Oppsumering. Ling.

Av mitt nye liv i guleblålandet. Ikke en generell oppsummering av alt. Alt, liksom, hvor skal man starte? Det holder i massevis med sverigelivet.

Det jeg liker:
Skolen. Den virker bra. Verkstedene er i alle fall fantastiske og når jeg har veiledning tar vi utgangspunkt i hva jeg gjør og ikke i hva læreren gjør.
Klassen min. Åååå de er fine.
Utsikten fra leiligheten. Voi herran man kan se langt!
Utvalget i butikkene.
Jeg har studentlege! Da jeg gikk i Bergen kunne jeg bare bli litt forenklet syk uten videre oppfølging hjemme i jula hvis legen ikke hadde juleferie.
Stockholm. Skjønt jeg klarer ikke helt å få tak i Stockholm. Hvor starter man, med hva? Stockhom er tre kvadratkilometer stort og består av leiligheten min, to matbutikker, to t-banestopp et lite stykke skog og en kunsthøgskole. Hvor skal jeg drikke øl og kaffe og sose bort tid?

Det jeg ikke liker:
Melkepakkene. Jeg liker sånne man kan lukke. Av så mange grunner. Da holder melken lengre, og når man løfter den myke, myke melkepakken ut av kjøleskapet, klemmer man ikke samtidig all melk eller yoghurt ut av den. Her fins det nok en egen teknikk, men jeg vil heller utvikle en teknikk rundt temaet aluminiumssveis enn å løfte melkepakker ut av kjøleskapet.
Ufriheten i det å måtte ha med seg nøkler, sl-kort, brev fra skolen, legitimasjon og bervet fra skatteverket med personnr. hver gang man går ut. Og når man har med seg så mye kan man like gjerne ta med seg pengboka. Og begge mobilene. Og kalenderen. Og telt.
At de ikke skjønner hva jeg sier. Men kanskje jeg har godt av å bli litt taus og mystisk.

edit: jeg ser at det står bervet. Det betyr egentlig brevet, men bervet ser så mye tøffere ut. Litt....dazumal eller, ja, viktigere.

Boling

Nå har jeg bodd i Stockholm i en måned. I følge kalenderen. I følge min egen biodrevne kalender, har jeg bodd her i ca fem dager.
Vi har rukket å bære det meste av det som ikke fungerer opp på loftet, men ikke alle kjøkkenskapene er vasket. Og de som er vasket er ikke logiske, det ene inneholder for eksempel paracet, salatslyngen og kopphånduker. Nederste skuff inneholder også kopphånduker, i tillegg til stavmikser og brødfjøl.

Jeg har rukket å få personnummer og månedskort, men ikke noe studentleg, for det driver de ikke lengre med i Sverige, så jeg farter nå rundt med et brev fra skolen i lomma. Det er rart å bo i storby, man kan ikke bare smette på seg kippskoene og dra, man må ha med leg og reisekort og brev fra skolen og norsk mobil og svensk mobil og nøkler og skolechip. Og hei. Og hå.

Jeg har ikke ordna med bankkonto eller svensk mobilabonnement, men i dag fant jeg en snarvei til baksiden av skolen som halverer eller kvarterer gangavstanden. Og dessuten er det en mye kosligere vei. Og mentalt kortere på mange vis, for jeg ser ikke at der, langt langt borte, dit er det jeg skal, det er bare gå gå gå. Nå er det mer sånn vei, sving, oops bil, boligfelt, skog skog skog, barnehage, kristen avis og voiherran! Skolen min!

Jeg er ikke så kjent i Stockholm enda, men det kommer vel sikker, jeg skal jo bo her i iallfall fem dager til.

steiling

jomen altså, jeg må kjøpe ny mobil. Jeg synes ikke akkurat jeg kan koste på meg en iff åon. Og da er det ikke så gøy. For den jeg har fungerer jo, men det er jo greit å ha en svensk en å forholde seg til. Så da må jeg kjøpe noe jeg ikke har lyst på som koster masse. Utrolig umotiverende.
Og skaffe abonnement
og bankkonto
og forsikringer

og nye bukser

Jeg bare renner over av forventning og glede her.



