Sur

I dag er jeg sur, først fordi de har skrapet veiene og så har det snødd så det er saltomortaleglatt veldig veldig mange plasser men man vet jo ikke hvor for det ligger likedan sne oppå overalt.
Så er jeg sur fordi jeg holdt på å bli overkjørt i forgjengerfeltet, men heldigvis kræsja ingen biler denne gangen. Så er jeg sur fordi ingen biler gidder å bruke blinklys hvis den andre som bruker veisystemet er gående, sånn at jeg aldri får noe forvarsel før de brekker bilen over mot der jeg skal over veien.
Så er jeg sur fordi jeg fant en bilnøyel, og nå må jeg, av min pure hjertenshøflighet eller hva det er Solveig kaller det ordet jeg aldri husker, orge den ned på politikammerset og sette notis i avisen og kan de ikke bare ta vare på nøylene sine istedetfor å legge dem rundt omkring i sneen der jeg GÅR?

Og så kom jeg på en gang jeg hadde mistet nøylene til sykkelen min og ringte politiet og ble satt over til en ung, bestemt mann med søringdialekt, som sa han skulle lete etter dem. jeg hørte han trakk ut en skuff, rota igjennom den, og så kom han tilbake på linja og sa "SØKET var NEGATIVT." og da ble jeg litt lattermild og det ble jeg nå også.

Og så kom jeg på en annen gang jeg mistet noe som politet måtte hjlpe til med, og det var da vi mista Olav på fjellet, og det var slettes ikke gøy, men vi fant ham jo igjen og det var veldig fint, og det er jeg også litt glad for.

og...posten

Datamaskiner og posten, det er de eneste problemene livet har å by på.

Sendte Solemia et brev for tre uker siden, det har enda ikke kommet fram.
På postkassene står det at om man postlegger før klokken så og så skal det være framme samme virkedag. Det har jeg ikke opplevd at har medført riktighet en eneste gang.

Nei, jeg får vel gå i garasjen og jobbe videre på brevduekatapulten min.

tilbake i virkeligheten

Hjemme i Kirkenes, innstallert hos min mor og utstyrt med dvergedyna igjen.
Hvor kjøper de dynene sine hen? Samenes Hus?

posten da vettu

Jeg skrev jo om at jeg hadde fått et postbankkort der jeg var sladdet. Og at jeg gikk på posten og fikk tatt et nytt bilde siden det sladdete likevel var så gammelt, og at de tok det sladdete og jeg måtte leve uten kort og at når det nye kortet kom var det det gamle likevel.
Da ringte jeg Postbanken og fikk snakke med noen og så skulle det ordne seg.

Siden har det bare rydd inn kort og her sitter jeg med tre nye postbankkort i hånden og er litt usikker på om de kanskje muligens apes med meg.

Onkel reisende frøken

Drar til Kirkenes om noen timer, føler meg som en sprettball, doing-doing.

Burde kanskje skrevet mer om workshopen, men vet ikke helt hvordan jeg skal konkludere.
traff to svært hyggelige mennesker
traff tyve hyggelige mennesker
ga meg en puff videre i mine egne prosjekter
på workshopen skulle vi bygge store konstruksjoner, hurra, men jeg havna på minimalistgruppa, som for det meste brukte tape, buhu
likevel fornøyd med resultatet
ville likevel gjerne bygget mer
var på mannegruppe med polakker som ikke lot meg holde i en hammer engang
ble sendt ned for å sy
så ikke så mye av warsawa
innså at er man kveldstrøtt så er man kveldstrøtt, da må man finne en annen teknikk for nettverksbygging (blærgh) enn alkoholbaserte samtaler

oppdatering

Flyplassen i Warsawa flyter over av minibanker så det var ikke akkurat noe kjempeproblem.

Det var en fin workshop men hodet mitt flyter over av den så jeg klarer ikke å formidle så mye, og i morgen reiser jeg til Kirkenes.

Plonty av zlonty

I morgen drar jeg til pålens hodeby, Hvasahva.
Jeg skal på en workshop som jeg jo har snakket om før.
Arrangørene av workshopen er veldig veldig bestemte på at man må ha med seg zloty når man kommer, for vekslingskontoret på flyplassen i warsawa gir visstnok fryktelig dårlig kurs, og man må ha zlotitskier til drosja.
Har de ikke minibanker på flyplassen? Sannsynligvis ikke. Om man skal tro innkommende korrenspondanse. Så jeg ut i byen (bergensbyen) for å få tak i zloty.

