Ja nå skal dere få høre hvor flink jeg har vært.
Jeg har kjøpt min maskin nr 2.
Etter å ha vingla rundt nettbrett og eksterne tastaturer og windowsmaskiner og små macbookproer og det hele i månedsvis. Siden lenge før jul.
Jeg bare trampa opp på Elkjøp, forsøkte mange ganger forgjeves å få tak i betjening, jeg både så hjelpeslaus ut og trykte på ringeknapper på disker og det hele, men til slutt tvang jeg et menneske til å hjelpe meg å få kjøpt en Macbook Air.
Det føles ikke totalt luksusfellen heller, jeg tror det er lurt å ha en jobbmaskin og en hjemme.
Og så fant jeg en litt eldre maskin, altså, en liten, lett mac, men ikke den nyeste så den har fortsatt usb-porter og var billigere. Var ikke det et røverkjøp så vet ikke jeg.
Eller, røverkjøp er vel aldri ordet når det gjelder Apple. Jeg synes mac er så dyrt at jeg ikke helt skjønner at det ikke kommer noen på døra med presang fra Apple når du har kjøpt noe hos dem. Var dét det? Får jeg ingenting gratis?
Med mac får man ingenting gratis.
Men ettersom det var en gammel modell med usb-inngang slipper jeg å kjøpe hundre små overganger til blodpris, som ville gjort en ny maskin enda dyrere. Det er da noe. Om ikke akkurat en presang.
Jeg sier meg fornøyd, jeg.
Nå sitter jeg og venter på lunsj, jeg er så sulten men man kan ikke bare sette igjang og trø i seg mat, man må vente på et klokkeslett, har glemt litt hvorfor, og etter det skal jeg vente på at de som skal sende forsendelsen til Oslo skal komme og hente den. Inni all ventingen skal jeg prøve å få jobbet litt også. Når jeg har spist.
På plass
I går var det kaldt, bilen ville ikke starte, gamle, gamle dieselbilen med sine nykker og særegenheter, og spark ble vurdert men vi syntes en halvtime/tre kvarter ble litt lenge for Jendor å sitte helt i ro på et sparkesete i tredve minus, besteforeldre ble forsøkt vekket uten umiddelbart hell, men til slutt løste det seg og alle kom seg dit de skulle. Det er ikke krise om dagen starter med bråstopp, og det er det fine med å jobbe for seg selv. Det er sjelden det brenner i syvendesansen.
De jeg spiser lunsj med er så få for tiden at de har sluttet å spise lunsj, og det er også fint med å være selvstendig næringsdrivende, det er ingen som kommer syk på jobb og smitter meg.
(Men så har vi jo et barnehagebarn da.)
Og jeg har vevekurs. Der var det også mange syke, men de var hjemme. Jeg måtte gå litt tidligere på grunn av logistikk med barnevakt og frossen bil og leggetid, men de satt nå der og vevde, fine damene, og jeg kjente et lite blaff av glede av å bo hjemme, være tilbake i virkeligheten med frossen bil og så mye klær på at jeg ikke klarte å snu på hodet når jeg ropte hadet til rekkene med konsentrerte veversker.
Alt er i sin skjønneste orden.
De jeg spiser lunsj med er så få for tiden at de har sluttet å spise lunsj, og det er også fint med å være selvstendig næringsdrivende, det er ingen som kommer syk på jobb og smitter meg.
(Men så har vi jo et barnehagebarn da.)
Og jeg har vevekurs. Der var det også mange syke, men de var hjemme. Jeg måtte gå litt tidligere på grunn av logistikk med barnevakt og frossen bil og leggetid, men de satt nå der og vevde, fine damene, og jeg kjente et lite blaff av glede av å bo hjemme, være tilbake i virkeligheten med frossen bil og så mye klær på at jeg ikke klarte å snu på hodet når jeg ropte hadet til rekkene med konsentrerte veversker.
Alt er i sin skjønneste orden.
Videre!
Jeg gjør klart det siste av forsendelser. Skrur fast lokk, skriver ut adresselapper, måler og mailer fraktselskap. Støvsuger, vasker. Ferdig med det ene, gjør klart til det andre. Jeg er godt i rute med forsendelsen. Det må man være når man beliter seg på hurtigruta i stormsesongen. Fraktselskapet beregner også god tid, jeg beregner god tid, plutselig må galleriet lagre kunsten min lengre enn de hadde tenkt. Jeg forklarer det med uvær og årstid.
Jeg har sølt blekk på gulvet. Jeg jobber bare vannbasert, så det er i utgangspunktet ingen krise, men det er ikke flytende blekk jeg har sølt, det er pulverisert blekk. Fint, fint, fint pulver. Trekker inn i alle sprekker. Lar seg ikke støvsuge. Blir til maling når du tilsetter vann der du kommer med gulvtua. Sukk.
Mailer diverse utstillinssteder for å prøve å få greie på hvor mange skulpturer de ser for seg, venter på svar. Har fortsatt mulighet til å si nei til Riga men har veldig lyst å si ja. Men må ha et rom jeg klarer å jobbe om jeg skal være så produktiv som et ja krever.
Funderer på å kjøpe en datamaskin nr to. Det er jo helt luksusfellen. Men jeg inbiller meg at min maskin nr én kommer til å vare lengre om den får stå i fred på jobb og ikke blir drasset ut og inn av ekstremkulde og stuevarme i eninga. Og det blir også deilig å slippe å drasse på den. Og da kommer den til å bli brukt halvparten så mye. Så det er lurt. Men drive og KASTE penger ut av vinduet når man har en steine dyr maskin allerede? Jeg lar meg ikke helt overtale. Har sett på nettbrett med tastatur, men innså at jeg kommer til å synes det blir altfor makkete å ikke ha trackpad. Tilbake til maskinkjøp. Macbook air? Jeg har styra med denne avgjørelsen i ukesvis. Det er jo det at selv om jeg har fem ganske ok utstillinger på trappene, så følger det ikke nødvendigvis så mye penger med det faktum. I utangspunktet får jeg 3000 kroner for det i Riga. Nå som det krever så mye nyproduksjon går honoraret muligens noe opp, men ikke til noe som dekker et halvt års produksjon. Jeg ser for meg kanskje 5000.
Det er en pussig, pussig, pussig jobb jeg har valgt meg.
Jeg har sølt blekk på gulvet. Jeg jobber bare vannbasert, så det er i utgangspunktet ingen krise, men det er ikke flytende blekk jeg har sølt, det er pulverisert blekk. Fint, fint, fint pulver. Trekker inn i alle sprekker. Lar seg ikke støvsuge. Blir til maling når du tilsetter vann der du kommer med gulvtua. Sukk.
Mailer diverse utstillinssteder for å prøve å få greie på hvor mange skulpturer de ser for seg, venter på svar. Har fortsatt mulighet til å si nei til Riga men har veldig lyst å si ja. Men må ha et rom jeg klarer å jobbe om jeg skal være så produktiv som et ja krever.
