Et påbegynt innlegget avsluttet med dagens innlegg.

Influenserblogger igjen. Altså fra flyplass. Skal til Bodø. Skal til Svolvær. 

Har vært i Oslo! Har jobbet med verk på Kunstnerforbundet! I morgen er det åpning men da jobber jeg jobben en annen plass. 

Men det har ikke vært enormt stressende i Oslo så det hjelper jo veldig på.

Her skjedde det noe, husker ikke hva, men det der skrev jeg i overigår. Det er jo kjempelenge siden. Kom meg til Svolvær, samme fly som Erna Solberg, jeg ble litt nervøs først men så kom jeg på at hun er jo ikke statsminister mer så da var hun sikkert ingen større sikkerhetstrussel. Satt meg ved vinduet, fikk turist ved siden av meg, innså at hun sikkert ble glad om hun fikk vinduet, jeg synes jo også utsikten er fantastisk i klarvær men har sett den før og kommer til å se den igjen, byttet, landet, ble hentet av forhåndsbestilt taxi, ble satt av på hotell, herregud, sjette etasje, fantastisk utsikt, kikkert på rommet, makroner i en liten eske og tøfler på hylla, og dagen etterpå bare ville jeg være på hotelltommet og drikke kaffe og hente is i isbitmaskinen og dra gardinene for og fra så det gjorde jeg.  (når jeg ikke jobbet! jeg gikk på jobben FØRST!)

I dag er jeg nedgradert, jeg bor på kunstnerhuset, som jo er det vanligste og jeg ellers alltid gjør når jeg har noe med dette visningsstedet å gjøre, her er det bad på gangen og felleskjøkken og fullt av ukjente mennesker jeg må forholde meg til. Og kuratoren på galleriet, som kjørte meg hit sa det skulle være fellesmiddag så jeg trengte ikke å handle og det er jeg glad for at jeg insisterte på å gjøre likevel, for nå har jeg spist jåggert og en banan til middag. 

 

Kunstnerhuset er fint, men en ting jeg hater er fellesbad, for det er alltid noen som dusjer når man er tissatrengt, jeg liker ikke å pusse tennene mens jeg ser på andres tannbørster, og jeg må alltid på do om natta og da må jeg jo stå så veldig opp og kle på meg og alt, og en annen ting de ikke har skjønt er lystette gardiner, her er det løse pyntegardiner og midnattsola rett inn på full glaring, og da sover iallefall ikke jeg bra. Liker å skru av lyset når jeg skal sove, jeg. 

Men det ligger fantastisk til og det er koselig her, jeg har masse gode minner herfra og skulle jeg spist den hotellfrokosten hver dag hadde jeg blitt for tung til å bli med flyet hjem. 

Og jeg vil jo hjem. Skal bare lage en utstilling først.

10/10

Akkurat nå er det veldig bra. Jeg skal ingensteder med fly i dag, jeg jobber på et sted jeg har jobbet før og alle er veldig trivelig samtidig som alt ikke er ubehagelig nytt, det er åpenbart at jeg kommer til å komme i mål og jeg har fått det beste rommet. Eneste aberet er at felleslunsjen er opp tre trapper jeg ikke kommer meg opp, så jeg fikk ikke være med på den, men i morgen er det nok en bedre dag for slitne knær. 

Og jeg går i t-skjorte, det er varmt, jeg har dratt hjem og dratt innom en butikk og kjøpt øl og is og så videre og kjøpt sushi, jeg har sittet på verandaen med sushi og en veldig kald øl og is til dessert og i kjøleskapet har jeg også en jåggert. 

Jeg savner familien bittelitt, på den måten at de kunne godt vært her, men det er også deilig å være alene. Jeg er mye mindre tett i bihulene. Jeg har fri hele kvelden. I morgen skal jeg spise middag med søstersen og i overimorgen med en kompis. 

Kanskje går jeg en tur litt senere.

Ut i verden, igjen

Nå sitter jeg på en flyplass og skriver. Min eneste sammenfalling med the influencers. Jeg skriver ellers litt lengre innlegg. Har færre bilder. Er mindre populær. Får færre kommentarer. Og er mindre skadelig for menneskeheten. 

Men jeg flyr da. Ikke så heldig for menneskeheten. Jeg googlet, ikke fordi jeg seriøst vurderer det, men jeg googlet buss Kirkenes-Oslo. Det tar tre døgn og tre timer. 

Jeg vet ikke om jeg holder på å blir frisk eller om jeg holder på å bli syk. Ettersom det blir sprengjobbing i to uker nå håper jeg på frisk, men jeg kjenner meg skikkelig skral og jeg er veldig anpusten og tungpustet. Det er ikke så praktisk. Og jeg har nå brukt nesespray i ti dager og det er jo max så nå må jeg leve med betong i bihulene. Hvor lang pause må man egentlig ha før man kan starte opp igjen? Har ikke klart å google meg fram til det.

