Fåsebilde?

Det har blitt trykket på fåsebildeknappen når jeg omtaler både meg selv og Jendor og min mor.
Så jeg legger ut et bilde av Jendor. Min mor ville bare blitt forvirret og jeg vet ikke helt om kraniet mitt gjør seg på bloggen.

Men Jendor altså. Han hadde lenge en sånn greie med at han ikke putta mat i munnen. Alt annet gikk rett inn på typisk babyvis, men mat måtte noen andre gi ham. Han kunne bare spise rett av fatet om han skulle spise selv, hånden kunne absolutt ikke være involvert. Veldig rart. Etterhvert har han kommet over det der og spiser for eksempel både leverposteibrødskivbiter og peppekake selv, men da må man legge én og kun én bit på bordet foran ham. Blir det fler går han helt i stå.
Her har han en pepperkakebit i hver hånd, og hvordan skal han da få i seg peppekakebitene som ligger på bordet?
Han forsøker å løse det ved hjelp av den gode gamle Direktemetoden. Ikke så effektiv, kan jeg rapportere.
Men søt, da.


Kooos. Endelig.

Jendor har vært litt pjusk.
Sånn som unger er. Og jeg blir faktisk nesten litt redd da, selv om det bare er en liten forkjølelse og han ikke engang er tett i nesa, men han er jo så liten og hva om det er noe verre? Tenker jeg. For jeg er jo katastrofetenker.
Men samtidig er det litt deilig. For han er jo ingen kosebeibi. Han står oppreist i barnestolen og spiser, og han mest interessert i deg som klatrestativ. Et sånt klatrestativ man tar en liten pause på toppen av for å se om det er mulig å pirke ut øynene på. Men når han er syk, da blir han jo så liten og stille. Og legger hodet på skuldra di, og prøver bare bittelitt å pirke ut et øye. Og vil sitte på fanget.
Og vil sove oppå deg. Det siste høres kanskje slitsomt ut, men når man har en baby man vanligvis ikke engang får stryke over hodet uten protester, tar man det man får.

Litt tander

Jeg lurer på om man kan få støtte til kirurgisk forsterkning av kraniet, når man får vondt i hodet av å gå med lue innendørs? (luftiradiatorene)
Før var dette et problem bare når jeg sto på verkstedet med hørselvern hele dagen, men at lue skulle være et problem, se det var litt overraskende.
Aue.

Der vi bor

Jeg slutter ikke helt å tenke på det der.
At her bygde vi husene våre. Og en gang brant de ned, bombet og stukket i brann, og da var det vi som ikke kunne bo der vi helst ville bo men måtte legge i vei. Men det tenker vi ikke på lengre, det er 70 år siden. Nå har vi nye hus, som vi har bygget her, mellom Russland og Finland, og her ligger de da, husene våre, med varmekabler og flislagte bad og stuer og rom og julestjerner vi ikke har tatt ned enda og vedsjåer og garsjer og dukkestuer, og det er ingen fare med det. For Russland er ingen fare, og Finland er ingen fare, og læstadianerne er ingen trussel og det kan vi humre litt av, den siste tanken der, men Russland kunne vært en helt annen nabo, og Finland kunne også vært en helt annen nabo, men historien har vært snill og styrt oss dit vi er i dag, der vi sitter på de varme kjøkkenene våre og drikker kaffe og ser på gradestokken som drar kvikksølvsøylen sin lenger og lenger ned til den til slutt nesten er borte. Ingen kommer og forteller oss at nå er det på tide å komme seg bort igjen, med fare for liv og helse og prisgitt andres forståelse for våre behov men også fortåelsen for at vi fortsatt er mennesker og individer, fortsatt er oss, selv om vi ikke lengre sitter på kjøkkenene våre og drikker kaffe og lurer på om vi orker å dra ut og kjøpe avisen som sikkert har kommet med to-flyet, nå når det er så kaldt, vi kan heller lese avisen på nett i dag,
altså, her bygde vi husene våre. Og derfor er vi trygge.

Og de som var i Vestleiren og ikke klarte å se på at disse andre menneskene hadde mistet alt dette, de tre som tok loven og makten i egne hender, de gjorde noe mange sikkert sto og skulle ønske de kunne gjøre, men de der tre, de gjorde det faktisk. Og det skal litt til. Vi andre satt i husene våre og hadde meninger om det som ble gjort, men vi satt med disse meningene i våre egne hus som vi har bygd her, og som vi derfor kan fortsette å bo i, fordi både læstadianere og russere og finner oppfører seg, såklart gjør de det, noe annet ville jo vært småabsurd, men jeg slutter ikke helt å tenke
at det er bare flaks.