Posten har ikke, men har hørt om at det finnes.
DNB har kanskje, men det er 200 kroner i vekslingsgebyr.

200 kroner? Har du en timelønn på 40.000 kroner??
Og jeg trenger bare et par hundre zloty, for jeg får penger av arrangørene når jeg kommer fram. Jesusus.
På arrangørene virker det forresten som om det ikke finnes minibanker i Warsawa i det hle tatt. Men tilogmed Murmansk renner over av minibanker, jeg kan ikke tro at det ikke lar seg løse.
Ikke fanes om jeg forsyner dnb med illusjoner om at 200 kroner er et helt adekvat veklslingsgebyr.

Jeg tar med dållars.

ting jeg ikke kan (i utvalg)

kjøre bil
spille gitar
den store gangetabellen
kjøre båten fra bekkevold til harefoss
se en hel film uten å kjede meg litt
samisk
lyge (bare hvis forholdene ligger til rette)
la være å røpe overraskelser jeg har planlagt
ligge på albuen ved bålet
brette origami
føne håret
månedsrekkefølgen etter august
teletakt (een too tr!een to tr!een too tr!)
danse
lage brunsaus (men jeg fikk det fint til før)
holde på humøret hvis jeg ikke får mat
gi meg
huske navn på folk det er viktig å vite hvem er
popkulturelle referanser (VIRKELIGE popkulturelle, starwars er nerdekulturell)
like opera

Ting jeg kan (utvalg)

nyse 36 ganger på rad
høre den høyfrekvente lyden til mobilladeren min
få plass til hele hånden i munnen
bøye tommelen inntil håndleddet
spørre om veien på finsk
spille sekkepipe
spille tuba
lese fortest av alle
gjøre repetative oppgaver uten å gå lei
slikke meg på albuen
huske ting som skjedde da jeg var to
sykle på enhjulssykkel
lukte forskjellen på salt og sukker
glede meg til å stå opp og ta tran neste morgen
synge folkesanger du ikke har hørt før
få fin kontakt med unger jeg ikke har truffet før (unntatt eiril til gry)
si "limousin" og "vedvarende reinsdyrløs" på skolt
få fyr i ovnen, alltid
ødelegge elektronisk utstyr til det kjedsommelige
fortelle morsomme historier om familien min
gå kjempefort
finne gleden i å gjømme meg bak døra når mannen kommer hjem

Stakkars benskjøre

Det er en mann her på Møhlenpris jeg ofte går forbi. Han er så uheldig, han knekker stadig armen.
Virkelig ofte stakkars, jeg har tenkt litt på det faktisk.
Den ene dagen treffer jeg ham med gips, neste uke uten, og så har han gipset arm igjen. Så får han den tatt av, men heisann hoppsann, der er armen gipset igjen. Enten driver han og trener på å bli linedanser eller så er han veldg beinskjør.
Tenkte jeg.
Helt til den dagen begge brødrene sto på andre siden av et veien og ventet på grønn mann, den ene med armen i fatle, den andre uten.

Å nesten daue seg i hjel

Fordi jeg har gått hen og sløst bort penger på ny jakke (kanskje den fineste jaken jeg noengang har eid) ble det også nødvendig å sløse bort noen penger på nytt skjørt.
Eller direkte nødvendig var det vel ikke, men jeg gikk nå forbi Fretex da.
Der fant jeg et perfekt svart skjørt, så perfekt at jeg ikke gadd prøve det engang.
Det vil si, det var vel kanskje fordi jeg var så varm, egentlig. Det så iallefal fryktelig passelig ut, og skjørt er greie sånn.
Da jeg kom hjem og skulle ta det på holdt jeg på å ta drepen på meg.
Det viste seg nemlig at det var et bukseskjørt, og det ante ikke jeg. Så jeg stakk begge bena i skjørtet, det jeg trodde var skjørtet, men som egntlig var ett buksebein, og holdt på å gå på hau i bokhyller og feler og wii og sekkepipe, for selv om det er plass til to figenschoubein i ett bukseskjørtbein, er det ikke plass til å ta et panikksteg for å finne balansen når man oppdager at bena på sett og vis er surret sammen.

