Utenlandsblogg

Jeg tenkte at da jeg skulle flytte til Helsinki, at nå blir det spennende blogg igjen (fyrs for en setning), for det er jo så morsomt å lese bloggene til de som er i utlendighet.
Nå er det ikke akkurat KIna jeg er i da, og da Morten var her og bemerket at det var nesten som Norge, ble jeg litt sur, for det var jo nesten det samme som å si at jeg ikke var på utveksling i det hele tatt.
Men jeg har jo lagt merke til at bloggen ikke nødvendigvis bobler over av eksoterier. Jeg er nå liksom bare her, og det er finnene og, de mest, og jeg skjønner ikke hva de sier. Hei hopp.
Det som er mest utenlandsk er kanskje de andre utvekslingsstudentene, og at de driver med sånn internasjonal kleming, altså en klem der du ikke legger haka på baksiden av den andres skulder (det setter dem ut) men en klem som inkluderer et luftkyss på utsiden av hvert øre (det glemmer jeg, det setter oss ut) eller hvis man har bursdag, et ikkeluftkyss på hvert kinn (det setter meg helt ut, jeg er jo tross alt norsk).
Finnene, ja, jeg aner ikke om de klemmer. Jeg tror ikke det. Kanskje skriftlig.
Men i dag da jeg var i heisen på Sokos, en liten heis der vi hadde knødd oss inn tre personer, de to andre litt eldre enn meg, begynte de to andre å kline. Det synes jeg var helt unødvendig. Ærlig talt. Jeg sto ca 25 centimeter unna. Takk og pris er jeg litt lav. Og heldigvis skjønte jeg ikke det finske babyspråket men det kunne jo ikke de vite.
Men jeg tror egentlig alltid at de andre vet at jeg ikke er finsk. Ubevisst. For jeg tror alltid at folk snakker om meg (universets sentrum) når de snakker sammen, og så kommer jeg på at de vet jo ikke at jeg er EnYmmärianer.

Så har de ekorn her, de synesjeg er litt eksotisk. Egentlig har vi vel ekorn i Sør-Varanger og kanskje, men vi har ikke parker som man kan se dem i. Så...da er det vel parkene som er eksotisk. Ja, de har masse forskjellige trær og, ikke bare bjørk og vie. Og de snakker finsk, men om dette er kriteriene for eksotisk (finsk, ekorn, trær som ikke er bjørk eller vie) kunne jeg jo dratt på utveksling til Pasvik og besøkt Beddaridelen av slekta.
Nå drar jeg jo ikke på utveksling for å være eksotisk da, forresten. Jeg bare syntes at om jeg først skulle blogge fra utlandet skulle mine lesere kunne forlange litt mer av meg.
Jeg kan fortelle en historie fra verkstedet her på torsdag var det vel.
Jeg sitter på verkstedet. Det er ikke så stort, rommet der jeg sitter. (det er en støpe- og bråkedel, og en arbeidsbenkdel, der jeg sitter) En jente kommer inn, hun hilser ikke, jeg prøver å nikke siden det sjelden kommer noen og siden rommet jo er lite og vi er i samme rom---sånn er det å være i Finland, plutselig føler man at man må forklare HVORFOR man har prøvd å hilse på noen- men hun vil ikke se på meg. Jeg er ikke så overrasket og fortsetter med mitt. Hun legger fra seg tingene ved siden av mine saker. Hun skriver noe på et ark, legger den oppå tingene sine og går igjen.
På arket står det DO NOT TOUCH.
Jeg er den eneste som bruker verkstedet og jeg er utlending, så den var nok myntet på meg. Vi har altså kommunisert, og jeg er egentlig ganske fornøyd.

Hva har jeg ellers å by på....nr 1 dødsårsak blant menn er alkohol, hos kvinner er den nr to. Derfor er det ikke lov å selge øl på butikken før etter kl ni om morgenen. Men så sent man vil om kvelden, pg søndager med. Det med stengt alkoholsalg på søndager synes jeg vel egentlig heller man skal skrive på spennende-kontoen til Norge.

Språket. Det er jo veldig eksotisk da. Men jeg kan jo ikke skrive blogg på finsk heller, det fører jo ingen vei.

Nei, dere får vel ta til takke med det dere får. Ikke at noen har klaget, men å skrive blogg er som å ha fest, man vil at alle skal ha det bra, så man blir pluteslig nervøs fordi skarptromma i musikken man spiller (og noen andre har valgt) aksentuerer på fireren og det er litt lite kreativt, dette føler man seg personlig ansvarlig for, og klarer ikke slappe av.

