Teller ikke

I går var jeg på puben med mor, tante, stefar og to søskenbarn. Følte meg helt britisk. Vi hadde bestemt oss for å gå ut tidlig for å slippe så mye sjorr og fest, men problemet med å gå ut og ta en øl klokken fem er at da er det bare alkoholikerne og det evige festgjenget som er ute, og de er jo helt grenseløse. Vi fikk litt besøk ved bordet, men alle klarte seg ganske bra, både de edru og de fulle. Og de ekstremt tunghørte på nærmere nitti. 

Familien min er veldig, veldig glad i å flire. Vi har liksom bare et gir, og det er latterkrampe. 

 

Jeg har, som et bidrag til fysioterapeuten min sin evige masing om energiiiiibalansen, bestemt meg for å slutt å telle hva jeg har fått gjort i løpet av en dag, så hva jeg egentlig har fått gjort her i min gressenketilstand er dermed litt tåkete, men i går sydde jeg et par bukser. Falsk gylf, så jeg slapp å knote med glidelås. De ble kjempefine! Nå vil jeg sy en jakke men jeg har foreløpig bare mønsteret på pdf og jeg synes det er så knotete med sånne utskriftsmønstre. Det har vært regn de siste dagene, da er det fint å bare bli i kjelleren hele dagen. Jeg har også en ládjogáhpir å sy ferdig, den har vist seg å bli en utfordring for hun som skal ha den har sånn magnetisk høreapparat operert inn, så det må være plass, men da ble liksom hornet så skjevt. Funderer veldig på dette. 

 

Siste finværsdagen gikk jeg og min venn K til hytta mi på Harefoss. Jeg har ikke gått dit før og har vært litt usikker på om det overhodet skulle gå, men jeg gikk med stokk så det gikk helt fint. Enste er at det var ganske vått ikke bare i terrenget, men også på stien. Jeg mener, det vokste vannliljer på den. Stokken er sånn sammenleggbar med strikk inni, så innimellom ble den nederste biten bare igjen i et myrhull mens jeg og de øverste bitene gikk videre, med en lang og stadig lengre strikk imellom oss. Det hadde kanksje vært bedre med en vanlig stokk. K fant veien, hun hadde med kart og var proff, skulle jeg gått alene hadde det bare blitt surr. Vi må gå forbi militærhytta på veien, og de hilste pent og lurte på hvor vi skulle. Det er liksom noe nytt, de har fått beskjed om å være hyggelige. Funker veldig bra for meg ihvertfall. 

Jeg kjente meg som sånn erketypisk bilde på en finnmarking da vi hilste. Går med stokk, men på tur skal de faenmeg!

Det er ca to timer hver vei, litt tungt terreng når det er så vått og vanskelig å navigere hele tiden for å holde seg sånn noenlunde tørr, men det gikk helt fint. Når vi kom frem fisket vi, jeg fikk tre harr og min kompis K fikk den største abboren jeg har sett der. Hun har ikke fisket så mye med makk og dupp før, så jeg mått rope at hun måtte dra til når duppen forsvant, og da fikk hun altså det lille elvemonsteret sitt. 

Neste dag inviterte jeg mamma på kokt harr, som er noe av det beste hun vet. K hadde spist abboren, men mente jeg hadde hypet abborfilét litt opp, det var ikke det aller aller aller beste hun hadde smakt iallefall. 

Hun er så fin å være på tur med. Vet hvor hun skal og så bra energi på alt. 

 

I dag skal jeg sose mer rundt, en tur ned til byen for å se om de har lange strømper, og så kanskje printe ut det mønsteret? Være litt i hagen, jeg og the Stig er enige om å beskjære, men helt uenige om hvordan. Jeg vil ta toppene, han vil ta stammene. Jeg mene at det er flathogst, ikke beskjæring. Om jeg beskjærer før han kommer hjem, får jeg bestemme. Men også jeg i mitt ungdommelige overmot skjønner at jeg med mine ledd&balanse kanskje ikke skal klatre i trær når jeg er alene hjemme. Litt ansvar får man utvise. Og snart kommer de mine hjem og det blir fint, ikke bare fordi jeg kan klatre i trær, men fordi jeg har jo en veldig fin liten flokk. 

 

 

 

 

Lakka hullu (multebærgalskapen)

I går var jeg på multebærtur. Dagen før traff jeg en kompis på butikken i det hun mistet telefonen i bakken, hvilket er så typisk kompis, som jeg ikke har sett på en stund, at jeg ble fryktelig glad. Vi gikk fra Hva med å drikke vin på veranaen? til Eller skal vi dra å plukke bær heller kanskje? på kun kort tid. Det er jo bærtida. Veldig tidlig lakka hullu i år da. Eller vi er ikke hullut, vi er sunne.

Dagen før hadde jeg vært på middag hos mamma og hun hadde sagt at hun og onkelen min (som også er gudfaren min) skulle plukke multer på Reinøya. Åh, kan jeg være med? spurte jeg, for jeg er litt begrenset til bynære områder alene. Mamma ble helt sjokkert. Helt sjokkert faktisk, over spørsmålet, og fikk stotret fram at hun kunne jo ikke spørre onkel om om om om... ANDRE folk kunne være med. Jeg ble litt perpleks, jeg er jo ikke helt ANDRE, jeg er veldig nært i slekt, men mamma ble enda mer sjokkert over at jeg protesterte. Jeg måtte bare la det fare.

Dette skal egentlig bare handle om lakka hullu, men jeg må få inn at jeg senere på den kvelden ble invitert opp til naboen for å drikke vin på nordsiden av huset, og selv om den uttalte kompassretningen i invitasjonen forvirret meg litt i starten så er det liksom rett under vinduene til leieboerne, men det er der man får utsikt til midnattsola, og leieboerne var bortreist den kvelden. Det var en fantastisk kveld og her følger billedbevis. Jeg ville legge ut dette bildet. Derav avvik fra tema. Og at naboen var hjertens enig i at det var en rar reaksjon såklart. Det var egentlig det jeg ville ha med. Og bildet.

(Her skal det sies at hun ringte senere for å spørre om jeg kanskje ville være med likevel, men jeg innså at det var fordi jeg jo har båt i sundet...) 

 

Her ser vi midnattsolen. Og den kirka som Kirkenes strengt tatt ikke er oppkalt etter, for tyskerne kunne jo ikke la noe stå ifred. 

 

Jeg og kompis akkoderte litt om hvor vi skulle dra og plukke, og jeg som har litt dårlige knær liker at det ikke er for mye myr-myr, jeg klarer liksom ikke hoppe fra tue til tue så jeg foreslå et sted over huset til en slekting, avkommet til min tante Ruth. Men da måtte jeg spørre mamma om hun kunne spørre slektning, for det er liksom hennes område, og hun bor mest i Oslo, og om hun kommer hjem (og hun er gammel og skal få ha husnære myrer i fred) og noen har vært og plukket der, er det dårlig multekotyme. En annen slektning, som ikke er vokst opp her, men eeeelsker å være her, plukker helt uten å forhøre seg der, og det reagerer alle på. Det er ikke rett fremgangsmåte. 

Mamma sa hun skulle ringe slektning, og sendte sms etterpå om at slektning ikke skal plukke bær i år, men før to sekunder er gått kommer det ny sms om at kanskje jeg og hun skal dra å plukke der i morgen? Kanskje hun kan kjøre vår bil, hennes er lånt bort til svigersønn. Eh ja. Den bilen som mamma har nektet å kjøre under total fraktekrise og nær på mistet fly, den skal hun nå hive seg i, for å dra på multebærtur med ANDRE folk. Hm. Tro om det er fordi hun ikke vil at kompis skal få vite om myrene der. TRO det. 

Da pappa fortsatt var i live skulle vi dra og plukke bær en dag, og han sa at vi drar kl ni, og jeg svarte at fint, da er vi klare da, og han sa eh hvem VI, og jeg sa jeg og the Stig såklart, men da ble det sannelig hmet og ahet der og er det nå greit å dr med folk man ikke er gift med på slektas bærmyrer? Totalt i ignoranse over at han skulle ha med sin egen kjærest, som han heller ikke var gift med. Her var nok problemet ikke så mye giftemålet, som det at the Stig sin slekt sine myrer er veldig nært mamma sin slekt sine myrer, og multebærreglene, de ekstremt uskrevne, sier at man kan ikke gå på fraskilte ektemakers myrer. Eller i næreheten. The Stig hadde dermed ikke noe å bytte med. 

Og når jeg skriver "sine myrer" så er det altså ikke privat eiendomsrett, for det har vi ikke, det er mer snakk om bruken i mannaminnet. Men hun som redda meg på flyplssen da vi kom hjem, H, fortalte om en annen i bagasjekøen, at hun og mannen hennes hadde kommet springende og forsøkt å jage H og mor hennes bort fra ei myr en gang. Tusseladdoppførsel.

Noen setter opp skilt og skriver PRIVAT MYR, men det er bare tull. Og det er bær nok til alle. Som jo også betyr at man kan la tussehuene som setter opp sånne skilt være i fred og plukke en annen plass. 

 

Jeg og kompis bestemte oss for å la mammas multebærland være, mest fordi vi ikke trodde det var modent enda, for å finne modne bær måtte man nok til Pasvik, så vi kjørte til Skrøytnes. Vel der kom vi oss ikke så lett over den vannfylte grøfta mellom veien og myra, og surra litt rundt ved bilen en stund. En mann som kom kjørende rullet ned vinduet og spurte om vi fant noe, vi sa vi lette etter en måte å komme oss over grøfta på-  (Da søstra mi og familien hennes hadde vært der for noen dager siden hadde de forsøkt å kaste den ene ungen over men hun hadde landet midt i istedet).  

Mannen i bilen tipset oss om en stikkvei vi hadde kjørt forbi og et sandtak og bra bærmyrer der.

Vi takket for tipset, men, utypisk adferd! som kompisen min sa. Vi var rett og slett litt usikre på om vi skulle følge det. Det viste seg tvert imot all tvil at mannen overhodet ikke led av lakka hullu og det var sandtak på slutten av stikkveien og et bra bærterreng. Det kan jo være at han hadde gitt oss fienden sin si hemmeligmyr. Man vet aldri med folk og bær. 

Men så saaaaatans med mygg. Herre jedorias. Vi dro ned til myra ved veien igjen etterhvert, der var det mer bris. 

Ca to tredjedeler av bærene var fortsatt kart, men det ble da nok til bøtta, og da vi var ferdige sa pulsklokka mi at restitusjonstiden var 37 timer. Det er slitsomt å gå i myr.

Den er nå litt morsom også, den multebæra, den vokser på det våteste stedet, men bare der det er tørt. Og hva er en myr egentlig? Det er jo bare vann med bittelitt fastere konsistens. El-stolpene i myra sto på flåter, det er langt til fast grunn. Helt lett å navigere er det ikke.

 

Etterpå kjørte vi til 96-høyda og spiste vafler, det har jeg ikke gjort siden farmor var i live tror jeg, så det var en opplevelse. Og vi rakk akkurat å komme oss inn døra før det begynte å regne. 

 

 

 

 

 Pause i myra

 

 

Hjeeeemmmmeee åh endelig

Hå håhåhå hååååå. Nå er jeg hjemme. Jeg er veldig glad jeg betalte meg bort fra den ellevetimers turen med tre stopp, for jeg er helt knust. Det er SÅ deilig å være hjemme. 

Jeg hadde ett lite, forutsett problem med hjemturen og det var den siste strekka, fra flyplassen og hjem. Her blir jeg vanligvis henta, men the Stig er jo i et annet fylke, og mamma hadde lånt bort bilen til svigersønnen sin som hadde tatt den med til Vardø. Jeg funderte litt på å spørre naboen som sikkert hadde sagt ja men det er noe med det å drive å mase på folk...og det går jo buss. Det er bare det at den går så seint, og jeg hadde mye bagasje og det der med slitne ledd og drasse på kofferter gjennom byen osv. 

