Påstand mot påstand

I natt kom det en innvandrermann og banket på og skulle selge varene sine fordi han så at det var lys hos oss.

Denne historien beviser at jeg, selv om jeg påstår det motsatte, HAR duppet av litt en eller annen gang mellom midnatt og klokken fire, som er det strekket med tid vår alles kjære Jendor valgte til å feire livet, samt synge ambulansesangen sin. The Stig, derimot, benekter at dette har funnet sted og var dermed beviselig våken. Og tok seg av barnet.
Historien kunne jo bevist det motsatte, at jeg var våken og the Stig sov, hadde den vært litt mer sannsynlig. Og hadde det ikke vært for at jeg husker at jeg sendte the Stig ut for å snakke med mannen. Og siden the Stig ikke husker dette er det derfor sannsynlig at det er jeg som tar feil, og faktisk fikk meg noen minutter på øyet i natt. I motsetning til visse andre. Som satt på kjøkkenet med vårt lysvåkne barn. Med lyset på. Sånn at innvandrermenn kunne se det at vi var oppe midt på natten.

Det beviser også at jeg er mer påvirket av mediebildet av innvandrermenn enn jeg har trodd. Skummel mann om natt= innvandrer.
Bortsett fra den gangen det var en prest i refleksvest. Da var jeg ikke så påvirket av mediebildet.


Det jeg savner mest

Det jeg savner mest når jeg er hjemme, er kjøleskapet mitt. Og det er dét jeg kommer til å savne aller aller mest når jeg slutter å nomadisere.
Altså, vi har kjøleskap i Nordnorge. Også i Kirkenes. Ikke bare jordgammer. Jeg mener at jeg savner innholdet. Det er så luksuriøst og eksotisk i Sverige. Pølser og oster og rogn og små artige juser og jåggert og jeg aner ikke hva halvparten er.
I Norge er det Jarlsberg, om man skal feire litt, og Gilde salami. Kanskje jåggert om man har vært i Finland og handla.
Utvalget i en velassortert dagligvarehandel i Norge er som på en selvbetjent, vinterstengt bensinstasjon i Sverige.
Det er en annen verden.

På den annen side: Fryseren i Kirkenes er mye mer interessant en fryseren i Stockholm. Isbiter, liksom. Det gror vi i takrenna hjemme, det! Her bruker vi fryseren til elg og hval og rein og multer og blåbær og torsk og rør og kveite og russekrabbe.

Men likevel.
Kjøleskapet.
Jeg kommer til å savne det.

Forskjellen på å ha småbarn i Sverige og Norge:

Helsestasjonen, Norge:
-Til lønsj kan du jo gje han ei brødskiva med leverpostei eller nåkka.

BVC, Sverige
(deler ut heftet "BARNMAT- råd och recept")
lunch: Puré av potatis och grönsaker. Kött- el. fiskpuré med en matsked extra fett. Sås. 
Dryck: Vatten. Efterrätt: riven frukt- eller bärmos. Bröstmjölk.
Og lunsjen er altså etter mellommåltidet "leverpastejmacka, fruktpuré, bröstmjölk" som er det mellommåltidet som er etter frokost, og før mellommåltidet
"gröt med frukt eller bärbitar, en matsked exstra fett, bröstmjölk", som er det mellommåltidet som er før middag. Før middag, altså. Jeg gjentar det bare likegreit.

Jeg begynner å skjønne hvor svenskene har lunsjkulturen sin ifra.

Åkei. Gruva.

Dere som leser bloggen min og ikke er fra Knirkesness, lurer sikkert på (eller, egentlig er dere vel totalt uinteressert i) hvilken gruve Åkei. Gruva er, men jeg tenker på Sydvaranger. Selskapet. Som har holdt liv i kommunen i så mange år, faktisk helt fram til totusentallet, men som så ble avviklet. Og som så ble påviklet igjen, av noen australisensere vi ikke aner hvem er og som slettes ikke holder liv i kommunen lengre, men som igjen står for en stor del av arbeidsplassene.
Den gruva.
Den gikk gaiken.
På onsdag her i forrige uke.