Hvorfor er det egentlig så stressende å reise? Jeg oppdaget da jeg kom på flyplassen at flyet er en halvtime forsinket, det går bra, jeg har ingen fler fly jeg skal nå, og jeg hadde nok kommet nå, som allerede er litt for tidlig, uansett. Jeg vil heller vente på en hard sofa med høylydte amerikanere, og russere som ikke har skjønt poenget med øreplugger når de hører på musikkvideoer, enn hjemme i min egen sofa med en liten fining og en stor fining. For da har jeg haka av ett steg på veien. 

Nå skal jeg til Oslo. Der skal jeg sette opp noen verk på en gruppeutstilling jeg er med på. Jeg rekker ikke være med på åpningen som jo ellers sikkert ville blitt ganske artig, for så skal jeg derfra til Svolvær. Der skal jeg sette opp en soloutstilling jeg har jobba med i hundre år. Det er bare tida og veien der, men det kommer til å gå.

Kveldssola skinner skarpt inn gjennom vinduene på flyplassen, og opp etter veggene og taket glimter en-to-tre-fire-ti? femten? lysflekker, refleksene fra mobiltelefonene til folk. De står ikke stille og er umulige å telle, de er som en offentlig kunstinnstallasjon.

Jeg tar opp min egen og sender en melding til the Stig som kjørte meg hit på tom tank. Oppdaget vi på vei opp siste bakken. Men de hadde kommet seg tilbake og til bensinstasjonen.

 

Nå satt det seg en mann ved siden av meg på den lille harde sofaen, med adhd-fot så hele jeg vibrerer. Han alternerer mellom det og å sitte og trampe hardt med det ene benet i bakken. Jeg rister like mye. 

Jeg lever jo ellers i en liten kokong med bare meg selv, så det er nærmest sjokkerende. 

 

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal avslutte dette innlegget, for jeg sitter jo fortsatt og venter. Jeg tror jeg kommer til å ha den følelsen av venting til jeg er hjemme igjen kanskje, men i første omgang: komme seg på et fly. 

 

 

og barn og voksne og barn som ble voksne

Jeg leste i avisen i dag at rektorene nå protesterer og sier Vi kan ikke trylle mer, og det synes jeg er en god måte å si det på. Før var det 3-4 elever som trengte oppfølging på hver skole, og nå er det like mange i hver klasse. Sier de. Det stemmer iallefall godt for Jendors klasse.

Jendor er mange ting, mange fine ting, men han er ikke en tøffing og han er ikke en som har behov for å tøffe seg. Det gjør at han ikke får så mye ut av guttene i klassen sin, som også er de 3-4 tidligere nevnt, og leker mer med jentene. Særlig i parallellklassen har han en god venn, jeg vil si sin bestevenn, men her er det muligens et problem. For min sønn er en han og bestevenn er en hun og pappa til bestevenn er ganske gammeldags og setter ikke pris på konstellasjonen. Fordi gutter leker med gutter og jenter med jenter. Sånn skal det være. Pappa Bestevenn sa en gang til Jendor at gutter ikke gråter, jeg husker ikke helt hvorfor, dette var tilogmed i barnehagen. Og det var en spøk, men også som spøk er det helt feil.

Og ettersom de på den siden er så imot dette, og jeg opplever også at de motarbeider det litt, prøver jeg også å holde Jendor litt igjen. For det er jo vi som har kontakten med de voksne og må kjenne av situasjonen.

Og nå tenker jeg at det er helt feil. Er det noe jeg kommer til å angre på når jeg er 96 er det vel at jeg prøvde å holde Jendor borte fra bestevennen sin fordi foreldrene hennes hadde gammeldagse holdninger og det ble ubehagelig for meg. 

Her har jeg jo gjort helt feil. 

I går da jeg la meg tenkte jeg på noe annet som er ubehagelig for meg, og det er konsekvensen av å være sint. Ikke egentlig at folk blir sint eller lei seg tilbake, konsekvensen er mer av den indre art: jeg begynner å tvile på om jeg egentlig hadde rettt til å bli sint. Jeg er så lei av den tvilen. Jeg tviler hele tiden på om det egentlig er jeg som har rett, eller om det kanskje egentlig egentlig egentlig var jeg som gjorde noe feil. Det kommer fra barndommen, en ganske gammeldags forelder som hadde som regel at barn ikke hadde lov å være sinte. 

Men det har de. Og det har jeg og, og når noen ringer og roper til meg, så har jeg rett til å bli sint tilbake, og rett til å skrive et brev tl If og si hør her, ikke akseptabelt, hold det mennesket unna meg i alle faglige sammenhenger. Og rett til å tro på min versjon av historien. Og når snekkeren ødelegger huset mitt har jeg rett til å bli sint, og jeg vet ikke om dere husker den historien med Bakklandet Ramme og Kunst som ødela kunst for flere hundre tusener, da hadde jeg rett til å bli sint, men jeg tvilte hele tiden. Jeg kan ikke fordra den tvilen. Jeg liker ikke å være sint heller, men jeg har rett til det. 

