Storbypåske i Pasvik

Jeg har jo altså da et ønske om å komme meg på hytta i påska. Med familien. 
Jeg har ikke skuter. Hytta ligger ikke ved veien. Det er litt for langt å gå på ski med syvåring og ti sekker ved. Ikke ti sekker da. Men vi har ikke brukt hytta på vinteren før så vi må ha med litt prekeveiznsj. Senere kan vi sikkert begynne å gå på ski men i år må vi fraktes.
Jeg prøver å orge meg skyss. Aaaargh.

Først prøver jeg å bare slenge ut en forespørsel på Facbook og jeg får napp, et turistfirma, men de skal ha 2.500 og det er litt drøyt når det koster mer å dra på hytta i to netter enn å legge seg inn på hotell. Likevel, det hadde kostet mer å kjøpe egen skuter.  Såh. Men. Jeg ringer hyttenaboen min for å snakke litt om isen på elva, han tipser meg om noen andre, (insert finskklingende navn åpenbart fra Pasvikdalen.) Jeg ringer finskklingende navn, åpenbart fra Pasvikdalen, han har slutta med skutertaxi, ber meg ringe (insert annet finsklingende navn, åpenbart fra Pasvikdalen), som også har slutta, men som tipser meg om et tredje finskklingende navn, åpenbart fra Pasvik, som jeg ringer, vedkommende sier, men, du heter Thoresen, da er du jo fra Bjørnevatn, ring en av Johansenbrødrene, og jeg bare eh, pappa var fra Bjørnevatn, jeg er ikke sikker på hvem du snakker om, og tredje, eller er vi på fjerde finskklingende navn nå? sier, ja eh ok, jeg ringer ham, og så ringer jeg deg opp igjen. Det var jo mer en vennlig så nå venter jeg og ser om jeg muligens blir oppringt og at det ender med et menneske jeg egentlig ikke aner hvem er eller hva gjør kan dra meg og familien til hytta.

Så tipsa stesøstra mi om en som jeg engang har hatt på vevekurs og som er gift med en (insert bjørnevatnsklingende navn her) som muligens bor i den ene enden av det mest logiske transportpunktet for å komme seg til Harefoss, så nå har jeg sendt henne også en melding for å høre hvor hun har bosatt seg og om det stemmer at hun har giftet seg med en bjørnevatnsværing.
 
Jeg blir alltid litt nervøs når man har mer enn en tråd ute og vifter prøvende samtidig, men jeg tror det er sånn man må gjøre det. I verste fall betaler jeg mer enn en flybilett til destinasjon storbypåske for å komme meg på hytta, men isåfall gjør jeg jo bare det da. Det går fortsatt noen turer med innleid sjåfør og transportmiddel før det lønner seg å kjøpe egen skuter. 
Eller helikopter.

update/edit/gerd
Hun som hadde giftet seg med en bjørnevatnsværing, hadde giftet seg med en bjørnevatnsværing som ikke hadde skuter som kom til å overleve frakt, men han som kjente noen som kom fra Bjørnevatn som jeg burde visst hvem var og som han skulle ringe til, fortsatte å ringe rundt til alle i Pasvik/Bjørnevatn/Langfjorden da bjørnevatnsværingen jeg ikke visste hvem var ikke kunne, og til slutt ble jeg oppringt av noen andre fra Bjørnevatn, kanskje riktignok gift med søstra til en av de som ikke kunne, når jeg tenker meg om, og han hadde unger som hadde fri fra skolen og som kunne frakte oss for en tusing. Og jeg får låne hjelmer av en kompis. 
Nå ble jeg glad.

Dagens staus:


The Twig: frisk
The Fig: friskaktig
The Stig: strålende som vanlig.

Jeg er på jobb ihvertfall! Jeg gjør ikke så mye men later som om jeg lar alt som er på ateliéret bare sive inn i hodet og så en annen gang jeg er her kommer det til å ramle ut igjen som ferdige ideer. Det må jo være sånn jeg jobber?

Jeg drømte i natt at jeg lot som jeg ikke kunne gå, jeg aket meg rundt på rompa i en kjeledress og på ei pappskive, og så kom det noen som visste at det var jo ikke noe galt med meg, og da ble det litt vanskelig og jeg forsøkte på en måte å lyve meg ut av situasjonen. Jeg skyldte på knærne, knærne du vet, jeg kan ikke gå med dem bestandig.
Jeg drømmer denne drømmen ofte, men det er første gang i kjeledress og på papp-plate, vanligvis løper jeg rundt og later som jeg besvimer. Jeg skjønner ærlig talt ikke helt hva den betyr.
At jeg gjør meg mye til i hverdagen? At jeg ikke tror at jeg er forkjølet? At jeg ønsker meg en kjeledress? At det ikke er noe i veien med knærne? At jeg er en bedrager? At jeg ikke får nok oppmerksomhet og medfølelse fra mine medmennesker? 
Jeg føler egentlig ikke at noe av det ovennevnte stemmer, men det hadde kanskje vært litt artig med en sånn kjeledress. 
Og en annen ting, dere vet den påstanden om at alle man møter i drømme, at alle ansikter er ansiktene til folk man en eller annen  gang har møtt i det virkelige liv, for hjernen er ikke i stand til å finne på ansikter? Hørt den? Ja, hvordan VET man det? Det er jo ingen som kan se de ansiktene jeg ser når jeg drømmer!