Og selv om jeg har mange venner som jobber der, og selv om det er litt krisestemning nå, så håper jeg faktisk ikke de der interessentene det ryktes om kommer på banen men holder seg unna. Jeg håper gruva forblir nedlagt. Ikke fordi den forurenser og holder meg låst i pendlertilværelsen på grunn av huspriser og et sinnsykt leiemarked, men fordi vi har ikke godt av den.
Det gikk faktisk ganske bra uten. Lav arbeidsledighet og stor trivsel.
Og så starta den opp igjen og VI DIT alle sammen og atter engang har vi gjort oss avhengig av en forurensende ikkefornybar ressurs, og om disse interessentene kommer og redder oss og får gruva igang igjen, og kompisene mine på nytt har jobb, så kommer dette til å skje igjen.
Og kanskje igjen og igjen, tilogmed.
For malmen varer ikke evig, og kanskje klarer vi nå å holde gruva igang i ett strekk til den er tom, men sannsynligvis ikke. Og om vi gjør det, så sitter i her igjen om en femten års tid, og har gjort oss enda mer avhengig og har en enda mer ødelagt fjord enn vi har nå.
Det er bare å utsette problemet. Vi klarte oss kjempefint uten, helt til den starta opp igjen, da er vi plutselig avhengige av gruva som arbeidsplass.

Så jeg sier: det er nok. Nei til gruve.


ÅEH!

Når Jendor endelig har sovna.
Etter opptil flere omganger i bæresela.
Og noen begynner å borre i en nærtstående vegg med slagborren sin.
Vet dere, da ønsker jeg inderlig at vedkommende står på en høy stige og ramler ned og slår seg så han nesten dør.

Og det er jo ikke pent, for vedkommende er vel bare på jobb,
men
I HELVETTE DA!

For jeg har et ENORMT behov for å snakke om energimåling

Autokorrekturen på telefonen min oversetter konstant "jeg" til "kWh".
Jeg kan ikke tenke meg noe mer upraktisk. Eller idiotisk.

Brio: P.S.:

Dette er dyrelyder jeg kan:
(Anse meg som et tverrsnitt av befolkningen. Værsågod å gjør bruk av denne informasjonen, om dere føler for det)

Ugle
Alle vanlige norske gårdsdyr, ikke lama og struts og sånn
Katt
Hund
Ulv
Lemen
Rein
Ea
Skjære
Titting
Bjørn
Løve
Gaupe (hvis den freser og mjauer?)
Slange
Mus
Sjimpanse
Frosk
Hval


Kjære Brio

Jeg vil henlede oppmerksomheten til en bok dere har gitt ut. Jeg vet ikke hva den heter, for den har ingen tittel, det er en bok helt uten tekst. Og det er det jeg vil snakke litt med dere om.
Når man gir ut en bok med bare bilder av dyr, og ingen tekst, hvordan skal man da som foreldrepersolighet lese denne boken? Det er vel nærliggende å løse det ved å lage dyrelyder?
"Se, der er ei ku. Møøøøøø, sier den." Noe sånt. "Se, der er ei ku. Den har et litt spesielt fordøyelsessystem, den har fire mager. Det er vommen, nettmagen, løypemagen og bladmagen" fenger ikke oppmerksomheten til et barn uten språk på samme måte. Og jeg går ut fra at det er denne aldersgruppen denne boken er tenkt for, bokens ikke akkurat naturlige anatomiske estetikk tatt i betraktning.
Som foreldrepersonlighet opplever jeg, med denne antakelsen i mente, det litt problematiske eller rett og slett litt i overkant utfordrende i at utvalget av dyr er dette: (in order of appearance)
Kanin. Kaninbaby. Ekorn. Bever. Rev. Pinnsvin. Bjørn (HURRA!) Fisk. Elg. Meitemark (!!) Udefinert titting.
Les gjennom den lista en gang til.
Kanin. Kaninbaby. Ekorn. Bever. Rev. Pinnsvin. Bjørn. Fisk. Elg. Meitemark. Udefinert titting.
Jeg føler meg også litt lurt av omslaget, for både på forsiden og baksiden er det en ugle.
Dermed var jeg overhodet ikke forberedt på hvordan innholdet skulle sette mine ellers helt adekvate dyreimitatorferdigheter på prøve.

Dere kan jobbe litt mer med neste utgivelse, synes jeg.

Med vennlig hilsen.



det fartes

Nå forbereder vi abfahrt zu heimatlandet. (Nei, substantiv behøver ikke stor forbokstav når det uansett er tulletysk)
Det var litt enklere før. Før-før var det enda enklere, da behøvde man ikke å tenke på Jendor i det hele tatt, men før, etter før-før, var han jo bare en knirkende liten nyfødt geleklump og ganske lett å reise med. Eller en litt større klump. Men enkel. Når vi var to om det, ihvertfall. Eneste gangen det var litt problematisk var den gangen flypersonalet kom og sa at nå skal vi lande, babyen må sitte. Oppreist. Han var helt nyfødt og hadde ikke en muskel i kroppen men sitte skulle han. Veldig stressende for både barn og foreldrepersonligeheter, vi måtte stable ham opp og forsøke å holde kroppsdelene i sittende stilling. Ikke bra.
Da skrev jeg et klagebrev til sas, da.