Funderer på å kjøpe en datamaskin nr to. Det er jo helt luksusfellen. Men jeg inbiller meg at min maskin nr én kommer til å vare lengre om den får stå i fred på jobb og ikke blir drasset ut og inn av ekstremkulde og stuevarme i eninga. Og det blir også deilig å slippe å drasse på den. Og da kommer den til å bli brukt halvparten så mye. Så det er lurt. Men drive og KASTE penger ut av vinduet når man har en steine dyr maskin allerede? Jeg lar meg ikke helt overtale. Har sett på nettbrett med tastatur, men innså at jeg kommer til å synes det blir altfor makkete å ikke ha trackpad. Tilbake til maskinkjøp. Macbook air? Jeg har styra med denne avgjørelsen i ukesvis. Det er jo det at selv om jeg har fem ganske ok utstillinger på trappene, så følger det ikke nødvendigvis så mye penger med det faktum. I utangspunktet får jeg 3000 kroner for det i Riga. Nå som det krever så mye nyproduksjon går honoraret muligens noe opp, men ikke til noe som dekker et halvt års produksjon. Jeg ser for meg kanskje 5000.
Det er en pussig, pussig, pussig jobb jeg har valgt meg.
hei mandag hei bloggen hei folkens
Plutselig ble jeg sånn ukesblogger. Det er ikke det at jeg ikke har tid til å blogge, jeg kan godt sette meg ned å skrive noe innenfor et ledig tidsvindu på si 20 minutter, men hva da?
Jeg bare jobber og styrer og det er sjelden det ramler noe ned i hodet jeg blir nødt å blogge om.
Vi fortsetter å vakle rundt i det juridiske landskapet. Vi skjønner ikke så mye.
For oss er det sånn: Vi har brukt flere hundre tusen på å sette huset i den stand det sto i takstrapporten at det var i. Det er udiskutabelt.
Men i følge motparten, som er jurister, er det også sånn: det at vi hentet inn et dreneringsfirma for å finne ut om fuktprolemene kunne skyldes dreneringen, tyder på at vi var innstilt på å drenere.
Jeg fatter og begriper ikke hva et sånt argument har å gjøre i en diskusjon, men jeg er heller ikke jurist.
Og ellers driver jeg og planlegger og pakker utstillinger. Jeg hadde litt pakkehjelp på atelieret i dag. Jeg er jo vant til å bevege meg sidelengs rundt i rommet, men...det var ikke pakkehjelpen. Det er trangt. Det er mye som tyder på at det kanskje er for trangt.
Og jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med det.
Jeg bare jobber og styrer og det er sjelden det ramler noe ned i hodet jeg blir nødt å blogge om.
Vi fortsetter å vakle rundt i det juridiske landskapet. Vi skjønner ikke så mye.
For oss er det sånn: Vi har brukt flere hundre tusen på å sette huset i den stand det sto i takstrapporten at det var i. Det er udiskutabelt.
Men i følge motparten, som er jurister, er det også sånn: det at vi hentet inn et dreneringsfirma for å finne ut om fuktprolemene kunne skyldes dreneringen, tyder på at vi var innstilt på å drenere.
Jeg fatter og begriper ikke hva et sånt argument har å gjøre i en diskusjon, men jeg er heller ikke jurist.
Og ellers driver jeg og planlegger og pakker utstillinger. Jeg hadde litt pakkehjelp på atelieret i dag. Jeg er jo vant til å bevege meg sidelengs rundt i rommet, men...det var ikke pakkehjelpen. Det er trangt. Det er mye som tyder på at det kanskje er for trangt.
Og jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med det.
Lærdommen. (fremtidig, luthersk)
Jeg har oppdaget at jeg har et luksusproblem, men luksusproblemer må nå løses de også.
Jeg skal stille ut i Toronto i september. Så fikk jeg en mail om jeg kanskje ikke hadde fryktelig lyst å stille ut i Riga i september? Det høres jo artig ut. Men det er de samme tingene. Altså, begge vil ha skulpturer, ikke tegninger. Og så innså jeg at den utstillingen jeg har med skulpturer i Stockholm i juni, den henger fader meg til 4. oktober. Da har jeg plutselig tre utstillinger med skulpturer samtidig.
Jeg har ikke nok.
Jeg har nok utstillinger, jeg har ikke nok skulpturer.
Det er jo et stykke frem i tid, så jeg får bare lage flere. Problemet er bare at det er det vanskeligste jeg gjør! Jeg kan liksom ikke si at jeg skal lage en, bare at jeg skal prøve. Og jeg har det så SATANS trangt på verkstedet, jeg får ikke til noen ting der. Jeg får ikke luft til den delen av hjernen som plutselig produserer kunst.
Det kommer til å bli en travel vår, sommer og høst. Og det er travelt nå, jeg må ha avgårde denne separatutstillingen i begynnelsen av neste måned, den må både være ferdig produsert og ferdig innrammet men også forsvarlig pakket, som nesten er det vanskeligste. Og så må jeg dra til Oslo og sette den fint sammen på en måte som ikke står helt klart for meg enda. Og så må jeg reise tilbake til Oslo på et senere tidspunkt og snakke om den.
Det betyr, at om jeg på noe tidspunkt (men etter separatutstillingen) begynner å gråte fordi det er litt luggeføre for spark, så er det bare å rope Æ DRIT I DÆ LUTHER så fort jeg kan og ta en fridag med det samme. For nå blir det full fart til etter oktober og det er bare å passe på seg selv. Litt spent på om jeg får det til, men er det noe jeg har lært av at jeg hittils ikke har lært noe, så er det at jeg må begynne å lære.
Jeg skal stille ut i Toronto i september. Så fikk jeg en mail om jeg kanskje ikke hadde fryktelig lyst å stille ut i Riga i september? Det høres jo artig ut. Men det er de samme tingene. Altså, begge vil ha skulpturer, ikke tegninger. Og så innså jeg at den utstillingen jeg har med skulpturer i Stockholm i juni, den henger fader meg til 4. oktober. Da har jeg plutselig tre utstillinger med skulpturer samtidig.
Jeg har ikke nok.
Jeg har nok utstillinger, jeg har ikke nok skulpturer.
Det er jo et stykke frem i tid, så jeg får bare lage flere. Problemet er bare at det er det vanskeligste jeg gjør! Jeg kan liksom ikke si at jeg skal lage en, bare at jeg skal prøve. Og jeg har det så SATANS trangt på verkstedet, jeg får ikke til noen ting der. Jeg får ikke luft til den delen av hjernen som plutselig produserer kunst.
Det kommer til å bli en travel vår, sommer og høst. Og det er travelt nå, jeg må ha avgårde denne separatutstillingen i begynnelsen av neste måned, den må både være ferdig produsert og ferdig innrammet men også forsvarlig pakket, som nesten er det vanskeligste. Og så må jeg dra til Oslo og sette den fint sammen på en måte som ikke står helt klart for meg enda. Og så må jeg reise tilbake til Oslo på et senere tidspunkt og snakke om den.
Det betyr, at om jeg på noe tidspunkt (men etter separatutstillingen) begynner å gråte fordi det er litt luggeføre for spark, så er det bare å rope Æ DRIT I DÆ LUTHER så fort jeg kan og ta en fridag med det samme. For nå blir det full fart til etter oktober og det er bare å passe på seg selv. Litt spent på om jeg får det til, men er det noe jeg har lært av at jeg hittils ikke har lært noe, så er det at jeg må begynne å lære.
