Joda det gikk jo bra det.

Åsgårdsreien har vært her og dratt igjen. Jeg hadde på forhånd sendt ut programmet, og ingen skjønte at det var en spøk selv om det var lagt opp til 16 timer uten pause hver dag og en og samme dag inneholdt shopping, lunsj i Skærps, middag på byen, tur i Globenbobla, ballongferd, boulleturnering OG omvisning på Moderna Museet. Søstersen var litt skuffet over at boulle gikk ut selv om hun ikke visste helt hva det var (hun gjettet på en spennende drink) og mamma var veldig lettet over at ballongferden gikk ut.
Ingen stimlet sammen for å se på oss når vi var på restauranter og ingen lagde skandale. Restaurantene var valgt ut etter ett kriterium: frkfigen kjenner dem som har gjort interiøret, og heldigvis hadde de god mat også så de fleste var fornøyd mesteparten av tiden. Knut Stefar skulle på et tidspunkt møte oss i Gamle Stan men vandret ut til Skansen istedet (muligens forledet av det tidligere nevnte Programmet) men stort sett var troppene samlet.

Nå har de dratt, og vi har stilt klokken til sommertid.

Ferdig!

Klarer ikke helt å bestemme meg for om jeg skal gi dem til onkelen min eller beholde dem selv.

Båndene altså. Komagene beholder jeg helt klart selv.

Her kommer vi!

Mamma er sikker på at nå kommer hele betjeningen til å stimle sammen for å få et glimt av oss når vi kommer dit for å spise.
Da blir de nok skuffet. Vi er ikke eksepsjonelt korte, bare samer.
Og vi interiøret er ikke spesielt samevennlig. Så sånn er det.

Vi egner oss desverre ikke for sammenstimling av store masser.

fem glutenfrie dvergaktige

Jeg har forsøkt å finne et bra sted der jeg og familien kan spise en artig påskemiddag når mamma&dem kommer hit. Noen steder er det stengt men stort sett er det åpent. Og så skal det være godt, litt tradisjonelt, ikke for spenstig, ikke kjedelig, storbyaktig og muligheter for glutenfri mat.
Og jeg vet akkurat stedet.
Så jeg ringte Bar Central og booket bord, ingen problemer noen steder men jeg har vært der før og jeg vet at man må passe seg for vindusbåsene. Vindusbåsene er perfekte for ariske svensker men for oss små- og mellomhøysamer blir det for slitsomt å sitte å dingle med bena i timesvis. Dessuten er benkene litt glatte så man vil gjerne holde imot med føttene og det er iallefall slitsomt med bare en tåspiss eller ikke det engang.
Så jeg forklarte dette til han som tok imot bestillingen, ikke sånn i voldsom detalj, men jeg sa at vi var for korte til de der vindusbåsene så kunne vi værsåsnill og få bord et annet sted i lokalet. Og da klarte han ikke la være å begynne å le og det klarte ikke jeg heller. Jeg forklarte at vi hadde vært der før og at det bare ikke gikk i lengden. Han sa sånn JA NÅR DERE IKKE NED ELLER??? og det gjør vi jo ikke. Og så flirte vi en stund igjen.
Da han ba om navnet, ble han i samme slengen nyskjerrig på hvor jeg kom fra, og klarte uten videre ledetråder å gjette at det kanskje var nord-norge, og det er ganske imponerende ettersom majoriteten gjetter Åland/Island.
Ja, sa jeg. Det er derfor vi er så korte. Og så måtte vi le igjen og plutselig var det som hittils har vært en undergjennomsnittlig dag mye lysere.

lille murmansk, men der måtte jeg omsi meg

Ja det er dette Skarpnäck da. Mitt lille sted i Stokkeholmen.
Skærps er en gjennomtenkt og konstruert plass. Det gjør den litt maskinell. Alle hus er i rød murstein, alle hus er blokker, alt er likt. Det finnes ett blått bygg, og det er kulturhuset. Ellers bor alle vi ti tusen som bor her i identiske mursteinsblokker. Formet som en slags middelalderby. Når du står rett utenfor bebyggelsen, er husene formet som en bymur. Litt artig, men også litt mye. Litt overkonstruert.
Det er denne ekstreme konformiteten som har fått meg til å tenke på Skærps som lille Murmansk.
Men det er feil. For det er jo lille Kirkenes.

