DEN gamle myten ja.

I dag tenkte jeg at jeg ikke skulle skrive bare linke.

her er linken
http://www.an.no/nyheter/article7194759.ece

Her blir vi altså gjort til utkant og stønadsmottagere igjen. Men det er jo motsatt.


Sånt er livet

-brukte bestefar å si. Det hørtes ut som et sitat når han sa det men jeg vet ikke hvem han siterte. Noen som ikke var helt stødige i norsk, for omtrent alle historiene og sitatene som familien reproduserte handlet om folk som ikke hadde helt grep om norsken.
Stå i rolig.
Takk jeg syner
Frostat vinter, frostat vinter
To øl i meg og Magnus.

Men sånt er livet altså. Rødhette skriver inne på sin blogg om folk som smeller i med små stikk, istedet for å gi konstruktiv kritikk, ("Åja, du gjør det på den måten....?) og jeg kjente meg med en gang igjen. Jeg er SÅH lei av folk man ikke helt kan ta eller vet hvor man har. Og som må kommunisere på den måten. For det er jo en liten ufin hersketeknikk det der. De gjør seg selv uangripelige, for de har jo ikke egentlig sagt noe.
Og noen mennesker, som man jobber med, de er bare full av ufine hersketeknikker. Og så blir man selv sittende igjen med den der følelsen, "hva mente du egentlig nå? kan jeg si noe eller overreagerer jeg da?" Skjønner dere hva jeg mener? Sånne som rett og slett er ufine og respektløse, men ikke har høflighet og oppdragelse nok til å stå fram i dagslys med sin egentlige oppførsel. Istedet blir man sittende og lure på om det er en selv det er noe galt med.
Og jeg er så lei av sånt folk. Også fordi man selv får en så ekstremt utrivelig rolle. Man blir det der lettfornærmelige hespetreet. En litt fisefin og selvhøytidelig karakter. En som ikke kan slappe av.

Og egentlig er det jo ikke sånn man er. Men man omskapes til dette mennesket av små, ufine hersketeknikker.
Men! Ti poeng til frkFaigen som etter alle solemerker sannsynligvis har ryddet en sånn karakter ut av livet sitt. Sånt er livet også! Klappklappklapp!

Koftedokumentasjonen

Søstra mi lurer veldig på hvilken farge hun egentlig kommer til å få på kofta si. Det er det bare jeg som vet, siden mobilkameraet nekter å avsløre hemmeligheten, men sånn her har jeg iallefall holdt på:


Her ser det ut som jeg syr slengbukser, men jeg har klippet til alle delene til kofta, og litt av dekorasjonene
 
Når man syr kofte bruker man strykejernet like mye som symaskinen. Bare pass på å ikke bruk samme strykejern som du bruker når du voksimpregnerer turklær. Dette er ganske viktig. Her strekker jeg dekorasjonene så de ikke skal by meg på overraskelser senere.
 



 Her tråkler jeg sammen dekorasjonene som skal være i ryggen så de ikke sklir fra hverandre når jeg syr dem påplass og jeg blir gal i hodet. Tre sånne skal vi ha, en skal være dobbel.
 Og det er den over her som er dobbel. Må alltid tenke på høns når jeg syr disse delene.



 Så skal man prøve å overtale berninaen til å sy i syv lag ullstoff. Det er det verste den vet men det går ofte greit. Man må bare huske å bytte nål først.



 Her er midten på kofteryggen. De gule sømmene på siden er for at jeg skal vite hvor jeg skal sy.




Og her er ryggen.
 



 Og så må man pille ut alle de gule sømmene som man hadde sydd inn for hånd for at man skulle vite hvor man skulle sy. Og som man bestemte seg for å ikke følge helt til punkt og prikke, får se om det straffer seg. Prikk prikk prikk. Og så må man dampe og presse, dampe og presse, for å få fine flate sømmer der på baksiden. Man må elske å dampe og presse. Ellers blir man litt smågrinete.

 Og her er skuldrene kommet på og jeg har fundert litt på fargene.

Njæh.


Her har kofta skifta farge. Dette er fronstykket og her skal jeg bare sy inn noen pene legg som skal ha litt sån pen bananform ifølge eksperten men som fikk litt sånn stygg pistolform istedet.




