2016

I 2016 har jeg tenkt å være nådeløs med køsnikere. Nå er det slutt med silkehanskene.

Godt nytt år til alle dere andre.

Slutt med det der!

Guhd jeg blir matt av folk (kvinner) som omtaler seg selv som lille meg. Lille jeg! Tenk at lille jeg skal få Blædi Blædi.
Det er ikke greit med mindre du er dverg og du omtaler deg selv i en sammenheng der omgivelsene er bygd for ekstremt storvokste.

Sånn det ble, sånn

Det ble ingen utfart til kirkegården. Men det var jo allerede bestemt.
Derimot måtte vi dra og handle. Og jeg som hadde gledet meg til litt julefred.
Ikke for det, vi har en trivelig butikk og det var ikke noe særlig kø, men det var liksom tanken om at ikke noe mer måtte ordnes. Men det måtte det.
På lillejulaftnes kveld tok vi opp pinnekjøttet for å legge det i vann. Mamma hadde vært med meg og handlet pinnekjøtt, og beregnet at jeg trengte 250 gram pr pers. Og da vi tok opp våre ynkelige 250 gram hver innså vi at da skal man være rimelig småspist. Nå kunne vi jo tatt opp mer men vi skulle ha gjester på det samme pinnekjøttet tredjedagen og når man har gjester vil man ikke sitte og rope IKKE TA MER NÅ! HUSK AT STEFFAN OGSÅ MÅ FÅ!
Løsninga ble å ta opp en elg istedet. Og omstendig tørke de 500 gram som hadde ligget ti minutter i vann.
Så da måtte det ordnes elgetilbehør. Og drar man på butiken er det alltid litt til som må ordnes.
Men det er da greit det.
Og så skypet vi med hele slekta, i omganger. Jendor er veldig glad i å se på tv så han synes skyping er kjempegøy. Iallefall hvis han får høyreklikke litt også.

Men såpas mye styr med skypekø og steik og sauslaging ble det at jeg aldri kom meg ut av pysjamasen. Og det var jo egentlig litt deilig.

Jeg selvbedrar. Enligt traditionen.

I fjor feira jeg julen i Stockholm. Det var egentlig ikke noe eget valg, jeg var kjepesupergravid og kunne nesten ikke gå på grunn av et ledd i hofta jeg aldri skjønte så mye av fordi all kommunikasjon om dette foregikk på svensk og litt over hodet på meg. Jeg syntes det var litt trasig å skulle feire svenskjul.
Men jeg hadde planer for hvordan jeg skulle feire mest mulig hjemmejul.
Vi skulle dra på kirkegården. Og tenne lys. Bare det gikk i orden så hadde jeg liksom min jul i boks.
Nå kunne jeg riktignok ikke gå. Og det er langt til kirkegården. Men jeg hadde tenkt at the Stig kunne sparke meg på sparken. Ååååh så julete det kom til å bli.
Og nesten akkurat som hjemme.
Jeg vet ikke helt hvordan jeg så glatt kunne overse det faktum at vi a) ikke hadde spark og b) det uansett ikke var sparkeføre. Her har de jo barmarkssesong  på de underligste tidspunkt. Jeg var helt oppsatt i hodet mitt på at dette var en plan som kunne gjennomføres.
Jeg innså selvbedraget på lillejulaften. Ikke bare var det snømangel og sparkemangel, men det var jo faktisk også LYST. Det ble jo helt feil. Man kan jo ikke tenne lys i lyset. Det må man gjøre i mørtna. Men her blir det jo ikke mørkt før ved middagstid og da kan man jo ikke slepe seg rundt på fjerntliggende kirkegårder. Særlig ikke når man ikke kan gå mer enn ti meter av gangen.
jeg ble faktisk veldig lei meg da jeg innså dette.

I år har jeg gjentatt det hele. Ja, glem det med sparkeføre da, for jeg kan gå selv.
Men det er jo fortsatt LYST. Innså jeg i dag. Selv om jeg faktisk kommer meg til kirkegården i år blir det jo ikke plutselig mørkt bare for at jeg vil ha det som hjemme. Og det er fanden suse meg tretten grader ute!

Sukk.
Heldigvis har vi medbragt pinnekjøtt i det minste.


Julegaver

Jeg har kjøpt en julegave. (Jeg har kjøpt mange, men det skal ikke handle om dem.)
Det er et vindustermometer. Og jeg syntes det var så smart for det har sånne sugekopper på. Da kan man ta det av og på! Lett! Og man havner aldri mer i den situasjon at enkelte nærtstående individer forsøker å reparere et termometer som er fastskrudd utenfor vinduet på hybelen i tredje etasje ved hjelp av en lighter strukket med bevinklet arm ut av H-vinduet for så å forskrekket oppdage at termometeret tar fyr. (Ok, veldig nærtstående. Det var meg)

Det er to abere ved denne gaven, som er til noen i min egen husstand. Disse abere overså jeg bevisst i gleden over sugekoppene.
Jeg mener å ha hørt at sugekopper ikke fungerer når det blir kaldere enn minus tyve.
Og. Det går uansett bare til minus tredve. Så det er ikke et helt funksjonellt termometer.
Men det har sugekopper.

Jeg kunne ha avslutta der og holdt meg til ett tema pr innlegg, som Store Bloggere insisterer på at er veldig viktig for å få masse lesere, pluss det med masse bilder, men jeg hører jo aldri på noen så her er neste innspill:
Så dere at jeg skrev at jeg hadde kjøpt mange? Julegaver altså?
Det er helt upolitisk korrekt. Vi får jo sånn gratisavis for vår bydel her i Stockholm. Der er det alltid en fempågaten. Nå sist var spørsmålet "har du kjøpt julegaver?" ( Ikke "er du ferdig med julegaveinnkjøpene.")
Fire av fem svarer Nei for det bidrar bare til den svindlande överkonsumptionen i samhellet. I ulik språkdrakt.
Da jeg leste denne anketten (en..q...ueten?) tenkte jeg, som jeg har gjort så mange ganger i det siste:
Hadde Tilsammans hatt premiere i dag hadde ingen svensker skjønt hvor det er meningen at man skal le. 

Heller barnevernet

Noen sa at man må slutte å demonisere barnevernet ved å nevne dem i sammenheng med gulvvask og sånn. Jeg er helt enig. Heia barnevernet.
Jeg er dessuten mer redd for de der interesserte arkeologene. Jeg har nemlig hørt at om de finner noe interessant blir man som eier av tomta ansvarlig for å holde dem i kosten mens de leter. Det vil si, man skal vel betale dem ordinær lønn. Er det noe jeg ikke orker akkurat nå så er det et gjeng arkeologer som ligger og skraper på kjøkkengulvet mens de eter opp den siste rest av foreldrepengene mine.

Jeg har dessuten vasket kjøkkengulvet nå. Er det noen som har fundert på å utvikle et superlim basert på bananer? Hvis ikke, har jeg et punkt til "eventuelt" på møteordenen for neste års internasjonale romfarts- og forskningskongress.

Lengselen etter brødbakst

(tanakofta, du kan hoppe over dette innlegget.)

Selv om man er hjemme med barn, hender det at man leser en og annen blogg. Ikke så ofte som før. Men det hender. Og da kanskje bloggene til andre som er hjemme med (andre) barn. Og de skriver sånn Ja jeg baker mye for tiden hehe men jeg går jo hjemme i foreldrepermisjon. For eksempel.
Og jeg bare...jeg vet da sannelig om her kommer til å bli vaska til jul. For jeg går hjemme i foreldrepermisjon. Jeg har ikke tenkt å fortelle hvor lenge siden det er jeg vaska kjøkkengulvet for da kommer nok både barnevern og saneringseksperter og interesserte arkeologer.
Jeg får ikke gjort noe.
Når Jendor sover i løpet av dagen sitter jeg enten og stirrer dødt på internett eller så jobber jeg. Med den jobben jeg har foreldrepermisjon fra og som jeg har planer om at fortsatt skal være der når jeg er ferdig å foreldrepermiere. Jeg smetter inn en mail her og et svar der og forsøker å få to tanker til å henge sammen så jeg ikke virker helt hjernedød når jeg kommuniserer med folk som ikke er hjemme i foreldrepermisjon og som synes jeg bruker rimelig lang tid på å svare på de enkleste mail.
Jeg baker ikke brød.

The Stig sier at jeg må huske at barn er forskjellig, sover forskjellig, og det å være i foreldrepersmisjon og jobb samtidig er forskjellig fra de fleste andre driver med.

Jeg vil bake brød.
Jeg vil bake altfor mye brød siden jeg går hjemme i foreldrepermisjon.

dagens outfit

i dag har jeg skjørt. til mitt på leggen

litt fin/litt ser bare ut som en læstadianer.

En liten obserrvasjon med påfølgende spørsmål

Nå før jul er det veldig mange bokhandlere som selger gavebøker. Og her i Stockholm i turisttraktene er det mange giftshops.
Da spør jeg. Gavebutikk? Gavebok? Altså noe du ikke kunne tenkt deg å ha sjøl, men helst vi gi til noen andre? Hvor er logikken i det?

mvh frk

Kjære naboer i fjerde

Ja, dere ja. Det var en stund siden sist.
Jeg må i ærlighetens navn innrømme at jeg ikke har savnet dere.

Hør her: Når man klarer å vaske klær tolv timer i strekk, jmf booking av tvättstugan, så klarer man vel for fanden hoppe å plukke opp drithaugene etter den der monstrøse kamphunden man åpenbart tror man er i stand til å ta vare på, eller hva?

Det vil si

Ja det er jo ikke egentlig meningen å stoppe befolkningsveksten.
Jendor er jo mer enn en som skal feire livet hver natt i timesvis. Men akkurat nå er det såpass mye av det at overskuddet er litt borte. Og jeg får meg uansett ikke helt til å skrive om det der fortsatt tannløse lille smilet og hmmm-ingen når han spiser mandarin. Sånt gjør seg best live.

Nå har vi et lite forsøk gående der vi gjør det motsatte av hva helsesøstra sa. Hun mente vi skulle legge ham senere og senere til han sov hele natta, men nå kommer han seg i seng sånn ti -halv elleve, (for JEG klarer ikke legge meg noe senere) og synes 04.00 er en ok tid å stå opp på. Nå skal vi forsøke å følge de rådene det virker som om resten av universet gir: legge tidligere og blunde mindre. Skal han i seng klokken elleve må han jo ha en ettermiddagslur etter ettermiddagsluren. (Som er etter formiddagsluren som er etter morraluren)
Vi får se hvordan det går. Vi har jo forsøkt å legge ham tidlig før. Men det er lettere å stå opp klokka fire om man har lagt ungen klokka sju enn når man har lagt ham klokken halv elleve, iallefall.

Jah. Sånn er det. Jeg sendte min sjukt osugne kompis et bilde av Jendor Dritsøt etter den kommentaren og sa "men en sånn her vil man vel ha!". Hvorpå hun svarte "nja men en sånn mössa vill jag ha!"
Det kan jeg forstå. En lue våkner ikke klokken fire om natten og vil slå av en prat.

Man gjør sitt for kloden

En kompis av meg sa
"man blir sjukt osugen på att skaffa barn när man läser din blogg..."

Frk. Figenschou. Holder befolkningsveksten nede.

Emhnszftr...eh?

Jeg har begynt på tusen innlegg, men jeg er så trøtt. Kombinasjonen søvløs mamma og søvnløs baby= når mammaen endelig sovner, våkner baby=katastråf=dårlig grunnlag for blogging.

Hejdå.

