Fjernsjåka. FJERNsjåka. Og de andre.

Nå har familien dratt til gjesteleiligheten og i morgen drar de hjem og jeg drar på jobb for å sende en kasse og min kompis Steffan har nettopp kommet ens ærend hjem til meg med en drill for kassen må jo lukkes før forsendelse og dette hadde jeg glemt å tenke på. Jeg ville tvinge ham til å ta en øl men han måtte videre for å overlevere en faktura til et menneske som ikke evner å lese mail.

Det har vært veldig fint å ha familien sin her, men det har også vært litt fjernsjåka. Det har vært fint fordi jeg liker dem og fordi det er fint å vise dem hva jeg har gjort, men det har vært fjernsjåka fordi det på ingen måte har vært sånn jobbejobbejobbeÅPNINGoooooooog.....fri. Det har vært jobbejobbejobbeåpning-overtilnesteoppdrag. Og der kom jeg litt i tåkeheimen fordi jeg var så sliten og mailene fauk forbi og ting skulle sendes og familien skulle guides og noen ville sjoppe og noen ville sitte og ikke alle husker hvor de bor og alle må spise jevt og trutt. Jeg ble rett og slett litt bakpå i hodet.
I dag var jeg og Yngsteblad og sjoppet, og jeg kjøpte en kjole. Bare sånn dennekjøperjeg. Det er det lenge siden jeg har gjort. Det er så lenge siden at jeg rett og slett mista kjoleposen med én eneste gang. Jeg tror jeg hadde eid den kjolen i kanskje ti minutter før jeg glemte helt av at man må ta med seg posene sine og borte var den. Så sprang vi rundt og leita etter posen min alle steder der vi hadde vært, istedet for å sjoppe, og så var den ingen steder, og så bæsja en titting i hodet på meg.

Og så ringte de fra det første stedet vi hadde lett og så var den der likevel.

Så dro vi helt tilbake dit. Da trodde jeg alle skulle være motløse men alle var glade.

Så prøvde jeg å organisere nøkler og driller og middager med venstrehånden og telefonen, og sjoppe, og gå på kafé, og har alle blodsukkeret på plass? og har alle vært på do? og sånn har det vært hele tiden, og ikke én gang har noen klaget. Alle har vært strålende fornøyde med alle lunsjer og alle middager og vasamuseet og gamla stan og liljevalchs og båtturer og byvandringer og alt. Sjøl om nesten hver eneste planlagte middag har blitt avlyst fordi restauranten her hatt SOMMERSTENGT. Av alle ting. Men kunne likegjerne kalt det TURISTSESONGSTENGT.
Ærlig talt.

Bare en gang ble vi bittelitt uenige og da var det mest jeg som ble uenig fordi enkelte andre insisterte på å snakke om tannleging, og bortsett fra det har det vært idel gemyttlighet.
Det er jo ikke til å tro. Ikke at de er så vrange da, men de har jo litt forskjellige interesseområder og jeg føler ikke at jeg har vært helt på topp sånn organiseringsmessig. Men det behøver man visst ikke. Det er jo tross alt familien.


Ok, vi kjører bildspel:

 Pappa fotograferer utstillingen.



Søstersen og jeg er klar for photoshoot ute på verandaen. Dette er under Lunsj I Skarpnäck, pkt to på programmet. Endelig fikk hun kofta si. (Sånn ser jeg altså ut.) Fotoshooten ble litt hastig for av en eller annen grunn måtte hun dra tilbake til leiligheten de bodde i med én gang, så vi måtte kaste på oss kofter og band og belter og alt er litt på halv tolv, tabildedaforfaen, og ikke kunne jeg forstå hvorfor halve selskapet skulle dra når de akkurat var kommet, men selskapet hadde lagt en flaske sjampanje i fryseren, som de skulle ha med, men helt i sin egen stil hadde de jo selvsagt glemt det da det ble på tide å dra, så søstersen og kjæresten måtte snu i døra for å redde sjampanjen fra eksplosjonsfare. 