Og her vettu, her har fronten og skuldrene og ryggdelene kommet sammen. Syv av nitten deler. Og da teller man ikke dekorasjonene for da blir det over femti deler og da blir det helt uoverkommelig og gråten vil ta en.








Her har kofta skifta farge igjen, og jeg har sydd på den gjenstridige halsen på første forøk. Wihi! Og et halvt. Ble ikke så pent der oppe rundt åpningen men det er nede i splitten det er vanskeligst så halsen syr jeg glatt en gang til.














Da er det bare resten igjen.
Som er ganske mye. Armene for eksempel, er jo et rent lite eventyr, og der i skjørtet der to kiler møter to andre stoffstykker og det skal bli så pent atte, der blir det ofte mye banning, men det går da fremover. Veldokumentert framover.

Jodajada så, neida.

Jeg vet ikke med dere, men når jeg tar mye trikk og bane blir jeg litt opphengt i å sitte i riktig del.
Sånn at når toget stopper på min stasjon så er det kortest mulig vei fra døra og til oppgangen. En uspennende hverdagvane. Men sånn holder man på.

Oppdaget i går at når jeg tar trikken til ateljéet mitt i Stockholm, og har kjempet meg fram til å få sitte lengst bak, for det blir mest logisk i forhold til førnevnte offentligkommunikasjonslogikk, så havner jeg jo faktisk lengst mulig vekk fra oppgangen min.
To måneder to det meg altså å innse dette. Riktignok ikke med daglig trikking, men likevel litt fjernt av meg.

Beklager, jeg har liksom ikke mer spennende blogging å by på. Hverdagen tar igjen oss alle.

Det er av sine andre man skal ha det

I dag var jeg på en konsert. Jeg skulle overrekkes et stipend i forbindelse med konserten, ikke fordi jeg hadde noe med konserten å gjøre, men sånn var det nå iallefall. Sånn var det organisert.

Jeg hadde kofte på. De som musiserte hadde kofte på. Og så var det noen som nesten ikke hadde klær på, men de var fra Botswana og det er klimatiske årsaker til at deres kofter ser ut som de gjør. De sier nok det samme om oss.
Og etter konserten var det enormt mange som kom bort til meg og takket for konserten. Og jeg tror ikke det var fordi jeg hadde vært på scenen i to sekunder og takket pent for meg. Jeg tror de trodde jeg var med.

Først flåste jeg det bort, da jeg ble takket for konserten og spurt om jeg skulle til Botswana. "Hah, nei, det deles ikke ut stipender der" svarte jeg og hun som hadde spurt ble enormt forvirret. Jeg prøvde meg på noe sånt et par ganger til men så ga jeg bare opp og takket pent. Joda. Takk. Hilsen samefolket.


Jaja.

Jeg har iallefall blandebatteri og internett.
Reiseforsikring er det verre med, men jeg skal få pengene tilbake. For det har mamma ordnet.
Hun har et spesialtriks. Hun sier, ganske nøytalt, men ørlite granne forurettet: "syns du det e rett at...(fyll inn her)..."
Det virker på det meste.


Men If-kafkabyråkratiet trumfer mamma. (the tilsynelatende neverending story): Europeiske strikes back

Nå begynner jeg å bli litt lei.
Kundekonsulent nr. tre har vært på meg for å få vite om jeg har reist hjem eller ikke. De vil jo bare gi meg pengene tilbake om jeg reiser hjem og dermed ikke kan bruke den reiseforsikringen jeg ikke ville ha i utgangspunktet. Jeg svarte henne med det svaret mamma hadde fått av kundekonsulent nr. fire. Nr. tre svarte at det stemmer overhodet ikke, og har jeg reist hjem?
Jeg får makk.
Her er det altså ikke to mennesker hos If som kan gi meg samme svar. Vel. Rett skal være rett, kundekonsulent nr. to ga meg aldri noe svar overhodet, han sa han skulle sende meg en mail, men det gjorde han ikke. Jeg vet ikke helt om jeg synes at det gjør saken bedre.

