Viktigheten av et presist og forklarende språk

Jeg syr. Ikke kofte. Ikke ládjogahpir. Helt vanlig norske klær. Det er sånt jeg også finner på. Jeg liker best å sy etter mønster og ikke finne på selv, for da går det galt og jeg gir alltid opp. Selfmade har bra mønster synes jeg, og så hadde en venninne en jakke fra Fæbrik og da ville jeg også sy den. Jeg har kjøpt mønster derfra tidligere, en litt knotete prosess, og jeg liker ikke så godt pdf-mønstre som skal printes og tapes sammen, men man slipper å vente på posten da.  

Da jeg startet med dette mønsteret mintes jeg liksom vagt at det vaaaaar noe med mønstre fra Fæbrik. Svak ringling i bjeller eller alarm. Og da jeg satte i gang med denne fæbfrakken, som jakka heter, kom jeg på at javisst ja, der var det noe. Fæbrik har helt enestående dårlige sømbeskrivelser. Dét var det ja. I klassen "avsindig slappe menneskeskapte sømbeskrivelser der man glemmer hva man vi ha fram" kommer de på pallplass. 

"Legg mønsterdel x mot kant, klipp på kant". Litt knotete formulert, men regner med at x skal brettes ut etterpå, som bakstykket, som også skal "klippes på kant". Mønsterdel x skal klippes i 1 eksemplar. Got it. Senere står det "ta begge mønsterdelene x..." Vent begge? Av den jeg klippet én av? Ok, skulle jeg klippet langs brettekanten da? Hvorfor er det da brettekant? Skal den andre og klippes i bretten nå?

På alle mønsterdelene står det om de skal klippes i hovedstoff, forstoff eller vlieselin. Forstoffet skal klippes "langs den tjukkere streken", men begge streker er like tjukke. Jeg satser på den røde streken. Og i sømbeskrivelsen skal adskillig flere mønsterdeler enn de som er merket med vlies, klippes i vlies. For eksempel mønsterdel x som nå skal ha vlies. på en av delene. Som enten betyr halve, eller at jeg må klippe én til. Ok, dette får jeg til. Helt til jeg leser, "samt frontstykkene". Hæ? Skal hele fronten ha vlieselin? Hæ?

Heldigvis ligger det en video på instagram, og uten den hadde man vært ganske fortapt. Her ser man at det er klippet ut deler til frontstykkene, men ikke hele, som skal ha vlieselin. Aha. På siden av stoffet der ja. I videoen blir disse imidlertid aldri strøket på. Man kanskje alltid skal ha dem i vesken. 

 

Så kommer jeg til et kukstykke jeg tror jeg må ta æren for selv, ene og alene, raglanermene treffer ikke halsåpningen. Jeg har uttøket mønsteret noe, pga tjukk, og må ha bommet i beregningene. Jaja. Dette tror jeg at jeg skal klare å fikse. Vi får se hvor svett jeg blir når kragen skal på. 

 

Forstoffet kommer ikke før tidligst tirsdag, så jeg har litt tid å knote på. Og mandag får jeg dongeri fra Indigoindigo, og der har jeg et bra og fornuftig og godt beskrevet mønster på bukser fra Selfmade, som jeg har brukt før, som jeg er klar til å sette i gang med om Fæbrik blir for hodepine. Heldigvis har min venninnne Pollyanna sydd denne jakken før (det var jo hun som hadde den på og dermed startet dette prosjektet,) så hun har ramlet gjennom fallgrubene i beskrivelsen én etter én, og tilogmed vært på butikken der hun kjøpte mønsteret og fått dem til å forklare hva som muligens egentlig kunne vært ment istedet for det som står, så jeg tror nok jeg kommer i havn. Med ett eller annet. Gjerne noe brukbart, det hadde vært fint. 

Stotrende rundt her inne i fremtiden

I dag hade jeg møte med Enda Større Institusjon i Utlandet, og nå skulle det være på google links eller noe jeg ikke har brukt før, så jeg tok med meg min aller nyeste maskin, men også min aller eldste, i tillfelle fall jeg trengte å overføre noen filer vi skulle se på. Men har du tjollahopp tjolla hei tjolla sett, min aller nyeste maskin klarte ikke å koble til, jeg ble bare fanget i en evig loop av å tillate bruk av kamera og mikrofon. Så da måtte jeg dra opp steinalderverket og koble det på med kryssede fingre, og det gikk jo fint. Selv om batteriprosenten sakte falt, til tross for at den er koblet på strøm. Men jeg kom i mål med møte og presentasjon. 