Heldigvis er det kjekt på skolen. Har jeg fortalt for en fin klasse jeg går i? Den overveier problemene med å venne seg til de svenske melkepakkene.

Feiring

Jeg går utfra at det er flere sånne som meg som skriver litt hver dag og legger det ut på en side på internettet, som blir lei av hele greia og ikke het skjønner hva og hvorfor?
Fint, godt, det var det jeg håpte på. Det er vel en slags roterende materialtretthet, jeg har tross alt holdt på i fem år og ser verdien i akkurat det.

Nå har åsgårdsreien vært her óg. Noen timer før ankomst innså jeg at jeg ikke har nok dynetrekk til et sånt prosjekt. Det ordnet seg, selv om Solebanet ikke var helt komfortabel der i toseteren vår, og jeg måtte ha teppet rundt hodet og ikke over kroppen. Hovedpersonen selv virket iallefall fornøyd, selv om hun etter eget utsagn hater å fylle seksti.
Vi fikk byet oss litt også, når vi ikke dreiv å prøvde ut forskjelige varianter av hytteliv i leilighet. Solebanet fikk ny kåpe og jeg fikk vin midt på blanke formidagen, midt i uka. Voi voi.

Solebanet er ikke så god til å gå sakte (jeg mener, jeg går også fort men jeg er også i stand til å utføre den andre varianten: fintrøing,) mens fru figenschou og gemal ikke egentlig er i stand til å få noe særlig tempo på enheten. Det bare høres ut som om de går kjempefort (klakk-klakk-klakk-klakk) men det er lite egentlig fremdrift. Da får man et kompani som alle synes det er like jævla langt til selv det nærmeste punkt, med en lillesøster som raser avgårde foran, et foreldreektepar som sæmer ivei der bak, og en frk figenschou som halter usikkert og ubestemt rundt på midten. Vi ble rett og slett nødt å fordele oss litt innimellom.

Nå ringte hr fotografen og lurte på om vi ikke rett og sett kunne skippe midagen for han var så mett etter feiringen i går, og det er jeg og så det passet veldig veldig bra. Vi trenger kanskje ikke begynne å tenke på mat igjen før sånn ca lørdag tror jeg.
Det er rett og slett litt for luksuriøst å bo i Sverige.

leselyst med ulyst i

Jo, men Påskeharen skriver om litteratur.
Hah. Men det gjør han faktisk, det å lese når man er liten. Og det gjorde jo jeg også, jeg leste og leste og leste, jeg var faktisk litt narkoman på det viset. Og før jeg lærte å lese selv, leste foreldrene mine til meg. Ifølge pappa var det sånn jeg lærte meg å lese, og det innså han en kveld han leste om Bamse Brakar og ville ha kveldslesningen overstått og hoppet over noen avsnitt i teksten. Nei, les det som står der også! sa jeg da og. Ifølge historien. Som jeg ikke helt vet om er sann. Skjønt, i min familie blir historiene sannere enn virkeligheten etter en stund.

Det var særlig to bøker jeg ikke likte. Den ene var "Hvem skal trøste knøttet", som mamma prøvde å prakke på mitt barnesinn igjen og igjen, men ikke faen om jeg ville høre den jævla skumle historien der! Ensomhet og mørke og Hufsa! Jesus Maria. I tillegg var teksten i løkkeskrift, ærlig talt! Da kunne jeg jo ikke smuglese slutten selv for å sjekke om det gikk bra heller, så den boka gjømte jeg underst i en skuff med donaldblader. Der lå den og lyste og skalv og var tilstede med den der provoserende løkkeskriften sin.
Jeg tror ikke jeg leste den før jeg var sikkert femten. (Nå liker jeg den veldig godt, men det er irrelevant.)

