Uten

Jeg har ikke hatt så lyst å skrive i det siste. Jeg er så urolig i kroppen, det er som om jeg går og venter på noe. Men det gjør jeg ikke, ikke noe mer enn det vanlige; bli ferdig med rammesakene, jobbrelaterte ting, uventede men gode nyheter, som mest sannsynlig ikke kommer, sånn som det er når man er frilanser, og det er helt vanlig, sånn er det hele tiden. (Bortsett fra den biten med overhengende rammekatastrofer, men også det begynner jo å bli en permanent tilstand.)
Men nå er det som om kroppen venter på at noe stort skal skje, noe skal bli ferdig. Hva da?
Jeg vet ikke hvorfor den oppfører seg sånn. Den er ikke glad.
Jeg savner pappa veldig, sånn er det når vi skal begynne å være ute igjen. Det er ikke på merkedager og i høytider jeg savner pappa, det er når vi er ute.
I går var vi i Pasvik, vi kjørte dit med pappas bil og lå på pappas reinskinn og fisket med hans pilker. Og hvor var han?

Jeg drømmer ofte at jeg er i huset hans, men jeg har ikke lov å være der, for det er noen andre som bor der nå. Likevel tar jeg meg stadigvekk den retten, og så blir det ubehageligheter.

Ja. Vi er ikke så mye ute som påska skulle tilsi, det er som om vi ikke helt vet hvordan vi skal gjøre det uten pappa. Det var han som visste hvor vi skulle.

Pluss og minus

Minus ved å ha barn:
Det artigste Jendor vet akkurat nå er å leke med biler. Eller artigste, jeg mener, det finnes ikke noe alternativ. De siste dagene har jeg måttet være soppskiltet. Altså stoppskiltet for oss med litt mer styr på uttalen. Det er det KJEDELIGSTE jeg vet. Da holder man i et lite skilt og sier stopp! nå kan du kjøre! når det kommer biler.
Jedorias.

Pluss ved å ha barn:
I går sa Jendor til meg: Mamma. Du er MIN gutt.

Gartneri og gartenra og hahaha

Jamen vi turer jo fram med mer av det samme, det gjør vi. Jeg klager ikke egentlig, det er verre når man må skrubbe sofaen for spy, og der er vi ikke.
Derimot har vi satt litt frø. Minidrivhuset har havnet i garasjen på en veldig utilgjengelig plass (mer enn tredve cm innenfor døra) så vi har delvis sådd i herogderting, delvis kjøpt et nytt. Vi har sådd krydder fra litt vel gamle krydderposer, men det pleier å funke likevel. Persille, basilikum, koriander. Sånn som man vil ha i maten og innbiller seg blir så kjekt å ha på kjøkkenbenken eller rett utenfor verandadøra, men om man bruker fra sine egne planter må man ta så mye at de dør, for det er aldri nok samtidig.
Og så fikk jeg så lyst å så noen eplekjerner og pærekjerner og noen sitronsteiner. Og se om det kommer noe opp? Forventer meg ikke funksjonell innendørs frukthage, men kanskje noe artig som man kan stelle med og se på?
Nå ligger det veldig mange delte lime, sitroner, pærer og appelsiner i en platspose i kjøleskapet. Ting har rett og slett ikke stein mer. Ferdig med det. Bortsett fra epler. Det var noen kjerner i eplehuset. Har sådd fra et gult og et rødt eple. Og håpet er lyserødt.


Så sånn blei det

Friskt barn er hjemme med syk foreldrepersonlighet. Verste kombinasjonen. Det friske barnet er ikke friskt, men har noen form for omgangssjuke, men lar seg ikke merke med det. Foreldrepersonligheten lar seg absolutt merke.
Jeg hadde lyst å gå inn i påska med en slags forventning om å gjøre familieting, men vi er allerede ganske leie av hverandre.

