Garderske moen

Nå sitter jeg på Gardermoen og håper på at et fly skal gå. 

I går da jeg endelig var ferig med møtet mitt med et visningssted der jeg skal stille ut, var planen å, ja, shoppe litt. Unnskyld, men jeg bor i Kirkenes. Man får kjøpsspreng. Jeg ville ha nye jumpere og pokemonkort til barnet og generelt se på fine ting. Da jeg hadde kjøpt nye jumpere og var på vei for å kjøpe pokemonkort til barnet, fikk jeg en mail og en sms og en notifikasjon fra SAS om at jeg kanskje bare kunne være så snill å ombooke pga dritvær i Nordnorge. Det hadde jeg jo egentlig ikke lyst til, men jeg måtte jo iallefall sette meg inn i dette og sjekke om jeg fikk ombooket hotell osv, så da gikk det bittelille jeg hadde av piff etter arbeid, åpning, flying, nytt overnattinssted hver natt og utladende møte på visningssted, helt ut av meg, jeg ga opp shopping og dro hjem for å Ordne.

Det viste seg å være lettere forlangt enn gjort, for det var jo Bergen Kunsthall som hadde bestilt biletter og da fikk jeg ikke ombooke selv selv om SAS hadde forlangt det, og det  var etter kontortid, og hotellet fikk jeg bare avbestille men ikke ombooke, og jeg ville jo bo en plass, og jeg ringte hjem og forklarte og fikk masse råd som Bare dra opp til Gardermoen og still deg i en kø, men jeg kom jo ikke til å få ordnet det med hotell uansett, og jeg kjente bare hvor glad jeg var for at jeg hadde sagt nei til det der med Mexico for når det blir så mye styr med innenlandsreiser så orker jeg ikke. 
Og nå var det dessuten på tide å komme seg til hotellet på Gardermoen som jeg ikke hadde fått ombooket for å bo der en natt så jeg slapp å ramle rundt på Carl Berner på isholka klokke fire på morran med to kofferter og stresshjerte. SAS sa nemlig også at jeg måtte møte to timer før ombordstigning på morraflyet, det har jeg aldri vært borti før. 
Det orket jeg heller ikke, så derav hotell på flyplass. Luksuspenger. 
Og nå finner jeg ikke den notifikasjonen noen steder så det er mulig jeg kunne sovet en time til, men i det minste er jeg helt stressfri og innsjekket og sikkerhetsklarert og klar. 

Jeg har sjekket yr som en annen tørkerammet bonde, jeg ser egentlig ingen grunner til at flyet ikke skal gå, det skal løye litt rundt landingstider og selv om det har vært dårlig vær i Nordnorge med busser av veien og båter på veien og fly som må tjores fast i rullebanen, og det jo sier litt for det er jo sånn med Nordnorge, at det er mye dårlig vær så på en måte har alt som er løst allerede flydd avgårde for mange år siden, men vi flyr jo strengt tatt over Sverige og Finland for å komme til Kirkenes, så med mindre vinden står på tvers av rullebanen tror jeg det skal gå. Det landet to fly i går iallefall. Bank i bordet og kryss fingrene.
Akkurat nå er det frisk bris og stiv kuling i kastene på landingstidspunktet og jeg vil hjem. 



Oschlo

Og nå er jeg i Oslo, kom i går, dro ut til søstersen for å hilse på niese to og et halvt (OG søstersen, men hun forandrer seg liksom ikke like fort), satt oppe og pratet helt til klokken halv ni da vi gikk og la oss (en hadde kommet fra åpningsfest i Bergen og den andre var gravid) og i morrest sto vi opp sammen med niese to og et halvt, lekte litt løvebeibi, løvemamma og tanteløve, og så dro jeg inn til byen for å hjelpe en venninne å male leiligheten hennes, og jeg er jo best på pirkarbeid så jeg har ligget på gulvet bak en sofa, bak et kjøleskap, bak en avfukter, bak tusen flytteesker, og grunnet listverk uten maskeringstape, ved hjelp av Pollys gamle inngangskort på Musikkhøyskolen.

Arbeid er en utrolig fin samværsform. 

Nå er jeg hos mamma, men mamma er i Kirkenes, så det er ganske stille her. I morgen skal jeg på et kunstmuseum og se på et rom og snakke med folk. Håper jeg finner frem og at jeg ikke kommer to timer for tidlig, for det har jeg jo en tendens til å gjøre når jeg ikke er hundre prosent sikker på veien. 

Nå skal jeg straks sove. Jeg er veldig trøtt av å sove på forskjellig plass hver natt, hjernen venner seg ikke. I morgen skal jeg sove på hotell så i natt får den bare skjerpe seg.



Bææægen

Jeg er i Bergen. Det er litt arbeidsintensivt, som ventet, men i går gikk mesteparten av tiden på å vente på at noen andre sine spikere skulle tørke sånn at noen andre fikk gjort jobben sin sånn at noen andre skulle flytte seg fra min plass sånn at eg fikk gjort min jobb. Det er jo sånn det er.
Jeg gikk på et tidpunkt i all ventingen en tur ut, som i å gå en tur, og forsøkte å finne ut hva jeg synes om Bergen. Jeg vet ikke. Kan man ikke vite, går det? Eller vet man bare ikke helt hva man vet?
Bergen er fint. Men jeg var ikke så glad da jeg bodde her, det er litt vanskelig å vikle de tingene fra hverandre. Jeg kjenner Bergen ganske godt, jeg bodde her lenge. Men nå har det gått tretten år, jeg har også vært lenge borte. 
Nuvel. Jeg trenger egentlig ikke hvite hva jeg synes, jeg drar jo i morgen.

