videre

Jeg har egentlig fortsatt en SÅNN dag. Er det dette som kalles en tredagers?

Men snart er det helg. Da skal jeg pynte til jul. Jeg må bare finne en gren først som jeg kan henge i vinduet, akkurat som i fjor, som jeg kan henge julepynten på. Fortsrinnsvis en som det ikke plutselig kommer insekter ut av.
Eller så kan jeg jo ta inn enebærbusken min! Bare at jeg har muligens mer pynt enn busk. Og den er ikke så høy så det blir liksom masse julepynt nede ved gulvet...medmindre jeg stiller den på en krakk...men da har ikke gjestene noen steder å sitte...
Æh, det virker som om det blir nok å bruke helgen på iallefall.
Så gjør vi så når vi sleper rund på en enebærbusk, hitet og ditet.

SÅNN dag

Jeg har en slags magisk evne. Min SuperPower. Jeg har snakket om den før. Det er at toget alltid forlater perrongen i det jeg kommer. Eller banen. Eller bussen. Eller trikken. Helt ubrukelig superkraft, men den er nå der.
Alltid betyr i litt over 70% av tilfellene. Ja, jeg har ført statistikk.
Vanligvis tar jeg det med sånn passe godt humør, høh høh, har du sett, sikkert som banken, men har jeg en dårlig dag blir jeg bare dritsur. Jeg har ikke så mange dårlige dager, men det går opp og ned her i livet. (I går ramla jeg i trappa, da gikk det mest ned.) Og det spiller liksom ingen rolle når jeg går hjemmefra, jeg aner ikke når toget går og jeg går hjemmefra til forskjellige tider og til forskjellige stasjoner, men toget går ti sekunder før jeg kommer.
I dag hadde jeg hele gått hele veien til Neste Stasjon, det var så nydelig tåkevær, og idet jeg kommer ned, går toget.
Og han tiggeren som sitter der, han LER av meg. Det må jeg bare si, om ditt inntektsgrunnlag er baserpå at andre skal gi deg penger og ingenting få igjen, på grunn av sympati med din generelle ulykke i livet, er det ikke noe økonomisk sjakktrekk å le av andres.
DA ble jeg sur da. Skikkelig sur, overhodet ikke istand til å Høh høh, har du sett, sikkert som banken.
Heldigvis er det benker på den holdeplassen. Det er det forsåvidt på min vanligste holdeplass, men den er dypt, dypt under jorden, i en grotte, med store steinbenker. Kjempeidé. Det er aldri noen som sitter på dem for man får jo blærekatarr med en eneste gang. Eller koldbrann.
Men på Neste Stasjon altså: trebenker. Fint. Så da satt jeg der og var sur i ti minutter.
Da toget kom havnet jeg i en nesten tom vogn med meg og to tenåringer i tjueårene som snakket så høyt de kunne for å være sikker på at publikum skulle få med seg hvor kule de var og for noen kule og spesielle ting de holdt på med i livene sine, og jeg flyttet meg demonstrativt tre rader lengre bak. Jeg har rett og slett ikke energi til sånt tøv.

Jeg må bytte til trikk på Gullmars, der jeg ramla i trappen i går, og der er det sånn at banen min kommer i det trikken går. Jeg ser det alltid fra vinduet på banen min i det vi kommer til stasjonen. For sånn er rutetabellen. Og sånn er det nå engang med den saken. Jeg har nådd banen kanskje fem ganger all den tid jeg har bodd her.
I går var den sjette gangen.
Da blei jeg også sur. Man får ikke engang morre seg inn i sin egen ulykke over at man mister alle baner, alltid, man skal selvsagt akkurat I DAG nå den banen man aldri når, bare for at det skal bevises at man ikke har rett. Skit på seg, universet!