Dette er som da bestefar hadde kommet inn i den tidsalder der man brukte påhengsmotor istedet for å ro. De var notorisk upålitelige. Det finnes en historie der han legger ut fra Jarfjord med tre påhengsmotorer i båten, og likevel måtte han ro det siste stykket inn til Kobbholmen. 

Jeg ser så levende for meg ansiktet hans da. For da vet jeg akkurat hvor sur han var. Ingen av oss har verdens letteste jobb med all denne nye teknologien.  

I går spilte jeg og barnet tuba. Det vil si at han spilte trombone og jeg spilte tuba. Han syntes det var kjempegøy. Problemet når jeg skal hjelpe ham å øve uten at jeg sitter bak en tuba, er at jeg blir for flink. Jeg vil ha rene toner og rett oktav og holde notene helt ut og slutt med de der bollekinnene, mens med tubaen, som jeg ikke har spilt på tyve år, er jeg like dårlig, dårligere, og vi bare tuller og spiller feil. Vi begynte med å spille til hverandre i hver vår etasje, men etterhvert kom Jendor ned i kjelleren til meg med et noteark. Han ville spille den melodien som kommer når de onde kommer på banen i Star Wars, Imperial March, og jeg kunne altså ikke for bare mitt liv finne grepet for lav F. F# kan jeg, det er alle tre ventilene nede, men hva er F? Når man bare har tre ventiler på tubaen (det vanligste er jo fire eller fem) så er det veldig begrenset hvilket grep det KAN være, og vi gikk gjennom alle uten å finne F. Mystisk. Da gjorde vi det sånn at Jendor spilte alle notene jeg ikke fikk til i the Imperial March. Han sa det var det artigste vi hadde gjort hele uken og kunne vi gjøre det i dag også? Jeg sa jasåklart og gikk opp for å google meg frem til riktig grep, men det var altså ikke til å finne. Treventilers eᵇ-tuba, ikke så vanlig, og heller ikke vanlig å ville ned under F#. Jeg glemte helt å si til Jendor at han skulle spørre trombonelæreren sin, SOM ER TUBAIST, og som han skal ha time med i dag. Jeg får gå og banke på hos naboen, han er min gamle ensemble-lærer. Det som er deilig med tuba er at man må aldri, aldri laste ned en app som likevel ikke er kompatilbel med operativsystemet for å fikse noe som helst.

 

 

Gamle sanger omigjen

Jo men jeg drev jo og akkoderte med meg selv i over et år før jeg klarte å overbevise meg selv om at jeg kunne få lov å kjøpe ny tekanne. Det var ikke lett å lande på den konklusjonen for å si det sånn. For nå har vi tre tekanner vi ikke bruker. En av dem hadde vi forsåvidt funnet på et forlatt lager. Men likevel. For et sløseri. De står bare der.   

Og i dag hadde jeg et møte på skjerm med en stor institusjon i utlandet, da vil man liksom fremstå som sånn nogenlunde med, men ingen av datamaskinene mine klarte å koble seg på teams. Versjonen jeg bruker, den som mine aldrende maskiner fungerer med, finnes ikke lengre. Og så fikk jeg bruke nettversjonen, foreslo teams, men da måtte jeg koble meg på via en autetiseringskode, for egentlig skulle man bruke fingeravtrykk men ingen av maskinene jeg hadde på jobb da har fingeravtrykksleser. Jeg måtte sende mail til Stor Institusjon om at jeg hadde bare biiitelitt teknisk trøbbel, kommer straks. Nå jeg fikk koblet meg på via autentiseringskode sendt til min mail, kom jeg til en chat jeg hadde på Skype for ca åtte år siden med min kompis Terje. Ingen muligheter for å finne noe møte. Når jeg trykket på møtelinken etter å ha logget inn, for å komme til møtet, måtte jeg logge inn på nytt. Til slutt kom jeg meg på med telefonen, men der er det så liten skjerm så jeg måtte ta av meg brillene og legge meg inn i skjermen og myse når de viste meg plantegninger og lignende. 

Jeg tror det snart er på tide å unne seg en ny maskin.  

Men jeg haaaaaar jo maskin. 