I går spiste jeg middag med en kamerat, det er veldig fint at han bor i Bergen når jeg er her, men jeg måtte gå litt tidlig fordi jeg hadde en avtale med en av de andre kunstnerne om at vi skulle ta en øl på kvelden når hun kom, vi har ikke møttes på lenge og det var liksom denne kvelden som var uten program. Men så fikk jeg en sms om at hun var gått ut med de andre samiske kunstnerne og ikke hadde mer strøm på mobilen. Da var jeg jo allerede på hotellet, og Terje var dratt hjem, og det var kanskje unødvendig men jeg ble ganske sur. Får man bli sur for sånt når man er voksen? Jeg vet ikke det heller. Men det er jo ikke akkurat sånn at jeg ikke klarer meg alene heller. OG jeg hadde litt tidligere på dagen kjøpt meg en veldig fin grønn regnjakke fra BRGN og var veldig fornøyd med at jeg hadde klart å ro det i havn (finne tid, finne butikk (tremeter fra døra på hotellet faktisk) finne riktig jakke) så jeg hadde iallefall regnjakke på plusskontoen. Og nå regner det. Så den får jeg brukt.

I morgen blir det Oslo. Litt spent på framkommeligheten der. Men først: åpning på Bergen Kunsthall.

Ut å fær

I morgen drar jeg til Bergen. Og så drar jeg til Oslo. Det virker som det er best å ha med spade, brodder, kompass og noen nødrasjoner. Sist de hadde så tøvete vær i Bergen bodde jeg der, det er 14 år siden, og jeg skjønner godt at man ikke har maskinparken på standby for noe som skjer hvert femtende år eller så. Så lenge flybussen får meg inn til sentrum tror jeg at jeg skal klare resten. Hotellet er rett ved kunsthallen. 
Arbeidsklær, gákti, brodder. Blir bra.
Oslo er verre, Oslo er alltid verre, Oslo har det alltid verst, og det er vel det som er provoserende, i mye større grad enn at de ikke klarer å ta unna snøen. 
DERFOR FØLES DET SOM -21 NÅR DET ER -15 GRADER I OSLO og prøv og gjett? Den der funksjonen gjør seg gjeldene i alle andre deler av landet også. -21, føles som -34.
Jeg funderer på å ta inn på flyplasshotell siste natta i Oslo, i tilfelle det blir trafikkaos igjen. Har sånn tidlig morrafly, ettersom kveldsflyet ikke går om vinteren. 
Trenger ikke gákti i Oslo, men arbeidsklær er praktisk, min kompis Polly har kjøpt ny leilighet og pusser opp på hardingen, og når jeg nå HAR med arbeidsklær kan jeg vel legge innnoen timer der, tenkte jeg. 

Jeg gleder meg alltid til å dra ut i verden når jeg har vært hjemme i virkeligheten en stund, men det er alltid trist å forlate familien. Man kan ikke vinne. 

Jeg har sydd en hengelomme på arbeidsbuksa, fordi arbeidsbuksa er ei dongeribukse (når slutta vi å si olabukse?) og det fungerer helt fint, det eneste jeg avogtil savner er sånn hengende lomme utenpå, og det savner jeg stort sett bare når jeg setter meg på huk og skal ha tak i noe i lomma, og særlig om jeg setter meg på huk med skruer i lomma, så da jeg uansett måtte lappe den (for ørtende gang) sydde jeg på ei hengelomme. Ganske fornøyd, men jeg vet ikke, så meg selv i speilet i dag og av en eller annen grunn ser jeg ut som noen som har prøvd å sy seg et middelalderkostyme med den der hengelomma. Jeg laiver. 
Jeg laiver jobbemann.
Som min sønn og hans kompiser pleide å leke da de var små. Jobbemanner.
Jaja. Den kan foldes sammen i full fart og puttes i lomma om det kommer noen.  
Det får være OK å laive litt hos Polly, tenker jeg. 

Da får arbeidsdagen bare bringe det den har å bringe, i morgen er det abfahrt!

trær folk kunst

Det ene sitrontreet mitt har begynt å miste bladene. Dette skjer vanligvis i januar-februar. De skal jo stå kaldt om vinteren. Det står i vinduskarmen. Det som ikke fikk plass i vinduskarmen mister ikke blader. Så nå står de sammen på bordet som en vegg mot resten av rommet. Jeg håper på overlevelse.

Jeg føler meg også litt som sitrontreet, det er både for varmt og for kaldt og jeg er ikke helt frisk. 
Men jeg leste en total nedsaging av Sylfest Lomheim, den nynorske Kulturmannen, som noen formulerte det engang, i Klassekampen, og jeg ble så glad og tror jeg skal ramme det inn og henge den på veggen. Det var et svar på en kritikk av en bibeloversettelse, som jo bryr meg midt i blæra, men jeg har jo engang vært stor fan av Sylfest og så har det glidd mer og mer over i at han er så full av seg selv at det renner over hver gang han åpner munnen og det tok dette tilsvaret for seg på en sånn fin og faglig måte og man er jo alltid så fornøyd når noen setter ord der man selv ikke evner. 

I dag skal Jendor spille forestilling på kulturskolen, og det skulle han egentlig i går og, men da var han syk. I dag er jeg syk men det er mindre krevende å være publikummer enn skuespiller så jeg tenker jeg skal klare å komme meg ned der. 


Mhm

I dag er jeg hjemme med sykt barn. Man vet aldri med sykt barn. Kunne han egentlig vært på skolen eller kommer en ny lidelse til å bli oppkalt etter ham? Det første han sa i morrest var Æ kommer nok til å miste stemmen i løpet av dagen. Han var ikke hes engang. 
Han skal jo egentlig spille forestilling i morgen, men nå spørs det. Selv om han er frisk i morgen vet han jo ikke lengre helt hva som skal foregå på scenen. 

