[en overskrift om å dra på tur som ikke inneholder ordet "sur"]

I natt dro jeg the Stig med for å ta hytteparadiset min far har anskaffet sine barn i øyensyn. Jeg var også interessert i øyensynet fordi da jeg sist var ute med slike planer, klarte ikke min far å finne nøkkelen til herligheten. Det betyr: hytta, sjåen, naustet.


Grunnen til at slikt måtte utføres nattestid er at vi bare får båten ut på floa. Om noen skulle lure på hvorfor. Siden jeg har skrevet det så uttrykkelig, egentlig spiller det ikke så stor rolle. Eller det viste det seg å ende opp med å gjøre, men det var fordi vi fikk motorstopp. Dette hendte forholdsvis tidlig, ca tredve sekunder etter at vi hadde fått motorstart. Ettersom vi er en gjeng med ukuelige optimister regnet vi med at dette skulle ordne seg ganske snart, så hvis for eksempel noen begynte å ro mot Kobbholmen kunne noen andre prøve å få start på motoren, og før vi visste ordet av det ville alt være i orden igjen.

Det viste seg at ingen kom til å vite noen ord av noenting som helst, men the Stig er en helt, og rodde og rodde og rodde. (la meg få gjøre oppmerksom på at båten ikke er særlig robar og at dette ikke er noen liten bedrift. Heller et lite A/S med mellomgode interne rutiner.)
Vi trodde jo lenge at dette kom til å ordne seg, men ca bak Midterholmen så vi oss nødt til å forsøke å få tak i hjelp. Jeg forsøkte å ringe onkel Kjell som også har hytte der ute, men det var dårlig dekning og midt på natten så jeg ga opp å få kontakt og endte med å sende ut endel smser, uten helt å vite om de ble motatt noen steder.
Det var et godt stykke igjen.
The Stig rodde.
Timene gikk.
Et par måser dukket opp for å ete litt slog.
Men vi lå jo ikke i ro fordi vi fisket, vi lå i ro fordi vi rodde.
En kobbe la seg etter båten.
Det får være måte på hvor man skal la seg trakkassere av dyrelivet.
Da satte vi seil. Ikke nødvendigvis den mest logiske slutning i en liten motorbåt, og det er kanskje ikke så mange som har seilt inn Laksebukta før heller, iallefall ikke med mast av båtshake og arm oppad strukk. Neppe med sebrastripete seil av akrylfloss heller. Sånn sett var det jo greit at det viste seg at alle hyttene var tomme der vi kom roende inn med seil.

Men nå hadde vi jo klart oss fint, og hvem vet når mine "motorstopp bak midtrholm, slepe oss?" kom til å tikke inn hos familie? Altså måtte jeg avverge, men inne i Laksebukta er det iallefall ikke dekning, og jeg så for meg at snart kom SeaKingen durende inn over fjorden, så jeg sprang oppover fjellet bak hyttene. I varmedress, hvem har tid til å skifte i en sådan stund? ( I varmedress, fleecejakke, ullgenser, goretexjakke og -bukse, og stillongs.)
(Herregud.)
Oppe på fjellet fikk jeg full dekning men ikke avgårde en eneste tekstmelding, og nå var det såpass grundig midt på natten at jeg ikke ville ringe. Og hvor lenge skal man stå oppå et fjell? Natterstid? Når de nede i bukta vet hvor dårlig du er i nedoverbakke? Snart kom det til å komme SeaKinger fra alle retninger.

Komplikasjonene er ikke over på dette tidspunkt, men de utspiller seg delvis mellom andre over telefon, har med batterier å gjøre, og delvis er jeg litt dårlig på å ta beskjed, men etter et par turer opp på det fjellet igjen, i litt lettere bekledning, var folk a) klar over at vi var i god behold eller b) sur fordi vi ikke kom og hentet dem på avtalt sted og bedre enn det tror jeg ikke vi kunne ha gjort det på det tidspunktet, iallefall ikke med manglende dekning og manglende motor.


er det feil her?

er det feil her?





her er det jo noen pinner jeg kan ta bilde av mens resten av familien prøver og bare feiler i reparering av båtmotor!