Det jeg er mest irritert over er at If skriver at om jeg er i Sverige så trenger jeg den reiseforsikringen jeg har kjøpt og kan ikke få pengene tilbake. Nå trodde jeg jo at jeg kjøpte en helt annen forsikring ettersom jeg sa at jeg ville ha en helt annen forsikring og kundekonsulent nr. én da sa: ok, værsågod!
Jeg vil ikke at If skal bestemme hva jeg skal kjøpe av reiseforsikringer. Jeg føler meg helt kompetent til å avgjøre det selv. Jeg føler vel at den som ikke er noe særlig kompetent her er If.

Aaaargh.

edit: Nå har mamma ringt og snakket med nr fire, som ikke helt vet om hun står for det hun har sagt, og skal be nr tre ringe meg. Jeg kjenner at det siste jeg vil her i verden er å snakke mer med nr. tre. Mamma har, litt oppgitt, gått med på at nr. tre skal ringe henne istedet. Mamma er mitt trumfkort. Om hun ikke klarer det, da går det ikke. Det gjelder alt. Hadde jeg hatt en bedrift, hadde mamma vært fast ansatt.

Mamma ordner opp! Med If og Europeiske og reiseforsikring og gode greier.

Ja hva skulle man gjort uten mødre.
Mamma syntes det ble for mye rot med If. Så hun ringte dem for å se hva hun kunne gjøre. (ordne)
Og til henne sa de at neida, ifølge databasen har jo Silje baseadresse i Sverige (hvilket jeg ikke visste var et begrep) så hennes forsikring gjelds også med utreise fra Sverige. Hun er fullt forsikret, hun.

Det var jo en ny opplysning. Jeg ble veldig glad, men nå har jeg jo fått fire forskjellige opplysninger fra fire forskjellige kundekonsulenter, og det føles litt risikabelt å bare velge den man blir gladest av.

Jeg tror kanskje ikke jeg vil ha forsikring hos Europeiske så mye lengre. Det er jo ganske viktig å føle seg trygg på at man har riktige opplysninger. Sånn som det er nå er det bare litt tur og kjør, nå har de sagt det, så da håper vi det er sant HJEEELPE MEEEG.

Men nå håper jeg faktisk det er sant da.




(Det er mulig noen mener jeg burde visst at jeg har baseadresse i Sverige. Joda. Men min folkeregisteregistrerte adresse er i Norge. Jeg visste ikke at postadressen er en baseadresse. Jeg mener at det burde jo muligens en kundekonsulent ha visst. En som jobber i If eller noe. Og det gjorde jo kundekonsulent nr. 4. Bådde visste og opplyste om. Hurra for den. (Og mamma))
har så grusomt lyst å skrive et rasende artig blogginnlegg.
kommer ikke på noe

bare jobber og gjesper.


Litt akkurat som vår!

Der tittet sooolen fram!

Og med den støvet i leiligheten.
Og med det støvallergien, tenkte jeg, men det viser seg at det ikke er en visuell allergi.
Jeg har gått rundt og trodd det fordi den alltid gjør seg gjeldene når jeg tørker støv.
At den liksom egentlig bare finnes når jeg er obs på støvet.
Men når man tørker støv så virvler man det jo også opp og rundt og jah. Det kan vel ha sine forklaringer at den gjør seg som mest bemerket når jeg vasker og tørker støv og støvsuger.

Der kom soooolen!

Her renner det på med føljetonger, men her tror jeg kanskje vi avslutter en gammel en.

Det var dette med Bredbandsbolaget.
Det var altså de som får penger fra borettslaget for internett i min leilighet, men som ikke vil koble meg på, fordi de ikke kan kredittsjekke meg. Og dermed får ikke jeg hente ut en router til 69 kroner i postoppkrav. Den historien der. Alle med?
Vel, her er det gledelige nyheter. Styret i borettslaget mitt ble jo så opprørte over 1) saken og 2) uigjennomtrengeligheten de møtte hos bestemora til Kafka som lærer opp kundebehandlerne hos Bredbandsbolaget, at de satte advokaten sin på saken. Det er lenge siden jeg har hatt noe med dem å gjøre, advokaten og styret har tatt alt. Det er jo tross alt de som betaler. Veldig behagelig for meg.
Og heromdagen fikk jeg mail fra styret med kundenummer hos Bredbandsbolaget. Hurr! a!
Det fungerte!