Naboen trodde nok vi kranglet igjen.

Ikke er det så fryktelig fint på heller, for når man har det på er det veldig tydelig at det er et bukseskjørt. I tillegg er jeg blitt sånn noenlunde lurt, for det var buksedag på fretex i går, alle bukser skulle kostet 25 kroner men dette betalte jeg vitterligen full pris på 49 kroner for.
Dette. Denne.

Vel. Jakka mi er fortsatt fin.

Posten, posten

For en liten tid tilbake fikk jeg nytt postbankkort, der bildet på baksiden var en sladdet utgave av meg selv. Ettersom det er greit å kunne legitimere seg utn å ha med pass, gikk jeg på posten og ba om å få figurere usladdet på mitt eget kort.
Damen bak skranken var helt enig, og vi var dessforuten også enige om at det var på tide å bytte ut bildet, ettersom det var over ti år gammelt og man ser litt forskjellig ut som nittenåring og tredveåring. Heldigvis.
Så vi stakk bak skranken og hun knipset et polaroidbilde, og så måtte jeg klare meg uten bankkort noen uker.
I dag kom det i posten, og hei og hopp, med det gamle bildet, silje brilleløs med stritt hår.

Heldigvis har jeg ny fin jakke så jeg har LYST å ta en tur i byen.

ekteskap

Jeg er ingen politisk blogger. Jeg er en egoblogger med litt for mange skrivefeil, der flesteparten skyldes slurv og hastverk istenfor ukunne.
Det betyr ikke at jeg aldri står og brøler til radioen, når de sender debattprogramer, jeg står med knyttede never og svikt i knærne og roper helt til noen av den jeg bor med sier "så skru av".

Men i dag hørte jeg et program der Nina Karin Monsen, filosofen, kom til orde.
Og her står jeg og skal til å bryte min selvpålagte politikksensur.
Men selv om jeg nettopp har hørt programmet, er det plent umulig for meg å sitere damen.
Fordi hver gang jeg skal til å skrive ned noen hun har sagt, for å kunne rope litt skriftlig her, istedetfor at naboen skal tro vi har huskrangling på gang, så tenker jeg "nei det kan hun jo virkelig ikke ha sagt. Jeg må huske feil".
Hun protesterer mot at hennes eget ekteskap nå blir likestilt med homofiles ekteskap uten at hun er blitt hørt i denne saken. Hun kritiser statssekretæren, hennes motdebattant, hvis regjering har gått inn for denne saken, for å være inhabil fordi han er homofil.
Her har vi en lov som likestiller homofile og heterofile, men det er den homofile som er inhabil, ikke den heterofile.
Hun kommer med påstander om de homofiles barn, hun skingrer seg gjennom lange enetaler, og jeg klarer altså ikke å motsi henne på noe fordi jeg ikke kan tro det jeg nettopp har hørt.
Men jeg husker at jeg sto med knyttede never og svikt i knærne og brølte.

Problemet mitt er, eller, nei, det jeg ikke forstår er dette:
Javel, vi har endret noen detaljer ved en av våre samfunsstrukturer, det gjelder ekteskapet. Vi likestiller kjærligheten mellom Per og Per med den mellom Per og Nina.
Dette er en liten endring, strukturelt.
For det er det det er, en liten strukturell endring.
Hva ved dette er det som er så truende? Jeg spør ikke retorisk her, jeg prøver å få øye på det. Samfunnet vårt har gjort seg ganske uavhengig av sterke familiestrukturer, å rokke ved familiestrukturene, sånn som jeg ser det, truer ikke samfunsstrukturen.
Hadde vi vært et annet type samfunn der strukturen og dagliglivet samt ressursutnyttelsen i større grad var avhengig av sterke familiebånd, kunne jeg sett hvor skingringen i stemmen til filosofen kom fra.
Men nå gjør jeg det ikke.

Og er det ekteskapsstrukturens oppløsning som er det farlige? Er samboerskap like farlig for filosofen som homofil sandpåstrøing av kjærligheten?
Det kan da ikke true Nina Karin Monsen at Per elsker Per, jeg kan ikke tro det, derfor leter jeg etter det som ligger bak.
Det som må ligge bak.
Det menneskelige og det samfunnstjenelige i hennes protester.



