I morrest drømte jeg en lang kjedelig drøm om noen jeg var på tur med som hadde hotellrommet fyllt med halvtørket reinkjøtt hun ikke gadd å ta med på hytta. Bare rare deler, klover, legger, kalvehoder, hale, ikke noe vanlig som hjerte eller tunge. Det smakte ikke noe godt heller.
Men da jeg var vel oppstått, fortalte Morten at det hadde stått masse rein utfor soveromsvinduet og spist plen til vekkerklokka mi ringte og skremte dem bort.
Det var litt fint tenkte jeg, for gressklipperen er i stykker. Men de klipper jo jævli ujevnt da, og bæsjer mer enn den jevne kantklipper. Rein driter hele tiden, overalt.
Men altså. Da jeg kom ut på trappa, gikk det et blodspor rett over hellene. Dryppidrypp. Først kikket jeg opp i lufta, i tilfelle det var gått hull på en fuggel eller noe. Men det hang ingen tomme fugler og vaiet i takrenna, og det gikk opp for meg at det var en rein som var skadet på noe vis. Da jeg kom ned i oppkjørselen, så jeg at blodsporet fortsatte, tettitett med bloddråper, som en lang stiplet linje. Og litt bæsj, selvfølgelig.
Sporet gikk opp på fjellet igjen, og jeg skulle jo på jobb, så jeg kunne ikke finne ut av det, men jeg ringte iallefall sjefen for de som har dyra sine her på halvøya. Og vekket ham, tror jeg.
Jeg tror også jeg kom i skade for å si at det var "gått hull på " reinen, det er jo alltid fint å fremstå som idiot, men han skjønte vel hva jeg mente.
åh hurRAH
I dag er det faktisk fint vær. Det er mer enn 21 grader. Og det er sol. For første gang på iallefall seks uker.
Og i dag er jeg syk og inneliggende.
Jejeje, jejeje, je je je je je je je.
Og i dag er jeg syk og inneliggende.
Jejeje, jejeje, je je je je je je je.
umsemumm
I dag måtte jeg stå opp tre ganger før det virket. Først sto jeg opp, gikk i dusjen, kledde på meg, og så våknet jeg. Så skjedde akkurat det samme en gang til. Og endelig, tredje gangen, hadde det noe for seg. Jeg burde egentlig skjønt tegninga andre gangen da Camilla og Sigrun satt oppe i stua og diskuterte.
På museet ramla jeg litt i trappen. Begynner å bli vant til det nå, bygget er tegnet av føkk arkitekter ( i snevre kretser kjent som FAK Arkitekter) og trappetrinnene er ikke like høye. Det varierer med to cm på det høyeste og laveste trinnet. På doen på avsatsen over trappa er det kaffeflekker på lysbryteren etter alle som har ramlet i trappa med koffekopper.
En av de som ramler oftest i trappa, uten at det har noe med historien å gjøre, sa noe morsomt i dag. Eller det var forresten ikke i dag, i dag har det overhodet ikke skjedd noe morsomt. Bare kjedelig i dag. Uansett. Hun fortalte at hun hadde vært på Kreta ganske nyligen. De hadde vært åtte stykker, unger og voksne. Og så hadde de nå travet rundt i flokk, og rota rundt og forsøkt å finne frem, og da hadde hun tenkt at Nå ser nok de som bor her på oss akkurat som vi ser på
og her tenkte jeg at hun skulle si Sånn som vi ser på våre turister, men det hun sa var
sånn som vi ser på reinen.
Hahaha!
Og når vi kjørte hjem fortalte jeg Morten denne historia, og mens vi kjørte dreiv turistene og veltet frem og tilbake over veien og visste ikke hvilen side de skulle bestemme seg for, og trava inn i blomsterbeddene til folk, og bobilene stoppet midt på veien og laget kaos.
Men jeg river ikke frem duken og jager turistene
Nei huff nå var bokmål virkningsløst for meg
Æ triv ikke fræm duken å hute turistan til skogs når dæm dokke opp på platten foran musee, værtfall.
På museet ramla jeg litt i trappen. Begynner å bli vant til det nå, bygget er tegnet av føkk arkitekter ( i snevre kretser kjent som FAK Arkitekter) og trappetrinnene er ikke like høye. Det varierer med to cm på det høyeste og laveste trinnet. På doen på avsatsen over trappa er det kaffeflekker på lysbryteren etter alle som har ramlet i trappa med koffekopper.
En av de som ramler oftest i trappa, uten at det har noe med historien å gjøre, sa noe morsomt i dag. Eller det var forresten ikke i dag, i dag har det overhodet ikke skjedd noe morsomt. Bare kjedelig i dag. Uansett. Hun fortalte at hun hadde vært på Kreta ganske nyligen. De hadde vært åtte stykker, unger og voksne. Og så hadde de nå travet rundt i flokk, og rota rundt og forsøkt å finne frem, og da hadde hun tenkt at Nå ser nok de som bor her på oss akkurat som vi ser på
og her tenkte jeg at hun skulle si Sånn som vi ser på våre turister, men det hun sa var
sånn som vi ser på reinen.