Jeg bestemte meg for at jeg skulle få en sjokolade for jeg gikk opp på atelieret, sånn at jeg ikke skulle forgå av surmuling. Så jeg gikk på kiosken, som hadde et sjokoladeutvalg foretatt av en fireåring. Ikke faen om jeg støtter en sånn forretningsidé, så jeg måtte gå med uforrettet sak.
Jeg gikk opp og spiste lunsjen min alt for tidlig og var skrubbsulten til lunsj og dro hjem.
(Jeg mista selvsagt både trikk, buss (de går av en eller annen god grunn samtidig fra samme holdeplass til samme destinasjon) og byttet mitt tilbake til bane, på hjemveien.) (Med ti sekunder, ja.)

Og så er spørsmålet: hvorfor treffer man aldri på noen ufine rasister, sleipe selgere, ufleksible gamle damer eller andre folk som trenger en oppstrammer på dager som dette? Jeg hadde garantert vært veltalende som få, om jeg hadde truffet en person som hadde trengt litt realitetsorientering i dag. I dag var dagen! Jeg hadde ikke behøvd noen invitasjon!

Men nei.
Dritdag.



Sånn som man holder på.

Avogtil oppdager jeg at jeg ikke har blogget siden lørdag.


Livet er vel sånn passe deilig begivenhetsløst når det man driver og gleder seg til er denne overgangen her:
(Snaaaaart!)














Fordi man driver med dette her:
Ja, hele arket skal fylles. Og så skal jeg rive det i stykker.

 Jeg står på den eikebiten. Avogtil er det ikke så mange centimetrene som skal til for å nå opp. Blir litt verre på slutten, da må jeg vel grave en grop i gulvet eller noe.





Og man i tillegg er storfornøyd over at man fant den plankebiten her som passer perfekt til å legge fra seg blyanten i. Da vet man hvor man har den! Da blir den ikke borte! (bortsett fra at man ofte bare legger den fra seg en annen plass og da blir den borte.)





Ellers driver man med dette prosjektet her:
Og det går langsomt. En limstripe om dagen. Hadde kanskje kunne vært to om det hadde vært litt varmere her. Men det er det jo ikke.

eh...ring ring?

Jeg har oppdaget noe litt mystisk på facebook. Om jeg åpner panelet meldinger, får jeg se meg selv med en grønn liten prikk. Hvilket vil si at jeg er pålogget. Øh, men det visste jeg jo. Ellers hadde jeg jo ikke kunnet åpne panelet meldinger. På facebookkontoen min.
Det er litt rart. Men det som er enda rarere er at jeg har en samtale pågående med meg selv. Den startet den åttende oktober, og etter det har jeg ringt meg selv et par ganger i uken. For å høre hvordan det går, antar jeg.

Sist gang jeg ringte meg var på søndag.
Det rare her er at det er fysisk umulig å ringe seg. Det finnes ingen knapp på chatvinduet for det.
Men jeg får det åpenbart til. Et par genger i uken.

lutherfri adventperiode, forsøksvis

Dere er altså VELDIG stille for tiden.
Selv er jeg tilbake i Stockholm. Men det overrasker kanskje ingen at det ikke er Kirkenes jeg snakker om når jeg sier at jeg drar inn til sentrum for å oppsøke opptil flere macbutikker.

Skjønt når jeg refererer til det iskalde atelieret mitt kunne det jo vært hvorsomhelst. Av en eller annen grunn har jeg aldri hatt et atelier med normaltemperatur. Eller jo, da jeg var på IASPIS. Men det var jo statlig. Skulle bare mangle at det ikke var innenfor arbeidsmiljøloven da. Når man får gratis kaffe og alt, mener jeg.

