Så en sånn der er jeg.

Alle har en bestefar eller etterhvert en egen far som aldri husker hva man heter, men som drar en regle med alle kvinnenavn/mannsnavn i familien til han treffer rett person.

Jeg har blitt ham. Bare at jeg er henne, da.
Og jeg har ikke så lang regle, men jeg forveksler konstant navn på lillesøstra mi og sønnen min.
Solveig!! Nei JENDOR!
Jeg har i grunnen gjort det fra Jendor var veldig liten, jeg tror alltid vi har ei jente når jeg er veldig trøtt og en gang jeg hadde søkt lån og banken ringte og ville vite om jeg hadde barn, og om det var gutt eller jente, svarte jeg jente. NEI GUTT!

Vanligvis gjør det ikke så mye. Men når de er sammen blir hjernen totalforvirret og det er full navneturbobonanza konstant. Ingen vet hvem jeg prater til og allerminst jeg selv.

Allerminst jeg selv.


Og hepp.

Jeg har søstersen på besøk. Hun rydder kjøkkenet.
Jeg har sett på hus. Det var fint.
Jeg skriver søknader. IGJEN. Det er kjedelig.
Jeg tegner. Men har ikke helt konsentrasjonen.
Jeg har forsøkt å finne en mac på sånn blackfriday, Elkjøp sa at de hadde et kjempetilbud, partivare kun i dag, den kosta akkurat det samme som før. Jeg kjefta og fikk den billigere. Ærlig talt.
Jeg har begynt på årsregnskapet, alt man har oversikt over er bra, jeg har ikke oversikt.
Jeg må vel ta stilling til huset jeg var og så på.
Snart skal jeg ut og reise litt igjen.

So var da.



Her kommer det et innlegg

Tanakofta synes det er litt drøyt når det går nesten en ukesvis mellom hvert innlegg.
Det er bare da jeg hører fra henne for tiden. Jeg aner ikke hva hun gjør, om hun trives, om hun fortsatt bor i Kauto, men går det får lang tid mellom innleggene får jeg ett "Hållå, blogga." i chatten på facebook.

Her går det vel forsåvidt mye i det samme. Vi leter etter hus. Nå er det enedlig ett til salgs, det har vært problemet med husletingen før, at ingenting er til salgs, men nå er det noen som har bestemt seg for å selge huset sitt og vi og titusener av andre skal på visning. Det er et fint hus, men det ligger forferdelig tøvete til når men har en nesten toåring uten respekt for trefikkregler. Om man ikke får tilslaget får man trøste seg med det. Og vente til neste hus kommer til salg sånn i mai engang.

Nå bor vi altså hos min mor. Det er grusomt pent av både min mor og min stefar å la oss bo der, samtidig som de selv holder seg i en annen landsdel, og hadde det ikke vært for dette tilbudet hadde vi nok flyttet inn i en muggbefengt og avskiltet russetråler på dette tidspunktet, men det er ikke til å stikke under en eneste stol at selv om hun ikke er der, så er det jo et bebodd hjem. Hver gang man skal legge noe fra seg, ligger det allerede der. Det er konstant to systemer som krasjer. Vi prøver å fortsette vårt eget hjem i et hus der noen annens hjem befinner seg. Og det er ikke det letteste.

Så vi vil ha hus. NUH!


Kupp!

Til min store tilfredsstillelse glir den der nalen på arket og er senebetennelseframkallende. Så da har jeg bruk for tegnebrettet likevel. Men det blir ganske fint når jeg får det til.

Jeg har plagdes litt med tegnebrettet, jeg var jo så fornøyd med tegnemaskinen og det tar alltid litt tid å venne seg til endringer. Musikere hater å bytte instrumenter om det ikke er selvvalgt, det er enorm forskjell på to prikklike feler. For eksempel. Og forholdsvis stor forskjell på at Astar tegnebord og en Tecnostyl tegnemaskin. problemet er at de deler ett sett linjaler, så det er ikke så lett å veksle mellom dem, man må bestemme seg for noe.
Man har bestemt seg for tegnebrettet.
Man savner tecnostylen. Den er liksom bedre tilpasset min litt-mindre-enn-gjennomsnitts-mannearkitekten-kropp.
Nuvel. Dette må ha vært grusomt interessant å lese om.