Da jeg ble litt større og leste selv, lånte jeg endel bøker på skolebiblioteket. (I tillegg hadde vi sikkert 50 hyllemeter med bøker hjemme, og jeg fikk bøker fra bokklubben.)
En bok som provoserte meg skikkelig var "Onega, irokesernes fange". Den gjorde meg rasende. Jeg hadde egentlig trodd jeg skulle like den, indianere (same vettu, vil helst lese om andre urfolk) og gamledager og spenning og det hele, men da jeg åpnet den oppdaget jeg at den var trykket i brunt. Brunt! Jesus Maria igjen! Jeg var rasende på boken i flere uker før jeg var så tom for annet lesestoff at jeg begynte å lese litt av begynnelsen. Jeg tror den var ganske bra, egentlig. Jeg mener å huske at jeg storsinnet tilga den de brune bokstavene.
(Og omtrent samme opplevelse hadde jeg vel da pappa stakk til meg Landstrykere, og jeg oppdaget at den fulgte norsk rettskrivning av 1903.)

Det var altså mye som skulle stemme. Men i bunn og grunn var jeg altlesende, og det er jeg egentlig enda. Har jeg begynt på en bok, leser jeg den ferdig selv om jeg stønner over dårlige formuleringer og svake plott hver gang jeg blar om. Noe klarer jeg alltids å få ut av den, uansett hvor dårlig den er. Dessuten har ofte velskrevne bøker mer forstyrrende innhold, det går ikke bra til slutt og menneskene er i bunn og grunn ikke gode eller samfunnet vil dem ikke vel. Det hender forsåvidt at dårlige bøker handler om noe av det samme, men de er så dårlige at jeg klarer å riste det av meg.

hallo?

Nå er jeg omtrent ti ganger friskere, og dautrött (oi så rart det ordet så ut med svensk ö) fordi naboen har hatt en slags tjejpartai, tror jeg. Det er papirtynne vegger, så selv om de ikke spilte musikk eller noe, var det som om de satt oppi sengen min og pratet. Og hon ba', og han ba, ja, men jag vet! Jag vet! Visst, jusst, det og han ba', og da ba'!
Jesus gud.

Kanskje ikke de vet at det er lydt?, tenkte jeg i natt, og forsökte å prate litt höyt for å gi et eksempel på hvor godt det hörtes. Jeg hadde ikke så lyst å banke i veggen heller, for jeg var litt usikker på om det kanskje kom fra leiligheten ovenpå, og da hadde jeg ikke så lyst å vekke naboen. Og kanskje det er sånn man må finne seg i i blokka? Her prater vi hele natten, det tar man med et smil! Så ikke kom her og vär sur nordmann og forlang at man skal väre stille bare fordi veggene er tynne!
Halv tre banket jeg i veggen, og da ble det stille med en eneste gang.
Såh. Det kunne jeg jo forsökt meg på litt för.

Klokken ni krekte jeg meg på skolen. Og her er ikke en sjel. Jeg vet ikke helt hvor de er? Det er ingen lapper i klasserommet (bortsett fra meg da) ingen mail i innboksen og ingen beskjed på intranettet. Og ettersom jeg har värt borte en uke vet jeg ikke engang helt hva vi holder på med, så jeg forsöker å knote ned noe som sannsynligvis er littegrann i henhold til oppgaven. Jeg oppdaget til min forskrekkelse en liste med gallerier og bygninger vi skal besöke, men jeg kjenner at jeg ikke er helt klar for å dra ut i regnet enda.

mer innadrettet virksomhet

I dag har jeg nok satt ny personlig rekord i selvmedlidenhet, ettersom jeg jo er helt alene her og det ikke er noen andre som kan synes synd i meg sånn at jeg kan blåse meg litt opp og si Pfff det er jo bare en forkjølelse.
Jeg begynner å få litt panikk her, ikke kommer jeg meg på skolen og ikke får jeg jobbet med oppgaven, så jeg ligger elegant en uke bak, hvilket i og for seg ikke er noe som kreerer noen indre malstrøm, men mammalille kommer altså for å feire 60årsdagen sin her, på mandag, og den gangen det virket som en kjempeide var det ikke planlagt at jeg skulle være syk en uke først. Nå blir det nok vanskelig å komme fra på skolen. Det er litt verre, ingen egentlig kjempepanikk i det heller, men
JEG HAR IKKE KJØPT JEBBURSDAGSGAVE ENDA! og det er ikke et hotellrom å oppdrive i Stockholm så hele åsgårdsreien skal bo her og da må jeg vaske og rydde og jeg har en uke med forkjølet oppvask og min venn Jarno kommer lørdagen og da har nå for sikkerhets skyld vi en avtale da og så må jeg ut og kjøpe kopper og fat og liggeunderlag og mat til oss alle og finne et sted vi kan feire dagen og GAVEN!!! Jesus gud
Og alt skolearbeidet. Å magen min voi og voi hvordan skal dette gå.