Å være trygg, og å bestemme selv.

Jeg ligger på sofaen og hører på Jendor og the Stig og Farmor som driver på på kjøkkenet og diskuterer hvem det egentlig er som skal ha grøtfatet i sin besittelse. Det virker som det er Jendor som går av med seieren.
Jeg hører også plutselig en diskusjon blant de to eldste om den eldstes klokke er vanntett. Jeg vet ikke helt hva som skjedde der. Jeg mistenker at det har med sikkel og begeistring å gjøre. Men jeg er så glad og nesten takknemlig i hjertet mitt over at det er dette vi driver med og dette vi bekymrer oss over og at jeg ikke er en av de som er plassert i Vestleiren en knapp mil bort og venter på å bli skyflet videre og ut av Norge og over i noen andres ansvar mens jeg bekymrer meg over livet til meg og mine barn.


Hvordan en kreativ realist spenner ben for seg selv

Jeg er en dagdrømmer.
Det er feil ord men jeg fant ikke det riktige.
Jeg er ikke en sånn som setter meg ned i en lenestol midt på dagen og ser ut i luften mens jeg drømmer om et liv på landet med ponnier og gjess. Jeg er ganske fornøyd med tingenes tilstand og når jeg ikke er det pleier jeg å iverksette prosesser for å komme dit jeg vil og de involverer ikke sitting i lenestoler med drømmende blikk.

Men jeg er jo en sånn søvnløs.
Og for å ikke forgå av kjedsomhet mens jeg ikke sovner, pleier jeg å forsøke å ordne opp i endel av de historiene jeg har hørt. Film, serier, bøker- jeg hopper inn og ordner opp sånn at folk får det litt bedre. I det siste har jeg vært endel i tsarens Russland under napoleonskrigene og advart enkelte mennesker mot andre mennesker.
Men jeg er jo også realist. Jeg er alltid den som blir sittende ved bordet etter at de andre har skutt i været av glede og nå danser jitterbug for å feire ideen om at vi skal invitere hundre kunstnere (nå er vi i virkeligheten, ikke tsartidens Russland) til å lage hver sin plakat om prosjektet. Jeg er den som, når det blir ørens lyd, påpeker at vi har et budsjett på 10000 og av det budsjettet har vi allerede brukt 7500 på flybilletter fordi "det blir så kleint med skype". Det irriterer meg litt at jeg er den, for jeg er også veldig kreativ, men når alle andre skal være idiotisk urealistiske så må jeg være den. Jeg føler mer at det er en rolle jeg blir gitt enn som jeg tar. (Jeg jobber helst alene.)
Men jeg får jo den rollen fordi jeg er realistisk og veldig praktisk anlagt og dette er egenskaper som kan kræsje litt i dagdrømmingen.

For jeg står kanskje der da, i en ballsal, i en annen tid og et annet rom og i en blanding av fiksjon og realisme, (-i litteraturen MEN historisk korrekt sådan) kledd i det fineste tsarriket har å by på, med håret vidunderlig fint oppsatt, som en slags lett utilnærmelig kraft i rommet, og men ja, hva med brillene? Jeg ser jo ingenting uten dem. Og på den tiden hadde de visst bare sånn runde fatninger og det kler jeg da virkelig ikke. Dessuten kan man åpenbart ikke være litt sånn innhyllet i et mystisk slør med briller. Altfor hverdagslig og boklig. Og hva med the Stig? Jeg kan jo ikke akkurat drasse ham med meg, hva skal han der å gjøre? Men jeg er jo nesten førti så det virker nok litt rart at jeg er enslig. Jeg får late som jeg er enke. The Stig er jo ikke født enda så da lever han jo strengt tatt ikke.
Men dansingen! Hva om jeg blir bydt opp til dans? Jeg kan virkelig ikke danse. Jeg eier ikke dansefot og jeg aner ikke hvordan man danser gavott og mazurka eller hva de når danset. For at planen om å bare seile inn i enkeltes liv og gi litt sånn mystiske men korrekte og gode råde mens man stirrer innsiktsfullt ut i luften skal funke, må jeg framstå som et slags lite tårn av selvtillitt og indre viten (og ettersom dette er tilbake i tid er jeg kanskje forholdsvis høy sammenlignet med den tidens kvinner, hvilket er til min fordel) og da kan jeg ikke ramle rundt på dansegulvet som en annen klovn først.