Og så var det lettere før, for da tok vi med oss et sånt babynest, og så kunne han sove hvorsomhelst både dag og natt. Og sitting var han ikke så interessert i. Nå har det gått....eh....hvor lang tid? Ikke så lang tid egentlig. En måned? Og han både kaver og sitter så nå må det orges seng og babystol sånn at det blir et barnesikkert miljø dit vi kommer. Papp-plate foran sofa, som min søster forslo som seng med sikring, går ut.
Så det blir endel forberedelser. Og de er det andre som tar seg av. For vi kan jo ikke ta med babyseng og babystol på tog og fly. Så det er kanskje enklere nå, for babaynestet måtte man jo huske selv...


En kunstner redder sine verk

Neste gang jeg sjekker inn på hotell skal jeg si:
-Hei! Jeg heter Silje og det skal være booket et rom til meg her? Og så vil jeg at du bytter det rommet til et som ikke ligger rett oppå eller vegg i vegg med nattklubben.
   For det er det rommet jeg alltid får. Slår ikke feil. Kombinasjonen hotell og diskotek/nattklubb er av en eller annen grunn veldig veldig vanlig men også veldig veldig dårlig.
"Nå tar vi og bygger et hus der vi blander folk som vil danse til drithøy musikk med folk som har betalt for å sove! Kjempegod ide!"
Særlig når man er småbarnsforeldrepersonlighet og har gledet seg i tre uker til å sove hele natten.
Nattklubben stengte to og jeg måtte opp halv syv.
Men. Det var veldig god frokost så det hjalp litt. Og trivelig selskap.
Og dette var strengt tatt den andre natten på hotellet. Den første natten var ikke nattklubben åpen så lenge og jeg måtte heller ikke så tidlig opp. Men jeg har nå tenkt å sutre litt likevel da.

Og så har jeg jo hatt åpning og en egenpresentasjon. Av den grunn bodde jeg på hotell. Verket jeg har med på utstillingen hadde altså fått byttet ut en del og fjernet andre. De som var ansvarlige for utstillingen hadde gjort så godt de kunne for å redde/rydde opp i fadesen, men jeg ville likevel gå og se på verket før åpningen og gjøre det som måtte gjøres. Det var åpning tolv, og halv elleve sto jeg i utstillingen med arbeidshansker. En halv time senere var jeg godt i gang med å få arbeidet i havn, verket var ganske presentabelt igjen men plutselig sto det tjukt av folk rundt meg. Kunsthallen hadde åpnet elleve. Og ikke tolv som alle hadde sagt til meg. Så der sto jeg og skulle fikse et verk, med publikum. Absolutt verste jeg vet. DA var jeg sur da. Jeg måtte bare smelle det sammen og gå og koke i et hjørne.
Og selvfølgelig svikta teknikken under presentasjonen min, men jeg hadde fått alvorlig bra tilbakemelding fra opptil flere vektige folk så jah æh. Drit. Drit i driten, det var verdt det. Selvom jeg tilogmed jobba gratis.

Men jeg er skikkelig trøtt. Til tross for at jeg gikk forholdsvis tidlig fra middagen. For å gå å legge meg.
På en nattklubb.

S l g n e s lille k l a g e s a n g

Skremt av min egen villmarkskjøring med fly går nå første etappe med tog når vi nå skal til Norgesland&rike. Eller, strengt tatt går vel første etappe med t-bane for vi har ikke togstasjon her vi bor. Eller, STRENGT tatt går vel første etappe til fots for vi har ikke t-banestasjon i stua.
Sånn. Nøyaktig må det være.
Litt nervøs for Jendor+sitte stille på tog, men i det minste slipper vi dotter i ørene. Eller ikke vi. Jeg. Jendor får ikke dotter i ørene.