Pffff. Det er vel strengt tatt luksusproblemer dette her. Men luksusproblemer må også løses.

Det ene og det andre

Jeg skjønner ikke helt tankegangen nede på min lokale matbutikk. Tempo. Jeg må gå utfra at det er noe sånt som "ja hit kommer det jo ingen kunder uansett så det er iallefall ikke noe vits å fylle på varer." (på svensk bare) Men jeg, som jo faktisk kommer, er jo interessert i å handle og det er jo vanskelig når det som står ute enten har muglet eller ikke står ute uansett. Og det blir jo en ond sirkel ikke sant!

Lille mamma og de andre småingene kommer egentlig mandag for å feire mamma sin 60årsdag, men det er helt fullt på hotellfronten, det eneste vi klarer å oppdrive er et vandrehjem i Uppsala med bad på gangen. Nå kan de jo selvsagt bo hos meg men det blir nok litt trangt så de er skeptiske og vi aner ikke hva vi gjør. Egentlig.

Svenskelisvensk!

I dag har jeg vært i vaskekjelleren. Folkhemmet, som utleieren vår omtaler den som. Det har satt litt skrekk i meg. Eller, folkhem høres jo koselig ut men det høres også ut som et sted der man bør kunne reglene. Og så fikk jeg se tavla man bruker for å skrive seg opp på vasketider og det var en sak med hull og sylindre og nøkler og leilighetsnr som ikke har noe med hverken etasje eller plassering, men som er basert på loftsbodene, så hele den der vaskekjelleren har jeg bare unngått.
Til nå. I dag er jeg nemlig hjemme med min nye samboer, forkjølelsen, og da klarte jeg å finne et hull som sylinderen passet til, der nede på vasketavla. Klokken fire, hvilket var like skremmende som alt annet, for jeg regner med det er da mange kommer hjem fra jobb og jeg orket ikke tanken på å møte en masse naboer som er i mot utleie i gården og regner med at jeg ikke kommer til å stille på dugnad.
Men jeg møtte bare én, en hyggelig gammel mann i motorsykkelutrustning som holdt opp døra for meg.
OG jeg klarte å finne ut av vaskemaskinene, selv den som insisterer på å veie tøyet ditt for deg, sånn at du skal klare å dosere riktig mengde vaskepulver, hvilket er bortkastet på meg, ettersom den luka var oppå den svenske vikingvaskemaskinen og jeg ikke hadde sjans til å se hvor mye vaskepulver som havnet nedi der.

Og så er det tørkerom! Og tørkeskap! Det er jo kjekt når man ikke liker tørketrommel og heller ikke har verdens største leilighet.

For å toppe det hele fikk jeg etterpå mitt nye, svenske personnummer i posten.
Så nå er jeg litt svensk. Og litt syk, men det er jo et billig poeng.

(ps.:, eller er det bare i brev? en kineser i klassen min sa at i kina drikker man cola med ingefær når man er syk. (tror jeg. jeg har referert til denne uttalelsen senere uten at hun skjønte sammenhengen). Cola med ingefær smaker banan med sukker. Overraskende!)

Menne åeh!