Dette er fra Liljevalchs. Det er sånn opplegg hele sommeren, med aktiviteter for barn, basert på utstillingene, og her hadde de bygd en trehytte og fylt den med plank og strammebånd og strips sånn at ungene kan få leke litt med kapp akkurat sånn som jeg gjør det! har dere hørt på maken? Strålende! Se hva han har laget da! Haha! Åh jeg blir så glad.


Folk ser på kunst som jeg har laget.


Pappa tar bilde av navnet mitt som henger i stort utenpå kunsthallen.


Kunst ser på folk. Dette er tatt før åpningen. Under åpningen tok jeg ikke så mange bilder, så takk til alle andre.



Avslutter denne rapporten med kveldens sms-utveksling med Yngsteblad:
Solemia: Nu sitt han pappa på balkongen og skryt FRØKTLIG av dæ til nabodama
Jeg: Æ leste den her smsn høyt til han The Stig og han sa: Hæ? av mæ?
       Skjønne ho ka han sir?
Solemia: Trur det. Ho spør ka du hete å sir ho skal ta sæ en tur på Liljevalchs. Ho tok han i å klippe neglan utendørs (samisk tradisjon sir han?) men alt i alt utvikla det sæ til å bli en fin samtale.


Jeg sier vel det samme. Alt i alt utviklet det seg til å bli en fin tur.



det der taktile

Jeg overlevde venekakken. Bortsett fra da pappa ga en enorm keramikkskulptur et ordentlig kakk med knokene for å sjekke om det ikke egentlig var stål. Da døde jeg litt.

Nå ventes det på samling av troppene for lunsj og muligens litt vasamuseum. Vi får snakke litt om hva det er lov å røre og ikke, før vi løser billett.

det nærmer seg

I morgen er det åpning. Eller vernissage. Eller venecac, som dattera til en kompis forsøksvis stavet det. Venecakker er ikke det artigste jeg vet. Så skal man stå der blant kunsten sin og se oppegående og inkluderende men ikke overivrig ut. I SYV timer, i dette tilfellet. Det er den lengste venekakken jeg noengang har vært bort i. Det blir ikke høyhæla sko for å si det sånn. Det blir vel tvert imot matpakke.

Men så blir det hjem! Og det blir deilig. Riktignok blir det slutt på denne reiseveien til arbeidet:

Og det er jo litt trist. Det er trivelig å starte dagen med Djurgårdsfärjan.
I dag var det rent ut artig. En familie kom på, med ei jente på kanskje syv som så mer en litt skeptisk ut og holdt faren godt fast i hånden.
"Pappa, finns det djur på den här båten?" spurte hun
"Nei" sa faren
"Men- det är ju en djurfärja." sa hun, langt fra overbevist.
Ja, tenk om man starta dagen med å åle seg litt forsiktig ned ved siden av en løve, istedetfor en nederlandsk turist.
Og lukta litt svakt løve resten av dagen.
Og dermed gjorde sebraene litt nervøse på veien hjem.




Jeg er forresten i dagens DN, om noen leser den avisen.





Fi-gen-skøu.

Jeg skjønner at Figenschou kan være litt vanskelig å uttale om man ikke er fra Nordnorge, men Fjernsjåka?

Om man skal være telefonselger må det jo ikke høres ut som om man tulleringer.

Og kanskje har jeg feiret midsommar

Iallefall var jeg hos Koftesømmersken på middag i går kveld. Vi var et lite gjeng der, og ettersom jeg har skjønt at midsommar ikke er som sankthans og krever bål, og det ikke var noe bål der, for vi var jo inne, spurte jeg Koftesømmersken "feirer vi midtsommar nå?" Hun keik bort og sa "typ."
Jeg vet ikke om det betyr at a) midtsommerfeiringen vår var utradisjonell, b) vi egentlig er for internasjonale/samiske til å feire noe så gjennomsvensk og egentlig tar stilling imot hele sulamitten eller c) at vi bare tilfeldigvis hadde en middag på en dato som viste seg å være midsommarafton.
Så, kanskje, med andre ord. Vi hadde ikke sånn grønn pinne med ringer på som vi sprang rundt iallefall.
Koftesømmersken serverte drinker. Jeg kjenner henne jo og spurte om de var sterke og hun bare neida. Jeg var litt skeptisk til uttalelsen men fant ut at de faktisk ikke smakte sprit i det hele tatt.
Jeg fant også ut at jeg hadde mista følelsen i nesetuppen og kinnbeina.