Jeg har prøvd å jobbe hjemme men sykt barn nekter å være alene i noe som helst rom i huset, og han nekter også å høre på lydbok med høretelefoner, så jeg er null effektiv. Prøvde å sende faktura mens jeg hørte på en eller annen minecraft-histore om en piglet og en professor i the Nether, men nå har mitt tredje fakturaprogram lagt ned tjenesten. Jeg synes det er så tøvete. Ikke at programmet koster penger, det er jo ingen som er forpliktet til å tilby denne tjenesten gratis selv om prisen aldri matcher det du får. Men HVA blir sikrere ved å bruke et fakturaprogram? Snart går jeg tilbake til å lage egne fakturaer på PDF. 

Og så har jeg blitt invitert til et 16 dagers betalt opphold i Mexico av en kunstnerorganisasjon, og det er jo strålende, det har man jo lyst til, men det var bare å skrive og takke nei for jeg har for mange utstillinger til å trø rundt og myse i Mexico i over fjorten dager. Tar noen dager her med minus tredve istedet (ja HVOR har sykt barn arvet sin sytete dramatikk fra?).

Sant og si føler jeg meg heller ikke helt pigg, men jeg har tatt ned julestjernene. Jeg pleier å vente til sola er tilbake men den kommer mens jeg er i Bergen og jeg lever ikke i den villfarelsen at dette kommer til å bli utført av noen andre i husholdningen så heidå julen. Det er litt trist. Burde hengt den opp før men nå ble det ikke sånn. Til neste år!
Da skal jeg sette av all mulig tid i kalenderen i tilfelle noen inviterer meg til Mexico. 
 
 

Årnings

For alle som spent klikker seg inn her om morran for å finne temperaturen i Kirkenes-området, kan jeg melde om herlige ni grader i dag! Det var meldt 24 så vi er euforiske. 
Det er litt uvisst hvorfor vi fortsatt sjekker værmeldinga ettersom den ikke har stemt siden ca andre juledag, men vi gjør nå det vi da. Samtidig som vi stiller spørsmål ved praksisen. Vi er fanget. 

Jeg hadde også sånn flaks at arbeidsbuksa mi lå på verkstedet, og da slipper jeg tusle rundt i bare longsen i dag, så det var jo bra. Jeg var 98% sikker på at det var her den var, men det er de der 2 % som tøver til en arbeidsdag. 

Her er et stemningsbilde fra gårsdagen:
 

 

Det kan kanskje virke som dårlig stemning, men egentlig var den ganske bra, for nå fikk vi start på bilen. Egentlig hadde vi bare sendt en melding til vår mest tilgengelige bilekspert og spurt om ikke fire timer på motorvarme burde holdt, for det gjorde det ikke og vi fikk ikke start, og da sa vår nærmeste bilekspert men jeg kommer bort med hjelpestarteren. Og så fikk vi start. Og vår nærmeste bilekspert mente at motorvarmeren enten er ødelagt, eller at det muligens er av den typen som varmer opp kjøleveska (hadde jeg aldri hørt om) og problemet med bilen er jo at den lekker kjøleveske som en ballong i en tornebusk. Uansett har vi ikke noe effekt av den. Men med hjelpestart kom vi oss endelig til Hesseng der Postnord leverer ut sine HeltHjem!-pakker, og fikk henten en kjeledress til ungen som skal fortsette å traske langs E6 i minus tredve, til våren kommer. Så det var velbehøvd. 
Og så er det noe med det, at når jeg misliker Kirkenes på det strekeste, så kommer Kirkenes' hyggeligste mann med hjelpestarteren sin og så blir jeg litt glad i hjertet likevel. 
 
I dag har jeg over ti grader på gulvet, og det er jo bedre enn under ti, men det er litt vanskelig med så stor temperaturforskjell. Man blir kald og varm samtidig. Husverten har allerede påpekt at jeg ligger jo ikke på gulvet, men ett sted må jeg jo ha beina og det blir kaldt. 
Kommer ikke unna å ha beina på gulvet.

I dag er Jendutski ferdig på skolen klokken tolv, og da henter mormor og bringer ham på teaterskolen klokken fire med sin velfungerende bil, så da slipper jeg gå hjem så tidlig. 
Nå er det bare jeg selv som står i veien for at dette skal bli en fantastisk arbeidsdag!
 
 


Og ikke akkurat stormende jubel, mer stille forvirring.

Det sier seg vel selv at når man blogger klokken litt over åtte på morgenen så har det ikke hendt så mye. Men her sitter jeg og skriver hjem.
I går da vi skulle gå sa jeg til the Stig at Åh, i dag hadde det vært deilig å sitte i den nye sofaen istedet for å traske over moloen i tredve minus og sur trekk fra sør, og han var skjønt enig, og nå som jeg sitter her i den nye sofaen istedet for å traske over moloen i minus tredve og sur trekk fra sørvest er jeg ikke fullt så fornøyd for jeg hadde litt jeg hadde tenkt å gjøre på jobb. Rart det der, jeg elsker jo fredagen i min firedagers arbeidsuke, men når det dukker opp en påtvungen fridag blir jeg litt i villrede. 
Grunnen til at den er påtvungen er barnets upraktiske ettermiddagsaktiviteter, som starter klokken fire, kombinert med temperaturen, som gjør at vi ikke får start på bilen. Middagen må stå på bordet klokken tre, da må jeg gå hjem fra jobb ca klokken ett (tar jo litt tid å gå hjem, og å handle, for kan ikke handle på butikken ved jobb men må handle på den nærmere hjemmet, men forbi hjemmet, for hvis ikke fryser varene) men motorvarmeren på bilen bør ikke skrus på noe senere enn tolv, og daaaaa må jeg gå hjem elleve, og selv om jeg jo da har vært på jobb i nesten tre timer føles det som å gå på jobb og snu....så derfor.
Kunne jo bare hatt på motorvarmeren fra vi gikk. Men det føles så sløsete. Mye mindre sløsete å skippe en arbeidsdag. 
Og barnet kunne jo gått til sine ettermiddagsaktiviteter. Men det er allerede litt stress så å slippe å traske ned til skolen igjen når du akkurat har blitt slept hjem (i minus tredve ja) er jo litt deilig.

