kjære alle sammen

Det slår meg at jeg vet jo ikke helt hvem dere er. Bloggtelleren forteller at det er flere enn mor, far, svigermor som leser. Men et godt nytt år skal dere nå få. Jeg håper at året som venter dere blir like bra som det året som forlater meg nå. Jeg håper det samme for meg og atså, ikke noe utilsiktet, uheldig ganning her.
I fjor var det ikke lat som gikk helt som jeg hadde håpet, og da sa min venninne Ingebjo "da e det nåkka ajnna bra som skjer" og det fikk hun helt rett i. Jeg er glad for at det som gikk på tverke, tverket.

Jeg håper det tverker seg for dere og.
Nåttgyttår.

Kirkenes

i dag har jeg gått ned av fjell, og over på øya, så over haganesset, over myra, og opp på fjellet igjen, så ned av fjellet men over i lia som ligger over neset. Ja, nesset var jeg jo også på.

oppå alt dette ligger en by, og det er jo egentlig litt rart.

På aldersfoten

Den overskriften fant jeg bare på altså.
Men i går var jeg åtti, og det er jeg jo på mange måter. Jeg er opptatt av været og klager på ungdommen. Men jeg ser yngre ut enn jeg er. Jeg ser yngre ut en 31, mener jeg.
Men det kjennes som om det er noe man skal være forsiktig med å skrive. At man ser ung ut. Ung er nemlig definert som bra, så det blir som man skulle skrevet at man er vidunderlig vakker. (Og det er jeg jo også, bare så det er sagt.) I tillegg blander vi ofte ytre og indre verdier, så når man påberoper seg et helt ufortjent, eller snarere, ikkeopparbeidet ytre trekk, blir det litt som om man også påpeker en viss moralsk overlegenhet. Jeg er et vakkert menneske=jeg har mange fantastiske indre kvaliteter.

Men jeg ser ung ut. Og jeg har et litt ambivalent forholdt til det.
Det er nemlig ikke egentlig en fordel. Jeg mener, hvilken fordel skulle nå det vært? Ung er ikke lik pen, bare så det er sagt. Når jeg møter nye folk, blir jeg akutt klar over mitt ungdommelige utseende, og overkompenserer litt med prat. Vi trenger ikke snakke så mye om det, det er ikke så trivelig å utbrodere sine dårlige sider.
Men jeg vil altså gjerne at folk skal vite at jeg er 31, og ikke 25.
Da den nye formidleren begynte på museet der jeg jobbet før, inviterte jeg henne med ut på en øl. Hun var ny på stedet og kjente ingen, og jeg tenkte hun sikkert ville bli kjent med meg og mine. Da var hun kanskje en 3-4 år eldre enn meg, og jeg kommer jo fra et sted som er såpass lite at om man velger venner utfra interesser, har man venner både på nitten og på femti, så det hefta ikke, ikke på noen måte jeg så det.
Men formidleren dro veldig på det.
Senere viste det seg at hun hadde trodd jeg var atten, og ikke ville møte sitt nye sted med en attenåring ved hånden.
Men jeg skjønte jo grunnen jeg, så jeg lot det gå noen dager til hun selv var begynt å lure og spurte hvor gammel jeg egentlig var.

Mannen får spørsmålet om hvor gammel jeg er like ofte som meg. Oftere kanskje. Han er jo i utgangspunktet allerede syv år eldre enn meg, og det er kanskje nok, fjorten år begynner å bli litt i meste laget.
Jeg svarer alltid ærlig og stort sett straks på det spørsmålet, avogtil kan det være fristende å be folk gjette, men huff, og avogtil kan det være fristende å finne på en annen aldre, men hva skulle det vær godt for? Jeg rødmer dessuten så lett når jeg lyver.

Nei, hvor vil jeg egentlig med dette innlegget? Innlegget er kanskje like forvirret som mitt forhold til min egen alder.
Før syntes jeg alltid det var så latterlig med folk som sa ALDER ER BARE ET NUMMER HAHAHA. Men nå skjønner jeg det egentlig litt bedre. Jeg føler meg nemlig ikke som 31. Men samtidig er jeg helt klar på at jeg ikke føler meg som 22, 23, 24, 25, 26, 27, 28, 29 eller 30 heller. Så jeg føler meg helt klart som 31, men 31 er litt i fri flyt og udefinert.
Og så leste jeg i avisen at folk som ser yngre ut enn det de faktisk er, lever lengre. De lurer rett og slett døden. Så jeg tenker at det sikkert er mange aldersbetingede hendelser jeg kan utsette.

Jeg er dermed begeistret for mine grå hår. Mitt ungdommelige utseende er strengt tatt ikke en personlig bragd. Det er vel fordi jeg er same, og dimensjonert for litt verre vær enn 21 graders temperert stueklima, og så ble det litt overkill, rett og slett.

Nei, hvor vil jeg egentlig med dette innlegget? Det er vel litt som å be om å bli terget.

nå som jeg runder 80

Jeg er fryktelig opptatt av været.
Nå har det vært minus 20-25 en stund, det er stas. Da kan jeg gå i skaller, som er som å gå barbeint, bortsett fra at det kan være skikkelig glatt. Sålen på skallene skal være av skallen på for eksempel kalven, for da får du kvervet midt under foten, og så blir ikke skallene fremover- eller bakoverglatt, men sidelengsglatte blir det uansett.
Varme er de iallefall, så der vinner de, man må bare godta at det blir litt glatt akkurat der sneen er mest nedtråkket. Og at det er litt arbeid, man må banke dem skikkelig voldelig hardt når man kommer inn, om de blir våte mister de hårene nemlig. (tenk for et arbeid det er med en pesk!) Og så må de ikke stå varmt, jeg kjente noen som hadde dem i fryseren om sommeren, men så streng er ikke jeg. Jeg jukser litt og har dossoer istedetfor sennagress i dem, men jeg kjenner ingen som ikke jukser på akkurat den måten.
Nå er det bare minus ti, så da har jeg vanlige søringesko på meg, med såler under sånn at man kan gå ut og inn av butikker og kafeer uten å måtte hoppe rundt for å unngå vanndammene.
Minus ti er veldig deilig når det har vært minus 25, mildt og vennlig. og oppfordrer til litt større ekspedisjoner enn over til naboen. Men man kan ikke lengre blåse såpebobler som fryser til is idet man sender dem avgårde.