Men man får jo ikke noe internett utav et skarve kundenummer så jeg ringte og bestilte den der routeren. (Som man må passe på å uttale rauter ellers får man ingenting.)
Og pling to sekunder etter at jeg la på fikk jeg pling i mobilen: Hei! Vi har send deg en rauter!
Og to sekunder etter det: Hei! Vi har sendt deg en rauter!
Og ganske riktig kom det to dagen etterpå. Ikke var de like heller.

OG: ingen måtte jeg betale postoppkrav for. Hvilket oppriktig talt bekymrer meg litt. Nå har jo Bredbandsbolaget sloss i et år for å slippe å sende meg rauter fordi jeg kanskje muligens er økonomisk upålitelig, og så viser det seg at jeg kanskje muligens er det.

Jaja. Jeg har ikke riktig kommet meg på internett enda, til tross for at jeg har fått to rautere jeg ikke har betalt for, ettersom jacket sitter opp under taket over inngangsdøra. (altså... oppe under taket over inngangsdøra! prikk prikk prikk!) og jeg ikke har noe skjøteledning og det nå kommer til å ligge ledninger overalt der man vanligvis kommer inn døra, men det tenkte jeg at jeg kulle se litt mer på i kveld. Det ordner seg.
Nå tror jeg jaggumeg det ordner seg.

(Men man skal aldri si aldri før bjørnen er skutt, så vi kan godt banke litt i bordet for sikkerhets skyld.)

Det er av sine egne man skal ha det. Del åttogførti.

Da jeg var på Jokkmokks marknad hadde jeg innimellom tid til å tute rundt og lete etter ting jeg skulle ha. Lasso, klede, sjal til Solemia og Lill-Harriet, skaller uten snøring. Kidskinnslue.
Jeg fant en veldig fin kidskinnslue, men innså at jeg ser ut som en idiot med sånn lue på. Der brast den livsløgnen. Jeg som har ønska meg ei hvit kidskinnslue siden jeg var fjorten. Ikke hadde jeg forventet at jeg skulle se ut som et elvelik i en.
Vel. Sjal fant jeg heller ikke (ikke ferdig frynsa iallefall) (ikke som passet spesifikasjonene jeg var blitt utstyrt med) og ikke skaller. Jeg stoppet opp hos et par som solgte skaller, og spurte om de hadde uten snøring, men hun hadde ikke med. Og så kom vi litt i prat. Og så ser de på meg, som har kofte på, og sier "fins det samer i Kirkenes?"
Og selv er de fra Karasjok så det er ikke akkurat...ja jeg holdt på å si, de var ikke akkurat fra Amerika. Det var de jo såklart ikke. Men det er ikke første gangen og ikke siste heller at jeg treffer på folk fra de kanter (indre Finnmark) som ikke helt klarer å nedlegge at det finnes samer i Kirkenes.
Ja, hva tror de?
At det en dag sånn der ca 1922 kom et gjeng døler kjørende med lastebiler med en kommune på, og la ut elver og hus og fjell og infrastruktur og mus og elg og nordmenn, på en tidligere ikkeeksisterende flekk på kartet, og bare: Kirkenes!

Det er ikke det jeg har hørt, iallefall.
Men mulig fortellingen er annerledes andre steder.

Litt mer om If men også en gledelig nyhet!

http://frkfigenschou.blogspot.se/2012/02/if-forsikring-hvis-hvis-hvis.html

Jeg ser til min glede at forrige gang jeg måtte kommunisere med If valgte jeg også å bruke uttrykket herrejedorias. Det er uttrykket for de store anledninger. Det var den gangen jeg fikk mailer av typen:
"Hvis du ikke er ute og studerer nå. Hvis du ikke er i norge men faktisk på studie nå. Må vi sende en søknad." 
Denne gangen har jeg altså bedt om å få en forsikring som dekker a og b, fått den, betalt, og senere fått vite at den dekker c og d. Og at ettersom jeg jo kan benytte meg av c og d, siden jeg er på reise, må jeg dokumentere med billetter at jeg reiser hjem, for der er det verken c eller d. Og alt dette ganske så veldokumentert i chatten til If siden jeg jo ikke kunne finne telefonen. 
Jeg tror kanskje de drikker i arbeidstiden der borte.