Hahaha!
Og når vi kjørte hjem fortalte jeg Morten denne historia, og mens vi kjørte dreiv turistene og veltet frem og tilbake over veien og visste ikke hvilen side de skulle bestemme seg for, og trava inn i blomsterbeddene til folk, og bobilene stoppet midt på veien og laget kaos.
Men jeg river ikke frem duken og jager turistene
Nei huff nå var bokmål virkningsløst for meg
Æ triv ikke fræm duken å hute turistan til skogs når dæm dokke opp på platten foran musee, værtfall.
Hæ?
Dagen består jo av mange hæ?'er. Endel hæer har man litt, men mangelfullt utstyr for å forstå.
Putin er en sånn hæ. Hva i all verden er det mannen holder på med? Og så vet man jo, Russland, KGB, en annen kultur, maktdeminstrasjon, osv. Man aner det er noe der, men man skjønner det likevel bare ikke.
En annen hæ er denne:
Hva er det designerne tenker? Hva skal dette liksom bøte på? Er tjukke damer for fæle til å få rumpene sine avbildet på pakken? Hvordan skal dette bildet, hvordan I ALL VERDEN skal dette bildet få dem til å få lyst å kjøpe strømpebuksene? Hva føler de når de ser dette bildet? Hæ? Hva har de tenkt på de som bestemte at nei, vi ma ha en tynn dame som stikker armene ned i strømpebuksene og demonstrerer hvor tjukke røver man kan få inn i denne?
Hæ? Hva har foregått?
Hæhæhæ?
Putin er en sånn hæ. Hva i all verden er det mannen holder på med? Og så vet man jo, Russland, KGB, en annen kultur, maktdeminstrasjon, osv. Man aner det er noe der, men man skjønner det likevel bare ikke.
En annen hæ er denne:
Hva er det designerne tenker? Hva skal dette liksom bøte på? Er tjukke damer for fæle til å få rumpene sine avbildet på pakken? Hvordan skal dette bildet, hvordan I ALL VERDEN skal dette bildet få dem til å få lyst å kjøpe strømpebuksene? Hva føler de når de ser dette bildet? Hæ? Hva har de tenkt på de som bestemte at nei, vi ma ha en tynn dame som stikker armene ned i strømpebuksene og demonstrerer hvor tjukke røver man kan få inn i denne?
Hæ? Hva har foregått?
Hæhæhæ?
ugh
Herrejedorias så mye styr det har vært i dag.
Det jeg gjør her på museet når jeg ikke giuder er jo å tutle med pengene. (Egentlig er det omvendt. Det jeg gjør når jeg ikke styrer med økonomi er å guide.)
Og i helgen har de hatt mye styr i kassa. Alt har sin logiske forklaring og er mulig å rette opp i, men det er sannelig ikke lett. Det er ikke lett å finne feilen, og det er ikke lett å nøste opp i følgefeilene, og man blir litt stressa, for alt skal jo videre i systemet, jeg kan ikke bare slå en strek over det og skrive "feil!". Så må jeg sjonglere rundt på tall og bli svimmel og bla i ark og arkiver og kassabonger osv. Og så lar det seg liksom ikke forklare hvor utrolig stresset man blir heller.
Og her tror jeg nøkkelen til hvorfor det virker så kjedelig å jobbe på kontor.
Det der med kassastyret i helga har ført til like mye arbeid og stress som om det skulle lurt seg inn en rein i gangen og vi måtte ha jaga den ut mens den sklei rundt og rauta og bæsja og holdt på.
Men det lar seg jo liksom ikke måle i fortellbarhet. Det blir ingen god historie av at noen har glemt å trykke på en knapp og skrive ned tallene som skulle kommet opp i displayet. Det er ikke like mye vold og æksjen i det.
Så sitter man der da, og har blitt en tørrpinn.
Men det sier jeg bare azzå, økonomi er kjempespennende!
Og her tror jeg nøkkelen til hvorfor det virker så kjedelig å jobbe på kontor.
Det der med kassastyret i helga har ført til like mye arbeid og stress som om det skulle lurt seg inn en rein i gangen og vi måtte ha jaga den ut mens den sklei rundt og rauta og bæsja og holdt på.
Men det lar seg jo liksom ikke måle i fortellbarhet. Det blir ingen god historie av at noen har glemt å trykke på en knapp og skrive ned tallene som skulle kommet opp i displayet. Det er ikke like mye vold og æksjen i det.
Så sitter man der da, og har blitt en tørrpinn.
Men det sier jeg bare azzå, økonomi er kjempespennende!