Nå rota jeg meg jo helt bort.
Snart er det Vappu, altså første mai, det er visst FRYKTELIG eksotisk, jeg skal lage rapport!

z trht

Jeg er så trøtt for tiden. Altså denne uken. Jeg kommer meg aldri på verkstedet før sånn halv ti. 1) I morges tenkte jeg at jeg MÅ komme meg opp idag, så da klokken ringte, klarte jeg å komme meg opp på albuene, med håndflatene i øynene for å støtte opp hodet, og sånn greide jeg jaggu ta å sovne igjen. Jeg aner ikke hvor lenge jeg sov sånn, men da jeg våknet var jeg halvblind etter å ha presset øynene inn i skallen så lenge, og skuldrene verket som en ødelagt propell.

Så nå er jeg fortsatt trøtt, og hjemme istedet for å være på masteråpningen og drikke øl i Kipsari, men jeg er jo tross alt ni og tyve, jeg kan ikke være med på alt treogtyveåringene finner på.

1)(altså med ti på ni bussen da, så høres det ikke så ille ut.)

Ting jeg aldri hadde trodd jeg skulle streve med.

Aldri i livet hadde jeg trodd at jeg skulle väre så opptatt av problemet med å feste pakkeskum til gammelt rugbröd ved hjelp av voks og en svipenn.

brum brum

I dag orker jeg ikke blogge, men kan ikke bare dere legge in kommentarer som før likevel?
Det er så hyggelig.

hyvä!

Har jeg sagt at det går strålende? Det går strålende.

Jeg driver med pirkarbeid hele dagen og styrer min egen tid. Jeg har støpt krabbeklør og kvist i aluminium, og driver med nyper og flis. Jeg blir vel en kviststabler til slutt.


I dag så jeg en hyggelig unge på bussen, han prøvde å dele kjeksen sin med absolutt alle. Han var russer da, en finne ville aldri funnet på noe sånt.

Krabbeklo og ....leggbein liksom. KJempefint bilde forresten, jeg ser jeg må jobbe litt med dokumenteringa.

hu jeda

Nå er det lørdag, og da var det fredag i går. Da var jeg på hattefest. Som skolen arrangerte. Det er morsomt det der, det er ca 1600 studenter på skolen, og så kommer det kanskje hundre stykker. Ikke for det, det var en fin fest og ikke plasss til flere i lokalet heller. Vi styrete endel for å komme oss dit, hvilken trikk, hvor skal vi av, hvor ble det av Franceska, kommer ikke Luis snart, nei han har ikke batteri på telefonen, osv. Da vi kom frem, oppdaget jeg at jeg hadde vært der før og utmerket godt visste hvordan man kom seg dit. Så drakk jeg to øl, så måtte jeg dra for å ta bussen.
Jaja.
I dag, da jeg var ute og flanerte, eller egentlig skulle jeg bytte noe jeg hadde kjøpt og som var i stykker, to ting, skjønner ikke det der, jeg er jo ikke spesielt uvøren, og paraplyen var i stykker før jeg tok i den tror jeg, uansett, plutselig gikk jeg på Rob.
Som jo er engelskmannen jeg gikk i klasse med på Rauland og som jeg ikke har hørt fra eller til siden vi sluttet på skolen og som bor i Asker eller deromkring. Det var gøy. Så fikk jeg briljert litt med mine Helsinkikunnskaper og sendt ham på rett vei. Og hilst og hørt siste nytt. Fin fyr, Rob.

Mamma og Solveig snakker om å komme på besøk, det håper jeg de gjør, for jeg har funnet en butikk jeg tror Solveig kommer til å like. Og mamma er jo så lett å underholde og det hadde vært stas med besøk.

Om mitt nye forhold til penger

Nå som jeg bor i utlandet, har jeg et helt abstrakt forhold til penger. Jeg kan glatt betale 25 designdollar for noe jeg aldri ville betalt 180 kroner for hjemme. Og det enda jeg vet at 25 eur er ca 210 kroner. Det bare virker ikke på meg liksom.

Noe annet som ikke virker er kaffe. Nå som jeg har skiftet kurs henger jeg ikke med suomilaiset mer, som drikker kaffen sin i Kyna ja Paperi (papirandel og kafè på skolen, billig kaffe, gode boller) men med Erasmus Klub, som drikker kaffen sin i Kipsari. Kipsari er skolens bar, der man også får mat, alltid vegetarmat, for en billig pange, og så mye brød som man tør å forsyne seg med. Kipsari er i kjelleren og røykfylt, så på veldig fine dager får jeg litt dårlig samvittighet av å være der.
Eh, ja, men det var kaffen jeg begynnte med. Jeg har vært så utfrolig trøtt i det siste. Og i dag skjønte jeg plutselig at kaffen i Kipsari er nesten helt virkningsløs. Den holder hodepinen unna, men det er alt.
Sånn går det når man skal være egen og skifte kurs, da får man trøttheten med på kjøpet.