Man gjør sitt for miljøet, iallefall

Du vet når du skal ta det der nye hurtigtoget, og så
-står det INNSTILLT når du kommer til stasjonen.
-og så er det satt opp buss men du har beibi og ingen vet om det finnes noe barnesete
-og så er det faktisk en av bussene som har barnesete
-men sjåføren forlanger at du fester det selv for han kan ikke med det
-og du påpeker at han har ansvaret for sikkerheten ombord og at du verken har sertifikat eller bil og dessuten har gått hen og kjøpt en togbillett
-og så kommer det heldigvis en annen passasjer og kan med det setet
-og så starter man på en lengre busstur med en beibi som ikke kan fordra å sitte i bilsete, og du har jo av den grunn kjøpt togbillett
-og beibien høylydt begynner å anklage deg for dårlig foreldreskap før man engang har kommet inn i Sverige, og det er langt igjen
-det er langt igjen
-og du er plassert ved siden av en svær hund og kjenner at allergien begynner å anklage deg for dårlig plassering
-og beibien etter tre timer sovner, ett kvarter før dere er framme på det stedet der dere skal bytte til tog
-og dere bytter til tog og beibien våkner men er tross alt ganske blid
-og så kommer det over høytalerne at dette toget kommer ikke til å gå noen steder, for det ligger et tre over en skinne en plass og mesker seg, og det er bestillt nye busser
-men man får beskjed om å bare bli sittende på toget for ingen aner når bussene kommer, og man får skifta bleie på beibien og strekket litt på kroppene
-og kjøpt en jåggert på bistrovogna, uvitende om at dette skal bli døgnets eneste måltid
-og konduktøren kommer og sier at det ikke er barnesete på de bussene, og det er bestilt taxi
-og etter en time kommer det en taxi, og man ut av toget med alt sitt pikkpakk, men det barnesetet er for et barn som minst kan den lille multiplikasjonstabellen
-og så bestilles det ny taxi
-og så kommer den etter en time, og den har barnesete, men sjåføren vet såklart ikke hvordan det festes, men man gjør sitt beste
-og man starter ferden mot neste sted der man skal bytte over til tog
-og så må sjåføren bare ha en røyepause
-og beibien liker ikke å sitte i barnesete
-og sjåføren kjører feil
-men etter et par timer kommer man fram
-og så er det en ubemannet stasjon,
-og ingen vet noenting,
-og det er info på skjerm,
-og den endres,
-og endres,
-og endres,
-og man hit og dit med barnevogn og kofferter og stellebag og ryggsekker og en beibi som alvorlig vurderer adopsjon
-og man finner et tog som står på et spor som det ifølge en skjerm skal gå et tog ifra, men det står Gøteborg på toget og dit hadde man ikke tenkt seg
-men passasjerene på toget sier at toget kanskje skal til Stockholm
-og etterhvert finner man en konduktør som sier at det muligens stemmer
-og man bare prekeverer seg og venter for det er jo ikke noe vits å vente ute på perrongen
-og man bytter bleier og får strekket litt på kroppene
-og går gjennom julegavene og spiser det som er spiselig
-og så kommer det en ekstremt pratsom sverigedemokrat og forsurer miljøet
-og timene går
-mange av dem
-og så sies det over høytalerne at toget skal gå til Stockholm om man bare finner noen som kan kjøre det
-og man lurer på hvor vanskelig det kan være og vurderer å tilby seg
-men man har verken sertefikat eller bil
-og beibien begynner å bli skikkelig, skikkelig lei og har begynt å forhøre medpassasjerene om adopsjonsmuligheter
-og timene går og så kjører toget, mot Stockholm
-og dit skulle ikke sverigedemokraten men er desverre fortsatt ombord på toget
-og to timer senere er man på t-centralen
-og det er ikke så lenge til banen man skal med går
-og beibien sover
-og fjorten timer etter at toget aldri forlot Oslo er man hjemme hos seg selv
-og det finnes en frosenpizza i fryseren
-og beibien synes at nå er det på tide å stå opp
-men lar seg overtale til å sove litt til
-og man kommer seg i seng

Ja, sånne dager vet dere. De tar litt på. Da tenker man at "hurtigtog" er en unøyaktig betegnelse.

Når jeg tenker meg om-

Man skal vel snakke om julen!
Jeg har ikke pyntet til jul enda. Det skyldes delvis snørr og delvis at vi ikke har vært i Stockholm og det er der jeg pynter til jul. Eller jeg pynter i Kirkenes også, men ikke i år og det er litt annerledes uansett på grun av nomadiseringen og nå ble en veldig enkel setning som vanlig unødvendig komplisert av at alt skal korrigeres.
Jeg har ikke pyntet til jul.
Jeg og søstersen skulle ha juleverksted men det ble byttet ut med en slags quiz. Eller det var en helt vanlig quiz, med lokalt tilsnitt. Hvilket år ble selskapet Sør-Varanger Invest stiftet? Hvilken idrett er E. Gimse kretsmester i? Hvilke steder er nevnt i Sør-Varanger-sangen? Solemia fikk ett poeng på hele quizen. Varangerfjoooorden er helt riktig nevnt i Sør-Varangersangen. Hun kunne jo også nevnt Sør-Varanger. Men det var det ikke en eneste deltager om tenkte på. Det var veldig artig men ikke så julete, innså vi sånn i ettertid.

Og jeg og mamma har vært på julegaveshopping og vi er nå, 6te desember, ferdig med julegavene. Flinkflinkflink. Det var en litt forvirrende seanse for først dro vi og kjøpte noen bøker til enkelte nærmeste, og så plutselig skulle mamma begynne å dra meg inn i klesbutikker og bare Den va vel fin? Den her da? Lik du den her? Og jeg bare inni meg ååååneeeeei og jeg var jo ikke forberedt på at vi skulle kjøpe julegaver til meg også og skulle ønske jeg var mer forberedt for jeg er ikke spesielt glad i å handle klær på kommando og det ender bare med at jeg i desperasjonen finner noe som kan gå an men som ikke egentlig er noe jeg har ønsket meg. Men så fant jeg en kjempefin kjole!
Den her ønske æ mæ!
sa jeg og mamma så på meg og sa Æ har kjøpt julegava til dæ.
Jeg aner ikke hva vi holdt på med inne i den klesbutikken.

Julen skal tilbringes i svenskelandet. Vi gjør som vi gjorde i sommer da var vi en hel måned av sommerferien i Stockholm, og tar juleferien også der. Litt synd at enkelte koftesyende individer skal tilbringe samme tid i Kiruna, jeg hadde tenkt å tilsnike meg litt hjelp med armene. Men er det noe som er sikkert når man driver og tvangsnomadiserer på denne måten så er det at det kommer flere sjanser.

Javel, dette innlegget handlet veldig lite om julen.
Jeg skulle ha skrevet om de der pingvinene.

Hei

Ja jeg er ikke død altså.
Men ganske trøtt og litt snørrete, om det gjelds?

Egentlig ikke. Såh, hva skal vi blogge om da? Pingviner?

Påstand mot påstand

I natt kom det en innvandrermann og banket på og skulle selge varene sine fordi han så at det var lys hos oss.

Denne historien beviser at jeg, selv om jeg påstår det motsatte, HAR duppet av litt en eller annen gang mellom midnatt og klokken fire, som er det strekket med tid vår alles kjære Jendor valgte til å feire livet, samt synge ambulansesangen sin. The Stig, derimot, benekter at dette har funnet sted og var dermed beviselig våken. Og tok seg av barnet.
Historien kunne jo bevist det motsatte, at jeg var våken og the Stig sov, hadde den vært litt mer sannsynlig. Og hadde det ikke vært for at jeg husker at jeg sendte the Stig ut for å snakke med mannen. Og siden the Stig ikke husker dette er det derfor sannsynlig at det er jeg som tar feil, og faktisk fikk meg noen minutter på øyet i natt. I motsetning til visse andre. Som satt på kjøkkenet med vårt lysvåkne barn. Med lyset på. Sånn at innvandrermenn kunne se det at vi var oppe midt på natten.

Det beviser også at jeg er mer påvirket av mediebildet av innvandrermenn enn jeg har trodd. Skummel mann om natt= innvandrer.
Bortsett fra den gangen det var en prest i refleksvest. Da var jeg ikke så påvirket av mediebildet.


Det jeg savner mest

Det jeg savner mest når jeg er hjemme, er kjøleskapet mitt. Og det er dét jeg kommer til å savne aller aller mest når jeg slutter å nomadisere.
Altså, vi har kjøleskap i Nordnorge. Også i Kirkenes. Ikke bare jordgammer. Jeg mener at jeg savner innholdet. Det er så luksuriøst og eksotisk i Sverige. Pølser og oster og rogn og små artige juser og jåggert og jeg aner ikke hva halvparten er.
I Norge er det Jarlsberg, om man skal feire litt, og Gilde salami. Kanskje jåggert om man har vært i Finland og handla.
Utvalget i en velassortert dagligvarehandel i Norge er som på en selvbetjent, vinterstengt bensinstasjon i Sverige.
Det er en annen verden.

På den annen side: Fryseren i Kirkenes er mye mer interessant en fryseren i Stockholm. Isbiter, liksom. Det gror vi i takrenna hjemme, det! Her bruker vi fryseren til elg og hval og rein og multer og blåbær og torsk og rør og kveite og russekrabbe.

Men likevel.
Kjøleskapet.
Jeg kommer til å savne det.

Forskjellen på å ha småbarn i Sverige og Norge:

Helsestasjonen, Norge:
-Til lønsj kan du jo gje han ei brødskiva med leverpostei eller nåkka.

BVC, Sverige
(deler ut heftet "BARNMAT- råd och recept")
lunch: Puré av potatis och grönsaker. Kött- el. fiskpuré med en matsked extra fett. Sås. 
Dryck: Vatten. Efterrätt: riven frukt- eller bärmos. Bröstmjölk.
Og lunsjen er altså etter mellommåltidet "leverpastejmacka, fruktpuré, bröstmjölk" som er det mellommåltidet som er etter frokost, og før mellommåltidet
"gröt med frukt eller bärbitar, en matsked exstra fett, bröstmjölk", som er det mellommåltidet som er før middag. Før middag, altså. Jeg gjentar det bare likegreit.

Jeg begynner å skjønne hvor svenskene har lunsjkulturen sin ifra.

Åkei. Gruva.

Dere som leser bloggen min og ikke er fra Knirkesness, lurer sikkert på (eller, egentlig er dere vel totalt uinteressert i) hvilken gruve Åkei. Gruva er, men jeg tenker på Sydvaranger. Selskapet. Som har holdt liv i kommunen i så mange år, faktisk helt fram til totusentallet, men som så ble avviklet. Og som så ble påviklet igjen, av noen australisensere vi ikke aner hvem er og som slettes ikke holder liv i kommunen lengre, men som igjen står for en stor del av arbeidsplassene.
Den gruva.
Den gikk gaiken.
På onsdag her i forrige uke.

Og selv om jeg har mange venner som jobber der, og selv om det er litt krisestemning nå, så håper jeg faktisk ikke de der interessentene det ryktes om kommer på banen men holder seg unna. Jeg håper gruva forblir nedlagt. Ikke fordi den forurenser og holder meg låst i pendlertilværelsen på grunn av huspriser og et sinnsykt leiemarked, men fordi vi har ikke godt av den.
Det gikk faktisk ganske bra uten. Lav arbeidsledighet og stor trivsel.
Og så starta den opp igjen og VI DIT alle sammen og atter engang har vi gjort oss avhengig av en forurensende ikkefornybar ressurs, og om disse interessentene kommer og redder oss og får gruva igang igjen, og kompisene mine på nytt har jobb, så kommer dette til å skje igjen.
Og kanskje igjen og igjen, tilogmed.
For malmen varer ikke evig, og kanskje klarer vi nå å holde gruva igang i ett strekk til den er tom, men sannsynligvis ikke. Og om vi gjør det, så sitter i her igjen om en femten års tid, og har gjort oss enda mer avhengig og har en enda mer ødelagt fjord enn vi har nå.
Det er bare å utsette problemet. Vi klarte oss kjempefint uten, helt til den starta opp igjen, da er vi plutselig avhengige av gruva som arbeidsplass.

Så jeg sier: det er nok. Nei til gruve.


ÅEH!

Når Jendor endelig har sovna.
Etter opptil flere omganger i bæresela.
Og noen begynner å borre i en nærtstående vegg med slagborren sin.
Vet dere, da ønsker jeg inderlig at vedkommende står på en høy stige og ramler ned og slår seg så han nesten dør.

Og det er jo ikke pent, for vedkommende er vel bare på jobb,
men
I HELVETTE DA!

For jeg har et ENORMT behov for å snakke om energimåling

Autokorrekturen på telefonen min oversetter konstant "jeg" til "kWh".
Jeg kan ikke tenke meg noe mer upraktisk. Eller idiotisk.

Brio: P.S.:

Dette er dyrelyder jeg kan:
(Anse meg som et tverrsnitt av befolkningen. Værsågod å gjør bruk av denne informasjonen, om dere føler for det)

Ugle
Alle vanlige norske gårdsdyr, ikke lama og struts og sånn
Katt
Hund
Ulv
Lemen
Rein
Ea
Skjære
Titting
Bjørn
Løve
Gaupe (hvis den freser og mjauer?)
Slange
Mus
Sjimpanse
Frosk
Hval


Kjære Brio

Jeg vil henlede oppmerksomheten til en bok dere har gitt ut. Jeg vet ikke hva den heter, for den har ingen tittel, det er en bok helt uten tekst. Og det er det jeg vil snakke litt med dere om.
Når man gir ut en bok med bare bilder av dyr, og ingen tekst, hvordan skal man da som foreldrepersolighet lese denne boken? Det er vel nærliggende å løse det ved å lage dyrelyder?
"Se, der er ei ku. Møøøøøø, sier den." Noe sånt. "Se, der er ei ku. Den har et litt spesielt fordøyelsessystem, den har fire mager. Det er vommen, nettmagen, løypemagen og bladmagen" fenger ikke oppmerksomheten til et barn uten språk på samme måte. Og jeg går ut fra at det er denne aldersgruppen denne boken er tenkt for, bokens ikke akkurat naturlige anatomiske estetikk tatt i betraktning.
Som foreldrepersonlighet opplever jeg, med denne antakelsen i mente, det litt problematiske eller rett og slett litt i overkant utfordrende i at utvalget av dyr er dette: (in order of appearance)
Kanin. Kaninbaby. Ekorn. Bever. Rev. Pinnsvin. Bjørn (HURRA!) Fisk. Elg. Meitemark (!!) Udefinert titting.
Les gjennom den lista en gang til.
Kanin. Kaninbaby. Ekorn. Bever. Rev. Pinnsvin. Bjørn. Fisk. Elg. Meitemark. Udefinert titting.
Jeg føler meg også litt lurt av omslaget, for både på forsiden og baksiden er det en ugle.
Dermed var jeg overhodet ikke forberedt på hvordan innholdet skulle sette mine ellers helt adekvate dyreimitatorferdigheter på prøve.