Som Kirkenes, skryter Skærps mest av hva som ligger nært, men som man selv ikke er en del av. Kirkenes skryter av nærheten til Russland, Skærps av den umiddebare nærheten til steder som har uendelig mye mer sjarm. Som Bagarmossen med sin trivelige femtitallsstil. Og fem minutter med bussen til Høkarengen med sin kunstnersjel. Og bare femten minutter med banen inn til sentrum.
Som Kirkenes (eller Sør-Varanger da) bor det ti tusen mennesker her.
Som Kirkenes, bor det veldig mye russere og finlendere her. Som Kirkenes, bor det veldig mye svensker her, men man ser ikke så mye til dem. Som Kirkenes, bor VI her.
Som Kirkenes, er bebyggelsen konstruert, lik, og smelt opp i en fei.

Så det er nok mer lille Kirkenes, egentlig. Men i motsetning til Kirkenes er det billig å bo her.

Jeg elsker Skærps. Eller, jeg forsøker iallefall. Jeg må innrømme at jeg er litt surmisunnelig på de som bor i Bagarmossen eller Hökarengen, når jeg er der, men det er vanvittig mye billigere å bo her, og de stedene er jo rett i nærheten. Som i gåavstand.
Og vi har et fantastisk loppemarkedshus, og to fantastiske små loppemarkeder, og en FANTASTISK Hemköp, og to sushier og tre pizzeriaer, og tre puber, hvorav en er skummel, litt som Kirkenes det også, og det er nært naturen. Naturen er riktignok en skog, så ikke helt som Kirkenes, men litt likt likevel. Og så er det en slags handlegate, som Kirkenes. Så jeg burde nok føle meg hjemme her.
Men heldigvis føler jeg meg mest hjemme i Kirkenes da.

Fint å ha hytte i Skærps!

skallebandbonanza

Jeg har vevd ferdig et par bånd, som skal monteres, og det er jo det kjedeligste jeg vet. Eller var det å tre i veven? Nei, jeg tror det er å montere. For da er man jo ferdig! Å veve! Men så gjenstår en hel dags arbeide med fletting og styring og det hele. Før man er ferdig.
Og siden jeg nå likevel skulle gjøre all den der kjedelige jobben, bestemte jeg meg for å montere om to andre sett jeg har liggende som jeg alltid har skjemtes litt over, og flette nye firfletter til det ene. Bare for å ha det så kjedelig som mulig, mener jeg. Og da må man jo først sprette opp noe man har sydd så hardt så hardt med så tette sting som mulig, for at det aldri, aldri skulle gå opp og lage kommagkatastrofe.

Men det blir bra når det er ferdig.

For da skal jeg veve belte.

mer tvättstuga

I dag, det vil si NÅH, da jeg skulle ned og sette på en vask, var det noen som hadde skrevet navnet sitt oppå mitt på bookingsskjemaet. Jeg kunne tilogmed se navnet mitt under. Figenschou under WAHLSTRÖM.
Jeg ble litt forbauset. Jeg hadde booket kl syv men den tiden ville åpenbart Wahlström ha. Så han skrev bare sitt navn oppå mitt. Veldig rart. Jeg visket bort begge navnene og skrev Figenschou igjen.
Med hjertet i halsen. Jeg hater konfrontasjoner. Og WAHLSTRÖM er naboen min. Ikke han som spiller trance, men han som brøler.
Om han hadde visket bort mitt navn og skrevet sitt eget i ruta, hadde jeg blitt usikker og trodd at det var jeg som tøva, men nå kunne jeg jo se at jeg sto der. Veldig sært og ekstremt frekt.