Jeg har altså ikke noe problem med den smått urealistiske øvelsen "å transportere meg selv gjennom tid og rom og fiksjon", og språket er ikke noe problem heller for det er jo fiksjon, en bok sant, og da er det det som sies som er viktig og ikke språket, så om jeg snakker fransk eller russisk eller meänkieli er ett fett og pannekake, alle forstår, men brillene! Et sted går grensen for hva som er fornuftig å forestille seg.
Og den går ikke ved reiser gjennom tid og rom, men ved nærsynthet og sivilstatus.
Det er ikke til å komme rundt.



stopp pressen!

men unnskyld, jeg har jo helt glemt å oppdatere dere:
jeg og koftesyersken skal treffes på den forstokkede holmen 6 februar!


hun skal sy og jeg skal sprette.
jeg har sydd sammen kofta nå (minus armer, minus holbi, minus hals) og livvidden er ca 20 cm romsligere enn på de to andre koftene mine. jeg er ferdig med å være gravid så det er helt unødvendig. jeg vil gråte.

Jeg har tyvet. By proxy.

Jeg er en sånn der forferdelig foreldrepersonlighet som får mitt barn til å stjele for meg.
Iallfall ga jeg Jendor en pakke non-stop å holde på med da vi var på butikken, og så glemte jeg det helt, og da vi var kommet ut hadde han den nede i vokisposen og ingen av oss hadde betalt for den.

Og så skulle jeg gå tilbake å betale, og så glemte jeg det. Og så glemte jeg det. Og så for vi fra hele Stokkende Holmen, men det betyr jo ikke at det er for sent.
Men nå har butikken brent ned.

Men hva med MEG da???

Jeg skulle til å skrive "jo men dere vet den der famøse togturen med hurtigtoget?" men så innså jeg at det er ikke samme tur jeg skal snakke om. Det er ikke den turen men en annen gang må det være, en gang vi dro til Oslo, og ikke derifra. Men det var nok også med hurtigtoget. Og det var også forsinket og det er poenget. Ikke voldsomt forsinket, men sånn som det bruker å være, en times tid eller noe. Og vi hadde fått sete ved siden av konduktørhula, så vi fikk jo overhøre alle samtalene fra folk som ville snakke med konduktøren om forsinkelsen.
Stort sett var det folk som ville vite hvor forsinket vi var og når vi kom fram. Konduktøren svarte det samme som han hadde sagt over høytaleranlegget rett før, at han ikke visste og at han skulle meddele alt han visste over høytaleranlegget så snart han visste. Det var ikke sånn at han satt og ruget på noe hemmelig informasjon som han bare ville dele på direkte foresørsel. Eller det sa han ikke da. (Og vi kan være glade for at ikke jeg er togkonduktør.)
Og så er det noen mennesker.
En dame kom igjen og igjen. Hun var vel sånn ca på min alder. Og hun bare "Du, jeg skal på jobb! Jeg rekker jo ikke det nå jeg! Det sitter 26 mennesker og venter på meg!"
Jeg vet ikke hva hun tenkte. At konduktøren skulle trylle litt? Eller ringe til Jernbaneverket og bare "Du! Vi har ei her som skal på JOBB skjønner du! Jah! Vi trodde jo at dette toget var fullt av folk som bare satt her for kosens skyld, men nå viser det seg at vi faktisk har et menneske om bord som SKAL noe når hun kommer fram! Nemlig! Dere må bare få fortgang på sakene! Rydd opp på linjen! Ja, det er riktig, på JOBB ja!"
Men ingen av de ca 43 gangene hun kom og forklarte konduktøren i detalj hvordan det nå forholdt seg med arbeidssituasjonen tok han hintet og kalte opp ansvarlig myndighet med denne tiraden.
Jeg tenker som så at hun hadde nok ikke tatt hurtigtoget før. Da planlegger man ikke noe samme dag.