Jeppjepp
Da var besøket mitt dratt. Karlo var veldig flink til å være turist. Han syntes alt var like fantastisk i Kirkenes som jeg selv synes det er. Og så var han veldig flink å årne middag.
Det som var litt overraskende var at om vi sto fast i engelsken kom ordet ofte på finsk.
Det var litt pussig all den tid vi jo ikke flyter på finsk noen av oss.
Nå har jeg fått ny mobil. Det er deilig, alle tastene fungerer så nå kan jeg sende semser med y og slipper å framstå som totalt bugøyneser. Og den kan ta fine bilder og alt, med et lite deksel man kan flippe opp og ned, og ta ni bilder i sekundet!
Det er veldig gøy med ny mobil, iallefall de to første dagene, men etter hvert tenker man
"Jaha? Var det alt? Kan den ikke koke kaffe? Finne nøylene mine? Er det ikke mer plingeling her?"
Når den liksom bare blir vanlig mobil igjen, kommer hverdagen sigende, ja.
Jeg får vel være fornøyd med at man kan høre hva folk sier og se hva jeg skriver, det var jo derfor jeg trengte ny.
Jeg har telt bildene mine i dag. De digitale altså. Ingrid sa en gang at hun hadde to tusen på maskinen sin, jeg syntes det var noe grassat mye, men så viser det seg at jeg har fem og et halvt tusen selv. Jeg regnet med at det var en sånn åtte hundre kanskje. Ikke rart det er vanskelig å finne fram.
Jeg får vel lage meg et system eller noe, kanskje, en gang jeg får tid.
I 2014, tror jeg.
Det som var litt overraskende var at om vi sto fast i engelsken kom ordet ofte på finsk.
Det var litt pussig all den tid vi jo ikke flyter på finsk noen av oss.
Nå har jeg fått ny mobil. Det er deilig, alle tastene fungerer så nå kan jeg sende semser med y og slipper å framstå som totalt bugøyneser. Og den kan ta fine bilder og alt, med et lite deksel man kan flippe opp og ned, og ta ni bilder i sekundet!
Det er veldig gøy med ny mobil, iallefall de to første dagene, men etter hvert tenker man
"Jaha? Var det alt? Kan den ikke koke kaffe? Finne nøylene mine? Er det ikke mer plingeling her?"
Når den liksom bare blir vanlig mobil igjen, kommer hverdagen sigende, ja.
Jeg får vel være fornøyd med at man kan høre hva folk sier og se hva jeg skriver, det var jo derfor jeg trengte ny.
Jeg har telt bildene mine i dag. De digitale altså. Ingrid sa en gang at hun hadde to tusen på maskinen sin, jeg syntes det var noe grassat mye, men så viser det seg at jeg har fem og et halvt tusen selv. Jeg regnet med at det var en sånn åtte hundre kanskje. Ikke rart det er vanskelig å finne fram.
Jeg får vel lage meg et system eller noe, kanskje, en gang jeg får tid.
I 2014, tror jeg.
Balkanbesøk
Jeg har for tiden besøk av en av de jeg studerte med i Helsinki.
Det er sannelig ikke ofte jeg har besøk av de jeg kjenner. Jeghar mange som sier de skal komme på besøk, men så finner de ut hvor langt det egentlig er, og så blir det med det.
Det er de som kommer mest langveis fra som faktisk kommer, det er min erfaring. De er jo liksom på langtur uansett.
Men når jeg gir beskjed om å ta med finvær, synes jeg 11 grader er litt slapt altså.
Det er sannelig ikke ofte jeg har besøk av de jeg kjenner. Jeghar mange som sier de skal komme på besøk, men så finner de ut hvor langt det egentlig er, og så blir det med det.
Det er de som kommer mest langveis fra som faktisk kommer, det er min erfaring. De er jo liksom på langtur uansett.
Men når jeg gir beskjed om å ta med finvær, synes jeg 11 grader er litt slapt altså.
Nå skulle jeg egentlig møtt en kompis og malt litt på huset hans, men sannelig min hatt så reeegner det. (Fikk noen andre melodien til Liti Kjersti i hodet nå?)
Nuvel, da blir det kanskje ikke så mye maling før det letter.
Og ellers jobber jeg jo. I vei. Det er ganske ok, ikke så vanskelig det jeg gjør, men foreksempel når man skal guide grupper av eldre tyskere gjennom krigsutstillinga må man liksom kjenne litt på balansepunktet.
Ellers er det greit, ja.
Nuvel, da blir det kanskje ikke så mye maling før det letter.
Og ellers jobber jeg jo. I vei. Det er ganske ok, ikke så vanskelig det jeg gjør, men foreksempel når man skal guide grupper av eldre tyskere gjennom krigsutstillinga må man liksom kjenne litt på balansepunktet.
Ellers er det greit, ja.
Å smutte på hullet!
Det er nok lov å blogge i lunsjpausen.