I morgen er det siste arbeidsdag før påskeferien overmanner oss, kjenner jeg omstendighetene rett dukker det opp masse som bare MÅ gjøres akkurat i påskeferien, for så mye respekt har omgivelsene for tiden til en frilæææænser, men det blir nå som det blir det da. Det eneste man kan gjøre med det er å ikke stresse.

Jaha åkei

Nå er Jendor syk. Først tenkte jeg JEG FÅR JO ALDRI JOBBET men så kom jeg på at jeg skulle jo uansett klippe meg &altdetder i dag så jeg hadde ikke tenkt å jobbe. 
Og jeg er heller ikke helt frisk. Det går framover men ikke med stormskritt. Jeg er mest lei, jeg vil ut og måke snø og ut og gå men det er bare så vidt jeg orker og det kryper i alle muskler av stillesitting. 

I natt våknet jeg av at Jendor var så kokvarm og urolig. Han hadde kommet inn og lagt seg hos oss og avogtil går jeg da og legger meg i hans seng, særlig om det snorkes i vår seng, og det var da også planen, hvilket jeg informerte the Stig om, men så sa bare alle mine morsinstinkter at jeg mått bli hos det kokvarme barnet, man forlater ikke et sykt barn, hvilket førte til at jeg våknet gjennom natten av at ungen var urolig og av at the Stig rev av meg hele dyna for å legge den over Jendor, ettesom the Stig trodde jeg var i et annet rom og ikke under den dyna, og jeg fikk liksom ikke formidlet mine endrede planer heller ettersom jeg var jo så TRØTT, og det er jeg hvertfall nå, omenn nyklippet i det minste. 

Jeg håper the Bairn er friskt i morgen, jeg håper jeg er frsk i morgen, jeg håper det blir jobbing og fremdrift fremover, eventuelt total zenaktig ro over mangelen på utført arbeid.
Og litt mindre maur i musklene.

Et innlegg der jeg snakker meg selv gjennom skidag, bursdag og jobbstress, værsågod

Ja her sitter jeg å jobb og er usikker på hvor lurt det egentlig var, men jeg orket ikke være hjemme en eneste dag til. Om jeg ikke får gjort så mye her så har jeg iallefall en annen utsikt mens jeg ikke gjør det.

Og litt flaks hadde jeg, for i dag er det skidag på skolen, som i seg selv er utfordrende når det går fra minus tyve på starten av dagen til pluss tre og en halv på midten av dagen og hvaskaldehapåseg, men ihvertfall, the Stig skulle til tannlegen i morrest og da skulle jeg alene forberede skidagen med matpakke og pølsetermos og kakao og sitteunderlag og grillpinne og ekstra votter, samt forbereder meg selv til arbeidsdag (hvor ER egentlig nøklene når man har vært hjemme halvannen uke? Eier jeg en BH? Har jeg rene arbeidsklær? Skitne i det minste?) og få transportert barn og sekk til skitur og sekk til SFO med spark ned på skolen og jeg er jo på 25% av makskapasitet her, men heldigvis, ikke for det stakkars mennesket da, men heldigvis var det noen som hadde så vondt i tennene sine at de måtte få timen til the Stig og da gikk det akkurat, med to voksne til prekevering og en bil til transport. 
Enda holdt jeg på å forgå av irritasjon da jeg måtte be the Twig tre ganger om å huske ullsokkene og han likevel glemte det og til alt overmål tok på feil sko (SKIdag er lik SKIsko) og da han til slutt tok på riktig sko etter å ha blitt påpekt ->diskrepansen og påminnet ullsokker igjen, klarte å huske EN sokk. I en sko. Herregud. Det barnet har mange kvaliteter men mental tilstedeværelse i hverdagen er ikke en av dem. 
 
I morgen skal jeg klippe håret. Da går en god del av dagen til det ettersom frisøren er inne i byen og jeg må dit. Torsdag og fredag burde det være mulig å få jobbet. Så kommer påskeferien. Og nå innså jeg, on another note eller hva man skal si, at the Twig har bursdag første dag etter påskeferien hvilket betyr at alt som skal ordnes av presanger og evt leie av lokale (aldri mer bursdag hjemme, aldri mer) og kake og slikt, må ordnes...før lørdag? Og etter påskeferien er det to uker så drar jeg og er borte i ehhhh fem uker. Så jeg har to uker igjen på jobb før juni?
Herregud jeg trenger en sånn der personlig assistent som rikfolk har, jeg er jo ikke i stand til å
administrere mitt eget liv. Herregud. 
 
Og så trenger jeg en assistent som sier MEN DETTE GÅR JO BRA for det er jeg ikke så flink til selv. Det går bra. Jeg har fem år med stipend og en kjempe soloutstilling rett rundt hjørnet. Herregud. Det går helt fint om det kommer en påskeferie midt oppi alt. Det har jo liksom allerede gått bra. 