Litt senere, i Stockholm, hadde vi vært ute i diverse ærender og var på vei hjem. Og vi har jo barnevogn. På stasjonen vår er det heis (som lukter tiss) og en jædrans lang rulletrapp. Man kan, om man er sterk og modig ta rulletrappa med vogna, men vi foretrekker nå heisen da for vi har så store hjul på vogna og det føles ikke sikkert å stå der i den kilometerlange rulletrappa med armer rett oppad strekk for å holde vogna på plass. Særlig ikke om Jendor ligger i vogna og det gjør han stort sett. Så da venter vi heller på tissheisen som alltid står oppe når vi kommer nede på perrongen, og alltid står nede på perrongen når vi kommer oppe i billetthallen.
Dette var ikke samme dag som hurtigtoget for da hadde det blitt mord i heisen. For i det vi ruller inn, kommer det en rasende engelsk dame med festlig lue og en urving med rullator på slep. Og kjefter og smeller. Vi må bare se og få snudd den der barnevogna så hun får plass, man kan IKKE ta så stor plass i heisen, har man barnevogn får man ta rulletrapp for det kan man ikke med rullator. Jeg sa at det kunne faktisk ikke hun bestemme, vi tok så liten plass vi bare kunne. Vi hadde rett og slett en stor vogn. Hun kjeftet og smelte og var ufin og veivet med armene og hadde to minutter på seg til bussen gikk. Jeg sa rett ut at da fikk hun heller planlegge litt bedre neste gang. Som å helle bensin på bålet. Såklart. Og det visste jeg jo, men jeg syntes ikke hun var ok og da gadd ikke jeg være ok heller. Vi kom oss nå både inn og ut av den heisen alle sammen men det var skikkelig opprørende å møte et sånt menneske. Selv om det var åpenbart at hun ikke var helt god. Folk som kjefter i festlige luer er sjelden det.

Disse to damene er helt sikkert sånne som, når man har allmøter om forskjellige situasjoner på en arbeidsplass eller skole eller i en forening, bruker "eventuelt"-posten eller en hvilkensomhelst annen post til å ta opp sånt som at stolen deres knirker eller  at skrivebordet ikke er helt optimalt innstilt.
Jeg tror de selv opplever at de møter mye motgang i livet. For der det er åpenbart for dem selv at alle andre skal tilpasse seg deres indre og ytre liv, er dette overhodet ikke noe alternativ for oss andre.

Men litt krydder i hverdagen er de jo. Og det som var så deilig med hun damen i helsen var at hun var engelsk og snakket gebrokkent og da kunne jeg smelle tilbake uten at noen begynte å mumle om oljen eller Petter Northug. For jeg biter jo gjerne tilbake. (Skjønt helst hadde jeg vel klappet til henne.)

Puslespill, titusen biter, snelandskap i snestorm i mørtna om natta.

Jeg har altså dratt frem et kofteprosjekt som har ligget på hylla siden jeg bare var smågravid. Og nå er jo Jendor nesten konfirmant. Så det begynner å bli en stund.

Saken er at min venninne koftesyersken også er skredder. Hun er dermed ute etter det perfekte snitt, mens jeg mer er ute etter noe som ligner de koftene andre kirkenesere går med. Men det perfekte snitt ser ganske bra ut da, så jeg er med på den, og for hver kofte jeg syr, justerer hun mønsteret.
Og jeg mitt mehe, noterer aldri. Eller jo, det gjør jeg. Men jeg mitt mehe, tar aldri ut nye mønsterdeler, jeg bare noterer på de jeg har. UT 14 HER!!! Hva har jeg ment med det? Hvordan skal jeg forholde meg til UT 14? Det betyr at delene i det perfekte snittet ikke nødvendigvis er helt etter planen og at det perfekte snittet kanskje ikke er helt der det skal være.
Men! Den gang jeg klippet mønsterdelene til den kofta som nå ligger på strykebrettet på syrommet, var koftesyersken tilstede, og vi tror begge at det ble rett. Aktig. Endel justeringer ble også gjort i klippen.
Men. Når jeg nå tok fram kofteprosjektet, hadde jeg to ekstra deler. Sett i forhold til de andre koftene jeg har sydd. To kiler jeg ikke aner hvor skal inn. Her? Her? Eller her? Nei, for her er det jo allerede doble kiler. Eller vent, snakka vi om å flytte de kilene for at kofta skulle dra mer forover liksom?
Jeg mitt mehe, har ikke notert.
Og når den ene er sørpå og den andre er nordpå, er det ikke så lett å samlokalisere for å få ryddet opp i dette. Vi har ringtes og tatt bilder av deler og telefonert og tegnet og forklart, men hver gang vi tror at ah, sånn er det vi har tenkt, dukker det opp et nytt moment (som at trådretningen på kilene ikke var sånn som vi trodde) og så må det tegnes nye planer og telefoneres litt mer.
Koftesying med telefonsupport er jo ganske lukuriøst da. Men the Stig har ymtet frampå om at dette ettehvert virker ganske håpløst og at hele prosjektet kanskje skal utsettes til koftesyersken og koftespyersken begge er på Stokkende Holm, og at man kanskje da skal få orden på dette. Før og etter en elgmiddag.
Og jeg lurer litt på om han har rett. For nå begynner jeg å bli lei av å sprette.