I dag var første dagen med ordentlig undervisning. Hittils har det jo være verkstedkurs og informasjon, men i dag startet det liksom på ordentlig da. Vi skulle alle forberede en kort, maks to minutter presentasjon av en kunstner, likegyldig hvilken, så jeg, frk. regelbundet, raste gjennom noen greier om Iver Jåks mens nestemann i runden tok seg god tid til å forklare de 50 (femti!) bildene hun hadde valgt ut fra en film. (Ok, det var veldig fine bilder og hun var flink til å forklare).
Det var egentlig ingen andre som brydde seg noe særlig om maksgrensen, så jeg hadde litt ondt av Iver Jåks.
Og så ble jeg syk og gikk hjem. På første skoledag. Hvilket prakteksemplar jeg må fremstå som. Way to go, kroppen, men en ting sier jeg bare, og det er at hvis du ikke snart slutter med det der, så tar jeg ut skilsmisse.

Mer kiwikofte, fanes

Vet jeg lovte meg selv og muligens også dere at jeg skulle slutte å lese i kommentarfeltene under diverse reportasjer om kiwikoftene, men det har jeg altså ikke klart.
Jeg rapporterte faktisk innleggene som starta med "jævla samer" og lignende, men de har ikke blitt fjernet av nettredaktøren. Det står at innlegg som oppleves som støtende eller upassende skal rapporteres.
Til slutt sendte jeg en mail til nettredaksjonen, ærlig talt, om ikke innlegg som starter med "jævla sama" (negertesten: jævla negra!) er upassende, hva er det da? Synes det vitner om at nordlys har tatt standpunkt i denne saken.

Kiwikofte

En ting er nå selve stuntet, det utrolig opplyste og kulurbevisste stuntet, men noe helt annet er alle kommentarene under artikkelen i både Nordlys og iTromsø.

"Jævla samer. kalger på alt. beiteområder skal dere ha, eget sameting skal dere ha, og skatte pengene til oss andre i landet skal dere ha, men og la de som sørger for at dere får trygde pengene deres gå i noen kofter klarer dere ikke. Jeg syns at dere skulle fått deres eget land så slipper vi og fø dere lenger"

"Sama og muslima, omentrent like korka i hodet når det kommer til toleranse ovenfor andre sine meninger om ting i verden.."

Og hva skal man nå si. Jeg vet ikke. Man kunne sagt så mye, men jeg blir mest helt matt.
Jeg klarer likevel ikke la være å lese kommentarene som dukker opp, i hele dag har jeg gått inn på nettsidene og oppdatert og oppdatert og lest og lest, men det får jeg rett og slett slutte med.

jeg sover OGSÅ

Nå er brødfjøla ferdig. Så da kan jeg pusle på verkstedet med hva jeg vil. De har en vidunderlig kappkasse på konstfack, men den er så bra at jeg blir helt satt ut. Jeg fant for eksempel et ganske stort stykke høvlet regnskogtømmer av noe slag. Fyfy, men wow uansett. Jeg la det bare bort igjen, når du er vant til å lage ting av nedpissa staur blir du litt forvirret når det plutselig blir for mye av det gode. Det er som å ha bodd i et hus uten møbler, en dag låser du deg inn hos deg selv og ser at noen har vært der og møbelert. Det er likevel mest naturlig å sette seg på gulvet. Av så mange grunner.

I dag gikk jeg ned alle trappene istedetfor å ta heisen, jeg har ikke helt turt det før, tenk om det kommer noen. Nå tør jeg både å gå opp og ned, så husvant har jeg blitt. På en dør henger det en lapp, nei en plakat er det, a3, der det står IKKE VEKK MEG MIDT PÅ NATTEN, JEG SPILLER IKKE MUSIKK, JEG SOVER! (jeg jobber 7 av 7 dager i uken og trenger den søvn jeg kan få, dessuten blir jeg redd av den aggresive bankingen)
Hjelpes! Kommer det til å blir aggresiv banking fra folk som hører musikk?
Da tør jeg ikke åpne.

FIGENSCHÖU nr?

I dag har jeg ikke vært på Skatteverket. Jeg synes Skatteverket egentlig kunne tatt hånd om alt, for det var så enkelt og greit og snillt og vennligt. I dag har jeg istedet forsøkt meg på Studentkortet.se. Man må nemlig ikke lengre være medlem av studentunionen, altså, man trenger ikke lengre betale semesteravgiften, her i Sverige. Vi hadde en frøken innom på et av informasjonsmøtene, hun var leder i studentsamskipnaden på Konstfack. Hun brukte endel tid på å fortelle at det ikke lengre var obligatorisk, men ikke et sekund på å si noe om hvorfor man likevel burde være medlem. Hun kunne ikke svare på et eneste spørsmål heller, så det er kanskje like greit at det ikke er obligatorisk.