Talmeter check 2
Tok et ut av flokken sin
men det viste seg, da jeg hadde forlagt det nylig medbrakte og lette etter det, at jeg hadde jo et på jobb allerede:
Nå har jeg ett i ryggsekken. I tilfelle jeg må måle noe PLUTSELIG.
men det viste seg, da jeg hadde forlagt det nylig medbrakte og lette etter det, at jeg hadde jo et på jobb allerede:
Nå har jeg ett i ryggsekken. I tilfelle jeg må måle noe PLUTSELIG.
Rapport, mandag på kontoret.
Jeg søler videre. Problemet med å gå igang med noe nytt så sent er delvis sidefaktoren Gokk. Hvilket betyr at jeg ikke rekker å ramme inn, for det må sendes, mottas, avtales, sendes fra rammemaker...
Så om jeg skal ha det med, må jeg finne en annen måte å vise det på. Det er ikke et kjempeminus, jeg liker jo egentlig ikke så godt å ramme inn. Men jeg kan jo ikke stå å holde det i utstillingen selv heller, og tape på vegg er heller ikke superproft. Jeg har endel ideer, men de fleste har tilkommet natterstid, og har vist seg å ikke tåle dagslys. Hvilket vi jo fortsatt har lite av her, så de har kanskje vært skikkelig dårlige, da.
Så nå tester jeg, og med tidspress. Men jeg er ikke veldig stresset. Egentlig. Det blir jo utstilling, nytt eller ikke. Jeg må bare få pakket det som til slutt skal med. Da må jeg ha noe å pakke den i. Da må jeg måle. Da må jeg finne tomstokken min. Den ligger i sammen med vevesakene. Det er ikke her. Hvorfor har jeg bare én tomstokk?
Hjemme derimot har jeg intet færre enn kanskje fjorten talmetre. Hvorfor har jeg ingen her?
I det minste ser jeg en løsning på akkurat det problemet.
Så om jeg skal ha det med, må jeg finne en annen måte å vise det på. Det er ikke et kjempeminus, jeg liker jo egentlig ikke så godt å ramme inn. Men jeg kan jo ikke stå å holde det i utstillingen selv heller, og tape på vegg er heller ikke superproft. Jeg har endel ideer, men de fleste har tilkommet natterstid, og har vist seg å ikke tåle dagslys. Hvilket vi jo fortsatt har lite av her, så de har kanskje vært skikkelig dårlige, da.
Så nå tester jeg, og med tidspress. Men jeg er ikke veldig stresset. Egentlig. Det blir jo utstilling, nytt eller ikke. Jeg må bare få pakket det som til slutt skal med. Da må jeg ha noe å pakke den i. Da må jeg måle. Da må jeg finne tomstokken min. Den ligger i sammen med vevesakene. Det er ikke her. Hvorfor har jeg bare én tomstokk?
Hjemme derimot har jeg intet færre enn kanskje fjorten talmetre. Hvorfor har jeg ingen her?
I det minste ser jeg en løsning på akkurat det problemet.
Rapport, fredag på kontoret.
Det er ikke så lurt å bli ferdig med en utstilling i for god tid. For da begynner man med noe nytt. Så må plutselig det være med. Eller? Er det for tidlig? Jeg er ikke en sånn kunstner som liker å vise det jeg nettopp har gjort, kanskje om en par tre år heller. Eller? Sukk.
Så nå driver jeg og søler med blekk og heier og jubler og tviler.
For den enormt spennende rapporten om mitt liv som forbruker: jeg ser at Polarnogpyret har fått og sett min melding på chatten facebook om at adressen var feil, for en dag siden, men de har ikke gitt meg den rette. Men den har jeg funnet fram til selv, basert på den de gav meg, paret med korrekt norsk rettskriving. Så endelig, endelig har jeg klart å sende dem en mail. Til tross for deres iherdige forsøk i å hindre meg.
Jeg må slutte å bruke så mye tid på sånne her saker. Jeg er jo tross alt ikke forbrukerombud.
Neste uke skulle jeg ramme inn, men hvis jeg har begynt med noe nytt skal jeg kanskje ikke ramme inn. For da må jeg tenke. Men ikke for lenge, for det skal jo sendes. Forbannet, forbannet være den som tenker nytt så sent.
Så nå driver jeg og søler med blekk og heier og jubler og tviler.
For den enormt spennende rapporten om mitt liv som forbruker: jeg ser at Polarnogpyret har fått og sett min melding på chatten facebook om at adressen var feil, for en dag siden, men de har ikke gitt meg den rette. Men den har jeg funnet fram til selv, basert på den de gav meg, paret med korrekt norsk rettskriving. Så endelig, endelig har jeg klart å sende dem en mail. Til tross for deres iherdige forsøk i å hindre meg.
Jeg må slutte å bruke så mye tid på sånne her saker. Jeg er jo tross alt ikke forbrukerombud.
Neste uke skulle jeg ramme inn, men hvis jeg har begynt med noe nytt skal jeg kanskje ikke ramme inn. For da må jeg tenke. Men ikke for lenge, for det skal jo sendes. Forbannet, forbannet være den som tenker nytt så sent.
Handle lokalt!
Jeg kjøpte en bukse til Jendor, på Polarn och Pyret, som etter tre gangs bruk hadde hull på begge knær og i rompa.
Jeg kjøpte den i Oslo og forsøker å komme i kontakt med kunseservice for å høre om de ikke vil lage klær som tåler lek.
Jeg går inn på nettsidene deres. Da kommer jeg hit:
Høyre? Min høyre eller til høyre for den som sitter inne i datamaskinen min og ser på meg?
Ingen av høyrene gir kontakt.
Via en epost jeg hadde i innboksen kommer jeg hit. Hvor er "kontakt oss"?
Heller ikke her, jeg finner bare et begynnende magesår.
Jeg vifter tulling med musepekeren over alt jeg kommer over, ingen linker, ingen skjema. Føler meg OVERHODET ikke velkomen til å kontakte noen.
Man kan trykke 600 ganger på forskjellige ting, da skifter de til denne spennende fargen
Jeg kjøpte den i Oslo og forsøker å komme i kontakt med kunseservice for å høre om de ikke vil lage klær som tåler lek.
Jeg går inn på nettsidene deres. Da kommer jeg hit:
Høyre? Min høyre eller til høyre for den som sitter inne i datamaskinen min og ser på meg?
Ingen av høyrene gir kontakt.
Man kan trykke 600 ganger på forskjellige ting, da skifter de til denne spennende fargen
Men ingenting av dette setter deg i kontakt med noe. Jeg får magesår. Jeg legger ut alle disse skjermbildene på facebooksiden til Polarn och Pyret. Jeg får en PM med en mailadresse.
Hurra!
Jeg sender mail!
Jeg får svar etter et halvt sekund! Med beskjed om at mailen min er denied.