Dere kan jobbe litt mer med neste utgivelse, synes jeg.

Med vennlig hilsen.



det fartes

Nå forbereder vi abfahrt zu heimatlandet. (Nei, substantiv behøver ikke stor forbokstav når det uansett er tulletysk)
Det var litt enklere før. Før-før var det enda enklere, da behøvde man ikke å tenke på Jendor i det hele tatt, men før, etter før-før, var han jo bare en knirkende liten nyfødt geleklump og ganske lett å reise med. Eller en litt større klump. Men enkel. Når vi var to om det, ihvertfall. Eneste gangen det var litt problematisk var den gangen flypersonalet kom og sa at nå skal vi lande, babyen må sitte. Oppreist. Han var helt nyfødt og hadde ikke en muskel i kroppen men sitte skulle han. Veldig stressende for både barn og foreldrepersonligeheter, vi måtte stable ham opp og forsøke å holde kroppsdelene i sittende stilling. Ikke bra.
Da skrev jeg et klagebrev til sas, da.

Og så var det lettere før, for da tok vi med oss et sånt babynest, og så kunne han sove hvorsomhelst både dag og natt. Og sitting var han ikke så interessert i. Nå har det gått....eh....hvor lang tid? Ikke så lang tid egentlig. En måned? Og han både kaver og sitter så nå må det orges seng og babystol sånn at det blir et barnesikkert miljø dit vi kommer. Papp-plate foran sofa, som min søster forslo som seng med sikring, går ut.
Så det blir endel forberedelser. Og de er det andre som tar seg av. For vi kan jo ikke ta med babyseng og babystol på tog og fly. Så det er kanskje enklere nå, for babaynestet måtte man jo huske selv...


En kunstner redder sine verk

Neste gang jeg sjekker inn på hotell skal jeg si:
-Hei! Jeg heter Silje og det skal være booket et rom til meg her? Og så vil jeg at du bytter det rommet til et som ikke ligger rett oppå eller vegg i vegg med nattklubben.
   For det er det rommet jeg alltid får. Slår ikke feil. Kombinasjonen hotell og diskotek/nattklubb er av en eller annen grunn veldig veldig vanlig men også veldig veldig dårlig.
"Nå tar vi og bygger et hus der vi blander folk som vil danse til drithøy musikk med folk som har betalt for å sove! Kjempegod ide!"
Særlig når man er småbarnsforeldrepersonlighet og har gledet seg i tre uker til å sove hele natten.
Nattklubben stengte to og jeg måtte opp halv syv.
Men. Det var veldig god frokost så det hjalp litt. Og trivelig selskap.
Og dette var strengt tatt den andre natten på hotellet. Den første natten var ikke nattklubben åpen så lenge og jeg måtte heller ikke så tidlig opp. Men jeg har nå tenkt å sutre litt likevel da.

Og så har jeg jo hatt åpning og en egenpresentasjon. Av den grunn bodde jeg på hotell. Verket jeg har med på utstillingen hadde altså fått byttet ut en del og fjernet andre. De som var ansvarlige for utstillingen hadde gjort så godt de kunne for å redde/rydde opp i fadesen, men jeg ville likevel gå og se på verket før åpningen og gjøre det som måtte gjøres. Det var åpning tolv, og halv elleve sto jeg i utstillingen med arbeidshansker. En halv time senere var jeg godt i gang med å få arbeidet i havn, verket var ganske presentabelt igjen men plutselig sto det tjukt av folk rundt meg. Kunsthallen hadde åpnet elleve. Og ikke tolv som alle hadde sagt til meg. Så der sto jeg og skulle fikse et verk, med publikum. Absolutt verste jeg vet. DA var jeg sur da. Jeg måtte bare smelle det sammen og gå og koke i et hjørne.
Og selvfølgelig svikta teknikken under presentasjonen min, men jeg hadde fått alvorlig bra tilbakemelding fra opptil flere vektige folk så jah æh. Drit. Drit i driten, det var verdt det. Selvom jeg tilogmed jobba gratis.

Men jeg er skikkelig trøtt. Til tross for at jeg gikk forholdsvis tidlig fra middagen. For å gå å legge meg.
På en nattklubb.

S l g n e s lille k l a g e s a n g

Skremt av min egen villmarkskjøring med fly går nå første etappe med tog når vi nå skal til Norgesland&rike. Eller, strengt tatt går vel første etappe med t-bane for vi har ikke togstasjon her vi bor. Eller, STRENGT tatt går vel første etappe til fots for vi har ikke t-banestasjon i stua.
Sånn. Nøyaktig må det være.
Litt nervøs for Jendor+sitte stille på tog, men i det minste slipper vi dotter i ørene. Eller ikke vi. Jeg. Jendor får ikke dotter i ørene.

Men først skal jeg til Luleå og snakke litt om meg selv på en utstilingsåpning der jeg har med et verk. Ikke noe nytt, det har vært på turne i nesten ett år tror jeg?
Jeg fikk et bilde i går, de har satt det opp, men syntes det så litt rart ut.
Det gjør det.
Det mangler deler, og et av de tidligere utstillingsstedene har byttet ut en del med noe de hadde liggende.
Det er ganske uproft, og jeg blir litt oppgitt. Jeg lo litt da jeg så at jeg var omtalt som SLGNE i programmet, men de syntes vel det lignet tilstrekkelig på Silje. Men å rote bort deler av et verk? Det er noe annet. Og de bare "du hadde vel regnet med at verket skulle endre seg litt med så mange som skal sette det opp?" ("De" er ikke kunsthallen i Luleå, der det skal stå, men de opprinnelige kuratorene for hele turneen) og ja, jeg hadde regnet med at verket ville endre litt karakter fra sted til sted når forskjellige folk skulle sette det opp, men jeg hadde ikke regnet med at deler skulle byttes ut eller forsvinne.
Ærlig talt.

Vi trenger mer profesjonalitet i kunstfeltet.

frk figenschous lille klagesang.

Det er en litt upraktisk kombinasjon det der, å ha en unge som ikke vil sove samtidig som man selv er litt generelt søvnløs. Fra før av, mener jeg.
Jeg har aldri sovnet lett, det tar stort sett en times tid fra jeg legger meg til jeg sovner, eller mer, og det spiller ingen rolle hvor trøtt jeg er, jeg kan ha vært på fisketur hele natten, jeg får ikke sove når jeg legger meg. Da jeg var gravid fikk jeg sovepiller for det var ikke bra for noen å være så søvløs, men nå må jeg jo faktisk våkne om enkelte (Jendor) har noe på hjertet . Og da er vi i gang igjen, Jendor sovner så småningom, jeg får ikke sove. Det er som om jeg ikke husker hvordan man gjør det. Sånn har jeg vært siden jeg var bitteliten. Og det er jo greit, det er min greie liksom, men nå MÅ jeg sove. Om Jendor har kjørt full underholdning natta før, og kanskje natta før der igjen, og der igjen, da er man trøtt da.
Og da blir man så fortvilet når man ikke får sove.
Sovnestress er det minst fruktbare. Om man tenker at nå må jeg sove da sovner man ikke. Men hvordan unngår man å tenke det?

Nå er jeg så trøtt at termostaten har gådd gaiken. Da er jeg på mitt trøtteste. Jeg er varm og kald og varm og fryser og er altfor varm og så fryser jeg. Og så har jeg teppeavbank på øynene. Samtidig skal jeg passe barn og skrive en egenpresentasjon til torsdag.
For jeg er jo frilanser. Den der vikaren som aldri møtte opp, vet dere.

Nå lurer jeg på om jeg skal bikke hodet framover og sove litt, eller ta en kaffekopp.
Grusomt spennede, følg med, følg med.

Ikke den årlige årskavalkade.

Jeg har ikke valset inn i noen fler masseslagsmål siden sist.
Det var visst et bryllup som utartet.
"Vi har alt vi trenger, og ønsker oss ingenting, men hvis noen kunne stelt i stand et masseslagsmål hadde det vært utrolig kjekt!"

Det jeg derimot har gjort siden sist, er å ferdigskrive årets "den store årskavalkaden!"-bloggpost.
Det var deprimerende lesning. Ikke fordi det har skjedd noe deprimerende, men det ble ganske så glassklart ettersom teksten skred fram at det er jeg alene som er skyld i klimaendringene med min uvettige farting mellom Stockholm og Kirkenes.
Det går jo ikke tog, vet dere. Eller, man kan ta ferge til Helsinki og tog til Rovaniemi og buss videre derfra til Neiden, og så sikkert fått noen til å hente der, men det moderne mennesket vil ikke bruke ukesvis på transportetapper. Så jeg flyr. Og dreper miljøet.
Og så kunne jeg ikke huske noe av hva som var skjedd i en eneste måned, eller jo, det kom en unge utpå vårparten, men ellers huska jeg mest hva NAV hadde stelt i stand, og er det noen andre svangre frilansere der ute, så er mitt råd å fylle ut søknadsskjemaet for arbeidstakere med navn og telefonnummer og ellers skrive JUBA JUBA over hele arket. Det er like effektivt som å sette seg inn i hva som etterspørres og trengs.
Dette er et seriøst tips.

Så derfor blir årskavalkaden i kladdeboksen.

Kavalkade. For et ord.

A grand day out

Først skulle vi gå en tur på brukthuset bort i gata her og se etter en kommode og deretter videre på tur i skogen men da vi kom til brukthuset oppdaget vi at vi hadde punktert. Barnevogna altså. The Stig trodde jeg påpekte at en kommode jeg stå og så på hadde flatt hjul men jeg mente oss. Vi tutla oss litt betuttet hjem for å der oppdage at vi hadde kjørt i stykker reservedekket vi hadde tenkt å bytte til. Men så bor vi jo så fantastisk til at den beste sykkelmannen i Stockholm har verksted borti gata, så vi tutlet oss videre dit, med de istykkerkjørte resevedekkene på vogna, og det punkterte hoveddekket i neven. Da vi kom fra sto han og krangla med en kunde. Kunden ville betale mer og han nekta å ta imot. Kunden syntes det var altfor billig for godt håndtverk og sykkelmannen synes ikke det. Kunden kastet fra seg pengene og løp.
Jeg blir så usikker når det er andre betalingsformer enn jeg er vant til.

Etter å ha mislyktes med betalingen, men lyktes med å få reparert dekket ("Sykkelreparatører lapper ikke, de selger deg ny slange. Jeg lapper, jeg") og dermed atter kommet i de kjørbares rekker, holdt vi på å bli nedkjørt i et gangfelt av en som åpenbart hadde det sinnsykt travelt. Deretter vandret vi rett inn i et masseslagsmål. U-sving.
For meg så det ut som de sloss med jernrør men på nyhetene sa de at et tredvetalls menn slåss med påkar, og min veninne Mari har lært meg, under et OL for noen år siden, at påk betyr fjernkontroll.
Min handlekraftige mann bestemte at familien skulle gå en omvei, så det kan være nyhetene har rett, jeg fikk ikke sett så nøye.

Deretter satt vi lenge hjemme hos oss selv og hørte på sirenene, det kom alvorlig mange ambulanser og politibiler, så jeg begynner å ane at påk ikke betyr fjernkontroll overalt.
Jeg håper i mitt halvmørke indre at han som hadde det så travelt over gangfeltet der vi kom med barnevognen, har blitt fraktet med en av de ambulansene.
Og at det gikk bra til slutt såklart, men han kan godt ha litt vondt en plass. Og så kan han ha blitt fraktet litt med politibil også, når det ble klart at han kom til å overleve.
Såpass unner jeg ham.

Eller det gjør jeg faktisk ikke. Jeg håper det gikk bra med alle men man MÅ ikke kjøre tulling over fotgjengeroverganger der folk kommer med de veldig små beibiene sine. Selv om man har et masseslagsmål man skal nå.


Ho Jendor

Når man er veldig trøtt, og det er man jo ofte, sikkert fram til ungen kommer i førtiårskrisa, kan man, jeg mener jeg, altså jeg kan bli veldig i tvil om det nå var en gutt eller jente jeg hadde?
Han heter Jendor. Han er en gutt. Men i trøtthetens dypeste tåkedaler tenker jeg ofte "hun".
Og så korrigerer jeg meg selv og tenker "nei HAN!" Nå har jeg gjort det så ofte at jeg har begynt å tenke "nei han! Nei nei HUN!"

Vanligvis har jeg kontroll på det. Det er bare litt tøvete når reptilhjernen har tatt over og det er ganske ofte for tiden.
Jeg tror forvirringen kommer litt av at jeg hadde en lillesøster som var så mye yngre enn meg at hun liksom er mitt livs første beibi. Hjernen har blitt preget, som en annen gåseunge. Beibi=Solveig.
Jeg har ikke klart å tenke meg fram til dette selv, men en gang vi var ute og flydde og Jendor kom til å sparke en danske, sa jeg "nei men Solveig!" og der forsnakket altså hjernen min seg litt men jeg var snar å legge to og to sammen med det lilel jeg haded tilgjengelig av hjernekapasitet der og da, og tror altså selv at jeg har løsningen på forvirringen.

Det betyr ikke at det er slutt på forvirringen. Bare at jeg vet hvorfor den er der.

Bare så du vet det så har du hjerneskadet ungen din

Det er ikke så ofte jeg blir ordtømt, men nå kjenner jeg at jeg strever litt.