Men et studentbevis vil man jo likevel gjerne ha, til tog og tbane og tbuss og tmuseer og sånt. Det er da man skal ta kontakt med Studenkortet.se. Der logger man inn med studentkortnummeret sitt for å bestille studentkort. Det synes jeg er en fryktelig, fryktelig dårlig ordning. (akkurat nå ser jeg syv varmluftsballonger og to jagerfly fra vinduet mitt. Måtte bare si det) Under fanen Spørsmål og Svar er det et eneste punkt, og det er en liste over hvilke skoler de ikke kan hjelpe. Min skole står ikke der, men det er meg komplett umulig å forstå hvordan man går fram for å skaffe seg dette kortet. Jeg mistenker at det er studentrådet på min skole som administrerer denne siden. Så jeg lurer på å bare gå innom Skatteverket for å få klarhet i sakerne.

Resten av dagen, og det er mesteparten, har vi hatt verkstedkurs. Halvparten av klassen har jobbet som møbelsnekkere, den ande halvparten vet ikke forskjell på en smugvinkel og en dimensjonshøvel. Det sier seg selv at introduksjonen kan bli litt kjedelig for en viss halvpart. Det er likevel deilig å være igang på et skikkelig, ordentlig verksted med fantastisk utstyr selv om man er det for å lage...brødfjøl.
Ja. Brødfjøl.
Men det er greit, det er tilogmed fint. Og det er masse fantastisk kapp i kappkassene.
Nå gjelder det bare å finne ut hvordan man også får tilgang på metallverkstedet, noe det ikke er satt av noe tid til på planen, og så er jeg selvstyrt. Juhu!

frk. Figenschöu tar form

I dag har jeg virkelig satt inn forsvenskelsesgiret.
Jeg hadde egentlig tenkt å ikke ta det så nøye med det giret, men skolens helsesøster forpurret planene. Jeg stakk innom henne en tur, ikke fordi jeg er syk (gud forby at jeg skulle skrive om noe så privat som helse på denne bloggen) men fordi vi hadde en egen forelsening i dag som handlet om at om man nå var var for løsemidler så måtte man legge en egen plan for skoleforløpet. Den andre av to forelesninger som handlet om dette.
Jeg mistenker at dette kanskje har mest med forsikring å gjøre- om skolen har dokumentert at du var litt sånn fra før av så har ikke de noe ansvar, men jeg vil heller være frisk og pengelens enn skadet og erstattet, og etter mitt lynoluhell har jeg ikke vært helt på gofot med løsemidler. Såh. Legge plan, ok.
Eller, jeg spurte headofdepartment som hadde denne forelesningen, om og hvis, og nåh, og hun sa jeg skulle gå og lage plan, så hvis alle nå har fått med seg at jeg ikke rant frivillig til helsesøsteren den første timen hun hadde åpen dette semesteret, så er det fint.

Søster Studentvård sa at ojojoj, jovisst burde jeg prate med doktoren, men da måtte jeg ha svensk personnr. Jeg stusset litt, for må jeg det da? og har ikke alle nordiske borgere lik rett til vård i alle land? men javel, så jeg dro inn til Skatteverket som er de som gir deg personnummer.
Da jeg gjorde dette i Finland---eller jeg registrerte meg vel bare der---var det en egen kø for oss hvitinger som jeg fikk stå i, og ingen andre sto i den køen, så jeg seilte rett forbi Ali og Ali-Anna og deres 14 barn og 68 bestemødre med kvitfjeset mitt (eller egentlig statsborgerskapet mitt da) men her i Sosialdemokratiet var det ikke sånn og det føltes ærlig talt litt bedre. Faktisk. Selv om det var en time med kø.