I dag er det sol. Da jeg sto opp tenkte jeg "en kald, klar høstdag". Men nå e r det jo ikke august en gang.
Ei jeg jobber med, sliter med å overbevise ungen sine om at det er sommer.
De lurer på når det er sommer. Hun sier, det er sommer nå. De vil vite når den ordentlige sommeren kommer. Hun sier, dette er den ordentlige sommeren.
Ungene er bekymret. Hun ene har bursdag på sommeren nemlig, og ettersom det tydeligvis ikke kommer til å bli sommer i år, kommer hun til å måtte være tre år ett år til, og det er ikke noe særlig.
...da er det tryggere å ha bursdag på vinteren, faktisk.
I dag er det sol. Da jeg sto opp tenkte jeg "en kald, klar høstdag". Men nå e r det jo ikke august en gang.
Ei jeg jobber med, sliter med å overbevise ungen sine om at det er sommer.
De lurer på når det er sommer. Hun sier, det er sommer nå. De vil vite når den ordentlige sommeren kommer. Hun sier, dette er den ordentlige sommeren.
Ungene er bekymret. Hun ene har bursdag på sommeren nemlig, og ettersom det tydeligvis ikke kommer til å bli sommer i år, kommer hun til å måtte være tre år ett år til, og det er ikke noe særlig.
...da er det tryggere å ha bursdag på vinteren, faktisk.
Turisme, sære saker
Disse bildene er fra turen hjem fra Rovaniemi til Kirkenes, da jeg flyttet hjem igjen fra Helsinki.
Det er en slags iglolandsby. For turister. Til vinterbruk, derav den slappe hageplaneringen.
Det er sebrasengetrekk på sengene inne i igloen.
Nå har jo igloer aldri vært endel av den lokale byggeskikken, men det vet jo ikke turistene, så hvorfor henge seg opp? ( i detaljer, skulle jeg skrive, men dette kan vel streng tatt ikke gå for å være en detalj.)
Nord er nord! Også om du kommer herfra.
Men det må bare være klart, lyver vi lenge nok for turistene, ender vi opp med å lyve for oss selv.
(turisme, djevelens verk)
Kulturpornografi, som Camilla Konservator tørt bemerket.
Jeg hadde tenkt å skrive et skikkelig syrlig innlegg, men det slår meg at det er kanskje det det tyskerne allerede har gjort. De som har laget disse altså. Tyskere. Jeg kommer aldri til å nå opp i deres sfærer av syrlighet. Aldri.
Jeg tror de kanskje har hatt et restopplag av julenisser, eller smånisser. For det er da vitterlig en nissehue hun har på hodet. Med en slags veldig autentisk sløyfe på og en veldig autentisk lang samlig av tau i italienske farger som skal henge ned foran ansiktet?
Og pelskomager.
Jeg tenker at de har tenkt at nissen er jo nordfra og det er jo samene og, kjør på.
Nei dette går Banana Airlines en høy gang.
Disse små, søte samedukkenene, en slags Dukkebigga, selger vi nå i butikken vår. Vi ser alle en annen vei når vi går forbi dem, vi klarer ikke å forholde oss helt til dem.
pakkkkkkinng
Jeg pakker. Jeg gjør jo ikke annet.
Nå pakker jeg ned ting som Morten skal ta med seg til Bergen.
Vinterklær, var planen. Men her er jo bare seks grader, og meldt fire fremover, så jeg har liksom ikke så lyst å sende vinterklærne fra meg, jeg har lyst å ha dem PÅ. I går var jeg nødt å finne frem lue og votter da vi skulle en tur på puben.
Og ikke har jeg så lyst å sende fra meg sommerklær heller, det er liksom å oppgi alt håp.
Hittils har jeg altså pakket ned en sovepose og to mummikopper
Det er vel kanskje litt usikkert med den der avreisen hans og. Det har ikke landet noen fly hittil i dag tror jeg, tåka ruller tjukk rundt. Da jeg måtte ta buss fra Lakselv, viste det seg at de som skulle ha tatt det flyet sørover, måtte busse til Tromsø. For SAS hadde ikke ledige fly noen andre steder. Det rare er jo at jeg kom med det flyet som de EGENTLIG skulle tatt fra Kirkenes, det sto jo i Lakselv, som er mye nærmere enn Tromsø, ca seks timer.
Det må ha vært billigere for SAS å spare det flyet til neste dag, da. At noen må busse i ti timer og blir sure, spiller ingen rolle så lenge man har monopol.
En gang flyet ikke gikk ble alle passasjerene sendt med buss til Sariselkä for å overnatte der, for sas ville ha alle på et sted, og det var ikke hotellrom å oppdrive i Kirkenes. Selv om du VAR fra Kirkenes måtte du busses til, og netse dag, fra, Sari. Fire-fem timer det.
Og i dag ville Norwegian, som har sommerruter, busse folk til OSLO! Haha! Kirkenes-Oslo med buss! De trakk seg da de skjønte hva de holdt på med.