Idet jeg satt der og vrei hjernen kom det inn en sms fra stesøstra, om når vi skal sy, for jeg skal lære henne å sy kofte i sommer, og skulle jo egentlig vært hjemkommen nå, (men har godt og grundig informert om alle mine strabaser,) så jeg kjente et øyeblikk at jippi, kanskje er dette løst!, og spurte om hun kunne hente, for hun har bil, men hun skulle bade og drikke kaffe. Like langt. 

Man får vel bare se etter kjentfolk på flyet, det gamle trikset der. 

 

Neste morgen klarte jeg å våkne klokken fire, litt tidlig når man kan sove til fem og ikke hadde sovnet før halv to, men det betydde jo at det ble uplanlagt god tid til frokost. OG jeg husket osten jeg hadde i kjøleskapet i resepsjonen, som var reisegaven til naboen som hadde vannet. 

Vel framme på gate-en var det ikke et stykke kjentfolk i sikte, til jeg plutselig så en slektning, veldig tilfeldig faktisk, for han satt ved den eneste ledige plassen. Jeg sa jeg så etter skyss og ikke kunne se noen kjentfolk, og han sa at nei det er rart man ser jo ingen kjente når man flyr nordover lengre, men han hadde ordnet seg skyss han da. Null napp der altså. Sukk. Min kompis københavn-düsseldorf-ulanbator-kirkenes var booket om på et litt raskere fly og skulle lande bare en time etter meg og sa at de kunne kjøre meg, men jeg vet at de ville hjem og det ville blitt litt en omvei. Men jeg hadde det i mente. 

Og så! da jeg sto og ventet på bagasjen i Kirkenes, dukket det opp et kjent fjes. Og hun hadde skyss med eksen sin. Men bare halvveis. Men! Der skulle hun hente bilen sin som hadde vært på eu-kontroll og da kunne vi laste om der og jeg kunne blie kjørt helt hjem med bagasjen. Her hadde vi et lite, uplanlagt stopp i omastningen fordi det var noen klager på eu-kontrollen ettersom det rant vann ut av bakluka (selve døra liksom) da vi åpnet den, og bremselyset ikke var skiftet, men etter en del akkodering var vi på veien igjen, og jeg bla anbragt min endeholdeplass, verandaen min. 

Der sto naboen og hadde akkurat vannet plantene, og sa at DU SKULLE JO BARE SPURT OSS, og det var deilig, så fikk jeg se på de nylig beskjærte bjørketrærne deres, gitt dem osten, og så dro de på hytta.  

 

Jeg tok et overblikk over hagesituasjonen, veldig mye av det som ikke hadde spirt før jeg dro har fortsatt ikke spirt, så hmpf, mye må lukes, en del kjempebjørnekjeks har anlagt seg i plenen- det er nok å ta tak i altså. Og det liker jeg jo. Her ca kom familien vandrende opp for å hente ting jeg hadde med og se om jeg var i live, og gi meg ting de ville jeg skulle reparere med min fantastiske Bernina matic, så ble jeg invitert på middag og det passet bra, for orke dra og handle liksom, og etter at jeg hadde fått mat dro jeg hjem og uvanlig nok sovnet jeg ganske fort. Nå er jeg våken og knust i kroppen, og har et skjemmøte klokken tre, jeg burde egentlig tatt det fra atelieret så jeg kunne vist&fortalt, men det blir herfa. Orke&ikkeorke, lizm.

 

Juhu! Hjemme! 

Andre dagen på hotell for fly

Ja det blir ikke mer eventyr enn man lager selv hadde jeg nær sagt men faktisk føler jeg ikke at jeg har laget så mye eventyr selv. 

Dagen startet med hotellfrokost. Det er et pluss. Og en plakat om at man måtte bare lage seg matpakke. Og da var det kanskje meningen at man skulle lage seg matpakke istedetfor å spise der, om man skulle ta et tidlig fly, men meningen sto ingensteder så jeg gjorde begge deler. For jeg har med matboks! For the Twig hadde en med til Oslo som ikke var nødvendig på hans neste, mye kortere flytur til Trønderlagen. Også pluss.

Deretter veldig mye minus. Jeg oppdaget at jeg fikk ha mindre bagasje med på flyet jeg var ombooket til, enn det flyet jeg egentlig skulle ta, og dermed hadde pakket til, og bestemte meg for å dra til skranken på Gardermoen og be om få oppgradert til to innsjekkede bagasjer istedet for en innsjekket og en ulovlig handbagasje. Kunne ringt, men har dere prøvd å sitte førti minutter i kø til SAS? Har dere prøvd å akkodere med Widerøe i Tromsø om å få ta med noe inn? Gadd ikke. Jeg gikk på shuttlebussen som jeg jo bare hadde fått én billett til av hotellet. Men på voucheren jeg hadde fått av SAS sto det at voucheren gjaldt til og fra hotellet, så da tenkte jeg at jeg bruker bare den. Det sto heller ikke spesifikt at det gjaldt én dato eller bare en gang. Bare at den gjaldt til og fra hotellet. Jeg skulle fra hotellet. Og det! skulle SATAN meg ikke bussjåføren ha noe av! Hun skulle ikke ha noe voucher! Nei, og det hadde liksom gått bra i går? Da skulle hun ha betalt for den turen også! Veldig ubehagelig opplevelse. Så der sto jeg og lagde kø og måtte betale dobbelt. 

Forholdsvis hyggelig person i serviceskranken til SAS på Gardermoen, men han kunne selvsagt ikke hjelpe. Åja mindre bagasje? Ta det opp med Widerøe på plass, kan ikke hjelpe.  Åja gjalds ikke voucheren på shuttlebussen? Det burde den ha gjort, kan ikke hjelpe, kan ikke gi deg ny, send en klage. Åja ikke råd til noe på menyen med matkupongen på hotellet? Skriv til SAS. 

Inne i Oslo tredve grader pluss, gikk jeg fra skygge til skygge og butikk til butikk, så det var egentlig ganske levelig. Gikk på gamle Stoff&Stil og kjøpte noen mønstre og eeeehh enda flere bånd. Jeg har nok bånd til å forsyne hele Østfinnmark med ládjogáhpirer nå. Og sikkert et par øyer i vestfylket også. 

Spiste matpakken! Satt på en benk!

Ca her kom jeg på at jeg hadde jo reiseforsikring, kunne jeg kommet meg hjem med den? Norwegian hadde to billetter igjen på morraflyet fant jeg fort ut.

Kanskje, sa reiseforsikringen, da jeg ringte, det kom helt an på grunnen til kanselleringen. Hvis det var fordi SAS ikke gadd å fly, fordi det kanskje var litt dyrt med drivstoff eller sånn, så dekket de ingen ting. 

Altså videre til førti minutter i kø på SAS. (vet dere hvor vanskelig det er å finne det telefonnummeret?) Nei, det kunne jo ikke de vite, sa SAS. Men jeg kunne jo skrive til dem og be om svar og da kunne jeg få svar om kanskje to uker.   

Og om jeg ba om å få billetten refundert og reiste med noen andre dekket de ikke hotell og mat. Hva om jeg bare ikke møter da? Ikke ber om å få billetten refundert, men ikke møter på ellevetimersturen til Trondhjem, Tromsø og Kirkenes med for mye bagasje? Nei, da dekket de hotell. Og mat. 

Her ble det litt styrete for meg. For mange løse baller i luften og for mange hvis a så b, men aldri c, kanskje d hvis og hvis. 

Og så kjøpte jeg bare den billetten med Norwegian. Enten dekker forsikringen den eller ikke, men den var ikke sykt dyr, bare dyr, og når jeg nå HAR penger å kaste på problemet.   

Mye bedre for hodet med en løsning. 

 

Gikk en tur på Nasjonalmuseet, jeg har jo gratisbillett gjennom fagforeningen. Kjølig og svalt. Prøvde å tæppe med Vipps i kaféen, det gikk ikke, men det var ingen bak disken som spurte om jeg hadde en dårlig dag og om det var mer jeg ville fortelle om fra mine siste dager, så jeg fikk ikke delt noe der. De var veldig behjelpelige med tæppingen da, men det funka aldri. Hadde kortet innelåst i garderoben i kjelleren. Heiser opp og ned og bilettkontroll mellom heisene men til slutt fikk jeg spist. 

 

Min kompis som er på samme tur og skal via Køben, Frankfurt og Arkhangelsk for å komme hjem sa at de hadde fått beskjed at det var sykdom som var årsaken. Det dekker jo forsikringen. Så sa søstra mi at da de hadde hatt samme problem og hadde bedt om å få noe skriftlig til forsikringen fra SAS, hadde SAS bare skrevet "årsak ukjent." og så kom de ingen vei på forsikringen. Så alt kan jo åpenbart skje. Forsikringsselskapet mitt sa at det hadde SAS ikke lov til å ikke si. Jeg hadde faktisk spurt om akkurat det da jeg ringte. Jeg ser for meg alle problemer nemlig. Men jeg har kjøpt bilett med et direktefly i morgen tidlig. 

 

Derefter gikk jeg og satt meg og snakket skit og gákti med like strandet kompis, ute på Gardermoen, og det var vel det beste med denne dagen. 

Altså, SAS har vel gjort det de skulle. Akkurat. Men de har ikke strekt seg en millimeter. De har kansellert et fly og gitt meg et nytt to dager senerer, lagt på ni timer i reisetid, og da fikk jeg en voucher på hundre kroner til mat i mellomtiden. Alt som har blitt problem, hotell, vouchere, shuttlebuss, bagasje, mat, alt skal jeg ordne selv ved å skrive og klage senere. Det er ikke snakk om et fly som ble en halvtime forsinket, det er snakk om over to døgn. Et absolutt minimum av hjelpsomhet hele veien. Dette er mitt problem og bare mitt. Hvis noen bare hadde strekt seg bittelitt for å hjelpe, gitt meg en bagasje til for å løse problemet de hadde skapt med håndbagasjen for eksempel, så hadde det hjulpet så veldig, veldig mye i en stressende situasjon. 

Men ikke.  

 

Nå må jeg regne på tider og shuttlebusser og finne ut når jeg skal stå opp imorgen for å lage matpakke. Og så skal jeg hjem, og her tør jeg ikke skrive mer om hvor bra det blir for man vet jo at alt kan skje så man skal bare være helt stille med gleden sin til det i det minste har gått bra. 

Hotell for fly

Nå er ferien, den velbehøvelige, over. Eller jeg er i et slags interludium. Mer om det om ca en linje. Ferien besto av mye sushi og is, noen museer, litt shopping, en veldig varm leilighet i en veldig varm by, gjensyn med noen fine folk, mye spasering. Alt var bra. Litt svetting og lavt blodsukker i ny og ne, mest bra.

I dag skulle jeg hjem og the Stig og the Twig til Trønderske Lagen, men da vi sto klar på Gardermoen fikk jeg en sms om at mitt fly var kansellert. Når man bor i gokk og kveldsflyet plutselig er kansellert, aner det en at man ikke nødvendigvis kommer seg hjem samme kveld. Jeg fikk en sms om at jeg skulle få reise hjem om to dager, via Trondheim og Tromsø, reisetid på ti timer, og ettersom bagasjen var sjekket inn kunne den bare fortsette å være det, mente SAS. Hotell på Jessheim en plass. Men voucher på hundre kroner så jeg hadde til mat ihvertfall! (En kompis på reisefot har omkjøring via København med samme sluttdestinasjon, også om to dager, så man tar jo bare det man får. Det kunne altså vært verre.)

Jeg forsøkte å få dette omgjort til hotell i sentrum en plass den første natten og hotell ved flyplassen andre natten, og få utlevert bagasjen, det siste lyktes jeg med men utover det har det vært lite velvillighet å spore. Det er som forventet. Nå er jeg fraktet med buss til hotell på sannsynligvis Jessheim, se bilde under, og her skal jeg altså være i to dager for jeg kunne bare få én billett til shuttle-bussen, noe annet var utover alle fullmakter. Jeg fikk derimot en voucher på middag i restauranten, dessverre viste den seg å kun dekke en eneste ting på menyen, så nå har jeg spist en salat. Selvsagt hadde jeg råd til å kaste hele voucheren til helvette og kjøpe en biff selv, men det er noe med å sende folk til et hotell og gi dem vouchere man ikke får noe for. Pengene mine får dere ikke!