Men først skal jeg til Luleå og snakke litt om meg selv på en utstilingsåpning der jeg har med et verk. Ikke noe nytt, det har vært på turne i nesten ett år tror jeg?
Jeg fikk et bilde i går, de har satt det opp, men syntes det så litt rart ut.
Det gjør det.
Det mangler deler, og et av de tidligere utstillingsstedene har byttet ut en del med noe de hadde liggende.
Det er ganske uproft, og jeg blir litt oppgitt. Jeg lo litt da jeg så at jeg var omtalt som SLGNE i programmet, men de syntes vel det lignet tilstrekkelig på Silje. Men å rote bort deler av et verk? Det er noe annet. Og de bare "du hadde vel regnet med at verket skulle endre seg litt med så mange som skal sette det opp?" ("De" er ikke kunsthallen i Luleå, der det skal stå, men de opprinnelige kuratorene for hele turneen) og ja, jeg hadde regnet med at verket ville endre litt karakter fra sted til sted når forskjellige folk skulle sette det opp, men jeg hadde ikke regnet med at deler skulle byttes ut eller forsvinne.
Ærlig talt.

Vi trenger mer profesjonalitet i kunstfeltet.

frk figenschous lille klagesang.

Det er en litt upraktisk kombinasjon det der, å ha en unge som ikke vil sove samtidig som man selv er litt generelt søvnløs. Fra før av, mener jeg.
Jeg har aldri sovnet lett, det tar stort sett en times tid fra jeg legger meg til jeg sovner, eller mer, og det spiller ingen rolle hvor trøtt jeg er, jeg kan ha vært på fisketur hele natten, jeg får ikke sove når jeg legger meg. Da jeg var gravid fikk jeg sovepiller for det var ikke bra for noen å være så søvløs, men nå må jeg jo faktisk våkne om enkelte (Jendor) har noe på hjertet . Og da er vi i gang igjen, Jendor sovner så småningom, jeg får ikke sove. Det er som om jeg ikke husker hvordan man gjør det. Sånn har jeg vært siden jeg var bitteliten. Og det er jo greit, det er min greie liksom, men nå MÅ jeg sove. Om Jendor har kjørt full underholdning natta før, og kanskje natta før der igjen, og der igjen, da er man trøtt da.
Og da blir man så fortvilet når man ikke får sove.
Sovnestress er det minst fruktbare. Om man tenker at nå må jeg sove da sovner man ikke. Men hvordan unngår man å tenke det?

Nå er jeg så trøtt at termostaten har gådd gaiken. Da er jeg på mitt trøtteste. Jeg er varm og kald og varm og fryser og er altfor varm og så fryser jeg. Og så har jeg teppeavbank på øynene. Samtidig skal jeg passe barn og skrive en egenpresentasjon til torsdag.
For jeg er jo frilanser. Den der vikaren som aldri møtte opp, vet dere.

Nå lurer jeg på om jeg skal bikke hodet framover og sove litt, eller ta en kaffekopp.
Grusomt spennede, følg med, følg med.

Ikke den årlige årskavalkade.

Jeg har ikke valset inn i noen fler masseslagsmål siden sist.
Det var visst et bryllup som utartet.
"Vi har alt vi trenger, og ønsker oss ingenting, men hvis noen kunne stelt i stand et masseslagsmål hadde det vært utrolig kjekt!"

Det jeg derimot har gjort siden sist, er å ferdigskrive årets "den store årskavalkaden!"-bloggpost.
Det var deprimerende lesning. Ikke fordi det har skjedd noe deprimerende, men det ble ganske så glassklart ettersom teksten skred fram at det er jeg alene som er skyld i klimaendringene med min uvettige farting mellom Stockholm og Kirkenes.
Det går jo ikke tog, vet dere. Eller, man kan ta ferge til Helsinki og tog til Rovaniemi og buss videre derfra til Neiden, og så sikkert fått noen til å hente der, men det moderne mennesket vil ikke bruke ukesvis på transportetapper. Så jeg flyr. Og dreper miljøet.
Og så kunne jeg ikke huske noe av hva som var skjedd i en eneste måned, eller jo, det kom en unge utpå vårparten, men ellers huska jeg mest hva NAV hadde stelt i stand, og er det noen andre svangre frilansere der ute, så er mitt råd å fylle ut søknadsskjemaet for arbeidstakere med navn og telefonnummer og ellers skrive JUBA JUBA over hele arket. Det er like effektivt som å sette seg inn i hva som etterspørres og trengs.
Dette er et seriøst tips.

Så derfor blir årskavalkaden i kladdeboksen.

Kavalkade. For et ord.