Jeg tror nok Polarn och Pyret har en ganske bra statistikk på det med motatte klager. Ca 0, sannsynligvis.
PS:
Hvis dere lurer på hvordan det gikk med den SYKT dyre vinterjakka, så ble det alternativ a2, eller hva jeg kalte det. Helt problemfritt, kom med jakka, vi skifter glidelås. Såh. Så mye for katastrofeplanleggingen.
Selvstendig syk
Det har alltid vært litt vanskelig for meg å vite om jeg EGENTLIG er frisk nok til å gå på jobb. Ikke de dagene jeg ligger til sengs, men når man begynner å komme seg. Ekstra vanskelig fordi overgangen mellom jobb og fritid er litt flytende når man er selvstendig næringsdrivende. Frostrier og svettetokter, æh, jeg hadde vel likevel klart å komme meg på jobb? Om jeg hadde tatt meg sammen? Hvorfor tar jeg meg ikke sammen? Om jeg klarer å stable i oppvaskmaskinen klarer jeg vel å gå på jobb? Eller? Jeg smitter jo ingen om jeg går på jobb, heller.
Da jeg var ansatt på Jobb med Store Arbeidsmiljøproblemer tvang jeg meg på ingen måte på jobb om jeg var syk. Ikke at jeg lot som jeg var syk om jeg ikke var det, eller engang kjente litt ekstra etter om det kanskje kunne være litt halsrusk der. Men om jeg var syk så jeg ingen grunn til å ofte en kalori ekstra på å gå til en arbeidsplass med så stor forakt for sine ansatte. Penger for arbeidstid, det var transaksjonen, og er man syk så er man syk.
Da jeg gikk på skole, særlig på Kunsthøgskolen i Bergen, hadde jeg det litt som nå. Kanskje jeg hadde klart å komme meg på skolen om jeg bare tok meg sammen? Det var ganske høyt arbeidspress og forventning om oppmøte, en i klassen hadde en kronisk sykdom og kom med en to ukers sykemelding en dag, og da sa professoren: Nå synes jeg du er dum.
Jeg synes hun var lur. Egen helse foran fargelære. Og da jeg lærte meg å bare holde meg hjemme i stedet for å kreke meg på skolen hele tiden, ble jeg fortere frisk fra forpestelsene. Ja, HVEM skulle trodd det.
Nå er jeg min egen arbeidsplass, og forsøker å utvise litt mindre forakt for min ansatte. I dag er den ansatte hjemme og skal oppdatere hjemmesiden med noe tekst. Muligens er den ansatte fortsatt syk. Det vet hun ikke helt, for hun har akkurat stablet i oppvaskmaskinen. Men iallefall har den ansatte sovet helt minimalt i natt på grunn av generell søvnløshet i samarbeid med sønns søvnløshet, hvilket ikke sammenfalt klokkemessig. I morgen har den ansatte bare med å være frisk og gå ned på jobben og velge ut passepartout til neste innrammingsjobb og ringe rammemakeren sin.
Og det sier jeg fordi jeg er ganske sikker på at den ansatte er frisk imorgen.
Og håper på litt søvn i natt.
Da jeg var ansatt på Jobb med Store Arbeidsmiljøproblemer tvang jeg meg på ingen måte på jobb om jeg var syk. Ikke at jeg lot som jeg var syk om jeg ikke var det, eller engang kjente litt ekstra etter om det kanskje kunne være litt halsrusk der. Men om jeg var syk så jeg ingen grunn til å ofte en kalori ekstra på å gå til en arbeidsplass med så stor forakt for sine ansatte. Penger for arbeidstid, det var transaksjonen, og er man syk så er man syk.
Da jeg gikk på skole, særlig på Kunsthøgskolen i Bergen, hadde jeg det litt som nå. Kanskje jeg hadde klart å komme meg på skolen om jeg bare tok meg sammen? Det var ganske høyt arbeidspress og forventning om oppmøte, en i klassen hadde en kronisk sykdom og kom med en to ukers sykemelding en dag, og da sa professoren: Nå synes jeg du er dum.
Jeg synes hun var lur. Egen helse foran fargelære. Og da jeg lærte meg å bare holde meg hjemme i stedet for å kreke meg på skolen hele tiden, ble jeg fortere frisk fra forpestelsene. Ja, HVEM skulle trodd det.
Nå er jeg min egen arbeidsplass, og forsøker å utvise litt mindre forakt for min ansatte. I dag er den ansatte hjemme og skal oppdatere hjemmesiden med noe tekst. Muligens er den ansatte fortsatt syk. Det vet hun ikke helt, for hun har akkurat stablet i oppvaskmaskinen. Men iallefall har den ansatte sovet helt minimalt i natt på grunn av generell søvnløshet i samarbeid med sønns søvnløshet, hvilket ikke sammenfalt klokkemessig. I morgen har den ansatte bare med å være frisk og gå ned på jobben og velge ut passepartout til neste innrammingsjobb og ringe rammemakeren sin.
Og det sier jeg fordi jeg er ganske sikker på at den ansatte er frisk imorgen.
Og håper på litt søvn i natt.
Vev og nys AS
I dag har vi kjørt maratondag på vevekurset sånn at deltagerne skal bli ferdige med å renne og tre, begynne og veve, komme litt igang, kjenne at dette går jo fint
og så godt det da passer å våkne og innse at sannelig min hatt, her har en Grand Mal Forkjølelse tatt bolig i min kropp.
Da er det paracet, nesespray, snørrpapir i deponier, jucie i mengder og forsøke å ikke nyse på deltagerne.
Det hendte et par ganger mens jeg sto og hjalp noen at jeg måtte si Unnskyld, jeg må bare gå og snyte meg.
Og totalkollaps da jeg kom hjem.
Glad det ikke er kurs i morgen.
For deltagernes skyld også.
og så godt det da passer å våkne og innse at sannelig min hatt, her har en Grand Mal Forkjølelse tatt bolig i min kropp.
Da er det paracet, nesespray, snørrpapir i deponier, jucie i mengder og forsøke å ikke nyse på deltagerne.
Det hendte et par ganger mens jeg sto og hjalp noen at jeg måtte si Unnskyld, jeg må bare gå og snyte meg.
Og totalkollaps da jeg kom hjem.
Glad det ikke er kurs i morgen.
For deltagernes skyld også.
Og så brølte jeg
Åkei, beklager den der. Jeg var nok bare litt frustrert. Man blir jo det innimellom.
Kanskje fordi man er programmert til at en vanlig samtale følger logikk og moral, mens juss jo ikke gjør det. Og da blir man frustrert.
Vanlig:
-Det er ikke drenert, her har du en rapport fra fagmann samt bilder som beviser det, og en takst som sier at huset ER drenert.
-Jaha, nehei, akkurat.
Juss:
-Det er ikke drenert, her har du en rapport fra fagmann samt bilder som beviser det.
-Men disse bildene viser jo ingenting, bare jord og grus.
-Det er fordi at når det ikke er drenert, så er det bare jord rundt huset.
-Det er vanlig å bruke matjord som drenering.