Det morsome i disse tilfellene er jo at folk har betalt i dyre dommer for en flybillett, og så ender de med å ta buss uansett, som ville kostet, la oss si, en god del mindre.
Åh, hvorfor bor jeg her?
( jeg tror jeg bor her for eksempel for sånne ting som at man kan se russiske sjømenn klumpe seg sammen utfor rema ettusen nede på havna, for der er det dekning på russisk nett. Man kan også møte store flokker russere oppfor huset her, i skogen på Prestefjellet, for der er det også russisk nett.)
(men er dette en god grunn i det lange løp?)
Nå pakker jeg ned ting som Morten skal ta med seg til Bergen.
Vinterklær, var planen. Men her er jo bare seks grader, og meldt fire fremover, så jeg har liksom ikke så lyst å sende vinterklærne fra meg, jeg har lyst å ha dem PÅ. I går var jeg nødt å finne frem lue og votter da vi skulle en tur på puben.
Og ikke har jeg så lyst å sende fra meg sommerklær heller, det er liksom å oppgi alt håp.
Hittils har jeg altså pakket ned en sovepose og to mummikopper
Det er vel kanskje litt usikkert med den der avreisen hans og. Det har ikke landet noen fly hittil i dag tror jeg, tåka ruller tjukk rundt. Da jeg måtte ta buss fra Lakselv, viste det seg at de som skulle ha tatt det flyet sørover, måtte busse til Tromsø. For SAS hadde ikke ledige fly noen andre steder. Det rare er jo at jeg kom med det flyet som de EGENTLIG skulle tatt fra Kirkenes, det sto jo i Lakselv, som er mye nærmere enn Tromsø, ca seks timer.
Det må ha vært billigere for SAS å spare det flyet til neste dag, da. At noen må busse i ti timer og blir sure, spiller ingen rolle så lenge man har monopol.
En gang flyet ikke gikk ble alle passasjerene sendt med buss til Sariselkä for å overnatte der, for sas ville ha alle på et sted, og det var ikke hotellrom å oppdrive i Kirkenes. Selv om du VAR fra Kirkenes måtte du busses til, og netse dag, fra, Sari. Fire-fem timer det.
Og i dag ville Norwegian, som har sommerruter, busse folk til OSLO! Haha! Kirkenes-Oslo med buss! De trakk seg da de skjønte hva de holdt på med.
Det morsome i disse tilfellene er jo at folk har betalt i dyre dommer for en flybillett, og så ender de med å ta buss uansett, som ville kostet, la oss si, en god del mindre.
Åh, hvorfor bor jeg her?
( jeg tror jeg bor her for eksempel for sånne ting som at man kan se russiske sjømenn klumpe seg sammen utfor rema ettusen nede på havna, for der er det dekning på russisk nett. Man kan også møte store flokker russere oppfor huset her, i skogen på Prestefjellet, for der er det også russisk nett.)
(men er dette en god grunn i det lange løp?)
Puh
Nå har jeg vært på hytta og gjort det jeg nesten liker best, hogget trær. Det vil si denne gangen har jeg ikke hogget, men saget.
Jammen er det deilig med sommer. Det ligger på rundt seks grader, jeg har på meg like mye klær som om vinteren, og i tillegg er det myggen. Særlig når man sager ned trær er det mye mygg.
Og så har jeg laget en ramme som passer inne i den indre rammen på vinduet på soverommet, sånn at jeg kan klemme myggnetting mellom den og vindueskarmene. Så slipper man teip og tegnestifter. Men fy satan så irriterende det er å fikse når man ikke har ordentlig verktøy. Man blir både jævlig irritert og oppsatt på å få det til. Eti som ei mygg.
Og så har jeg sett ungene til ea. Men jeg tror tjelden ikke har unger i Reinøysund i år. Kanskje på Reinøya. Men det har ikke vært vær til å ro over og sjekke.
Jammen er det deilig med sommer. Det ligger på rundt seks grader, jeg har på meg like mye klær som om vinteren, og i tillegg er det myggen. Særlig når man sager ned trær er det mye mygg.
Og så har jeg laget en ramme som passer inne i den indre rammen på vinduet på soverommet, sånn at jeg kan klemme myggnetting mellom den og vindueskarmene. Så slipper man teip og tegnestifter. Men fy satan så irriterende det er å fikse når man ikke har ordentlig verktøy. Man blir både jævlig irritert og oppsatt på å få det til. Eti som ei mygg.
Og så har jeg sett ungene til ea. Men jeg tror tjelden ikke har unger i Reinøysund i år. Kanskje på Reinøya. Men det har ikke vært vær til å ro over og sjekke.
Hjelpsomme nordmenn
To ganger mens jeg var på ferie har jeg vært skikkelig dårlig guide.