Og i dag sov jeg til over elleve. Og det var så fantastisk å ikke våkne klokka syv for å begynne å leite etter noe å bekymre seg om, sånn utstillingsrelatert, eller noe logistikk, eller lånekassen eller kanskje tilogmed noe av regnskapsmessig art. Bare sove. Tror jeg trengte en sånn der midsommarfeiring.
Evt bare noe sterksprit.

kunstneren jobber lange dager for hun har så mye å gjøre

jeg ER så sliten. men det blir bra.

sneak peek:


åpning neste torsdag. blir helt klart ferdig til da. men får neppe kjøp sandaler innen den tid. men hva gjør vel det.

Hjerneflukt

Stressa. Litt på etterskudd med tittel på utstillingen. Og på neste utstilling. Og har logistikk som må avsegstyres. Og utstilling som må bygges. Står opp midt på natta og skriver geniale ting på post-it-lapper og om morgenen er de ikke så geniale akkurat. Ler så jeg kitner av når jeg ser hva jeg har tenkt. Så blir jeg kjempestressa igjen over at jeg ikke kan være litt mer behjelpelig natterstid og skrive litt lurere ting.
Har holdt helg på grunn av forstuet eller forstrekt hånd. Sikkert ikke det dummeste men
Stressa.

Åååerh.


jada det går så bra det fikser vi

Jeg har begynt å sette opp utstillingen på Liljevalchs. Det er ikke bare enkelt, det foregår så mye, det er som å skulle stå på en byggeplass og meditere. Og jeg kan jo ikke meditere.
Dårlig sammenligning egentlig. Men det er liksom ikke noe rom for de indre, oppklarende monologene. Med mindre de indre monologene er sånn her: Skal vi se, den her skulle velOj har du settMen vent hanskeneJanei denne pinnen og denne er jo rød, det blir bra hvisOj pass nei hvor ble det av tauet nåTror jeg vil ha kaffeDen rødepinnenJeg må ha et annet underlagDen rødepinnen skulle ha værtHErregud ditt dyre navn å æreKaffe ja. Nei vent hva skulle jeg med den røde pinnen? Nå står det kanskje støtt her, menSamt og tanteien, som løper leien, stenbit og seien og torsk og skreien
og nise.
Den der skapetransen som man leter etter, er ikke lett å finne. Men litt får man da gjort likevel.


I dag skulle jeg få hengt et tau opp i taket. Kan vi henge et tau i taket, i den kroken som er der, hadde jeg spurt, og jada hadde de svart.


Og her står det jaggumeg en bil med stillaser utenfor når jeg kommer.


Og jaggumeg er den til meg. Det var liksom ingen annen måte å komme opp til den kroken i taket på.
Men istedet for å si Njæeieh, det kan bli litt vanskelig med det tauet ditt, leide de inn et stillasfirma.




Skulle kanskje venta litt med å sette opp enkelte verk, men de tar seg jo godt ut sammens med Storebror Stillas. Og jeg var litt redd for at de var mer vaklevorne enn de var, men her fikk de testa seg og de tåler at det blir satt opp ti meter stillas ca en cm lengre bort. Dét er godkjent.


 Ti meter opp til taket.


Og ti meter ned til bakken. Jeg var litt redd for å miste mobilen ned så det var vanskelig å både strekke ut armene, ta bilde, få fokusert og holde den godt fast. Men dette er altså gulvet da.