Sukk. Ikke mer radio på en uke på meg.

dedusering, elelr hva det heter. Eller det ble kanskje feil. Iallefall:

I går var jeg sykenkrank.
Da lærte jeg noe nytt. Som jeg har hatt mistanke om lenge.
Ettersom jeg er erhvervsfri, lå jeg stille på sofaen hele dagen. Hadde jeg vært i jobb, ville jeg nok vært på jobb iallefall halve dagen, mest sannsynlig hele.
I dag er jeg så godt som frisk. Det har aldri hent meg før at jeg har vært syk bare en eneste dag.

Dermed vil jeg si at jeg har en stykk empiri som tilsier at man bør holde seg hjemme og bli frisk, og ikke kreke seg på jobb om man skulle klare det.

Men likevel. Neste gang jeg blir syk samtidig som jeg er i jobb, vil jeg ikke ha samvittighet til å holde meg hjemme med mindre et øyeeple faller ut i det jeg går ut døra.

Ze reader

Jeg og havisnavnsknevnes så The Reader i går, fordi vi kjenner noen som synes boka var så fantastisk bra.
Jeg lurer om replikkene i boka er stavet ut med tysk aksent.
" I vill teik vateevejr yo vill havv, yo dessaidd"
For hvis ikke, kommer jeg på iallefall en grunn til at boka nok er bedre enn filmen.

Hvorfor i all verden lage en film der folk knoter rundt med tulletysk aksent? Var produsentene redde for at folk ikke skulle skjønne at det var i Tyskland, fordi det bare sto "Berlin 1958" og ikke "Berlin (In Germany! (Europe)) 1958)
At vi skulle glemme det underveis? Eller følte de at de ga mer troverdighet til karakteren når de tydeligvis gjorde seg til hver gang de åpnet munnen?

BBC gjør også sånn. Når de intervjuer folk i Bengali, som svarer på...punjab? er det et språk? Nei nå er jeg ute på dypt vann...når de intervjuer noen i Tsjekkia, som snakker Tsjekkisk, legges det en oversettelse over, av en som snakker engelsk. Men denne personen snakker alltid engelsk med sterk tsjekkisk aksent. Eller urdisk. Eller wo-kinesisk.
Hvorfor gjør de det? Det får bare intervjuobjektene til å viske bittelitt dummere enn de strengt tatt behøver å fremstilles. De snakker jo ikke sitt eget språk med aksent! Skal det liksom virke autentisk?

Det virket iallefall ikke autentisk i Ze reader. Det virket teit og lite overveid.
Og Oscar? Hva slags politiske mekanismer ligger bak her?
Oscar for å gå rundt med store øyne, stønne litt lavt høyt oppe i halsen som det ytterste tegnet på opprørt følelsesliv, men ellers holde seg til halveis-idiot-teknikken som er vår tids måte å tolke folk under press på.
Som jeg forsovidt er enig i er en god tolkningsmåte, heller det enn overspill, men når man legger seg på underspill må man passe seg så man ikke spiller landsbyidioten.
Scenen der Hanna Schmidt kommer inn i biblioteket... man forventer nesten at hun skal begynne å se forskrekket på hendene og fingrene sine og levere en klassisk tolkning av første menneske på jord i samme slengen.


Nei da vil jeg heller anbefale Revolutionary Road.

Jeg og Jørgen

Siden det skulle komme brannvarslingsautomatautomatasjonsteknikere for å sjekke røykdykkingsutstyret i leiligheten klokken syv i går morgest, måtte jeg altså bryte rutinen og stå opp halv syv istedetfor halv ni.
Og herre jedorias for en effektiv dag!

Så jeg gjentar sukess i dag,og det er ganske effektivt ja. For det første er jeg igang og jobber klokken syv, istedetfor rundt ti halv elleve.
Jeg vet ikke hvorfor det tar så mye lengre tid å få gang i jernet når man står opp to timer senere, men kanskje fordi jeg allerede føler meg litt lat og udugelig.Halv syv er alt mørkt og trist uansett, så det er bare å få i seg frokosten og sette i gang, ikke noe vits å dvele ved det å være trøtt og sur. Mens halv ni, ni og halv ti er jeg jo i godt humør og ikke så motivert.