 

 

Dette er utsikten fra hotellrommet. Så når jeg sier at jeg er på Jessheim en plass er det egentlig bare en teori. 

 

I tillegg til all denne enorme uretten som har vederkveget (...-kneget? aldri brukt det ordet før) meg, står det fanden dride meg en stol på rommet laget at professoren min fra da jeg gikk på Khib, et usedvanlig lite likanes menneske.  

 

I morgen skal jeg forsøke å lure meg til Oslo by ved hjelp av lokaltrafikken, men hva jeg skal der inne vet jeg ikke helt. Det er så sykt varmt, tredve grader, det kan ikke brukes til noe. Jeg kunne jo nemlig valgt å reise inn til mammas leilighet igjen, men ettersom letteste mulighet for å få hotell ved flyplassen en plass andre natten var å sjekke inn begge nettene, blir det for mye styr å skulle dra inn til byen igjen nå, og her på hotellrommet er det i det minste kjølig. Det er da noe. Så tar jeg i morgen i morgen.

 

Jeg er muligens bittelitt sur og skuffet, og ser ikke frem til en hjemtur via via og via, men sånn ble nå dette da.  

-

 Nå drar vi på ferie. Det er veldig behøvelig.

den dagen er ikke i dag, men nesten

Det vil jo komme en dag der jeg savner å stå i dusjen i egne tanker men så plutselig skvette til av noen som kommer inn på badet for å entusiastisk vise deg pumpehagla si, av papp og gardinstenger, komplett med pumpemekanisme og alt. 

Ogrodegned

I dag fikk jeg en mail om en faktura jeg har sendt. "Det er endel feil i fakturaen, du må bruke disse opplysningene". Her ble jeg så sur at jeg nesten mistet synet. Jeg hadde brukt de opplysningene de hadde sendt meg i mailen som handlet om å sende faktura. Det var lite  opplysninger i mailen, for å si det sånn. 

Så helt klart deres egen feil, helt klart jeg som må sitte og ordne opp i det, men egentlig mer verdt en mild irritasjon enn en sanseberøvende opphisselse. Herregud så sur jeg var. Og så så unødvendig, det dukker vel tidsnok opp en ekte hendelse jeg kan bruke raseri på. Jeg sendte en passelig påpekende mail etter å ha fått synet og besinnelsen tilbake.

 

Ellers har jeg mest holdt på i hagen, jeg har laget et bed til peonene/ sommerblomster o.l. Jeg vet ikke om jeg synes det ble så fint egentlig. Det er noe med å lage et bed midt i en viltvoksende blomstereng. Enten må man temme eller så må man la være som det er, man kan liksom ikke blande. Og så har jeg gått rundt og helt kokende vann ned i røttene på kjempebjørnekjeks. Den lar vi helt klart ikke være som den er. 

Jeg har funnet noen rester etter rognspireaen vi forsøkte å utrydde, jeg skal ta den opp og sette i den skråningen vi bare bruker til å klippe gress. Hadde vært fint med en invaderende hekk der. 

 

Jeg forsøker å herde andre kull med planter, men nå er det ikke sol lengre og man skal jo gjerne herde dem i overskyet vær først, men nå er det meldt overskyet i ukesvis. Jaja. Det blir vel en orden på det. Håper noen av frøene jeg har sådd spirer snart. Jeg tror jeg har en spireprosen på ca 3%, det er meg totalt uforståelig. 

 

 

In my heeeeaaad, in my hea-aaaad.

Jeg har jo tidligere uttalt at jeg ikke liker å skrive så mye om helse ut på internettet, men knærne er liksom unntatt da siden alle som har møtt meg i en trapp vet at her er det noe. Som egentlig er en litt teit presisering, siden det bare er knærne det er noe galt med? Jeg har ikke så mye helse ellers.

Og så har jeg jo vært på rehab og de var sånn It's all in your head. Og det kan jeg absolutt være med på, at systemet hode-kropp er stort og komplekst, og at kronisk smerte fører til sterkere smertesignaler osv. Det var ingen som sa Det er bare i hodet ditt, de sa Det er i hodet ditt nå. Hvis du skal bli frisk i knærne som har vært dårlige så lenge så må du ta tak i mange andre ting. Og så ble det satt i gang masse greier som har med søvn og stresshodepine og Takle Livet Liksom. Silje, hvorfor er du så ofte syk og forkjølet? Silje, hvor god er du egentlig til å slappe av? Og det er jo helt fint. Det kan være lurt å rydde litt. Også når man føler at det ikke er spesielt rotete. 

Men så var jo også en av mine grunner til å reise på rehab og ta tak i det med knærne atter en gang, at jeg vil egentlig vite litt om fremtiden. Blir jeg verre? Blir det sånn som det er nå? Blir det bedre? Og alt det har jo mye med jobb å gjøre, og å bo i et treetsjers hus.  

Og fordi jeg har stilt det spørsmålet til fastlegen, gjorde fastlegen det fastleger gjør, hun sendte meg videre for å ta mr-bilder av knærne. Enda en fysioterapeut på Helse i Arbeid, han som sendte meg på rehab, sa at det bare ville være å kaste pengene til skattebetalerne ut av vinduet å ta nye mr-bilder i dag. Vi kom ikke til å finne noe Men han sa jo noen andre rare ting også, så med bare 30% dårlig samvittighet fra min side (ok, 40% da) ble nye bilder tatt. 

Og bildene viser at slitasjeskadene i knærne har blitt større! Og jeg har fått noen nye skader også, i senene. Og da ble jeg så glad! For jeg har jo merket at jeg blir verre. Det er ikke like mange gode perioder som før. Jeg sa jo det! It's not all in my head!

Og så kan vi begynne å jobbe med knærne som de faktisk er, og ikke måtte regne rundt den ukjente faktoren "hvordan Silje haaaaar det". Hvorfor har de blitt verre når trening skal gjøre dem bedre? Hva kan vi gjøre nå? Må vi trene på en annen måte nå som vi vet at senene også har skader? Det virker så deilig mye mer konkret.

Og så har det jo blitt satt i gang en masse nye greier som er lurt og sunt, tror jeg. Visste dere at man blir sendt til psykolog når man har søvnproblemer? Det visste ikke jeg. Nå havner man jo langt nede på ventelista når man har sånne ikke akkurat store problemer, så der ligger jeg og dupper for tiden, men jeg har ikke tenkt å avbestille bare fordi det viser seg at skadene er reelle. Dette blir interessant, tenker jeg. Og jeg jobber med litt sånne tanker om energibalanse og å få dagen til å fungere litt bedre og sånt med fysio-TERAPEUTEN, og det er vel heller ikke bortkastet. Og hvis det er det, så har jeg nå prøvd.

 

Jeg hadde aldri orket å ta tak i alle disse tulletingene, og er de egentlig tulleting, om ikke noen hadde sagt til meg at jeg burde det. Men det er klart, det hadde vært veldig nyttig å ha disse opplysningene om knærne før jeg dro på rehab. Hundre prosent. Så det er dumt, men heller ikke noe å bruke energi på. 

Hurra, jeg er syk! Eller ihvertfall skadet. Eller jeg har en skade, da! Wihi! Og hva med min head? Det tar jeg også forbilledlig vare på nå!

 

 

Løsning.

Jeg har bestemt meg for at jeg samler på tekanner. Da bestilte jeg den jeg har ønsket meg i over ett år, ifølge bloggen, selv om jeg har flere fra før, og HVIS det skulle dukke opp en som lover meg at lovet blir perfekt, så kan jeg kjøpe den også. 

...tekanne...

Sukk hjerte og herre fred. Åeh. Jeg vet ikke om dere husker det, men for en tid siden dreiv jeg og gikk i sirkler rundt meg selv for å forsøke å la meg selv få lov å kjøpe ny tekanne. Selv om jeg har tekanner. Men hva med å kjøpe en tekanne jeg SELV har lyst på, ikke sånne som jeg har fått? Det går jo ikke. Når man har tekanne. Osv. Ble ingen løsning på det.  

Men nå har jeg gått igjennom en ganske hard periode på jobben, og har lovt meg selv tekanne. Ok, jeg kan få tekanne. Selv om det blir husets femte tekanne. Greit. Det blir tekanne. Og jeg har jo en sånn japansk støpejernskanne som jeg har ønsket meg i hundre år. Den skal jeg få.

Men nå! Nå begynner jeg å tenke at kanskje jeg vil ha en ANNEN tekanne? Kanskje det ikke er den fineste? Kanskje livet blir bedre (plutselig perfekt) om tekannen ser annerledes ut?

ÅERH! Jeg burde vært avskiltet og sendt inn til opphøgging og omsmelting. Jesus gud.  

FERIE NUH

Nå har jeg levert for publikum. Nå skal jeg bare logge meg på en gang til litt senere for da er det spørsmål fra publikum. Jeg ser ikke for meg at jeg får så mange spørsmål fra publikum. 

Jeg ble kastet av linken da jeg hadde presentert så jeg fikk ikke sett hva de andre gjorde. Veldig sent fikk jeg en link til en stream, med påstanden om at den hadde jeg fått i morrest, men det har jeg faktisk ikke, så nå har jeg STORMsett hva de andre har gjort, mye mye fint, marmor og glass og hele HUS og store buktende formasjoner og greier og så hadde jeg noen pinner stroppet fast i et tre. Hahaha. 

 

Nå logget jeg meg på. Masse folk som sprang rundt og ga hverndre klemmer og blomster. Veldig lite q&a. To forvirrede kunstnere på skjerm som etter en kort prat bestemte seg (oss) for å logge av.  

 

Og så er det sommerferie. Og den skal være så lang som lang kan være. 

En tirsdagstirsdag

Nå har jeg presentert forslaget mitt for parkstyret, det vil si, det var egentlig en jury med folk som kan kunst veldig godt. Så det var jo fint. Og to av åtte deltagere vinner en halv million hver, som gir oss 25% vinnersjanse, og får jeg bare si, jeg blir veldig, veldig overrasket om det blir meg. Jeg klarer liksom bare gjøre det jeg ser for meg hadde vært artig å gjøre. En halv million gir meg null motivasjon. Jeg er kanskje litt feilkonstruert der. Om ikke helt, helt rett konstruert og flere burde vært som meg. Væffal, så da er forslaget mitt lite monumentalt, ikke permanent, og heller ikke skulpturpark-aktig og ikke engang jeg selv ser for meg at det vinner. Og det er ærlig talt litt deilig. Det blir artigere å jobbe på den måten. Og så blir man ferdig når man er ferdig og tenker ikke mer på alle hvis, tenk om og uuuuurettferdig. 

Jeg sover jo ikke spesielt godt, som et faktum, ikke som en klagesang, og da jeg var på rehaben var det mye snakk om melatonin, som jeg først ikke syntes hadde noe effekt, så kjøpte jeg melatonin i Finland for det var så mye billigere, og så mye mer effektivt da, men det var fordi, innså jeg etter en stund, de var dobbelt så sterke. Jeg så ikke noe problem i det akkurat, de er jo kjøpt på vanlig matbutikk, og så sover jeg og alt er bra. I dag tenkte jeg at jeg skulle google om melatonin har noen bivirkninger, det er jo reseptfritt og virker ganske trygt, men sjekke kan man jo, og har du sett, det er reseptfritt men gir betydelig økt sjanse for hjerteinfarkt og død. Dobbel og trippel sjanse faktisk. 

Det vil man jo ikke. 

Sove ja, men kanskje ikke dø. 

Så nå får jeg se om jeg skal prøve litt uten igjen. Sukk. Det var så fint å sove. Jaja. 

 

I morgen skal jeg presentere samme tenkte verk for et publikum, vet ikke helt hvem det skal være faktisk, men det blir også skjermbasert så det er jo greit, og så er det ferie. Det vil si, jeg skal til fysioTERAPEUTEN dagen etterpå og så skal jeg rydde kontoret, og så blir det så lang ferie jeg bare klarer å ta.  

Bort?