For å ta den enkle delen da: når man får en beibi så sover den, den spiser, og den bæsjer. Det er forholdsvis enkelt egentlig, men likevel er det tusen ting man kan lure på. Man kan spørre helsesøster men man kan også prøve seg på internett om man føler for det. For veldig ofte er det andre som har lurt på det samme innenfor de tre variablene og allerede mens du taster inn det første ordet i søkefeltet spretter hele spørsmålet fram. Du er ikke alene.

Men så er det den delen som får meg til å bli litt blank inne i hjernen. Og det handler om hvordan folk snakker til hverandre.
For veldig ofte når folk spør om sånt som andre har svaret på, spør de inne i forum. Og da er det andre mødre, altså andre vanlige folk uten nødvendigvis noen relevant utdanning, men med en relevant erfaringsbakgrunn som svarer, for de har kanskje opplevd det samme og fant en løsning.

Og plutselig ble de Kim Hitler Jung Il.

Jeg har jo en viss erfaring med koftepolitiet, men dette altså. Mer skråsikre mennesker har jeg aldri vært bort i. De har klart den evulosjunære genistrek "å forplante seg", godt hjulpet av naturen må jeg få legge til, og dermed skal resten av verden ta å roe ned to hakk for her kommer en som vet best!
Og når det gjelder koftepolitiet så kan det jo være litt sårt og sånt for det handler mye om identitet og makten til å definere den, men om noen sier det er feil med holbien din så er det tross alt bare holbien din. Men mødrehitlerne! De sparer ikke på kruttet og sløser ikke med medfølelse! "All nyere forskning viser at om du lar ungen din ligge å gråte så får den hjerneskade. Selv om du er inne og "roer den" (jeg tror nå ikke den ungen din blir så veldig rolig jeg da) hvert tredje minutt som de påstår på helsestasjonen. Så nå har ungen din fått en hjerneskade."
Jeg finner ikke på engang. De sier sånt.
"Jeg ville heller hatt en pistol mot hodet enn å la MIN unge ligge i seler. Du skriver at hverken du eller ungen får sove om natten om ungen får ligge fritt men dette er kun en liten periode av livet ditt at du våkner hver halvtime, og du har valgt det selv. Jeg ville ALDRI lagt min unge i seler."
Eller bare en helt enkel: "Jeg tror nå ikke de babybjørn selene er så veldig ergonomiske jeg da".
Den siste er kanskje mest talende. Forumdeltageren aner ikke hvordan selene ser ut, hvorfor de påstås å ha blitt mer ergonomiske i denne utgavene, men hun tro nå ikke, hun da. Og da har hun rett.
For...det har hun bare.
Og jeg blir stum.
Forholdsvis stum da.
For jeg klarer jo å gjenfortelle hva jeg har opplevd ute på internettet, men når jeg skal begynne å forstå eller forklare hva som skjer i hodet på de damene der, så blir det tomt.
Jeg skjønner ikke hva slags mennesker de er.

Ah, nei, takke meg til helsestasjonen. Det er sikkert mange fornuftige svar på nett, men da må man forsere morsfascistene og jeg kjenner at det orker jeg bare ikke.
Når det gjelder å ta vare på sitt eget barn er jeg mye mer for det opplyste eneveldet fra helsestasjonen enn diktatordemokratiet der ute.


utland

Jeg har vært en tur i Stavanger. Jeg skulle på en fest som fulgte et bryllup jeg ikke skulle i, men så ble festen avlyst for Livet skjedde, og så ble det vi tilreisende som møttes og spiste middag på indisk restaurant. Med fly og hotell er det den dyreste indiske middagen jeg noengang har spist, men så absolutt verdt det. Det var jo den giftede og de tilreisende jeg kom for å treffe og nå fikk jeg gjort det uten en masse festing oppetter veggene.

Det slår meg ofte, eller ikke ofte kanskje men når jeg er ute og reiser da, at norgeslandet er ganske mangfoldig. Jeg innbiller meg at stavangerangeranerne ser ut på en spesiell måte. De ser nesten litt samiske ut, men på en litt sånn forblåst måte. De lukker øynene mot vinden.
Og så blir jeg så fascinert av at det finnes så mange steder der de har sine egen små skikker og sin egne lille kultur og for å ikke snakke om dialekt da. På en måte vil jeg liksom vite mer men på den andre side er jeg helt fornøyd med å stå og registrere at det er sånn det er, slik gjere dei der.
Rogaland er absolutt ikke Trøndelag. De er nesten som to forskjellige land.

Jeg tror har lyst å være deilig unyansert og slenge ut: sånn tror jeg ikke det er i Sverige.
Og det er jo min blogg så da skriver jeg dét.


Du er nr IDIOT i køen

Tro om jeg rekker å stille et kjapt spørsmål i chatten til nav, mens Jendor enda er i godt humør, tenkte jeg, multitaskeren.
Jeg skal holde et halvtimes foredrag en lørdag om noen uker, det er betalt og jeg får jo foreldrepenger. Og det er jo feil. Jeg må jo gjøre ting rett.
Det eneste skjemaet jeg har funnet må sendes inn seks uker før man starter i arbeid og må underskrives av arbeidsgiver, jeg er selvstendig næringsfordrivende, har ikke arbeidsgiver og fikk oppdraget da det var mindre enn seks uker til det skulle avsegstables. Så jeg må spørre nav.

Du er nr fem i køen, står det når jeg åpner chatten, det har det aldri stått før men det er jo bra at man vet hvorfor det blir litt ventetid. Tenker jeg. Som én og en halv time senere er nr tre i køen, har ammet, skiftet bleie, og lagt han ungen som hadde det der gode humøret jeg skulle benytte til å internette litt.
Lurer på hva som har hendt? Jeg har chatta masse med nav og aldri måttet vente. Syntes de det fungerte for bra? Har alle influensa? Får folk flere barn?
Kanskje det bare er fler som benytter seg av chatten, den er jo en bra ting. Jeg har riktignok fått flere gale svar enn riktige, så at jeg er så positiv er kanskje litt rart, men jeg synes det er så bra å kunne kommunisere skriftlig, sånn at man kan se på/ vise til tidligere svar.

Så sitter jeg en stund og lurer på hva som kommer til å hende først, at de stenger chatten for dagen eller at Jendor våkner igjen. Mens jeg sakte kryper framover i køen. To timer i kø. Tre plasser fram. Folk må ha voldsomt kompliserte spørsmål.
Eller så må kundebehandlerne slå opp alt. Og spørre hverandre. Sånn at ingen har tid til sine egne kunder.
Jeg lurer også på om ventetiden vil komme med når jeg trykker på "utskrift av chatten". Lenkene de sender kommer aldri med. Det er litt teit.

Jeg burde jo benytte sovetiden til tusen andre ting, men tør ikke bevege meg for langt fra datamaskinen.
Etter to timer i kø vil man liksom ha svar.
Så begynner en løvblåser å løvblåse utenfor vinduet til Jendor, og Jendor har ikke noe spesifikt imot løvblåsere men han synes heller ikke det er spesielt lett å sove mens de holder på.

Etter to og en halv time (jeg er utholdende!) er jeg plutselig nr en i køen.
Men innser omsider (jeg er veldig treg) at de på nav har skrudd av lysene og gått hjem for lenge siden. Jeg har rykket framover i køen hver gang en foran meg i køen har innsett akkurat det samme og logget av.
Åkei, jeg føler meg litt mindre begavet.
Men de kunne jo hatt en sånn automatisk beskjed som sier VI HAR GÅTT HJEM, DITT NEPSKRELL. KOM TILBAKE I MORGEN istedetfor "du er nå nr 5 i køen." For eksempel.

Hilsen nepskrell.


og Dødsstraff II !

for sånne syklister i sykkelmundur og med kamera på hjelmen som PLINGER når vi begge skal gå over veien og jeg også går der som fortauskanten er fasa ned! Du har vel for fanden ikke enerett! Slakk ned på farta og slipp damer med barnevogn foran når de ER FORAN!

Åh, jeg kan ikke få blitt diktator fort nok.

snikende (tissatrengt) hushai

Jeg sitter og gjemmer meg på mitt eget atelier. For jeg har jo faktisk framutleid det. Men så var det sånn at jeg hadde en utstilling for en stund siden, og da verket kom tilbake (til det framutleide ateljeet) var det bare et halvt verk. Jeg foretrekker helt klart å få tilbake alt, så dette satte igang litt telefonering, og i dag skal jeg få tilbake resten. (Skulle. Kommer tilbake til det). Og ettersom den andre halvparten befinner seg på atelieret, etter avtale med andrahandshyresgjäst, er jeg nå her og sitter og venter. Etter avtale med andrahandshyresgjäst. Bare at når man har leid ut så har man leid ut, man kan ikke drive og snike seg inn i lokalene og benytte seg av dem for da blir ateljéforeningen sur og sier at da deler man ateljé og da blir det en annen pris på det hele, og jeg skal jo bare ta imot et verk så egentlig er det jo greit tenker jeg men nå viser det seg at verket ikke kommer likevel, (hm hm hm, tenker jeg, jeg blir litt mistenksom her, tenker jeg, hva er det som er greia da, har de rota det bort?) men så kommer det en kurator istedet som jeg skal ha møte med. Og det er vel litt å drive å snike seg inn i lokalene og benytte seg av dem.
Og jeg er bittelitt sur for jeg ville ha verket og ikke en kurator men som kunstner kan man vel ikke helt være sur på kuratorbesøk, jeg er vel bare trøtt, og det er Jendor sin feil og ikke kuratoren, så jeg har kjøpt lussekatter og sitter her og er klar. Og ganske tissatrengt og vet ikke helt om jeg tør ile bort på do i tilfelle noen fra styrelsen ser meg. Men da sier jeg bare at jeg venter på et verk. For det trodde jeg jo helt til jeg kom hit. Ok, jeg går på do. Hejdå.

Vindu, her

Også in the Capital of Scandinavia har man vinduer. Vi har tilogmed triple vinduer, og det er jo bra, bortsett fra når man skal vaske dem for først var det nok bare enkle vinduer. Og så sa noen "er det ikke litt kaldt her?" og så satte de et til utpå det første. Og så sa noen "men har vi det ikke litt kaldt?" og så satte de enda ett utpå der. Og det betyr at når du skal vaske ett vindu er det seks flater som må vaskes. Og vi har mer enn ett vindu. Hvor skittent kan det bli inne i et vindu, tenker kanskje du, og det kommer jo helt an på. Hvis noen har vasket det vinduet med en skitten klut, og så sleika seg på alle fingrene og deretter forsøkt å fange en flue med et litt underutvikla pinsettgrep, så kan det bli ganske skittent. For å ta et nærstående eksempel. (Deretter har de tenkt, "jeg burde kanskje malt taket?" og så har de en god stund etter det tenkt "hm, jeg burde kanskje skrudd sammen vinduene etter forrige vindusvask før jeg starta med dette...?" men da var det for sent.)
Det er ikke verdens enkleste jobb å få sånne vindu i presentabel stand. Også fordi man med seks lag vindu ikke alltid finner flekken på første forsøk. Eller andre, og når man har skrudd sammen vinduene og lukket for vepsen som surrer rundt og er full fordi det er høst og ikke vinter, så er det fanden suse meg en flekk en plass likevel.

Og nå gidder jeg ikke skru opp det der skaberakkelet fler gang.
Selv om jeg helt klart ser at jeg kunne vært litt grundigere i hjørnene.
Jeg kan vurdere å være litt grundigere i hjørnene neste år.



Der

Det jeg savner mest fra Stokkeholmen når vi er på Pisselvneset, er
-brød. Man får ikke kjøpt brød med smak og konsistens i Kirkenes. Man må bake. Men kjøkkenmaskinen er i en igjenspikret eske og vi ooorker ikke.
-by. Takeaway og kafe og et større utvalg i butikkene enn hva bensinstasjonen har.
-sommer. Hver sommer er vi en måned på holmen og da går vi både uten longs og kanskje tilogmed bader. I Kirkenes ligger sommervottene lett tigjengelig helt til det er på tide å finne fram vintervottene.
-endel kompiser. De blir så glade hver gang jeg kommer tilbake.
-på en måte litt været. Skjønt de har jo ikke skjønt noenting i Sverige og har skrudd på feil klima konstant, men sånn der i mai, når det er survinter i Kirkenes...og vårsommer i Stockholm....
-kunst. Det er jobben min, men jeg får ikke sett så mye til hva som foregår når jeg er hjemme. (nei, internett er ikke det samme)
 

Her.