Så derfor er det litt skuffende at jeg ikke klarer å lagre noe i jpeg. Av en eller annen grunn. Bare tiff og psd. Hvis jeg later som jeg har gitt opp og snur meg bort men så kjemperaskt tilbake og lagrer, dukker det opp et par alternativer til. Men ikke jpeg.
Jeg skjønner ikke hvorfor.
Så jeg skrur macen litt av og på, og spiller litt fele innimellom.
Det er lenge siden jeg har oppdatert fela på kammertonen, men den klinger ganske fint nå.
På giss.
Men det er liksom nå den er finest! Den skjærer mer på a.
Jeg vet ikke om det er fela, eller jeg som har utviklet meg til en slags omvendt Jørgen Tjønnstaul.

privatisering

10:33 meg: men si nu. va det fin konsert?
Solveig: æ sto uttafor
meg: kom du ikke inn10:34 Solveig: sykt lite konsertlokale. like stort som kjøkkenet/stua mi
meg: ååååååååå........
10:35 Solveig: ja
det va dumt
30 minutter
11:05 meg: ja
11:06 Solveig: ja
ka e twitter?
eller, det e en miniblogg
men koffer?
meg: det e en sånn tjeneste som oppdateres mye oftere enn en vanlig blogg
Solveig: vet du om ei twittersida æ kan se på?
11:07 meg: sånn at hvis du e kontaktnarkoman kan du fortelle alle ka du hold på med heøe tia
æ ved om en bildetwitter, vent litt
Solveig: ja, tenk så mye dårlige blogga det finns alllerede
11:08 meg:
det va ikke bildetwittern, den fant æ ikke
11:10 nei æ hadde misforstådd, han leg gut bilda på vanligtwitter
Solveig: men ka betyr det med @navn_navn? at andre kan skrive på sida di?
meg: hmmmm

11:11 Solveig: eller kanskje at nån har skrevet det på nån si sida?
meg: ja, men andre KAN skriv på sia di, dem legg inn kommentara
men æ vet ikke om du må ha twitterkonto
øeh ane ikke
Solveig: æ syns det virka meningsløst
meg: i fortid? nu vil du ha?
11:12 Solveig: oi, bodøindoktrineringa slår inn
det va skikkelig flaut
meg: app app app!
Solveig: vet, æ skjemmes
11:13 meg: æ sku ønske det ikke gikk an å kommentere på blogg, æ e helt narko å sjekke om det e kommen kommentara flere ganga daglig
Solveig: æ e facbooknarkoman
meg: æ klar ikke skru av kommentatorfelte heller
ja, dæffor æ kutta facebook
eller. Nei.
men litt
11:14 Solveig: ja. æ vil melde mæ ut
men det går ikke. hele mitt sosiale liv e basery på facebook
e man ikke på facebook, blir man f.eks. ikke invitert på fest
meg: æ VET
11:15 ikke så bra for mitt allerede spinkle sosiale liv her i bergen
æ va slags kommentatornarkoman allerede da æ hadde telefonsvarer, sjekka den med en gang æ kom hjæm, før æ fikk av mæ skoan
Solveig: og hvis morten ahdde hadd facebook så hadde du blitt oppdatert via han i det minste
11:16 oi

Solveig: da e det faktisk ikke teknologien som har ødelgat dæ
du va forderva fra fødselen av
meg: ja
jepp
æ har x-faktorn
11:17 Solveig: det syns æ du sku blogge om
meg: nei det blir litt for privat
Solveig: at du e teknologi-kontakt-narkoman?
meg: ja
11:18 Solveig: det e ikke for at det e for privat. det e fordi det e litt flaut.
meg: æ vet ikke om æ utvise nættvett nu eller bare e sjølhøytideli....
ja
Solveig: 10hi
du fikk mld mi om knut sin gebursdag?
meg: men e ikke flauhetsbarometere en god indikator på nettvett?
11:19 ja
tall
takk
æ ska søke jobb på museum
Solveig: ja, enig

så bra!

meg
11:26 æ har ikke printer så det e skikkeli tiltak å få printa ut søknaden
hehe late arbeisledia
Solveig: du kan sende den til mæ og så kan æ skrive den ut og sende den
11:27 meg: ja, det e skikkeli kjapt
å, til xxxxx ja
Solveig: ja
meg: tusen takk, men æ må lægg ved vitnemål å attesta å sånn
eller kor mye må man lægg ved?
11:28 Solveig: æ vet ikke?