Jeg er litt... ikke sliten akkurat, men litt... ikke lei heller, men litt... litt på utkikk etter en endring eller noe annet i arbeidshverdagen. Jeg har jo faktisk den fordelen at jeg lager jobben min selv. Noen år har ikke vært helt bærekraftige sånn arbeidsmessig, der bak i fortiden og jeg kjenner at jeg må være bedre på balansen der frem i fremtiden. Men jeg kan jo ikke lage en jobb som består av å ligge på sofaen og lese bøker heller. (Og det høres jo også veldig kjedelig ut). 

Så jeg har tenkt litt på det der å reise på residency. Som er sånn tilbud for kunstnere der man kommer til en ny plass og jobber litt der istedet. 

Det er et veldig bredt utvalg av hva dette kan være, fra der du betaler for å komme og må finne deg en plass å bo selv, til fullt ut betalt reise og opphold med bosted inkludert og også lønn i perioden. Det er jo den siste der man vil ha da. Helst uten arbeidskrav. Men de betalte er også veldig langvarige ofte, opp til et år, og jeg har jo en familie jeg vil være sammen med. Nå kan man jo relokalisere hele familien for ett år, men det høres bare ut som masse administrasjon og ikke det jeg vil ha.  

Jeg vil ha eh en eh varm og inkluderende plass med lite administrasjon og også helst der noen kommer og henter meg på flyplassen sånn at jeg slipper å finne ut av den delen selv.  

Nå høres det ut som jeg vil på sånn pakkereiseferie. Det er ikke det jeg vil for det høres kjedelig ut. Jeg vil jobbe, en annen plass, uten at det er så viktig hva det blir.

 

Og så vil jeg helst at noen ringer meg og spør om jeg vil komme (DET HAR FAKTISK HENDT) sånn at jeg slipper å gjøre masse research selv, og SØKE på ting, ettersom lista med krav allerede er helt urealistisk, men noe må jeg kanskje gjøre selv. 

Forestillingsevnen

For en tid siden ble jeg kontaktet av en dame som ville lære seg å veve komagbånd. Det hender en gang iblandt og om de kan veve litt fra før eller i det minste har prøvd selv så pleier jeg å tilby dem å komme innom atelieret med en ferdig tredd vev så kan jeg vise hvordan man plukker mønster. Hvis dette er langt over deres evner pleier jeg å vise til de kursene som holdes (og der jeg innimellom er lærer).

Men denne damen kunne ikke det for hun bodde en annen plass, og hun ville at jeg skulle komme til den byen hun bodde i og bo hos henne og lære henne å veve. Jeg pleier å tenke at man ikke skal spørre om sånt det er vanskelig å si nei til, og sånn sett var dette langt innafor, grenseløst innafor. Jeg foreslo at hun kunne gå på kurs i den byen hun bodde i men det måtte være noen fra samme sted som henne. Jeg sa at selv om mønstrene varierer er jo teknikken den samme, men nei, det måtte være noen fra samme område. Og det er jo liksom meg da. Og jeg var såklart ikke engang i nærheten av å svare ja- 

 

men hva om jeg var en sånn person som sa ja til sånt? Hva hadde jeg ikke fått oppleve? Ettersom jeg ikke er en sånn person som sier ja til sånt klarer jeg ikke egang å forestille meg hvordan det livet ville vært- jeg ser bare for meg en snarlig utbrenthet, ikke store opplevelser og vennskap kloden rundt. Jeg er så langt ifra en sånn person det er mulig å komme, så langt fra at forestillingsevnen ikke strekker til. 

Man sier jo ofte (eller ved anledning da) at "det kan man ikke forestille seg før man opplever det selv" og det tror jeg er helt feil. Man kan forestille seg nesten alt, og empatien når langt, (med mindre man er sånn amerikanske høyrevridd kristennasjonalist da), og så er det såklart noe helt annet å oppleve noe, men forestille seg, det kan vi alltid. Vi kan tildels forstå andre menneskers situasjoner.

Men å forestille meg at jeg bare drar avgårde til en annen by for å bo hjemme hos noen til de har lært seg å veve- der stopper det for meg. Det kan man ikke engang forestille seg før man har opplevd det. Og det er jeg ganske trygg på at jeg aldri kommer til å oppleve.

Men balansen

Akkurat nå er antallet tilgjengelige arbeidstimer mindre enn det tilsvarende arbeidet som skal gjøres. Da blir man helt utkjørt. På onsdag begynner ferien min, men dette er kun en fjern teori i mitt hode, ikke et målbilde jeg strekkes mot. Altså, ferien er konkret og ikke en teori, men jeg lever i nuet. Med arbeidet. Derimot vet jeg godt at når ferien starter, så kommer arbeidet som skal gjøres til høsten være veldig konkret, og farge ferien. HVORFOR er man sånn skapt. MIKSI. 

siksi

 

En annen ting er at nå tar jeg ferie samtidig med Jendor som er uteksaminert fra SFO. Og jeg som har lurt på hvorfor jeg alltid er sånn småirritert i helgene, har innsett svaret: det er fordi jeg aldri får være alene. Jeg elsker familien min, men å ha fri er egentlig å få surre med sitt, ikke bare surre med andre sitt. Ja jeg er et forferdelig menneske. Dyr knurrer eller gjemmer seg når jeg går forbi.  

Så å skulle gå hjemme med Jendor er ikke helt toppen av feriefølelse faktisk. Selv om jeg vet mye fint vi kan finne på.

Dette får jeg tenke litt på sånn at situasjonen optimaliseres. Faktisk...kan jeg la være å ta ferie og jobbe med høstens arbeid sånn at ferien blir mer ferie. 

 

Jeg har også lyst å skrive veldig detaljert om et problem jeg styrer med når jeg syr ládjogahpir, men der har jeg vel et interessert publikum på omtrent 0, så jeg avslutter her. Heippa. 

 

 

 

Arbeidernes foretrukne morgenmusikk

Jeg hører på... tekno? Og plystring. Da jeg kom på atelieret i morgest luktet det klasserom på kunsthøgskolen i Bergen, og det er ikke et minne som gir glede i kroppen, så jeg sitter med vinduet åpent og hører på arbeidernes foretrukne morgenmusikk. Man må jo beundre det, komme på jobb, skru på tekno på 11, og hamre og sage i vei mens man plystrer med. Jeg starter med å blogge, jeg. Lite plystring. 

 

Arbeidernes foretrukne morgenmusikk. Bra tittel på noe. Et manifest? En bok? Science fiction kanskje. Ikke en plate. En utstilling kanskje. En hemmelig klubb. Et svensk klesmerke med utsalg på Söder.

 

I helgen har jeg fulgt fysioterapeuten sin ordinering og RUSLET en tur på fjellet. Jesus og dispilene. Jeg er glad ingen filmet det, jeg så ut som en sur tenåring. Vet jeg, for jeg følte meg som en sur tenåring. Jeg skal altså rusle, i førti minutter. Det betyr at etter tyve minutter fjelltur må jeg snu. Da var jeg kommet dit jeg føler at turen vanligvis starter. Men da var det hjem igjen da. Og da jeg kom hjem hadde det ikke gått førti minutter men femti så ikke ble det rett heller. Jeg husker ærlig talt ikke helt opplegget jeg skal følge, for det var så masse onsdag tordag ikke søndag men mandag tirsdag noe. Så jeg følger etter beste evne. Som er sviktende. 

Jeg har også gravd opp et bed som bare var gress og mose, sommerblomstbedet, som jeg stort sett bruker til å sette ned ting fra drivhuset i, men det var umulig å holde orden på det, så jeg bestemte meg for å grave det opp og legge duk under. Da jeg hadde flyttet ut de få staudene som sto der, og fjernet jorda, fant jeg ut at her VAR det jo sannelig duk. Det blir bare fullt av gress og mose og villbringebær likevel. Jeg blandet sand og perlitt og potteskår inn i jorden og lagde en spiral av gamle murstein, nå blir det urtebed. 

Nå har jeg ingen steder å sette de blomstene jeg har i drivhuset lengre. Men det er det som er så fint med hage, det er alltid arbeid. (Ved gjennomlesning ser jeg at dette kan virke spydig, det er ikke sånn ment. Det er det jeg elsker mest med å ha hage.)

 

Nå tar det helt av med plystringen her. De jobber inne i en slags garasje så plystringen får virkelig et klangkammer å bre seg ut i.  

 

Denne uken må jeg gjøre ferdig konkurranseforslaget. Det er ikke umulig å få til, jeg må finne en struktur å jobbe med, og gjøre det beste ut av det jeg har å jobbe med. Enn at jeg sier ja til disse konkurransene. Det er godt nok betalt, men lite selvutviklende, tror jeg. 

 

Åh! Nå er tekno og plystring over. Jaja. Da får jeg vel starte uken jeg og.  

Helheten

I dag har jeg vært en ny runde hos fysiopsykologen. Det er ikke det at det han sier er dumt, eller feil, det er det at...helsevesenet er i oppløsning. Gå til fysioterapeuten for å snakke om energibalanse? Ikke trene?Himmel og hav. Men det har vi snakket om da. Helhetsperspektivet, liksom. OG SÅ FIKK JEG NOEN ØVELSER! Hurra! Som jeg skal gjøre hver dag. Det var mer likt seg. Og så skulle han sjekke hvordan det sto til med nakken og da sa han at nei men her ER det jo låst, når jeg ikke fikk armene over hodet. Og han ikke klarte å presse dem dit heller. Det var jo det jeg hadde sagt. Jeg har kanskje vondt i hodet fordi jeg er en stressa og søvnløs middelaldrende kvinne, men jeg FÅR faktisk ikke armene over hodet. Hah. 

Og nå har jeg vondt i hodet. Det er vanskelig å ta det som en seier. 

 

I dag er det ikke vafler i kantina. For en skuffelse. Men! jeg har på tredje forsøket klart å koble tegnebrettet til datamaskinen. Det er da noe. Jeg har dermed fått litt bedre oversikt over mulighetene for å jobbe med det billedmaterialet jeg har, og dermed en oversikt over hvor mye jobb som gjenstår. Og jeg skal jobbe kort dag. Og været er fantastisk. Og vi har planlagt pizza og champagne (fra et annet område en Frankrike) på verandaen. Det blir bra. Bedre enn vafler. 

Tekno tekno

Jeg var og tok nye MR-bilder av knærne, de råtne, i går kveld. De har sånne oppsamlingsheat på røntgen innimellom, vi som ikke lider spesielt mye eller er akutte og blodige får komme kveldstid, og så får de tatt unna litt. Jeg tenkte før jeg dro at jeg måtte skifte tskjorte siden jeg hadde sølt middag utover det hele, litt respekt for de som jobber ettermiddagsskift hos helsevesenet får man ha, dro en ut av skapet, ned over hodet og gikk. 

Men jeg satt på VENTESONE A2 NORD, (som er mot øst og dermedlitt vanskelig å finne) (A1 NORD er mot sør) innså jeg at jeg hadde dratt med meg en helt nyvasket tskjorte som jeg bruker når jeg maler hus. Helt full av malingsflekker. Men ren. På en måte. Men ser ikke akkurat ren ut, om dere skjønner. Heldigvis får man jo pysjamas når man skal inn i mr-maskinen, og jeg tok på meg jakken igjen og holdt den oppknappet helt opp til halsen til jeg ble hentet til omkledning. FIGENSCHOU!, kom teknikeren ut og ropte, og det er jo litt morsomt alltid, for det er ikke mitt egentlig etternavn, det er bare mellomnavnet. Men ettersom Figenschouene er en så stor klan i nord er det alltid sånn jeg blir identifisert. 

Sist jeg tok MR var det av hodet tror jeg, det er vanvittig mye deiligere når det bare er beina som skal inn i tunellen. Det er jo litt sånn utskytningspod-fra-ubåt-følelse over det kammerset. Sykt trangt og sykt mye lyder man ikke skjønner noe av. Sist jeg tok MR av knærne var jeg småbarnsmor og tenkte at det var vanvittig deilig at jeg skulle ligge helt i ro i en halv time. Tenk. En hel halv time. Det var helt ok nå også, det bråker jo sånn så man får ikke tenkt så mye, det er også deilig. Men man får radio i de der øretelefonene og jeg fikk Debatten, og å ligge helt helt i ro mens man hører voksne mennesker rope til hverandre bak tungt artilleri er lite rogivende. Så da teknikeren kom inn for å bytte kne (et av gangen liksom, de hadde tilogmed fått hver sin time hos helsevesenet, høyre og venstre kne) ba jeg om radio silence. Og da ble det mye bedre. Jeg liker den der bråkingen. Det blir helt stille i hodet. 