Først da jeg tok flyet til Oslossa, da satt jeg sammens med et eldre indisk doktoralt ektepar, som var redd de ikke skulle finne flytoget, og doktoren hadde dessuten en dårlig arm og tungt for kofferter, men jeg sa, Schlæpp av, bare følg etter meg der, ai help. Men så ble jeg så opptatt av å selge møbler til Torodd ved bagasjebåndet, at jeg mistet dem litt av syne og sinn, og dro på flytoget alene. Og der satt jeg, da jeg plutselig fikk øye på dem på den gale perrongen. Altså på den siden av toget der dørene ikke gikk opp. Og der virret de rundt og banket i toget, med enorme kofferer og fortvilte ansikter, og jeg ség langsomt ned i setet mitt og så en annen vei, mens de snurret rundt i skyvedørene. Og toget ville aldri gå, men tilslutt forlot vi dem på perrongen og jeg kunne sette meg opp igjen.
Og så, på hjetur, da vi var landet i Lakselv fordi flyet ikke ville lande i K.nes, og det sto fire busser til forskjellige destinasjoner utenfor flyplassen, med myldrende og frustrerte turister inn og ut av hver buss, for hvem stoppet hvor og hvor skulle de egentlig, lovte jeg å hjelpe en eldre engelsk dame som var nervøs for å ikke klare å skifte buss i Varangerbotn. Direktebussen til Kirkenes hadde vi nemlig fått høre at var full, så da ble det langveien langs Finnmarkskysten og innom hver by og bussbytte og mange mange timers tur. Men rett før bussen skulle gå tenkte jeg at jeg skal nå jaggumeg sjekke at det er sant at den er full, jeg vet ikke om jeg orker en titimers tur, og sannelig min hatt, det var tre ledige sitteplasser. Så da slengte jeg sekken min i bagasjerommet og satte meg inn, og først da vi kom til Porsangermoen kom jeg til å tenke på den gamle bristiske damen jeg hadde glemt igjen.
Huff. Dårlig guide.
Enda bra jeg ikke står på museet og kan bli gjenkjent. Jeg har enda noen dager fri.
I dag har vi vært på hytta, med Einar og Ida og Annalille, og jeg har saget ned ett tre, og opp et annet.
I morgen er det russetorg. Men nå har jeg så mange russere så, vi får se.
Først da jeg tok flyet til Oslossa, da satt jeg sammens med et eldre indisk doktoralt ektepar, som var redd de ikke skulle finne flytoget, og doktoren hadde dessuten en dårlig arm og tungt for kofferter, men jeg sa, Schlæpp av, bare følg etter meg der, ai help. Men så ble jeg så opptatt av å selge møbler til Torodd ved bagasjebåndet, at jeg mistet dem litt av syne og sinn, og dro på flytoget alene. Og der satt jeg, da jeg plutselig fikk øye på dem på den gale perrongen. Altså på den siden av toget der dørene ikke gikk opp. Og der virret de rundt og banket i toget, med enorme kofferer og fortvilte ansikter, og jeg ség langsomt ned i setet mitt og så en annen vei, mens de snurret rundt i skyvedørene. Og toget ville aldri gå, men tilslutt forlot vi dem på perrongen og jeg kunne sette meg opp igjen.
Og så, på hjetur, da vi var landet i Lakselv fordi flyet ikke ville lande i K.nes, og det sto fire busser til forskjellige destinasjoner utenfor flyplassen, med myldrende og frustrerte turister inn og ut av hver buss, for hvem stoppet hvor og hvor skulle de egentlig, lovte jeg å hjelpe en eldre engelsk dame som var nervøs for å ikke klare å skifte buss i Varangerbotn. Direktebussen til Kirkenes hadde vi nemlig fått høre at var full, så da ble det langveien langs Finnmarkskysten og innom hver by og bussbytte og mange mange timers tur. Men rett før bussen skulle gå tenkte jeg at jeg skal nå jaggumeg sjekke at det er sant at den er full, jeg vet ikke om jeg orker en titimers tur, og sannelig min hatt, det var tre ledige sitteplasser. Så da slengte jeg sekken min i bagasjerommet og satte meg inn, og først da vi kom til Porsangermoen kom jeg til å tenke på den gamle bristiske damen jeg hadde glemt igjen.
Huff. Dårlig guide.
Enda bra jeg ikke står på museet og kan bli gjenkjent. Jeg har enda noen dager fri.
I dag har vi vært på hytta, med Einar og Ida og Annalille, og jeg har saget ned ett tre, og opp et annet.
I morgen er det russetorg. Men nå har jeg så mange russere så, vi får se.
Landskapp, og landskap og nord. Og ungdommer nok en gang. Og Posten
Da er landskappleiken avsegstyrt. Det var skikkelig skikkelig SKIKKELIG stas.