Høres selvsagt ut, men det er litt av en åpenbaring. 

Så er det jo sånn med åpenbaringer at det er starten på noe, men de tar deg i seg selv ingen vei. Nå vet jeg at det er sånn, men det gjør det ikke lettere å være sint. 

Da må jeg øve. Det er bare når man øver man blir bedre. Nå tror jeg ikke jeg har så fryktelig lyst til å øve på å være rasende. Det høres slitsom ut.

Det er vel kanskje mer det å øve når man er rasende, tenker jeg. Men jeg håper på svært få tilfeller til å øve i fremtiden, det holder for en stund nå.

En forferdet nordboer

Nå er snekkeren konkurs, så han må verken stå skolerett i forliksrådet eller betale for skadene han har forvoldt, og jeg skal bruke 200.000 på å rette feilene hans. 

Og så ringte IF, forsikringsselskapet, jeg har ikke kontaktet dem i det siste, for jeg har for mye å gjøre, tenkte jeg skulle ta tak i det når jeg hadde litt mer energi til denne driten, men for lenge siden sendte jeg et spørsmål, der jeg spurte om de kunne hjelpe overhodet og de bare NEI. Og så spurte jeg men om han går konkurs da? og da var de litt utrivelige og sa Dette har vi svart på: NEI. Og så leste jeg forsikringsvilkåerne, og der står det litt om det med konkurse håndtverkere, som de godt kunne opplyst meg om, relevant for saken vil jeg si, men det er ikke første gang jeg har vært i kontakt med et forsikringsselskap og de tilbakeholder opplysninger fordi jeg ikke har stilt spørsmålet helt konkret selv. 

Men jeg bestemte meg uansett for å ta tak i det senere. Og så ringte de plutselig selv og sa jeg hadde meldt inn en skadesak, og det har jeg vel strengt tatt ikke, men jeg skjønner formuleringen for å si det sånn, så jeg forklarte saken, og nei, de vil ikke bruke 100.000 på å skifte vannbord, men når veggen råtner, kan de bruke jeg vet ikke hvor mange hundre tusen på å fikse det, og det er deres egen fagkyndige som sier at her vil det råtne. Og så spurte jeg om det ikke ville være mer fornuftig å ta det nå, men det gikk ikke an. Og det er greit, det er liksom vilkårene, men jeg må jo spørre. Og så spurte jeg om skadebegrensningsplikten, vil det avkortes om jeg ikke bruker hundre tusen og hvem vet hvor mye på dette selv, og da var svaret at man må jo måkke snø av taket for eksempel, om man får skader på taketfordi man ikke gidder å måkke snø er det klart det vil avkortes, og da sa jeg at her er det en forskjell på å måkke snø, som er gratis, og bruke hundretusener, og også her er jo alle svar greit, men jeg må jo spørre, og på dette tidspunktet begynte forsikringsagenten å rope til meg, og da sa jeg takk farvel og så la jeg på.  

Jeg har aldri i mine levedager avsluttet en telefonsamtale ved å legge på. 

Nevnte det i lunsjen og en som jeg ofte snakker med sa at jeg skulle heller sagt, Du, vi er to voksne mennesker, det er helt unødvendig å snakke sånn. 

For det er alltid verre å få voksenkjeft. Og nå innser jeg at han hadde jo rett. Jaja. Jeg får spare det til neste gang. Statistsik sett blir vel det når jeg er i 92-årsalderen. 

Men om han sender en mail om dette, som han sa han skulle gjøre, skal jeg rive litt voksenkjeft. 

Så slipper jeg vente til jeg er 92! Det gjør jeg.

Nå må jeg finne en tittel til utstilling B, velge farger på vegg til utstilling A, og avtale litt logistikk rundt en fraktkasse. Like uoverkommelig alt sammen.

Neida. det går bra. Jeg fant et bilde av pappa da jeg ryddet i screenshots, det var da han var lam i halve ansiktet men ganske sikker på at det ikke var et slag, og han hadde bundet ei fille over det ene øyet for det blunket ikke og da svei det, og da måtte jeg le, og så fant jeg dette bildet av min egen sønn, og, og

og man kan jo i ettertidens klare lys være lettet over at det ble en person som klarer seg selv for det ser ikke så lovende ut her. 

My å være glad for. Man får huske det.

En herdet nordboer

Nå er jeg så godt som frisk, men jobber hjemmefra for ikke helt frisk, og veldig full mailboks som må klippes ned. En mail jeg fant har jeg forsøkt å svare på fra toget, men ble så bilsyk at jeg måtte avslutte tråden, og nå måtte jeg ta den opp igjen og spørre hva det var meningen jeg skulle svare på. Veldig profesjonelt. 

