "Pappa pappa! Det kommer en gal sau!"
Pappa måtte ut og sjekke terrenget. Ingen gale sauer, ikke så mange som driver med villsauhold på Hesseng, men det kom ganske riktig en hvpu-mann trillende bortover gangstien, mens han ropte ØØØØØØØ. ØØØØØØØ.
Det syntes Solveig var helt greit, så lenge det ikke var noen gale sauer i nærheten.

Lørdag

Jeg har nettopp vært i byen og kost meg. Jeg var litt usikker på hvordan jeg skulle få det til og var litt skeptisk til hele prosjektet men det gikk ganske greit, det gikk fint.
Jeg skulle ikke handle nemlig, for klesskapet er så lite at jeg ikke finner noen av klærne mine, og når jeg finner dem er de like krøllete som noe pappa kunne hatt i sekken i en måned, og strykejernet brukes til å voksimpregnere turklær, så ren og pen og velkledd, men med sin egen scruffy look.
Så ingen klær. Ikke noe nedtur det, forsåvidt. Men hva gjør man da i byen en løsrdags formiddag?
Jo!
Men kan f.eksempel handle småting til skrotnissen, som man kan lage større ting til designeren av! Dette har jeg handlet:
en liten bolle av tre
en liten skuff av tre som hører til en annen del som jeg ikke har
en sånn matte av trepinner, som kan festes i noe annet tenket jeg
en sak av stål, blir bra med litt strips på
bor til den lille skrumaskinen min! som er liten, men jeg borrer jo bare i små ting. Når jeg begynner å borre i store ting, har jeg større plass, og da har jeg også plass til en stor borremaskin.
Veldig fornøyd.
Og sjokoladeboller!

En uvane jeg skulle ønske jeg ikke hadde er det der med å snakke til meg selv hele tiden. Jeg føler meg som landsbyfjotten når jeg hører meg selv si! "nye bor!" "tre. må være noe i tre""jada det blir KJEMPEFINT." "ka fan skjedde nu"
og dette har jeg ikke helt kontroll over. Plutselig har jeg bare sagt det. Utfor sjuølløv eller på en benk eller hvor som helst. Arrgh.
Jeg skulle ønske uvanen min var at jeg bare plutselig begynte å sveve istedet.

Og hvorfor ligger det døde humler overalt?

Nomade fremmedgjort av samfunnet og ikke minst av seg selv.

Nå har jeg jo vært borte lenge. Jeg har jo det.
Skjønt litt rart er det alltid at jeg har vært borte fordi jeg har vært hjemme, og når jeg er hjemme lengter jeg hjem. Jeg skal la den ligge. For min egen del, jeg kjente jeg ble akksom litt full her nå.
Et av tegnene på at jeg har vært hjemmeborte lenge, er at jeg ikke lengre skjønner systemet i klesskapet mitt. Det er jumpere i alle hyllene. Eller, alle hyller er jumperhyller, hvor er de andre klærne?
Og så har jeg jo alltid glemt igjen noe hjemme. Denne gangen tror jeg det er bankkalkuatoren. Jeg kan ikke finne den, men jeg er ikke kjempegod til å lete og dessuten gir jeg opp allerede litt i forsøket for hvis den er hjemglemt, hvorfor lete her?
Jeg er også rimelig rask å pakke ut når jeg kommer hit, etter å ha bodd i bag i månedsvis, når jeg bare har vært en snartur borte (borteborte) kan kofferten bli stående uutpakket på soverommet i ukesvis, nå er den utpakket i løpet av noen timer.
Men tombagen blir stående i månedsvis, det er så. Det er litt fordi jeg ikke orker å orge meg ut kjelledøra når vi vasker klær. Unnskyld, tørker. Så dårlig stelt er det ikke, vi driver ikke med stamp altså.
Vi kommer oss glatt forbi om det skule bli brann eller forsvømmelse, men da tror jeg nok vi lar de tre tomme koffertene bli.
Håper jeg.
En ting som jeg absolutt helt hadde glemt, var agurksåpen.
Agurksåpen var en av reisegavene jeg kjøpte til mhvsnavneiiiinevns, da jeg var i Kairo.
Han var jo som kjent bittelitt misfornøyd med at alle reisegavene var kjøpt på det lokale supermarkedet, men jeg gjorde altså mitt beste, selv om jeg nå i ettertid skulle ønske jeg bare hadde gått forbi agurksåpen. (Som dessuten viste seg å være tyrkisk.)
Den lukter nemlig ikke så godt. Men den lukter ikke stygt heller, ikke direkte iallefall, og det er egentlig problemet. For når vi har såpe, må vi jo bruke den. Man kan ikke bare drive å kaste saker som fungerer. Ikke at det er så knegert i huset, det er mest luther+prinsippet.
Ja. Så da står agurksåpen der og dunster, og hele badet lukter tyrkisk agurksåpe, litt emment, litt agurk, litt såpe, litt innestengt, litt hytte.