Det er ikke så deilig som tenkt å sitte oppe i den nye sofaen for vi har jo ikke varme i andreetasjen. Så selv om jeg sitter under verdens varmeste ullteppe fryser jeg litt i hodebunnen. Som minner meg om at jeg jo kan benytte anledningen til å vaske håret når jeg likevel går hjemme og trør, men da skal jeg sannelig gå og handle først for man går ikke ut med vått hår om vinteren. 

Og det er liksom det. Jeg har minimalt med arbeid som kan utføres ved en datamaskin, jeg har heller ikke egentlig fri, så det blir å handle og vaske håret og lage middag og tenke nøye over disse aktivitetene, som en annen husmor fra sekstitallet.

Men først: gi opp det idiotiske prosjektet På Død Og Liv Sitte I Ny Sofa Bare Fordi Man Kan, og gå ned og fyre i ovnen før potteplantene dør.

STORMENDE inn i uken

26,9 til morran og man bare MEN SI NU BARE 27 MINUS DA høyt til gradestokken klokka seks på badet. Ifølge yr er det 22 minus og så skal det bli kaldere utover dagen og det er ikke mye til hjelp når man starter med en feil. Jeg kler meg til minus tredve og trasker egentlig ganske fornøyd ned på jobb. I går så jeg en instagramsnutt der en dame i Yukon viste hva hun hadde på seg når hun skulle sparke til jobb i munis femti og det var blant annet en selskinnsparkas som så jeeeeeevelig deilig ut. Og kommentarfeltet bare ARE THERE NO CRUELTY FREE OPTIONS. Nei, urfolkelighet er ganske cruelty-basert, egentlig. Beklager, veganere. 

Det er ganske ok på atelieret faktisk, tapet igjen alle vinduene før helga, og nå er det plussgrader i vinduskarmen. Fire pluss. Jobber heldigvis ikke i vinduskarmen. Men jeg jobber med longs, og det er ikke superpraktisk for selv om det er kaldt blir det plutselig for varmt når man har bært bare bittelitt rundt på bly. 

Denne lo jeg av i går : https://www.expressen.se/kultur/scen/stina-oscarsons-pjas-om-samerna-lever-inte-riktigt/ og dette er en litt lunken kritikk av et teaterstykke der scenografien blir beskrevet som noe jeg kunne gjort. Altså bokstavelig talt. Men det er samtidig en ganske bra kritikk av scenografien. Lurer litt på hva scenografen synes bare, om å bli sammenlignet med meg. Det er jo seg selv man vil være. 
Tanakofta sendte den. Eller hadde jeg nok gått glipp av denne perrrrlen. 

Denn uka blir ganske tøff, barnet har forestilling på fredag, han går jo på kulturskolen, og denne uken er det øvelse hver dag fra fire til seks. Det er både veldig mye for en åtteåring som også var på øvelse hele helga, og et usannsynlig tøvete tidspunkt om man tenker at de skal spise først og det tror nå jeg er lurt da. Vi får det til. Men jeg vet ikke om det er så smart med tenke på spillegleden. Jeg gikk på teaterksolen selv da jeg var barn (og ungdom) men jeg hadde kanskje i litt større grad valgt det selv og hadde ikke øvelse hver eneste ettermiddag. Og jeg elsket teaterskolen hvilket Jendor gjør i litt mindre grad. Jaja. Vi får se. Blir artig med forestilling! men litt mindre deilig med fredag enn vanlig ettersom hele neste helg også er teater. Vi får bare heppe og peppe. Og gå tidlig hjem fra jobb hver dag sånn at vi får mat i ungen får han skal avgårde.



STORMENDE inn i nåværende århundre

Vi har et jævla svært hus. Det er masse kvadratmeter overalt. Veldig mange av disse kvadratmetrene kan ikke brukes til så mye, det er ganger og kroker og rom uten vindu og... det er liksom veldig mye transportetapper og dører over hele huset. Vi har 22 dører. Det kan ikke stå noe der det er en dør. 

Oppe har vi tre soverom, et bad, en gang og en slags gang til, eller, det er et rom men vi kaller det bare mellomrommet for det forbinder to av soverommene med badet med et generøst antall kvadratmeter. Vi har fundert på å slå det sammen med et av de andre rommene, men det er litt plunder med bærevegger, og nå som vi må bruke hele vår jordiske formue på å rydde opp etter en snekker som ikke kan snekre så er det ikke aktuelt å bruke penger på det. 
Det tredje soverommet har vært syrom, men her i vinter tok jeg en avgjørelse på at det skal bli hybel. Ikke at vi skal begynne med utleie men som jeg har nevnt, vi trenger et rom der vi kan tilbringe kveldene sammen mens barnet øver seg på å få sove. Da ble syrommet flytta ned i kjellerstua som også tildels er et arbeidsrom for the Stig. Jeg luftet dette som en mulighet på hørstparten, og det ble bare sett problemer med forslaget, både gjennomføring og resultat, så da gjorde jeg det bare selv, mine slitne knær bærende opp og ned trapper med alt, for skal det gjøres så må noen gjøre det og det er meg. Også fordi jeg liker jo å holde på.
Og det ble gjort, og det ble hybel på den syvende dag. Og så kjøpte vi som tildligere omskrevet sofa til den. Hvit sofa. Rødvin forbudt.

Så satt vi nå der i vår nye sofa, oppe på hybelen, og så på Slow Horses på min lille mac og det ER jo helt åpenbart at det kan stå en tv på den TV-benken som står under vinduet. Og det er jo salg nå. For man må ha macen ganske nært og da får man ikke slanget seg utover sofaens fulle potensiale. For da velter man krakken macen står på. Og ligger man for langt unna ser man ingenting.