Jeg har ikke hørt noe mer fra dem siden sist. Som var i går. Så det tilgir jeg dem. Jeg har vel ikke noe stor tro på at saken løser seg og jeg vil helt ærlig heller holde på med tilogmed blandebatteri enn If, europeiske og diverse forsikringer. Så jeg tror ikke det blir en føljetong. Jeg tror If kommer til å si: døh, deg driter vi i azzå.
Men det er greit. For jeg har funnet telefonen!
Den har nok vært borte nærmere to uker enn én. Så det er ikke bare If som roter.

Men det er lettere å tilgi seg selv.
Noen som vil anbefale noen andre reiseforsikringsselskap? Gjerne noen som har tro på kommunikasjon og der de ikke drikker i arbeidstiden?


Jeg og If. Reiseforsikring. Jeg og reiseforsikring. Og jeg og if chatter

Herrejedorias for et rot det kan bli noen ganger. Særlig når If.no er involvert og ikke skjønner jeg helt hvorfor jeg insisterer på å fortsette å bruke dem for jeg har hatt en skikkelig dårlig opplevelse med dem før (lokalkontor) men også noen bra. Så det er vel derfor.

Saken er den at jeg skal på ...la oss ikke kalle det ferie da, men jeg skal på tur. Og derfor må jeg ha litt mer av min Europeiske Reiseforsikring. En som varer litt lengre.
Så jeg går inn på if.no og åpner chatten. Jeg sier hvem jeg er, hvor jeg skal, og hvor lenge jeg skal være borte. Jeg får en pris. Jeg ombestemmer meg og ber om å få forlenget reisen med en ekstra dag (i tilfelle forsinkelser vet dere) og jeg får en ny pris som er bittelitt høyere.
Her ga operatøren meg faktisk en tidsperiode som ikke var en dag lengre, men en måned kortere. Det oppdaget jeg ikke, ettersom prisen ble høyere da jeg ba om å få forlenget perioden. Logisk, tenkte jeg.
Jeg fikk kid.nr og kontonr. og løp i nettbanken og betalte. Hurra!

Men så. Skulle jeg kjøpe samme forsikring til en i reisefølget. Det gikk forsåvidt greit, men jeg fikk ikke beløp og kid og mid og sånn med en gang, jeg skulle få det på epost istedet. Javel, tenkte jeg. Men nei.
Og men nei.
Og men nei.
Så dagen etterpå tok jeg kontakt med dem for tredje gangen for å etterlyse eposten, og da fikk jeg snakke med et nytt menneske, som ga med beløp og kid og kod og alt det der. Og DA oppdaget jeg at det var en helt annen pris.
Øh, hvorfor da?
Jo fordi da du bestilte til deg selv var det bare til Norden og til en mye kortere tidsperiode.
Øh, hvordan kunne det bli sånn? Jeg skrev jo inn både hvor jeg skulle og hvor  lenge jeg skulle være borte? Kopi av chatten har jeg og alt!
Vel, nå er det sånn. Jeg kunne få tilbake pengene hvis jeg dokumenterte at jeg dro hjem og dermed ikke trengte reiseforsikringen.

Og da ble jeg sur vettu. På If. Igjen. If og reiseforsikring er faktisk noe av det jeg har mest treff på i bloggtelleren sammens med "khib" så jeg har nok vært sur før. Eller veldig glad. Hvem husker sånt? Men nå var jeg sur for makan til rot og forsikringer som ikke er det de gir seg ut for og som man ikke har bruk for og ikke vil ha og så er det JEG som skal ordne opp?

Så jeg sendte en klage. Og foreslo at de kunne jo fikse det sånn at det jeg hadde betalt for faktisk ble til det jeg hadde fått beskjed om at jeg hadde kjøpt.
Så får vi se. Jeg har ikke helt troa.
På If.
Men man kan jo være optimist.


Hallo?

Hvor borte kan egentlig en telefon bli?

Og jeg velger å se på det med ørlite granne bekymring at den sannsynligvis har vært borte i en uke uten at jeg har merket meg det.
Kanskje muligens to.