Og Mannen har selvsagt ikke klart å bruke den opp mens jeg har vært borte.

Og det lukter agurksåpe av hendene våre, litt sånn dunst som kommer flytende forbi når man glemmer seg og veiver med armene. Ikke stygt, men ikke akkurat blomster&parfyme heller nei.

I dag skal jeg gå på shåddibåpp og kjøpe ny såpe. Til helvete med luther.
Det er lov å kaste såpe.

Hyggebyggestygge

Jeg jobber altså hjemme, med sakene mine. Det er ikke så problematisk når jeg jobber på datamaskinen og lager digitale saker, skjønt litt problematisk er det jo å ikke pluteselig ha brukt hele dagen på husvask, klesvask og koppvask, men det er ingenting i forhold til vanskelighetene når jeg skal jobbe med fysiske saker. Det er vanskelig.
Men ikke sånn vanskelig som folk sier når de sier "vanskelig" og mener "umulig". Bare vanskelig.
For jeg må jobbe på det to kvadratmeter store stuegulvet. Hvilket vil si at alt som skal jobbes med på pakkes frem hver dag, fordi det måtte pakkes bort dagen før.
Aller først må kjøkkenstuebordet ryddes.
Som M...annen påpekte i går, er det sånn hjemme hos oss at alt har en plass, mens i hus med litt større plass er det ofte sånn at saker har plassen sin, og reserveplassen sin. Sånn at når ting flyttes fra kjøkkenbordet, settes det i hylla. Hos oss må det stå i sofaen. (Veldig vanskelig nå som vi har så mange bomster.)
Så.
Først går jeg tre turer ned på soverommet for å hente planker. Så går jeg ut i boden og henter lampeskjermer, strips, div. Divdivdiv.
Så plukker jeg fram en plate som er fyllt med lim, skjærekniver, skruer, sånne småsaker som jeg alltid trenger. Kjekt med plate, lett å rydde plass på kjøkkenstuebordet når jeg skal spise lunsj.

Og da er det klart for jobbings. (Før og etter lunsj altså.)
Eller planlegging. For ofte må det jo pusses og sånt. Og pussing og saging og maling, som egentlig er det eneste jeg har utstyr og plass til å drive med nå, er jeg nødt til å gjøre ute. Så stort sett er det mye venting på pussevær.

Hvis jeg skal bli i Bergen, må jeg nok få meg et verksted.