Ble nesten helt feil og nesten litt katastrofe

Jendor har en egen blogg, Jendorbloggen. For familien og enkelte venner. Da pappa døde klarte jeg ikke å legge ut mer der, fordi han ikke kom til å få se bildene og innleggene. Nå har jeg startet den forsiktig opp igjen, fordi jeg har hatt sånn glede av den bloggen selv. Se, Jendor to år, han kan jo prate! Se, Jendor fire måneder, han roper til trærne! Og sånt. Jeg kommer til å BLI glad for det, selv om det er litt rart nå.
Og hvorfor er det bilde av min mor som står og tar bilder av istapper her? Jo, for jeg skulle legge ut en serie bilder av mitt barn. På Jendorbloggen. Men oppdaget plutselig at fader, dette er jo lappegnagbloggen. Men da var jeg allerede inne og styrte med bilder så da får dere mamma som leker turist i egen by. Og ikke sønnen som leker i sneen.

I present to you: kjempestor istapp. Ikke den eneste i byen.

Antall hendelser som faktisk hendte:

0
Sannsynligheten for at det skulle ende sånn: ca 10. Eller 9, da. Teoretisk mulighet og alt det der.

Men! I dag våknet vi opp til frosne rør, det må da regnes som en hendelse. Og jeg har lært mitt barn å si satan. Så helt begivenhetsløst er jo livet ikke.

Fine ting jeg godt kunne tenkt meg kunne skjedd for eksempel i dag eller i morgen

-De ringer fra forsikringsselskapet og sier, vi er ferdige med saken, hva er kontonummeret ditt, her er 300.000. Eller nei de mailer, jeg orker ikke prate med folk. Men de mailer og sier, ferdig, her er penger, takk for oss.
Sannsynligheten for at det skjer på en skala fra 0-10:
Kanskje 2? Det er jo en teoretisk sjanse for at det skjer. Men altså, selv om jeg nå har fått en kontakt som snakker til meg som om jeg var et vanlig menneske, så er det foreløpig deres penger og de har nok minst mulig lyst til å gi dem til meg. Det er mer sannsynlig at jeg får en mail der det står, vi kan fortsatt ikke se at du har bevist at du har lidd noen økonomisk overlast, kan du bevise at bildene ikke kan repareres? og så må jeg finne noen som kan se på dem, som såklart ikke bor i Kirkenes, og dermed blir det snekring av transportkasser, bestilling av oppvarmet transport, og et overslag fra papirkonservatorer, og hvem skal ta den kostnaden? Jeg, vil jeg tro. Og da er vi fortsatt overhodet ikke ferdige med saken.

-De ringer fra, nei mailer fra Brodins, og sier, veldig lei oss, her er penger for ødelagte bilder og såklart skal du ikke betale 70.000 for den kukjobben, hva med halv pris, hva er kontonummeret ditt?
Sannsynligheten for at det skjer:
ca 0, fikk etter nok en purring fra min side til slutt en mail fra dem i går om at jeg hører fra dem om to uker (altså, jeg klagde i august) og når nå det har fått en løsning så blir det en runde med deres forsikringsselskap. Forhåpentligvis, jeg mener, kanskje de bare nekter å ta ansvar. Da er det advokat igjen. Sukk. Og når jeg vet hva Brodins tar ansvaret for må jeg sende et erstatningskrav for de bildene som ble fuktskadde til dem som fuktskadde dem og så blir det en runde med deres forsikringsselskap. Det tærer på, dette her.

-De ringer fra det der stedet der jeg søkte utstillingsplass og sier kom og utstill! Vi betaler faktisk også ordenlig for det!
Sannsynligheten for at det skjer: Tjah. 3? Jeg vet at de har over trehundre søkere. Jeg bor en plass der transport er dyrt og er relativt ukjent. Men flink! Så 3.

-De ringer fra en plass der jeg ikke har søkt utstillingsplass, og sier vil du ikke være så snill og stille ut hos oss? Solo? Vi betaler tilogmed bra!
Sannsynligheten for at det skjer:
Ehhhh.....ja, den ligger jo på en plass mellom 0 og 10. Men kanskje nærmere 0 enn 10. 

-Jeg får et flerårig arbeidsstipend. Hurra!
Sannsynligheten for at det skjer:
De deles vel ut i april, så 0. Og sannsynligheten for at det skjer i april er vel også ca 0. Eller nei, mellom 0 og 3. Jeg har jo søkt, så det kan jo skje.

De ringer fra et snasent kunstmagasin og vil gjøre en reportasje på meg.
Sannsynligheten for at det skjer: ja, ti eller elleve eller deromkring?