-Men matjord har ingen drenerende funksjon, med "drenering" skjønner man noe som leder vannet bort fra huset
-Man må forvente vann i kjelleren i et så gammelt hus
-Nei, ikke om det nettopp er drenert.
-Vår oppfatning er at dere hadde lave forventning til dreneringen, dette ser man av at dere hentet inn et dreneringsfirma.
-Vi forventet at huset var drenert, som det sto i taksten, vi hentet inn et dreneringsfirma fordi det kom inn vann. Da viste det seg at huset ikke var drenert. Dette handler ikke om våre forventninger, men om det som står i taksten, som vi baserte kjøpet på, er riktig.
-Dreneringen deres har fungert fint til nå.
-Det kommer inn vann, og vi har kjøpt et hus under forutsetning av at det er drenert.
-Den utførte dreneringen har hatt noe funksjon, det ser vi av at det nevnes rester av dreneringsplast i rapporten fra fagmann.
-Det er snakk om 120 cm knotteplast som var stukket ti cm ned i jorden og ikke var festet til muren, under trappa. Den har ikke hatt NOE funksjon.
-Huset har vært litt drenert, med matjord og godt over en meter knotteplast.
-Når det står i taksten at huset er drenert i -96, så forventer man mer enn det.
-Dreneringen er tyve år, en drenerings levetid er mellom 20 og 60 år, dermed kan man ikke forvente mer enn tyve år
-Vi bor i en av de tredje tørreste stedene i Europa, på det stedet vi kjøpte huset forventer man at en drenering fungerer betydelig lengre enn det, og dessuten er ikke dreneringen tyve år, den er ikke-eksisterende.
Sånn holder vi på.
Jeg opplever det som litt problematisk at jussen er sånn. Det er jo jurister som sitter og snakker om matjord og våre "lave forventninger" til drenering basert på at vi hentet inn et dreneringsfirma.
Nå er jeg ikke ute etter amerikanske tilstander der man aldri har ansvaret for egne handlinger, om man kan skylde på noen andre, men når man har utviklet et språk og en metode der juss og en vanlig persons opplevelse av hva som er rett og logisk, står så langt fra hverandre, synes jeg det er litt foruroligende.
Kanskje fordi man er programmert til at en vanlig samtale følger logikk og moral, mens juss jo ikke gjør det. Og da blir man frustrert.
Vanlig:
-Det er ikke drenert, her har du en rapport fra fagmann samt bilder som beviser det, og en takst som sier at huset ER drenert.
-Jaha, nehei, akkurat.
Juss:
-Det er ikke drenert, her har du en rapport fra fagmann samt bilder som beviser det.
-Men disse bildene viser jo ingenting, bare jord og grus.
-Det er fordi at når det ikke er drenert, så er det bare jord rundt huset.
-Det er vanlig å bruke matjord som drenering.
-Men matjord har ingen drenerende funksjon, med "drenering" skjønner man noe som leder vannet bort fra huset
-Man må forvente vann i kjelleren i et så gammelt hus
-Nei, ikke om det nettopp er drenert.
-Vår oppfatning er at dere hadde lave forventning til dreneringen, dette ser man av at dere hentet inn et dreneringsfirma.
-Vi forventet at huset var drenert, som det sto i taksten, vi hentet inn et dreneringsfirma fordi det kom inn vann. Da viste det seg at huset ikke var drenert. Dette handler ikke om våre forventninger, men om det som står i taksten, som vi baserte kjøpet på, er riktig.
-Dreneringen deres har fungert fint til nå.
-Det kommer inn vann, og vi har kjøpt et hus under forutsetning av at det er drenert.
-Den utførte dreneringen har hatt noe funksjon, det ser vi av at det nevnes rester av dreneringsplast i rapporten fra fagmann.
-Det er snakk om 120 cm knotteplast som var stukket ti cm ned i jorden og ikke var festet til muren, under trappa. Den har ikke hatt NOE funksjon.
-Huset har vært litt drenert, med matjord og godt over en meter knotteplast.
-Når det står i taksten at huset er drenert i -96, så forventer man mer enn det.
-Dreneringen er tyve år, en drenerings levetid er mellom 20 og 60 år, dermed kan man ikke forvente mer enn tyve år
-Vi bor i en av de tredje tørreste stedene i Europa, på det stedet vi kjøpte huset forventer man at en drenering fungerer betydelig lengre enn det, og dessuten er ikke dreneringen tyve år, den er ikke-eksisterende.
Sånn holder vi på.
Jeg opplever det som litt problematisk at jussen er sånn. Det er jo jurister som sitter og snakker om matjord og våre "lave forventninger" til drenering basert på at vi hentet inn et dreneringsfirma.
Nå er jeg ikke ute etter amerikanske tilstander der man aldri har ansvaret for egne handlinger, om man kan skylde på noen andre, men når man har utviklet et språk og en metode der juss og en vanlig persons opplevelse av hva som er rett og logisk, står så langt fra hverandre, synes jeg det er litt foruroligende.
SUR dått ENNO
I dag var jeg så sur at jeg ikke gikk på jobb.
Det vil si, jeg etterkonstruerer litt. Jeg var ikke sur, men det var dritvær, jeg fikk jo aldri tatt ut de der fridagene i jula for jeg var bare syk, så jeg tenkte kanskje jeg skulle være hjemme litt i dag. Gjøre litt datating hjemmefra. Drikke kaffe.
Og så fikk jeg en mail fra eierskifteforsikringen angående dreneringen, og det var da jeg ble sur. Helt unødvendig egentlig, ja, det er noe drit, men det påvirker egentlig ikke livet. Eller jo det gjør det jo. men det finnes viktigere ting selv om det er URETTFERDIG.
Men jeg ble ti tusen milliarder sur.
Og så fikk jeg en mail om at jeg ikke har skattekort og at en arbeidsgiver har forsøkt å få det ut, og det er da ikke lenge siden jeg fikk den mailen sist, da lagde jeg skattekort, og fikk mail i altinn om at endringene er godkjent, så jeg logger inn igjen, det står at jeg ikke har skattekort, men når jeg skal lage det, er alle endringene jeg gjorde sist der, så jeg kontakter chatten, få en robot, insisterer på å få snakke med et menneske, roboten forstår ikke ordet menneske, men til slutt kommer jeg på å bruke ordet person, person kan ikke svare på spesifikke spørsmål som om det tar lang tid fra man får mail om at man har skattekort til man faktisk har skattekort, bare på generelle spørsmål, som jeg vet ikke, åpningstidene på polet? og hvorfor skal alt være så TUNGVINT!
Så prøver jeg å ringe advokaten i eierskifteforsikringsselskapet på tidspunktet jeg har fått beskjed om å ringe, men "svarer ikke internnummeret" og jeg er fortsatt sur.
Jeg vil tilbake til Stockholm. Da hadde jeg dratt på et museum i dag, og spist en bolle og drukket finkaffe og spist lunsj i byen med mitt livs lys og hjertes ledestjerne. Kirkenes gir veldig få muligheter for generell vasing. Jo, jeg kunne vel dratt på et museum her og, men jeg har jobbet på det museet i mange år, og har stekt sikkert 4000 av de vaflene de serverer, så det blir ikke det samme. Hver gang man vil vase her, så er egentlig det eneste aternativet å dra og handle noe. Jeg vil ikke handle mer. Så kan man jo dra på tur, men det er mer av en ekspedisjon som ikke alltid passer med verken været eller barnehagens åpningstider.