Jeg har flere grusomt interessante nyheter. Jeg var på bokhandelen i går for å se om de hadde syrefritt papir (de ante ikke hva det var) og hvite tegnestifter (nei) og sannelig min hatt er det flere som er på antikvariske-arbeidsmetoder-kjøret. De solgte tegnesjablonger! Eller det vil si, de prøvde vel å komme seg AV antikvariske-arbeidsmetoder-kjøret og solgte dem ut på tilbud. Da jeg studerte var de dritdyre, til å ruinere seg på, og skolen ville jo at vi skulle tegne for hånd så vi kjøpte sånne. Men ikke for TYVE kroner nei! Flere hundre, derimot! Så nå måtte jeg bare hamstre selv om jeg kanskje ikke hadde voldsomt bruk verken for den med notesystemer eller muttere eller for oppsett av kjemiske forsøk.
Artig det med tegning på Khib, forresten. Professorene ville vi skulle tegne for hånd, men skolen hadde ikke noe utstyr for det, de hadde datamaskiner. Så vi dreiv å improviserte med provisoriske oppsett av tape og linjaler, professorene snakket varmt om tegnebord og tegnemaskiner, som jo var kasta ut for lenge siden, ettersom ingen arkitektkontor ville ha ansatt en som tegner for hånd og vi mumlet i skjeggene og plagdes med tape og linjaler og vinkelhaker.
Og nå har jeg et sånt tegnebord! Som det riktignok står V-MAX SUGE og HEIA ALA SAMAN på, ripete og med litt skrantne linjaler, men jeg har et sånt der jævla tegnebord. Til min enorme glede har jeg ikke tenkt å tegne en eneste plantegning eller et eneste oppriss på det. Så det så. Det er nesten så jeg har lyst å sende en sms til dem om akkurat det.






Fra væh! til blæh.

Jeg sitter her og lurer på hvilken dag det er i dag. Jeg har kommet fram til tirsdag etter å ha trodd det er onsdag fram til nå. Jeg må egentlig ut og kjøpe tegnestifter men gidder ikke helt. Jeg har det så koselig på atelieret.

I går kom pappa innom her med en slags nal som er et tegneverktøy. Først ble jeg kjempeglad for det var kjempeartig, en dings som hjelper deg å tegne linjer med lik avstand! Du drar ut liksom skaftet på nalen, legger den på tegningen, tegner en linje, trykker på en knapp og så drar nalen skaftet inn en millimeter eller hva du har stilt den inn på, tegner en linje, til, trykker på knappen, og sånn holder man på. Storveis. Men så innså jeg at dette skraveringsverktøyet er egentlig alt jeg behøver. Her har jeg orget til meg tegnemaskin og tegnebord og så kunne jeg egentlig løst alt med den der teite lille nalen. Det eneste jeg bruker tegnebordet til er jo egentlig å tegne linjer med sånn nogenlunde lik avstand.

Dette:


Når jeg har dette:

Jeg kommer til å fortsette å kose meg med tegnebordet på trass. Den der teite linjalen kan ligge i en skuff.

Tebarsatt

Jeg har vært ute og reist. Jeg har kommet tilbake.
Jeg var i Stockholm, og Västerås, og Stockholm var feil og for tidlig og Västerås var ok. Jobb, ok.
Fredagen var jeg i sthlm og da skulle jeg handle julegaver. Idet jeg gikk inn i varehuset gikk brannalarmen og en insisterende stemme kom over høytaleranlegget og ba alle gå ut, det hadde brutt ut brann, ikke ta heisen, forlat bygningen, det brenner, ikke ta heisen. Så jeg snudde og gikk ut, i motsetning til veldig mange andre. Over min begripels altså. Jasså, her går brannalarmen og de driver og evakuerer? Jeg vil inn!

For min del ville jeg ut.
Det var ikke helt lett, sånn motstrøms.


Nå sitter jeg på mitt lille fine atelier. Jeg er ikke helt i mål med møbeleringen, jeg har fått et tegnebrett av pappa, jeg har skrudd på linjalene fra tegnemaskinen (ingen av dere som tilfeldigvis har et par linjaler til en tegnemaskin liggende?) men platen er veldig ripete så jeg skal kjøpe en pappskive før jeg setter igang. Og så får jeg se. Hva det blir til og hva som blir best.
Deilig å være igang. Nesten igang. Deilig ihvertfall.