Minus 25 er bedre enn pluss 25, iallefall bedre enn for eksempel pluss 27, men minus ti er bedre enn minus 25 OG pluss 25 OG iallefall pluss ti, men kanskje ikke bedre enn pluss 19. Jeg tror nitten er min trivselstemperatur. Pluss syv, om sommeren, og i jula, er min sure- og grinetemperatur.
Skaller er mitt trivselsfottøy, nesnalabber også, kartanker blir litt stivt og rart, og jeg ønsker meg nye dossoer for det er hull i dem jeg har.
Sandaler er også kjekt.
Her om dagen bikka trefftelleren 20000 treff. Og det krever jo et lite jubileum, eller en feiring av noe slag. Men så kom jula og da feira vi den istedet.
Men altså, tyvetusen treff. Siden jeg installerte den i 2007. Midt på året en gang.

Såh, da kommer det nok et innlegg med oversikt over hva folk har søkt på for å komme hit.


4blomkåløre (Google)
2Nøkkeldilla sørensen (Google)
2anton sjåbakken (Google)
2kamelhårsfrakk (Google)
1alltid plass til en til rexona (Google)
1annet ord for "egg med sprekk" (Google)
1fikse ødelagt borrelås (Google)
1GOOGLE OVERSETTER (Ask Jeeves)
1bamser (Google)
1barnehager med tilbud til mongolide (Google)
1sarisälke (Google)
1mummipappakopp (Google)
1frk figenschous (Google)
1grønske engelsk (Google)
1fære gaiken (Google)
1stripsing blogg (Yahoo)
1silje figenschou (Google)
1lekekataloger (Google)
1Jule gaver til kaninen min (Google)
1christina figenschau blogg (Google)
1blomkåløre (Google)
1yrg (Google)
1silje briller linser (Google)
1seks23 (Google)
1"røverkjøring" (Google)
1foto Anton Sjåbakken (Google)
1 hjemmelaget strykestivelse (Google)
1den hemmelighetsfulle øya ingeniør (Google)
1brunbjørn (Google)
1rekeøyne (Google)
1mongolid flekker (Google)
1bøker om villsauhold (Google)
1"min pipa den er tom (Google)
1sjit helvetes kåken (Google)
1frøken figenschou@blogspot.com (Google)
1hysterisk morsom historie (Google)
1google oversetter (Google)
1barking av trær (Google)
1frøken figenschou (Google)
1flyndregarn (Google)
1neger planker (Google)
1stian carstensen (Google)
1kaldt (Ask Jeeves)
1frk figenschou (Google)
1duplikatmelding (Google)
1boblejakke (Google)
1"winner tip" (Google)
1maler, figenschou (Google)
1russetorget (Google)

så som dere ser kommer de fleste til bloggen min på leit etter noe helt annet, men heldigvis er det jo noen som kommer seg dit de hadde tenkt seg.

verktøy, og program, for den som lurer, men verktøy, først og fremst

Jeg begynner å bli litt sliten av denne julen nå.
Men så lenge man har oversikt, i det minste.

I går var jeg litt hos min mor og var visst ikke til særlig hjelp, så dro jeg til mannens familie og sydde sengeklær til dukkesengen jeg har snekret.
(Nå skulle jeg egentlig vært hjemme hos min mor og pyntet, men det gjør de selv, så da kan jeg være her hos kjæresten, her er det grøt klokken fire. Åtte er det pinnekjøtt hos min mor, så er jeg og søstersen der til julaften ettermiddag, da åpner vi pakker og så drar vi på kirkegården, det gleder jeg meg til, der har vi overlevering med min far, så blir vi med ham hjem og åpner gaver og spiser pinnekjøtt, (kaffe hos pappas venninde går ut) og sover der til første dagen, da er det brunsj hos min mor, og senere på dagen opplegg hos svigers, og jeg tror jeg sover der, for der er det pinnekjøtt andredagen. Fra tredjedagen roer det seg litt, men jeg tror jeg vet om iallefall to familiemiddager til som skal avsegstyres.)

Men sying altså. Mannens mor har en staselig symaskin. Jeg pleier vanligvis å sy på ødelagte symaskiner kjøpt fra søplesalget til sømlinja på den videregående skolen her.
Ordentlig verktøy er gode saker.
Men en ting slo meg. Plutselig skjønte jeg hvorfor menn har sånn en uvilje mot å sy. Både for hånd og på maskin.
Nå er det kjempelenge siden jeg har sydd, og før sydde jeg jo litt. Ikke at jeg var hverken særlig flink eller nøyaktig, men jeg holdt nå på. Og i det siste, de siste årene egentlig, har jeg holdt mest på med stål og tre.
Derfor var det litt med stål-og-tre-logikken min at jeg gikk igang med stoffstykkene mine. Stoff etter tre er en gledelig overgang, tenker man først, det er mykt og bøyelig og gir etter for en saks og nålen glir rett igjennom, og det som er til overs kan brettes vekk, det virker så utrolig føyelig. Tenker man fornøyd. Først.
Men man kan jo ikke drive å brette ting innunder og klippe i vei og sy over brettene, og tenke at Nei dette er undersiden, den er det ingen som ser (evt Her maler jeg bare over).
Stoff har sin egen helt ufrakommelige logikk, og man må forholde seg like strengt til stoff som til stål. Og det glemmer man litt i starten, i gleden over føyeligheten i materialet.
Så jeg plundret litt. Før jeg kom inn i det igjen.