Jeg har altså dette iskalde atelieret. (Men også vifte og ull og fleecejakker.) Jeg er ikke så effektiv for tiden. (For det er vanskelig å røre armene i fire lagg ullfleece) Jeg starter sent. Det plager meg litt, når jeg nå betaler så mye for å være her. Dårlig kapitalutnyttelse og alt det der. Men jeg vet hvordan jeg villa ha vært om jeg ikke hadde hatt dette rommet. Det er noe helt anne å være hjemme en dag, enn det er å jobbe hjemmefra. GRUSOMT ineffektivt og frustrerende. Selv om jeg mistenker at jeg hadde fått like mye gjort. Om man nå tar nuläget som utgangspunkt for en effektivitetsmåling.
Men, som noen jeg ikke kjenner sa: det finnes et behov for å ligge brakk. Og det er så sant.
Som kunstner trenger man nok de der periodene der man ikke produserer mot en utstilling. Eller mot noe. En slags dveleperiode. Ja, der hadde jeg tenkt å skrive dvaleperiode men det var jo en fin liten skrivefeil. Jeg føler riktignok at jeg mer dasser rundt en egentlig dveler. Men det gjelder å ikke la lutheraneren i meg ta overhånd.
Mens jeg går her og venter på at jeg skal våkne.


Og jeg mitt mehe, tenkte, Yosemite, hvorfor ikke?

Tenkte jeg bare skulle oppdatere til Yosemite litt sånn kvikt på morran før jeg dro på atelieret.
"Ok, dette fikser jeg på tyve minutter!" sa den litt optimistiske datamaskinen som en time seinere fortsatt holdt på. Men jeg har jo ikke noen oppmøtetid så det var ingen krise. Jeg kan jo jobbe hjemmefra. Bortsett fra at jeg var uten datamaskin da.
Men så var det plutselig Yosemite.
Fint det! Sånn der designlekkert.
Bortsett fra at alle billedfilene var borte, alle programmene hang seg, alt gikk supersakte og hverken Finder eller Spotlight fungerte. Dermed var det litt vanskelig å finne de forsvunne billedfilene. Og hva skulle jeg da på jobb å gjøre.
Så jeg googla diverse forumstråder, fant ut at dette var et sjeldent, men ikke unikt problem, innså at løsningen var aaaaalt for komplisert for meg, og dro inn til sentrum for å få hjelp.
Her hadde jeg ikke tenkt å skvatre rundt og be diverse til feldige forbipasserende i sentrum om hjelp, jeg dro til butikken der jeg har kjøpt macverket.
"Eeh, har du prøvd å skru av og på maskinen?" spurte de og jeg takket for hjelpen og dro til en annen macbutikk. Jeg har ikke kjøpt maskinen der men PerNiila sa engang at de var de beste på hjelp og service og det stemmer.
De syntes nå det var veldig rart at maskinen skulle holde på sånn (rart forresten, at de eneste som er helt uvitende om det internett renner over av av macproblemhistorier etter nye oppdateringer og lanseringer, er de som jobber i apple-sertifiserte butikker?) men de hadde noen tjuvtriks som ikke fungerte og noen tips som tok litt lengre tid å utføre så jeg dro hjem ladet med nevnte triks. Ikke på jobb altså. Jeg kunne jo dratt dit men det er så inni helvetes kaldt der (har sendt feilmelding til rette vedkommende, ingen svar) så om jeg bare skal sitte i ro og banne, tenkte jeg, er det varmere å gjøre det hjemme.
Vel hjemme igjen reinstallerte jeg operativsystemet, men ikke disken. "Ok, dette fikser jeg på tyve minutter!" sa maskinen og to timer senere var vi i mål.
Med fungerende finder, spotlight og billedfiler!
Uten Mail, Tablet og styreflate!
Noko for noko.

Litt raskere går det riktignok.
Men nå begynner det å bli for seint å dra på atelieet/ateljeret for jeg har toættstugan om en halvtime.

Yosemite. Dødens badeball.

og mer julegaver.