Når jeg vel var oppe viste det seg, som jeg hadde ant, at jeg ikke nådde opp til kroken i taket. Jeg sto på tærne og fikla og hepsa og slengte på tauet, hvilket ikke er så behagelig ti meter opp i lufta med et rekkverk som når deg til midt på låret, så jeg klatra ned og fant en lang mann. Stillasefolka hadde sagt at joda, du når fint opp, jeg hadde sagt mmmmmmmmmmmm......og jeg hadde rett.


Her er tauet. Eller det er en vinterlasso egentlig. Stor ståhei for....for en vinterlasso som skal henges i taket. Når jeg kom ned igjen, eller når han lange mannen kom ned igjen, hadde stillasefokene allerede dratt. Tror ikke de helt skjønte hvor lite jeg egentlig skulle gjøre der oppe.


Så da ble stillaset stående midt i utstillinga resten av dagen. Og være sånn middels i veien. For det skal jo ha litt plass når det tas ned igjen og oppløses i sine enkelte faktorer. Da er det lurt å ikke ha kunstverk over alt.


Her står det to verk og aspirerer til noe større, eller hva man skal si. Én dag, tenker de, skal jeg også bli et sånt stillas og nå ti meter opp og nå til taket. Men først skal de bare være kunstverk på Liljevalchs, forteller jeg dem. Det blir bra det og.

Og så må jeg lage noe genialt, med den lassolina, innser jeg. Har liksom lagt litt opp til det....




lidelser

Må ha sandaler.
Har kjøpt sandaler.
Oppdaget noen dager etter hjemkomsten at de var for store.
Har byttet sandaler.
Men ikke til et nr mindre for de var ikke til å oppdrive i str 36.
Har prøvd joggesko istedet, i str 39, som var for små.
Men må jo ha sandaler.
Finner ingen sandaler jeg vil ha, innser at det nok er fordi jeg egentlig ikke liker sandaler.
Skal dra å kjøpe joggesko istedet,
et prosjekt jeg påbegynte i januar.
(Jeg er ræva dårlig til å shoppe.)
Men egentlig må jeg ha sandaler. Men altså,
enten er det jesussandaler, eller så er det birkenstock og ingenting i veien med det forsåvidt men dette skal være pensandaler og ikke fjellvandringssandaler, eller så er de full av paljetter og selv om det skal være pensandaler, må jeg ikke føle at jeg har kledd meg ut på føttene.

Har forsøkt å vaske joggeskoene jeg har, istedet. Men selv om vannet blir jævla skittent blir ikke egentlig skoene noe hvitere. Heller mot barbeint som latmannsløsning på problemet. Med mindre noen har tøyjoggeskovasketips?







(malapropos; tanakofta melder inn at hun monterte ferdig et par kommagbånd også, ikke bare kom med sjampanje og at min rapportering fra virkeligheten inneholdt visse skjevheter.)

Duodjiforeningen Tindrende fjellbekk i kveldssol på vidda

hadde møte i går.
Det vil si, Tanakofta og Koftesømmersken kom innom for å sy. Dette skulle egentlig være i dag, så da de begge stemte for å flytte det til i går ble jeg litt forvirret, var fredag rød dag? De er jo begge regulerte arbeidstakere og dette var et heldagsevent. Det viste seg at joda, det var Sveriges nasjonaldag. Så intergrert er man.
Ingen kom på avtalt tidspunkt, helt som forventet, da førstemann ringte for å si at det kunne ta litt lengre tid, hadde jeg ikke helt stått opp. Jeg hadde blitt veldig forskrekket om de sto der på avtalt tidspunkt og det gjorde de da heller ikke.

Tanakofta kom med veverier og Koftesømmersken med selskinn og rødrev.
Jeg hadde planlagt å sy ferdig søsterkofta, endre halsen på brokadekofta, sy om skulderpynten på svartkofta, kante en kjole og renne en vev.
Jeg og Koftesømmerksen fikk med felles anstrengelser (himmel og hav som den kvinnen kan presse ull!) gjort ferig søsterkofta. I løpet av en ni timers tid.
Dette kjenner jeg igjen fra da jeg var møbelsnekker. På en god dag fikk man gjort en tredjedel av det man hadde planlagt på verkstedet. Optimist eller tulling, jeg vet ikke helt, men ting tar tid.
Men nå er iallefall den kofta ferdig og det er DEILIG.