Og det er vel det jeg kan rapportere. For det var sånn, som det avogtil er, at alt bare er hyggelig, og avogtil rasende festlig, særlig på nasjspelene, men det er ikke mulig å fortelle en eneste morsom historie, for alt er bare så sammenhengende hyggelig og lattrig.
Og så traff jeg mange gamle kompiser jeg har savnet, og mange nye kompiser som jeg sikkert kommer til å savne. Men jeg har verken danset eller spilt faktisk, men sett mye.
Lausdans fikk jeg ikke sett da. For det var lørdagen, og fredagskvelden ble pengboka mi stjålet.
Av noen ungdummer.
Dere må bare ikke inbille dere at dere får meg til å like dere bedre ved å begå simpelt tyveri.
Greia er at jeg så at den ble stjålet, men jeg trodde jo ikke mine egne øyne. Så måtte jeg dobbeltsjekke at det faktsik var skjedd, jeg så at de tafset på veska mi, men jeg måtte sjekke at noe faktisk var borte, man driver jo ikke å beskylder folk for sånt før man vet at det holder vann, så da måtte jeg dobbeltsjekke at pengboka mi ikke lå i veska mi mer, og da jeg hadde gjort det var de borte i mylderet.
Så da ringte jeg med en gang og sperret kortene.
(alle har jo nummeret til sperrekort på mobilen sin, sant?)
Neste dag, lausdagen, måtte jeg jobbe litt da, pengboka var funnet, men tom, kortene var der, men jeg hadde jo sperret dem. Optimiistisk som et brød gikk jeg på Posten og bad om å få ta ut penger, for jeg hadde passet med meg og kunne legitimeres. Men det gikk ikke. For det telefonnummeret de på Posten måtte ringe, var stengt. Mange timer før posten stengte. De mente jeg kunne prøve kortet likevel, kanskje det ikke var så veldig sperret. Men det var det jo.
(heldigvis!)
Så da var det pengelens, men med så mange kjentfolk som det er på an kappleik var det mer upraktisk enn egentlig et problem.
Så var det hjem. Over. Med stopp hos Solemia. På toget, etter å ha vært på fest til åtte og sovet til ti på ti, havnet jeg ved siden av verdens største sovende kineser, som lå brettet ut i både mitt og sitt sete, og hadde mareritt og tuberkolose, og foran en pratsom bergenserdame som snakket fra Geilo til Oslo i ETT kjør. Da jeg kom frem til Solveig var jeg ikke akkurat i stand til å være verdesns beste storesøster, men jeg tror det har utviklet seg til en slags lov at en av oss må være veldig bakfull når vi treffes.
Det er så rart at Solveig liksom har et eget liv nå, med egen plass og bo og handler inn stort på tilbud og legger inn fryseren, og verdens minste oppvaskmaskin, og radio på badet, og greier.
Men heldigvis hadde hun noen egg i kjøleskapet, som var utgått med dato, men som hun ikke kunne kaste fordi hun ikke hadde klart å finne ut hvordan man kaster egg.
Da kunne jeg ENDELIG få tre størresøsterstøttende til.
Men noe bursdagsgave kunne jeg ikke få, for den hadde hun kanskje sendt til Finland. Muligens. Iallefall hadde hun en gang vært på et postkontor, og hun kunne ikke huske hva hun hadde gjort der, så muligens hadde hun sendt bursdagsgaven min til Finland etter at jeg hadde flyttet derfra.
Og i natt har jeg tatt bussen fra Lakselv til Kirkenes. Egentlig skulle jeg jo fly til Kirkenes, og det gjorde jeg jo også, men vi landet bare ikke der. To ganger landet vi NESTEN, og så nesten at damen min ved siden av meg begynte å gråte, idet flyet ble vrengt opp igjen for full motor. Så da måtte vi om Lakselv, og ta buss derfra. Stakkars turister. Ettersom det i det minste var fint vær og sommer var lokalbefolkningen ganske rolig på dette, og tyskerne kunne ikke lese av dette at det at det er en fire-fem timers busstur... og fikk litt sjokk da de innså det. De mumlet noe om Norwegian Airline (på engelsk faktisk? hvorfor gjorde de nå det?) men kan man ikke lande så kan man ikke.
De var tilløp til fullstendig kulturkræsj når det insisterte på å stoppe bussen og gå ut hver gang
vi kjørte forbi en rein. Men lokalbefolkningen ville hjem, og nå for tiden er det faktisk vi som bestemmer her. Men de ble jo frustrerte og sure da. Enkelte. Enkelte andre tok det pent og smilte til utsikten og midnatssola. Jeg tror de skjønte at om man reiser opp til Finnmark så må man ta det litt som det er.
Og ved Sevetti møtte vi de to bussene med passasjerer fra Kirkenes som måtte ta buss til Lakselv for å komme seg på flyet sitt, hehe. Det var nok litt verre stemning ombord der.