Jeg og mamma var ute for å kjøpe julegaver her om dagen. (Vi liker altså å være tidlig ute i min familie.) Hun skulle finne noe til meg som jeg skulle få ønske meg, men jeg har så lang trening i å IKKE ønske meg ting, på grunn av kunstnerøkonomien, at det gikk helt i stå.
Samtidig holdt jeg et øye åpent for hva hun likte selv, sånn at jeg kunne overraske henne med det i julegave, men dette førte bare til at vi begge gikk og sa ÅÅåååå, var ikke den fin? hvorpå den andre tolket det som om den som sa det, likte tingen, mens den som sa det, egentlig foreslo at den andre skulle ønske seg den.
Dette kommer nok til å føre til at både jeg og mamma må bytte julegavene vi får.
Med hverandre.



Så:

Indianerne har, i en samtale på facbook, konkludert med at Solveig var den som kom med geværet, og at "det godt kan vær at ho tok det uten lov men at de voksne ikke hadde nåt imot det". Hun mente at de hadde nok øvelse på det tidspunktet til å avansere til levende mål.
Måsen ble skutt fra "jaktposisjon bak den store skråstein ved siden av do" og det vakte en viss betuttelse at den ikke var død. Så etter det gikk de over til å/tilbake til å klekke strøpne egg for å se på innholdet.

Onkel Kjell tror at de lyver. Pappa husker ikke noe mer enn før.

Mamma sier at hun ikke rodde til Vadsø da hun var fire, det var med motorbåt, og at hun kjefta på bestefar etterpå fordi han hadde gitt henne lov.
Så en viss avanse er det vel her.


-nei.

Pappa ringte.
Han ville bare opplyse om at de ikke måtte ha på seg redningsvest om de skulle ned i fjæra. Ærlig talt. Det er jo fjæra overalt. Men de måtte ha på seg redningsvest om de skulle ut på flytebrygga. Og den regelen fulgte de.
Så da var jo det avklart.

Og han kan ikke huske noe med noe mås. Men mener bestemt at de ikke fikk springe rundt med salonggeværet i fjæra. For kula kan jo rikosjere. Derfor fikk de skyte oppe ved OleBigga, for der er det ikke noe fjell bak. Og siden det er rett bak hans egen hytte, hendte det at de fikk ligge ute å skyte på blink mens han satt inne og tok seg en kopp te.
"Men herregud pappa, tenk om dem bynte å skyt på hverandre?!" "Nei, dem hadde jo bare ett gevær."

Men altså ingenting om noen skutt mås. Og det som tyder på at han ikke var tilstede da den ble skutt, er dette "slå den ihjel i hauet med en stein". Han sier han ville brekt nakken på den. Og det har jeg også tenkt. Så det der er litt av et mysterium for alle indianerne husker at Solveig skaut måsen men pappa tror ikke noe på at de fikk være alene i fjæra med noe gevær. Han sier at de to eldste stadig vekk sendte Heidi yngsteindianer til hyttene for å hente ting, men at han ikke sendte med henne salongen.

Og så vil han ha protokollført at han syntes det var en fornuftig ting å la indianerne skyte med både hagla og salonggeværet, for man hadde jo gevær liggende både i båten og i hytta, for å skyte kobbe "som de jo aldri fikk skutt" sånn at det var bedre å vise dem hvor farlig det var enn at de skulle begynne å holde på selv. Derfor skaut de planker til småflis med hagle i fjæra, og blink med salonngeværet bak hytta. 

Og dessuten litt på egenhånd om det sto en mås lagelig til, ser det ut til.

-ja.

Solveig mener at "hun skjøt den i hjertet eller hodet eller det som er best" og at den var død, men at de ikke var helt sikre så for sikkerhets skyld "slo de den ihjel i hodet med en stein".
Jeg begynner å tro at "å skjære ut hjernen for å se på den" mer var et uventet resultat av å "slå den ihjel i hodet med en stein" enn faktisk anatomisk interesse.
Mamma er sjokkert og nekter å tro at dette har hendt, noe Solveig fnyser av ettersom " HO! Ho rodde aleina til Vadsø da ho va tre!" hvilket vel ikke helt medfører riktighet ettersom mamma vel var innlagt på sykehus fordi hun hadde drukket for mye tran, bokstavelig talt, da hun var tre, så det må ha vært da hun var fire, men ellers er det jo rett.
Pappa og onkel Kjell er stille om saken så for dem er det vel litt uklart hva det egentlig er vi kaver over.
Den siste indianeren er også stille, for hun var yngst da dette foregikk og ble som vanlig bare dratt med.
(Men hun hadde en dukke hun kalte for "Herdis" og vil alltid ha en stjerne hos meg av den grunn.)