I mellomtiden tenkte jeg på mange menn jeg kjenner og deres uvilje mot å sette igang med nål og tråd, som jeg har fnyst sånn over før.
Jeg har kanskje ikke helt innsett at all kunnskap er kunnskap.

gaveglede

I går da jeg skulle pakke inn julegavene for mamma, noe jeg pleier å gjøre, fant jeg en mistenkelig kjent rull blant rullene med julepapir. Julegaven jeg ga mamma i fjor. Tre bilder jeg hadde tatt, og forstørret opp. De hadde tydeligvis ikke gjort riktig så stor lykke som jeg fikk inntrykk av da hun pakket dem opp. Var det til bursdagen hennes i forfjor forresten? Tror det.
Da jeg konfronterte mamma med funnet ble hun kjempegrinete. -Det der kommer du til å blogge om! sa hun. -Og til å fortelle Morten! Men det du ikke forteller ham er hvordan du selv pakker opp ting du ikke liker og sier "du gjør iallefall ditt beste, mamma"!
Ja hva tror hun? Ting å blogge om kommer ikke trillende som fjøler på en snor inne i hodet mitt, man er jo avhengig av at det hender ett og annet på yttersiden også. Og når det angår reaksjoner på julegaver/gaver, så får man bare furugrønn toreadorjakke med filleryefront én gang om man sier ifra om at dette var skivebom.

Mamma sa at hun syntes det var kjempefine bilder. Jeg sa at min første tanke bare hadde vært å inndra dem så stille. -Har du noen du vil gi dem til? sa hun forhåpningsfullt.

I år får hun en mandarin.

Det kommer seg, det kommer seg.


Det begynner å komme seg, tyve minus og i år er ikke skallene mine hengt opp som pynt på hytta til mamma, altså litt mer tilgjengelig enn tidligere. Nå skal jeg bake krumkaker, har lånt kokeplate hos onkel Kafrek, hans kokeplate, mammas krumkakejern, da må det vel bli kakebakst.

Har vært og vaksinert meg, og det hadde jeg jo slett ikke tenkt å gjøre, men så spurte jeg Solemia om hun skulle, og det skulle hun ikke ettersom hun har et immunforsvar av stål. Da innså jeg brått at jeg har jo et sivilforsvar av musselin, toppen, så jeg gikk innom helsestasjonen og fikk vaksinen.

Jeg må også jobbe litt snart, på datamaskinen, lure ord til riktige folk.

her

det er fint. kaldt. og så litt mildere. og familie, og svigerfamilie, og en pose med julegaver, og venner, og puben, og varmt i alle rom.

omveisreist

Nå er jeg hjemme i virkeligheten med sne og vind og fly som nesten måtte lande i Lakselv, men heldigvis slapp vi det for jeg synes en sekstimers busstur når man egenltlig skulle vært hjemme er så demotiverende.
Jeg dro med syvtimerstog fra Bergen til Oslo, til yngste blad Figenschou, som er morsom og rar "Hm. Æ trur det e hær æ bor. E det hær æ bor? Æ trur det e hær æ bor? Ja! Nøkkeln passa! Det e hær æ bor!" og vi har kjøpt julegaver og laget kakao og stått opp grytidlig og tatt buss, og så har vi tatt fly, og Solveig fløy rundt helt ureglementert uten legitimasjon og feil billett og rar bagasjlapp og alt gikk strålende, og jeg røsket løs en del av flyet og det var ikke meningen, men flyvertinnen sa den tar vi bare og klasker på plass igjen og nå er det hjemme hjemme hjemme.

Kø. Mer kø.

I et innlegg for noen desimeter siden, kunne det kanskje oppfattes sånn at jeg ikke liker å stå i kø.
Vel, jeg liker ikke å stå i kø, men jeg aksepterer at det må til, så jeg blir ikke krakilsk av det.
Det jeg hater intenst, er folk som blir krakilske av å stå i kø. Hva hjelper det?

I dag sto jeg i kø på posten, for å sende det jeg gjetter på er de riktige papirene til Sverige, ettersom man åpenbart aldri kan vite sikkert.
Posten er inni en butikk. Hele greia er litt tullete løst, det er inni en krok, så postkøen krysser fotostatdørene til butikken. Det er satt opp et skilt, sånn, Ikke Passer Dette Punkt, sikkert for at folk skal få litt privatliv og ikke ha krakilske køståere i bakøret når de driver med postingen/bankingen sin, og også for at folk skal kunne bevege seg i den lille kroken, kjøpe konvolutter og poste ferdigfrankerte ting og komme seg ut igjen, ut og forbi køen.

Vel. Det var trøbbel med den ene datamaskinen, så det var en som ekspederte, og en som prøvde å fikse datamaskinen. Jeg kritiserer ingen for å rammes av ødelagte datamaskiner.
Foran meg i køen sto det en dame som oppførte seg som en pissatrengt couronnebrikke på speed. Hun pilte fram og tilbake i det lille rommet for å få bli ekspedert, maste på jenta med den trasige datamaskinen, dreit en lang marsj i skiltet Vent Bak Dette Skilt, hang over folk og peste.
Da det ble hennes tur " E det mjiiiiin tur no kanskjæ?" brukte hun lang tid på å klage over at hun hadde måttet stå i kø "folk likaar ikkje stjå i k-jøøø, vjeet du" ( vi andre var helt rolige, likevel talte hun på vegne av oss) og okket seg.
Da hun fikk oppgitt hva hun skulle betale for å sende pakken sin, ----
ja, har du sett. Da dro hun det fiffige lille trikset jeg glemte å skrive på lista over ting jeg hater i lørdagsposten.
Hun begynte å lete etter pengboka. Veldig køeffektivt. Du står i kø for å handle, og likevel kommer det som en overraskelse på deg at du faktisk må betale? Når du går hjemmefra, tenker du da, hm, jeg skal jo handle litt, så jeg tror jeg legger pengboka i en veske som jeg legger underst i sekken min, under alle disse bøkene her?
Da hun fikk dratt den frem, begynte hun selvsagt å telle opp småmynt.
Værsågod, sa hun.
Der mangler det tyve kroner, sa han.
Tyve kroner? sa hun,
ja, svarte han, det koster førti.
Jeg synes du sa tyve.
Nei, det koster førti.
Jaha, førti!
Så måtte hun lete fram kortet. Deretter var hun faktisk ferdig med nummeret sitt. Og så skulle det vel blitt noen andre sin tur. Om ikke hun hadde valgt å bruke litt tid på å spørre ut mannen om grunnen til at de ikke hadde stoler der. I den to kvadratmeter store kroken. Med køen som gikk forbi hovedinngangen.
"Man blir så slapp og lei av å stå, skjønnær du", sa hun, femtiåringen, og hufste litt i knærne for å vise akkurat hvor slap og lei hun ble, av å måtte stå i fem minutter.
Stått hadde hun jo heller ikke, hun hadde jo sprintet rundt.
Nuvel. Jenta med datamaskinen hadde fikset problemet sitt og ropte meg frem, speedslappfisken var dratt videre på sin tur for å smitte folk med frustrative følelser og dårlig humør, en ny dame ble ekspedert av speedslappfiskens tidligere ekspeditør.
Han smilte til sin nye kunde. "Høh, folk klager sånn i dag!" sa han.
"HÆ???" brølte denne.