Vi er altså tilbake på den forstokkede holmen.
Jendor er veldig, veldig, veldig vant til å reise med fly, sjøl om han jo ikke husker det fra gang til gang. Vi er på den annen side ikke helt vant til å reise med Jendor på fly, for han husker det ikke fra gang til gang, og det er ganske stor forskjell på å reise med fly med Jendor tre måneder og Jendor fire måneder, for eksempel. Men det går vel forholdsvis greit. Nå reiste jeg alene med ham, og det gikk vel i eftertidens klare lys også greit, men fy fydyr for et stressnivå man får inne i kroppen sin. Man vet jo ingenting om eftertidens klare lys når man ståt midt i det og Jendor sparker på dansker og raper på svensker.
Men folk er veldig hjelpsomme altså. De lar seg ikke be to ganger, de lar seg faktisk ikke be en eneste gang, det er hjelpende hender overalt.
Det jeg derimot savner er den der "vi skal borde nå så folk med små barn og sånne som trenger assistanse kan komme nå". Den er borte. Nå er det de med gullkort som får komme først, mens vi med små barn i bæresele og nøye uttenkte planer for hvordan vi skal skli ned i setet og får av ryggsekken og magesekken og jakke og på med sikkerhetsele og omkalfatring av barn i det hele, vi må bare vente på at gullkortene skal få kommet seg på plass på mest mulig behagelig vis. Jeg rakk aldri å få noe barn før de slutta med det det barnevennlige (foreldrevennlige) systemet men jeg tror faktisk det ville vært til stor hjelp.
Jaja, vi overlevde jo, jeg innrømmer det. Men jeg tror ikke jeg reiser alene med Jendor igjen med det første altså. Hjelpe meg for et styr det er når du skal ha noe så skjørt og påpasselighetskrevende som et spedbarn med deg på reisen.

Og så er det jo det der med fisingen. Han fiser som en skunk. Og når han har sluppet en smygar så kan man ikke si til sine medpassasjerer: "Ja, jeg kjenner det jeg også, men det var babyen, det var ikke meg. Jeg skjønner det kan være vanskelig å tro, men sånn er det."
Man må bare sitte der i eimen og skjemmes helt uberettiget.

Men nå skal vi ikke fly noe mer på nesten to uker minst. Det er deilig.

Prinsippfast, bortsett fra. (Når jeg får verdensherredømmet)

Jeg er imot dødsstraff. Uansett. Jeg synes ikke man har den retten, å ta noen andres liv.
Men jeg merker at jeg vakler litt i mitt standpunkt når det gjelder køsnikere.

Køsnikere på posten, på apoteket, på butikken, som "skal bare", som later som de ikke ser deg, som later som om de ikke skjønner køsystemet, som ser en åpning, en luke, en mulighet til å komme først, som presser seg foran deg inni heisen, par som står en i hver sin kø i butikken med handlekurven mellom seg sånn at de kan velge...
henges fra en gammel eik.

(Og de som booker tolvtimerspass i toættstugan og aldri holder opp døra for deg når du kommer med barnevogn men istedet skynder seg inn og stikker opp med heisen. De også)

vindu II

Mamma tilbød seg å komme og trille Jendor en tur mens jeg vaska vinduene.
Jeg sa ja takk.
Og så sov jeg mens de trilla.

Til deg som trykket på fåsebilde-knappen

Dette er et etterbilde.
Jaja. Den store sikkel-stripa som rant langsnedetter hele vinduet er iallefall borte.

Husmorvikar

Søstersen har lagt seg inn hos meg. For jeg er alene med Jendor noen dager og da blir det så som så med matlaginga og vindusvasken for å si det sånn. Og "det er visst Solveig som har husmorgenene i familien!" ifølge min far, en påstand han kom med da hun lagde mat til oss på hytta. Etter at jeg hadde laga maten hver eneste dag på hver eneste tur vi hadde vært på sammen hele den sommeren.
Den hender at jeg og min søster utveksler blikk når vår far uttaler seg. Det gjør det.

Men nå nyter jeg godt av husmorgenene da. I dag nøt jeg fårikålen og i morgen skal jeg nyte reinsteik. Nå skal det vel i ærlighetens navn nevnes at det er Tysse, Solveigs lengre halvdel som lager all denne maten, men jeg har ikke tenkt å sitte her på internett og spikke småfliser.
For hun har vasket vinduene mine. Og kjøkkenbenken og spisebordet og tatt oppvasken mens jeg la Jendor.
Og Jendor elsker Solveig så på dagtid får jeg både gjort det ene og det andre mens hun forteller ham hvor søt han er og han innstemmer. Og det er så deilig. For man kan faktisk bli litt gal i hodet av å være for mye sammens med sitt eget barn, og det merker sitt eget barn og krever enda mer kos og underholdning og så blir man enda mer gal i hodet og plutselig er det ingen som vil sove på noe tidspunkt og så har man det rullende men SÅH! kommer en Uventet Faktor inn i dagen og plutselig er sitt eget barn så glad og underholdt og så var alt tilbake på normalen og man føler seg reddet.

Og mett såklart, sa jeg at det skal bli renstek i morgen? Jeg er overhodet ikke involvert i den. Jeg må bare vise dem hvor steketermometeret er. 
Det er deilig å ha husmorgener i familien.



Det kan du ikke fooooorestille deg før du selv får barn.

Den overdrevne bruken av vokaler i overskriften gjør vel at de mest observante av dere allerede aner at jeg ikke er enig i den påstanden. Jeg synes i såfall det virker som om folk har veldig dårlig forestillingsevne.
Det aller meste man opplever som foreldrepersonlighet har man kunnet forestille seg. Å oppleve noe er riktignok noe annet enn å forestille seg noe, men sånn er det med alt. Om du er veldig lysten på å gå på rulleskøyter for eksempel, så kan du sikkert forestille deg noe rundt hvordan det egentlig er å farte rundt på to rullende pinner, selv om opplevelsen såklart er noe annet. Men du har jo kunnet forestille deg det. Eller nå følte jeg plutselig at rulleskøyter kanskje var et dårlig eksempel, for det har jeg aldri prøvd selv og jeg synes det ser utrolig pussig ut.
Men dere skjønner poenget.
Selvfølgelig er det ting som har endret seg etter at Jendor tilsluttet seg familien. Jeg er ikke uten nye opplevelser, det er ikke det. Jeg blir mye mer påvirket av historier der det går dårlig med barn, for eksempel. Men det har ikke kommet som noen overraskelse at det ble sånn. Selv om opplevelsen er ny.

Jeg vet ikke hvorfor folk drasser rundt på den der påstanden og drar den fram hele tiden. Kanskje de vil sette seg selv i et eget lys? Kanskje de faktisk har helt eksepsjonelt dårlig forestillingsevne?
Det har jo blitt påstått, for eksempel, at man ikke kan forestille seg hvor glad man blir i ungene sne før man selv får barn.
Jeg vet ikke jeg, men jeg hadde faktisk regnet med noe sånt på ett eller annet tidspunkt i den nye samboerskapet. Det virker som en del av dealen, hvis man først skal ta vare på en knirkende, tissende, umælende klump, at man blir uforholdsmessig glad i dem.
Og det ble jeg.

Derimot er det jo mye man ikke kan forutse. Foreksempel kunne jeg ikke forutsett at Jendor kun er i stand til å sovne om jeg har armen i en stilling som gjør at den sovner. Men det er jo strengt tatt noe annet. "Altså, du kan ikke forestille deg før du selv får barn, at ungen ikke sovner medmindre du har armen i en stilling som gjør at den dovner bort!"
Det er liksom ikke sånne påstander de kommer med. Og hadde det vært det så måtte jeg jo sagt at, jo, jeg kan jo forestillie meg det. Hodet tar ikke fyr. Men det blir sikkert noe helt eget å oppleve det.
Og det ble det jo.

Den første sneen

Jeg tror jeg husker den første, første sneen.
Vi bodde i Kirkenes, mellom da vi bodde i Bjørnevatn og da vi bodde på Hesseng. Så jeg må ha vært to. Og et halvt, for jeg er født på våren.
Mamma eller pappa, men jeg tror det var mamma, vekte meg og sa at det hadde snedd, eller sa hun kom og se? Iallefall våknet jeg og rett etterpå var jeg ved vinduet på rommet mitt og så ned på sneen. Jeg hadde rom i andre etasje så jeg så ned. På alt som var hvitt. På plenen som var delvis dekket av sne.

Som med så mange tidlige minner man har, husker man ikke seg selv som akkurat så sterkt sinnsbeveget. Jeg bare husker at det skjedde og så har jeg fortsatt å huske det.

Men siste innspurt altså

Jeg strever videre med stipendsøknadene mine. Jada, for den som følger med på dette så er jeg tidlig ute. Men jeg har en jendor-luke og den blir tetta til før søknadsfristen kommer stormende over oss, så det må gjøres nå. NÅ. NÅNÅNÅ.
Og det strever jeg jo såklart litt med.
Kulturrådet har som vanlig sitt mest på stell. Jeg sendte en klage i fjor fordi det ikke var mulig å fylle i samiske bokstaver- ikke at jeg skriver søknaden på samisk, men både tiltler og utstillingssteder og andre steder og samarbeidspartnere kan jo finne på å være samiske, og da er det greit å slippe å omtale dem med talefeil. I år får man skrive med samiske bokstaver, men de kan ikke kopieres inn i skjemaet. Og jeg vet ikke med dere andre søkere der ute, men jeg sender ca ti søknader til kulturrådet, og da skriver jeg ikke inn mine sekstusen tegn på nytt i hver søknad, jeg kopierer fra et ferdig dokument. Og da må man etterpå gå inn og sette inn de samiske tegnene manuelt der de skal være i teksten, fra sin egen SettInnSpesialtegn-meny. Tar jo bare tusen milliarder år og er bare sinnsykt tungvint og ikke så veldig lett å finne fram til alle tegn blant de sekstusen.

Samene har som vanlig det totale kaos.

Billedkunstnerne har ting litt på stell, men de var trege med å få åpnet søkerpotalen, for de hadde tekniske problemer. Og når jeg nå laster opp bildene, sier systemet Takk! bildet er lagret! Du har 7/7 vedlegg igjen. Når jeg har lastet opp de syv obligatoriske, har jeg fortsatt 7 igjen. Jeg blir VELDIG mistenksom. Når jeg sender inn søknaden får jeg en kvittering, der det i motsetning til fjoråret ikke får se hvilke bilder jeg har sendt inn. Jeg blir VELDIG mistenksom. Jeg mistenker at de har tekniske problemer.
Og de svarer ikke akkurat så raskt på mail akkurat. Hvilket bare betyr at de enda ikke har svart og jeg vil ha orden på dette.

Kunsthandtverkerne tar større kaka enn samene i år.
Samene kjenner jeg jo og blir det litt feil skjønner de hva du har ment og får riktig vedlegg over i riktig konvolutt, om du skjønner, men kunsthandverkerne er en større organisasjon og har ny elektronisk portal, der de har HELT forskjellige kriterier til for eksempel tekst enn alle andre, hvilket jo er mildt irriterende, men når du laster opp bilder, for folkens, det er bilder som er viktig, så må du først krysse av for
Destination *
Offentlige lokale filer servert av vevtjeneren.
Private lokale filer overført av Drupal. 
Og hvem vet vel det? Og da bør det jo står en plass hva du burde visst men man må ringe.
Og så, når du har valgt, dukker det opp et hvitt kryss på bildet ditt, og det skal du plassere på den delen av bildet som er viktigst, for den delen kommer ikke til å bli beskåret.
Hjelpe meg.
Jeg har jobbet med billedredigering i to uker, jeg vil vel for satan ikke ha noen beskjæringer. Hvem vil ha bildene sine beskåret? Hvor mye? I hvilket format? Hele bildet er viktig. Bildet har samme verdi som verket. Jeelpe meg.

Men vekt skal de ha!

Jaja.
Jeg er snart snart snart snart ferdig.
Bare samene igjen for de skal ha på papir. Litt tungvint, men i det minste ingen tekniske overraskelser.
Når jeg tenker meg om håper jeg ALDRI samene går over til elektronisk søkeportal.
Det er jo garantert å bli katastrofalt.


SENGA!

Det artigste Jendor vet i hele verden er å gå og legge seg.
Det er jo såklart et problem.
Han kan være så trøtt som det bare går an, og gni seg i øynene mellom hver grøtskje, men når han har fått på seg pysjamasen og blir lagt i senga, da bare- SENGA! Og lakenet! Og madrassen! Og den vatterte greia som er foran alle sprinklene! Og pysjamasen! Og gardinene der borte!
Og han hyler av fryd, han som for to sekunder sutret ambulansesangen i oppgitt trøtthet. Og sover en sånn unge?
Nei, han spinner.
Det er litt vanskelig å få lagt ham i senga uten at han legger merke til at det er senga. Jeg har prøvd å bære ham til han sovner, og så legge ham ned, men om han bare så mye som småvåkner, oppdaget han at- SENGA! Og lakenet! Og madrassen! osv.

De sier jo at man skal ha et kveldsrituale sånn at ungen skjønner at han skal sove, og for meg har det der å legge ham i senga vært en del av det kveldsritualet, men nå tror jeg at jeg må begynne med å legge ham i senga en åtte til ti ganger i løpet av dagen sånn at han kanskje blir litt lei av hele møbelet.
Man kan jo håpe. Men jeg håper ikke så veldig mye, for når han våkner sånn i femtiden, synes han ikke den der senga er så veldig interessant. Det hadde det vært fint om han syntes, men han synes derimot det er på tide å stå opp.
Det er det ingen andre som synes, men han har trippelstemme i den saken så det er bare å føye seg.

Narkotika, sier jeg. Narkotika. Gi meg narkotika.
Hilsen arbeidende.

men ni cm luftspalte

Jeg har på følelsen at det burde være fredag idag.
Det er tirsdag.