Når man finner denne steinen oppå fjellet er man der det er dekning!





hit ned er det man skal når man er ferdig i telefonen.


 seilet pent sammenbrettet sånn som seil jo skal være

Til slutt dukket verden beste onkel og tante opp og ga oss skyss inn igjen. Dem har jeg ikke bilde av.

utfarttur

I går eller overigår eller når det var, det blir alltid surr når i går går over både natt og dag, dro jeg på fisketur med mine familiære forbindelser. Det vil si, pappa dro med oss, det er hans vann.
Jeg mener, han eier det ikke, det er han som kan veien. Jeg prøver så fortvilt å lære meg ruta, men den består av bittelitt sti, masse plutselig snu tvert om og gå andre veien, landemerker som ikke står der man skal snu men som man møter på om man har gått rett, og brukne kvister man skal se etter i en vedteig. Det er ikke til å forstå seg på. Noen ganger skal man gå over bekken, andre ganger ikke. Man skal aldri gå over elva for da blir det iallefall trøbbel.
Og det er hemmelig. Pappa sitter nok nå og river seg i håret og tror hele lokaliteten er avslørt og avkodet.
Jeg mener, elv og vedteig, det er jo en sjeldenhet, sant.

Men jeg fikk fisk! Og dét er jo en ekte sjeldenhet! Jeg er familiens sorte får i så måte, stort sett får jeg kun en pinne eller to, men i går/overigår/natt fikk jeg tilogmed størst. Skjønt når jeg tenker meg om har jeg kun pappas ord for det....jeg så egentlig ikke hverken hans eller Stefrids fangst, bare Solveig sin.
Hm.
Nåja.
Iallefall.
Det hele begynte med en stor fisk, oppstandelse, seiersdans, og så ca her en plass mista jeg kniven min. Som jeg hadde lånt. Eller ca da jeg satt meg ned i lyngen for å ta en kaffe. Hvem vet.
Det er litt upraktisk å være uten kniv på fisketur.
Min eneste måte å få fisk på er å være så lite til stede som mulig. Jeg får fisk når jeg plukker multer, tar bilder av landskapet, skifter, går tilbake for å lete etter kniv og så videre. Den største jeg fikk, på noe under halvkiloet, måtte jeg få i land mens jeg hadde en arm i en genser og hodet inne i en annen og magen bar for mygga. For eksempel.
En annen fikk jeg mens jeg gikk tilbake for å leite etter kniven. Da jeg kom tilbake til stanga så jeg ingen dubb men derimot noe som lignet på et uryddig edderkoppnett inne under, over og gjennom torven, krattet og vått grenverk inne ved land, hvilket viste seg å være snøret mitt. I enden av dette en utslitt ørret.
1-1, får man vel si.
Jeg hadde jo ingen kniv så det var ikke bare-bare å få orden på dette heller, må jeg få påpeke.
Fisken fikk jeg etterhvert berget, men jeg hadde jo ingen kniv så jeg fikk bløgga den dau.
Jeg la den i lyngen bak meg mellom to illrøde kart så jeg skulle finne den igjen, mens jeg agnet om. (Som søstersen påpeker for seg selv når hun bedriver denne aktiviteten, makk er en del av næringskjeden og alle bør være glade for å få være med på fisketur.)
Jeg har påpekt noen ganger at man ikke bør miste kniven, jeg vil også påpeke at hvis man har planer om å finne igjen ørreten sin bør man kanskje ikke legge den ved et røyskattbol.
Iallefall ikke om man allerede har mistet en kniv og ikke vil ha på seg at man roter bort fisk også.