Så nå har vi også plutselig kjøpt TV! På salg.
Og det har vi ikke hatt før. Tror vi. Ikke en som vi har eid men vi leide en plass med TV for ca femten år siden. Og da var tv-eiing en annen affære, så da vi kjøpte tv i dag hadde vi mange spørsmål. Mange. Tror han ungdommen ble litt satt ut. Kommer det lyd ut av den, spurte jeg for eksempel på et tidspunkt. 

Nå har vi altså TV. Snart. Og det blir jo noe nytt. Og det ble en dyr sofa. For jeg har ikke kjøpt den vinkjøleren enda.

 
Hybelsofa

Hybeltvbenk. Uten TV. Meeeeeen hva ooooom..osv.

Brrrr

Som jeg har nevnt før jobber jeg i et bygg der det også jobber andre mennesker. De jobber for det meste på kontor, men en gang i året har de en festival. Det må man nesten få koste på seg, synes jeg. Det er en slags gründerfestival, og den tar over hele bygget, og i fjor var det umulig å være på jobb under festivalen, som jo er litt irriterende for da koster de liksom på seg mine abeidsdager også, men i år skulle de gjøre det litt annerledes og det skulle være mulig også for de andre som betaler for å ha kontorer i samme bygg å jobbe jobbene sine. Jeg vil jo si det er en fremgang selv om det ikke er de der to dagene som tar knekken på min bedrift. 
Dere skjønner. I utgangspunktet vil man være grei. Men man liker ikke når folk bare tar seg til rette. 

I dag starter festivalen og jeg har blitt spurt om jeg kan ha lysene av på mitt ateliér fra klokken 9.30. 
Man vil jo være grei. Men jeg får liksom ikke gjort noe i stupmørtna. 
Det er bare en time da, så jeg har sagt ja, så nå sitter jeg i en gang og fryser og venter på å slippe inn på mitt eget kontor igjen. Og så er det bare å jobbe jobben!
 
 




Rom for forbedring

Ja er det noen som ikke jobber jobben sin i dag så er det meg. Det går fryktelig tregt her. Jeg har svart på en jobbmail, chattet med en annen kunstner om det å være kunstner, og så fikk jeg en mail fra forbrukertilsynet om at de ikke kunne ta imot delte mapper, og siden jeg hadde sendt dem filene/dokumentasjonen om den uskikkede snekkeren på den måten, så kom ikke de videre med saken. Og ikke jeg heller. Om jeg kanskje kunne laste opp filene via nettsidene deres og ja, det kunne jeg vel...
På nettsidene deres står det at man ikke må laste opp mer enn fire bilder men der er ikke vi i denne saken, for å si det sånn. Da dekker vi ikke engang skadene. Jeg har kommunikasjon med snekkeren om balkongen, bilder av balkongen, kommunikasjon om vinduene, bilder av vinduene, bilder av terassen som ramla ned, bilder av vannbordene som løsner, fagkyndige rapporter, bilder fra snekkerne som reparerte balkongen...til sammen 58 vedlegg. I eftertidens klare lys ser jeg vel at jeg kanskje kunne samlet noen av dem i PDFer, men i fortidens grumsete belysning syntes jeg det var lurt å samle vedlegg som hang sammen i mapper. Det er jo det. Lettere å bla. Men et mareritt å sende inn når du må laste opp et og et vedlegg. Og gi det et navn. Og en beskrivelse. Og beskrivelsen ikke kan ha mer enn 25 karakterer og ikke inneholde æ, ø, eller å. Og nettsiden ikke sier ifra om det før du prøver å sende inn. Kunne jo for eksempel vært umulig å skrive mer enn 25 tegn da. Det er ikke sånn de har løst det. 
De skulle visst få nytt system. Virket som de gledet seg. 

Det minnet litt om det året Kulturrådet begynte med elektroniske innsendelser, og det var jo en glede (sametinget ville på det tidspunktet fortsatt ha billedmateriale på lysbildedias) (altså det var ikke kulturrådet som var ekstremt tidlig ute her, så det er sagt) og man istedet for å laste opp CVen som en pdf, måtte legge den inn én og én linje. HVA utstilling HVOR bergen NÅR datoen inn der HVEM er det meg de mener? eller de andre? hæ? SLUTT har jo skrevet dato allerede- og flere felt som var like ulogiske og hver gang du hadde skrevet inn i feltet måtte du laste OPP feltet også. Herregud. Da hadde jeg en forholdsvis kort CV og jeg gadd jo ikke fylle inn hele en gang. 
De har kommet seg voldsomt. 
Det vil si jeg har jo også vært den som har sittet og lest disse søknadene, og systemet for å lese søknader er fortsatt like ille. 
Eller.
Nesten.

Men nå sitter jeg her da, og har ingen flere systemer å skylde på, og burde egentlig vært på det andre kontoret og laget en utstilling, og det hadde jeg jo faktisk gledet meg til, men nå som jeg skal det er det ikke det jeg gjør. 

På den lyse side har vi kjøpt sofa! For vi har jo laget hybel for å forbedre muligheten til å sees etter halv åtte på kvelden, når barnet legges og den ene foreldrepersonligheten er oppe og legger til klokken nærmere ti, og den andre foreldrepersonligheten er nede og ikke ser på serier den andre egentlig også vil se, til klokken nærmere ti, men nå møtes vi bare der oppe på hybelen ved barnets rom og ser serier og tilogmed rekker å prate sammen i løpet av dagen. 
(Barnet takler ikke denne enorme omveltningen kjempebra. Vi er to meter lengre vekk.)
Og så har vi sittet på ikke veldig komfortable lenestoler og så ville vi ha sofa når det ble romjulssalg og så er vi jo ikke de som klarer å bestemme oss, for det er så lang leveringstid på alt og er det om åtte uker man vil ha sofa? nei det er nå! og så hadde de en utstillingsmodell på salg men den var hvit. Så godt som. Og det gjør den jo absolutt ikke stygg men ganske upraktisk. Og det gjorde at vi ikke klarte å bestemme oss men så bestemte vi oss bare og nå har vi kjøpt hvit sofa. Nede i stua har vi fortsatt det grå bohushelvettet som alle norske hjem har, og den har blitt både spydd og sølt i uten at noen kan se det, og jeg har nevt for Jendor at jeg helst ser at han ikke spyr i den nye sofaen, men bruker den gamle, og da ble han enormt nervøs for hvordan skulle han klare DET, og vi får vel bare se.
Og den kommer klokken tre i dag så da må jeg dra tidlig fra jobb, friheten vet dere.
 