Snekkeren har vært innom ateljéen på den forstokkede holmen, og sier at han ikke støtter styrelsens forslag om å ta ned gipsplatene, stappe noe inn, og skru opp gipsplatene igjen. Han sier det ikke blir så veldig lydisolert da, og foreslår å bygge en lydisolerende luftspalte (vegg, altså) utpå veggen. Jeg kunne egentlig sagt det samme, jeg er jo interiørarkitekt, dere vet, ikke sånne som driver med puter og gardiner, for det er interiørdesignere, forvirrende ikke sant, men interiørarkitekt altså, en sånn som arkitekter det som er bak fasadene. Rom, vegger og trapper og sånn.
Men det er uansett best at snekkeren sier det.
Nå har han sagt det.
Så får vi se hva styrelsen sier, det blir ikke noe vegg om de sier at jeg må betale. Da kommer jeg til å forlange at de skal være stille der inne på dansestudioet istedet.

(Og så kan man jo spørre seg hvorfor det ikke er de som må lydisolere, jeg mister jo tross alt litt areal på en lydisolerende vegg og den spesialbygde skrivekroken passer ikke lengre inn i kroken, men de har speilvegg på sin side og jeg er ikke helt urimelig. Bare helt alminnelig urimelig.)

Åkei. Hejdå bloggen hejhej gørrkjedelige søknader.

Nei men nå!

Nå skal kunsthandverkerne fanden suse meg ha opplyst VEKTEN på verket du sender inn bilde av! Hvem går rundt og veier verkene sine? Hæ?
Og de har jo dimensjoner og matreialer! Den er av jern! Den er tre gange en gange en! Den er DRITTUNG! Eller litt mindre drittung! Spiller det noen rolle?!
Dette er en liten bit med tre! Den veier mer eller mindre enn en appelsin!

jesoos!

HMS

Det passer jo PERFEKT at man skal sitte og hamre på en tekst man er dritlei av når Jendor har brukt natta på å spise, prate og synge ambulansesangen. Enda perfektere at ventilasjonen ser ut til å være gåen.
Her må det kaffe til.

Og muligens noe narkotika.

Sukk

Jeg skal legge 7 bilder ved søknaden. (Jeg skal legge ved 7 bilder i søknaden? ble det mer korrekt?)(Jeg skal legge ved 7 bilder ved søknaden?)
Men 7!
7 bilder skal med.

Etter lang tids knallhard redigering er jeg nå nede i et utvalg på 53.

Den ekstremlovlydige er litt oppesen.

To ting. To ting driver jeg med som jeg kanskje ikke burde brukt tid på nå som jeg sitter og skal skrive tekst til neste søknadsrunde.
For det første er det dansestudioet som er vegg i vegg med ateljéet mitt på Stokkeholmen.
Jeg fremleier jo ut det der ateljéet. Utframleier. Hyr ut i andra hand, som de sier, svenskene, og det gjør de rett i for det blir jo bare rot på norsk. Og ettersom jeg er en lovlydig skikkelse har jeg så klart tillatelse og en kontrakt på at det er greit, i tre eksemplarer. Jeg snikutleier ikke (selv om det hadde vært billigere og enklere, men det er jo ikke LOV.)
Det som ikke er greit, ifølge hyresgjästen, er at dansestudioet bråker så jævlig når de har elever.
Og det syntes jo ikke jeg heller var greit, da jeg måtte forholde meg til en masse hormonelle ungdommer som dreiv og skrek utfor døra mi og ikke kom seg inn i huset og ringte på og styra. Men jeg syntes liksom ikke jeg kunne klage, dansestudioet drev bare med virksomheten sin.
Men NÅ!
Nå har jeg en andrahandshyresgjest i tre eksemplarer som IKKE synes det er greit og det gir meg en helt utrolig pondus i min samhandling med Styrelsen. Sånn følelsesmessig. Både jeg og hyresgjest plages av! Ikke greit! Masse bråk! Da får det lydisoleres! Ikke på min regning! Deres arbeide går utover mitt og jeg betaler også full pris!

Og så er det samene. Ååååh samene. Jaja.
Jeg søker jo stipend hos samisk kunstnerråd, som forvalter en del penger for sametinget, som de deler ut som stipender til virksomme kunstnere. Før var det samiske kunstnere, men det er ikke lov med etnisitet som søknadskriterie. ium. Så nå er de kunstnere punktum. Og i forfjor fikk jeg et stipend, som gjalds for 2014. I februar 2015 fylte jeg ut rapportskjemaet ("si litt om din kunstneriske virksomhet som følge av stipendet, samt et grovt kostnadsoverslag") jeg hadde fått tilsendt da jeg fikk stipendet i 2013 eller begynnelsen av 2014.
Og nå. Nå skal de plutselig ha kvitteringer.
Og såklart har jeg kvitteringer. Jeg har da orden på ting. Men NÅ?! Jeg har da overholdt både rapporteringsplikt og -frist, så jeg er lite lysten på å bruke tid på det der. "Grovt kostnadsoverslag" rimer dårlig med "revisor sier vi må ha kvitteringer". Eller som det litt senere kom: "myndighetene vil ha kvitteringer".
Ja, da er det vel samisk kunstnerråd som må se på rutinene sine og som må innse at de ikke har kvitteringer. Fordi de har bedt om et grovt kostnadsoverslag.
Jeg blir så matt.

Jeg har veldig lyst å sende dem ingenting.
Men det er nok en ganske sikker måte å bli svartelista på.
Sjøl om jeg har gjort alt rett.



Litt som 17.mai

Jeg er på jobb.
Det har jo hendt før, og det har jo også hendt etter at Jendor kom i hus, men da har det vært sånn avtalebasert eller veldig intenst produksjonsbasert, kanskje tilogmed litt sånn skalvisehvorutslittmankanbli-basert, men nå...nå sitter jeg på en kontorstol med datamaskin og en kopp kaffe. (Jeg blogger riktignok da. Men jeg HAR jobbet. Redigert bilder og plukket på tekst og diverse administrativt.) Og gud hjelpe meg så deilig. Jeg får litt sånn feststemning i kroppen! Ja, litt som 17.mai!
Jeg vet ikke hvor lenge siden det var jeg hadde en normal arbeidsdag sist? Et år? Nesten? (For jeg var sånn skralgravid. Spør meg om jeg søkte nav om sykepenger. Spør meg om det.) (Søkte jeg nav om sykepenger? Nei, jeg hadde rett og slett ikke overskudd. Og jeg er rimelig ressurssterk. Hilsen selvstendig næringsdrivende.) Men nå! Skriver og ordner og løfter på ting og storkoser seg. Og lurer kanskje bittelitt på hvordan det går der hjemme, og forbanner kanskje meg selv litt for at jeg glemte en kvitteringsbunke, men! Datamaskin! Matpakke! Kaffekopp! Bilder! Tekst! 17.mai!

Det må nytes mens man kan for det varer sannelig ikke evig. Det varer faktisk ganske kort, og så må jeg ha produsert endel tekst og bilder på den tiden, så hvorfor jeg sitter her og blogger går over min begripels, men jeg var liksom så glad og da må man blogge! Det må man.

Nei, har du sett.

Til min store overraskelse pikker fuglene på vinduet bak hodet ditt, når du spiser middag hos pappa.
De vil bare varsku at det er tomt for frø.

I utgangspunktet er jeg overrasket over at pappa har foret fugelene gjennom hele barmarkssesongen, men det HAR vært en dårlig sommer, men å se en liten titting sitte å hakke på vinduet for å fange oppmerksomheten din...nei, jeg gir meg ende over.


The Jendor Fun Facts

Han hater å kjøre vogn. Det eneste godkjente transportmidlet er Folk. Det skal bæres.
Men han sovner om man kjører på grus.
Og så våkner han igjen ca femti meter før man kommer hjem. Dette skjer i Stockholm, i Kirkenes, og i Karasjok. Det er meget merkverdig.
Broccoli er spymat. Beware of the return of the broccoli.
Han gråt ikke noe særlig overhodet før han ble sånn fem måneder. Sutra, men gråt aldri.
Det skal bæres i søvn.
Han kan fråde.
Han fiser som en skunk og det er selvfølgelig ingen som tror at det er han lille søte på fanget ditt som har sluppet den der Dødens Smyger.
Han har veldig markerte øyenbryn og den mer lyshåra delen av slekta mener han ser litt tyrkisk ut.
Og han liker at man synger og spiller til ham, men man må ikke jazze det for mye opp hvis man som gammel musiker blir litt lei av å synge de samme tre tonene fordelt på to strofer, igjen og igjen. For da blir han misfornøyd.
Og så har han et eget zen-moment. Han sovner ikke før du slutter å ønske at han skal sovne.

Og tia går kjempefort.

Åkei, dere

Jeg skal være den første til å innrømme at bloggingen for tiden er under pari.
Jeg tror den eneste som synes den er noe særlig for tiden er pappa, og han bare klager på at jeg har kalt gulvet inne på stellerommet på hurtigruta for gulv og ikke dørk. Jesus.
Men bloggen.
Først var det jo jævlig mye jobb. (Jeg elsker jobb)
Så ble det avlyst av jævlig mye Jendor. (Jeg elsker Jendor)
Det kommer til å bli avløst av jævlig mye jobb. (Jeg elsker jobb....)
Som igjen kommer til å bli avløst av noe helst sinnsykt mye Jendor. (Jeg elsker Jendor.)(Men jeg elsker mest at vi er to foreldre og én Jendor, og ikke 1:1 i ukesvis)
Og en ting er jo at det blir ganske travelt absolutt hele tia.
Men en annen ting er at man når man kan sette seg ned foran datamaskinen ikke er istand til å koble to setniger etter hverandre og ende opp med sånn noenlunde flyt. Man har ikke hodeevner. Og så begynner den satans helvettes kuknaboen å borre i veggen og så våkner Jendor, uansett.
Det blir ikke så bra blogging utav det.

Jepp-

Jeg har kjøpt meg ny telefon (Igjen, jeg veeeet). Sånn dyr en denne gangen. Som virker.

Og jeg har mista den i gulvet to ganger allerede.
Fra sånn ca skulderhøyde.
Jadda.

Katastrofesommer

Eller kattastråååf, som de sier, for det er stockholmerne som påstår de har hatt katstrofesommer. Jeg vet ikke jeg. Vi var i katastrofen en hel måned, og vi tilogmed bada. Og gikk i sandaler og sommerkjoler og enkelte lå i barrompa på verandaen. (Jendor. Vi andre oppførte oss ihht gjeldende regler og normer i samfunnet.) Ikke akkurat noen katastrofesommer. Ikke på med verken stilongs eller sommervotter en eneste gang. Men sommeren ifjor var jo noe helt annet, ifølge historiene, og det er historiene vi må forholde oss til, for da var vi i Kirkenes og fikk ikke med oss den der legendariske tremåneders tredvegraders som nå har blitt minstekrav for sommervær i Sveriges hovedstad. Vi fikk derimot med oss både stilongs og sommervotter.

Ok, så er vi ikke så godt vant, den er grei den, men katastrofesommer? Methinksnot.

Åh, hei, Kirkesness

Én ting med å trille rundt på en sånn bitteliten er at man får plutselig sett litt på byen sin igjen. Jeg går jo ingensteder i Kirkenes om jeg ikke kjenner noen i den gata. Skal jeg på tur går jeg bak på fjellet. Men bak på fjellet er det dårlig barnevognsføre, så nå har jeg trålet gatene og sett på hus og tenkt sånn Oj det var fint hus, det vil jeg ha, og Oj har du sett, sånn ser kantsteinen på fortauet ut, da må de jo hatt en innkjørsel her i gamledager og Oj, hva er det som er så kjent med denne ruta, jo det er jo her korpset går hver søtnemai, rart å gå her uten tuba gitt.
I Stockholm går jeg egentlig masse tur i gatene, det har aldri hefta, men i Kirkenes er det litt rart å vase rundt inne i selve byen. Men nå- Barnevogn. Verdens beste unnskyldning.
(Altså, vi HAR vært bakpå fjellet mange ganger også, i bæresele, men det blir liksom en annen historie og jeg vet heller ikke helt hvorfor det ble så viktig å få dét med men det ble det, Jendor får også gå på fjellet. Henge. Henge på fjellet.)
Og så merker jeg hvor mye mer det betyr at det begynner å bli høstgult på Hælen enn at det begynner å dra seg mot høst i Nackareservatet. Det driter jeg jo i. Men Ytre Lid, derimot. En viktig observasjon.


Hvorfor SOVNER han ikke?

La oss bare si det sånn da, at jeg og min mor ikke alltid er enige om hva Jendor bør ha på seg. Hvor mye, altså. Stort sett er det naturligvis jeg som bestemmer, men i dag hadde mormor kledd på Jendor Spekulasi Førstevann.
En ulldress. En ytterdress med lukkde armer og føtter. To luer. To tepper over ham i vogna, som har sauskinn, og vogntrekk over der. Og jeg måtte love og gå på Cubus og kjøpe votter.

Vi gleder oss til vinteren.

Nordsia

Vi dro og spiste middag i Vardø på fredag. De har så god fisk på hotellet.
Og så hadde mamma jebburs.