Nå hadde jeg tenkt å fortelle at da fisketuren var over sånn i syv-tiden på morgenen, dro vi faktisk på multebærtur. Grunnen til at det blir vanskelig, er at min mor, altså min fars fraskilte fru, vet hvor vi fisker. Altså kan hun tenke seg til hvor vi skulle ha plukket bær, og på grunn at den omhyggelig kompliserte stedslokaliserte familiebaserte regionale multeøkonomien, blir dette et brudd på all etikette.
Eneste måten å ikke trå feil når det gjelder multekommunikasjon utover den nærmeste familie, er å snakke om bjørn.
Når den nærmeste familie er todelt, blir det feil uansett.

 søstersen klar for tur, alltid lur
 jeg som har tubalunger blåser igang hvalgryta

søstersen domumenterer bjørnebæsjen vi fant

Dagliglivet som trenger seg på


Mens alt dette hendte har jeg innimellom vært utenfor huset og balet med flyttelasset. Det sto jo så fint i garasjen sin, men nå skal garasjen rives og pakker som har vært pakket og pakket om og flyttet på så mange ganger flyttes til nye steder og flyttelasset deles opp og plasseres på verandaer, på barnerom, på loft, på hytter og rett og slett ute.

Snart må man da klare å bli bofast.

Jaha?

Det ble rett og slett ikke ordnings i går.
Vi kom hjem til Kirkenes, til finværet, og det var vel der det skar seg.
I går var det 25 grader og muligheter for å bli solbrent, og det var litt som å glede seg til å treffe kjæresten sin igjen som man ikke har sedd på et halvår kanskje, og så har han blitt punker og skiftet dialekt.
Det er samme person, men det er mye som ikke stemmer.

I dag er det imidlertid fjorten grader, det kjennes mye mer normalt og jeg kjenner humøret komme tilbake.

Hjemme!

gud hjelpe meg og passet mitt

Jeg er hjemme igjen. Man trenger ikke pass for å komme seg hit, det er ikke det passet jeg mener. Jeg snakker om det passet som blir påskrevet, sjøl om jeg ikke helt skjønner metaforen, hvem skribler i andres pass? Uansett, mitt er blitt påskriblet og kategorisert og arkivert med en hel del andre pass jeg ikke ante hadde samme farge som mitt.
Nå roter jeg meg alt for langt inn i allegorier og metaforer, drit i det:
Jeg har funnet en side på internett som liksom (Liksom! når ble det en del av språket mitt?!) viser frem en del blogger. Kategorisert i "meg", "bilder", "samfunn" og jeg husker ikke, jeg følger jo strengt tatt sjelden med. Min blogg kommer opp der, i "meg", selvsagt, ettersom jeg jo er yndlingstemaet mitt.
(nå følte jeg at jeg burde hatt avsnitt, ikke fordi jeg skal skifte tema men fordi en kommentatortør en gang sa jeg manglet avsnitt i teksten, den var litt rotete og ulesbar, og nå så det ut til å være en passelig mengde tekst)

De andre "meg"ene skriver om shopping, anoreksi, interiør (altså, det ble feil. Anoreksi er en sykdom man kan dø av, interiør er det ikke. Personlig kan jeg kanskje dø av interiør, men det er helt innadrettet virksomhet. Unnskyld. Jeg kommer til poenget.), barna sine, kreft, kronisk utmattelsessyndrom, kjoler, prikkete emballasje....det jeg vil fram til er at her kategoriseres jeg.
Jeg skriver åpenbart ikke en personlig blogg om sykdom og Livet det jeg byr noe særlig på meg selv.
Jeg skriver tidvis noe nært innpå en syteblogg, men det er nok likevel ikke min kategori. Min kategori må da være i shopping, interiør og dagens-outfit-segmentet. Selv om det jo helt klart er feil, av åpenbare grunner. Poenget er:
Jeg skriver en overfladisk blogg! Bare uten eget hus og fine klær! Faen!
Og det har jeg jo alltid visst. Men du steike være så ubehagelig det var å bli kategorisert på denne måten. Og så kom jeg på at jeg er jo strengt tatt interiørarkitekt, sjøl om jeg dytter det så langt bak i bevisstheten jeg bare kan og benekter det ganske så frekvent. Jeg har blitt fanget i fellen. Jeg ER interiørarkitekt. Om du skjønner.

Nå kom jeg på dårlig hummør.