Del femtién milliarder

I morrest da jeg våknet kom det sol inn vinduene og jeg hørte måsen....måse? Kvitre? Hva gjør måsen? Kauke? Gaule? Skrike? Vrinske? nede ved fjorden, og er ikke det et vårtegn så vet ikke jeg, så besku da min forundring da jeg gikk på badet og det sto minus 21 på gradestokken. Hvordan henger dette sammen? Og upraktisk også, for de skulle ha skidag på skolen og minus 21 med en liten bris føles-som-minus68 er ikke perfekt når du skal passe på og ha oversikten over at 200 elever ikke forfryser kinn og tær. Og så må du gå på skitur i full ull- og boblebekledning, og det er ikke alltid så motiverende. Men eventyraktig vakkert utenfor vindene, det er det.

Jeg er nesten frisk, så godt som, jeg er bare så tungpustet. Ikke at det er vanskelig å puste, luften går inn, luften går ut, ikke noe problem, men hva gjør den når den er der inne? Ser seg om og drar igjen? Det har liksom så liten virkning å drive og puste inn og ut, det føles som om jeg gjør det feil på en eller annen måten og jeg har det konstant som om jeg akkurat har sprunget opp alle trappene og så kommet på at det jeg egentlig skulle ha var i kjelleren og så sprunget ned og så opp igjen for å skru av vifta på badet. Jeg får ikke pusten på plass. Jeg får den ikke til å utnytte sitt fulle potensiale.
En annen ting som også ofte skjer når jeg blir syk er at jeg blir vekselvarm som et annet krypdyr. Jeg har liksom ingen egen termostat. Jeg drikker én kopp te og så er jeg helt utslått og ligger og svetter i vår badstubefengte innetemperatur og så går jeg i gangen og trør i en smeltedam etter morgenens inn-og-ut etter skisko og solbriller og da må jeg ligge under to ulltepper. Nå høres dette kanskje ikke ut som nesten frisk, men jeg vil iallefall si mye bedre. Ikke syk, bare liksom litt feilprogrammert. Og sliten. Ihvertfall på vei oppover!

Rapport fra lasarettet del femti milliarder

Det er helt innafor å være lei av å være syk på åttende dagen. Jeg hoster iallefall litt mindre. I går ORKET jeg liksom ikke hoste mer, hver gang jeg måtte hoste hadde jeg bare krefter til å hvese litt. I dag fryser jeg mest. Og orker ingenting. I morgen skal jeg ha fri fra jobb for da  begynner min firedagers arbeidsuke men mest sannsynlig er jeg syk og er jeg frisk må jeg nesten komme meg på jobb. 

Men fortsatt glad for stipend, om enn fra horisontalposisjon.

Tidlig evaluering

Nå har jeg hatt min første firedagers arbeidsuke, selvom det egentlig er neste uke. Hvis jeg skal prøve meg på en tidlig evaluering så var den eneste dagen jeg jobbet, den dagen jeg hadde fri. Begynner å skjønne hvorfor ingen arbeidsgivere tapte penger på forsøket. 
De andre dagene var jeg syk. Nå vet jeg ikke helt hva jeg gjør med mandag, som jo også skal være ordinær fridag, hva hvis jeg er syk da og? Men jeg kan jo ikke ta fri på tirsdag, jeg har jo ikke vært på jobb på evigheter. Dette er kanskje, som så mye annet, best tilpasset folk med normalfungerende immunforsvar. 
Nå skal jeg sove litt.


Syk, sint, og helt uvettig glad

På et tidspunkt, når man har vært syk en stund, begynner man å bli litt sliten av selve det å være syk. Å sitte og hoste gjennom natten for eksempel. Og så er man jo syk i tillegg. Og det er kjedelig. Der er jeg nå, ikke på topp. Jeg orker ikke helt å se en serie eller film heller, for da må jeg finne den og så må jeg følge med, og begge deler virker litt uoverkommelig. Men akkurat nå hoster jeg ikke og det virker overmåte lovende.

I går ringte de fra Konstfrämjandet, som jeg jo hadde sendt en skarp mail til, for det viser seg at jeg overhodet ikke sender så skarpe mailer som jeg tror, så de hadde ikke helt fanget opp min enorme irritasjon. Jeg har lest mailen på nytt, åkei de har helt rett der. Derimot hadde de lest gårsdagens bloggpost og der skinner jo irritasjonen mye mer igjennom (kanskje på grunn av bruken av ord som "tullinger" for eksempel?) og så ringte de da og det ER så deilig når man får lov å være akkurat så sint som man er. Det verste er jo når den i andre enden begynner å bortforklare eller kanskje tilogmed antyder at du skal ta litt ansvar selv, men nå fikk jeg påpeke uten å bli motsagt, at dette var da helt ekstremt uprofft. Og det var veldig profft! Av dem, ikke av meg, jeg tuller jo bare rundt med pinnene mine, jeg kommer nok aldri til å falle inn under kategorisen "proff", i høyden kan jeg bli sint. Og det var veldig fint, både fordi jeg var jo veldig sur og fikk lov å være det, og fordi det er en av de beste biennalene jeg har vært med på og bare av den grunn er det fint å ha et bra forhold til folk. Vi la en Fremdriftsplan for Skyldfordeling og Ansvarstagen i Skriftlig Form til Tollvesen i Ettersendt Vedlegg, men rakk ikke sette den ut i live før jeg fikk et brev fra Tollvesenet der det sto, jaja din tulling, her kunne du kanskje ikke handlet annerledes, så vi frafaller. Men husk at det ER ditt ansvar uansett.
Og det har de rett i, det er noe av det litt skumle med å være internasjonal kunstner, uansett hvor mye man forbereder og skriver proformaer og leier inn proffe firma, så er det faktisk til syvende og sist ditt ansvar hvis de kokker på spaden. Det kommer man ikke unna. Og man må gi fra seg det ansvaret, man kan ikke henge rundt på diverse grenseposter og overse ting selv heller. 