byggebygge

I går dro jeg på den gamle skolen min, for å snakke med verksmesteren og høre om jeg kunne få rote gjennom søpla hans. Eller ikke helt sånn, men litt sånn likevel, jeg hadde lyst å gå igjennom kappkassa, som jo er søppel, for å se om jeg fant noe interessant.
Skikkelig flaks for meg at han var tilbake på jobb den dagen etter to uker på sykemeldten. For det vil si at det var to uker med kapp, og topp på kassa.
Jeg fikk ta alle de pinnene jeg ville ha.
(Nå kom jeg på at noe av det jeg likte best da jeg var liten, var når vi var på besøk i Svartaksla og jeg og onkel Grabben tok oss en tur i vedskjulet og jeg fikk pinner av ham. En gang fikk jeg en utskåret skarv. I den alderen diskriminerte jeg ikke mellom bearbeidet og mindre bearbeidet tre, men skarven har overlevd, for det var ingen hjemme som plutselig fant ut at man skulle støtte opp yuccapalmene med den.)
Når jeg hadde gått gjennom kappkassa (tilbake i nåtiden) og funnet mange, mange fine pinner i bøk og bjørk og eik og kryssfiner, fikk jeg lov å starte saga og anlegget og sage litt også! Det var skikkelig stas. Jeg elsker sirkelsaga til kunsthøgskolen, den er best, best, best.

Jeg driver med et prosjekt som er starta av Miljøhuset i Bergen, de har invitert kunstnere og designere til å gjøre om på ting de ikke får solgt, ting som er fra feil tiår og sånn, åttinittitallsskjenker og sånn.
Jeg var i søpla der og, altså i haugen bak huset med det som skulle kastes, og fant noen saker. Jeg skal blant annet lage noen knaggrekker av skohyller og så de pinnene jeg var og henta meg i går.
Og en slags hengehylle av lampeskjermer, dørslag og noe jeg ikke vet hva er.
Og litt mer. Litt tidlig i prosessen for bilder.
Noen som vet hvor man får tak i de billigste lyspærene, forresten?

Litt mer om blånster, og en presisering.

Mannen er altså ikke blitt Doktor2000 enda. For det første er det en prøveordning som kan ende opp uten tittel, og for det andre er denne utstillingen eksamenen, lizzm. SÅ blir det evt disputas og tittel.
Og når begynte denne bloggen å handle om han hvis navnieimnevnes? Det er MIN blogg.
Derfor skal den i dag handle om blomster.
For vi har altså huset fullt av blomster etter fredagens utstillingsåpning.
Det er veldig stas.
Det vil si, jeg har et litt ambivalent forhold til blomster.
Da jeg var liten, og plukket blomster til pappa, pleide han å si Jaja, de var jo fine, men finest var de der de sto.
Og det var ikke hageblomster jeg hadde plukket, det var vanlige plen- og skogsblomster.
Etter det har jeg ikke likt å plukke blomster, stakkars blomster som må stå inne i norgesglass og dø istedetfor å stå ute i den friske luften.
Av en eller annen grunn gjelds ikke denne reservasjonen for blomster fra forretning. De har jo vært dødsdømt hele livet, så, da er det vel ikke så ille.
Som er helt motsatt i forhold til hva jeg tenker om dyr, bedre å spise rein enn kylling, som bare er alt opp på 2 trasige kvadratcentimeter som en annen Hans, og ikke har noe livskvalitet å snakke om.
Da ble det plutselig litt synd i peonene i vasene her inne.

Jeg tror trikset her er å forsøke å senke empatiscoren og innlevelsesevnen, og forsøke å bare ha blomster i hus, enkelt og ukomplisert, for hvis ikke kommer dette til å ta helt knekken på meg.

gratuleeeerer

I går hadde altså han hvis navn ei får nevnes, for nå har jaggumeg han begynt å lese bloggen, utstillingsåpning. På denne doktorgradsgreia si.
Jeg oppdaget at han ikke, som han selv har påstått, har sittet på kontoret og spist is de siste tre årene, men, viser det seg, har laget en liten bok.
Nå var det rett nok bare bilder, og ikke tekst, så en ordentlig bok kan man kanskje ikke kalle det, men nå har han nå laget den helt selv da.
Ganske fin.
Jeg hadde tradisjonen tro pakket inn et par sokker som jeg ga ham i gave.
Denne gangen hadde jeg ikke hatt tid til å finne en sånn trepakk med ulsokker, men jeg fant et par vanlige bomullsokker i skapet hans.
Nå høres det ut som han tar en doktorgrad i året, men forrige gang jeg gav bort sokker var på hovedfagsutstillingen hans. Levert med bud. Denne gang var jeg der selv.