Som et artig lite avsluttende apropos har jeg og mamma og han dæm vært og kjøpt kniver i dag.
Jeg, som har oppholdt meg så mye i Stockholm, regna med at de var innelåst en plass men de hang pent på et lite stativ.
Som jo er mer logisk. 

-du skaut ei mås?!

Det hender folk blir sjokkert når jeg forteller at vi ikke hadde blyantspissere da jeg gikk på barneskolen, men en kniv liggende i klasserommet.
Lå den bare fremme? spør de og det gjorde den såklart, ellers hadde jo ingen fått kvesset blyantene sine. Og det var ingen som gikk til angrep på hverandre med den, men en gang var det en som fikk seg et kakk i hauet med et kostogstøvbrett, så han måtte sy.
Jeg har tenkt at det tyder på et sunt forhold til kniven. Man vet hva den er til. (Åpenbart er kostogstøvbrett en mer forvirrende men også mer versatil gjenstand)
Nordnorske barn, har jeg tenkt. Så naturlig forhold til alt. Så sunt.
Men i går ble jeg litt sjokkert selv. Beklager til den som får fnatt av å lese dialekt, men jeg har foretatt en copy+paste. Orker faktisk ikke skrive inn alt på nytt i propert riksmål.
("Han" her i starten er altså pappa.)
  • 11.11.2014 21:05
    Solveig 
    Han hadde jo skyteopplæring med mæ i Kobbholmen! Æ skaut en mås. Han pappa e nu søt.

  • 11.11.2014 21:06
    Silje 
    ja, han trudde det va med mæ
    men det kunne æ ikke huske så æ sa det måtte vær dæ. for vi hadde skyteopplæringa i Pasvik.
    haha du skaut ei mås!?

  • 11.11.2014 21:07
    Solveig 
    Ja haha!

  • 11.11.2014 21:12
    Silje 
    Så den blei dø?

  • 11.11.2014 21:12
    Solveig 
    Den ble død.

  • 11.11.2014 21:13
    Silje
    satt den i ro eller flaug den?

  • 11.11.2014 21:14
    Solveig 
    Den satt i ro. På ganske nært hold. Æ va tolv

  • 11.11.2014 21:14
    Silje 
    but I am impressed
    men stakkars mås

  • 11.11.2014 21:26
    Solveig 
    Ja. Den måtte dø for at æ sku lære nå viktig om livet.

  • 11.11.2014 21:27
     Silje 
    Haha! 
    solveig måseskyter.
    det høres ut som om ho torilltorstadhauge skulle prøvd å skape en moderne romanfigur

I dag
09:11
Silje 
va det han pappa som sa at du skulle skyt måsen eller svingte du bare rundt å gjor det?

09:27
Solveig 
Ordna sjøl

09:35
Silje 
ka han pappa sa?

09:35
Solveig 
Æ huske ikke. Æ håpe han va litt stolt!