Jaja. Syk og sint, jeg har all grunn til å være glad. For det første er jeg jo ikke sint mer selv om jeg må himle litt med det indre øyet når jeg tenker på den opprinnelige håndteringen av frakten, men for det andre har jeg, hold på hatten nå, hold stokken, hold brillene og mansjettknappene, blitt tildelt et femårig arbeidstipend av den Norske Stat, avdeling kulturrådet eller hva de heter for tiden. Fem år med økonomisk trygghet. Fem år! Ett, to, tre, fire! og så enda ett! ÅR!
Det kom inn 6400 søknader i år. Av disse har jo ikke alle søkt femårig, men jeg vil tro de fleste har det, det er liksom ikke noe vits å krysse av for ett år om det er en sjanse for at stipendkomiteen ser noe i søknaden din de liker og gir deg fem. Noen ordninger har ikke femårig tror jeg, men likevel, brorparten. 
Og det er delt ut fjorten femårige totalt. Og der er jeg. 
Og på en måte har man jo lyst å brøle dette ut på instagram og facebook og motta likes i bøtter og spann, heiarop og små klapp på egoet, men så vet man at akkurat nå sitter det flere tusen (ca 5400) der ute og er litt fortvilet over avslaget de fikk. Hva nå med kunsten, hva gjør jeg? For brorparten får ingenting. Og av de ca tusen som får noe får de fleste et diversestipend, som er mellom 20.000 og 100.000. Så jeg er helt klart i den heldige gruppen, og jeg minner meg på, og i den FORTJENTE gruppen, jedorias, heia meg! flinkflinkflink! men man glemmer aldri at de fleste som faktisk fortjener det ikke får, for det er ikke penger nok. 
Det blir alltid litt dobbelt, som om man gleder seg over andres ulykke og derfor må man holde litt tilbake. 
Men ikke på bloggen! For den leser jo nesten ingen lengre!
HURRA JEG FIKK FEMÅRIG E DU HELVETTE LÆNSMANN!
Oioi.

Hallo, det er meg

Jeg våknet med verdens groveste whisky&marlboro-stemme, jeg høres seriøst ut som farmor, hadde det ikke vært for at ingen av de andre er i live lengre skulle jeg ringt rundt og latt som jeg hadde stått opp fra de døde. Eller det er to søskenbarn i USA. Men det er ikke helt verdt telefonregningen.

Jeg var ganske sikker i går kveld på at jeg skulle på jobb i dag, men jeg er like sikker nå på at det går jo ikke. Jeg får forsøke å jobbe litt hjemmefra, det er alltid litt administrasjon man kan ta tak i. For eksempel fikk jeg en streng mail fra tollvesenet i går med varsel om tvangsmulkt, og det er fordi de tullingene i Luleå ikke deklartert kunsten ved grensen, de prøvde å improvisere en del der skal vi si, ble stoppet, og det viser seg at den måten de kom seg gjennom på til slutt var ved at sjåføren sa at han kjørte kunsten som en vennetjeneste for meg. Han var ansatt av Konstfrämjandet som er en statlig organisasjon for å gjøre jobben så jeg ble enormt irritert da jeg leste brevet fra Tollvesenet. Jeg har sendt en mail som speiler den enorme irritasjonen til Konstfrämjandet, og til Tollvesenet er det sendt en kopi av utlånskontrakten der det står at KF har ansvar for kunsten og frakten av denne fra den forlater atelieret, samt et forklarende brev, men hvis dette ender med å koste meg 13.000....Jesus Nilsen og disiplene på omgang. Frakt altså, det er et magesår.

Firedagersuke fra NUH jeg mener neste mandag

Jeg har jo lenge prøvd å ikke innse at vanlig, luthersk femdagersuke er for mye for meg. Det bare er det. Og om det er fordi jeg er et snøfnugg, er utslitt etter de siste årene, bare ER sånn, har vitaminmangel eller fordi jeg har et uvanlig yrke som ikke passer i malen, nei vettu, det spiller kanskje ingen rolle. Jeg må begynne å ta meg selv til etteretning. Men det er ikke så lett for jeg er så ekstremt lutherkulturell. 
Men så har jeg i de siste par årene lest mange artikler som henviser til undersøkelser på firedagersuker.
Og at det er like effektivt som femdagersuke. Like mye arbeid blir utført og ingen arbeidsgiver tapte penger på forsøket. Bare 2% av bedriftene som var med i forsøket ville gå tilbake til femdagersuke etter endt periode. Nå dreier de aller fleste undersøkelsene hovedsaklig om kontorarbeidere, men det er likevel ingenting i forskningen som tilsier at det bare funker for funksjonærer. 
Så da har jeg bestemt meg for å begynne med firetimersuke. Freudian slip, jeg mener firedagersuke. 
Noen ganger jobber man seg jo halvdau fordi man må, da må man fravike fra regelen, men som ny standard er det firedagersuke fra nå. Som et forsøk, jeg får jo evaluere og sånne greier litt uti. 
 