Det var så vidt jeg ikke måtte legge meg framover disken for å ikke kitne av i knærne, og for kvele latteren, men jeg klarte meg, jeg klarte meg.

høh. Oppdatert.

Nå har jeg fått en mail fra det svenske samordna opptak, med den riktige adressen.
Det var ingen av adressene som sto i mailen de sendte meg aller først.

oppdatering:
Litt senere på dagen hadde jeg behov for å logge meg på Mina Sidor, for å dobbeltsjekke noe. Jeg skulle da bruke epostadressen min. Det sto i mailen min. Så det forsøkte jeg meg på. Da fikk jeg beskjed om at det ikke fantes noen konto for det brukernavnet, men jeg kunne trykke HER og skape en. Jeg gjør det og skriver inn epostadressen min. Og får melding om at den epostadressen kan jeg ikke bruke, for det finnes allerede en konto på det brukernavnet.

Gud hjelpe meg. Hva ER det de holder på med i Sverige?
Dette minner meg veldig om da jeg forsøkte å flytte til Finland.

å ha vært ute å handler en lørdags formifag i desember.

Eller faktisk ettermiddag, strengt tatt. Vanskelig det der.

Ting jeg hater:
Fok som sniker i køen. Hvis du sniker i køen, har du rett og slett en slett karakter. Folk som mener at regler gjelder for alle andre, men ikke for seg selv "for jeg er jo så varm/tissatrengt/lei/smart" skal skytes ved morgengry når jeg blir diktator.

Folk som, etter å ha stått i kø, og blitt ekspedert, deretter velger å stå på stedet hvil med den seks kilometer lange køen bak seg, for å rydde i veske/prate i mobil/dele ut bollene som nettopp ble innkjøpt til tre sure unger som ikke vil ha den, men den. Denne gruppen er ikke av slett karakter, men litt dårligere rustet der oppe enn vi andre er.

Folk som skubber deg ut av likevekt uten å gidde å si kan du være så snill å passe deg, eller, unnskyld.

Folk som sitter i trappene sånn at man ikke kan gå i dem. Disse skubber jeg, uten å be dem passe seg, eller å be om unnskyldning etterpå.

Småbarnsfamilier med barnevogner. I utgangpunktet burde dise ha like stor rett som oss andre til å være ute i det fri, og sannelig også ha rett til både å gå sakte og ha tvillingvogner med vrælende barn, men av en eller annen grunn stanser denne gruppen alltid rett foran utganger/ dører for å prate litt/rote i vognene/stå å glo/konferere, sånn at ingen andre får benyttet nevnte dør/utgang.
Etter å ha ferdigkonferert, går gruppen gjennom dører, for så å stanse der også.

Venninnegjenger, i alle aldre, som stopper rett etter at alle har kommet seg av rulletrappen for å virre og skravle og telle om alle er kommet seg av rulletrappen. Hva med oss som forsøker å komme oss av rulletrappen bak dere?

Unge blonde jenter, med for mye sminke, og for mye penger, som prater i mobiltelefonen mens de går i rulletrapper, og skubber absolutt alle, samt slår overende gamle damers stokker og krykker og vesker uten å ense det/be om unnskyldning/ plukke opp.

Butikkpersonale som ikekk klarer å holde orden på køen sin.
.
Jeg så nettopp gjennom bildene jeg tok da vi var i Berlin. Omtrent alle er tatt fra hotellrommet og viser The Generator. Tatt på forskjellige kvelder. Og morgener. Jeg forsøkte visst å få tatt et bilde som viser akkurat hvor kjipt The Generator er. Brukte mye tid og energi på det gitt.

Skadefryd er den største fryd

Ja gjør det nå for guds skyld ikke lett

Skolesøking, altså, driver jo itt med det for tiden. I Sverige. På sånne elektroniske sider der man skal trykke på knapper som ikke finnes osv, jeg har suret og grinet over det før.
Nå har jeg også fått en mail, der det står at jeg har trykket på riktig knapp (den dukket opp etter litt mailing) I denne mailen står det at jeg må sende inn papirer på alle studier jeg har gått på.
Til en adresse x. Så står det litt frister, hva jeg har søkt, at jeg ikke kan svare på mailen, hva jeg heter, hva registreringsnummeret mitt er, og at jeg må huske å sende inn papirer på alle studier jeg har gått på, til adressen y.
Y! Hvilken er rett? Mener de begge? Hvorfor da? Skal de blandes?
Det dukker uvergerlig opp en del spørsmål!
Som må stilles til noen, men mailen kan jo ikke svares på, telefonnummer har de ikke, men man kan sende et skjema gjennom nettsidene deres. Obligatoriske felt må fylles ut.
Deriblant feltet for mitt svenske personnummer. Og det var ikke der sist.