Og det er vel det jeg kan rapportere. For det var sånn, som det avogtil er, at alt bare er hyggelig, og avogtil rasende festlig, særlig på nasjspelene, men det er ikke mulig å fortelle en eneste morsom historie, for alt er bare så sammenhengende hyggelig og lattrig.
Og så traff jeg mange gamle kompiser jeg har savnet, og mange nye kompiser som jeg sikkert kommer til å savne. Men jeg har verken danset eller spilt faktisk, men sett mye.
Lausdans fikk jeg ikke sett da. For det var lørdagen, og fredagskvelden ble pengboka mi stjålet.
Av noen ungdummer.
Dere må bare ikke inbille dere at dere får meg til å like dere bedre ved å begå simpelt tyveri.
Greia er at jeg så at den ble stjålet, men jeg trodde jo ikke mine egne øyne. Så måtte jeg dobbeltsjekke at det faktsik var skjedd, jeg så at de tafset på veska mi, men jeg måtte sjekke at noe faktisk var borte, man driver jo ikke å beskylder folk for sånt før man vet at det holder vann, så da måtte jeg dobbeltsjekke at pengboka mi ikke lå i veska mi mer, og da jeg hadde gjort det var de borte i mylderet.
Så da ringte jeg med en gang og sperret kortene.
(alle har jo nummeret til sperrekort på mobilen sin, sant?)
Neste dag, lausdagen, måtte jeg jobbe litt da, pengboka var funnet, men tom, kortene var der, men jeg hadde jo sperret dem. Optimiistisk som et brød gikk jeg på Posten og bad om å få ta ut penger, for jeg hadde passet med meg og kunne legitimeres. Men det gikk ikke. For det telefonnummeret de på Posten måtte ringe, var stengt. Mange timer før posten stengte. De mente jeg kunne prøve kortet likevel, kanskje det ikke var så veldig sperret. Men det var det jo.
(heldigvis!)
Så da var det pengelens, men med så mange kjentfolk som det er på an kappleik var det mer upraktisk enn egentlig et problem.
Så var det hjem. Over. Med stopp hos Solemia. På toget, etter å ha vært på fest til åtte og sovet til ti på ti, havnet jeg ved siden av verdens største sovende kineser, som lå brettet ut i både mitt og sitt sete, og hadde mareritt og tuberkolose, og foran en pratsom bergenserdame som snakket fra Geilo til Oslo i ETT kjør. Da jeg kom frem til Solveig var jeg ikke akkurat i stand til å være verdesns beste storesøster, men jeg tror det har utviklet seg til en slags lov at en av oss må være veldig bakfull når vi treffes.
Det er så rart at Solveig liksom har et eget liv nå, med egen plass og bo og handler inn stort på tilbud og legger inn fryseren, og verdens minste oppvaskmaskin, og radio på badet, og greier.
Men heldigvis hadde hun noen egg i kjøleskapet, som var utgått med dato, men som hun ikke kunne kaste fordi hun ikke hadde klart å finne ut hvordan man kaster egg.
Da kunne jeg ENDELIG få tre størresøsterstøttende til.
Men noe bursdagsgave kunne jeg ikke få, for den hadde hun kanskje sendt til Finland. Muligens. Iallefall hadde hun en gang vært på et postkontor, og hun kunne ikke huske hva hun hadde gjort der, så muligens hadde hun sendt bursdagsgaven min til Finland etter at jeg hadde flyttet derfra.
Og i natt har jeg tatt bussen fra Lakselv til Kirkenes. Egentlig skulle jeg jo fly til Kirkenes, og det gjorde jeg jo også, men vi landet bare ikke der. To ganger landet vi NESTEN, og så nesten at damen min ved siden av meg begynte å gråte, idet flyet ble vrengt opp igjen for full motor. Så da måtte vi om Lakselv, og ta buss derfra. Stakkars turister. Ettersom det i det minste var fint vær og sommer var lokalbefolkningen ganske rolig på dette, og tyskerne kunne ikke lese av dette at det at det er en fire-fem timers busstur... og fikk litt sjokk da de innså det. De mumlet noe om Norwegian Airline (på engelsk faktisk? hvorfor gjorde de nå det?) men kan man ikke lande så kan man ikke.
De var tilløp til fullstendig kulturkræsj når det insisterte på å stoppe bussen og gå ut hver gang
vi kjørte forbi en rein. Men lokalbefolkningen ville hjem, og nå for tiden er det faktisk vi som bestemmer her. Men de ble jo frustrerte og sure da. Enkelte. Enkelte andre tok det pent og smilte til utsikten og midnatssola. Jeg tror de skjønte at om man reiser opp til Finnmark så må man ta det litt som det er.
Og ved Sevetti møtte vi de to bussene med passasjerer fra Kirkenes som måtte ta buss til Lakselv for å komme seg på flyet sitt, hehe. Det var nok litt verre stemning ombord der.
Abonner på:
Innlegg (Atom)