Og dette har jeg tenkt på litt, så planen er å starte neste uke. For denne uken skulle jeg uansett ta fri mandagen siden jeg hadde jobbet så mye uka før, sant. Når jeg ser på det nå sliter jeg litt med å få øye på den soleklare forskjellen mellom å ha fri på mandag fordi jeg jobbet så mye uken før og har fri på mandag fordi jeg har innført firedagersuke fordi femdagersuken blir for mye for meg. Jeg jobber altså bare fire dager denne uken og firedagersuken starter neste uke. 

Jaja. Så lenge jeg er fornøyd. Og uansett ble det litt komplisert av at jeg er syk denne mandagen. Gjelds firedagersuken da?

Kanskje er det greit med litt innkjøring, for på denne min planlagte fridag, hadde jeg tenkt å sende kunsthallen et vedlegg til proformafaktura (må bare lage det først) og gjøre selvangivelsen, og selv om jeg gjør det hjemmefra så LYSER det ikke akkurat fri fra jobb av disse to aktivitetene. Må passe meg litt, kjenner jeg. Når man tar fri fra jobben sånn at man får jobbet litt, mener jeg. Det ligger som jeg vet ikke helt naturlig for meg å drive å ta fri sånn der helt ukritisk, men det får man jo bare øve seg på. 

Vi kan prøve å late som om dette er et innlegg fra en gnistrende fornøyd sjel

Nå er det på tide med et innlegg om hvor strålende livet atter er, nå som frakten er sendt og det bare er å glede seg over alt som er gjort og mindre stress, og kanskje noen bilder av meg og familie på isfiske, for det var planen, 
tildels gjennomføres planen også, men uten meg, for jeg er syk og så SUR for det for jeg ville vel også på isfiske og være ute hele dagen ved bålet men neida. 
I morrest tenkte jeg at jeg er kanskje ikke SÅ syk, jeg klarer det kanskje, og jeg hadde vel klart å ligge ved et bål, men jeg orker ikke å også måtte prate til folk og hjelpe med kakao og pinnebrød, og som Jendor tålmodig forklarte meg da jeg hjalp ham å sette nye strikk på dressen før avfart, så er jeg sur både fordi jeg ikke får være med men også fordi jeg blir sur når jeg er syk. Ta den, supermamma.

Supermamma skal også kjenne litt på martyrgenet før hun stuper i sofaen, for dessverre er det nok ganske betegnende for arbeidsfordelingen i hjemmet at det ikke SER UT hjemme når jeg har vært opptatt og stressa og utslitt ved hjemkomst, i en uke. Altså jeg roter absolutt jeg også. Helt utvilsomt. Og litt av problemet er også at ettersom Jendor ikke tør være i andre etasje alene, så har liksom stua blitt rommet hans, og der the Stig har foreslått løsningen Plastbokser i Stabler som løsningen på problemet med at stua flyter over av halvferdige steinalderprosjekter, pinner, saks, tape, lego og steinsamlinger, så har jeg lagt ned veto mot den løsningen for jeg orker faktisk ikke sitte i min egen stue og stirre på plastbokser i stabler. Og da flyter det utover, for min løsning Legge Ting På Plass i Hylla er bare teoretisk overlegen, i praksis er den umulig å gjennomføre for den involverte.  
Jeg har også ytret et ønske om at vi setter bøkene inn i bohylla stående, med ryggen ut, ettersom stua består av havparten bokhyller, men i praksis trumfes dette av tilnærmingen Stappe Bøker Inn på Kryss og Tvers, Gjerne Liggende Oppå Stående, Og Viktige Papirer Midlertidig Stikkende Ut Her og Der, og det er så ekstremt estetisk utilfredsstillende og her kan man vel tenke Fir litt på kravende da, Supermamma!, men det blir så enormt rotete i hodet om jeg må sitte å se på rot når jeg oppholder meg i stua, og dette er vel den klassiske likestillingskonflikten
Din Måte Eller Min Måte, Du Blir Aldri Fornøyd.

Ihvertfall kan jeg skrive under på at jeg ikke er fornøyd akkurat nå.

Himmel og hav

Herregud. 
Jedorias
Sagori
Jesus Kristus
Fy fan
E du helvette lænsmann
Nå er det helg. Og jeg har klart meg unna hjerteinfarkt.

For en uke det har vært, helt hensynsløst stressende, men jeg har haket av punkt etter punkt og klokken tolv i dag gikk frakten med bil sørover (det kom én mann, uten pallejekk, han sleit litt med hundrekiloskassene) og etterpå gikk jeg og ryddet litt på atelieret og så kom the Stig og spurte meg om han ikke bare skulle kjøre meg hjem og først ville jeg ikke det for vi har det så sinnsykt satans rotete hjemme, men så innså jeg for et fantststiskkkskt tilbud det var og så kjørte the Stig meg hjem (i bilen med tre vinterdekk og ett sommerdekk) og nå er det helg.
Og på mandag er det mandag og det gjør jo absolutt ingen ting. 