Å ikke nordre på egne premisser

Da jeg gikk på skolen fikk vi være inne om det var kaldere enn tyve minus. Nå slo deg meg her at vi fikk jo sikkert være ute også, men det var det nok ingen som valgte. Kanskje fotballgutta. Iallefall, minus 19,7= stå ute i en halvtime. Sikkert fordi friskluft er så sunt. Da vi gikk på den minste barneskolen lekte vi i den halvtimen, men på et tidspunkt mister det sin sjarm å bale rundt i sneen og når man blir sånn 12-13 er det ikke så mye annet å finne på der ute enn å stå rett opp og ned og fryse og vente på at du skal bli sluppet inn igjen.
Det var ikke sånn som det er på sånne amerikanske filmer at med en gang det sner så springer alle ut og lager snemann i skolegården. For det første er det jo ganske vanlig og dermed ikke så magisk at det sner, og for det andre så er de fleste vinteraktiviteter man ser at fok driver med på film eller tilogmed i alminnelige barnebøker tilpasset et annet klima.
Det er rart det der.
Når man tegna familien sin tegna man dem på en grønn plen og gjerne med et epletre i bakgrunnen. For sånn skulle en barnetegning se ut. Vi tegna barnetegninger, ikke familien vår. For normaltilstanden var jo vinter og epletrær var det ingen som hadde sett.
Når vil lekte ute om vinteren prøvde vi å lage snemenn og sneballer og sneborger og alt det der som det må være på grensa til mildvær for å få til. Vi fikk det altså aldri til. Kramsne er en sjeldenhet i arktis.
Og vi måtte finne på noe annet. Men så mange ganger vi prøvde! Ut å leke? Vi lager en snemann!
Og det er litt pussig det der, hvordan man forholder seg til sin egen virkelighet gjennom en fortalt historie.


å leve med min mor

"ååå...ka hete det der litt moralistiske bandet fra Halden, dem som ikke hete dance with a stranger?"


Svaret er Donkeyboy.
Kjære mamma, vi elsker deg, men det er ikke alltid like lett å forstå hvordan du tenker.

Og nå: været

Vi kler oss ikke likt som i Kirkenes når vi er i Stockholm. Det virker kanskje overmåte logisk men la meg forklare hvorfor det ikke er det:
Sett at det er fem grader ute. Og det for eksempel er desember.  Og vi er i Stockholm. Da har vi på oss ullgensere og ytterjakker og votter og skjerf og luer.
Men sett at vi er i Kirkenes. Og det er fem grader ute. Og det kanskje er juli. Da er vi såklart i Kirkenes. Vi tar ikke på oss votter og luer da ikke. Vi tar kanskje ikke akkurat på oss sommerkjoler heller, iallefall ikke the Stig, men en form for barmarkssesong markerer vi da med våre kledeboner.
Som nordinger skal man liksom være så flink til å kle seg etter forhold, men jeg mistenker at vi kler oss litt etter kalender. Og geografi.

Noen kler seg etter speilet. Og det fungerer ikke særlig godt.
Jeg mener de der som ikke vil ha på lue. Og skjerf. Og helst ikke votter heller. Jeg kan jo også forstå det, man står der foran speilet og er så fin i Acne-kåpa eller ski-doo-jakka, og så ødelegger man hele inntrykket for ikke å si sveisen med ei lue eller et svært skjerf. Det virker som om jeg gjør narr nå, men jeg mener det, jeg skjønner at hvis man føler seg kjempefin foran speilet der så har man ikke så lyst å ødelegge med et plagg man ikke får til å høre hjemme i kolleksjonen. Så da bestemmer man seg for å lide litt for skjønnheten, og det er man da i sin fulle rett til.
Det er bare det at det ikke fungerer, for speilet er innendørs.
Går man ut i flerfoldige kuldegrader i tynnkåpa og dett var dett, så ser man frosen ut. Og da mener jeg ikke frosen på den måten som det blir om man klipper ut et bilde av en som ligger på en strand i bikini og så limer man det inn i et bilde av en nordpolekspedisjon, det ser jo såklart også kaldt ut men det er innlevelsesevnen som fikser det, jeg mener at man får et frosent utseende.
Man blir rød på nesen. Man blir rød rundt nesen. Man før røde ører. Av en eller annen grunn har man ofte halvåpen munn. Man får skuldrene som øredobber. Man blir veldig stiv i holdningen. Man ser kanskje litt ut som en svane med bechtrevs i skjelettet og aralditt i fjærene. Og det ser ikke sånn der ledig og elegant ut som man var da man sto inne i varmen foran speilet. Ikke teit, ikke sånn åh-så-teit-hun-er-som-ikke-har-på-lue, men det ser heller ikke så lekkert ut med et rødflammete fjes og en kropp som ikke helt vil røre seg.
Det funker ikke. Været vinner.