 

Nå sitter jeg på jobb, internett har vært borte i hele Kirkenes, vi skylder på russerne, nå er det tilbake. Jeg har med den lille datamskinen på jobb i dag, for jeg har kjøpt nytt tegnebrett, og i går fant jeg ut at den store arbeidshesten av en macbook pro er for gammel til at driverne er kompatible, men den lille nye maskinen skal også klare ett og annet. Bare at DEN spiser jo selvsagt ikke USBer. Så jeg klarer ikke koble dem sammen. Jeg har en overgang en plass. Men ikke med på jobb. Det får bli morgendagens plan. Tre dager på å få koblet til et tegnebrett og jobbet litt i fåttåsjåpp. I stedet har jeg revet i papir og laget kollasjer. Hvem trenger datamaskiner. Eller internett. 

 

Jeg trenger forsåvidt internett for jeg har et møte på skjerm klokken ett, med Stockholm, men nå har jeg jo fått nett. Fram til da skal jeg gå og rive mer i papir.  

 

Hejdå. 

RELAX REMINDER du virker uvanlig stresset, på tide med noen pusteøvelser?

Hva er den greia med at alle fysioterapeuter nå har blitt psykologer??? Spørsmålstegn utropstegn?

Jeg hadde en time i morrest med min herlige hodepine, og jeg vil bare si, se, jeg kan ikke snu på hodet eller løfte hendene over hodet, og så skal jeg få noen øvelser jeg gjør to til fem ganger i uka, og så blir det bra, jeg vil ikke at alle skal snakke om hvordan jeg egentlig haaaar det. Ok, det er litt stress og jeg sover dårlig, men det er jo ikke akkurat noe nytt. 

Hvor ble det av de der fysioterapeutene som bare vil at du skal røre deg litt mer, så blir det bra?

Nå virker det jo som jeg har en underliggende psykisk lidelse som jeg prøver å få frem i skjult bloggform, at alle skal skjønne at egentlig er det spesielt synd i meg siden alle i helsevesenet plukker det opp ved første møte.Sånn er det ikke. Jeg har bare litt vondt i hodet. 

Jaja. Det er vel bra noen tenker helhetlig, for jeg gjør det åpenbart ikke. 

Jeg er på plass på atelieret igjen! Jeg sender mail og printer ting! Det er deilig. Jeg øver meg på å tenke at jeg rekker tidsfristen til konkurransen helt fint, for det gjør jeg. I det hele tatt prøver jeg å (inspirert av alle psykologene rundt meg?) tenke at ting går bra, istedet for å tenke at a, b, c, d, ikke e men f, g, og h kan gå katastrofalt galt og forsøke å tenke ut måter å møte en eventuell katastrofe på. Det er ikke lett å bare bytte tankesett, for gjett hvilket tankesett som har holdt meg i live de siste 48 år? 

Men det har jo også gått bra de siste 48 år. Så da kan jeg kanskje roe ned litt.

Hjemme

Jeg leter etter et ord. Det som ikke heter oppsummering. Evaluering! Hvis jeg skal driste meg til en evaluering av all denne fartingen så er det at det ble for slitsomt. Ingen deler var for slitsomme i seg selv, men det ble for mange og mye. Det er kanskje den litt kjedelige innsikten med å være åttogførti. Selv om alt fortsatt er gøy, har man blitt for gammel (og skral) til at alt forsatt er gøy i en stor kladæsj. Jeg har også forsiktig innsett inne i mitt stille hode at jeg neppe klarer å luke ut noe i fremtiden heller. Hvordan luke ut noe man har lyst til?

Problemet med reisingen er nok litt som med jobben. Først kommer det noe man kanskje ikke har kjempelyst til, men litt, og så har man ikke noe annet i den perioden, så man sier ja, og så kommer det deisende ned ting man har mer lyst til i akkurat samme periode. Dette er fullstendig uforutsigbart og kommer til å være det i all fremtid. Det finnes ingen løsning på dette. 

Mannen, som en gang beskrev meg som "en som er veldig opptatt av at folk ser at jeg har klipt meg", har ikke sett at jeg har klipt meg. Men han har gjort sitt beste for å holde plantene ved liv, og nå har jeg vært i drivhuset og sett og hmmmet og flyttet ut noen planter til litt herding. Noen må ut, og det er meldt bedre vær fremover. Jeg lurer veldig på klematisen jeg plukket med meg på den lokale matbutikken i fjor, mulig den ikke akkurat klarer H8. Den har ikke begynt å spire enda. Men det er enda tid. 

I dag skal jeg gjøre det som står på den planen jeg skrev for meg selv på flyet i går, og også være i hagen, og også vaske klær.  

Ja ok da dette er vel egentlig bare mer rapport

Nå har jeg vært i Seljord, Nissedal, Nutheim, Flatdal, Drangedal, Merkebekk, og flere steder jeg har null oversikt over. Bø. Jeg har også vært i Bø. Jeg har sett på dagsturhytter. Og snakket med folk som også har sett på dagsturhytter. Om å lage kunst til dagsturhutter. Jeg har også spiste en femretters middag!

Derefter har jeg vært i Oslo med mitt barn. Og klippet meg! Hos en annen frisør enn min hjemlige som ikke har på briller. Min blåhårige Oslofrisør spurte forsiktig om jeg hadde ønsket en skjev klipp i lengden på bakhodet? Det hadde jeg ikke. Da retter jeg det opp, sa hun. Og klipper av denne...halen her. Og så fikk jeg en sveis. Og ikke en dæsj.

 

I morgen skal jeg i barnebursdag, og også egentlig på reuinion for folkehøgskolen jeg gikk på, men det kanskje ikke blir noe av. Fordi ORK. Og på søndag skal jeg hjem og det blir sannelig ikke helt rolig da heller. For tirsdag er det styremøte og sakspapirer må leses og jeg er sekretær så referatmal må forberedes, så er det avtaler og avtaler og avtaler, og også et konkurranseforslag som må gjøres ferdig til frist.

Noen skal ha bilder til Some. Noen skal ha fakturaer. Noen må følges opp angående jobb som skal gjøres og jobb som er gjort. Noen vil ha sommerferie, men det er meg. Og det blir det jo. Før eller siden. 

 

Alt til sin tid, men tiden den er nå.  

Rapport

Nå har jeg vært i Stavanger, på Randøy, og også Bryne, Egersund, Moi, Storekvina, Snortermo eller hva det heter, alle de stoppene på togturen mellom Stavanger og Oslo, men ingenting etter Arendal, for toget gikk i stykker ca ved Kristiansand, bytte tog til Arendal, der kom det på ei ekstremt bæsjatrengt og høymælt dame som lagde mye holoi, altfor mange mennesker som involverte seg i dette, jeg tror hun både var psyk og syk og sannsynligvis også rusa, men til slutt kom det en ambulanse og en legevaktbil og vi fikk en buss som etter en stund fikk motorstopp men kom i gang, men ikke kunne kjøre fortere enn tredve i oppoverbakke, og så kjørte vi feil vei ut av Porsgrunn, og ut av Asker og, men til slutt kom vi fram. 

Og det høres sikkert slitsomt ut, det var det forsåvidt og, men absolutt veldig verdt det. For jeg hadde jo vært i femtiårsdag hos selveste den andre Silje. Og hennes man den forhenværende bloggeren fra øst. Og det var sånn gjennomgående koselig og ustressende bursdag, med litt felespill og noe hardingfelespill og også litt trekkspill, og så gikk man litt ut og snakket med folk og så litt man gikk inn og snakket med folk, og neste dag gjorde man det samme, og ofte fikk man mat. Og Terje var der og Thomas og Mari og selveste den andre Silje, og den gang da, som nå er så lenge siden at vi er eldre enn lærerne våre var den gang, den gang da gikk vi på skole sammen, og det var så naturlig at vi var sammen igjen. Og jeg har jo tenkt og ikke tenkt så mye på det der at jeg ikke har venner i noen særlig grad i Kirkenes, men nå kjente jeg at jeg har jo savnet det, å ha en flokk. Og det kunne jo vært trist, men det var så fint å ha dem litt igjen, selv om det var for kort tid. 

 

I dag har jeg tilbrakt tiden i en park som jeg måtte ta noen bilder av, og derefter hos min søster som også ga meg mat. I morgen skal jeg nok handle litt sammen med mitt barn. Tenker at mormor blir drasset med.

Så er det videre til Telemark. Pjuh. Blir deilig å få avkrysset den boksen. Ikke fordi jeg ikke gleder meg, men fordi det har blitt litt hektisk i det siste, sånn der med Tromsø Kirkenes Inari Ivalo Saariselkä Kirkenes TromsøbodøSvolvær svolværbodøKirkenes Stavanger Oslo Telemark. Blir bra å få avsluttet dette. Nei avrundet. Ikke bli ferdig som i ferdig, men at det ikke er noe mer i alle fall. Det blir bra.

Dette ble feil

Åkei. Nå er jeg i Kirkenes igjen. I morgen drar jeg til Stavanger. Det går helt fint, jeg har ikke akkurat begynt å pakke, men jeg burde. Det går helt fint om jeg tar en ting av gangen, som er Stavanger, Oslo, Telemark (fest, familie, jobb i fjellheimen) og som krever litt forskjellig pakking. Jeg kan tenke på alt jeg har å gjøre når jeg kommer hjem neste mandag. Og så kan jeg gjøre det. Men ikke nå. For da blir det fullt i hodet. 

Jeg tok med et knivskjell hjem til familien fra Kabelvåg, jeg har aldri sett et i virkeligheten før men visste med en gang hva det var jeg hadde funnet. Det er jo sikkert knivskjell her og? En plass? Vi har jo foreksempel Knivskjellodden. Men man vet aldri med stedsnavn, heter det Havhestmyra fordi noen så en havhest der EN gang, eller fordi det kryr av havhester der? (Fuglen, ikke...fiskedyret. Hva slags familie hører havhester til? Er det en fisk når det ikke er en fugl? Eller en...svømmesnegle? Alt man ikke vet.) I alle fall, alle ble glade. I morgen tar jeg dessuten the Twig med meg, setter han riktignok av i Oslo for jeg tror ikke han hadde kost seg så veldig på en femtiårsfest med masse tidligere folkemusikkstudenter, men det blir nok kosebonanza med mormor og frislepp på pengebruken i Oslo både når de har hjemmealenefest og når jeg kommer og sammenstiller meg med resten av slekta og fest og glede og Oslo er den beste byen ifølge the Twig. 

I Telemark blir det en sånn typisk situasjon der kunstnerne er de eneste i rommet som ikke får betalt for å være der, men sånn er det, jeg skal ha det koselig likevel. 

 

Dette var ikke det jeg skulle skrive om. Jeg mener at det skulle være noe vagt interessant, men nå har jeg glemt det. Jaja. jeg får gå og pakke.  

Låfåttentåtten, siste dag.

Nå sitter jeg med skoene på og er egentlig klar til å forlate rorbua mi og sjekke ut, men det blir en veldig veldig lang dag så det gjelder å hvile mens man kan. Det er lurt. Men ikke hvile for mye, for jeg er ikke ferdig med verket og flyet går klokken seks. Men ettersom jeg må sjekke ut blir det ikke flere sjanser til hviling. Og vi har ikke lunsj før ett. Så hvil, Silje, hvil. (og så bekymrer jeg meg for hva andre synes om all denne hvilingen, men de vet jo ikke at det er lurt å hvile.)

Alltid når jeg kommer en plass så er jeg sånn Åh! Hvorfor skal jeg ikke være her i flere uker! men når dag to kommer er jeg egentlig klar for å dra hjem. Det gjør det jo veldig fint både å komme og å dra. 