Himmel og hav.

Ja men hjelpe meg

Fraktselskapet kommer på fredag. Da skal de ikke kjøre utstillingen til Stockholm, men til Oslo, der den skal stå på lager frem til den skal til kunsthallen. Jeg skal altså stresse ferdig en utstilling på tre dager for at den skal stå på lager i Oslo i seks uker. Jeg oppdaget også i dag at det ikke var fraktselskapet vi har gitt oppdraget som kommer, men noen andre, som ikke driver med kunst, og da de ringte sa jeg overrasket, Åh, jeg visste ikke at dere kjører med oppvarmet lasterom? og det gjør de selvsagt ikke heller. Vi betaler altså over 80.000 norske kroner for at noen skal komme med uoppvarmet lastebil og hente kunst i tyve minus og kjøre den på et lager i Oslo, helt ifølge sitt eget tidsskjema og uten at man får komme med innspill eller finne en tid der det faktisk passer. En ting er å ikke få velge dag, men MÅNED?

I tillegg kommer selvsagt de som aldri kom for å hente kunsten da jeg solgte verk til Sametinget, NÅ. Så det må også pakkes og leveres. Og torsdagen er full av avtaler som jeg ikke får byttet bort så da har jeg...ja da har jeg i morgen på å gjøre dette ferdig. Det er den dagen de kommer og henter frakten til Sametinget.

Men mandag virker som en rolig dag. Da hadde jeg egentlig tenkt å jobbe med utstillingen, men den er jo pakket og sendt på det tidspunktet. Det er bare å ikke ha fått hjerteinfarkt til da så blir det bra.

urk

 Nei faderullan nå ble livet litt stressende her. Men jeg ser en slags ende på det, og det er jo fint.

Uten virkning

Jeg føler at denne helga ikke har hatt noen funksjon for meg. 

I tillegg til tidligere nevnte punktering, fryserkatastrofe, fraktfrykt og konflikthandteringskræsj i tidligere bloggpost, slutta også oppvaskmaskinen å fungere, og vi fikk en lekkasje under kjøkkenvasken.

Og i morgen kommer mandag.

Dagen i HODEPINEr

Ja så om 2 måneder skal jeg ha en utstilling på en kunsthall i Stockholm. Det blir stas. Jobber på. Store greier. 2 måneder altså. Men så fikk jeg en mail fra kunsthallen om at transportselskapet sier at de kommer og henter utstillingen i neste uke. 
Og nå er det jo vinterferie og jeg orker ikke være en sånn mamma, for det var jeg i både sommerferien og høstferien, og jeg og Jendor skal veve på museet på søndag og det må forberedes, og, og, så tidligst kan jeg begynne å pakke mandag og tidligst kommer de onsdag, da er jeg ikke på jobb, og i praksis er det nå plutselig tre dager til utstillingen må være ferdig og her har jeg gått og trodd det er to måneder. 
Hahaha.
Utstillingen er ikke ferdig! For den er om to måneder! Og siden den skal sendes om tre dager og jeg ikke har fått eksporttillatelse til mine utrydningstruede hvalbein må jeg også på disse tre dagene lage noen flette nye verk. Og helvete heller, her betaler man over 80.000 for transporten og så får man ikke velge MÅNED engang?
Og så glemte Jendor døra til fryseren åpen så der gikk all maten gaiken.
Og så gikk vi på biblioteket og så gikk jeg hjem for å begynne å lage mat som det viste seg at vi ikke hadde men hadde uansett glemt nøkkelen så måtte the Stig komme springende hjem med den og da tok han bilen ned for å hente the Twig som han hdde levna på biblioteket med en kompis vi ikke kjenner og hans far som vi ikke hadde telefonnummer til og så punkterte bilen og så måtte jeg ringe mormor som var i byen men hun klarte ikke løse situasjonen og så måtte jeg dra ned til byen igjen og finne barnet og imellomtiden fikk ikke the Stig løs reservedekket og måtte slå istykker dekkoverdraget med jekk, og så viste det seg at forhjulet heller ikke hadde luft, og så tror vi at det kanskje er den gjengen med halvungdommer som reker her om kveldene og har knust vindet til naboen som har vært ute på raid, men dekkene må jo sjekkes, 
og nevnte jeg det konflikthandteringsmøtet jeg ufrivillig ble en del av her for et par uker siden, vel, nå viser det seg at der har det både eskalert og eksplodert og der er ingen løsning i sikte, men heller ingenting man kommer seg ut av, 
og jeg starta dagen med å måtte høre på Trygve Hegnar og jeg får magesår og hodetpine av absolutt alt i min hverdag nå. 
Herregud verden som den ikke oppfører seg for tiden.

Dagen i TALL

I går hadde vi barnevakt, men vi trodde ikke helt på det, for barnet har jo hatt lav gjennomføringsevne på de greiene der, så vi gjorde ikke noe ut av det. For vi satt hjemme og ventet på at det skulle skjære seg. Det gjorde det ikke. Men det vi i alle fall fikk ut av det var en hel natt uten blekksprut bestående av spisse knær og albuer i sengen, og det er verdt noe. Faktisk omtaler the Twig sengen sin som "min seng" og min og the Stig sin seng som "sengen vår", uten noen som helst forståelse for at det er et gjesteopphold han bedriver, så det å kunne snu seg uten at en liten arm straks finner det ledige tomrommet du forlot er ganske verdifullt. 