Stockholm, Stockholm, at æ reist i fra dæ.
Det vil si, jeg etterkonstruerer litt. Jeg var ikke sur, men det var dritvær, jeg fikk jo aldri tatt ut de der fridagene i jula for jeg var bare syk, så jeg tenkte kanskje jeg skulle være hjemme litt i dag. Gjøre litt datating hjemmefra. Drikke kaffe.
Og så fikk jeg en mail fra eierskifteforsikringen angående dreneringen, og det var da jeg ble sur. Helt unødvendig egentlig, ja, det er noe drit, men det påvirker egentlig ikke livet. Eller jo det gjør det jo. men det finnes viktigere ting selv om det er URETTFERDIG.
Men jeg ble ti tusen milliarder sur.
Og så fikk jeg en mail om at jeg ikke har skattekort og at en arbeidsgiver har forsøkt å få det ut, og det er da ikke lenge siden jeg fikk den mailen sist, da lagde jeg skattekort, og fikk mail i altinn om at endringene er godkjent, så jeg logger inn igjen, det står at jeg ikke har skattekort, men når jeg skal lage det, er alle endringene jeg gjorde sist der, så jeg kontakter chatten, få en robot, insisterer på å få snakke med et menneske, roboten forstår ikke ordet menneske, men til slutt kommer jeg på å bruke ordet person, person kan ikke svare på spesifikke spørsmål som om det tar lang tid fra man får mail om at man har skattekort til man faktisk har skattekort, bare på generelle spørsmål, som jeg vet ikke, åpningstidene på polet? og hvorfor skal alt være så TUNGVINT!
Så prøver jeg å ringe advokaten i eierskifteforsikringsselskapet på tidspunktet jeg har fått beskjed om å ringe, men "svarer ikke internnummeret" og jeg er fortsatt sur.
Jeg vil tilbake til Stockholm. Da hadde jeg dratt på et museum i dag, og spist en bolle og drukket finkaffe og spist lunsj i byen med mitt livs lys og hjertes ledestjerne. Kirkenes gir veldig få muligheter for generell vasing. Jo, jeg kunne vel dratt på et museum her og, men jeg har jobbet på det museet i mange år, og har stekt sikkert 4000 av de vaflene de serverer, så det blir ikke det samme. Hver gang man vil vase her, så er egentlig det eneste aternativet å dra og handle noe. Jeg vil ikke handle mer. Så kan man jo dra på tur, men det er mer av en ekspedisjon som ikke alltid passer med verken været eller barnehagens åpningstider.
Stockholm, Stockholm, at æ reist i fra dæ.
Ekstrempedagogikk
I går starta jeg vevekurset mitt.
Det er vanskelig å forklare håndarbeid, det er mye ettere å bare vise, men når vever skal trees og renninger rennes så er det endel som må forklares med ord først, og det kan være litt vanskelig.
Det er altså et skallebandskurs. Ofte begynner man da med å velge seg ut et mønster, bestiller garn, renner opp til det mønsteret, begynner å veve, vever, vever feil, blir bedre, vever feil igjen, vever, vever, vever, og innser at man fortsatt har tre meter skallebånd igjen før man blir ferdig og at dette kommer til å ta evig tid, vever ikke på en stund , får et barn eller to, tar fram veven, har fortsatt tre meter igjen, vever, har ikke vevd på en stund og det vises i båndet at man ikke helt husker hva man driver med,
...
og veldig ofte orker ikke folk å gjøre ferdig det de begynner på, for etter å ha vevd en meter innser de at de har blitt endel flinkere på den meteren, og forkaster den, dermed har de ikke kommet en eneste cm på vei i løpet av flere måneder, men det er nå synd å kaste renningen da, så man vever litt til,
gir opp igjen...
...
så derfor begynner vi med å veve mye kortere bånd når jeg er lærer.
Det går rundt midjen, og man kan bruke det som vevebelte når man vever sine framtidige skallebånd. Da ser man hvor flink man har blitt. I dette kortere båndet legger jeg opp til at man kan prøve ut flere mønstre. Når man er ferdig, renner man opp til skallebåndet man vil ha, helt selv, og da er det ikke flere år og ett mislykket prosjekt siden man rennet opp en vev sist, man er ikke sur og fortvilet OG man husker hvordan man gjør det.
Jeg er ganske fornøyd med dette opplegget.
Denne gangen har jeg lagt opp til at deltagerne skal tre i veven feil.
For det første har jeg gitt dem et komplisert mønster å tre, sånn at de får øvd seg og det bli lettere å tre når de velger seg et mønster selv. For det andre har jeg lagt inn to tråder for mye.
Nå håper jeg ikke noen av deltagerne leser bloggen.
Disse to trådene gjør egentlig ingenting, man kan fint veve både mønster med og uten opp-plukk, som er det vi skal lære, men planen er at vi når vi har vevd en stund, enten skal legge til tråder i veven, som man må om tråder ryker, eller ta ut, som man må om man har tredd feil. Dette fører til at man må tre ca halve veven en gang til.
Ekstremt pedagogisk, hva?
Og hadde det vært deres første sett med skallebånd, tror jeg de hadde bltt sure om de var feil i treingen...håper ikke de blir det likevel. Hah.
Men det var faktisk ganske vanskelig for meg også, å følge med på at det ble feil!
Men nå skal vi veve en stund. Før vi retter opp i feilen. For det er faktisk ikke det artigste man gjør.
Det er vanskelig å forklare håndarbeid, det er mye ettere å bare vise, men når vever skal trees og renninger rennes så er det endel som må forklares med ord først, og det kan være litt vanskelig.
Det er altså et skallebandskurs. Ofte begynner man da med å velge seg ut et mønster, bestiller garn, renner opp til det mønsteret, begynner å veve, vever, vever feil, blir bedre, vever feil igjen, vever, vever, vever, og innser at man fortsatt har tre meter skallebånd igjen før man blir ferdig og at dette kommer til å ta evig tid, vever ikke på en stund , får et barn eller to, tar fram veven, har fortsatt tre meter igjen, vever, har ikke vevd på en stund og det vises i båndet at man ikke helt husker hva man driver med,
...
og veldig ofte orker ikke folk å gjøre ferdig det de begynner på, for etter å ha vevd en meter innser de at de har blitt endel flinkere på den meteren, og forkaster den, dermed har de ikke kommet en eneste cm på vei i løpet av flere måneder, men det er nå synd å kaste renningen da, så man vever litt til,
gir opp igjen...
...
så derfor begynner vi med å veve mye kortere bånd når jeg er lærer.
Det går rundt midjen, og man kan bruke det som vevebelte når man vever sine framtidige skallebånd. Da ser man hvor flink man har blitt. I dette kortere båndet legger jeg opp til at man kan prøve ut flere mønstre. Når man er ferdig, renner man opp til skallebåndet man vil ha, helt selv, og da er det ikke flere år og ett mislykket prosjekt siden man rennet opp en vev sist, man er ikke sur og fortvilet OG man husker hvordan man gjør det.