Jeg må også, på grunn av mitt profesjonelle liv, sannsynligvis ganske snart ha to nye datamaskiner og en ny mobil, kjempelyst å bruke masse penger på elektronikk, men det ER faktisk marginalt artigere enn å kjøpe ny bil, så jeg har startet forskningsarbeidet rundt dette, og gikk så glad og naiv og rosenkinnet og optimistisk opp på Elkjøp Kirkenes for å få litt hjelp med dette.  Og kanskje se litt på maskiner eller lignende.

Ho ho ho. 

Jeg fikk snakke med han som var dataekspert, han sa at        ååååå             de har nok             ryddet bort               maskinene, men              kanskje                     på             lageret? vet           ikke                 hvor? og jeg prøvde å få litt hjelp til hvilken maskin jeg egentlig trenger, for min forrige er fra 2015 og ettersom jeg er litt tech og følger litt med tror jeg kanskje at det har hendt endel siden da og kanskje skal jeg se etter noe annet enn den gangen, men han svarte bare sånn          jaaaaa        det      e jo        skjedd litt.                      eller                        Træng du                      512? sånnkjempelangsomt og jeg svarte at jeg kom hit for å spørre deg om jeg trenger 512, men han hadde ikke noe svar på det, på noe, og ville egenltig hele tiden også hjelpe andre kunder og man bare Kiiiiiiirkeneeeeeees. Aldri styr på noe. 

Om jeg ender opp med en air og en 16tommers pro og en mobil er dette jo 60.000 kroner. Kanskje man kan prøve å hake den kunden på kroken. 

 

Jeg var, til tross for at jeg ikke var så overrasket, faktisk litt skuffet. Det er min egen skyld som har forventninger til denne bedriften. 

Elkjøp Kirkenes, den siste lille enklave i sovjetsamveldet.

 

Nå gikk denne kunden atter en gang realitetsorientert hjem og forsøkte å presse ut av internett om en 15tommers macbook Air M3 fra 2024 kan erstatte en 15tommers macbook pro fra 2015. For en som for det meste bruker Affinity istedet for Adobe. Det var ikke helt lett. Jeg tror jeg må opprette en ekspertgruppe og maile dem. 

Jeg har også prøvd å herde plantene, dere vet, de små skuddene som står inne og som må plantes ut før jeg drar så mann&barn slipper å få eksistensiell angst over ansvaret, man kan ikke bare plante dem rett ut, man må herde, men man skal egentlig herde for solen, og da jeg satt dem ut i dag gikk det ti minutter og så ble de herdet i snevær. 

Det var ikke det jeg ville.  

Jeg må ikke gi opp. 

(Ble det her åpenbart at jeg er litt desperat når jeg forsøker å skrive om ikke-jobb? Menazå planter, en stor del av livet akkurat nå.)

 

På søndag drar jeg igjen, før den tid skal nattefrosten være over, og hvis ikke så får de satans plantene bare herde seg selv i frost og sol, jeg får ikke gjort noe med det.  

De må bare ikke gi opp. 

 

 

Klar for magasinering

Jeg er hjemme og er syk. Jeg vil sove og er slapp og vil ikke sove og er lei og vil gjøre ting men klarer ikke gjøre ting. Jeg har ikke stemme, jeg er ikke hes, men det er som jeg ikke har luft nok i kroppen til å å både puste og gi lyd til stemmen. Ingen hører hva jeg sier og så må jeg si det en gang til og så orker jeg ikke for jeg er så sliten og så blir jeg sur.

Jeg prøver å finne ut hva jeg synes om turen i Tyskland. Jeg er jo invitert som samtidskunstner, til å se på noen objekter i magasiner på tyske museum, men også som same, og da forteller jeg jo det jeg vet om de objektene som de ikke vet, og jeg føler vel at da bør de heller bruke en etnolog eller historiker, selv om jeg jo kan mye om de tingene, og mange av de tingene er i bruk i samme form i dag. De har altså både etnologer og historikere, og kunnskapsrike sådanne, på museene, og de visste jo mye allerede, så hva jeg skal der i magasinene, det vet jeg ikke, jeg følte meg tidvis som en museumsgjenstand selv, en ekte same, som bruker disse gjenstandene fortsatt, og som kan legge til opplysninger fordi dette er mine ting. Men jeg kan jo mest om det nordsamiske og sjøsamiske, og de har jo mye annet. Da blir det liksom så lemfeldig.

Rart rart rart. Ble det. Er det.