I morrest var det minus 27, og det er jo det da at når man går til jobb, så får man så fryktelig lyst å være hjemme og fyre i ovnen når det er minus 27. Nå var jeg jo hjemme og reddet fryseren i går, men det var en veldig aktiv hjemmetilværelse, fyre i ovnen tillater en god del mer arbeid gjort på bedriftssiden. I dag skal jeg gjøre regnskapet for 2022 tenkte jeg. Det har jeg tenkt lenge. Jeg har aldri vært så sent ute med det før, noe som stresser meg, tøvete nok, for jeg har jo ikke engang fått tilsendt selvangivelsen enda og hadde jeg fått den tilsendt så er det likevel ikke før uti mai den skal inn. Men jeg lar meg nå stresse da. For sånn er jeg skapt. Heldigvis, ellers hadde jeg fått ingenting gjort.

Det som gjør det litt ekstra vanskelig i år er den nomadiske kontortilværelsen. Jeg har jo ett atelier der jeg bygger. Så har jeg ett der jeg tegner, det er 3 kilometer lengre inn i landet. Der skal jeg egentlig også kontorere, men jeg er der aldri, så det har vært lettere å kontorere hjemme, selv om jeg ikke egentlig har et kontor der. Det gjør at jeg ikke har etablert noe bra praksis på hvor jeg gjør av kvitteringene. Det letteste er jo å etablere en slags mottakssentral for kvitteringer der jeg faktisk er, men det er jo på verkstedet, og der har jeg ingen kontorgreier, så hvor skal de være, i kjøleskapet? Det mest organisatorisk korrekte vil være på kontoret men der er jeg jo aldri så hvordan skal jeg få kvitteringene dit? Så da har det blitt til at de på en måte havner på hjemmekontoret men det eksisterer jo ikke som fysisk enhet, det er jo bare der jeg setter meg for å jobbe med datamaskinen, så da kommer kvitteringene i flyt og det er jo det verste som kan skje. På en eller annen måte har de liksom havnet litt på syrommet og hva har de der å gjøre? Så begynte jeg å bare ha dem i ryggsekken men de kan jo blir borte om jeg drasser dem med meg hver dag, så da begynte jeg å ha dem i en ryggsekk som jeg ikke bruker. Det er både logisk og ikke så logisk men nå ble det nå sånn.

Mye er jo på nett. Mye er det ikke. Men nå har alt fått hvert sitt lille bilagsnummer som passer til regnskapet og så er det bare å vente til man får tilsendt det som ikke heter selvangivelsen og bli overrasket over at den har poster som ikke passer sammen med måten jeg fører regnskap på. Nuvel. Det har gått seg til før.



Synstolkning: Bilde av penger som flyr ut av et vindu. Sint mor i bakgrunnen.

Nå er det vinterferie. Det ble litt lite jobb i forrige uke på grunn av barn som mistenkte det kaaaaasnskje hadde spysjuka og måtte hentes på skolen både den ene og andre dagen. Det hadde vært planlagt lenge at samme barn skulle være to dager på SFO i vinterferien ettersom foreldre må jobbe men ha tre dager fri ettersom barn også trenger fri. Nå virket det litt knappt med de to dagene ettersom foreldre ikke hadde fått jobbet jobben på grunn av den innbilt syke, men lovt er lovt, så i dag sto vi opp og gjorde oss klar til å gå på jobb mens barnet var på SFO, 

og grunnen til at jeg er hjemme er at samme barn, høyt i kurs for tiden, hadde elta døra på fryseskapet åpent i går da han fikk ta en is til dessert. Så all maten vi eier har tint. Han insisterer på at han lukka døra men kom samtidig med en litt uforståelig påstand om at han var redd for å bli kald på fingrene (HØYT i kurs) så det er helt klart hvem gjerningspersonen er. 

Bra man er så pesse rik. Laks, multer, harr, abbor, bær, biff, boller. Bra vil lagde så svær omgang med chili con carne sist, og frøys ned så mange porsjoner. Bra vi er så flink å handle mat som går ut på dato på butikken og fryse den ned. Bra vi akkurat hadde kjøpt så mye torsk. 
Nå må jeg finne en rett som består av hval, jordbærsyltetøy, grønnkål, torsk og indrefilet, så blir det det til middag i dag og chili con carne i all framtid etter det. Mamma kommer og henter laks, stesøstra kommer og henter harr og krabbe. Mye er kastet. Noe kan fryses igjen, mamma sier torsken som bare var blitt litt myk i kantene kan fryses igjen. Så lager vi bacalao på det. Vi kastet mye i morrest mens vi samtidig trodde vi skulle rekke å komme oss på jobb, nå som det åpenbart går ut for én av oss angrer jeg litt og tenker at man kunne jo gitt bort mer, men litt usikkert til hvem. Halvtinte blåbær fra i forfjor, det har nå liksom mest verdi for en selv.
Jeg har helt vondt i hodet. 
Men får avrimet fryseren, i det minste. 