Jeg er ganske fornøyd med dette opplegget.
Denne gangen har jeg lagt opp til at deltagerne skal tre i veven feil.
For det første har jeg gitt dem et komplisert mønster å tre, sånn at de får øvd seg og det bli lettere å tre når de velger seg et mønster selv. For det andre har jeg lagt inn to tråder for mye.
Nå håper jeg ikke noen av deltagerne leser bloggen.
Disse to trådene gjør egentlig ingenting, man kan fint veve både mønster med og uten opp-plukk, som er det vi skal lære, men planen er at vi når vi har vevd en stund, enten skal legge til tråder i veven, som man må om tråder ryker, eller ta ut, som man må om man har tredd feil. Dette fører til at man må tre ca halve veven en gang til.
Ekstremt pedagogisk, hva?
Og hadde det vært deres første sett med skallebånd, tror jeg de hadde bltt sure om de var feil i treingen...håper ikke de blir det likevel. Hah.
Men det var faktisk ganske vanskelig for meg også, å følge med på at det ble feil!
Men nå skal vi veve en stund. Før vi retter opp i feilen. For det er faktisk ikke det artigste man gjør.
Mix
Det er bra at jeg skriver lister til meg selv for nå har jeg kastet et blikk på en av lappene mine og kommet på at jeg må følge opp endel som gikk skeis på fredag.
Jeg hadde ellers ikke tenkt å være så effektiv kontorist idag for i ettermiddag begynner vevekurset jeg holder, og det var endel jeg hadde tenkt å forberede til det. Skjønt, det har jeg allerede gjort så det tar vel ikke akkurat en hel arbeidsdag fra meg.
I går kasta jeg ut jula. Ganske bokstavelig, i tilfellet Juletre. Ut gjennom verandadøra for verandaen er jo borte. I år synes jeg jula var ekstremt kort? Jeg hadde knapt fått den opp så skulle den ut. Nå var jeg jo syk jula igjennom, og pyntet ikke treet selv, det kan ha forkortet forholdet og inderligheten til julepynten noe, men dette var jo bare FOOOSJ så var den over. Var jula kortere i år? Går det an?
Og nå har jeg kvae i håret, etter basketaket med juletreet. Kvae OG olivenolje etter å ha funnet et kjerringråd på internett som kanskje ikke var det beste.
Julestjernene henger så lenge som mulig, iallefall til mørketida er over, det er regelen.
Kvaen og oljen i håret forsvinner forhåpentligvis noe før.
Jeg hadde ellers ikke tenkt å være så effektiv kontorist idag for i ettermiddag begynner vevekurset jeg holder, og det var endel jeg hadde tenkt å forberede til det. Skjønt, det har jeg allerede gjort så det tar vel ikke akkurat en hel arbeidsdag fra meg.
I går kasta jeg ut jula. Ganske bokstavelig, i tilfellet Juletre. Ut gjennom verandadøra for verandaen er jo borte. I år synes jeg jula var ekstremt kort? Jeg hadde knapt fått den opp så skulle den ut. Nå var jeg jo syk jula igjennom, og pyntet ikke treet selv, det kan ha forkortet forholdet og inderligheten til julepynten noe, men dette var jo bare FOOOSJ så var den over. Var jula kortere i år? Går det an?
Og nå har jeg kvae i håret, etter basketaket med juletreet. Kvae OG olivenolje etter å ha funnet et kjerringråd på internett som kanskje ikke var det beste.
Julestjernene henger så lenge som mulig, iallefall til mørketida er over, det er regelen.
Kvaen og oljen i håret forsvinner forhåpentligvis noe før.
Eller bare a2). Jeg går for a2).
For nesten to år siden kjøpte jeg en (for meg) SYKT DYR vinterjakke i Oslo. Og fin. Sykt fin.
Nå er glidelåsen gåen og jeg må ha hjelp til å få den av eller på. Eller, av, jeg kan alltids krype ut av den, men det må være noen andre til stede, som er mannesterk, for å få glidelåsen igjen. Det er ikke alltid det er det og en vinterjakke som skal funke uten ullgenser ned til minus 20 er ikke like effektfull når du må gå med den åpen fordi du var alene hjemme.
Jeg finner ikke kvitteringen.
Men jeg har bankutskrift.
Nå har jeg sendt mail til butikken.
Og da ser jeg for meg at a) de ikke vet at forbrukerkjøpsloven omfatter klær b)de synes nesten to år er for lenge c)de synes ikke glidelåser omfattes av reklamasjonen d)de ikke godtar bankutskrift e)de tror jeg tror de er en skredder og det er derfor jeg sender mail f)de synes ikke glidelås er en viktig del av jakkens funksjonalitet g)de ikke svarer på mail h)de synes ikke jakken er ødelagt når man tross alt klarer å få igjen jakken med hjelp i)de tror ikke de må stå for reklamasjonen når de har sluttet å føre det merket, for det har de j)de forlanger at jeg møter opp i butikken med jakken innen reklamasjonsfristen, det holder ikke med mail k)jeg må kontakte forbrukerrådet
eller så bare a2) de er proffe folk, alt ordner seg.
Og det er egentlig ingen grunn til at det ikke skal bli a2, det er bare hodet som går rett i krigen og ser for seg alle problemer og alle problemers eventualiteter etter de siste årenes forbrukertull.
Vi tar a2.
Nå er glidelåsen gåen og jeg må ha hjelp til å få den av eller på. Eller, av, jeg kan alltids krype ut av den, men det må være noen andre til stede, som er mannesterk, for å få glidelåsen igjen. Det er ikke alltid det er det og en vinterjakke som skal funke uten ullgenser ned til minus 20 er ikke like effektfull når du må gå med den åpen fordi du var alene hjemme.
Jeg finner ikke kvitteringen.
Men jeg har bankutskrift.
Nå har jeg sendt mail til butikken.
Og da ser jeg for meg at a) de ikke vet at forbrukerkjøpsloven omfatter klær b)de synes nesten to år er for lenge c)de synes ikke glidelåser omfattes av reklamasjonen d)de ikke godtar bankutskrift e)de tror jeg tror de er en skredder og det er derfor jeg sender mail f)de synes ikke glidelås er en viktig del av jakkens funksjonalitet g)de ikke svarer på mail h)de synes ikke jakken er ødelagt når man tross alt klarer å få igjen jakken med hjelp i)de tror ikke de må stå for reklamasjonen når de har sluttet å føre det merket, for det har de j)de forlanger at jeg møter opp i butikken med jakken innen reklamasjonsfristen, det holder ikke med mail k)jeg må kontakte forbrukerrådet
eller så bare a2) de er proffe folk, alt ordner seg.
Og det er egentlig ingen grunn til at det ikke skal bli a2, det er bare hodet som går rett i krigen og ser for seg alle problemer og alle problemers eventualiteter etter de siste årenes forbrukertull.
Vi tar a2.
Tar tak i 2019
Året begynner med å avslutte det gamle. Regnskap, rapporter, lånekassen.