A grand day out

Først skulle vi gå en tur på brukthuset bort i gata her og se etter en kommode og deretter videre på tur i skogen men da vi kom til brukthuset oppdaget vi at vi hadde punktert. Barnevogna altså. The Stig trodde jeg påpekte at en kommode jeg stå og så på hadde flatt hjul men jeg mente oss. Vi tutla oss litt betuttet hjem for å der oppdage at vi hadde kjørt i stykker reservedekket vi hadde tenkt å bytte til. Men så bor vi jo så fantastisk til at den beste sykkelmannen i Stockholm har verksted borti gata, så vi tutlet oss videre dit, med de istykkerkjørte resevedekkene på vogna, og det punkterte hoveddekket i neven. Da vi kom fra sto han og krangla med en kunde. Kunden ville betale mer og han nekta å ta imot. Kunden syntes det var altfor billig for godt håndtverk og sykkelmannen synes ikke det. Kunden kastet fra seg pengene og løp.
Jeg blir så usikker når det er andre betalingsformer enn jeg er vant til.

Etter å ha mislyktes med betalingen, men lyktes med å få reparert dekket ("Sykkelreparatører lapper ikke, de selger deg ny slange. Jeg lapper, jeg") og dermed atter kommet i de kjørbares rekker, holdt vi på å bli nedkjørt i et gangfelt av en som åpenbart hadde det sinnsykt travelt. Deretter vandret vi rett inn i et masseslagsmål. U-sving.
For meg så det ut som de sloss med jernrør men på nyhetene sa de at et tredvetalls menn slåss med påkar, og min veninne Mari har lært meg, under et OL for noen år siden, at påk betyr fjernkontroll.
Min handlekraftige mann bestemte at familien skulle gå en omvei, så det kan være nyhetene har rett, jeg fikk ikke sett så nøye.

Deretter satt vi lenge hjemme hos oss selv og hørte på sirenene, det kom alvorlig mange ambulanser og politibiler, så jeg begynner å ane at påk ikke betyr fjernkontroll overalt.
Jeg håper i mitt halvmørke indre at han som hadde det så travelt over gangfeltet der vi kom med barnevognen, har blitt fraktet med en av de ambulansene.
Og at det gikk bra til slutt såklart, men han kan godt ha litt vondt en plass. Og så kan han ha blitt fraktet litt med politibil også, når det ble klart at han kom til å overleve.
Såpass unner jeg ham.

Eller det gjør jeg faktisk ikke. Jeg håper det gikk bra med alle men man MÅ ikke kjøre tulling over fotgjengeroverganger der folk kommer med de veldig små beibiene sine. Selv om man har et masseslagsmål man skal nå.


Ho Jendor

Når man er veldig trøtt, og det er man jo ofte, sikkert fram til ungen kommer i førtiårskrisa, kan man, jeg mener jeg, altså jeg kan bli veldig i tvil om det nå var en gutt eller jente jeg hadde?
Han heter Jendor. Han er en gutt. Men i trøtthetens dypeste tåkedaler tenker jeg ofte "hun".
Og så korrigerer jeg meg selv og tenker "nei HAN!" Nå har jeg gjort det så ofte at jeg har begynt å tenke "nei han! Nei nei HUN!"

Vanligvis har jeg kontroll på det. Det er bare litt tøvete når reptilhjernen har tatt over og det er ganske ofte for tiden.
Jeg tror forvirringen kommer litt av at jeg hadde en lillesøster som var så mye yngre enn meg at hun liksom er mitt livs første beibi. Hjernen har blitt preget, som en annen gåseunge. Beibi=Solveig.
Jeg har ikke klart å tenke meg fram til dette selv, men en gang vi var ute og flydde og Jendor kom til å sparke en danske, sa jeg "nei men Solveig!" og der forsnakket altså hjernen min seg litt men jeg var snar å legge to og to sammen med det lilel jeg haded tilgjengelig av hjernekapasitet der og da, og tror altså selv at jeg har løsningen på forvirringen.

Det betyr ikke at det er slutt på forvirringen. Bare at jeg vet hvorfor den er der.

Bare så du vet det så har du hjerneskadet ungen din

Det er ikke så ofte jeg blir ordtømt, men nå kjenner jeg at jeg strever litt.

For å ta den enkle delen da: når man får en beibi så sover den, den spiser, og den bæsjer. Det er forholdsvis enkelt egentlig, men likevel er det tusen ting man kan lure på. Man kan spørre helsesøster men man kan også prøve seg på internett om man føler for det. For veldig ofte er det andre som har lurt på det samme innenfor de tre variablene og allerede mens du taster inn det første ordet i søkefeltet spretter hele spørsmålet fram. Du er ikke alene.