Med hjertet stadig bankende i halsen skyndte jeg meg å kaste inn vasken min og sette den på. Jeg vil jo ikke at noen skal komme og brøle til meg men om det skjer så får jeg vel brøle tilbake. Og neste gang tar jeg med penn når jeg skal booke en tid.

Vi ikke-språkløse

Det er særlig en ting som har irritert meg i de interne samedebattene her i Sverige.
For det debatteres jo stadig. Hvem er vi, hva gjør vi, hvem skal bestemme om vi skal være sånn eller sånn og hvorfor vil noen bestemme det. Og det er bra (selv om jeg personlig kan begynne å bli bittelitte granne lei av temaet "min identitet och jag". Men det er meg.)
Folk har behov for å diskutere og da er det bra at de gjør det. Kjør på.

Det som skraper meg litt på øynene er ordet "språkløs".
De språkløse samene.
Vi, de språkløse.
Jeg er da faen meg ikke språkløs. Selv om noen mener at det å banne er et tegn på dårlig ordforråd. Men jeg ER ikke språkløs. Nei, jeg snakker ikke samisk men du verden så godt norsk jeg snakker! Og så så mye! Og så så ofte!

Én av farene med å omtale enkelte av oss som "språkløse" er at da gjør man om på problemet. Å være språkløs er et problem for individet. Jeg har ikke språk og kan ikke kommunisere med omgivelsene. Jeg er isolert og har en mangel. Jeg kan ikke si noe om hvem jeg er. Det er først og fremst mitt problem. Andre kan sympatisere men det er verst for meg. Men problemet med at så mange av oss ikke snakker et av de samiske språkene, er gruppens problem.
Det er et problem for oss samer som folk at så mange av oss ikke snakker samisk. Og det har med identitet å gjøre, gruppens identitet, gruppens forhold til seg selv og andre, gruppens gruppelighet. (Og en hel masse andre saker.) Det er ikke et personlig handikap. Man kan selvsagt diskutere om det ikke iallefall delvis er et personlig ansvar, men det er på siden av saken.
Noen vil kanskje mene at dette er semantisk finpilling. Men det er dét språk handler om. Språk handler om hva det er vi sier.

(Og jeg hadde ikke oppfattet denne forskjellen om jeg var språkløs.)

Jeg burde kanskje avsluttet innlegget der med en poengterende parantes. Men så kan man jo med rette spørre hvorfor jeg velger å ta opp dette temaet på en blogg som ingen samisk leserskare har. Og iallefall ingen svensker. Saken er det at samiske debatter, akkurat som andre nettdebatter, har en tendens til å spore av. Kommentator nekter å holde seg til sak og begynner med personangrep og hersketeknikker. Ofte. Jeg er sikker på at dere skjønner hvilke mekanismer jeg sikter til. Og det er jo mye bra som diskuteres som jeg gjerne vil se ferdigdiskutert. Og dette med å være "språkløs" er aldri tema, det er sidetema eller argument eller bare rett og slett adjektiv. Og jeg har ikke lyst å være en av dem som sporer toget av.
Men bare vent. Jeg skal nok finne mitt innsmett. Med språket mitt.


ikke verdens beste start på dagen egentlig

I morgest drømte jeg at jeg hadde stått opp. Jeg var nesten klar til å starte dagen og sto på badet og pussa tennene.
Jeg våknet av at jeg lå og spyttet på puta.
Æsjeh.

I fikk jeg en sms fra en kompis der det sto "Ha ha!!!", som svar på en sms jeg hadde sendt ham litt tidligere.
Jeg fikk helt kortslutning i hjernen. Det slår meg at jeg faktisk aldri har hørt ham le.

Men på sms får han det åpenbart helt fint til.

Filterblogg- hær bor æ!

Jeg har lurt litt på hvordan jeg skal få vist fram bilder av leiligheta uten at det blir en interiørblogg. Altså, uten at jeg føler meg helt idiot.
Løsningen er jo, som alltid ellers, ironisk distanse.
Det vil her si: bruk av filter. For jeg synes ærlig talt at filterbruk er litt....at det har tatt litt av. Som en kompis av meg sa: "alle disse bildene...ødelagt for alltid."