Lånekassen, min evige venn. Jeg bor jo i Gokk&Nordtroms, så det finnes en mulighet for å søke om å få nedskrevet studielånet.
Det er alltid litt spennende. Jeg er selvstendig næringsdrivende, hvordan dokumenterer man det i år? Med regnskap fra regnskapsfører. Jeg er ikke pliktig til å ha regnskapsfører, hva gjør jeg da, i år? Improviserer, som i fjor
Jeg pleier å legge ved litt dokumentasjon på at jeg leier atelier, litt dokumentasjon på at jeg stiller ut, kontrakter, anmeldelser.
Problemet er at a) ALLE DOKUMENTER SKAL INNEHOLDE DITT ORGANISJONSNUMMER.
og b)ALLE DOKUMENTER SKAL VÆRE MED DATO OG DATOEN SKAL VÆRE SENERE ENN OPPTJENINGSPERIODEN.
Men om jeg stiller ut, og viser til kontrakt, er jo datoen på kontrakten logisk nok i opptjeningsperioden. Vi skriver ikke kontrakter i ettertid. Fakturaene for ateliérleie like så. Og om jeg viser til anmeldelser av utstillingen, er det svært sjelden anmelderen tar med organisasjonsnummeret mitt. Skal jeg føre det på med penn? Jeg vil tro vedlegget følger søknaden min, som følger kundenummeret mitt i lånekassen, der org.nr er registrert...? Så hvorfoooooor?
Så jeg bare driter i alt sånt. Når man lager regler som ikke stemmer med terrenget så får man regne med at folk driter i dem. Lånekassen. Hører dere.
Får se hvordan det går. I fjor gikk det greit å drite i reglene, men Lånekassen er alt annet en konsekvent. Et år fikk jeg avslag fordi jeg ikke hadde vært medlem av en fagorganisasjon lenge nok. De har ett opptak i året og det er forsåvidt også organisasjonsfrihet i landet.
Jeg skulle til å skrive så dette blir spennende, men det blir det strengt tatt ikke. Det blir som det blir.
Nuh: jobbe med spennende rapporter og spennende regnskap.
Lånekassen, min evige venn. Jeg bor jo i Gokk&Nordtroms, så det finnes en mulighet for å søke om å få nedskrevet studielånet.
Det er alltid litt spennende. Jeg er selvstendig næringsdrivende, hvordan dokumenterer man det i år? Med regnskap fra regnskapsfører. Jeg er ikke pliktig til å ha regnskapsfører, hva gjør jeg da, i år? Improviserer, som i fjor
Jeg pleier å legge ved litt dokumentasjon på at jeg leier atelier, litt dokumentasjon på at jeg stiller ut, kontrakter, anmeldelser.
Problemet er at a) ALLE DOKUMENTER SKAL INNEHOLDE DITT ORGANISJONSNUMMER.
og b)ALLE DOKUMENTER SKAL VÆRE MED DATO OG DATOEN SKAL VÆRE SENERE ENN OPPTJENINGSPERIODEN.
Men om jeg stiller ut, og viser til kontrakt, er jo datoen på kontrakten logisk nok i opptjeningsperioden. Vi skriver ikke kontrakter i ettertid. Fakturaene for ateliérleie like så. Og om jeg viser til anmeldelser av utstillingen, er det svært sjelden anmelderen tar med organisasjonsnummeret mitt. Skal jeg føre det på med penn? Jeg vil tro vedlegget følger søknaden min, som følger kundenummeret mitt i lånekassen, der org.nr er registrert...? Så hvorfoooooor?
Så jeg bare driter i alt sånt. Når man lager regler som ikke stemmer med terrenget så får man regne med at folk driter i dem. Lånekassen. Hører dere.
Får se hvordan det går. I fjor gikk det greit å drite i reglene, men Lånekassen er alt annet en konsekvent. Et år fikk jeg avslag fordi jeg ikke hadde vært medlem av en fagorganisasjon lenge nok. De har ett opptak i året og det er forsåvidt også organisasjonsfrihet i landet.
Jeg skulle til å skrive så dette blir spennende, men det blir det strengt tatt ikke. Det blir som det blir.
Nuh: jobbe med spennende rapporter og spennende regnskap.
Januar.
Jeg fråtser i andre bloggeres årsoppsummeringer men har ikke særlig lyst å skrive en selv. Fjoråret var tungt det også, ikke fordi det skjedde spesielt ugunstige ting, mest på grunn av årene før der.
Det er litt vanskelig å føle at man har kontroll på livet og dermed bedriften og dermed kalenderen når erfaringen tilsier at man ikke har kontroll på livet. Jeg liker best å ha kontroll.
Det er helt sinnsykt rotete på atelieret, to utstillinger stablet i esker utover gulvene, en innkommende, en utgående, det blir rot i hodet også. Jeg vet at følelsen av å ikke ha kontroll, som er en slags minipanikk, ikke er mer enn en følelse.
Det er følelsen jeg blir stressa av. Og rotet. For de er så like.
Jeg rydder skrivebordet og skriver lapper til meg selv.
På mandag begynner vevekurset mitt, det gleder jeg meg til, men jeg vet også hvor slitsomt det er å holde i noe sånt, og jeg vet at jeg kommer helt fint til å klare kurskveldene, herregud, men det kommer i noen grad til å gå utover arbeidsdagene. Og derfor skal jeg ikke kunste, jeg skal ramme inn, som er ganske manuelt og hjernedødt arbeid, og finne opphengsmetode for opptenningsved, som heller ikke krever den helt store inderligheten, og gjøre klar til å sende, som krever litt konsentrasjon men ikke akkurat er på nivå med VM i hurtigbackgammon.
Rydde, skrive lapper, koste gulvet. Det hjelper, det!
Det er litt vanskelig å føle at man har kontroll på livet og dermed bedriften og dermed kalenderen når erfaringen tilsier at man ikke har kontroll på livet. Jeg liker best å ha kontroll.
Det er helt sinnsykt rotete på atelieret, to utstillinger stablet i esker utover gulvene, en innkommende, en utgående, det blir rot i hodet også. Jeg vet at følelsen av å ikke ha kontroll, som er en slags minipanikk, ikke er mer enn en følelse.
Det er følelsen jeg blir stressa av. Og rotet. For de er så like.
Jeg rydder skrivebordet og skriver lapper til meg selv.
På mandag begynner vevekurset mitt, det gleder jeg meg til, men jeg vet også hvor slitsomt det er å holde i noe sånt, og jeg vet at jeg kommer helt fint til å klare kurskveldene, herregud, men det kommer i noen grad til å gå utover arbeidsdagene. Og derfor skal jeg ikke kunste, jeg skal ramme inn, som er ganske manuelt og hjernedødt arbeid, og finne opphengsmetode for opptenningsved, som heller ikke krever den helt store inderligheten, og gjøre klar til å sende, som krever litt konsentrasjon men ikke akkurat er på nivå med VM i hurtigbackgammon.
Rydde, skrive lapper, koste gulvet. Det hjelper, det!
Abonner på:
Innlegg (Atom)