Vi sydde såklart ikke ni timer i strekk. Jeg hadde tatt opp en laks som vi bakte i ovnen, og multebær så klart, og Tanakofta hadde med en flaske sjampanje, for hun ble 30 for to år siden, og vi hadde også lunsj, som på grunn av litt diverse omstendigheter ble inntatt ti minutter før middag.
På dette tidspunkt innså jeg at jeg fortsatt gikk i pysjamas. Det var vel noe med å stå der å skåle i sjampanje sammens med en kjolepyntet Koftesømmerske som fikk meg til å innse at jeg ikke hadde skiftet. (Når de gikk innså jeg enda en gang at jeg fortsatt gikk i pysjamas.) Men det er lov. Koftesømmersken dro tross alt på et tidspunkt opp kjolen og ned strømpebuksa, fordi det er så mye lettere å tvinne sennatråd på bare lår.

Til tross for villaks, villmulter og tamfløtekrem, kaffe og sjampanje holdt vi på ganske mye. Ingen lange matpauser her nei! Mens vi slappet av før kaffen sydde vi litt. Og vevde litt. Og utvekslet tjuvtriks. Og drakk litt sjampanje, men man vil ikke ha for mye bobler i systemet når man holder på med duodji, så litt sånn foriktig. Men noen hadde da tross alt blitt tredve for to år siden.

Nå skal jeg ta tak i alt som jeg ikke fikk gjort i går. Jeg har lovt bort et familiegodsbelte til søstra mi, men også tatt det tilbake i løpet av formiddagen, så det skal monteres (passer SÅ mye bdre til mi kofte, og hun har tross alt finere kofte enn meg) og så er det jo diverse halslinninger og renninger og sånne viktige ting. Man må ta det mens man har litt driv.



 koftesømmersken, anstendig variant


viktig å bruke mye plass når man holder på.

innadrettet virksomhet: hvordan man tar det, ikke hvordan man gjør det

Jeg går her og er bittelitt småstresset. Det er det egentlig ingen grunn til. Sier jeg til meg selv. Jeg kommer jo til å klare alt. Rekke alt.
Innser jeg hver gang jeg går gjennom listen med ting som skal gjøres og ordnes. Den er ikke uoverskuelig men med en gang jeg ikke har hodet inne i listen kommer småstresset småløpende og småplager meg.
Altså:
På mandag er det mandag. Da skal jeg begynne å montere en utstilling inne på Liljevalchs. Montere. Konstruere. Improvisere. Etter den dagen kommer jeg kanskje ikke til å være så mye på atelieret mitt, før etter at fameljen har kommet og dratt, da må jeg rydde og vaske og levere tilbake nøklene. Og sende en kasse til Trondhjem, med alt makk det er med transport og avtaler og heiser og folk som kommer med stor bil og hadet kasse. Men etter at det er hadet kasse, er det noen dager ferie. Før jeg reiser hjem.
Hjem hjem hjem hjem. Ååååååh hjem.
Det blir vel i begynnelsen av juli. I midten av august blir det å reise til Trondhjem for heisann kasse! og montering/konstruering/improvisering av utstilling på Trondhjem Kunsthall et par ukers tid. Det gleder jeg meg også til. Jeg gleder meg til alt som skjer. Jeg bare stresser litt med det. For mellom ååååh hjem og heisann kasse er det en måneds tid som er bare hjemme, og da skal jeg også produserekonstruere et verk, som må sendes til Nordnorsk kunstnersenter. Før jeg begir meg til Heisann kasse i Trondhjem.
Jeg tror at dette verket kommer til å henge litt over meg. Jeg har en bra plan og et bra utgangspunkt og et anstendig materiallager, men jeg vil på hytta. Man skulle tro at disse to tingene lot seg kominere i løpet av en femukersperiode, og det gjør de, men Hodet vil ikke være helt med på det. Hodet vil stresse. For det er det Hodet er bra på.
Jeg vil heller at vi skal tenke sånn her, hodet og jeg:
Tenk at jeg kan være hjemme og produsere ett enkelt verk, litt sånn som det faller seg, stille og rolig og på fine dager drar jeg på fisketur. Andre dager kanskje jobber jeg litt. Og tegner litt med tegnemaskin. Er ikke det fint.
Men sånn tenker vi ikke. Vi tenker herregudneialtsådetteblirbarestressogfanessånnerdetalltid!
Jeg blir fryktelig irritert på Hodet som skal benytte enhver anledning til å bli stressa.
Det er mulig jeg må sette av de to første ukene i Kirkenes til idel kunstproduksjon. Og det burde da vært helt unødvendig.