Jeg liker jo ikke å være i båt, men hurtigruta går passe greit. Om det er finvær. Og det var det jo. Litt havsdønninger mot Vardø, men ingenting ubehagelig. Men det må jeg jo si: det ENESTE stedet de ikke har karmer på stellebordet, og i tillegg har et stellebord som er glattere enn våt is, det er hurtigruta. Da er havsdønninger din fiende. Eller enhver liten bølgedupp. Vi kjempet oss igjennom bleieskiftet uten at noen gikk i gulvet men det var en morsom liten utfordring det der. (På den annen side har de fikset halvmetersfallet ved forgjengerovergangen ved Turisten, så vi går vel i null) (Ikke at Hurtigruten AS har noe med veiutbedringen i Sør-Varanger å gjøre. Men dere forstår.)
Og så er det jo artig å reise med baby blant amerikanske turister. Det var nesten verdt turen i seg selv.

Jeg blir litt melankolsk av Vardø. Særlig den der Eternal Light Eternal Night- grafittien. Jeg føler meg litt som om jeg er i en roman om noen som er sørfra og har havnet i nordnorge og prøver å komme seg hjem men så går det ikke buss eller fly før neste uke og det er kolonnekjøring over Domen eller kanskje har man et vikariat på barneskolen eller noe og er så fremmed for det hele. Det ruller liksom på når jeg ser den.


Og så kjørte vi rundt fjorden hjem neste dag. Nordsia leverer. vi så hval og rein og sau og svane og hauk og oter og så stoppet vi i Varangerbotn for å spise lunsj og det var som å være på Åbo-ferga. Det var Kirkeneserer overalt. Ved hvert bord, minus kanskje to. Jeg sier ikke noe på at kroa skal åpne en filial på Kirkeneset. Mne jeg tror jo det er fare for at det går dårligere med dem i Varangerbotn da. Kundegrunnlaget, lizzm.


blei feil

Man får nok ikke lov å blogge om mobiler og fortauskanter når man får se druknede barn ligge i vannkanten hver gang man åpner facebook.



Men i svarte helvette da!

Jeg har kjøpt ny mobil. Den har irritert meg fra første stund for jeg gikk i butikken og kjøpte den (ville ha en ny fon NUH) og enda jeg fikk trehundre kroner i avslag var den tohundre kroner dyrere enn alle andre steder. Min feil.
Og nå har den såklart sluttet å fungere.
Såklart.
SÅKLART

SÅKLART!

Hva er det mobilindustrien? Hvorfor er det så fette umulig å lage en telefon som virker?
Ikke vil den ringe. Ikke vil den la andre ringe til meg. Ikke får jeg sendt tekstmeldinger. Den slipper dessuten inn tektsmeldinger sånn bolkvis to ganger om dagen og den vil ikke lyse med den lille lampen sin når den gjør det enda jeg har sagt den skal. Den går i svart for et godt ord, og hva SKAL man med en sånn mobil? Jeg er så lei.

I morgen skal jeg gå og klage. For jeg vet ikke hvilken gang. Jeg er rimelig bra på forbrukerkjøpsloven. men det hjelper jo ikke når ikke salgsstedet er det. Så det er egentlig unødvendig kunnskap. 
Istedet har jeg bevæpnet meg med mamma.
Jeg overhørte henne på telefon med en telefonselger i dag.
"Jasåå sir du det, har æ vunnet femten tusen? Kor fantastisk. Mhm. Ka du mene med kanskje? Jaha, "en av få." Kor få da? Kor få da? Ja men om æ e en av få som e igjen på den her fantastiske sjansen må du jo vite KOR få. Mhm. Men om du ikke vet kor få, kordan vet du at æ e en av få?"
Og så videre.

I klagesituasjoner drar hun denne: Syns du det e rett at______(fyll i tilpasset situasjonen).

For eksempel -Ja men, syns du det e RETT at æ har betalt for den her å så fungere den ikke?
-Ja, men, syns du det e RETT at dåkker e forsikringsselskapet våres, som vi nu henvende oss til, å så kan du ikke svare?
Rett på. Hun skal få briljere i morgen, hadde jeg tenkt.
 

Men nå. Ferdig.

I Stockholm har jeg en kompis son hver gang jeg reiser nordover sier Ååååå ta masse bilder denne gangen, og jeg bare øøøøh ja, men øøøøh nei, det skjer aldri at jeg gjør det.
Og ofte tenker jeg at nå burde jeg tatt bilder. Som i dag, da vi kjørte ned Tanadalen, og langs Varangerfjorden, og for ikke å snakke om Vuonnamarkanat, det hadde jo vært skikkelig eksotisk for en stockholmssigøyner som Steffan. For det er jo så vakkert, men jeg får bare aldri opp kameraet. For da må jeg jo ødelegge hele stunden med å begynne å fikle med et kamera. Og aldri blir det så fint som i virkeligheten heller.
Nå tror Steffan at Varanger ser ut som Island, og det er ikke så mye jeg kan gjøre med det.

Vi er atter på Håkjerringspissneset. Noe ligger og funkler i fjorden, ved Reinøya, det er vel noe som skal omlastes. Jeg er ferdig omlastet nå, hejdå Karasjok, fy fader det var slitsomt. Det er ganske slitsomt å være sliten med en beibi på laget. Men samtlige foreldre og både Mannen med innestemmen og FruEliassen og Tanakofta med sikku kom på åpningsdagen og så på pinner som jeg i visse tilfeller hadde tilranet meg fra de tilreisende. Og det var så fint. Og jeg var så sliten og ikke så flink til å være vertskap og Jendor var iallefall sliten og vanskeliggjorde vertskapingen enda mer, og unnskyld, og takk til de som kom og dere aner ikke hvor fint det var inni hodet mitt at dere var der. Og i dag spiste vi hotellfrokost sammen og det var så trivelig. Jeg hater jo åpninger og idag var jeg ferdig med skiten. Og jeg elsker jo hotellfrokost. Så det var så bra som det kunne bli.
Og så dro vi på Varangermarkedet men ikke akkurat på den måten som de Karasjokværingene som skal kjøpe inn utstyr til konfirmanter gjør det, vi dro altså ikke med campingvogn dagen før og la oss til, for dere fikk med dere det med hotellfrokosten? Så vi kom litt sent og ingen hadde det hvite ullsjalet akkurat som jeg vil ha det, det som pappa hadde sagt han skulle kjøpe til meg. Han hadde medbragte kontanter og alt.
Men dere vet hvordan det er med samesaker. Det er som oftest ikke metervare. Så selv om det var tre hvite ullsjal på markedet, var det ene for lite, det andre hadde for mye lilla i seg, og det tredje var for kritthvitt. Det må jo være perfekt. Pappa stakkars VERKET etter å få prute med noen, og jeg fant ingenting jeg ville ha. Men noen får julegave.
Og så dro pappa og Jendor og the Stig og Mannen med innestemmen og FruEliassen og jeg og spiste middag der i Varangsbunnen på det stedet som folk valfarter til, og så kjørte vi den lange fine veien hjem. Og jeg tenkte at jeg skulle ta bilder hele tiden, av fjorden, av husene, av fjellet når det slår grått igjennom alt det grønne, av bjørkemålertrærne, av Neiden Elv, men samtidig ville jeg bare sitte og se på alt dette og la Karasjok bli igjen i Karasjok lang der bak Tana en plass.

Syv rein, ett ekorn, og ca 43 i motorsag utskårne trebjørner som holder diverse artefakter på anatomisk umulige måter senere:

er vi igjen i Karasjok.
I morgen er det åpning. The Stig mener at så lenge det kommer fler på åpningen enn antall verk, bør man være fornøyd, men jeg tror kanskje ikke vi oppnår dette beskjedne mål i morgen, jeg er vel ikke akkurat Big in Karasjok.
Jeg hater åpninger. Om det kommer mange folk, kan man gjemme seg litt i mengden, da skjønner ikke alle at du er kunstneren. Sånn blir det nok ikke i morgen. Jaja. Utstillingen blir fin, det er jo det viktigste! Det er et veldig fint lokale. og diverse familie&venner kommer i morgen, så jeg har da importert litt eget publikum.

Det er et veldig fint lokale men desverre med ræva lyssetting. Det kan jeg ikke gjøre så mye med. Det har vært mye med denne utstillingen jeg ikke har kunnet gjøre så mye med, og det jeg har kunnet ta tak i har jeg takitadd. Det andre har jeg latt være. Da jeg kom hit og de ikke hadde tatt ned den foregående utstillingen, for eksempel, og jeg dermed ikke hadde noe å gjøre her- jeg gidder ikke bruke energi på å irritere meg. Jeg virker nok mer irritert i bloggen enn jeg er i virkeligheten. Når det viste seg at de bare har spotter her og det eneste lyset man kan få er en overdramatisk kunsthandtverksalgsutstillingbelysning- veldig dumt for jeg har jo med meg fotograf fordi jeg skal gi ut en bok i etterkant av dette, og nå har vi et problem- så er det ingenting annet å gjøre enn det beste utav det. Og dét ble en litt underlig mellomløsning, men ingen av oss kan trylle. Når det bare finnes spotter så finnes det bare spotter. Når de er montert sånn at de lager skygger for taklyset og det blir svære rare skygger på veggen, så er det sånn. Skal jeg kjefte på folk? Som ingenting kan gjøre med saken? Gidder ikke. Vil mye heller ha en bra tone og minst mulig infarkt.

Og imorgen er det åpning altså. Det betyr at jeg begynner å se slutten på Prosjekt Utstilling på Samisk Kunstsenter, som har pågått i over tre år. Det er da noe.



Dagens lille irritasjonsmoment:

er en avstand fra asfalt til fortau på ca 40 cm. Kanskje var fortauet litt høyt fra før, kanskje var det flere lag asfalt som var frest bort, men hva med å lage en liten overgang ved fotgjengerfeltet?
Nå måtte bilene først gå med på å stoppe, så måtte jeg KLATRE ned på veien, løfte ned vogna, komme meg over, og KLATRE opp på fortauet igjen, og så manne hele vogna med sovende lett rystet baby opp etter meg på fortauet igjen.
Jeg måtte altså få lov å banne litt der.

Fem rein, to rev, en elg, syv ugler og fire uidentifiserte senere

er vi hjemme igjen en tur. For det viser seg at den eneste måten jeg klarer å la være å jobbe livet av meg på, er å ikke jobbe. Og det er vanskelig når man har soverommet sitt femten meter fra utstillingssalen. Da må man jobbe hele tiden. Selv om man har en beibi som synes man skal passe på å få i seg tilstrekkelig med næringsstoffer natterstid og kanskj eogså slå av en prat på det. Da blir man sliten da. Dere vet når man står i pysjamasen i utstillingssalen og skjærer i ferdige verk med kniv for kanskje det blir fint? Eller det vet dere kanskje ikke men det gjør jeg. Det er ingen god ide og det vet man der man står i pysjamasen med kniven i hånda men man gjør det likevel.
Så vi kjørte hjem.
Vi kaller jo bilen for Kadilakken (for den girer så fint i bakken) men det er strengt tatt egentlig en veteransbilsMazda. Og når man har en beibi da, som må sitte bak, så må man selv sitte bak, med spypose, og åpenbart er man ikke blitt voksen, for det sa de, når du blir voksen slutter du å være bilsyk, da slutter du å få vondt i ørene når du flyr, men nei da.
Dette innlegget ble akkurat så usammenhengende som jeg fryktet.
Nå skal vi være hjemme og se på monsterkranbåten i fjorden noen dager før vi kjører tilbake til Karasjok om noen dager, og jobber litt mer konstruktivt med det siste som skal på plass. 
Og drikker varmtvann. De har bare varmtvann der. Ikke i Karasjok men på kunstsenteret. Det kan da ikke være sunt. De har tilogmed varmtvanni do. Ikke at vi drikker dovann da men det sier jo litt.
Jeg gruer allerede litt for tilbaketuren men da skal det være lyst og i det minste litt mindre elg&ugle på veien.
Og så tar vi med en dunk med vann så blir vi ikke kobberforgiftet.

På jobb.

Nå har jeg snart montert denne utstilingen i en uke. Jeg er så sliten i hodet som man bare blir når man har montert en utstilling i en uke.
Det har ikke gått sånn kjempefort for først hadde kunstsenteret glemt å ta ned utstillingen som var før min. Jeg var ikke sånn kjempeoverrasket da jeg kom inn i salen og den var full, for dette er altså stedet som to ganger har utsatt utstillingen min uten å varsku meg. Til tross for skriftlige avtaler derom. Men jeg var litt kjempeirritert, for det tar jo den tiden det tar å kjøre til Karasjok, og det er ikke SÅ mye å finne på her, og man har da en liten baby med seg. Jeg ville heller vært hjemme en dag til enn å sitte og loke i Karasjok, for å si det sånn.
Dagen etter kom de nå på at utstillingen skulle vært tatt ned, men det var likevel ikke barebare å få tømt den salen for enkelte ting er jo både tunge og store og er man bare én på jobb...
Så fort har det ikke gått.
Og det gjør det fortsatt ikke.

Men det GÅR framover. Absolutt.
Jeg kommer tilbake med bilder.
Snart.

Her skulle jeg hatt en lukt som overskrift istedet for en tekst.