Og så hadde vi et møte, med en av museumsdirektørene (det var jo flere museer i denne salaten), og så var det snakk om det foredraget vi skal ha i november, og det ble mer selvsagt for den andre medinviterte samen som var med, for han jobber med et objekt som i dag bare finnes på museer, og det er det helt over seg over, mens jeg er mer usikker på min rolle her, og uansett, som duojár jobber jeg jo med tekstiler og de tekstilene de har på museene er prekevert med arsenikk og kan dermed ikke vises for publikum. -Jeg tar bare med mine egne, sa jeg, de ser likedan ut i dag. Og alle ble glade og kanskje jeg kunne ta med litt bilder av meg selv og slekten hjemme i kofte, og jeg kjente bare, åh, og sa at det er viktig å huske at jeg er like mye same når jeg sitter her i Dresden i hvitskjorte og jeans.

Jeg måtte bare si at jeg ikke var en museumsgjenstand.

Jeg må tenke litt på dette. Jeg må bli frisk og så må jeg tenke litt på hva jeg vil gjøre med dette og om jeg er en museumsgjenstand.

 

 

Et påbegynt innlegg og et ferdigskrevet innlegg

Nå sitter jeg og er kjempegod til det jeg er kjempedårlig til, og det er å farte fra hit til dit på fremmede steder med fremmede kommunikasjonsmidler og selv ha ansvaret for alt og tenke at det å ha en overgang på åtte minutter på en togstasjon jeg aldri har vært på før, når jeg skal nå et fly med det neste toget, det går helt bra.

Jeg tenker egentlig ikke at det går helt bra altså. Men jeg har ikke så mange alternativer, det vil si, jeg prøver å tenke at det må vel være mulig å finne en drosjebil på en sånn togstasjon, så skjærer det seg så får jeg vel ta taxi da. 

2: Åkei, jeg ble ikke helt ferdig med dette innlegget, det skar seg, toget var ikke åtte minutter forsinket som var det jeg fryktet mest, men nesten en time forsinket, som skapte trøbbel. Jeg kastet meg inn i taxi på Südkreutz, enda damen i informasjonen sa det tok for lang tid og mente jeg burde bytte mellom to s-bahner osv, men i google maps sto det at det tok tyve minutter å ta bil, og det gjorde det, mye raskere enn s-bahn, og så tøva jeg litt rundt og fikk ikke helt sjekket inn på flyplassen, men så tok jeg meg sammen og fikk det til, og kom meg til gaten, og der var jaggumeg flyet femogtredve minutter forsinket, og der satt jaggumeg den damen jeg spurte om litt tysk oversettelse på togstasjonen i Leipzig, og hun hadde jaggumeg kastet seg inn i en annen taxi, sånn er det, men nå er flyet forsinket og jeg må nå forbindelsen til Oslo, og det skal vel holde hardt. Og så må jeg nå forbindelsen til Kirkenes. Der har jeg litt bedre tid. Men dette er litt mer stress og styr enn jeg egentlig er superbekvem med.

3: Så det som skjedde var at ei jente gikk rett i bakken ved gaten, hardt, og så kom det folk og andre folk og så til slutt kom det ambulansefolk, og jeg er jo så stabil personlighet så jeg begynte å gråte men heldigvis hadde jeg ikke kastet meg frem i køen for å hjelpe, for jeg kan jo ingenting.

4: Jeg nådde flyet til Oslo, for jeg gikk KJEMPEFORT på Kastrup (kan jo ikke springe) og det var forsinket, og så nådde jeg ikke flybussen i Oslo for min koffert kom helt helt sist, men så var flybussen forsinket, alt var forsinket hele dagen så jeg nådde alt. Og det var bra, for jeg fikk sånn dotter i ørene av flyingen siden jeg ble forkjølet ca i Dresden en plass så jeg hørte ikke noe av hva som ble sagt noen steder. Og så kom jeg til Carl Berner og fikk ikke sove, men jeg fikk jo lagt meg, og det var deilig. 

5: Neste morgen var det bare å pakke kofferten igjen, for jeg hadde et møte på Astrup Fearnley, bra og effektivt og ikke engang min idé, ti poeng på det, og så dro jeg og møtte min fine fine Mari, og vi spiste boller i skyggen og gikk på Nasjonalmuseet og så spiste vi middag og så dro jeg for å ta enda et fly og få enda mer dotter i ørene, og det var i går, og fortsatt er det ene øret helt stengt, jeg er litt redd for å rope til folk men Jednor sier jeg prater kjempelavt, 

og nå er det 17. mai. The Stig har måttet holde fortet helt alene for jeg er ganske forkjølet og ute, og han er litt frustrert fordet er jo JEG som har spilt i korps og ikke blir vippet av pinnen av plutselige beskjeder fra korpsleder etter stengetid 16 mai om at alle må ha hvite hansker, og the Twig og the Stig dro ned til skolen i morrest med trombone og 6 lag ullundertøy, og litt senere kom de marsjerende opp Pasvikveien med resten av korpset, og her sto jeg utenfor huset vårt og vinket og der kom ungen med trombona si, jeg gråt nesten ikke, og the Stig hadde fått voksenjobben med å holde linjene, og han ropte NESTE ÅR ER DU FRISK der han for forbi, for han har jo ikke spilt i korps og kan ingenting om å holde rekkene, og jeg og mamma og Knut stefar sto der og vinket og så på korpset, og jeg var litt redd for at folk skulle tro jeg er fullsjuk for jeg ser jo i speilet at jeg ikke ser helt god ut, og så gikk korpset ned til byen igjen og jeg gikk inn for å legge meg, hjemme, i min egen seng.