Heeeeerregud....!

tenkte jeg da jeg gikk av toget her i Västerås.
Det var jo her vi satt i TIMESvis og ventet uten å ane om vi engang var på rett tog den gangen vi skulle ta hurtigtoget fra Oslo til Stockholm. Det som tok fjorten timer. Med togbytter og bussbytter og manglende barneseter og sverigedemokrater og innvandrerungdom og røykepausende taxisjåfører.
Heeeeeregud. Den turen ja. (Altså denne. For den av dere som kan ha glemt noe sånt.)
Og nå bor jeg på det hotellrommet vi aldri var forutsende nok til å ordne oss den gangen vi satt i ørten timer nede på toglinja her. (Før det plutselig kom over høytalerne at alle hotellrom i byen var fulle.)

Før dette har jeg vært i Stockholm. For å bytte fra fly til tog.
Det er altfor tidlig. Det er bare rart å være på t-centralen. Hadde jeg hatt et hjemmelig hjem, med koselig lys fra kjøkkenvinduet og potteplanter og ulltepper og sko i gangen hadde det kanskje vært greit, men vi har jo ikke landet,
og plutselig er man i Stockholm? Som ikke er hjemme.

Og på flytoget inn kjører man forbi steder man har vært eller steder som minner om andre steder, det står en buss på veiskulderen og tar på passasjerer, det minner om forbifarten ved Sköndal, vi pleide å gå over bra der og se på bussene, det skal vi aldri gjøre mer, og ikke ante jeg at dét skulle være så viktig for meg heller, og aldri skal vi surre i Stockholmsgatene og lure på om vi skal dra hjem og spise eller spise ute, og ikke skal jeg stå og vente på pendeltoget for å ta det to stasjoner inn til sentrum, og det hadde jeg da vitterlig ikke trodd skulle spille noen rolle for meg heller, men I NEED CLOSURE! kjenner jeg. Mest på de tingene vi pleide å gjøre sammen. Ikke så mye for det jeg surra med alene.

Jeg skal gå opp i Skybaren på hotellet og ta meg et glass rødvin. Det er overhodet ikke det samme som closure, men man tar det man får.

Og i dag var det søndag.

Jeg og Jendor har vært ute og lekt i snøen i dag. Eller på, kanskje. Jendor har pekt på absolutt alt som har det minste fnugg av frost på seg, og konstatert: Hne.
Hne, hne, hne, hne på den og. Og hne. Det tar litt tid når alt er dekket av sne. Ja, den steinen også. Hne. Mens vi pekte på hneen i oppkjørselen kom onklene kjørende, til min milde forvirring, for onkel Kjell sin bil sto jo parkert utenfor onkel Karlfrek så jeg trodde de satt inne og drakk kaffe. Men de hadde vært og tatt opp en båt en helt annen plass enn innendørs. De hadde hne på bilen. Bortsett fra akkurat det var Jendor litt skeptisk, hva nå det kom av, for de er jo de koseligste menneskene i verden. De ville vite hva jeg egentlig drev på med der nede på kontoret mitt. Det er jo forståelig. Jeg kommer ikke akkurat fra en kunstnerfamilie. Elektrikere, lærere og kommunister, hele bunten. Og så en som sitter og tegner i en kjeller. Man må jo få spørre litt.
Og da vi kom inn var det pinnekjøtt på gang. Pinnekjøtt! Det var nesten litt som å ha et hjem!

Og i morgen skal vi leke mer i hneen og ha pinnekjøttrester. Lykke og glede. Og neste dag skal jeg reise til Sverige og jobbe litt, dette også til min milde forvirring, for jeg trodde det var onsdag jeg skulle dra, men så oppdaget at jaggumeg, det var jo tirsdag. Men da jeg skulle rette det opp på familiekalenderen på kjøleskapet, sto det allerede tirsdag der, så på ett eller annet tidspunkt har jeg vært oppdatert før jeg glemte at jeg var det.
Dette uroer meg litt. Den gradvise overgangen til the dark side.

På en fredag

Jendor har begynt å prate. Som i prate, ikke bare enkeltord på en overraskende og grusomt sjarmerende måte.
Han kan mange, mange ord, og enkelte kan han sette sammen, og det gjør han hele tiden.
Stor sett skjønner jeg ikke hva det er han sier.
Det er som å være utvekslingsstudent, familien prater til deg, overdrevent tydelig og med peking og forklaring, etterhvert med litt oppgitthet, men de gir ikke opp, ord gjentas og gjentas. Du kjenner at du har det neeeesten...men nei.
Jeg kunne sagt at det er som å ha en utvekslingsstudent i hus, men det er det ikke, det er åpenbart at det er Jendor som ha rett, det er hans språk vi skal lære oss, og jeg skjønner bare ikke. Tæng? Shænge? Chkjett?
Tænge betyr tegne, men tæng betyr ingenting i nærheten. Jeg tror at det avogtil betyr å lese bok.
Skjølle skjønner jeg, det betyr skylle, som er alt som har med vann å gjøre. Men siin? Ette? Ette? Ette? ETTE!?
Sukk.