Og nå fikk jeg en mail fra en kurator som kommer den femtende februar og det var bra får da har jeg noe å jobbe mot, og da jobber jeg kanskje litt mer jobben her fremover. 


Å jobbe jobben sin. Hver dag.

Jeg maser om været som en annen fisker. Stor skuffelse å våkne opp til minus nitten når det var lovt minus fire. Det var i går altså. Så kom det seg jo betraktelig og vi var ute og måket snø i minus tretten.Totalt levelig. I dag kom de der minus fire men det var også meldt 22 sekundmeter og hallo og neitakk, skal jeg, når jeg endelig slipper å trampe til jobb i treogtyve minusgrader, måtte slepe meg ned gjennom liten storm?  Det er da det er bra å ha bil. Den starter ikke i minus 27 men liten storm klarer den. Og helt fram til det ble avgjort hadde jeg grudd meg litt til å gå på jobb. Litt sånn søndagsangst. Som jeg vet er totalt ulogisk når man har laget sin egen jobb, men likevel. Og er det det å GÅ på jobb som er verst med jobben min? nei det er jo ikke det?

Jeg tror at det som er det verste med jobben min er det som er det beste med den, og det er friheten. For det første har man den friheten som vel ikke er reell, den som gjør at man må godta alle vilkår betingelsesløst. Når man går inn i en utstillingsavtale med dårlig lønn, dårlige arbeidstider og store krav, helt selvvalgt. Man har friheten til å si nei. Da står man der uten jobb. Helt i starten av karrieren er denne muligheten til å si fra seg jobb egentlig veldig liten. Nå er den større. 
I teorien velger man sin egen arbeidsgiver men i praksis er man så glad for å bli valgt at man går med på det meste. Hadde jeg vært akademiker ville jeg kalt dette den problematiserte friheten og her gått over til den vanskelige friheten;, men jeg er ikke akademiker og tenker på neste punkt som den satans friheten. Og det er at jeg er ansvarlig for min egen fremgang, livsglede, arbeidslyst og arbeidsoppgaver absolutt hele tiden. Jeg velger jo selv hva jeg skal jobbe med, men det gjør jeg også hele tiden, så om det er en litt tung mandag etter en ganske søvnløs natt kan jeg ikke gå inn i noen som helst slags form for zombietilværelse og punche tall eller hjelpe meg selv med noen autopilot, jeg kan heller ikke gjemme meg på kopirommet, jeg må derimot lage et mesterverk. Et sånt man skriver i avisene om, helst. Riktignok den delen av avisen alle avisredaksjoner helst vil legge ned og den saken som har minst klikk, men likevel. Det er der vi har nivået. 
Det er ingen som banker på døra og vil ha innspill på noe og jeg får verken faglige eller sosiale avbrekk. Det er bare meg det står på. Hele tiden. Og det er litt vanskelig. Jeg er veldig usikker på om det er mulig å formidle den satans friheten. Nå er jeg villig til å satse ganske store deler av formuen min (22,50 og en lypsyl) på at ingen bussjåfører leser bloggen, men om noen hadde gjort det, er det mulig vedkommende hadde fnyst av min klagesang. Gjøre hva man vil og bestemme selv hele dagen. Ingen ruter å holde. Det er jo verdens beste jobb. 

Jeg har også hatt verden verste jobb. Jeg og en for tiden veldig høytstående rødtpolitiker fra samme kommune som meg, hadde for mange herrens år siden (ja, så lenge) en prosjektstilling på det lokale museet der jobben var å fjerne gamle stifter fra vannskadede og dermed mugne dokumenter. I et rom uten egentlig ventilasjon. Og uten verneutstyr. Og på en egen del av bygget sånn at vi helt klart satt der og var et lite b-lag uten verdi og utenfor det kollegiale fellesskap. Men vi hadde jo hverandre. Og vi gjorde det meste utav det, vi hadde tilogmed egen veggavis. Vi var veldig flinke til å ha verdens verste jobb selv om den tiden som ble brukt på å lage veggavis ikke ble brukt med nesa nede i et muggent dokument. Ansvar for egen livsglede. I tillegg hadde vi en sjef som jeg ikke skal sette unødvendige merkelapper på, men som ofte ble omtalt som psykopat. I det minste vil jeg si ekstremt vanskelig. Det endte med omplassering etter utallige møter med fagforeninger og ledelse og et større og utmattende holoi. Veldig konfliktfylt arbeidsplass.
Og jobben, jojo, vi redda jo gamle dokumenter for ettertiden, men jeg kan ikke tenke meg at noen på noe tidspunkt har sett på det vi gjorde. Vi fikk penger da. Det er jo det man vil ha. 
Og grunnen til at jeg omtaler den som verdens verste jobb, bortsett fra de åpenbare fysiske og psykiske helsefarene pluss kjedsomheten og mangelen på nytteverdi, er at den ble omtalt som verden verste jobb på radio. Jeg sto nede på kjøkkenet på museet, der inne sto P3 på, og så hørte jeg en programleder omtale jobben min i detalj og den andre programlederen lo og så kåret de den til verdens verste jobb. Det hadde vært en form for åpen innsending og jeg og Marie vant. 
Men vi hadde ikke sendt oss inn og dette var et mysterium i sikkert ti år helt til den skyldige innsender selv oppklarte det under et laaaaangt kafébesøk.