Det hadde jo blitt en strålende dag om alt dette skjedde. Jeg hadde tenkt å også skrive at jeg og the Stig dro på en artig fest, men det regner jeg som så usannsynlig at det gadd jeg ikke ta med. Nå er jo ikke de andre punktene heller ikke så sannsynlige, men jeg sitter nå her og blomstrer litt ved tanken, iallefall.






Men ikke meg mer enn du

Avogtil får jeg høre at jeg er så priviligert. Og det er jeg jo.
At jeg er så heldig som får holde på med deg jeg aller helst vil. Og det er jeg jo.
Men akkurat det samme gjelder jo den jeg får høre det av, for jeg får alltid servert denne leksa av andre arbeidende voksne mennesker fra nærområdet. "Fritt valg av yrke" er nedfelt i menneskerettighetene.
Så kan det jo være at den som sier det er lærer og aller helst ville ha vært skøyteløper, og så gikk ikke det, og her er jeg enig, jeg er priviligert, jeg fikk det til. Mange faktorer førte til det, enkelte utenfor min kontroll.
Men det står alle fritt å prøve.

Man går en søndagspromenade

Målet er å bli fotografert av så mange turister som mulig. For å oppnå det setter vi Jendor i akebrettet (spark er egentlig bedre, men han nekta) og lar ham drasse med seg gravemaskinen på turen. Knips knips knips. Og jeg og. Dette knipsa jeg. Småbåthavna.

Når man smyger seg stille forbi Murphy.

Mormor er her. Hvilket betyr barnevakt. Hvilket betyr at de ringer oss fra barnehagen og sier at vi må komme og hente Jendor for han har fått omgangssjuka.
Det er jo dette som er regelen.

Men altså...jeg har vel sjelden sett en så frisk syk gutt. Og til å ha omgangssjuka må jeg si han både kaster opp og bæsjer ekstremt lite. Og spiser veldig mye. Og hopper veldig mye i sofaen. Jeg tror faktisk på en aldri så liten falsk alarm basert på omgangssjukepanikk.
I dag har vi, siden vi har karantene pga omgangssjuka, både plantet krydderurter og pottet om pileaer og kjørt drneringskuler over kjøkkenbordet med både en og to gravemaskiner og bakt brød og lekt med vann i springen og vært så glade og fornøyde. (Det gjelder meg og. For et halvt år siden hadde det vært helt uoverkommelig å skulle kommet igjennom alt dette på en dag.)
Det eneste som kanskje kan minne litt om sjuk, er rødfargen i kinnene, men jeg tror heller den skyldes at vi har fyrt som om det skulle være minus tredve, (for det var det, nærmere, i morgest) og så ble det plutselig minus tolv. Kombinert med danse med bleia på hodet mens man hopper i sofaen-momentet.

Så da kom mormor og henta ham. Til tross for advarsler om at han KAN jo være sjuk og smittsom innerst inne, hvem vet. Men hun tok ham nå med seg. Og vi har tatt opp en flaske vin.

(Nå hørtes det ut som vi har vinkjeller, det har vi ikke, men et veldig kaldt spiskammers)

Ti på halv sur

Det er kaldt, og jeg begynner å bli litt lei av at det er så kaldt.
Nå er det riktignok nesten ti grader mildere enn da jeg sto opp, men det er fortsatt tyve minus, og jeg vil at det skal være...kanskje fem.
Jeg vil være noen andre, en annen plass.
I en by, med småsko. Og vårluft.

I går ramla jeg med Jendor på vei til barnehagen, og det enda han satt i vogn, men vi tippa. Jeg er ikke vant til at det er så glatt når det er så kaldt samtidig.
Glatt er det verste jeg vet. Verre enn kaldt.

Og alt jeg tegner blir stygt.


Den der Lømmen

-Ho mamma og Lømmen skal på jobb og tegne, sa Jendor da jeg leverte ham i barnehagen i går.