Så her kommer bilder av min luftige og overfiltrerte leilighet.

Utsikt fra sofaen. Da ser man et spise/arbeidsbord og ut mot Skærps. Legg merke til fiskeformen i nedre kant. Tenk på den som en slags lime eller orkidé.
Bildene på veggen er noen japanske origamiark jeg kjøpte på Etsy for år og dag siden. De er hengt opp med knappenåler. Vel er det vi som bor her, men gammel vane er vondvendbar. Ellers har vi altså ingenting på de hvite veggene bortsett fra vinduer.

Jeg burde nok rødda unna ledningskaoset før jeg tok bildet. Jeg har ledninger i garnkurven, tror kanskje det er min assosiative kraft som har tatt litt overhånd. Her har jeg ledninger på gulvet ved siden av garnkurven. Ja og så burde jeg vel rødda unna avisene på bordet kanskje. Jaja. Man skal jo se at det bor folk her! Og at de leser aviser!


Ja, det er bordet som skulle kastes ved nest flytt. Men neste flytt skulle jo bli til Kirkenes, og det var ikke sånn at det sto et nytt sofabord og ventet i Skarpnäck. Så det fikk bli med. Den litt utydelige klumpen oppå er gjedda vår. Legg merke til tøflene. På Söder var det kunn ulltøflene som gjalds og de var dessuten alltid i bruk. Mye varmere her. MYYYYE varmere her.
Uansett, skikkelig koselig krok. Jeg har desverre ikke hevd på bruk av sofaen, jobber litt med det.


Kanskje er det litt i underkant å bare vise fram stua, men det fineste med kjøkkenet er at det er så mange grønne ting der, og jeg fant ikke noe filter for akkurat det. Og ellers bruker jeg å vise fram boden, for tenk, vi har bod! Oppe i leiligheta! Og det er plass til alt mulig der! Men jeg føler at det bryter litt med selve ideen bak dette innlegget, selv om det kanskje er det rommet vi begge er best fornøyd med.

Yes indeed. Eller som vi sier der jeg kommer fra: Dett var dett.

Zpam 30mg

For lenge siden skrev jeg et innlegg som het "komagbånd i lekre sommerfarger".
Om komagbånd. I lekre sommerfarger.
Og det er mitt mest spamforpesta innlegg. Det er egentlig mitt eneste forspammede innlegg. Men hver eneste dag må jeg fjerne fra to til femten kommentarer derfra, som bare handler om å kjøpe dop.
Jeg vil ikke kjøpe dop. Hadde jeg villet kjøpt mystiske medisiner fra Amerika ville jeg heller ikke begynt å lete i fire år gamle innlegg. Om duodji. Så jeg skjønner ikke hvorfor SpamKam har lagt inn støtet akkurat der.
Akkurat det er meg et mysterium. Og derfor fjerner jeg alt de legger inn der. For jeg tror jo de må ha en plan....
Og det har de vel sikkert ikke. Men de gidder jo ikke skryte av meg en gang! På wordpressbloggen min får jeg masse spam, og der begynner alle kommentarene med skamrosing av bloggen og eller innlegget. Sånn skal det være! Men her på bloggen går de bare rett på sak.
Er det noe gøy, spør jeg. Og sletter kommentarene

og lysteligere skal det bli

ja for nå skriver jeg testamente.
Hah. Ikke fordi jeg tror jeg kommer til å ta min død av å aldri få dra på ferie eller kjøpe skittentøyskurv, men fordi jeg jo kommer til å ta min død av noe, før eller siden.
Man tror det kommer til å hende når man er godt oppe i hundreårene, men det kan like gjerne være om to minutter.
Jeg håper ikke det er om to minutter for jeg kommer ikke til å ha rukket å gjøre ferdig testamentet til da.