Jeg står og vasker håret i en garderobe som mest av alt ser ut som en del av en russisk militærkaserne. Nå har jeg aldri vært i en russisk militærkaserne, men det er liksom dit tankene føres. Det er vel de to doene som står borte ved kortveggen, nakne og uten noesomhelst slags avlukke rundt seg som leder an. Og det at dusjene opprinnelig heller ikke har hatt noe forheng, bare flislagte skillevegger. Noen har forsøkt å oppgradere uttrykket noe ved å kjøpe tre dusjforheng på opphørssalget til Domus Karasjok i 1986 og hengt dem opp i gardinringer som har løsnet. Dusjhodene er selvsagt veggfaste og varmtvannet bruker lang tid på å komme fram. Man må bare kaste seg inn i det.
Men det er lukter jeg tenker på. For da jeg åpner sjampoflaska jeg har kjøpt i Finland er jeg plutselig på badet til farmor. Det vil si, ikke badet men det lille dorommet foran badet i leiligheten hennes. Og jeg vasker en heklet gryteklut. Den er ikke skitten, men farmor har en såpe som lukter så godt. Og jeg skal få med meg litt av lukten hjem, så jeg står og gnir inn denne hekla pyntegrytekluten med denne såpen. I mange dager går jeg med grytekluten under nesa.
Jeg får plutselig så fryktelig lyst å prate med farmor. Som er død for mange år siden. Vi prata bestandig så mye på telefonen. Men de siste årene ble det mindre av det, og det siste året var jeg ikke så mye tilstede i farmor sitt liv. Nå får jeg så lyst å prate med henne igjen. Spørre om hun husker det med grytekluten.
Nei, det vil jeg ikke! tenker jeg så høyt jeg kan, for det slår meg at jeg er mutters alene i et enormt bygg med masse historie, som man sier, og her er mengder med tomme rom og mørke hjørner og dører som svaier på hengslene sine, og det er langt å gå fra miltærkasernen til der jeg sover, og jeg våkner dessuten alltid og må tisse om natten og doen er ikke engang i samme etasje, og farmor, hun så dauinger overalt sjøl, og NEI, jeg vil ikke snakke med farmor.
Mormor sa at den som ikke vil se, han får ikke se, jeg holder meg til den tanken. Og lukter på sjampoen. Og er liten og hjemme hos farmor igjen.
Jeg tenker at det er vel tilogmed vitenskapelig bevist at lukt er den sterkeste minneframbringeren. Kanksje fordi vi strengt tatt ikke har så bra luktesans. Så vi lukter ikke hele tiden. Lukter blir kanskje tydeligere da. Det er sjelden man lukter noe og tenker "hvor har jeg luktet dette før", det er alltid den dere BANG tilbake i et minne, et annet sted, en person man husker. Tenker jeg og åpner balsamflaska med litt banning og småtrøbbel og tenker ååååh, hvor har jeg denne lukten fra?
Hvor har jeg den fra?
Jeg klarer ikke plassere minnet.

Jeg tråkler meg fra militærkaserne til hybel. Der ligger familien min og sover. Jeg er heldigvis ikke mutters alene, men jeg kan ikke vekke dem om natten og ta dem med på do, selv om Jendor sikkert hadde syntes det var storveis med en nattprat. Men her oppe er ikke det store bygget så skummelt lengre. Og jeg tenker på alt det der det var fint å prate med farmor om.

Uuuuuuuuuuuuuuu

Jeg er i Karasjok. Og jeg monterer utstilling. Det gjør jeg vanligvis på den måten at jeg jobber til jeg begynner å bli sliten, og så er det bare noe mer som må fikses, og så skal jeg bare, og så må jeg prøve ut to ting til, og til slutt er jeg så ferdig at det bokstavelig talt uler i hodet.
Det er metoden.
Men nå har jeg med en baby (som skal bli REGNSKAPSFØRER når han blir stor, bare så det er sagt) og da må man slutte før uleihodetstadiet. Det er ikke helt lett. Men jeg er jo fleksibel.

Litt, ihvertfall.

klar melding ut

Når man er i Stockholm, har man Tradera og Blocket og lapper på butikken og så kan man handle brukt og orge og skaffe. Utvalget er enormt og man kan gjøre en god handel på auksjonssider som Tradera.
Når man er i Kirkenes har man KjøpeBytteSkaffeSør-Varanger-siden på facebook. Utvalget er variabelt og varierende.
Men man kan skrive på dialekt! Man kan føre lengre meningsutvekslinger med selger i kommentarfeltet og man blir forstått og man kan tilogmed koste på seg en artighet! Og kanskje andre slenger seg på!
Ikke det der tullesvensknorske man må bedrive med stockholmssvensker som blir tomme i blikket med en gang man åpner munnen.

Kommunikasjon slår utvalg, sier nå jeg.

litt foran og litt etter

Jendor Spekulasi Førstevann ruller over på magen nå. Det er egentlig en god stund til han skal klare det. Men han løfter ikke hodet. Og det er en god stund siden han skulle ha klart det. Det vil si, han klarer det egentlig, men han gidder ikke.
Og når han ligger der på magen, kommer rompa opp, og så knærne, og så åler han seg litt framover.
Uten å løfte hodet altså.
Han ser ut som en liten støvsuger.
Det er en grunn til at det er en rekkefølge på når man skal klare forskjellige ting! sier jeg til Jendor Støvsuger med Skrubbsår på Nesa.
Men han hører ikke for han er så liten.

ordveksling

I det siste har hjernen min bytta om på ordene garasje og tilhenger. Uten å informere meg om det før nå helt nylig. Det har ført til mange varianter av denne samtalen:

-vi skal kjøre til kauto med garasje i neste uka.
-jøss. kjøre?
-eh, ja såklart?
-gjennom norge?
-nei, vi har ikke nåkka spesielt vi sku ha gjort i tanadalen, såh eh vi kjør over finland.
-men e det lov å kjør over tolla med garasje?
-jah herregud, vi har jo bare ei barnevogn og nån sagkrakka i den. det må nu gå.
-har dåkker ikke tømt den?!
-nei, koffer sku vi dræg den tom med oss til kauto?
-e det her et kunstprosjekt?
-ja ka sku æ ellers gjør i kauto...nei hahhaha, herregud, æ mene jo karasjok! haha! æ sir bestandi feil. karasjok. karasjok!

Og så mener jeg jo tilhenger. Unnskyld alle. Jeg skjønner skepsisen nå.

Nok nå

Nei, nå er det nok ferie.
Desverre er den ikke over på enda en uke, så jeg har juksejobbet. Hvilket betyr at man går inn på syrommet og stenger døren etter seg, og blir beskyldt for å ville ha sprutmaskinen for seg selv, bærer ut sprutmaskinen, og så får et par timers arbeidsro til å få fiksa litt saker.

enkeltpersonsforetaksforeldrepermisjon

Da jeg gikk og ventet Jendor hadde jeg en kompis som heter Bjørn som akkurat hadde fått barn og han sa at Åh, det er så deilig å være hjemme i babybobla, alt annet blir så uviktig. Han sto der og lagde potetsuppe med ungen i bæresele på magen. Og var i pappapermisjon.
Og det der glede jeg meg så enormt til. Å være i mammapermisjon og at alt annet skulle bli uviktig. Å ikke tenke så mye på jobb og sånn.
Men der forregnet jeg meg litt. For jeg er jo selvstendig næringsdrivende.
Bjørn, som i motsetning til meg, har brukt utdannelsen sin til noe fornuftig, er interiørarkitekt og fast ansatt på et arkitektkontor. Der er det ikke alltid like bra stemning, og det er en grunn til at han fryder seg over boblen, for nå er Bjørn hjemme med barn og kan si DET ER IKKE MITT PROBLEM! SPØR VIKAREN MIN! Han kan faktisk tilogmed la være å si det, han kan bare la være å ta telefonen. Og sitte der i boblen sin.

Det er ikke samme sak for en som har et enkeltpersonsforetak. For det første er det et eventyr bare å komme seg ut i foreldrepermisjon. På torsdag fikk jeg endelig brev fra NAV om at okei da. Gå nå ut i den der permisjonen du har tusket til deg. Fredag var siste permisjonsdag. Så det har tatt sin tid. Og sin lille mengde energi og gråt og tenders gnidsel, ikke minst. Det er nå én ting. For det andre har jeg ikke noe jobb å komme tilbake til hvis jeg sier DET ER IKKE MITT PROBLEM! SPØR VIKAREN MIN!
Det er kanskje ikke alltid verdens beste stemning i enkeltpersonsforetaket heller, men det det iallefall ikke er, er vikar.
Og som den ekstremt pliktoppfyllende anarkisten jeg er, synes jeg det der er vanskelig. Når staten betaler meg for å være hjemme, er det da riktig av meg å drive på og sende mail og sånt? Ikke at jeg får betalt for det, men likevel? Er det LOV å kjøpe tau som skal brukes i jobben? Det kan det da ikke være...det er jo en utgift i årsregnskapet! Utgifter påvirker skatten! Da er det en slags inntekt! Men jeg må jo ha det jævla tauet klart når jeg er ferdig med permisjonen og skal sette opp den der utstillinga ellers blir det bålsjåj katastråf! Ååååeh!
Sånn er det å være maoistlutheraner.
For jeg har ligget veldig mye søvnløs på kveldene og tenkt på alt som burde vært gjort med jobben, og er det noe småbarnsforeldre vil så er det å sove. For når man ligger søvnløs for lenge så våkner plutselig Jendor og lurer på hvorfor han ikke har fått mat for lenge siden, og når han har spist synes han bare det er alminnelig folkeskikk å slå av en totimersprat. Da burde man selv ha gjort unna sovinga istedet for å tenke på utstillinger. (Har jeg LOV å ligge søvnløs og tenke på jobb når staten betaler meg for å ta vare på barnet mitt?)

Jeg  tror jo ikke staten vil ha meg arbeidsløs heller. Prøver jeg å tenke. Jeg vil iallefall ikke ha meg arbeidsløs. Jeg vil ha nattesøvn.

Avogtil skulle jeg ønske jeg var bare bittelitt annerledes skrudd sammen.

Ut i periferien ( a grand day out)

Kanskje er det fordi jeg er fra Kirkenes og det er et tankemønster som faller naturlig for meg, men jeg har gått rundt og trodd at jeg bor ved verdens ende.
Ikke i Kirkenes, men i Stockholm. Her bor vi jo på slutten av t-banelinja og jeg har gått rundt og tenkt at det også er slutten av Stockholm. Enda jeg har jo kart. Og vet jo at steder forbi oss også har navn.
Men at det bor folk der?
Når vi er ute og går tur, på nordmenns vis, går vi stort sett innover, mot sentrum. Det virker så logisk. Men i går gikk vi andre veien, for jeg var så lei av å gå samme vei. Og så var jeg kanskje også bittelitt lei av at Jendor skal hilse på samtlige trær vi triller innunder med et høyt HROH! og innover mot sentrum er gjennom en skog og en til og da blir det endel HROH!ing for ikke et tre blir oversedd. Med utover mot det jeg antok var periferien er det mer overkommelig beskoget.
Men har du sett. Hvor var egentlig periferien? For vi kom bare rett inn i et nytt boligområde, og det var liksom så overraskende...komplett. Like mye av et kompelett lite samfunn-i-storbyen som det vi bor i. Men HER?! FORBI t-banelinjen? Med bare bussforbindelse? Jeg kunne liksom ikke tro det. Penere enn hos oss var det også. Vi bor i en bydel som man på typisk lokalpatriotisk vis har gitt navnet "Tegelstaden", men "Bunkersbyen" er mye mer beskrivende. Skjønt sommertid er det fint og grønt og det er på t-banelinja og rett ved en skog eller to, så det er lett å lukke øynene for at det ser bittelitt ut som et Murmansk utført i murstein og at barn kjører trimma mopeder uten hjelm eller kontroll på gangstiene. Man blir lokalpatriot selv om man ikke er fastboende.
Men dette nye stedet, som jeg jo innså etter et blikk  på arkitekturen strengt tatt måtte være eldre...det var jo liksom...så pent? Rent? Og befolkningen var så etnisk svensk?
Hodet mitt kunne ikke nedlegge verken stedets eksistens eller utføring. Og torg og trær og vann og sentrum og apotek og bibliotek og egne tiggere og alt.
Lengre ut enn oss, altså. Vi gikk forbi en eiendomsmegler og prospektene i vinduet fortale at husprisene var høyere enn hos oss. I periferien. Med bare bussforbindelse.
Vi gikk rundt i undring, lenger og lenger ut i det som skulle være periferien. Så langt som vi bare turte med en som var litt oppgitt over mangelen på trær, og fellesvissheten om at snart måtte vi spise middag.

Når man går sånn ut på oppdagelsesferd føler man at man er langt avgårde. Man er usikker på om man skal gå videre, skal man gå rundt neste sving? skal man gå og se om det virkelig er vann som blinker der nede? skal man gå og se hva som er bak de trærne? for plutselig er det så fryktelig langt hjem og kanskje man tilogmed har gåttt seg vill. Og er sulten og tørst.
Og nesten alltid, når man snur og går hjem, oppdager man at det er bare ti minutter så er man hjemme. Eller det er ikke alltid ti minutter men når man ikke vet hvor man skal er det kjempelangt å gå. Når man skal tilbake og kan veien har det blitt kort.

Og akkurat det er jo faktisk ganske praktisk.
For han lille ville se på trær og de store ville ha mat og ingen av tingene var noen umulighet.

Halvseig

Det er barmarkssesong. Jeg prøver å unngå å bruke sommerlue og sommervotter for man må ta tilfellet i akt og gå luelaus. Jeg fryser bare lit...