Åkei, som i Åkei!

Åkei Jokkmokksmrknd, det her va artig! Bortsett fra da alle slapp inn i ölkåtan bortsett fra mæ som av åpenbare grunna ikke hadde tadd me mæ leg. Da gikk æ hjem og spiste en appelsin. Men vevinga va knall og flinke eleva, og fine butikken til Stoorstålka og fine, fine luan til ho Jeanette Asplund (jeas.se!) og klede har man kjøpt og 35 meter lassolina også. Nu e æ dunderutslitt. Æ skal sove litt masse nu. Vi sees!

Dokumentasjon

I dag tenkte jeg at jeg skulle være flink å ta bilder. Det ER jo tross alt så fint, men alle i kofter fra alle verdenshjørner (nordlige verdenshjørner) i sneen som laver ned, og folk og tjo og hei. Så jeg har hatt med kamera hale dagen. For litt dokumentering av samisk folkeliv og tjo og hei.

Her er alle bildene jeg har tatt:



Jeg samenes nasjonaldagiserer

På dagentilære er jeg i Jokkmokk. Det er jo en veldig bra dag å være i Jokkmokk på. Jeg har hatt på meg begge koftene i dag. Ikke samtidig da. Jokkmokk under Jokkmokks marknad er en fin plass å gå i kofte. (men en av gangen)

Som vanlig har jeg ingen bilder.


Og jeg har fått et veldig fint belte, og en veldig fin lue.
Og to jumpere og en ulloliidni. Og et fantastisk klistremerke til å ha på datamaskinen med fiskeslukkoftehektene mine som motiv. Og et samisk doskilt.

Og så har jeg kjøpt en meter gult klede.



Jeg flyr med andre folk

Heromdagen fløy jeg med to stykker som ikke hadde flydd så mye før. Kanskje sist gang en gang på førtitallet. De var over åtti begge to. (Ingen av dem var mine, jeg bare lånte dem.)
Når man ikke flyr så ofte er det veldig mange ting som ikke er så velkjente. Eller det ble feil.
Jeg mener at vi som flyr ofte vel har endel rutiner og for de uvante er dette helt...uvante ting.
For eksempel å sjekke inn. Eller å gå gjennom sikkerhetskontrollen. Eller inn i flyet. Eller å sette seg ned. Eller å ta på seg sikkerhetbeltet osv.
Og å herregud som vi styre med de der klaffeborden. Som IKKE skal være nede under start og landing.
Men de var jo så kjekke å ha nede. For da kunne de legge høreapparatene sine i det der lille søkket til kaffekoppen.
Og både jeg og flyvertinnen både hit og dit, og opp med bordet nå og på med beltet, men de hadde jo ikke på seg høreappartet så de hørte ingenting.
Jeg ble litt svett. Særlig da vi mellomlandet, jeg lurte på om jeg kom til å klare å holde dem ombord på flyet.
Jeg innså også på et tidspunkt at sannsynligheten for at noen av dem hadde slått av mobiltelefonen var liten, men jeg bestemte meg til å holde meg til kampen om bordet og stolryggen.
Og håpet bare at ingen av telefonene plutselig skulle ringe.

Jeg pakker

og fyfader som jeg hater det.

Og særlig når man skal pakke for å farte litt rundt før man farter rundt til andre steder.
Og dessuten: to kofter så er kofferten full.

Og særlig:
det gjør meg ikke så mye å ha full koffert når man ikke skal slepe så mye på den, men om halvannen uke skal jeg stille ut i Paris, og ambassaden som har ordna med hotell og sånn, har sendt meg anvisninger som er helt greie, finfine faktisk, hadde det bare vært på dagen, men natterstid med tung koffert i et land jeg aldri har vært i og der jeg ikke snakker et ord av språket, etter å ha reist i fjorten timer i strekk, ja da virker diverse bytter mellom tog og metro og "og gå i ti minutter til du finner hotellet" litt uoverkommelig. Satan.

Men først: nordover.


10/10

Akkurat nå er det veldig bra. Jeg skal ingensteder med fly i dag, jeg jobber på et sted jeg har jobbet før og alle er veldig trivelig samtid...