Det er dramatisk vakkert i Lofoten. Det er jo det. Og jeg bor i en (nybygd) rorbu med vann utfor døra. Turistene sitter bare på brygga og ser. Det er det de gjør. På den bittelille vågen rorbuene ligger ved. (se bilde i forrige post. De står opp og så setter de seg ut og ser. Det er veldig fint. Å se at andre har en opplevelse, mener jeg. 

Selv blir jeg litt sånn at alt er sånn på avstand. Jeg skjønner at det er sånn både utsikt og opplevelse av landskap fungerer. Det er fantastiske utsikter hvorenn du snur deg. Men, skal vi ikke ta en båt og DRA dit? Ta på fjellet? Skal vi bare sitte her og se? Det må jeg liksom venne meg til. At vi skal. 

 

Det som har fungert bra er å være her og bare her. Ikke tenke og planlegge neste prosjekter. Jeg har sendt noen få mailer som svar på mailer, men egentlig ikke tenkt så mye på neste del av reisa. Det artige er at den andre kunstneren som er her samtidig med meg, for å instellere sitt verk, skal faktisk være med på det som da blir min tredje del av reisa, i Telemark. For et sammentreff. Så da har vi jo såklart snakket om det, men jeg har ikke, skal vi si, brukt natten på å lage pakkelister i hodet. Og så gleder jeg meg litt mer til Telemarksdelen nå som jeg kjenner Randi og vet at hun er strålende hyggelig. 

 

Åkei. Nei, man får vel slutte med hvilingen og gå og jobbe.  

Låfåtten

Nå er jeg i Svolvær. Nei vent, jeg er jo i Kabelvåg. De har vår her. Jeg har brygge. Det er SYKT vanskelig å gå og legge seg.

 

 

Turturtur

Etter at jeg kom fra Tromsø bestemte vi oss plutselig for å kjøre til Finland. Kjøpe litt samestæsj på Sajos, se hva Siida har oppe. Kjøre FORBI Näätamö, det gir den ultimate feriefølelsen. Dere aner ikke. Om dere ikke er herfra da. 

Da vi kom til Inari bestemte vi oss for å dra til Ivalo, i Ivalo spiste vi og så bestemte vi oss for å overnatte, men se, Kultahovi var stengt, jøssenamn, så da kjørte vi til Saariselkä mens jeg booket et rom på en bookingside. Ingen innsjekk før seks, men det var da greit, og da vi kom fram skjønte vi hvorfor, resepsjonen var stengt fra seks. Bra forretningskonsept, man selger et rom, men gjør det utilgjengelig. Etter hundre år i telefonkø til seks kroner minuttet, hundre år til mens man ventet på at det skulle ordnes opp i, og to hundre mail, fikk vi en nøkkel i en boks, og kom oss inn på rommet. Her skulle det satanmeg rommes! Vi tok badstu, så på tv, satt ute på glassverandaen og spilte spill, dusjet, og sov litt på alle rom. Det eneste vi ikke gjorde var å grille eller piske krem, men det kunne vi gjort, for det var grill på verandaen og kjøttbanker og miksmaster på kjøkkenet. 

Vel hjemme var det jo 17.mai neste dag, ingen viktig greie i vår familie, men vi har jo barn i skolelader, så kofter ble funnet frem, belter justert, stesøstra kom innom for å få justert ládjogáhpiren sin, og aldri gjør man det der et sekund før 16. mai, enda man har et år på seg. I ALLE fall har man fra sjette februar. 

Vi gikk med klassen til ungen i toget, de er jo såpass små at det er greit med voksne med, når læreren har fri. Bakerst i toget gikk hurtigruta med egen fane! Jeg ble nesten litt rørt. De var så glade. Men etterpå kom det en fransk dame og pillet på meg, hun knakket på hornet på hornlua, det var jo langt over grensen. 

Det var mens vi satt i kafeen på skolen. Hun var liksom i en dyrehage. Da de begynte å ta bilder av oss måtte vi be dem gå.

 

Og så gikk jeg hjem og jobbet litt! Beste søtnemai ever. Og nå må jeg pakke! For i morgen er det Tromsø-Bodø-Svolvær, så er det hjem på onsdag, så er det Stavanger, så er det Oslo, så er det Telemark i det vide og brede, så er det Oslo, og så er det hjem. Jeg klarer egentlig ikke tenke lengre enn Svolvær, resten må jeg ta når jeg kommer hjem igjen. Så må jeg prøve å konsentrere meg om en deadline. Så er det ferie...men vi får se når de andre deadlinene sniker seg inn da. Jeg har et par-tre påbegynte prosjekter jeg gjerne vil la hvile over sommeren, og jeg håper det lar seg gjøre. Jeg vil at det skal la seg gjøre.

turretur

Så da dro jeg til Tromsø da. Jeg liker jo ikke så godt å fly, men det er et stressmoment mindre når du bare skal være borte over dagen. Det er ikke så mye man kan glemme igjen hjemme. Herlig lite turbulens på vei bort, kom meg av flyet, hoppet i en taxi, tok heisen til syvende etasje i et bygg jeg faktisk har vært inne i før, men fra en annen inngang og en annen etasje. Så på en vegg, kjedelig og blå, en annen vegg, beige, den blå veggen skal jeg altså lage et kunstverk til. Tok noen mål, stilte noen spørsmål, innså at dett var dett, ikke mer å gjøre her, sendte sms til en venn og møttes for kaffe. Sykt hyggelig kaffe (sykt hyggelig venn), trasket litt rundt i sentrale strøk av Tromsø, prøvde å finne en sammenleggbar stokk men alle var utsolgt, møtte opp den ene kuratoren fra bygget med den blå veggen, spiste middag og snakket om kofter, samiske barnehager og generell fjas (sykt hyggelig kurator), kjøpte reisegaver, lette opp en taxiholdplass, kjørte ut til flyplassen, tok flyet hjem. Ikke så mye turbulens, men vi var sykt lenge inne i skylaget under landing, mer skal det ikke til før jeg blir nervøs.

Ble hentet på flyplassen, avleverte reisegaver etter en reise som ikke var særlig lengre enn en arbeidsdag, så en episode the Bear (helvete som de krangler), gikk og la meg.

Livet som bissnisskunstner altså, it's something. 

Javel

Gjett hvem som skal ta et fly om en time. Så sånn ble det. Første gang jeg reiser uten bagasje. Altså, jeg har reist uten innsjekket bagasje mange ganger, men aldri uten bagasje. Jeg har bare det jeg har i lommene. 

I morgen, i morrest, i dag

I morgen skal jeg kanskje fly til Tromsø. Hvem vet? Jeg sa til oppdragsgiveren at jeg måtte få vite det så snart de visste noe, så kanskje de heller ikke vet om de skal til Tromsø i morgen. Jeg mailet med en kompis om dette (og veldig mange andre ting: jeg har en brevvenn!) og sa Er det ikke litt arrogant å kaste ut noe sånt og så ikke svare på en hel uke? og hun svarte It's not arrogant! It's ABUSIVE! Haha! Jeg skjønner hva hun mener. 

I kunstverdnen er ingenting en samtale mellom to like parter.

I morrest var jeg nede i fjæra her på øya der atelieret mitt ligger, satan så mye plast og drit, men jeg hadde sett meg ut en trebit, et stort kne, i høstes allerede tror jeg, eller før, og vært nede og lagt det til tørk på to steiner. Nå var det lett og fint og jeg dro med meg noen andre fine pinner jeg fant også. Jeg er ikke så overvettes begeistret for drivved, men kanskje jeg kan gjøre noe. Med dem. En gang i fremtiden.

Jeg vet at det jeg må gjøre i dag er å redigere bildene jeg tok på søndag. Jeg er litt mindre sikker på hvordan jeg skal få overtalt meg selv til å gjøre det. Det kommer vel. I morgen er jeg jo kanskje i Tromsø. Kanskje. Jesus.

Turistene

Jeg kom meg gjennom helga uten å måtte ringe giftinformasjonen flere ganger. Win. 

 

Søndagen var jeg en tur på jobb for å få jobbe litt i fred, dro fram det Ordentlige VoksenKameraet mitt og stativ og alt, og hrgd som jeg må tenke nå. Før gikk det litt mer automatisk, nå må jeg lete etter blender og lukker og hvitbalansen og alt. Jeg tok også de samme bildene med Ippånen, de er sikkert omtrent like bra til formålet. Men det er bra å tvinge seg til å tenke selv innimellom. 

 

I morrest hadde jeg en avtale i byen før arbeidstid, og ettersom fysioterapeuten min (nå exfysio, ettersom vi har hatt siste post-rehab møte) vil at jeg skal gå saktere og bruke mer tid på ting, gikk jeg saktere til jobben. Hrguhd igjen, så vanskelig da. Man vil jo gå fort til jobb. Man vil komme seg til jobben sin. Man vil ikke gå og slentre rundt på Haganes og tenke at dette er egentlig den bydelen man liker best, og oppdage et eternitthus man ikke hadde på lista, og se der, de har sannelig fått fram tulipaner allerede, på nordsia og alt. Eller jo, det vil man jo. Det er jo dritkoselig. Samtidig vil man gå kjempefort og komme seg på jobb. Det er et slit det der. Det er det virkelig. 

Ettersom jeg gikk seinere OG saktere OG en annen rute en vanlig, traff jeg på masse turister som kom opp fra Hurtigruta, som jeg bare gjør når jeg kommer sent på jobb. Jeg blir så fyllt av misunnelse. Jeg vil også være reisende og komme til en liten stygg kystby, på slutten av alle reiseled, slutten av verden, avsidesliggende, stygg, men noe er det da med denne plassen? Tenk at vi har kommet oss helt hit. Og være på ferie og gå sakte fordi man ikke skal noe viktig, og ha sånn stygg hatt man bare kan ha når man er turist, og se nye ting og nye hus og sette seg ned en plass og kansje ta et lite glass hvitt? (Bare at det siste der avslører hvor uvirkelig scenarioet står for meg, jeg hater å drikke på formiddagen. Nei, jeg elsker det, men 20 minutter senere hater jeg det, for da blir jeg trøtt.) 

Men kanskje turistene er misunnelig på meg. Se, der går det en person i vårjakke, med rødt skjerf i hånden, hun bor her, hun bor her på verdens ende, har et liv, en historie, her på dette stygge men underlig interessante stedet, en tilhørighet ikke så mange andre har, hun slipper å reise på ferie for å oppleve denne typen steder. 

Jeg vil at de skal stoppe og snakke til meg, så kan jeg si åja, dette er Haganes, veldig fin bydel, hvor kommer dere fra? Jeg? Jeg er herfra, jeg er kunstner. Jeg jobber i det hvite bygget over på øya der.  

 

Det skjer ikke. Istedet kommer jeg for ørtende gang på at jeg skal sakke farten, sakker farten, kjenner misunnelsen brenne i brystet, går forbi Uffe som står med et gjeng turister som han skal ha med på ATV-utflukt, står og forklarer dem ting, jeg lurer på hvordan det er, å hver dag stå og dra den samme regla du har dradd en million gang før, men for en ny gjeng, og jeg har jo jobbet som guide så jeg vet jo det, det er fordi jeg vet svaret at jeg overhodet lurer på det, og det slipper jeg, sakte går jeg opp til jobb og plutselig kjenner jeg havslukten, det er ikke så ofte, enda vi bor ved havet, det holder seg liksom til sin del av en eller annen grunn og jeg blir glad for at jeg kjenner at jeg bor ved havet. 

 

 

Ooops

I tillegg til skoddepillene har jeg noen tabletter jeg tar når jeg får vondt i hodet. Én av den, to av dem. Håpe på det beste. 