Men the Stig og the Fig er jo samboere uten gjensidig arverett, etter loven. Og om jeg dør om to minutter vil jeg ha sikret meg at han er den som arver alle pinnene mine. Pluss-pluss. Eller ikke om to minutter da, for det rekker jeg jo som sagt ikke. Men endel ting får man være påpasselige med å ordne klarhet i selv, når man ikke er statsvigslet av hverken prest eller rådmann. Eller humanetiker eller hvem det nå er som bedriver sånt.

Og det er jo et papir og papirer er formaliteter men man må jo tenke litt på Døøøden også når man først begynner å befatte seg med slike papirer, og om det er andre veien, at the Stig dør, da dør vel the Fig også. Som en blomst uten vann. Jeg kan ikke se for meg noe annet. Og det kan man jo bli litt trist av, eller så kan man bli kjempeglad over at det overhodet ikke er noen som er død og at klokken er to og alt er vel.

syteinnlegg

I dag er jeg bare sur og utilpass. Vi har jo en tendens til å love oss selv en ferie som vi deretter avlyser av økonomiske eller planleggingsmessige årsaker. Nå tror jeg jaggumeg vi bare glemte den. Altså, jeg mener vagt å huske at vi lovte oss en ferie sånn der i mars, i erstatning for den vi hadde lovt oss i oktober, som skulle erstatte den vi ikke dro på i sommer....og nå som mars er her tror jeg vi bare har glemt det. Fordi det blir jo aldri noe av uansett. Men jeg trenger å reise bort! Aaarhg!
Argh, argh, argh! Jeg har ikke vært på ferie siden 2007, og da ble vi jo bare matforgifta uansett så jeg er litt på nippet til å si at den ikke gjelds. Men den gjør jo det da.
Åeh, jeg vet ikke hvor jeg vil med dette innlegget. Syte litt bare.

Men det hjalp ikke.
Nå fikk jeg veldig lyst å kjøpe meg noe stort og fint, helst med glitter på. Og mange farger. Og dyrt. Noe sånt, bare. En skittentøyskurv kanskje!

En sånn dag altså.

folkhemmet

 Jeg har bodd her i to uker (eller litt mer) og allerede har jeg lyst til å henge opp sinte lapper i vaskekjellern. Det er da virkelig ikke nødvendig å booke 12 timer?! Altså, har du starta privat vaskeri eller? Hvem trenger vaskekjelleren i 12 timer? 12 timer!
Noen har også en tendens til å booke alle mandagene. Sånn ca. en gang i uken booker de vaskekjelleren. Til seg selv. En hel dag.
Og det er ikke ungdommen heller, det er gamlingene!

Jeg kjenner meg veldig integrert når jeg 1)har lyst å skrive sinte lapper til naboene 2)er opprørt over forhold i tvättstugan 3) har lyst å skrive sinte lapper om forhold i tvättstugan.

Heldigvis skal jeg norske litt snart igjen.

Å bo (fikk lyst å skrive Tur ku, men det hadde vel blitt litt for sært og uforståelig)

Tilogmed de som så vidt har titten innom bloggen min et sekund i ren vanvare har nok fått med seg at jeg har flyttet mye. Jeg har femten års erfaring i serienomadering.
Og nå er jeg bofast topunktsnomade. Huhei hvor det går.
Og dette innlegget skal faktisk handle om innredning. (som jeg måtte skrive fire ganger før jeg hadde stavet det rett.)
For når man flytter mye blir ens umiddelbare omgivelser igjen og igjen et resultat av et kompromiss mellom deg og huseier. Det blir ikke som man vil men man gjør det beste utav det. Igjen og igjen.