Nå er jeg installert på mitt nye kontoratelier. Eller, installert var vel en overdrivelse, jeg er inne, jeg har mange ting, jeg venter på et tegnebord som ifølge min far er litt skittent og da er det nok ganske jævlig. Jeg har et underlag til et tegnebord allerede, jeg har prøvd å få lov å bytte det ut mot det komplette, ettersom det kommer fra samme giver, men min far som heller ikke har plass til det får hjerteinfarkt av tanken på å skulle kaste noe som nesten fungerer så det kan bli litt trangt her.

Nå skal jeg vente til butikkene åpner og så skal jeg gå å kjøpe kaffe for det står en kaffetrakter på kjøkkenet her. Hurra!

Og kanskje en liftgardin av noe slag for alle som kommer på jobb ser rett ned på meg.



God stemning!


Dårlig stemning? Hvilken dårlig stemning?!

Tanakofta synes det er litt dårlig stemning på bloggen. Om jeg ikke kan skrive et innlegg om hva som er bra med å bo i Kirkenes?
Men jeg er jo ikke helt der enda, det er det som er problemet. Så lenge jeg ikke har min egen plass å bo, bor jeg ikke her. Da er jeg fortsatt i den tilstanden at jeg er på vei bort, tilbake til Stockholm. Bare at det er jeg jo ikke nå, rent fysisk.
Jeg fikk en mail av en nordnorgesbasert kompis som egentlig kommer fra Stockholm, i går. Det var en lengre harang over, jah, byplanlegging egentlig, og hvordan det ofte ikke fungerer i nord. Han unnskyldte seg litt og sa at jeg hadde sikkert noen tretthetsbrudd i hjernen som Stockholm hadde foråsaket. (Mine ord, husker ikke hvordan han ordla seg). Men det har jeg ikke. Jeg ble aldri så engasjert i Stockholm, jeg var jo bare der på ferie. En ferie som dro litt ut riktignok, men Stockholm var aldri mitt problem, det var stokkeholmerne sitt problem. At han er så irritert og indignert nå, er et godt tegn, for da tror jeg at han kommer til å bli her i nord en stund.
Det er litt artig når vi prater sammen, for vi svorsker til hverandre begge to. Men han forstår jo nordnorsk som en nesteninnfødt og det samme gjelder meg og svensk.

Nuvel, iallefall, jeg tok det der kjellerrommet, så nå har jeg ateliér. Jeg skal kjøpe meg en potteplante! Da blir det så trivelig der atte. Jeg er veldig opprømt over begge disse to siste faktum.
Ateljé! Hurra!

Framdrift

Nå har jeg vært og sett på et lokale der jeg kanskje kan jobbe. Det er i en kjeller, det er ikke heis, men uansett går nok ikke transportkassene mine inn gjennom den smale døren, det er to rom istedetfor et stort, og det er ikke internett, og sola kommer til å stå rett inn gjennom kjellervinduene når nå den kommer.
Jeg tror jeg tar det. Det koster litt mer enn det jeg hadde i Stockholm der jeg hadd transportheis, treverksted, sveiseverksted, prosjektrom og ett stort rom med masse lys, internett og strøm inkludert.

Men dette var jeg jo forberedt på. Så da.

Og det har wesselbilder utenfor døren og et stort bilde av Harefossen litt lengre bort i gangen.
Jeg var kanskje ikke forberedt på at det skulle være så sinnsykt dyrt med internett, påkobling 4000 og deretter tusen til i måneden, så jeg får kanskje finne på noe lurt med telefonen. Slutte med nett. Skrive brev istedet. Sende mail hjemmefra før jeg går på jobb. Jeg skal jo tross alt lage kunst i det lokalet, ikke drive med tant og elektronisk fjas og more meg. Internett er jo et helt unyttig verktøy egentlig.
Jeg skal og/å se på et lokale til, i morgen, det er litt større, men det har ikke vinduer. Det er ikke det at jeg er billedkunstner og mer enn gjennomsnittlig opptatt av lysforhold, det er det at jeg er menneske og visner om jeg ikke får dagslys. Men jeg skal nå se på det da. Det er kanskje litt større.

10/10

Akkurat nå er det veldig bra. Jeg skal ingensteder med fly i dag, jeg jobber på et sted jeg har jobbet før og alle er veldig trivelig samtid...