Jeg kanskje får skrive litt mer om samepolitikk. Sånn at jeg kan få tilbake passet mitt.
Bare at, får jeg påpeke, da jeg startet med blogging i 2005 var det mest meningsbloggere der ute. Vi var et gjeng som skulle skrive lett-blogger som en motvekt. Skrive for å skrive. Ikke mene for å mene.
Jeg er vel omtrent den eneste av oss som blogger enda, og nå har jeg blitt fanget av min egen hale som biter meg i hælene foran meg i sirkelen en plass, føles det som. Jeg får ikke helt forklart det. Og dette ble et innlegg med alt for mange paranteser og andre språklige virkemidler, utenfor kontroll.

Hilsen Den Gråtende Interiørarkitekt.

ps. Om dette ble for depressivt kan man gå hit istedet:
http://stuffofawesome.com/a-1st-grade-teacher-had-her-students-finish-well-known-proverbs-here-are-the-results-1309626004-5271.png.html#.Tif_bobgpc9.facebook
Jeg lo iallefall ganske mye!

øhhhh....

Jeg er ikke helt sikker på om sommerferieringen omfatter bloggingen. Skal man la være? (hypotetisk spørsmål stilt seg selv og ikke lesere) Men jeg liker jo å blogge, man skal jo gjøre saker man liker i ferien! Hm-hm-hm. Hva sier Luther om dette? For da har jeg tenkt å gjøre motsatt.

Iallefall tror jeg ikke at jeg kan fortsette å blogge om selve ferieringen. Men da har jeg jo ikke så mye å blogge om. Jeg kunne skrevet litt om overraskende mangel på sørvis når man skal kvitte seg med flerfoldige tusen (vel, mer enn ett) for å kjøpe produkt, hvor det hele ender med at man må ta med seg gamle tepper og tape tilbake til butikken for å pakke inn stolen som ingen er behjelpelige med å få verken hjemlevert eller flyttet på. Det hadde sikkert vært bloggmat. Men da blir det syteblogg. Og alt som er stasblogg er ferierelatert, så dette går jo ikke.

Neinei, jeg får reise hjem, da.

Museumssnytt- for virkelig spesielt interesserte

I dag har jeg fulgt etter feil kjærest igjen. Det er altså verre enn å følge etter feil mamma, som man gjorde da man var liten ogfikk være med i butikken.


Jaja. Vi ferierer videre! Museumsbesøk hører med, det er obligatorisk på listen. Vi vaklet mellom Vasa- og Etnografiska museet, (ikke bokstavelig) men tenkte at det sikkert var færrest mennesker på etnografiska, vel er vi på storbyferie, men vi er småbyfolk i hjertet.
Etnografiska museet i Stockholm er en av de verste museene jeg har vært på, men det gjør ingenting. For meg som er museumsfaglig er det ganske interessant. Altså, det var noen vanvittig kjedelige og uinspirerte og uinspirerende utstillinger, men det er jo interessant i seg selv!
Hvorfor blir det sånn?
Delvis tror jeg det er fordi utstillingsbiten er en veldig liten del av den museumsfaglige virksomheten. Den er på mange museer nærmest bare oppfattet som et litt irriterende biprodukt. Mye, det meste av arbeidet, får turistene aldri se. 
Mye av det som skjer, det meste, handler ikke om formidlingen rundt om i salene, men arkivering og konservering og byråkrati.
Folk som har kommet i skade for å være interessert i faget helt på egen hånd og forsøker å få noe relevant ut av utstilingene- ja, de er egentlig ikke prioritert.
Jeg tror ikke nødvendigvis museer reflekterer over dette. Jeg tror at de tror at de anstrenger seg, eller at det er sånn man gjør det når man anstrenger seg, men ta Etnografiska: Tekst-objekt, tekst-objekt, tekst-objekt, all tekst litt for liten og plassert sånn at om man skal lese den må man bøye seg ned med rompa ut og sperre bevegelsesmønsteret til de andre besøkende. (Jeg er jo en sånn som leser masse tekst på museum, jeg elsker det. Men det skal være sånn at også de som ikke leser teksten, ALL teksten som henger der i skriftstørrelse seks og uten lys, de skal også få noe utav utstillingen, og da mener jeg faglig og ikke bare i et underholdningsperspekiv.)
Men fint lyssatt. Pent oppstablet. Glassmontre uten fingermerker. Kjedelig. Som en coffe-table-utgivelse.
Hver gang du snudde deg og så på en ny del av utstillingen, var det som å se inn i et bokoppslag. Og det er jo estetisk tiltalende, men hvorfor er man da på museum? 