Men nå sitter jeg her og eier min egen leilighet. Og kan gjøre akkurat som jeg vil. Og som tidligere nevnt er min foretrukne egne stil Robin Hood møter Bollywood. Jeg har aldri fått levd ut akkurat dette, og det ser det ikke ut til at jeg skal få gjøre med det første heller. For: 1)the Stig 2)penger 3)tidligere påsamlet interiør.
Nå er leiligheta mer sånn Robin Hood møtte ingen kjentfolk og dro hjem igjen.
Man må ha tålmodighet. Ting blir ikke sånn som man vil ha det med en gang, for: 1), 2) og 3).
Imellomtiden har vi en ganske fin og minimalistisk leilighet. Den ser litt ut som en boligannonse faktisk, ettersom vi hverken har penger eller ting nok til å fylle den opp. Veldig luftig og...fint faktisk. Det er fint her.

Så far jeg ta for meg enogtoogtre med tid og stunder.

Det lille mysteriet i Skarpnäck

Den der trancefuggeln. Det er ikke bare noe jeg finner på. Vi har en kjøttmeis utenfor her som ikke høres ut som en kjøttmeis i det hele tatt.
Altså, virkelig ikke. Det er ikke før du ser den at du skjønner at det er en kjøttmeis det dreier seg om. Den synger urytmisk, arytmisk og atonalt. Aldri vært borti noe sånt før. Samtidig er det en helt gjenkjennbar...melodi. Den improviserer ikke, den gjentar.

Men hvofor den synger en helt annen sang en andre kjøttmeiser.....si det du.
Muligens er den barnefødt og oppdratt rett utenfor vinduet til naboen min. Eller så er den rett og slett hørselskadet.
Ja, de to der er jo ingen motsetninger da.

Noen fuglefantaster der ute med en forklaringsmodell?

vevjæveln

Det hender at den helvetes jævla idiotveven blir skjev. At den rett og slett mister balansen.
Da henger veven ned på den ene siden og det vil man ikke. For det er så jævli irriterende.
OG for da blir båndet skjevt.
Og det kan det jo være at man vil. Hvis man vever en holbi for eksempel. Men om man nå sitter og vever et komagbånd så vil man ikke plutselig veve 1 meter holbi på slutten av komagbåndet. Det er  ikke samtidskunst, dette
Så da må man rette opp.
Her finns det noen tjuvtriks.
1. veve inn noen halve innslag på båndet. Det blir dritstygt og fungerer ikke overhodet.
2. Dra i det ferdigvevde båndet sånn at veven retter seg opp. Dette fungerer ikke overhodet og er bare tull.
3. Veve til det retter seg opp av seg sjøl. Det er da man får holbi. Så det fungerer jo ikke.
4. Brenne hele satans veven. Da blir det ikke skjevt mer men heller ikke rett og sånn sett fungerer det ikke.

Så det man må gjøre er å forsøke å rette opp selve renningen. Og i helvette om det går. Dette er nesten helt umulig å få til om man vever alene. Og det gjør man jo. For da må man løsne veven fra kroppen, gå bort til der veven er festet i veggen, dra litt i noe garn, gå tilbake, ta på seg veven, og se: nei. Like skjev. En gang til. Og: nei. Like skjev. Og av med veven, bort til veggen, dra i garn, tilbake, på med veven, og: Nei.

Dette har jeg holdt på med i to dager og imellomtiden har jeg vevd masse holbi. OG i forsøket på å rette opp i veven har jeg klart å knytte de løse mønstertrådene drithardt fast i kroken i veggen. Mønstertrådene skal henge løst i en egen bunt sånn at man kan holde de litt løsere enn resten, for da blir det så pent når man vever, og i et lyst og fjernt øyeblikk har jeg vel tenkt næmmen se, her var jo MASSE garn, det kan jeg lage en sinnsyk knute av, skal tro om ikke veven bli rett da? Og: Nei.

Men det siste tjuvtrikset fungerer. Og det er å dampe båndet med strykejernet når det er ferdig, for å få svingen ut av holbien sånn at det blir et rakt kommagbånd igjen.

Men jeg vil likevel gjerne ha balansen tilbake. Jeg tror det er best. For meg og mine omgivelser.

Halvseig

Det er barmarkssesong. Jeg prøver å unngå å bruke sommerlue og sommervotter for man må ta tilfellet i akt og gå luelaus. Jeg fryser bare lit...