09:36
Silje 
æ e sjokkert
ka dåkker gjor med måsen? slengte den på havet? eller hadde du den i et tau rundt halsen?
(søstersen hadde i en periode en tendens til å henge alle typer gjenstander som kunne gå under kategorien trofeer rundt halsen)

09:36
Solveig
Siste!
Æ trur vi begravde den. Først skjærte vi den opp og tok ut hjernen og sånt

09:37
Silje 
Du å han pappa eller du å indianeran? 
(søskenbarn)
 

09:37
Solveig 
Æ og indianeran
Æ trur ikke han pappa va der engang da d skjedde

09:38
Silje
hæ? fikk du springe rundt aleina med ladd gevær som tolvåring?
nu e æ værtfall sjokkert

09:39
Solveig 
Æ huske ikke det der akkurat
Du får spør han pappa, det va tross alt hannes ansvar

09:55
Silje 
"Dem sprang nu rundt som dem sjøl ville. Og dem VISSTE at dem måtte ha på sæ redningsvesta om dem skulle ned i fjæra, å dem tok dem bestandig på sæ". Ti poeng i foreldresikkrehet, bortsett fra at dåkker fikk spring rundt med et ladd gevær da.


Her måtte jeg koble inn en annen av indianerne, søskenbarnet mitt:

  • 10:00
    Silje
     du, huske du at ho solveig skaut ei mås i kobbholmen? æ blei så sjokkert.
    redningsvest va liksom så viktig, men dåkker fikk spring rundt med et ladd gevær!

  • 10:01
    Anne
    Haha!! Herregud, foreldres schizofrene sider e gøy å se tilbake på! Haha, ja ho gjor det. Å siden den ikke døde momentant måtte vi slå den ihjel i hodet med en stein. Gud bedre.

  • 10:01
    Silje
    hahaha!
    herregud
     
  • 10:03
    Anne
    Jo. Det va en del av indianeropplæringa våres.
     
  • 10:04
    Silje 
    sa dåkker til nån at dåkker hadde skutt den? eller hold dåkker bare på å pusla for dåkker sjøl?

    10:10
    Anne 
    Æ huske faktisk ikke. Herregud, ka dreiv de voksne på med egentlig? Reagerte dem ikke da dem hørte skuddvekslinger??! Nu ble æ sjokkert kjente æ. Hehe.

    10:10
    Silje 
    æ blei nemlig åsså det! men ho solveig bare."..æ huske ikke. spør han pappa."


    10:11
    Anne 
    Æ må snakke med foreldran mine. En alvorsprat!







    (samtaler avsluttet)

    Selv fikk jeg skyte på blink med salongen da jeg var en fem seks, men ikke akkurat løpe rundt alene i ura med den. Men så var jeg jo ikke engang i skolealder. Og som søstersen påpeker, hun var jo tolv. Likevel. Litt sjokkert her på mine gamle dager.
    Jeg kan liksom ikke dra den der gamle "og ingen av oss brukte sykkelhjelm heller og det gikk da bra med oss" som typisk anekdotisk sluttsats, for vi brukte sykkelhjelm alle sammen. 
    Og i tillegg var det visst noen av oss som bar gevær.

    Men altså.

    Det gikk bra med oss. Og et under er det.

     

Språket i rett munn.

Det verste med det å skli rundt mellom Norge og Sverige er at man ikke lander i noen av språkene.
Beklager, alle kjære landsmenn som tror jeg tviholder på Kirkenesisken- svenskene forstår ikke engang standardnorsk. Her må man kommunisere, og det må man gjøre på svensk. Desverre har jeg ikke helt inne den der fine AriBehn-slengen på tonefallet, så lyden er norsk og ordene svensk. Hvilket gjør at de uansett ikke skjønner hva jeg sier. Når det bare stemmer halvveis og ikke helveis får de kortslutning i språksentret. De er ganske lett å vippe av pinnen. Men jeg prøver. Ikke å pinnevippe, men å kommunisere.
Jeg syntes det var lettere da jeg vekslet mellom å bo i land der jeg måtte snakke engelsk eller tysk hele tiden, og norsk. Svensk og norsk er så likt at er jeg ordentlig sliten en dag får jeg det rett og slett ikke til. Jeg aner ikke om ordene i utgangspunktet er norske eller svenske og hva jeg skal bytte dem ut med. Det blir bare rot.
Jeg har såklart noen kompiser som jeg kan norske ivei med, alle samene for eksempel, og gamle klassekamerater, men fremmedfolk- det går ikke med søvnunderskudd og lavt blodsukker. Eller når stressnivået er over sånn ca 50%. Da er det ingen som skjønner hva jeg forøker å få sagt, allerminst meg selv. Jeg selv. Jeg snubler rundt i et ingenmannsland av samskandinavisk der ingen av ordene treffer.
Her om dagen chatta jeg med en kompis på facebook, og en annen kompis samtidig, den ene er norsksvensk same og jeg kan si hva jeg vil kordan æ vil, og den andre er stockholmsk. Det var litt travelt med han Stockholmeren, og ettersom min skandisame er midt i språkopplæringa, ble det noen fraser på samisk også.
I feil chatvindu.
Dere vet hvordan det er. Så plutselig snakka jeg samisk til min stockholmske Stockholmer, som vanligvis er over middels bra på norsk, men som nå syntes jeg gjorde meg ekstra vanskelig.
Og det måtte jeg si meg enig i.