Dette er altså hvordan man tar det.
Man er åpenbart ikke så flink til det.

folkaltså#109456

Nå sitter jeg og venter på et transportfirma, som skal komme og hente alle pakkede saker. De er litt forsinket, men det er bare bra, for selvsagt er det en eller annen nellik her på huset som har sttukket av med nøkkelen til heisen.
Vi må skrive oss opp i nøkkelboken når vi tar ut nøkler, med telefonnummer og alt, men hva hjelper det når man ikke tar telefonen. Ikke er heisen åpen og ikke er nøkkelen i skapet og det er en time siden jeg begynte å ringe til EDVARD som åpenbart sitter og koser seg med nøkkelen en eller annen plass.
Jeg mistenker ham for å være den som også har stukket av med alle kjerrer og postvogner. De er heller ikke på plass. Så nå må hver enkelt verk bæres fra ateljeet, gjennom alle gangene, og ned trappene.
Hurra.

Jaja. Det er ikke jeg som betaler transportfirmaet.


Frk. Figenschou følger opp sin nye stil og skriver litt om shampoo.

Jeg fikk sydd de der to sømmene i går. Men jeg har en slags armdysleksi, jeg synes det er så vanskelig å se om armer sitter rett! Det hender jeg ser at det er feil, men ikke vet helt hva jeg skal gjøre for å få det rett. Og så hender det at jeg tror de er helt fine, men så kommer Koftesømmersken (må ikke forveksles med Tanakofta) og sier, jo jo, men vil du ikke i det minste ha like lange armer? Og det vil jeg jo. Jeg er kanskje ikke helt konvensjonell i mitt syn på duodji, men noen regler følger jeg.
Så nå har jeg sydd på armene en gang til. De er like lange. Jeg tror det ser bra ut. Bortsett fra at en kjedesøm nå har havnet på utsiden av en søm og ikke skjult inne i kofta. Det er kanskje bare å sprette den bort, alt holdes jo på plass av den nye sømmen. Men jeg tør ikke fjerne hjelpesømmene før Koftesømmersken her vært her en gang til med sitt jo jo. Og jeg tør ikke begynne på neste prosjekt, som ligger litt sånn halvsydd over en stol, før denne jævla kofta er helt ferdig. I tilfelle symaskinhavari. Søsterkofta har absolutt førstepri på den begrensede ressursen symaskinsøm nå har blitt.

Men jeg sa jo jeg skulle skrive om shampoo. Sjampo. Jeg bare skrev meg litt bort.
For en måneds tid siden fikk jeg en sjampo i foræring av Tanakofta. Til min store glede, jeg er som en fireåring når det gjelder presanger, jeg ELSKER gaver. Den var tilogmed pakket inn i et nydelig lite sjal. Som jeg fikk beholde. Dette var altså en spesialsjampo for krøller. Den het Curly Wurly og lovet meg "bouncing curls". Fra Lush. Dere ved den butikken der se selger kosmetikk i løsvekt, som om det skulle vært en slags bondens marked men med såpestykker. Den lukter sterkt. Man vet når den er i nærheten.
Vel, jeg tror Tanakofta var like spent som meg på resultatet av denne sjampoen, for når vi åpnet lokket (den var selvsagt i en liten krukke) var det som å stirre ned i innvollene av en kokosbolle. Altså komplett med kokosflak og alt.