11:29 meg: vi fikk en gang på museet en søknad på sommerjobb som veide over en kilo og kosta oss hundreåfire krona å returnere
det va litt mye
Solveig: hahahahaah!
det e strebersk
men stakkars. det hadde sikkert ikke den her personen tenkt på

11:30 Solveig: tydeligvis ikke så praktisk anlagt

11:33 meg: men nu må æ skriv færdi søknaden å stavre mæ bort på allkopi
11:36 Solveig: ok!
lykke til med det:)
meg: dankert skjønn!
11:37 Solveig: django reinhart
Det er ikke så lett å komme på nye spennende ting å skrive om hver eneste dag når det ikke er hver dag man går lengre en til postkassa. Som er innendørs.
Det meste som skjer skjer inne i hodet mitt, og der er det jo som vanlig full fest, det er klart, men det er kanskje ikke så spennende for andre enn meg selv.

Sånn er dagen:
ca åtte-ni: jeg står opp
ca ni-fire: jeg prøver å ikke kaste bort for mye tid på internett og husarbeid men heller jobbe konstrukrivt med prosjekter og søknader
ca fire: jeg lager middag og hanhvisnavn kommer hjem og etterpå blir den spist.
ca senere: jeg drikker kaffe
ca syv: som den hamsteren jeg er våkner jeg til
ca elleve: jeg går og legger meg
ca ett: jeg sovner

inni dette har jeg og hvisnavn kanskje gått en tur.
Og jeg har hørt endel på radåi.

Men i morgen brytes rutinene, for vi har fått en lapp på døra om at brannalarmselskapet og sameiet må få komme inn i leiligheten fra syv.
Syv er et upraktisk tidspunkt, enten man er erhvervsfri eller barnefamilie.
Man er sjelden i humør til fremmedfolk klokken syv.


Men det er i morgen.
I dag blir det brad til middag, jeg er litt usikker på hva jeg skal gjøre med den.

oppdagertrang

Vi pleier å gå på en butikk som heter Eksotisk Torg og handle ris og koriander og sånne saker. Jeg elsker den butikken, selv om grønnsakene ofte er råtne.
Men det er som å være på tur.
Noe av det beste ved å være eller bo i utlandet er å gå i dagligvarehandler, jeg føler meg aldri så mye ute i verden som når alt i butikken er bytta ut med fremmede saker.
Og sånn er det jo ofte på innvandrerbutikker.
Så da vi var innom Eksotisk Torg i går for å bunkre opp ris, var jeg i et skap og snuste og kjøpte meg en boks med brus. Eller kanskje saft.
Pennyworth drink.
Jeg ante ikke hva pennyworth var, det så litt ut som marikåpe men duggen lå litt feil.

Da den hadde fått stå i kjøleskapet lenge nok, helte jeg den over i et glass. Det var nok første feil. Men ettersom jeg ikke ante hva det var ville jeg gjerne se hvordan det så ut.

Det viser seg at pennyworth sannsynligvis er det engelske ordet for grønske.

Hvorfor skulle noen ønske å drikke grønske?
Jo, tenker produsenten, fordi vi har tilsatt to kilo sukker.
MMMM. Sukker med grønskesmak.

Neida. Det var faktisk ikke det verste jeg har smakt. Men det er bare fordi jeg engang ble budt på et glass Southern Comfort på et nachspiel.

lys

Jeg har så lyst å skrive et sommerlig innlegg. Det er nok fordi det er sånt et sommerlig lys som kommer inn gjennom gardinene.

Når du drar dem fra, ser du rett ut på regnet, våte katter og anoraktiske ungdommer, og illusjonen brytes.



Dessuten tror jeg jo ikke lengre på sommer.

derav slutningen

På et eller annet tidspunkt, sannsynligvis ganske tidlig i livet mitt, må jeg ha spist en tørket aprikos som jeg har funnet under sofaen.
Dette tror jeg fordi jeg innimellom, når jeg smaker på noe nytt, tenker "dette smakte som en tørket aprikos som har ligget veldig lenge under sofaen."

10/10

Akkurat nå er det veldig bra. Jeg skal ingensteder med fly i dag, jeg jobber på et sted jeg har jobbet før og alle er veldig trivelig samtid...