Reiseoppdatering

Åkei! Åkei! Da har jeg vært på reise i ca et døgn og har nå kommet meg til Gardermoen. 

Nå skal jeg ta et fly til Berlin og et tog til Dresden. 

I Oslo har de kostet på seg sommer og jeg SÅ jo det på Yr, men samtidig er det bare mai, så jeg kom såklart i langbukser og jumper og kåpe i går. Det ble litt varmt. Nå har jeg byttet til en litt ledigere bukse, men jeg hadde glemt akkurat hvor behagelig den var, så jeg kan ikke ha noe i bukselommene, for da ramler den ned. Så den kåpa som jeg hadde tenkt å pakke i bagasjen ved innsjekk, har jeg fortsatt på, fordi den har lommer. 

Dette er en litt sånn rask reis inn-reis ut -tur (ble vanskelig å plassere bindestrekene der gitt) og det er litt synd at jeg ikke får se mer av verken Dresden eller Leipzig, men samtidig er det ok å ikke være lenge borte fra familien, ettersom jeg skal reise bort igjen når jeg kommer hjem. Og de må ta trøndelagsferien uten meg. Man får bare leke jetsetter og gjøre det meste utav det. 

Jeg hadde kunnet ankommet Dresden et stykke etter midnatt i går, men om det er enkelt å få til, prøver jeg å unngå å ankomme steder jeg ikke har vært før, og der jeg må finne frem selv, utslitt og i mørtna. Jeg prøver å unngå å måtte finne frem utslitt og i mørtna mener jeg. Nå er det lyst og selv om jeg allerede har reist i et døgn, fikk jeg rype og elg på verandaen til mamma på midten der, så mer uthvilt som alternativ her altså.  

Holdt på å slenge på Hilsen Silje på slutten her. Skikkelig i reisebrevsmodus altså.

Dette innlegget handler nesten ikke om jobb.

På onsdag tenkte jeg Jeg vil OGSÅ ha langhelg.....men i dag er det helt ok å være på jobb. Har jo litt jeg skulle ha gjort osv. 

Men i går! Da var jeg ikke på jobb. Da var vi i hagen og ryddet kvist og ved og tok noen trær (bjørka skal man ta på VINTEREN. Gjelds vårvinter?) og tok ned julelysene og ryddet på plass skjell i bedet og måket snø utover fra det andre bedet så det blir vår der også engang, og raket plenen der det var snøfritt, og vasket vinduene. Og fant en bra plass å ha salat tror jeg. Vi har et sånt overbygg over inngangen til kjelleren, men ettersom kjelleren er gravd ned er taket tildels i skulderhøyde. Tidligere var denne lille knatten gjerdet inn, kun for det dekorative elementet, for man kommer seg jo ikke ut på den platten om man ikke heiser seg ned fra balkongen over, og nå er det gjerdet tatt ned og kanskje jeg kan ha en pallekarm med salat der? Der kommer ikke haren til. Verre med elgen men den ser man liksom mest av om vinteren. Og så fant jeg den bukken jeg hadde glemt her om dagen og fikk stablet den i bilen.

Se der. Et helt avsnitt som nesten ikke handlet om jobb. Her kommer et til:

Etterpå hadde vi filmkveld, for det har bárdni ønsket seg, og da vi hadde Apple TV hadde vi et ganske bra utvalg av barnefilmer, nå endte vi på en versjon av Madagaskarpinvinene, Jendor holdt på å le seg skakk, jeg syntes på en måte det gikk litt for fort, ingen ordentlig introduksjon av plottet og karakterene, og hva har Madagaskar med dette å gjøre, men jeg var vel ikke i målgruppen. For å si det sånn. Men avogtil tenker jeg: Hva om Henrik Ibsen hadde sett dette? Hadde han overhodet forstått det? men vi hadde brownies og potetgull og alle var fornøyde.

Søndag drar jeg til Oslo, mandag til Tyskland, det tar tid å bevege seg fra gokk til mer sentrale strøk, men det tar også tid å bevege seg i Gokk, for nå er jeg støkk i Svolvær en ekstra dag pga utsolgte biletter i juni, men kanskje kan jeg ta buss til en helt annen flyplass. Det må tas en avgjørelse. Men først skal jeg gå å stable litt kunst for det hadde jeg så lyst til akkurat nå. 

Blogger videre! Uten overskrift!