øh

blogger har fjernet bildet av verdens styggeste suvernir. Og det går ikke an å legge det inni gjen heller.

(hold KJEFT om flickr, Einar.)

Jeg tror, kanskje verden styggeste suvernir.


Vi var i Sari da jeg var hjemme i påsken. Det er rart med Finland, de kjører kitsj uten ironi og høy designprofil parallelt.


Ellers har jeg begynt på nytt kurs. På skolen. Det vil si, det er ikke noe kurs, jeg får lov å bruke metallverkstedet som jeg vil. Jeg har det skikkelig strålende, og jeg har faktisk hatt det skikkelig bædi til nå, så hurrah hurrah.
I dag lærte jeg at om man smelter sink (eller sveiser på ting som er sinkbelagt,) får man feber. Ca førti grader i feber.
-ja og nå mener jeg ikke lærte som i da jeg lærte at om du trykker på knappene til et tomt boblebad kommer alt vannet sprutende til der du står, jeg lærte det som i at noen fortalte det og at jeg syntes det var veldig interessant at du får ca akkurat førti grader i feber.

Helsinki igjen

Tilbake i i i Finland etter en hardt tiltrengt ferie.
Denne gangen var det ca 40 grader varmere enn sist, og lyst og fuglesang og så trivelig at.
Og rent og pent her hjemme! Jeg må si at jeg er ganske fornøyd.

På flyet hit hadde jeg så dårlig billett at jeg måtte sitte helt mutters alene bak motoren, adskilt fra de andre passasjerene. Jeg fikk ikke lov å kjøpe mat, og jeg fikk ikke lov å se på safety demmånstreisjnen heller. Og den hadde jeg betalt 4200 for. Ja billetten da, ikke showet. Det har jeg sett før.

I køen på flyplassen sto jeg bak to menn som pratet. Han ene sa "hva heter det når du heter det du heter, til du heter noe annet?"
Hæ?
Hva i all verden mente han? Hva er det for noe da? Er dette er vanlig uttrykk? Er det et vanlig problem? Dette har jeg aldri vært borti før.
Hva i alle verden mente han?

takk for sist

Ja a du nå er det sannelig min hatt en stund siden jeg har skrevet.
Jeg er i Kirkenes nu, jeg har tjuvet meg til en påskeferie fra Helsinki med etnisk begrunnelse.
Men himmel og hav som jeg trengte den påskeferien da. Jeg er veldig fornøyd nå.
Jeg har fått hyttet meg litt i Reinøysund, med tjeld og ea og fjæreaplytten. Og nytt kamera!
Jeg fikk kamera av fotografen i jebbursdagsgave nemlig, så nå har jeg blitt en middelaldrende kvinne, jeg tar bilder av naturen og viser til venninnen mine.
Jeg hadde så mange planer om aktiviteter, men det eneste jeg rakk å gjøre var å hogge frem bekken fra isen, og så seg jeg sammen med Bok på Veranda.
Morten sagde ned et tre mens jeg sto og tok bilder av isen og glodde nede i fjæra. Yndlingstreet mitt.
Og så har vi fisket krabber med båtshake! Vannet var så klart så det var bare å ro rundt og spidde dem. Eller, det var litt som jakt, dnen som rodde måtte ro i full fart etter der hvor krabba sprang og den som spiddet måtte kjøre båtshaka gjennom hodet på dem.
Neida, jeg bare tuller, det ER JO IKKE LOV Å FISKE KRABBE SÅNN SÅ DET GJORDE VI SELVSAGT IKKE.

Nå er jeg forkjølet, det var littegranne surt på verandaen der nemlig. I dag har jeg stått opp tre ganger, det var ingenting som virket før tredje gangen nemlig. Men Oscar har bursdag i dag så i morgen skal vi til Sarisälkä og være på helgetur
(ja og det ER i Finland, det ikke bare høres sånn ut, for dere som ikke er herifra.)

Nå blir det bilder!

Siden det er påske og alt. Nå håper jeg alle blir like glade som jeg ble da jeg var liten og det kom tegnefilm.





Stakkars damen. Ikke bare er hun gravid, men hun er lam i armene og må dytte barnevogna med munnen. Denne ler jeg av hver dag.



Dette er et skikkelig fint gjerde jeg går forbi på vei til skolen.



Dette er to skikkelig fine sjåer jeg går forbi på vei til skolen. De ligger i Sumatraveien. Gjerdet er i Kongoveien.