Og så kunne jeg jo skrevet flere meter til om kunsten å kle på Jendor rett mengde klær i diverse temperaturer, men jeg kjenner jeg blir sliten bare av tanken. Det er jo nærmest umulig å få på en unge riktig mengde med klær.
Men lue har han da.

Nesten så man får litt medlidenhet, men bare nesten.

Telefonen til mamma ringer, hun ser på displayet og tar den.
"Jaha, sir du det," sier hun og ser på meg og nikker med det der blikket som sier sånn HÅ HÅ HÅ DU. Det er litt som noen som har en ond plan og litt som noen som nettopp har stirret en katt i senk.
"Vunne, ja, det va jo fint! Ka æ har vunne? Å ikke enda nei"
"Mhm mhm mhm mhm."
"Kor mange da?"
"KOR MANGE e det som har sjansen til å vinne det her?"
"Ja men når du sir at æ e "en av veldig få" som har sjansen til å vinn, så må du jo vite kor mange?"
"Kordan kan du vite at vi e veldig få da?"
"Jamen om du ikke vet kor mange vi e, kordan kan du vite at vi e få?"
"Så kor mange e vi?"
"Men kordan vet du da at æ e en av få?"
"Æ vil bare vite kor mange det dreie sæ om."
...
...
...

Jeg går på kjøkkenet og ser om det er noe godt i kjøleskapet.

Rørørørørø!

Det er ingenting som er så søtt som når en som ikke kan prate prater i søvne.
rørørørørør...rø.
Det artige er at jeg kan tydelig høre at Jendor prater finnmarking. Jeg hadde nok hittils tenkt på babyspråk som bare babyspråk, men det er ikke tvil om hvor han kommer fra. Det er som å høre et gjeng finnmarkinger sitte å prate i et annet rom sånn at man hører dem men man hører ikke helt hva det er de sier. Jeg tror kanskje tilogmed de kommer fra Berlevåg. Det er en lovlig tjukk R Jendor holder seg med. Rørørørørørø! Jeg er litt usikker på hvor han har den fra. Vi var jo i Vardø i sommer men jeg trodde ikke han ble så fryktelig påvirket av den korte turen. Dum var jeg.

Og så kan jeg jo bare melde, for den som ikke klarer å tenke seg til sånt selv, at det å fly med en som sover nesten hele døgnet nok er en helt annen historie enn å skulle fly med en som har et litt annet krav til underholdningen. Jeg gleder meg til det kommer sånn hurtigfly mellom Stockholm og Kirkenes. Da skal vi ta det.
Medmindre det er i slekt med det der hurtigtoget. Da skal vi ikke ta det.
 

Enda et håp for 2016

Kanskje jeg blir ferdig med den kofta jeg starta på i 2014.
Det hadde vært kjekt.

Men gleden over å ta fram et prosjekt som har ligget på hylla i over et år, og der du må starte med å sprette opp absolutt alt, alt, bortsett fra sømmene der du har kastet over kantene, og deretter bruke to dager på å få det rett, nei den...den er liten.

Et håp for 2016

En av de tingene jeg ønsker meg for 2016, bortsett fra mer av det samme, er å gjøre det slutt med Stockholm. Det var mye enklere å pendle før vi fikk han nye samboeren. Og vi har jo ingen permanent løsning i Kirkenes, det har løst seg ved at vi kjenner noen andre som pendler enda mer enn oss. Tjukkeste slekta.

Men jeg har jo allerede lenge vært lei av at hver gang man strekker ut hånden etter noe man nettopp satt fra seg, så er den tingen i et annet land. Og nå begynner jeg også å bli lei av reisingen.
Så derfor. Farvel nomadisering. (fingerkryssing)

10/10

Akkurat nå er det veldig bra. Jeg skal ingensteder med fly i dag, jeg jobber på et sted jeg har jobbet før og alle er veldig trivelig samtid...