Jeg prøvde en stund å finne på personnumre, og til slutt så gikk det faktisk, det var mye nuller i det. Så nå har de fått en mail, men jeg er jo litt usikker på hvem de har fått den av.

joulaverksted


I går hadde vi juleverksted her på kontoret. Jeg innså ganske kjapt at jeg ikke er så god på konvensjonell julepynt. Jeg lagde en julekule av strips, og så en gul og brun julekurv, og ingen av dem ble noe særlig fine, før jeg kastet inn håndkleet. Jeg tror det er litt fordi jeg har jo juleverksted hele dagen, hele uken, så det er ikke en arena der jeg får sluppet løs mine innestengte kreative evner.
Jeg pusset litt på dukkesengen jeg lager til min niese. Ikke min niese da. Min inngiftede niese. Bortsett fra at det er jeg som er inngiftet og vi er ikke gift. Dessuten har Are på kontoret på snedig vis plantet et språklig virus, og når har jeg begynt å si nevøse om jeg ikke konsentrerer meg så tårene spretter.

Trygve fortalte om en kurder han går med i klassen, at de hadde snakket om barndommen. Og Trygve hadde konkludert med at en oppvekst i nordnorge og en oppvekst i Kurdistan ikke var så forskjellig, man leker med sprengstoff og har full koll på søskenbarn og tremenninger og all slekt. Are ville på dette tidspunktet ha forklart hva en tremenning var, hvilket var en fin forsterkning av Trygves poeng.

Og jeg fikk hjemlengsel.
Men nå skal jeg jo snart hjem. Dessuten har jeg hatt hjemlengsel siden 1993.

Sorte Berta

Nå er jeg ikke ferdig med julegavene likevel, det ble sått/sådt/sådd tvil om gleden de vil frambringe hos mottageren. Drit.

Ting er ofte best i hodet mitt, før møtet med den virkelige verden. Særlig det som står skrevet.
Jeg syntes lenge at Huun-Huur-Tus plate "60 horses in my head" var den beste platetittelen noensinne. Jeg kjente meg veldig igjen i hjemlengselen i tittelen - det må kanskje forklares at dette er en mongolsk gruppe, og mongoler er opptatt av hester, og Hun-Huur-Tu driver med mongolsk folkemusikk. Altså kan man forvente en slik mye-var-bedre-før-og-jeg-lengter-tilbake-til-dengang -tittel. Og jeg, som kanskje ikke synes ting var så mye bedre før, jeg kjente likevel igjen det der med å ha noe helt annet inni hodet enn det verden tilbyr, å ha en hjemmevirkelighet i seg som gjør bortevirkeligheten man lever i uklar.
Så innså jeg plutselig at tittelen var "60 horses in my herd". Drit.
Videre syntes jeg "Pizzabankeren" var et oppfinnsomt navn, det borger jo for en god bunn, men til slutt måtte jo også jeg innse at der riktige nok var Pizzabakeren. På langt nær så bra.
Elggrossisten, som jeg trodde distribuerte elgkjøtt til elgpølseselgerene man ser overalt i Bergen, viste seg å drive med elektrisitet.

Dagens skuffelse er pepperkaker. Hanhvisnavneimåneevnespåbloggen hadde kjøpt en boks med peperkaker til meg, riktignok rakk han å spise opp de fleste selv, men det var veldig gode pepperkaker, Sorte Bertas pepperkaker.
For et fantastisk navn, jeg så for meg Sorte Berta stå der i ...sjørøvergruvesluskbakeriet sitt, i halvlyset, og jobbe med deigen. Gretne Sorte Berta, men god på bunnen, som enkelte har fått erfare. Store, ensomme Sorte Berta, som ingen kjenner historien til.

Så gikk det opp for meg at det som sto på pepperkakeboksen, i snirklete løkkeskrift, var "Sætres Beste pepperkaker".

Drit!

Mannen sier jeg må slutte å lese ting to ganger. Det tror jeg er en veldig teoretisk løsning.
Det er kanskje ikke til å unngå at historiene går i stykker i møtet med virkeligheten, men jeg vil bare ha det protokollført, de er best i min versjon.

vil ha, vil ha, vil ikke ha, altså.

Jo, jeg måtte jo tenke litt til på det der med å ønske seg til jul.
Det er jo ikke som før. Før, når man satt hele oktober og desember med lekekataloger og lister og drømte og ønsket- nå blir jeg bare forvirret.
Kanskje fordi jeg med min lykkelige tilværeslse, med ulykkelige økonomi, lenge har jobbet med å få skrudd av den der Åh-den-var-fin-den-skulle-jeg-gjerne-hatt- knappen. Jeg er rett og slett litt ute av trening. Det er jo den selvsympatiske måten å se det på.
En annen grunn, til at dette med julegaver er vanskelig, er at man har jo absolutt alt man trenger, og det man ikke har som man trenger, det kjøper man. Det er litt pussig at noen andre plutselig skal drive å kjøpe det til meg.
Men det vrangeste, og som ikke har noe med å være et sympatisk menneske å gjøre, tvert derimot, er at om andre skal kjøpe det jeg trenger til meg, må jeg jo vente! Helt til julaften! Istedetfor å bare kjøpe det selv og få det med en gang.

En blandings av disse tre, er det som gjør julegaveønsking så vanskelig.
Men å gi gaver derimot, det er jo nesten det morsomste av alt!
I fjor tvang jeg pappa og Solveig til å åpne pakkene sine allerede klokken ett.
Så jeg er ikke imot, i det hele tatt, jeg er bare litt vanskelig å være på gruppe med.

Julegaver, og alt det der. Bamser. Og å benavne dem.

Jeg er ferdig med julegavene. Det er deilig. Og tidlig. Problemet nå er at alle spør hva jeg ønsker meg. Og jeg ønsker meg jo ingenting, for jeg har jo alt. (Kanskje en liten blokkhøvel ikke hadde vært så dumt forresten.) Jeg har altså gitt det svaret alle andre har gitt meg, jeg kjenner ingen som ønsker seg noe, vi har jo alt alle.
Da jeg var liten derimot. Håh.
Da satt jeg og søsteren min med lekekataloger og bladde og satt kryss og ønsket oss ting og forestilte oss livet med akkurat den leken. Den rosa tingen med glitter på, det keyboardet, den dukken. Adventstiden var ulidelig lang.