I går hadde jeg altså siste økt med rehaben, først var det en felles trening på skjerm, ikke noe tungt, det er jo SYKE folk de fleste, men hele kroppen skal med. Det er finfint. Og jeg kan jo ikke få hendene til å møtes over hodet. Det er ikke så farlig, jeg er sjelden på sånn rockekonsert der man står og klapper rytmisk over hodet, som er omtrent den eneste gangen den funksjonen trengs, men nå skulle vi det. Jeg kommer bare til armene rett opp, der er det stopp. Men jeg prøvde. Så resten av dagen hadde jeg vondt i hodet, det hjalp ikke med én av den, to av dem, på kvelden gjentok jeg, vondt i hodet hele natten, og så sto jeg opp i morrest for å ta enda en av den, to av dem. Her innså jeg at to av dem var mistenkelig enkle å få ned, det er ellers litt strev. Og sannelig min hatt, det var jo helt feil piller. Én av dem, to av noe helt annet veldig lettsvelgt. Øu nøu. 

Jeg fikk litt panikk for de to helt andre skal man bare ta en av. Så jeg gjorde som ethvert annet ansvarlig menneske, ringte giftinformasjonsentralen og følte meg teit. 

Neida, det går bra, drikk litt vann for nyrene sin del, og du får kanskje litt vondt i magen, sa den hyggelige personen som svarte. Og om han kunne spørre hvor jeg hadde funnet fram til giftinformasjonsentralen, var det KI, eller, de gjorde en liten undersøkelse for tiden. (Her regner jeg med at de som har kommet i skade for å spise en fluesopp og skylde den ned med salmiakk ikke får samme spørsmål, så det gjorde at jeg var enda tryggere på at dette gikk bra). Eh sa, jeg, nei jeg visste om dere fra før, for jeg er eh jeg har vært småbarnsmor, da vet man jo sånt. Hvilket var løgn, for sannheten som jeg ikke syntes passet seg å dra der og da er: da jeg var yngre, i mine verste gjøglerpunkerår, drev jeg endel med flammeblåsing. Vi brukte lampeparafin til formålet (smaker ikke så verst faktisk) og så hadde vi hørt en plass at man kunne få kjemisk lungebetennelse av det, og for å finne ut av dette (veldig ansvarlige gjøglepunkere) ringte vi giftinformasjonssentralen. Dermed vet jeg at de finnes. Men her sto jeg i bare trusa på badet og ringte giftinformasjonsentralen veldig tidlig en lørdags morgen, fordi jeg svelger unna piller uten å lese på forpakningen, jeg ville liksom ikke stille meg i et dårligere lys enn nødvendig, enda gjøglepunkerperioden var for tredve år siden. Og jeg faktisk var en ganske flink flammeblåser. Og det jo ikke er noe i veien med å være gjøglepunker. Men liksom.

Hvem vet, kanskje han hadde syntes det var en artig slutt på nattevakta. Men man skal liksom ikke kaste bort tiden til helsevesenet med unødvendige anekdoter fra sin ungdom heller. Tenkte vel jeg. 

Pappa brukte å dra frem den perioden der, han brukte å si noe sånt som at det var en telefon han aldri hadde ventet å få, vet du hva dattera di står på veien her og gjør? Vi øvde utfor huset til en kompis. Jeg syntes vel ikke det var SÅ spesielt. (Men jeg var jo gjøglepunker).

Åkei, men nå har jeg faktisk ikke veldig vondt i hodet, bare litt. Jeg måtte sjekke hvor langt sammen jeg fikk hendene over hodet da jeg skrev teksten, da kom det litt tilbake, men nå skal jeg ikke gjøre det mer. Ikke skal jeg ta flere piller heller. Med vanlighet gjennom dagen, det er mitt nye motto.

Ting, her i avsnitt

Altså de der som ville jeg skulle hive meg rundt og dra til nærliggende by og se på sted for kunstutsmykning, men som så ble stille og så plutselig dagen før jeg skulle dratt sa "det passer ikke likevel, hva med neste uke."? De? Jeg svarte på den siste mailen med en høflig variant av OG HVA MED DEN SINNSYKE TIDSLINJEN, OG PENGER? og fikk et mer utfyllende og mindre arrogant svar, fra noen andre i organisasjonen, med svar på begge deler, og det er godt nok betalt til at jeg både gidder og ble litt oppløftet, og jeg behøver ikke gjøre det på tre uker. To, nå som befaringen er flyttet en uke. Jeg kan ta det til høsten og det er bedre, men jeg skal også ha sommerferie i år, så det må være så seinhøstes som bare mulig. Jeg må ha sommerferie. En lang. 

Šanett kommer ikke likevel, for hun er syk, og vi er begge glade for at hun gjør seg ferdig med det i sin egen seng og ikke i kjelleren min, med villungen sin understimulert og lei. Men hun kommer etterpå. Når jeg skal dra til Tromsø. Så det blir jo sånn uansett. Jaja. Neste uke blir på en måte en slags travelt, med reiser og besøk og ting som skal ordnes, og så to dager fri plutselig, som gjør at de dagene jeg er på jobb må jeg jobbe men da skal jeg jo reise, og ha besøk, og ordne ting som skal ordnes. Og så er det søttenemai. Jeg må flytte to knapper på et belte (sukk) men ellers skal hele familien være adekvat oppkledd. Ikke mannen da, han er ikke same og ordner seg klær sjøl, jeg har intet ansvar. Og så ringte min oappážan og sa at hun også kom til neset til dagen, så det kan bli fint. Jeg bare skjønner ikke helt når vi ska besøke tanakofta. Men det skal vi. Dette blir ikke komplett uten tanakofta. Jeg sa til min oappážan at Šanett kommer, og om hun husker henne, og hun sa ja, men at hun ikke husker hvem som er tanakofta og hvem som er Šanett, fordi de heter nesten det samme og jeg omtalte dem ofte som Šalett, den gang vi bodde i Stockholm og hang mye sammen alle tre, og så sa oappážan at jeg hadde forklart at Šanett gikk i skinny jeans, mens tanakofta hater skinnyjeans, og det kan jeg overhodet ikke huske å ha brukt som forklaring på forskjellen mellom to ganske ulike personligheter, men ok. Jeg måtte le litt. Hun husket i alle fall hvem som var hvem.

I morgen har jeg siste dag med rehabgjengen. Alstå de jeg var på rehab med i januar. På skjerm. Vi skal ha felles trening, deling av erfaringer, og så skal jeg ha et møte med fysioterapeuten min. Hva nå vi skal snakke om. Han kan jo ikke gjøre noe nå uansett. Men jeg gleder meg til å høre hvordan det går med de andre. Håper de har det bra, det fortjener de. Men det betyr at i morgen som arbeidsdag går ut, og jeg lurer litt på om jeg skal jobbe i helgen pga neste ukes besøk, reiser, og ting som må ordnes (i arbeidstid til offentlige kontorer). Samtidig lurer jeg ærlig talt på om jeg orker å jobbe i helgen, jeg plages jo litt enda av skodde i kroppsnære strøk. 

Jaja. Tiden vil vise. Seg. 

Klipp og lim med samme sim

Jeg er ikke så begeistret for AI i bilder, kunst og design. Jeg tror ikke at AI eller kanskje man skal si KI, heller, kommer til å ta jobben fra meg. Men det er klart at KI har tatt jobben fra mange illustratører. Og gjort ting litt mer ensformig, flatere, litt mindre overraskende. Eller mer overraskende er det jo når du har bilde av en familie som sitter ved middagsbordet med et babyhode på en tallerken, men fantasifullt er det jo ikke. 

Og så jobber jeg med et forslag til en konkurranse nå da, og ettersom jeg ikke har mulighet til å bygge forslaget i 1:1, så må jeg illustrere det på noe vis, og det absolitt vanligste i en sånn konkurranse er da å photoshoppe en modell inn i et bilde, inn på plassen der det står. Og det kan jeg jo også. Bare at det er så kjedelig. Og nå tenker jeg på jobben, ikke resultatet. Så veldig ofte ender jeg med å printe ut noen bilder, som jeg tegner rett på, eller legger en 2d-modell rett på, veldig kollasj, veldig...veldig ikke så sykt profesjonellt kanskje. Jeg har åpenbart ikke leid inne hjelp til dette punktet. Ikke som de andre gjør det med rendringer og lysinnstillinger og skygger og layers og fargekompabiltitet hvertfall. Men revet ark på et ark. Søstra mi kaller det søtt. Og det er kanskje ikke det jeg er ute etter heller, men ettersom det er det eneste jeg synes er gøy å gjøre, så blir det sånn. Male bakgrunner! Blande farger og helle på papir jeg kan rive opp senere og late som er en trekrone!

Veldig lite AI. Men nå tenkte jeg at jeg kanskje skulle prøve å få AI...KI! til å prøve å få pappkollasjen til å se virkelig ut for meg. Ikke for å levere det sånn, men fordi det hadde vært gøy.  

 

Nå tenkte jeg det. Så prøver jeg det:

Jeg tar bilde med iphonen av kollasjen. Jeg åpner chatgpt. Prøver å laste opp bildet, først prøver jeg bare å kopiere på iphonen og lime det inn på macen, det skal jo fungere mellom apple-enheter, men nå gjør det det ikke, så må velge airdrop, bildet havner en plass på maskinen jeg ikke vet hvor er, men får tak i det og forsøker å legge det inn i chtagetP, ChatGepetter ber meg logge inn når jeg sier hva jeg vil den skal gjøre, jeg gjør det, jeg blir bedt om å velge betalingsplan, det skal jeg jo ikke, så jeg trykker på det lille krysset i hjørnet til valgpanelet, tenker jeg er logget inn, prøver igjen, blir bedt om å logge inn, logger inn, må velge betalingsplan, prøver igjen, ingenting skjer, bestemmer meg for å bytte datamaskin, her er det noe galt, bytter til den gamle traktoren jeg har med for billedredigering, åpner chatpPPP, er logget inn, får ikke tak i bildet, prøver igjen å bare kopiere, det skal jo fungere mellom apple-enheter, velger airdrop istedet, bildet havner i nedlasningsmappen, drar bildet over i CHatggg, det forsvinner, "fjern bilde!" popper opp i en tekstboks, laster det opp på nytt, det blir borte, havner ikke i nedlasningsmappen, laster det opp på nytt, det blir borte, havner ikke i nedlasningsmappen, bestemmer meg for å laste det opp via dropbox, åpner dropbox, må klikke bort betalingsplan, deretter coocies, og kommer til den mappen jeg vil være i, opplastingen strater, får tak i det, spør chatGAGGGEGEPP om å lage et realistisk bilde, chateppegt tenker lenge, får et bilde som ser akkurat likedan ut men med lyssetting fra siden. 

 

Og sånn er det alltid. Jeg vil heller bruke all denne tiden på å klippe og lime og male på papir. Men jeg kanskje skal lyssette fra siden. Det så litt kult ut. 

 

Det er mulig det totale fraværet av evnen til å gjøre noe annet enn det jeg selv synes er kult, er en hemsko i karrieren. På den annen side, hva skal jeg med en karriere der jeg bare gjør masse greier jeg ikke synes er gøy? En sånn karriere vil jeg jo ikke ha.

Nå: klippe og lime. De andre får være proffe og vinne konkurransen da, jeg tar deltagerpremien.  

Ser ikke skogen for mangel på trær

Jeg trenger en søyle. I dagslys. Egentlig trenger jeg et tjukt tre, men det har vi ikke så mange av i Finnmark. Jeg må lage en slags mock-up av forslaget jeg skal gjøre til skulpturkonkurransen, sånn at jeg gjør verket i virkeligheten men photoshopper det inn på steet der det skal være. Og derfor har jeg brukt dagen vandrende rundt i forlatte sykhuskorridorer, noen ut og inn av rom, noen med sykehussenger eller badekar, noen tomme, en nyreplakat liggende her og der. Papirforheng som har gått i oppløsning og ligger utover gulvet Jeg synes egentlig ikke det er skummelt i det hele tatt, men jeg har alltid mobilen med om en dør skulle gå i lås bak meg. Og så skvetter jeg faktisk litt om noe plutselig begynner å lage uventede lyder. 

Én søyle har jeg funnet, borti gangen, ved et veldig traffikkert sted, og der liker jeg ikke jobbe. Får se hva jeg gjør. Tiden krymper jo inn. Særlig om noen hadde tenkt jeg skulle gjøre et offentlig verk i løpet av tre-fire uker, på samme tid. De har forsåvidt ikke ringt tilbake. Mulig de ikke jobber mandager, de er jo et galleri. Nå begynner det også å bli utsolgt for flybilletter til Tromsø. Jeg kjenner at jeg ikke bryr meg så mye. 