Men jeg er liksom også avhengig av å få norsket litt ordentlig også, selv om det ødelegger for svenskingen. Om jeg ikke får hjemnorsket litt, flyter dialekten dårligere og det er en hel del fraser, men også ord, som allerede er litt vanskelig å få plukket fram. Om der nå er søvnunderskudd og lavt blodsukker. Eller når stressnivået er over sånn ca 50%. Ikke egentlig i det kirkenesiske, men sånne norske ord som jeg må holde meg unna i Sverige. Det blir plutselig tomt i hodet. "hva hva hva hva heter tilfälligt på norsk? hva hva hva?"

Jeg er nok blitt mer halvspråklig enn egentlig tospråklig av dette.
Og sånn tror jeg det kommer til å forbli, egentlig.

menne ÅEH!

Det er én ting som går over min begripelse.
Når man er en stor, erfaren klesprodusent- en nesten hvilken som helst klesprodusent- og lager klær:
Da virker det som man har en viss tanke på hva slags stoff man velger til hvilke klær. Truser i bomull, singleter i bomull, joggebukser i joggebuksestoff, finskjorte i lin eller silke- det er veldig lite som lages av papp eller ståltråd her. Det skal være mykt. Man skal ikke være sur og oppskrapt når man har på klærne.
MEN SÅ!
Etter å ha laget en behagelig dongeribukse i stretchstoff, fin og deilig å ha på seg, DA syr man inn en liten lapp! I et stoff som er produsert av skrotmetall og grus! Og så BRENNER man av kantene på dette stoffet, sånn at man får en fin liten piggtråd rundt hele kanten!
HÆ?
Og det holder ikke med én lapp, nei, man skal ha syv! SYV! Og det var bare vaskeanvisningen, i tillegg skal man ha en hempe, og en lapp med produktinformasjon! Og alt dette skal man ha rett mot huden! "Åh, denne ble myk og deilig, et mesterverk, da skal jeg bare sy inn en tegnestift i nakken her så er den ferdig! Voila!"

Og syr man disse på med en egen tråd så de er lett å sprette av? Neida, man syr dem fast i sømmen! Sånn at når man spretter bort de syv lappene, hempen og produktinformasjonen, spretter man opp sidesømmen i hele plagget! Dét gjør man nemlig!

Herrejedorias.
Er det rart man går med klærne på vranga.

check!

Spiste middag med søstersen i går.
Vi utvekslet likegreit julegaver også. Alt som er gjort, er bra.


sol II

Vi strakk syforeningen til en lørdagsøkt også. Underlig hvor lite man får gjort likevel.
Men jeg har iallefall alle delene, kastet over, og en plan for dekoren.
Øh, så det som gjenstår er bare alt arbeidet.

10/10

Akkurat nå er det veldig bra. Jeg skal ingensteder med fly i dag, jeg jobber på et sted jeg har jobbet før og alle er veldig trivelig samtid...