Om kvelden når jeg legger meg, begynner jeg å lage en liste over det jeg skal gjøre på jobb neste dag. Det høres kanskje lurt ut, men er stressende og gjør at det tar flere timer før jeg sovner. Jeg kan slutte med det. 

Jeg er ikke så god til å slutte med sånt, men man må jo øve seg. 

Nå er jeg godt nede i den listen, bortsett fra at jeg glemte en helt essensiell del hjemme (en arbeidsbukk) så jeg er litt støkk her. Den må også være under hundre cm bred, og er den ikke det kan det bare være, men det hadde vært fint om den var det. Nå vet jeg ingenting om det. 

Det er jo også denne flytten, eller det VAR denne flytten, for ting ble jo aldri liksom helt ferdig der oppe på det nye ateliéret, og jeg er jo et høflig sammensatt menneske så i går før jeg gikk, tok jeg turen bort i gangen og sa til de som drifter bygget at jeg tror nok ikke jeg rekker når det ble sånn som dette. Og da sa de at det var ikke noe stress, for det ble ikke noe flytt. Ikke nå ihvertfall. Ingen klare svar på når. Og det er så frustrerende, for jeg har jo brukt tid og hjernekapasitet og kvotert stress på det. Nå står ateliéret halvpakket (kanskje mer kvartpakket, men likevel) og et halvveis (kvartveis) nedpakket ateliér er ikke et funksjonelt ateliér. 

Men mest av alt vil jeg bare vite hvordan det blir. Hvordan blir det?

Jeg må prøve å pakke bort den frustrasjonen, for jeg kan ikke bruke den til noe. Jeg har dessuten andre om jeg skulle være i akutt behov av en frustrasjon. 

Fyll inn overskrift selv

Det er så deilig å ikke være så avsindig stresset mer. Det er litt som når noe som gjør veldig vondt går over. Man blir litt euforisk. 

Jeg må fortsatt flytte, men jeg kommer ikke til å rekke det før jeg drar. Jeg vet at de vil det, men ingenting er klart og jeg har sagt fra i all tydelighet, to ganger, hva som må på plass, så nå står det på ingen måte på meg. Nå har de tatt ned veggen mellom de to største rommene, satt opp bolter i taket, og satt inn en bredere dør, men rommene er ikke tømt for gammel skit og det er ikke noe jeg synes jeg skal gjøre og begynner jeg å fylle det med min skit før annen skit er ute må jeg enten a) gjøre det selv eller b) leve med frykten for at de ikke skjønner hva som er skit og hva som er kunst og så blir feil ting kasta. 

Men jeg gleder meg faktisk litt til å flytte. Det blir ikke egentlig bedre, for i praksis er plassen mindre, men det er alltid en utfordring å få det så bra som det kan bli. Alle rommene (4) har egen do, to har egen dusj, så kvadratmessig er det nesten like stort men hva skal jeg med fire toaletter. I dusjene kan det i det minste stå pinner. Selv om det ikke er lys der inne. 

Jeg tror jeg gleder meg fordi det blir en utfordring. Det må jo finnes en løsning der en plass. Og så har jeg ett rom med balkong. Wihi! Jeg vil ha planter der. 

Det som kan bli bedre er vel på en eller annen måte lagerplass. Og det spiller en rolle. Resten må jeg nesten bare se. Og så slipper jeg å sitte i et akvaruim, som jeg gjør nå. 

I dag startet jeg dagen med to normale bein. Og så har jeg haltet litt på venstrefoten. Og etterpå haltet jeg litt på høyrefoten. Nå halter jeg på begge bena samtidig og det er faktisk litt vanskelig. Særlig når man prøver å småflytte litt samtidig. Iallefall kan jo noe flyttes til det midlertidige ateliéret der jeg bygger en utstilling, sånn at dte blir lettere å komme til på det permanente, snart fraflyttede ateliéret. Dobbelthaltende. Sånn gjør jeg det.

 

 

 

dette er en overskrift, jeg fant ikke på noe bedre

Det er mulig det er på tide å bytte briller igjen. Fint, for det var jo så utrolig lite styr sist gang.

Iallefall får jeg vondt i hodet hver gang jeg må ta fram mobilen. Det er upraktisk.  

Om en uke drar jeg til Tyskland, og i dag våknet vi til nærmere snøstorm, så det gjør ikke supermye å skulle reise sørover. Jeg er ukarakteristisk lite hysterisk over det faktum at jeg må orge meg til Dresden selv, på tysk, og når jeg vel er der må jeg orge meg selv og alene fra jernbanestasjon og til hotell, og organisatorene av denne reisen har varslet kaos fordi kollektivtrafikken står. Da kan man ta taxi. Hvis man får en. For det må vel alle andre og på denne dag. Jeg tenker at det ordner seg vel. På det tidspunktet da jeg må ta taxi har jeg vært på reise i næremere et døgn, men jeg ser egentlig ikke for meg at jeg er særlig sliten.