Men så er det den delen som får meg til å bli litt blank inne i hjernen. Og det handler om hvordan folk snakker til hverandre.
For veldig ofte når folk spør om sånt som andre har svaret på, spør de inne i forum. Og da er det andre mødre, altså andre vanlige folk uten nødvendigvis noen relevant utdanning, men med en relevant erfaringsbakgrunn som svarer, for de har kanskje opplevd det samme og fant en løsning.

Og plutselig ble de Kim Hitler Jung Il.

Jeg har jo en viss erfaring med koftepolitiet, men dette altså. Mer skråsikre mennesker har jeg aldri vært bort i. De har klart den evulosjunære genistrek "å forplante seg", godt hjulpet av naturen må jeg få legge til, og dermed skal resten av verden ta å roe ned to hakk for her kommer en som vet best!
Og når det gjelder koftepolitiet så kan det jo være litt sårt og sånt for det handler mye om identitet og makten til å definere den, men om noen sier det er feil med holbien din så er det tross alt bare holbien din. Men mødrehitlerne! De sparer ikke på kruttet og sløser ikke med medfølelse! "All nyere forskning viser at om du lar ungen din ligge å gråte så får den hjerneskade. Selv om du er inne og "roer den" (jeg tror nå ikke den ungen din blir så veldig rolig jeg da) hvert tredje minutt som de påstår på helsestasjonen. Så nå har ungen din fått en hjerneskade."
Jeg finner ikke på engang. De sier sånt.
"Jeg ville heller hatt en pistol mot hodet enn å la MIN unge ligge i seler. Du skriver at hverken du eller ungen får sove om natten om ungen får ligge fritt men dette er kun en liten periode av livet ditt at du våkner hver halvtime, og du har valgt det selv. Jeg ville ALDRI lagt min unge i seler."
Eller bare en helt enkel: "Jeg tror nå ikke de babybjørn selene er så veldig ergonomiske jeg da".
Den siste er kanskje mest talende. Forumdeltageren aner ikke hvordan selene ser ut, hvorfor de påstås å ha blitt mer ergonomiske i denne utgavene, men hun tro nå ikke, hun da. Og da har hun rett.
For...det har hun bare.
Og jeg blir stum.
Forholdsvis stum da.
For jeg klarer jo å gjenfortelle hva jeg har opplevd ute på internettet, men når jeg skal begynne å forstå eller forklare hva som skjer i hodet på de damene der, så blir det tomt.
Jeg skjønner ikke hva slags mennesker de er.

Ah, nei, takke meg til helsestasjonen. Det er sikkert mange fornuftige svar på nett, men da må man forsere morsfascistene og jeg kjenner at det orker jeg bare ikke.
Når det gjelder å ta vare på sitt eget barn er jeg mye mer for det opplyste eneveldet fra helsestasjonen enn diktatordemokratiet der ute.


utland

Jeg har vært en tur i Stavanger. Jeg skulle på en fest som fulgte et bryllup jeg ikke skulle i, men så ble festen avlyst for Livet skjedde, og så ble det vi tilreisende som møttes og spiste middag på indisk restaurant. Med fly og hotell er det den dyreste indiske middagen jeg noengang har spist, men så absolutt verdt det. Det var jo den giftede og de tilreisende jeg kom for å treffe og nå fikk jeg gjort det uten en masse festing oppetter veggene.

Det slår meg ofte, eller ikke ofte kanskje men når jeg er ute og reiser da, at norgeslandet er ganske mangfoldig. Jeg innbiller meg at stavangerangeranerne ser ut på en spesiell måte. De ser nesten litt samiske ut, men på en litt sånn forblåst måte. De lukker øynene mot vinden.
Og så blir jeg så fascinert av at det finnes så mange steder der de har sine egen små skikker og sin egne lille kultur og for å ikke snakke om dialekt da. På en måte vil jeg liksom vite mer men på den andre side er jeg helt fornøyd med å stå og registrere at det er sånn det er, slik gjere dei der.
Rogaland er absolutt ikke Trøndelag. De er nesten som to forskjellige land.

Jeg tror har lyst å være deilig unyansert og slenge ut: sånn tror jeg ikke det er i Sverige.
Og det er jo min blogg så da skriver jeg dét.


Påsken kom, sannelig

Det er påske. Jeg vet at vi har påskepynt en plass, jeg tror også jeg vet hvor. Den har ikke kommet opp på grunn av vannkopper, ikke at det ...