På Etnografiska kjente jeg at jeg rett og slett ikke var i målgruppen. Det var som om man ville si noe, men man orket ikke forklare det helt, så man pøste på med objekt med tilhørende tekst, objekt med tilhørende tekst, objekt med tilhørende tekst, objekt med tilhørende tekst, objekt med tilhørende tekst, objekt med tilhørende tekst, og så gikk man utifra at publikum klarte å lese seg fram til budskapet i utstillingen utfra dette.
Man orket ikke helt å ta tak. Eller stilling. Man orket rett og slett ikke gjøre en ordentlig jobb.
Der man kunne eksemplifisert budskapet ("Sverige møter verden" som i seg selv er inspirerende) med foreksempel ett tema/område/aspekt, si, Polynesia, og så gjort en grundig og ordentlig og ikke minst interessant utstilling utfra det, som sa noe om jeg vet ikke, det fremmede og eksotifisering og kolonimakt og turisme og misjonering og øh...det man vil ha frem. Istedet har man objekt med tilhørende tekst, objekt med tilhørende tekst, objekt med tilhørende tekst, objekt med tilhørende tekst, objekt med tilhørende tekst, objekt med tilhørende tekst, fra Indonesia og Australia og Polishavet og Dalarna og Grønland og Kina og Russland og Usa og Kanada og Polen og jeg aner faktisk ikke, for det ble for mye overflatebehandling.
Sånn var det med all tekst også. For likt, for mye på samme sted, for få valg tatt i forhold til utforming.
Det er mer jobb å ta noen valg. Men man mener kanskje ikke at det er en del av jobben.



Men det er jo oppløftende, det er absolutt bruk for meg!

Ferie, punktivis liste.

65 fahrenheit. Fahrenhetgrader.
Jeg har lyst å ha ferie resten av livet, dette er jo fantastisk!
I dag har vi sluttet sirkelen, på et lite og marginalt vis: da jeg dro for å se på denne leiligheten gikk jeg forbi et minigolfsted, og tenkte ÅÅÅ minigolf! DER skal vi gå å spille! Om vi nå får leiligheten. Det gjør vi sikkert ikke.
Jeg har ikke mast så mye på at der skal spilles, for jeg tenkte at det syntes sikkert ikke the Stig var sånn kjempegøy, men det viste det seg at joda, det var han helt med på, ikke bare sånn dette-kan-jeg-gjøre-for-din-skyld, men i realiteten.
Så det har vi gjort i dag. Akkurat som da jeg var syv og spilte bangolf på Piteå Haffsbad.
Jeg er like dårlig i dag som den gang viste det seg.
Det første hullet måtte jeg bare gi opp. Det første! Heldigvis er progresjonen ikke progressiv, om du skjønner, så bane to fikk jeg i det minste til.
Men det er ganske interessant og ikke minst gøy når to personer totalt uten konkurranseinstinkt spiller mot hverandre. Eller gøy. Jo, gøy. Ikkeno stress og is ved bane åtte. Det var nesten så vi kjørte en omgang til men man skal ikke overdrive i ferien.