Det bare ordner seg, liksom. Livet som onkel reisende Mac har blitt så mye enklere etter mobilen.

 

Denne uken må jeg få avgårde en sending til Svolvær, men skulle det skjære seg kan jeg sette alt klart og få the Stig til å peke på riktig forsendelse til fraktselskapet. Jeg tror det finnes en forventning om et jeg skal ha flyttet ateliér før jeg drar på søndag, men det kommer ikke til å skje. Ikke med min beste vilje, for å si det sånn.  

Se der, der snakket jeg bare om jobb igjen. Hva har ellers skjedd? Sønnen lærte seg enedelig å sykle i går, han er jo bare ni år. Av en eller annen grunn løsnet motviljen mot å prøve da jeg sa at jeg skulle lære ham å sjonglere om han lærte seg å sykle. Av alle ting. Så i går lærte han seg å sykle, etter noen dagers testkjøring. Det er mest the Stig som har sprunget med ham (jeg har ofte vært tilstede, men ikke den som holder setet) og jeg har sagt at jeg og du kan jo også gå ut å øve uten pappa, men da sa Jendor Æ vil helst øve med han pappa, du kan jo finne på KA som helst. Og det må jeg vel gi ham rett i. Jeg synes den der sykkelopplæringen har vært i overkant mye dulling, før eller siden må man jo bare slippe, men det synes ikke the Stig. Men i går altså. Da jeg insisterte på at han skulle prøve å sykle tre meter fra den ene til den andre, kunne han altså sykle, og han syklet over hele parkeringsplassen til handelssenteret mens jeg sprang ved siden av og han sa Æ kan sykle! Æ kan sykle! så det var jo fint. Veldig fint.

I tillegg driver han på eget initiativ og lærer seg å plystre så det sier huuuuuuuut. huuut. huuuuuuuuuuuuuuuuuut over hele huset. Mindre fint, men det går vel over. 

Jeg bodde på hybelhus i Helsinki med ei jente som aldri var kommet forbi den fasen. huuuuut. huuuuuut. Over hele huset. Hele tiden. Det gikk ikke over. 

fortid, fremtid, nutid

Hver gang jeg treffer folk og snakker med folk så snakker jeg bare om jobb. Jeg kan bare snakke om jobb. Jeg vil ikke være sånn, jeg tenker at nå må jeg snakke om noe annet en jobb, men jeg kommer ikke på noe. 

30. april var jeg på Rød Pøb på Samfunnshuset, overrasket meg selv litt, men man må gjøre noe annet enn jobb om man skal snakke om noe annet en jobb. Det var ganske deilig (og litt kjedelig) å sitte der og høre på folk snakke om fred, nedrustning og miljø, ikke bare krig, forsvar og ressursutnyttelse, som jo er det man vanligvis snakker om. Hvorfor ikke snakke om fred? Hvorfor ikke tenke på nedrustning? Vi skal doble forsvarsbudsjettet vårt. Men vi skal ikke bruke en krone mer på fredsarbeid. Det finnes ikke noe overordnet organ som har ansvaret for fredsarbeid i storting og regjering, men krigen har et eget departement. 

Dagen etterpå gikk jeg i førstemaitog, kan ikke huske sist, og jeg kunne gått bak palestinafanen, men jeg gikk bak Bevar Samovarongan! (altså det er teaterundervisning) som er en del av kulturskoletilbudet i kommunen her jeg bor og det er så viktig, så viktig, så viktig, at ikke alt i denne kommunen er gruvedrift, interiør og skutercross. 

Jeg fikk parykk utdelt at teateret som driver teaterundervisningen, og innså at den hadde jeg vært ansvarlig for innkjøpet av, da jeg jobbet på teateret og vi var i Murmansk på nittitallet. Grønn med glitter.

Sønnen og jeg gikk med hver vår plakat. Alt går i sirkler. 

På jobb har det vært vannlekkasje, det har kommet tisj og bæsj og nå også fluer ut av taket, OG rent vann en annen plass, men vann er farlig, og gulv og utstyr er ødelagt, men ikke mitt. Jeg har forsøkt å ta rede på hva en ateliérforsikring koster, men de forsikrer ikke pinner. 

Jeg skal flytte også, bare opp en etasje, men selv om de som eier bygget vil at jeg skal være flyttet ut innen den tolvte, er ikke rommene jeg skal flytte inni klare, og neste uke er det kristihimmelfart og jeg har andre ting å gjøre som jeg må gjøre, for det er jo jobben min, så det der, det blir bare som det blir, hva skulle jeg fått ut av å stresse med det. Jeg har mange andre ting å stresse med. Jeg har foklart i klartekst flere ganger hvordan ting må henge sammen, så det står ikke på meg.  

Men det skal bli fint når det er gjort.