Jeg tror Lømmen er en avledning av "lemen", og at det har noe med Kommer en liten mus, leter etter hus, å gjøre, for Lømmen er hånden min, opprinnelig hånden min når den kilte Jendor. Før var det bare høyrehånden, avogtil venstrehånden, men nå opererer Jendor også med begrepene Fotlømmen og også Babylømmen, sistnevnte hans egne hender.
Lømmen er litt rampete og kiler veldig mye. I halskroken og under jumperen. Springer på bordet og sånn. Lømmen er liksom punkesøskenbarnet til Smitt&Smule.
Finner på mye rart, den der Lømmen.
Jeg er usikker på om Jendor egentlig skjønner at det er jeg som er Lømmen. I går ville han at Lømmen skulle ligge i en sokk og vente på ham til han kom hjem fra barnehagen, men jeg sa at jeg og Lømmen skulle på jobben min og tegne. En gang jeg snakket til Jendor om noe han egentlig ikke var så interessert i å høre om, avbrøt han meg og sa: Kan æ få prate med Lømmen.
Grunnen til at dette bekymrer meg har ikke noe med barnets intelligens å gjøre, men handler om om barnet overhodet får med seg at vi leker sammen. Han tror det bare er the Stig som er involvert i livet hans. "Når æ å han pappa gikk over veien." (jeg var der og). "Søpla til mæ å han pappa." (det er da vitterligen min søppeldunk også) "Pappa, kom å lek med mæ." (Jaha.) Det er liksom Jendor og The Stig som bor sammen.
Og så den fantastiske Lømmen da. Helt adskilt fra meg.

(Dere vet serien "Grizzly og Lemen"? "Lømmen og Griselømmen", ifølge Jendor.)

I dag er det mandag

og jeg starta med å ha glemt jobbnøkkelen, og jeg er også fri for kaffe, (det heter fri for, tenk) og har heller ikke med meg lunsj, men
jeg fant et gratiskort på kaffe på Narvesen i posthylla mi, jeg har mailet til politiet om alle de gangene jeg og familien har blitt nesten påkjørt i fotgjengerfeltet ved huset, og istedetfor å svare ressurser blabla, som jeg trodde de ville svare, fikke jeg svar etter ca tre minutter der de lurte på når på dagen det evt er lurest å ha kontroll, og mamma er i byen og skal passe Jendor (og en av disse dagene MÅ jeg skrive et innlegg om Lømmen, min høyre, avogtil venstre, hånd) og skal hente ham i barnehagen og jeg skal gå tidlig hjem og rydde i boden.

så det går i pluss

Lykke&glede

Jeg har hatt Tanakofta på besøk. Dere som følger litt med på bloggen tenker kanskje Åh! besøk helt fra Stockholm! mens dere som følger godt med tenker Åh! besøk fra Kauto! og dere som ikke følger med tenker Vent hæ, men- TANA-kofta? og til dere kan jeg bare si Følg med.
Nå er Tanakofta på vei tilbake til Tana (deilig når man vil være så nøyaktig at det bidrar til forvirringen) for selv om hun skulle kommet fra Kauto kjørte hun såpass feil at hun kom fra Tana. Og på tilbakeveien SKAL hun faktisk til Tana. (Se forrige parentes)
(Men det var bra at hun kjørte feil for plutselig hadde vi et snøskred gående her og stengte veier inn og ut av kommunen og det har vi bare sånn ca tyvende år, så hadde hun kjørt rett og kommet når hun sa hun skulle komme, hadde hun likevel blitt stående og stirre forbauset på sneen som dekket veien istedet for å komme frem.)
Nåh. Men hun hadde altså med både lassoliner i gilde farger og to reinskinn, ett ferdigtørket og ett vi spikret opp i dag, for Tanakofta hadde gjort det før for bare tre år siden og hadde det fortsatt i fingrene, og da kjente jeg bare at åh, TUSEN voksenpoeng for å gjøre dette selv. Og så fikk jeg tildelt tusen til da jeg tok noen stiklinger mens jeg vannet blomstene for Tanakofta ble så storligen imponert og delte rundhåndet ut.
Og så ble vi litt usikre på om det ikke va litt for mye blod på hodet til reinen og da bare ringte Tanakofta noen i slekta og så hadde vi svar på det og det synes jeg er så deilig.

Det var deilig med besøk. Nå skal skinnet tørke i mange uker og stiklingene slå røtter i mange uker.
Og det blir deilig når de får røtter og når skinnet er tørt. Også.
The Besøk that keeps on giving.




10/10

Akkurat nå er det veldig bra. Jeg skal ingensteder med fly i dag, jeg jobber på et sted jeg har jobbet før og alle er veldig trivelig samtid...