Begge hadde vi enorme mengder leker. Jeg hadde særlig mange bamser, (eller kosedyr, men på grunn av min nordnorske dialektbakgrunn het alt bamser, uansett hvilken form.)
De bodde under sengen min, og det var mange av dem. Kristina, for eksemel, en brun bjørn med armene i været, og hull under den ene, var oppkalt etter en jente i barnehagen. Hun var adoptert, og kineser eller koreaner eller noe annet i samme farge som Kristina. (Bamsen)
Jeg hadde så lyst å være adoptert selv, det var det peneste jeg visste. Så oppkallingen var både idealistisk og assosiasjonsbasert.
Så hadde jeg en grå hund, om het Sess, etter en hund som pappa hadde hatt da han var liten, og som jeg også beundret enormt og hadde lyst å være. Jeg pleide ofte å leke at jeg var Sess, eller Sessa. Men aldri at jeg var Kristina, forsåvidt. (De opprinnelige, ikke bamsene.)
Så hadde jeg en grå kanin, som het Rosa. Og en brun liten kanin, som het Rosa sin unge. Og en rosa kanin, som het Herr Kanin. Han lagde bjellelyder når du ristet på ham.
Videre hadde jeg en liten brun bamse. Han het Bamse.
Jeg hadde en brun liten hund også. Den het også Sess.
Jeg husker også at jeg hadde en sånn Colargolbamse, og det hadde venninnen min også , og en gang glemte hun den hos meg, og jeg syntes egentlig litt synd på dem som nå bare fikk være en halvdel, eller uunike, eller på noe måte mindre verdt enn det de hadde vært.
De het Colargol begge to.
Dukker var det ikke så mange av, jeg var ikke så begeistret for dukker, men jeg hadde én, som noen hadde kjøpt til meg i russland, den het Russedukka. Og en til, som jeg hadde fått av en som het Asta. Den het Astatdukka.
Russedukka måtte alltid, i alle leker, være slem. Russedukka fant på alt som var av faenskap og jævelskap, og fikk aldri ha på seg klær, for hun fortjente å fryse.
Til jeg etterhvert fikk så dårlig samvittighet over denne påtvungne ondskapen Russedukka måtte ta seg av, at jeg lå våken om natten med vondt i magen. Etter det fikk russedukka være snill i alle leker, og jeg ba henne om unnskyldning flere ganger om dagen og kledde på den kalde kroppen hennes og gredde håret hennes og ga henne hedersplassen under senga.

Ei jul fikk jeg en rød papegøye som hermet alt man sa. Det bør vel ikke overraske noen at jeg kalte den Polly.
Søstersen var strengt tatt ikke så mye bedre. Hun var ikke så opptatt av bamser riktignok, men av dukker. De het Solveig, samtlige. Det gjorde søsteren min og. Gjør forsåvidt. Men dukkene skiftet faktisk navn etterhvert. Det gjorde ikke bamsene mine, jeg hadde en sterk følelse av at om jeg skiftet navn på dem, så skiftet de personlighet også. Jeg hadde egentlig også en følelse av at jeg ikke hadde funnet på navn til dem, jeg hadde funnet fram til de riktige navnene deres.
Jeg hjalp min venninne med Colargoen å døpe en av hennes bamser, en gang hun fikk en ny.
Det var en hund, men Sess var jo mitt hundenavn, så dermed døpte vi ham, med salt og vann, til Lars Johan.

Ja, hvilke fler var det? En hund til. Den het Sess. En gul fugl. Den het Bustebartepinn. (og det var det farmor som hadde bestemt.) En vaskebjørn med vaskebjørnunge i armene. Fru Vaskebjørn og Vaskebjørnsungen.
Og så den viktigste av dem alle, Borskasess.
Borskasess fikk jeg av pappa en gang han hadde vært på kurs. Jeg bestemte straks at hun skulle hete Sess, men mamma mente at nå var det blitt litt trangt i akkurat det navnet, og sa at den burde hete Borska. Som var det styggeste navnet jeg noensinne i mine fem år hadde hørt, men om kreativitet ikke var min sterke side, så var diplomati noe jeg var ganske trenet i, og dermed ble det Borskasess.
Og Borskasess har jeg dradd med meg absolutt over alt, etter det. Et par ganger har hun nesten blitt mistet, og hun er lappet og delvis hårløs, men jeg har henne enda. Og ettersom hun har vært dratt med absolutt overalt og blitt presentert for veldig mange mennesker, har jeg også fått ufortjent mange komplimenter for mine kreativne navnebedøpningsevner.

Noe av det som har blitt borte, men som er der enda.

I går hadde mannen til min bestyrtelse kjøpt, KJØPT, fisk, til middag. Jeg er enda, etter så mange år, litt fremmed for å gå å kjøpe fisk uten å føle at jeg er uforsvarlig dekadent. Det hjalp litt at det var en fisk jeg ikke tror vi har selv, jeg strevde i hele går for å huske hva den het. Brul? Bryl? Lur? Det irriterte meg at det riktige navnet ikke dukket opp, jeg visste jo egentlig godt hva den het, jeg har tilogmed sett den bli fisket, på en øy jeg heller ikke klarte å komme på navnet på, da trodde jeg det var en slags gulltorsk.
Lyr. Vi hadde lyr til middag. Kjøpt i butikken, til min milde beskjemmelse.

Men hvem skulle fisket fisk til fryseren? Jeg er en dårlig fisker, bestefar er død for mange år siden, ingen i min familie ligger på fiske hele sommeren lengre.
Altså hadde vi kjøpefisk til middag. Verden alstå, som den har blitt.