Vi har ikke fått gjort alt vi skulle gjøre i ferien, men det er egentlig bra, jeg mener, det er jo ferie og ikke attraksjonsoppsamlingsheat vi driver med. Jeg har kjøpt ds3d og spiller Zelda, wuhu.
Ellers synes jeg ferien skal bestå av disse punkter for å gjelds:
  1. spise is
  2. ha fri mer enn ti dager i strekk. Egentlig sytten.
  3. spise ute
  4. kjøpe noe som er altfor dyrt
  5. gå uten longs
  6. gå uten votter og lue og helst uten jakke
  7. sove lenge
  8. sitte ute og drikke øl
  9. være våken midt på natten (frivillig)
  10. få skille
  11. plukke bær
  12. fiske i vann eller elv men ikke nødvendigvis på hav
  13. være på hytta
  14. få ny pannelugg

  15. lukte på lynglukt
  16. snakke med folk man ikke har snakka med på lenge
  17. dra på etnisk festival (landskappleik eller samefest)
og hittils har jeg oppfylt alt frem til punkt ni og tror at resten og kommer til å gå i boks.

Det er en hel del sjøltenkte punkter som ikke kommer til å gå i boks, og det er internett sin feil. Internett ødelegger den produserende produktiviteten, hvilket jo er miljøvennlig, men litt teit hvis man har sett for seg alt man skal sy og veve. Jaja. Får ta det neste ferie.

ups.

Jeg er rett og slett litt sliten av å ha ferie. I dag var det endatil bare 69 fahrenheit ute men likevel var jeg fri for futt. Men hva gjør det! Jeg har jo ferie!

Morgenen starta med et bjørnebærsuhell. Det er helt utrolig hvor mye man kan søle med en pakke tidligere frosne bjørnebær om man bare vifter litt ukonsentrert med den. Det så ut som et uhell med stikksagen altså. Jeg er glad min venninne Polly ikke var til stede på kjøkkenet, hun hadde besvimt.
Jeg tørket av så godt jeg kunne, uten briller for dem finner jeg jo aldri sånn der på starten av dagen, så tørket the Stig opp, og enda oppdaget jeg litt blodbadsrester ved siste sjekk.
Det jeg ikke sjekket før jeg la avgårde for å bli utslitt av storstaden, var hvordan jeg så ut sjøl.
Det burde jeg nok ha gjort. Innså jeg plutselig, men ganske seint.

Jaja.

Nå er det opptil flere kræsjende planer som skal avsegstyres, det går nok ikke.

fahrenhet til kelvin og hopp

Vi har hatt besøk og det var storstas, vi fikk grunn til å prøve ut en kro som vi har tenkt på å prøve ut mange ganger, og diskutert både det generelle rurale og samepolitikk og huspriser her og der og gamle uttrykk. Og! Sett en mann i båt midt i sentrum som rodde rundt med kjempenett og fisket, altså, på kran! En kjempestor slapp trampoline på stang som han senket ned under vann og heiste opp og håvet ut en fisk av! Er det lov! Hæ!

("Himmel og hav"- det er visst avleggs.)

Det har jo vært så himla varmt! Jeg får så slitsomme drømmer når jeg våkner og våkner av varmen, i natt var det noe langt og uavklart om røyskattfeller med inngang av fjær satt feil vei, uærgh. Det skal visstnok bli kaldere, da. Vi har jo fått oss sånn elektronisk temperaturmåler og alt. Det vil si vi har jo hatt den en stund, men den har ligget i garasjen i Kirkenes og målt temperaturen der, stille og rolig og nøyaktig, men ikke så veldig matnyttig tross alt. Nå er den framfunnet og satt til arbeid i vinduskarmen.
Vi har hatt glede av den noen dager.
Så måtte noen (ok, the Stig) bort og pille. Nå er den innstilt på fahrenheit og ikke satan om det er mulig å stille den tilbake. Uansett hvordan man trykker. Eller hvor hardt.
Så nå må vi ha en konverteringstabell ved siden av og konferere med den for å finne ut hvor kaldt eller varmt det er der ute.
I det store og hele er det lettere å gå ut på verandaen og kjenne etter, sånn som før.

zzzzzol

Mannen plystrer og lager sildemiddag. Jeg rydder. Har jeg sagt, jeg blogger jo egentlig. I dag var vi rett og slett litt lei av finværet og bestemte oss for å ta en kunstrunde istedet, som ble avlyst fordi alle galleriene hadde sommerstengt, én enkelt entusiat hadde imidlertid åpent, juhu, så vi gikk dit, ettersom vi er så glade i å gå. Etterpå kjøpte vi oss mengder med nye sko.