Dette er skolen min. Hele bygget som du ser på bildet. Den ligger i Arabia, det er jo litt stas.
Deler av bygget har ikke 6. etasje, andre deler har ikke femte, og en del mangler åttende. Kjempelett å finne frem når man stort sett må bytte heis minst en gang i løpet av en ekspedisjon.


Dette er en av modellene mine, som står på pulten min. På andre siden der er Hannas pult.




En av gledene på hjemvei. Eller bortvei, forsåvidt. Hahaha. Jeg skulle gjerne likt å vite historien bak denne. Til min enorme glede så jeg engang en mann sitte opp i tredje etasje og snakke i telefonen.

Telefonkioskene her er mer sånn grå.




I Finland gror piassavaen naturlig, blomstringstid sent i mars/tidlig april.




Her bor jeg. Oppe til høyre.




Nå tror jeg ikke at jeg kommer til å dra med meg mer småstein ettersom veivesnet eller noen har vært og hentet den inn igjen for sesongen.



Noen jeg bor med prøver å tørke klær på badet. Etter fire dager satte hun opp vinduet, iallefall.



Bilde av rommet mitt, om noen skulle være interessert. Tatt med dender artige funksjonen på mobilkameraet. Nei, det er ikke egentlig knekk på veggen.




Her prøvde jeg å ta bilde av en veldig interessant form jeg legger merke til hver gang jeg har gått og lagt meg, nemlig gardinen min. Den ser akkurat ut som en stilisert indianerprofil. Veldig bra.





Siltamäki om morgenen. Ikke så urbant, men fint.

Sprøytenarkomane skinheads, nifsfarlig opplevelse.

Ja nå sitter dere vel der hjemme alle sammen og har påskeferie, men det har ikke jeg, for jeg bor i Finland. 11 kasus skal dem ha, men påskeferie, nei se det, det har de ikke skjønt enda.

I dag har jeg vært på Kulturernas museum, det var et fint museum. Men kaldt.
På bussen hjem satt jeg bak en skinhead og (et skinhead, forresten?) og kameraten hans. Først synes jeg det var litt fornøyelig bare, for jeg trodde kanskje han ikke var ordentelig skinhead, men at det kanhende bare var sommerklippen, og så hadde han så rart hode, det gikk ikke ut noe steder, jeg mener, vanlige hoder er jo litt lyspæreformet, men hos han hadde halsen liksom bare fortsatt, han var på en måte tubeformet. Hodet hans var tubeformet mener jeg. Og så hadde han enormt mye kviser på hodet, det prøvde jeg å la være å tenke på.
Men da han begynte å bannes over alle svartingene, som kom på bussen, og snakke om Malmi og at du nesten ikke kunne høre finsk der mer (tror jeg, snakker dårlig finsk selv) var det ikke så fornøyelig mer. (litt halvpussig var det at han egentlig var svenskspråklig tror jeg, han ringte litt rundt nemlig, men til busskompisen snakket han finsk)Jeg syntes det var egentig litt skummelt. Han var sånn halvaggressiv, og ble høymælt hver gang det kom en neger på bussen. Iallefall da det kom ei hvit jente med det lille negerbarnet sitt. Men jeg tenkte at det hadde sikkert vært farligere om han hadde vært full, mens nå er han jo bare ond og dum, men ikke farlig.
Men så plutselig satt han seg et lite middagsskudd. Nå satt jeg jo bak ham, så jeg så jo ikke så veldig godt hva han holdt på med, men så la han sprøyta si bak øret etterpå. Veldig praktisk når du er tubeformet skinhead, da kan ørene brukes til mye.
Men da gikk jeg av altså. Jeg er ikke helt trygg på narkomane skinheads som utviser truende adferd. Det var heldigvis stoppen min, men det var ganske mange som gikk av der, og takk og pris ikke flere negre igjen på bussen.
Det var ikke noe trivelig syntes jeg.

Da Morten var her lo jeg litt av ham som syntes det var skummelt å gå igjennom svarte skogen på kvelden når jeg skulle til butikken, for her bor jo tross alt bare muslimer og barnefamilier, men om det driver og lurer narkomane snauskaller i buskene vet nå ikke jeg heller.
Nu vel. Sannsynligvis sitter de jo i en eller annen kjeller og hører på norsk musikk.


Nå som jeg leste gjennom posten syntes jeg ikke det virka skummelt i det hele tatt, men det var det jo. Sint skinhead med sprøyte bak øret, negere på bussen. Ikke bra.

10/10

Akkurat nå er det veldig bra. Jeg skal ingensteder med fly i dag, jeg jobber på et sted jeg har jobbet før og alle er veldig trivelig samtid...