En dag i ord

Vi våkner alle klokken syv, mer eller mindre, og alle er våkne og alle vil stå opp og dette forvirrer oss, men vi slår fast at det må være fordi solen er tilbake og lyset er tilbake og man blir mer vanlig menneske da. Den yngste går og sjekker om gårsdagens hare fortsatt sitter bak garasjen men den har funnet seg et annet sted.

Vi spiser frokost, litt i puljer, noen får te og noen får kaffe og noen vil sitte alene og noen vil sitte heeeelt inntil noen andre, de voksne hører på Helgemorgen som har en ok dekning av de forskjellige perspektivene ved Fosen-saken. Jeg oppdger at jeg har glemt en halv laks  i vasken kvelden før og blir sur, men i går kveld var den stivfrossen så selv om den er litt varm nå har den ikke ligget og vært varm i hele natt, uansett er jeg ikke i lukte-smake-SE modus så akkurat der og da, så jeg legger den i kjøleskpet så kan jeg speke den senere om den ikke har blitt livsfarlig. 

Jendor vil gå til byen med mormor så vi ringer over messenger, men det er bestefar som tar telefonen og han har aldri skjønt det der med snakke-på-skjerm så vi får som vanlig snakke med innsiden av øret hans. Mormor er ute og måker sne så da gjør vi det samme en stund. 

Vi drar til byen for å kjøpe nabbi-perler, donald-pocket på fretex, og senere møte mormor for en tur på kafé, og for å bli tatt bilde av turister for de blir så glade av sparker, men oppdager at det har ramlet en skrue av sparken så man kan ikke sitte på setet. Vi bytter spark med mormor som har noen flere ærender i byen men ingen som skal sitte på setet, og Jendor får sitte på meg hjem igjen etter at vi har vært innom biblioteket. Mormor har en litt mer moderne spark med en helt annen patent der man står på meiene, den klabber og vi må stoppe og slå av isen flere ganger. 

Vi måker litt mer sne når vi kommer hjem.

Vi finner fram den ANDRE sparken, den som fulgte med huset og er merket med forrige huseiers navn, men som bare har ligget under taket i garasjen, den viser seg å være litt mindre, en slags veldig lav damemodell eller er det kanskje en barnespark, så da får Jendor ha sin egen spark, vi må frem med wd-40 og også spiker og stift, men får den til slutt skrudd sammen. Det er fint vær og man vil være ute så mye man kan men vi ser gråværet over fjorden, det varer ikke. 

Jeg går inn for å koke grøt og samtidig er det lukte-smake-SE for laksen i kjøleskapet, bortsett fra smake for den er jo rå, men den lukter greit og jeg henter grovesalt i kjelleren. Jeg pleier å legge den til speking i kaldkjelleren men jeg pleier å glemme at jeg har lagt en laks til speking i grovkjelleren og da blir den så salt så nå rydder jeg plass i kjøleskapet.  

Det begynner å sne, jeg tenker at jeg må ned til mamma å bytte sparken tilbake men hun er sikkert fortsatt i byen, det haster ikke. 

Vi spiser grøt, når vi er ferdige kommer vi på at vi har et fenalår i kjelleren som jo sikkert hadde vært fint til. 

Søskenbarnet mitt ringer, det gjør hun bare når hun har glemt mamma sitt telefonnummer. Det hadde hun nå også. 

Noen går ut for å måke sne.


Veldig ikkeblank torsdag

Og så gikk vi og la oss og så sto vi opp, for det er liksom det livet består i, å legge seg så man kan stå opp, og så dro vi på jobb, og så ringte skolen, så dro én og hentet et sykt barn og den andre jobbet litt til og gikk hjem for å ta neste skift i pasientbehandlingen, men på vei hjem kom en mail det var like greit å svare på, så da forsøkte man å få det til mens det egentlig ikke så syke barnet utfordret ens simultankapasitet, og det er ikke så lett å avtale tittel på ens neste utstilling samtidig som man svarer på om slanger kan tisse, hva den slangen som er en øgle men har bein heter, hvorfor en gabon viper ikke slanger seg, om spysjuka kan ha noe med dårlig syn å gjøre, om man kan se det hvite i øynene på personene på bildet i vinduskarmen, hva den lille klumpen på de tre spirene i minidrivhuset er, hvilken dag sjette februar var på, om man visste at røyskatta er en del av mårfamilien, om vi kan kjøpe flere brune nabbiperler på lørdag, og samtidig forsøker man å finne ut om de har Fennia 49 fra 1929 på Kungliga Biblioteket og også å fremtså som et sammenhengene og normalintelligent menneske i sin mailkorrenspondanse OG komponere en handleliste som Forelder2 skal utføre ganske straks.

Blank onsdag

I dag hadde jeg bestemt meg for hjemmekontor og i det lå det en idé om å gjøre kontorting men hittils har jeg vært ute og måket sne, to ganger, for det er så fint vær. 
Jeg tror jeg har lovet å gå på butikken også. 
Familien har ønsket seg "noe med mango i" til middag.
De gjør det lett for meg. 

Snart må jeg gjøre noen kontorting.

Halvseig

Det er barmarkssesong. Jeg prøver å unngå å bruke sommerlue og sommervotter for man må ta tilfellet i akt og gå luelaus. Jeg fryser bare lit...