Det verdens verste jobb hadde som gjorde at jeg ikke kreperte var en annen person. Nå var jeg så heldig at det var en ekstremt fin annen person, men uansett er det en verdi å dele jobben med noen andre tror jeg. Ventilere, kna, drøfte, bryne seg på. Løfte og løftes. Det har jeg ikke nå. Og det er jo ofte det som er så fint med utstillinger og som kanskje gjør at man godtar idiotiske forhold. Det er da man treffer andre personer. Noen ganger kommer man aldri forbi høflighetsbarrieren, men noen ganger har man et lite og verdifult kollegialt samhold i noen uker. Eller dager. 

Jeg kommer nok aldri i sjelen til å synes at dette er verdens beste jobb. Til det er den for vanskelig. Men det er nok den eneste jobben jeg egentlig har lyst til å ha. Fordi det er jo kunst, sant. Og kunst er viktig. Noen må gjøre det og. 
Ett mesterverk om dagen, så er vi der.

Spørsmål om frakt. Sannsynligvis uten svar.

Jeg bor jo i gokk og da er man avhengig av hva gokk kan tilby av tjenester og når det gjelder frakt som er en tjeneste jeg er avhengig av er det begrenset til ett fraktselskap som er flere, men det er ett. Jeg ringer Odd uansett, liksom. Selv om det opprinnelige fraktselskapet nå har byttet navn, og dette nye selskapet har blitt kjøpt opp av det opprinnelige fraktselskapet. Og de også er agentur eller hva man skal si for de andre nasjonale fraktselskapene i regionen. Det er uansett Odd jeg ringer. Det er også litt begrenset hva dette fraktselskapet kan tilby, de frakter for eksempel ikke kunst, men om man ikke sier at det er kunst så frakter de de. Og ogå om man sier at det er kunst frakter de det, for den regionale fagforeningen for kunstnere har en avtale om 55% rabatt for frakt med dem, og det regionale kunstsenteret har dem på sin liste over fraktselskapet forsikringsselskapet godtar, så det der må man bare la være å skjønne. Det er de som frakter kunst men de frakter ikke kunst. En gang mistet de en halv utstilling på havet, og om det betyr at de frakter kunst eller ikke frakter kunst er fryktelig usagt, men der var jeg heldigvis ikke involvert.

De er ikke alltid like lett å komme i kontakt med, og fraktpris er et mysterium. Man aner ikke om man faktisk FÅR den der rabatten på 55%, og noen ganger koster det 12.000 og noen ganger 454. En gang fikk jeg en regning nesten et år etter at frakten var sendt, og den skulle ikke til meg. 
I dag fikk jeg en betalingspåminnelse for en regning jeg ikke hadde betalt for en frakt som var sendt 2. januar. Hvorhen? Sto ingen steder. Og det er jo ganske masete å sende en betalingsPÅMINNELSE for en frakt som angivelig skal ha gått for tre dager siden. Jeg har ikke mottatt fakturaen enda, den kommer vel om et års tid. Om dette gjelder frakten som gikk i går (som ikke var andre januar) så skulle den fakturaen til noen helt andre. 
 
Da frakten ble hentet, i går, skulle de ringe før de kom i ellevetiden, men det kom ingen i ellevetiden og i halvtotiden ringte det noen som bare la på. Jeg googlet nummeret men det var en privatperson og ikke fraktselskapet. Jeg googlet fraktselskapet+privatperson og fikk ingen treff så jeg regnet med privatperson hadde tingt feil og lagt på. Og så gikk det ti minutter og der kom fraktselskap+privatperson inn døra og kjeftet meg opp for at jeg ikke tok telefonen når de ringte og jeg bare eh og viste dem telefonloggen som viste at jeg hadde tatt telefonen og da fikk jeg beskjed om AT JEG MÅTTE JO SÅKLART RINGE OPP IGJEN og jeg fortsatt bare eh og kanskje litt lei av lokalkoloritten og sa jeg hadde googlet og fant ikke noen forbindelse mellom privatperson og fraktselskap, og da brøyt fraktselskapansatt nr 2 inn og sa PRIVATPERSON JOBBER IKKE PÅ FRAKTSELSKAP MEN PÅ FRAKTSELSKAP 2 og hvordan skulle jeg kunne vite det. Og hvordan er det egentlig folk prater til meg her. Men de tok med seg frakten og det er jo det viktigste. Jeg må nesten bare la dem holde på med regninger ett år i ettertid og tøvete telefonrutiner, selv om regnskapsloven sier at de må sende regning i løpet av 30 dager for å få betalt må man holde seg inne med dem og la dem holde på og ikke holde seg til loven men til fraktselskap, sånn at de ikke blir sure og man får fraktet. 

Nå fikk jeg ny mail fra fraktselskap, betalingspåminnelsen gjelder noe helt annet enn både når og hva som sto i betalingspåminnelsen, og det var jo greit å få avklart. Jeg tror nå det gjelder en regning for en frakt jeg sendte i august og som jeg har purret på tre ganger.
På den ene siden kjenner man vel at det er rom for forbedring der, på den annen side tenker man at hvordan skulle det gått til.

Så utrolig mange spørsmål

Nå er alt pakket! Nå er alt sendt! Tilogmed den siste pinnen som jeg har lett etter siden lenge før jul dukket opp ett kvarter før transporten gikk og jeg fikk lurt den ned i en av kassene. Den var en plass jeg har lett hundre ganger før. Ikke så flink å lete. 