Da jeg var ferdig i køen, sa Damen bak skranken at jovisst hadde jeg samme helserettigheter som alle svensker (alt man finner ut på Skatteverket) på samme økonomiske vilkår, men jeg tenker som så at så lenge ingen i helsevesenet vet det så hjelper det jo ikke at jeg og Damen i skranken på Skatteverket vet dette. Hun kan jo ikke bli med meg overalt.
Så nå får jeg svensk personnummer om fire uker, med alt det trøbbel det sikkert fører med seg i Norge, men iallefall fører det til at postadressen min endelig blir registrert, for ettersom man har lagt ned alle postkontor her i Sverige, må man spørre Damen i fruktdisken eller Mannen i kassen om slikt, og de vet ikke. For det har jeg prøvd.

Iallefall. Om noen uker kan jeg begynne jobben med både telefonabo og bankkonto, det blir sikkert ikke så interessant og vi får se hva jeg gidder, men personnummeret er liksom selve nøkkelen her i Sverige så det var sikkert greit at jeg fiksa det. Man får ikke engang leie video uten. (eller...heter det DVD nå kanskje. Film.) Iflg ryktene.

så omgjengelig at

Hvor mange milliarder husmorpoeng får man for å stå opp klokken førni en søndags morgen for å stryke klær?
Ti tusen milliarder tror jeg. Ikke at jeg er så opptatt av å se nystrøket ut, men alle klærene har ligget i fuktige pappesker i fuktig garasje i hele sommer, så de har blitt litt origamiaktige. Jeg forsøker å ikke stryke dem for slette, jeg vil jo ikke se ut som en som står opp tidlig i helgene for å stryke gjennom garderoben, men det er faktisk litt vanskelig. Enten blir det slett eller så blir det det ikke. Slett skjortebryst og krøllete armer, det går heller ikke. Alt man skal bry seg om her i livet.

Jeg burde vel heller skrevet ned noen betraktninger om svenskene, men jeg har ikke så mye å by på. Ifølge utlendingene (eh...de andre utlendingene) i klassen min er nordmenn mye åpnere og imøtekommende enn svensker, hvilket fikk både meg og Anita til å sperre opp øynene, men vi så oss nødt til å forklare at det var nok fordi vi, de to nordmenne i klassen, også var utlendinger og ute etter å komme overens med nye mennesker, ettersom vi jo ikke har fullt sett med flokk her i byen. Det kunne jo vært morsomt å starte en global myte, men den hadde nok fort falt sammen.

Jo, forresten, jeg oppdager at mange av mine dialektale særegenheter er bokmål i Sverige. Jeg har altså gått rundt og snakket svensk i åresvis mens folk tror jeg har snakket en slags alderdommelig nordlandsdialekt. (folk her er hanhvisnavneimånevnes, som snakker så pent selv.) Hittils for eksempel, som de akkurat sa på tv bak meg. Og mange andre ord som ikke vil lande på hjernebarken akkurat nå. Såh.

:

Jeg vasker og vasker. Man blir litt lei. Særlig kjøkkenskapene og alt som er i dem føles litt uoverkommelige. Det er jo en del saker som skal inn i dem, og de står i veien for alt som må ut.
Men været er fint, mamma blir seksti i dag og rapporterer om en strålende dag, jeg har vært på polet, eller, systembolaget, og kjøpt vin og der måtte jeg vise leg. Da jeg var sånn 28 irriterte det meg alltid litt, denne gangen kjente jeg at jeg ble litt glad.
Og så har jeg vært på ica og skikkelig luxet meg til, det føles deilig å stadig vekk gå på en butikk som ikke har et sovjetkommuistisk vareutvalg.

Festen jeg rapporterte om i går var nok ingen fest. Det var sannsynligvis bare ungene i etasjen over som ikke hadde lagt seg enda...og de har vært våkne i hele dag. Sånn er det med den saken. Men jeg har jo tv så jeg får konsentrere meg om lyden fra den.

oi! det var en kjedelig blogg det! Jaja. Man kan jo ikke alltid levere. Jeg er sikekr på at pappa syntes det var interessant nok.