Nå skal jeg straks rydde i virkeligheten for vi får besøk i morgen og da kan det godt se litt standsmessig ut.

Ferie, altså, dette må gjentas!

Dette er faktisk første sommerferie på ti år. Bortreist sådan. Herrevoian så gøy! Man bare går og suller og tusler og hver eneste dag har vi spist ute på steder der vi i løpet av året har tenkt at der må vi spise en gang, og i dag har jeg badet! I vannet! Mens jeg solte meg! Sånn kan man altså holde på!

Ja, bortreist, det er jo feil, nå kom jeg på at jeg bor jo faktisk i Stockholm. Tenk at jeg bor i Stockholm! For et år siden bekymret jeg meg over pakking og skoling og nå bare bor jeg i vei!

Gud så mange utropstegn det var i dette innlegget. Jeg har nok fått en overdose d-vitamin.

oss nordinger

Ferie. Underlig konsept, men jeg tar det på strak arm. Det gjelder å ikke jobbe, men gå sakte, spise is, lese aviser, sole seg (KJEDEEELIIIIIIIIIIIIGGGG!), spise lunsj ute og ta en litt tidlig øl, ikke spare penger for pappa sier man reiser ikke på ferie for å spare penger og det gjelds nok også når man ikke reiser noen steder for å dra på ferie men har sthlmsferie, og å overvinne sin indre nording.
Altså den ikke akkurat lavmælte stemmen som brøler Det er SOOOL! Kom deg UUUUUUT! sånn at alt man gjør av planlegging bærer preg av panikk og lappen som klør i nakken blir sprettet av med skjelvne fingre som tar med seg to masker i singletten óg, UUUUT, UUUUT!, og man har ikke tid å vente på heisen for om kun to sekunder blir det sikkert overskyet og tre grader igjen.

Når man kommer inn fra solingen sliter man seg rett ut igjen, for det er jo sol enda, ikke kan man sitte inne ikke, men the Stig sier at man må overvinne sin indre nording for ellers så holder man ikke ut mer enn to dager ferie.

Så nå sitter jeg inne og blogger enda det er sol ute og mitt hjerte blør. Og øver meg.

Blogg: her, værsågod

I natt drømte jeg at foreldrene mine skulle skille seg, eller muligens ikke, og derfor var de i rettsak. Rettsal. Og forhandlet. De var liksom litt venner også, og skulle ikke skille seg, men så viste det seg at det var visst bare et slags spill, så de skulle skille seg likevel. Herregud. Og jeg var jo barnet i saken, så jeg hadde rett til å bli hørt, selv om dette barnet hadde rukket å bli trettitre.
Jeg var bare irritert på hele greia, så jeg sa til dommeren at jeg syntes dette bare var vas, de hadde åpenbart ikke tenkt å bli sammens igjen, og dessuten så hadde de det jo så fint som de hadde det begge to og var jo blitt skilt for over femten år siden, så dette gadd iallefall ikke jeg å være med på, så jeg gikk.
Og så gikk jeg.

Til et sted der det var vinter, for det var det utenfor rettsalen. (Det var derfor alle samene hadde hatt votter på seg inne). Der skulle det bli krig, finlenderne hadde tenkt å angripe over elven. Jeg hadde ansvaret for to forlegninger. De var tomme, men det var meningen at det skulle virke som om de var bemannet sånn at finenderne skulle angripe dem først etter tur, før den bemannede forlegningen, sånn at russerne som var på vår side skulle rekke å komme fram. Fra gjennom skogen.
Jeg grov noen skyttergraver foran den ene. Det var ganske lett, det var bare å skyfle litt med foten, soldatene var tross alt i legomann-størrelse, og så dro jeg til neste for å gi fyrstikker til han soldaten som skulle stå vakt der og fyre med alle kanonene. 
Mens jeg var der, ringte telefonen.
Det forekom meg at jeg ikke kunne svare med "ja, hei, det e ho Silje?" for jeg hadde jo blitt forfremmet, men var det til korporal eller oberst?
Det måtte jo være oberst, så jeg svarte, "ja, oberst Figenschou?"
"Ja, hallo" sa mannen andre enden, " det er fra Ving reisebyrå, jeg ringer for **** og *** Ulvang (foreldrene til Vegard Ulvang), som har en forespørsel. Du skjønner, de var jo på en rundreise i Finnmark for femti år siden, og syntes det var så fantastisk, og så på militærforlegninger rundt om, de har så mange gode minner, og nå lurte de på-" "Du, det skal stå et slag her, om en halvtime, dette har jeg virkelig ikke tid til, farvel."
Så sto jeg på skosålene ned hålka ned til hovedforelgningen, der vi slo ihjel tia med å diskutere de helt sjuke husprisene i Kirkenes.