Det hender jeg skriver litt om bestefar, sjølaksefisker og partisan, og litt om farmor, mormor har jeg kanskje så vidt nevnt, hun døde da jeg var to og det er ikke mye jeg husker, men vi hadde jo en til, som jeg aldri nevner, og hvorfor da egentlig? Og det er Torgunn. Eller var, for nå er hun som alle mine andre gamle døde, men lenge levde hun jo, og var der en bestemor ville vært.
Torgunn var venninnen til bestefar, hun bodde i et hus borte i svingen, og hun hadde rabarbra og et rart tre med erter på i hagen. Hun sa at om høsten slapp treet ertebelgene og da smalt det så hun hoppet i stolen, men jeg hørte det aldri. Først i voksen alder har det slått meg at Torgunn jo var fra nordsia, og kanskje litt mer på den nordnorske fortellertradisjonen enn jeg har vært klar over.

Hun hadde også sånn bombehale oversatt til blomsterpotte, i hagen, det var så vanlig før men nå har jeg ikke sett det på en stund.
Og så hadde hun bare en lunge. (Ikke i hagen) Jeg vet ikke helt hva som hadde skjedd med den andre, men hun hadde nå bare en igjen da, og så hadde hun astma, og var nok sikkert ganske skrøpelig, men når jeg var liten var jo alle gamle skrøpelige og gikk med små små skritt (bortsett fra bestefar, som var verdens sterkeste og som kunne knekke en pinne rett i to) så det med lungen var noe jeg fikk med meg, men ikke helt skjønte.
En gang, og det er en historie mamma elsker å fortelle, ba jeg Torgunn hente et eller annet «når hun først var på bena» og det gjør man visst ikke, ikke når folk bare har en lunge og astma i den andre.

Kanskje jeg ba henne hente sugerørskjea? Hun hadde en sånn rosa plastskje, og det er den fargen jeg ser for meg når noen sier sukkertøyrød, og den var både en skje, men også et sugerør. Jeg og søskenbarnet mitt elsket den. Den var det fineste vi visste.

Torgunn hadde ingen egne barn eller barnebarn, men hun hadde jo oss.
Vi var der mye, og hun passet oss ofte.
Jeg husker en gang jeg skulle bade hos henne, hun var så redd for at jeg skulle drukne. Så hun hadde bare bittelitt vann i bunnen av badekaret. Selv om jeg lå helt flatt på bunnen av karet var det mer enn halvparten av meg som stakk opp, og det var fryktelig kaldt på den halvparten, så jeg måtte snu meg rundt hele tiden for å få varmen i den delen som hadde vært i friluft.
Selv var hun adoptert. Det visste jeg fordi det hang et bilde av henne da hun var liten, og familien hennes, på veggen ved vinduet som vendte ned mot byen. Jeg syntes hun lignet sånn på moren sin, ikke den Torgunn som var på bildet, men den Torgunn som sto ved siden av meg, lignet på damen på bildet. «Det e jo adoptivmor mi» sa Torgunn, og jeg spurte hvorfor de lignet sånn på hverandre da? «Man blir jo å ligne på dæm man bor ilammi».
Det hang et annet bilde av Torgunn i stua også, da hun var ung. Men jeg klarte aldri å se at det kunne være samme person, enda jeg sto i sofaen og så på det bildet mange, mange ganger.

På hylla ved veggen ut mot hagen, sto det to sånne fugler som skiftet farge med været, og et glass som det sto «fjærasteiner» på. Jeg spurte henne en gang hvorfor hun hadde et glass med fjærasteiner i på hylla, jeg hadde akkurat lært å lese løkkeskrift og oppdaget stadig nye ting rundt meg.
Det var sukkertøy, sa hun. Hun hadde ikke oppdaget det før hun slapp et i suppa. Jeg syntes det var litt rart at noen skulle ha sukkertøy i suppa, nå synes jeg ikke det er så pussig, det hadde vært rarere om noen skulle hatt småstein i suppa, men logikken min strakk seg bare til et visst punkt den gangen. (og den nordnorske fortellertradisjonen hadde jeg ikke helt gjennomskuet.)
Suppe var forresten noe alle gamle drev mye med, frukt- og havresupper til dessert nesten alltid.
(Åh, jeg savner dem, alle de gamle.)

Torgunn fikk slag, et år rett før jul. Hun lå på sykhuset og kunne ikke kommunisere. Ikke ville hun spise heller, og ingen hadde ordentlig tid til å sitte å mate en gammel slagpasient som ikke ville ha mat. Bare bestefar hadde tid.
Det var samme året som foreldrene mine gikk fra hverandre, og jeg husker at jeg fortalte Torgunn det, på sykehuset, og jeg husker så godt hvor pluteslig bekymret hun da så ut, der nede i sengen.

Jeg husker faktisk ikke om jeg var flink å være med å besøke henne, og jeg husker ikke hvor lang tid det gikk før hun døde, men jeg husker at det sto Torgunn Kristola Iversen i dødsanonsen, og dette ukjente etternavnet, Kristola, forvirret meg, men det var jo mye kvener på nordsiden.
Dagen etter sto dødsannonsen en gang til, men nå Torgunn Kristofa Iversen, som rett var.
Jeg tror nok Torgunn ville vært ganske fornøyd med at jeg gikk rundt og var sånn der i halvtvil om dette «Kristola», hadde hun vært i live ville hun iallefall ikke vært den første til å rette opp i det, det er nå sikkert og visst.

Bedre

I hele går satt jeg og ropte til en nettside som sa sånn, Og når du har gjort det, trykker du på knappen. Bare at det var ikke noe knapp der. Så da måtte jeg sende en mail til Sverige å påpeke at det ikke gikk an å trykke på knappen.....grunnen til ropingen var forresten at siden med knappen var tyvende siden i en lang rekke med kompliserte sider, jeg driver med skolesøking for tiden.
I dag var knappen der, så nå er jeg ikke så sint.
Men nå er jeg litt sånn, æh, skole. Æh, master. Jeg har det jo så fint som jeg har det. Jeg har det jo virkelig så fint! Men så får jeg prøve å huske på da, at det er ingen penger inn, og master er lurt, kjempelurt, og selv om det var skikkelig skikkelg SKIKKELIG drit å gå på Khib, så var nok det mer et symptom på Khib enn på Skole.