Her er min dom:
Det er ganske herlig deilig og ekkelt å kjøre hånden ned i det der gørret og klæsje det utover håret. Det er det første. Her kommer fireåringen fram igjen. Men konsistensen er som trelim og trelim er ikke egnet til å vaske hår med. Trelim limer sammen håret. Curly Wurly limer sammen håret i en klake og fyller den med kokosflak. Og hva, om man tenker seg om, ligner kokosflak på? Når det drysser ut av håret?
Riktig, kjempeflass.
Det er derfor veldig viktig å skylle ordentlig ut. Det er alt annet enn lett. Men det går. Bare vær klar over at du kommer til å tette til sluket og rørene. Badekarsrør er ikke dimensjonert for kokosmasse og trelim.
Alt i alt synes jeg det er ganske mye folka bak Curly Wurly ikke har tenkt på. Men iallefall, her er mine Bouncy Curls:
Jeg holder ikke for ansiktet i ren forskrekkelse over resultatet, men jeg vil jo ikke ha ansiktet mitt på bloggen. Kanskje til tiårsjubileet. Vi får se. Som dere ser er jeg en sånn lettrødma person, jeg rødmer tilogmed når jeg tar bilde av meg selv. Sånn er det.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal bedømme de der Bouncy Curls. Det var jo ikke akkurat sånn at jeg hadde slett hår fra før. Og de er kanskje mer A Tree In A Storm enn Bouncy. Men igjen, det er jo noe med utgangspunktet.

Ok. Det aner meg at det blir mer skriving om duodji og mindre om sjampo fremover. Vi får vel si at jeg har dekt inn kosmetikkseksjonen for en stund fremover.

Tingenes tilstand.

Da har jeg vindustermometer med celcius, og am:pm. Igjen. Nå lar vi det være sånn.

I tillegg har jeg en symaskin som ikke vil mer. Nå som det er TO sømmer igjen før kofta er ferdig. Armene, såklart. Der to sømmer fort blir... gjentatt en del ganger.
Eller det vil si, den vil, om jeg prater bønnfallende til den og går ut på trappa og slenger utover ei kork med akkevitt. Da. Men ikke sikksakksøm.

Nå begynner jeg å gå tom for akkevitt. Håper rom fungerer like bra.

tredje forsøk: vellykket men sabotert

Ok, i natt holdt jeg meg våken, som en annen fireåring som venter på midnattsslaget en nyttårsaften.
Da dro jeg ut batteriet, og så 12:00 lyse mot meg.
12:00?
Ja, og så en bitteliten am bak såklart, men er det noe jeg sjelden lurer på så er det om klokken er åtte på morgenen eller på kvelden. Hvilket betyr at jeg sånn stille og rolig ved lunsjtider kunne foretatt hele batterioperasjonen som jeg har utsatt i ukesvis.
Men am/pm-greia var ikke noe problem før batterinullstillingen, altså finnes det en knappekombinasjon som innstiller verden i tjuefiretimersformat. Tenkte jeg. Litt senere på dagen. Når dagen var blitt dag.
Og gikk løs på termometeret med litt villmanstrykking på knappene, som jo er den etablerte metoden.

Og vips var vi tilbake til fahrenheit. Og ingen villmannstrykking i verden kunne finne tilbake til celcius. Og det visste jeg jo. Det er jo ikke uten grunn at det har stått en konverteringstabell i vinduet i to måneder. Men jeg måtte jo prøve. Sånn rolig og behersket med myke knappetrykk og helt uten banning fra kystfinnmark, selvsagt.

Sukk. At jeg gidder. Det er jo strengt tatt bare å gå ut på verandaen og kjenne på været. Men når man har satt seg noe fore...da er det åpenbart vanskelig å tilbakestille seg selv til den rasjonelle utgaven av seg selv.

Skulle ønske noen kunne komme innom og bare kaste hele termometeret.

10/10

Akkurat nå er det veldig bra. Jeg skal ingensteder med fly i dag, jeg jobber på et sted jeg har jobbet før og alle er veldig trivelig samtid...