Og så startet jeg dagen med en veldig trivelig kuratorsamtale, fra mitt ateliér!, som betyr at jeg har fått tilgang på internett. Det var ganske hakkete selv om lyden var stabil, så ikke hundre prosent bra, men mye bedre enn det har vært. Og nå som det var avsegstyrt var planen å rydde på ateliéret og gjøre alt klart til nystart på mandag, men det er så kaldt. Hvorfor er seksten grader så kaldt? Det er jo plussgrader og alt. Jeg blir så kald i kroppen av det selvom det jo er...plussgrader. Her inne på tegnesalen er det litt varmere, så da blir jeg liksom bare sittende her enda her har jeg jo ingenting jeg skulle gjort. Ryddet her i går. Her er det 22/17 grader. Altså 22 grader i hodehøyde og 17 på gulvet. Man blir underlig frosen av det også faktisk. 
 
Men i morgen er det helg, da skal vi stå opp og så skal vi fyre i ovnen og så skal vi ikke labbe avgårde i mørtna og kulden i alle klærne vi eier i forskjellige lag på kroppen mens bilene suser forbi alt for nært og kaldgufset står inn fra sør og gjør at -22 føles som -35. Nei det skal vi ikke for da skal vi være inne. 
Væremeldingen sier -23 og det er da man lurer, er det -23 føles som -23 eller er det -23 føles som -45? Hvorfor melder de ikke det? Det er jo det man lurer på! Hvor kaldt det er for MEG, ikke for gradestokken! Og hvorfor er det aldri -21 føles som -5? Hvorfor får vi aldri den?
Jaja. det spiller ingen rolle for i morgen skal jeg være inne faktisk. Og i neste uke er det meldt rundt ti minusgrader, OG DET FÅR VI NÅ SE PÅ DA, som hun sa, piken, men man kan jo håpe, i det minste. 



Take 2

I går var jeg ikke høybegeistret for arbeidsårets start. Det handlet kanskje litt om å ikke egentlig komme i gang heller.
Det jeg misliker nest mest på jobb er å gjøre prosjektregnskap. Årsregnskap er helt greit, det er jo liksom bare å telle penger. Så mye hadde jeg så mye har jeg igjen ferdig. Prosjektregskap skal passe med de pengene du har fått i prosjektstøtte og det gjør det jo ikke. Man har brukt mye mer og noen har gitt tyve tusen og noen hundreogåtti og tenger de å se samme regnskap og det føles som man trikser og mikser og det gjør man ikke.
Jeg blir litt stressa av det rett og slett. 
Det jeg misliker aller mest er å pakke og det var det jeg gjorde i hele går. Jeg blir ikke stressa av det, jeg forgår av kjedsomhet. Jeg trodde jo egentlig jeg var ferdig, for det var jo forutsetningen for å ta juleferie, men så skulle noen ha tre verk til og dermed gikk mesteparten av den dagen. Jeg var vel ferdig nærmere to. 
Jeg vet sannelig ikke hvorfor jeg misliker det så sterkt, det er bare kjedelig. Og det føles ikke som en produktiv del av jobben heller. 

I dag skal jeg pakke et mye mindre verk, og så skal jeg sende de tre store jeg har pakket på siden før jul, og så skal jeg rydde litt. Da blir det triveligere. Og så kommer vel arbeidsåret i gang på ordentlig.

Ikke klar

Juleferien er over, vi skal på jobb og skole, og det var meldt -27 til morran så minus 20 er en forholdsvis behagelig overraskelse. Ingen overraskende overraskelse, værmeldingen har vært mye "tenk på et tall" og lite har blitt som man har trodd, men det er litt overraskende at det går den veien. Likevel, 20 minus er også kaldt, og folk som ikke bor i Arktis tenker ofte at minus tyve, minus tredve, minus førti, det er mye samme sak, og det er det, som pluss sytten og pluss syv er mye samme sak. Så jeg slipper å kle meg for minus tretti, men jeg må kle meg for minus tyve, og ettersom jeg skrudde av den ekstra varmeovnen på kontoret før jeg tok juleferie, regner jeg med at det er tretten grader på jobb, så jeg tar på en ganske tjukk ullongs, arbeidsbukser, vinterbukser over der, ullgenser, ullskjerf, skinnlue- og en ikke alt for tjukk jakke. Tanken her er at ull-BH ikke er et behagelig arbeidsplagg, overhodet, så det går ut, men å gå i våt BH en hel dag er heller ikke staselig, så da vil jeg heller fryse litt på overkroppen enn å være utsvetta. Det tar tross alt en halv time å gå til jobb. (Og det er på sånne dager man vil ta bilen men den starter ikke når det er kaldt.) Nå har det vært kaldt siden oktober, og nå kommer februar og mars, som er de kalde månedene. Herrgd.

Det er vanskelig å få på seg skoene både fordi arbeidsbuksa har en sånn brett som ikke går nedi, men også fordi det er vanskelig å bøye magen over linningene til både tjukk ullongs, arbeidsbukse og boblebukser. Og med den der teite bretten må man styre litt og jeg får ikke puste mens jeg gjør det allerede her er denne dagen litt i overkant. 
Vi stavrer oss avgårde i hver våre triple lag ull og vattert boblestoff, det er vanskelig å få opp farten, det kjennes som beina er gipsa inni alle lagene med bukser.
 
Det er også en mulighet for at man må snu når man kommer til jobb, for fryseren til fiskebedriften har i all stillhet tatt kvelden i juleferien, så det luktet sånn slog på jobb at folk måtte snu i døra dagen før. Ikke at huseier har informert, men man snakker jo med hverandre så vi vet at her er det kanskje sånn eller muligens ikke sånn. 
Heldigvis er det ikke sånn og bare en lett eim på jobb, og fjorten, ikke tretten grader på kontoret, så det er bare å få i gang denne onsdagen som har noe av et mandagspreg over seg. 
Det mangler ikke på ting som skal gjøres, men livsgleden er ikke overveldende. 
Skjønt den kommer seg jo alltid. Og blir det bare bittelitt varmere blir livet bittelitt enklere og da hjelper det på.

10/10

Akkurat nå er det veldig bra. Jeg skal ingensteder med fly i dag, jeg jobber på et sted jeg har jobbet før og alle er veldig trivelig samtid...