Nå er huset fullt av blomster. Og det er nok ikke min skyld, men jeg hadde da i det minste brukt formiddagen på å kjøpe vaser, forutseende som jeg er.

Så godt som

Det er et mål i heimen å lage mer mat uten kjøtt. Kjøtt er ikke bra for miljøet. Alt det der. Dere vet.
Heldigvis har jeg en kokebok som heter Så godt som grønt- en vegetarisk kokebok, så det blir ikke helt her-er-kålen-din -tilstander.
Jeg tenkte litt på det, før jeg tok den i bruk, at det er jo et litt morsomt ordspill, så godt som grønt, men det høres også littegranne ut som om du ikke helt får til å lage gjennomført vegetarmat heller.
Og så viser det seg at det får forfatterinnen da heller ikke til.
I omtrent alle rettene er det fisk, skalldyr, eller fugl -"som kan byttes ut med for eksempel svinekjøtt!" for som hun sier, det er jo veldig vanskelig å lage god og næringsrik vegetarmat. "Alle husker vel brune og kjedelige lapskauser og sundkokte grønsaksretter?"
Heldigvis har hun et kapittel som er helt vegetarisk. Som hun sier, dette var det vanskeligste kapittelet i hele boken! Hun har jo en mengde lekre grønsaksretter på repertoaret, selvsagt, men de egner seg jo best som tilbehør. Men, hun fant ut, at siden hun selv ikke var vegetarianer var nok det en av grunnene til at det ble så vanskelig, så hun lot som om hun lagde mat til datteren og vennene hennes, og da ble det litt lettere.
Så jeg begynte å bla gjennom disse rettene da.
Jeg skjønner at hun har syntes det var problematisk. Utgangspunktet hennes har nok i stor grad vært å lage tradisjonele retter, og så -sukk- fjernet det deilige kjøttet. Resultatet bli jo da sånne ting som - i-kål, og det er helt riktig ikke så spennende. Og så skjønner jeg også at det ikke er så lett når du ikke klarer å strekke deg lenger en til poteter og neper på vegetarfronten, til nød paprika, til lørdagskosen.
Jeg er helt enig i at det er vanskelig å lage spennende retter med bare to, i seg selv, litt kjedelige ingredienser, så sånn sett må jeg jo si hun har klart seg ganske bra.
Ellers er det veldig mye grønnsakspaier.
Jeg valgte å lage de fylte paprikaene. De er fylt med potet.
Vi har ikke smakt på dem enda, for det har vært så travelt, men i følge henne smaker de like godt kalde som varme.
Det tror jeg på.

Bloggslapp

jadajada, jeg vet,
men jeg har sluttet i jobben i kirkenes, jeg har vært helgen hos solveig, vi har solet oss i hverandres glans og store mengder solskinn og lave mengder ozonlag, vi har spist ute, og i det store og det hele egentlig agert sydenferie, det var sinnsykt bra.
og så har jeg vært på jobbintervju og fått en omvisning i Skien, byen jeg har lovet å aldri flytte til, fått skyss til flyplassen i en veihøvel, tatt et fly som heter vildanden og hvor heldig navnevalg er egentlig det, men fløy gjorde det, og så har jeg ankommet bergen og mannen og leiligheten som er hjemme, men som ikke ligger i den byen som er hjemme, men jeg begynner å både godta og venne meg til akkurat det nå.
mannen har utstillingsåpning på denne doktorgradsskiten sin på fredag, det har han vel ikke sagt til så mange kan jeg tenke meg, men det har han da, så da skal jeg stikke innom en tur og se hva det er han har holdt på med de siste tre årene.
han sier han bare har sittet på kontoret og spist is og jeg er tilbøyelig til å tro på ham med et halvt øre.

10/10

Akkurat nå er det veldig bra. Jeg skal ingensteder med fly i dag, jeg jobber på et sted jeg har jobbet før og alle er veldig trivelig samtid...