Jeg har altså satt varme i drivhuset, bare så det ikke blir frost, men jeg klarer ikke finne noe mellom 20 grader (mye strøm som går der!) og avskrudd ovn (mange planter som døde da) og hva er greia med det? Hvor er innstillingen for Bare Litt Lunk?

I går var mannen med innestemmen innom og hentet fosterplantene sine, som har vært på legd i kjelleren hos oss siden...november da kanskje? Jeg har tatt opp alt som står og spirer der nede, men heldigvis ikke satt ut i drivhuset enda, siden det er så upålitelig.

Og i morgen kommer Šanett, med barn denne gangen, og hun skal sove i kjelleren men slipper altså Plantene fra Pasvik som kompanjonger, for en timing. Jeg har ikke sett henne på to år, det blir stas. Og så skal vi dra og besøke Tanakofta, det blir like mye stas selv om jeg ser henne marginalt oftere. Synd jeg boikotter Tana Gulv&Søl, ellers kunne det jo blitt en bra kombotur, bárdni trenger roahkit og de har sånne fine med laks på. Jeg tenker innimellom at jeg ikke har venner, bare som en konstatering, ikke som en indre klagesang, men det er nok mer det at jeg ikke har venner her jeg bor. Jeg har flyttet fra alle, igjen og igjen. Og så, innimellom, samles vi. Og det er veldig fint. 

Og det er også veldig fint at DE kommer hit, (tilogmed medbringende svenske matvarer) for selv løfter jeg jo ikke en finger. Kanskje litt skjerpings der.

Ja nei stryk den siste der

Først går det tregt. Ett møte hadde jeg på hele dagen, med noen som sørger for at offentlige bygg får den kunsten de fortjener. Det var et trivelig møte. Jeg klarte å ta meg ut av tåken for anledningen, akkurat det er jeg ganske bra på. 

I løpet av dette møtet ringte to kunsthaller, én venn, og jeg fikk en mail fra en kunsthall og to fra der jeg var på rehab. 

Det var jo ikke måte på i det hele tatt. Det plinget og ringte og mest vibrerte og notifikerte egentlig, siden jeg skrur av lyden på alt sånt før møter. 

Den ene kunsthallen lurte på hvordan noe skulle pakkes, vennen måtte jeg sende en sms, og den andre kunsthallen ville jeg skulle komme til Tromsø på torsdag omdetgårbra. Og så vil de at jeg skal gjøre et offentlig verk til et sted i Tromsø. Montering i midten av juni. Som betyr...at de vil at jeg skal gjøre ferdig et større offentlig verk i løpet av tre uker. Faktisk. Og når jeg ringer opp og svarer på mail, svarer de ikke. Jeg tenker at om de virkelig vil at jeg skal hive meg så til de grader rundt så må de faktisk ta litt tak på sin side også. I morgen er det jo arbeidernes frihetsdag, da jobber de ikke. 

Så jeg vet ikke noe mer enn at de vil jeg skal fly til Tromsø på torsdag, men da har jeg besøk av en venn fra Kiruna. Og penger vet jeg ingenting om. Og tre uker? Da må jeg ut av tåka, det er nå sikkert.  

Tåkelur

Alt er litt seigt og grått, samtidig som det egentlig går helt fint. Det er de der nye pillene mot hodepine, de med et essay med bivirkninger. Jeg er så trøtt. Og seig. Og grå. Og det gjør jo i seg selv ikke så mye, men det er vanskelig å få gjort noe inne i skodda. Det er helt fint her inne, men satan så lite effektivt. Jeg gjør ingenting. Jeg går på jobb men det skjer fint lite. For da må jeg jo reise meg og sånn. Tenke. Herrgud. Hjemme får jeg ingenting gjort, til tross for et drivhus som står klart og et brett med planter som trygler om å prikles. Jeg skulle hatt en personlig assistent. Nå hadde vedkommende kommet til nytte. 

Den store, store fordelen, er at jeg som er født søvnløs, sover. Jeg legger meg, og så går det maks en time, altså maks, kanskje oftere en halv, og så sover jeg. Og så sover jeg hele natta og klarer nesten ikke å stå opp neste morgen. Jeg tror kanskje ikke at jeg kommer til å fortsett med disse pillene, hodepine er egentlig å foretrekke fremfor et liv i Zombiestan, men det kommer til å bli vanskelig å gi fra seg den nyfunne sovingen. Altså, bivirkningene skal egentlig gi seg i løpet av noen uker eller måneder. Men da skal jeg øke dosen, siden hodepinen ikke helt er overbevist om at den er slått. Og da begynner vi på nytt.

 

Og hva skal jeg ellers skrive om? Naboen som har oppdaget at han har en sneksuter som ifølge manualen ikke tåler kaldere enn -15? At jeg fant en glemt pose kanelkaffe fra Mauritsius på atelierkjøkkenet og at den ikke er så verst? At mamma maler gangen og når man spør hvilken farge svarer hun "Future og Adventure!"? At den ene butikken på finsk side brant ned? Jeg gjør ingenting, så det blir ingenting å skrive om. Jeg er bare trøtt. Heldigvis har jeg ikke en arbeidsgiver som står og roper til meg fordi jeg ikke jobber ordentlig, for det gjør jeg ihvertfall ikke. Eller, det har jeg jo, men jeg er for trøtt til å høre ordenlig etter. 

 

Disse pillene er jo egentlig antidepressiva. Men da skal man ta mye høyere doser. Stakkars deprimerte, om dette hjelper vet jeg ikke om de får det med seg en gang. 

Ja. Det er alltid noen som har det verre. Det kan man jo...glede seg over.  

 

Ny uke, nye mesterverk!

Neida. Har ikke tenkt å lage noen mesterverk denne uken heller.  

 

I dag fikk jeg en sms av noen som har forsøkt å sende meg en mail via kontaktskjemaet på hjemmesiden min en stund. 

Det har vært litt stille derfra, og det er ikke så rart for det virker ikke. Og det vet man jo ikke, for om ikke den som forsøker å få kontakt med deg kjenner noen som kjenner deg og har telefonnummeret ditt, så har de jo ikke akkurat noen måte å fortelle deg at det ikke virker på. 

Nå har jeg fjernet skjemaet og lagt ut epostadressen min rett på internett, og på en måte er det aldri lurt, men samtidig så får jeg allerede så mye søppelpost, og det fanges opp av spamfilteret som jeg rødmende og med halvt bortvendt blikk sjekker og tømmer én gang i uka. Yuck. 

 

I helgen har jeg lært to nye ord av min sønn. Han vet ikke at det er nye ord, han tror han snakker standardmål. 

1: Selvbruningskiste. Det betyr solaruim. 

2: Fargebehandlig. Det betyr rasisme. 

 

I dag har samme språkbruker forestilling på teateret, vi har dugnad og kakebaking, så det er litt tett program. Det med dugnaden ble litt rart forresten. Da dugnadslistene ble lagt ut fikk jeg en melding på messenger fra en annen forelder, som jeg vet av men ikke kjenner, om vi kunne bytte, for de var borte mandagen, men kunne ta vår onsdag istedet, om vi tok deres mandag? Og det var jo ingen grunn til å være vrang på det, dugnad er dugnad. Men så ble onsdagsforestillingen flyttet til å bli skoleforestilling, og da var det ikke noen grunn til å ha dugnad på onsdag, så vi falt ut. Vi skulle levere en kake på mandag istedet. Og da fikk jeg en ny melding fra samme forelder: "ok, tar dere bare den?". Og da har vi jo allerede sagt ja. Og innstilt oss på dugnad på mandag istedet for onsdag. Så man kan jo ikke si nei. For utfallet er likt. Bare at nå tar vi liksom både var del (kake) og noen vi ikke kjenner sin del (dugnad). Det kan man jo heller ikke gjøre seg vrang for. Vi heier på ungene. Så vi tar bare den. Men litt rart ble det. Lizzm. Kanskje mer forventningen enn utfallet. Man får tenke på seg selv som hjelpsom, det liker man jo å være. 

 

 

 

 

Mest om gårsdagen

I dag er en litt grå og trøtt dag. I går var også tidvis en trøtt dag, men med mange høydepunkter. Jeg hadde for eksempel bursdag! Jeg har vel aldri vært en sånn som feirer, men jeg forventer likevel at familien husker den. Jeg mener, jeg vil ikke arrangere en fest. Men jeg vil være et litt sånn stille midtpunkt gjennom dagen, helt klart. Hehe. 

Jeg fikk bøker i presang av familien da jeg sto opp, og så dro the Twig på teateret for å øvertil mandagens forestilling, og the Stig dro på jobb. Jeg ruslet ned til byen, det var klesbyttedag, jeg fant et par fine/brukelig ting, men ettersom folk leverer inn klær hele dagen endte jeg med å gå på kafé for å vente på at flere klær skulle legges ut. Og for å drikke kaffe for å se om jeg kanskje kunne være litt mindre trøtt. Og jeg hadde jo bursdag. Så jeg startet med sjokoladekake og kaffe. Satt lenge med den. Og SÅ kjøpte jeg et horn og det er liksom toppen av dekadense for meg, å kjøpe to ting på kafé. Herregud, liksom. 

Jeg var en tur innom en butikk der jeg har gavekort, men fant liksom ikke noe. Eller, jeg fant en masse, men jeg er så vant til å si til meg selv at ærlig talt, trenger du den der, at det er litt vanskelig å frydshoppe. 

Søstra til mannen jobber der og vi snakket en stund om en helt fantastisk vannmugge som jeg liksom bare så for meg ville forandre livet mitt fullstendig, men trenger jeg egentlig en vannmugge? Vi har arvet to og kjøpt én. (før arv). Endte opp med like fullt gavekort og forlot butikken litt udefinert misfornøyd. Gikk tilbake til klesbyttedagen, fant jumper og skjørt og kjole med peterpan-krage og turbukse og svart kordfløyelsbluse og en lang slags innekåpe, sånn dramatisk flagrende svart, som omfavner min indre kulturtante og som jeg kanskje ikke kommer til å gå med på kulturtantevis. Men den er morsom og ærlig talt hadde jeg mest tenkt å sy den om til noe jeg kan ha under kofta. Men før jeg syr den om skal jeg gå rundt å være dramatisk en stund. 

På vei hjem tenkte jeg at nei faen, jeg skal ha pene ting, snudde, gikk tilbake til stedet jeg har gavekort på, kjøpte silkeskjerf og hårkliper og en fløyelspung og bare luksus og unødvendigheter. Silkebånd! Jess.

Seier. 

 

Vel hjemme ville jeg egentlig sove, men kom på at jeg skulle jo lage bursdagsmiddag til the Stig. Han hadde nemlig bursdag på tirsdag, og hadde ønsket seg hval, men det ble det av forskjellige grunner ikke tid til før i går. Etter middag ville jeg også sove, men da hadde jeg et arrangement, jeg skulle snakke sammen med to andre om kunst, samling, sopp og sjølaksefiske for et lite men interessert publikum, så da måtte jeg traske ned til byen igjen, eller måtte, jeg hadde gledet meg til dette altså, og det ble bra. Fikk snakket med en del kolleger om diverse etterpå, de var her i anlendning arrangement, så det var bra. En del av de andre gikk ut for å spise etterpå men jeg gikk hjem for å se på star wars og spise potetgull sammen med familien. Pri ett.

Midt i starwars kom søstra til mannen, hun som jobber på den butikken, og hun hadde med vannmugga jeg hadde sett på. Ikke fordi jeg hadde sett på den, men fordi hun allerede hadde kjøpt den til meg da jeg kom innom butikken første gang. Hoho. 

 

En super fødselsdag med andre ord, der jeg fikk gjøre alt jeg likte best: være sammen med familien, være alene, og jobbe. Og få presanger. Da jeg gikk og la meg lå jeg pg tenkte på vannkanna og den fine fløyelspungen helt til jeg sovna. 

 

I dag er en mer gråtrøtt dag, men ingen kan ha fødselsdag hver dag.