Jeg var kanskje mer motivert for et år siden. Men jeg er kanskje mer motivert om et halvt år igjen. Ser ingen problemer i tunnellen. Tunellen. Tunnellen. Røret.
Denne synes jeg var ganske kjekk.
Men ikke naboene visstnok.
(fra Dale)

i går var det en sånn samfunnsdag, og vi er med.

Det er ikke sånn at fordi jeg og mannen kronisk bor på midlertidig basis forskjellige steder, at vi ikke tar samfunnsansvar og har julestjerne i julen. Det vil si, det hadde vi ikke i fjor på grunn av dét.

For når man bor midlertidig er det logisk at man leier, og da har man bare råd til trangt, og ting som bare skal brukes veldig veldig sjelden har ingen fast plass. Eller, fast plass får de jo, man flytter ikke på dem en gang i uken, men den faste plassen har ingen fast plass, så i fjor fant vi rett og slett ikke den. Verken den den faste plassen eller julestjerna. Men i sommer da jeg leita etter noe helt annet, fant jeg julestjerna i den grønne esken der jeg har saker og ting som har vært noe men som en gang i fremtiden kanskje kan bli noe annet. Det var kanskje bittelitt logisk at den var der, siden den er sammenbrettbar og kun brukes en gang i året, men den logikken klarte jeg ikke å få øye på en eneste gang i løpet av hele fjorårets desember, så da måtte vi klare oss uten. I år derimot, er vi på samfunnets side igjen og jeg har husket hvor julestjerna er i månedsvis, innbitt og litt nervøst.

Nå er den hengt opp, den lysende blomsterranken er tatt ned, julen er i huset, julegaver ligger i aviskurven, over der har vi hengt et grønt skjerf i trekant/granform, og jeg har en hel måned på å bestemme meg for hvor jeg skal lagre julestjerna i de andre månedene.

kaldt før og nå og her og der

I dag er det skikkelig kaldt du. Til Bergen å være. Eller egentlig til inne å være, må jeg innrømme.
Det er jo verken skuterturkaldt eller helsinkikaldt eller kuldeholla-hesseng -kaldt så jeg skal ikke klage, men jeg skal fryse litt, det er ikke til å unngå.
Da jeg var liten gikk vi i bobledress, eller hva het det? Tror det het bobledress, som boblejakke.
Det hadde både sine fordeler og sine baklemper. Den mest åpenbare lempen var nok at man holdt seg varm, og ikke ble mellombar eller fikk sne inn på magen. Ulempen var at når det ringte inn, var det et skikkelig herk å få den av seg. Det var en evig avveining, prøve å få den av med skoene på, og risikere å gå på hau i klassekamerater og luer og votter og sko og sne, og eller ta av skoene, noe som var slitsom og kjedelig og dessuten helt klart kunne bety å miste balansen når man sto der på et ben, og klaske den ubeskodde foten ned i en vanndam av smelta sne. Det endte derfor ofte med at vi bare dro ned glidelåsen, bretta ned overdelen og knytta armene rundt livet. Noe som alltid ble ulidelig varmt etter et kvarters tid. Dessuten sopte man med seg alt som lå på alle pulter man gikk forbi, med armerogoverkroppsboblestoffbobla si.

Jeg gikk i skuterdress lengre enn de fleste, fordi, jeg for det første ikke likte å fryse, og for det andre var langt under middels interessert i klær, til min mors frustrasjon. Min mor hadde dessuten en bestevennine hvis datter var veldig søt og interessert i klær. Denne datteren var lenge min bestevenninne, søt og med orden på krøllene og pen i tøyet. Jeg gikk altså i bobledress til sjette klasse. Bobledress og hals, når alle andre hadde gått over til jakke og skjerf. Jeg orket bare ikke bryet.
Til slutt kjøpte mamma en boblejakke til meg (akkurat da var det veldig populært med seilierjakker, i Finnmark, på vinteren, av alle steder. Ikke akkurat varmt og godt, og jentene i seilierjakker (deriblant før omtalte bestevenninne) kunne ikke bøye albuene når det ble kaldere enn ti grader. Ti minusgrader, det er stort sett minusgradene vi måler.)
Den var lilla, og helt ok. (Boblejakken)
En gang det ringte ut kunne jeg ikke finne den. Jeg måtte vente til alle andre hadde kledt på seg, og enda kunne jeg ikke finne den, den eneste jakken som hang igjen var en med en svær isbjørn på ryggen.
Til min overraskelse min jakke.
Jeg hadde hatt den i sikkert en måned uten å få med meg det kvadratmeterstore isbjørntrykket på ryggen. Jeg reagerte ikke spesielt negativt på det, jeg var bare glad for å ha funnet jakken min.

Det var ikke alltid vi var så glade for å gå ut. I friminuttene. Da vi gikk på barneskolen og holdt til på lillesia, bevegde vi oss mye og sprang rundt og lekte og ble svette, men når vi ble sånn i sjette-sjuende-åttende, var det ikke så mye lek igjen i oss, vi sto på storsia, vi var store, og det var stort sett bare kaldt å skulle være ute. Vi fikk være inne når det var kaldere enn 15 minus, men gjennom hele min barndom og ungdom i Finnmark, ble det aldri kaldere enn 14,9 på en skoledag, i motsetning til nå, som det støtt og stadig er kaldere, så den globale oppvarmingen av Arktis kan du bare ha for meg.

Nå går jeg ikke i skuterdress mer, Og jeg har lue og skjerf istedetfor heddåver, og ikke snowjoggere. Men litt henger det igjen, du treffer ikke meg på byen andre juledag i tynnlongs. jeg har tjukklongs, og bukse over.

Forbedringspotensialer

Jeg veksler mellom å synes synd på meg selv, være irritert over at jeg ikke takler stress bedre, og ha full forståelse for at når man ikke t...