Jeg har sommerferie. Det er meningen at det ikke skal skje noe interessant.

Aha! a HA!

Når du synger sulli lulli hanning kanning
(til alle mine ikkefolkemusikkenner: sulli lilli hanning kanning kom nu hjæm fra hauan, møtte æ en liten dræng som gjekk å gjette sauan, e han kvit, send han hit, e han grå at han gå, en han svart men kvit på bogen, la han gange att i skogen)
til en treåring og hun etter hver eneste gjennomsynging spør hva "kogen" er- så er ikke svaret, Men Ida, det e jo dær alle trærne e!
Innså jeg nå. Etter å ha sunget den førtihundre ganger og svart det samme alle gangene.
Svaret er selvfølgelig Men Ida, det e jo skuldra på sauen!

Herregud. Jaja. Nå er jeg reist så hun får bare vokse opp i trua om at sauen har en plass der alle trærne er, som kan være både svart og kvit. Som hun sannsynligvis allerede aner er galt, siden hun spør hver eneste gang.

Vi har forresten også lagt til et vers på Æ tjænte så længe hos en dalebondemann, -eller ikke vi, Ida har beordret det inn, og det er sånn:
Æ tjænte så længe hos en dalebondemann, æ tjænte mæ en traktor. Jenta fra Nøllevik ho tala til mæ, ka traktorn skulle hete. Traktorn hete GRÅTASS.
Dumme meg trodde selvsagt det var katta som skulle hete GÅKASS men det ble bare hyling hver gang jeg sang det på den måten. Til slutt fik vi det imidlertid på plass, til begges lettelse.
Det skal inn etter at man har tjent seg ku, men før hund. Så hvis alle bare kan oppdatere seg på det er det fint.

Ferri!

Jeg er på trøndelagsferie!

Det er skikkelig familieferie, og det går, siden det ikke er min familie som er involvert men min lånefamilie. Eller det hadde jo gått med min familie og, men de er jo tross alt skilt og med nye partnere så det kunne blitt litt spesielt.

Her er det mås, tjeld, trøndere, vekseltrøndere, kaker, brødbil, bondeland, rullestol, øl, regn, regn, sol, mye sjekking av yr.no, en syvårig turbo, en treårig bestemt sjarmbombe, og nesten huskjøp-
huff ja. Plutselig var det et perfekt slitt hus på Prestøya som var fire leiligheter og da kan man jo bo i en og ha verksted i to og det var slitt og umoderne og taklekkende og taksten var åttehundretusen og da bør man jo by selv om man sitter i en bil på motorveien i et annet fylke og ens far har vært på visning og er over seg og ja faen æh og nei det blir for travelt og improvisert, fanes!
Til slutt gikk det fuktskadede dobbeltbevinduede totalrenoveringsobjektet til 2.250.000.
Prisen var hinsides all logikk før vi fikk tenkt på å by.
Avogtil hater jeg Kirkenes. Siden jeg sannsynligvis bare må bli boende i Sthlm med de andre fattiglusene.
Hlvtte.

26te april

Jeg må skrive en tydelig mail. Det finnes tydelige mailer, strenge mailer, og sure mailer. Jeg har bare skrevet en sur mail en gang i hele m...