Helg? oi

Jaggumeg. Jeg tror jeg skal bruke helga på å være uslitt. Muligens kjøpe undertøy, så jeg slipper å forholde meg til den sosialrealistiske vaskekjelleren riktig enda. Elisabeth inderst i veiden har nå satt en standard på hvor mye det er lov å ha, så jeg føler meg på ingen måte ekstravagant/gavant.

Vi har hatt klassefest i dag, eller det vil si, avdelingsfest. Det var veldig hyggelig og grunnen til at jeg har gått tidlig hjem er ikke at det var en kjedelig fest men at den starta kl. 14.00.
Desverre har noen en etasje eller to over meg fest akkurat nå så det å gå hjem ga ikke store miljøforandringen. De har det hysterisk morsomt, frenetisk/hysterisk, jeg tror de spiller et slags spill? Det er muligens omågjøre å smelle noe hardt i gulvet og le som en galing.
Ofte må man trekke med smilet når man hører at andre har det gøy, men nå kjente jeg at jeg ble litt sur av at de skulle ha det så jææævlig gøy, da!
Gnrgh.

I helgen får jeg forsøke å få litt orden på denne leiligheten. Jeg synes det er litt lite med to fridager egentlig.

Gruppearbeid

Det er enda sånne introduksjonsdager på skolen. Vi fyker rundt og tuller. Det er bra. I min gruppe spiller vi inn lyder, vi hadde fått beskjed om å fylle noen poser vi hadde fått utdelt, og da vi hadde fylt dem fikk vi beskjed om å jobbe med "nettverk" så i min gruppe ser vi på sammenhenger, vi sorterer og styrer og nå spiller vi inn lyder laget av de greiene vi hadde i posene. Lydene skal være assosiert med de andre lydene de andre i gruppen lager, enten via form på objektet, lyd, privat assosiasjon osv. Det er litt tøvete og derfor helt uambisiøst. I dag lo gruppen min så vi gråt da vi hørte på et opptak vi hadde laget i fullt alvor.
Og så kan vi diskutere saker, det savnet jeg på Khib. Her kan vi godt ha forskjellig utgangspunkt, men vi har iallefall en del tanker omkring det vi gjør alle sammen. Hurra!
Og så har vi visst fått en ny fyr i klassen. Jeg har ikke møtt ham ettersom klassen ikke har vært samlet etter gruppeinndelingen som går på tvers av klassetrinn, så jeg vet ikke om han eksisterer for kilden er litt upålitelig. Ikke at frk kilde lyver, men hun har nå engang ikke helt grep om engelsken så det er ca femti prosent sjanse for at det var noe annet som egentlig ble sagt enn det hun trodde.

Selv skjønner jeg enda hverken intranett eller timeplan, men det kommer vel. Og jeg har fortsatt ikke sett så mye til Stockholm ettersom jeg både har nok å gjøre i leiligehet når jeg kommer hjem men også er litt utenforslitt når jeg hjemkommer, hver dag.
Jeg tror for tiden ikke den koselige delen av Stockholm eksisterer, men jeg kommer meg nok.

jodah

Hele tiden flyr det luftballonger over himmelen. Kanskje de holder på med noe.
Vi har veldig mye utsikt. Det er deilig å ikke bo i kjelleren på Møhlenpris mer.

Egentlig er jeg veldig sliten og må sove. Det er slitsomt for en landsens pike å både begynne på skolen og å flytte til storbyen. Vi hadde presentasjon på skolebiblioteket i dag. Bibliotekaren sa "og her kan man ta en liten lur" og pekte på noen puter. Og vi har eget kjøkken ved klasserommet. Altså, ikke en kjøkkenkrok, men et ganske stort kjøkken. Det er deilig med en skole som legger opp til at man kan jobbe mye.

Byen har jeg ikke sett så mye til, siden jeg har nok med skolen, men den er der. Og det er den sikkert noen dager til.

10/10

Akkurat nå er det veldig bra. Jeg skal ingensteder med fly i dag, jeg jobber på et sted jeg har jobbet før og alle er veldig trivelig samtid...