Sukk. Og der er jeg igang igjen. 

For jeg har maskin. Den er ti år gammel og batteriet er kaputt, den kan bare brukes om den står koblet til et strømuttak. Men jeg har jo ofte et strømuttak. 

Den er treg. Men hvor travelt kan man ha det?

Og jeg har to maskiner til. En til, liten, gammel, som jeg brukte som reisedatamaskin for å spare den store dyre, men reisedatamaskinen kan heller ikke lengre leve uten å være koblet på life support via en ledning i veggen og da er dem ikke så veldig reisbar. Men jeg kan bruke den som en slags skrivemaskin på jobb. Den kan helt fint surfe og sende mail! Bare ikke vedlegg, for alt viktig ligger jo på arbeidshesten. 

Og så har jeg en ny, liten, fin, som er min nye reisedatamaskin, og den kan egentlig alt de to andre ikke kan, men den har liten skjerm og begrenset med lagringsplass og alt av viktige vedlegg ligger fortsatt på den store arbeidshesten som har fyllt ti år.

Ti år er jo dog en ganske akseptabel alder for en datamaskin. 

Det er bare det at...om jeg kjøper en ny, brukbar maskin som fjerner alle problemer jeg har og gjør arbeidsverdagen lettere og de på Stor Institusjon slipper å nærstudere rynkene mine når jeg legger meg inn i skjermen på mobiltelefonen...da har jeg fire datamaskiner som alle egentlig fungerer. For et sløseri. Hvor skal jeg ha alle sammen? 

 

Dette er ingen ny tanke. Jeg har vurdert ny maskin i over to år, tror jeg.   

Et argument for å bare skjære igjennom er at det er ca ti ukers leveringsfrist for å få ny maskin. Det er lenge å gå uten, om arbeidshesten skulle gå gaiken. Som den jo kan finne på, aldrende som den er. 

 

I morgen skal jeg ha møte med Enda Større Institusjon, da skal jeg koble meg på med min aller nyeste datamaskin. Først må jeg bare passe på å kopiere over alle filer jeg kan komme til å få bruk for.  

Så det løser seg jo. Det er bare det at alt kunne være en god del lettere. 

 

Synes du liksom du har lest dette før? Det har du! Og jeg lover, du kommer til å lese det igjen for jeg kommer jo ikke til å klare å ta en avgjørelse. For det løser seg jo uten. Men Behoooovet. Men Sløøøøøseriiiet. 

Suuuukk. 

Jeg vil liksom at noen skal si NÅ KJØPER DU DEG NY MASKIN og så gjør jeg bare det, men sjansen for at jeg ikke hører etter, men finner et motargument i mitt indre, er stor. Kanskje hvis noen sier NÅ KJØPER DU DEG NY MASKIN ÆRLIG TALT!  ? 

Nei. Skulle ønske datamaskiner var laget av brød, sånn at miljøavtrykket ikke var så stort. 

 

Jeg tror jeg kunne skrevet mer eller mindre identisk innlegg om sentralstøvsugeren min, og om symaskinen. Det slapp du ihvertfall. 

 

NÅ KJØPER DU DEG NY MASKIN ÆRLIG TALT! 

Femtiden er over, nå er klokken 08.38.

Tanakofta sa at jeg får boller neste gang. Innser at neste gang er et veldig ubestemt tidspunkt, nå gjør jeg lua ferdig og sender den vestover i østfylket med Samiska Posten. Det blir neppe boller av det.

Helgen har blitt brukt på å sy, mest, og et par små turer på fjellet. Vi hadde en fast tur vi pleide å gå på det ene bynære fjellet her- altså bynært fjell, aner dere hvor øde det er her? Det er mer en fjellnær by. Og fjellene er jo ikke fjell som ikke norske fjell og daler, det er sånn lave nedskurte finnmarksfjell. I alle fall. Vi hadde en runde. Men nå har noen bygd et boligfelt i den runden, så jeg har mest gått på et annet fjell. Men på søndag gikk vi nesten samme runde igjen, minus den delen som går over plenen til Benedikte og dem, og det er så lenge siden jeg har gått der, men jeg kjenner igjen og vet hva som kommer, steiner og sprekker og myr og jeg synes egentlig dette fjellet er sååååå mye finere enn det andre. (det er bare to, for der det tredje da teoretisk kunne vært er havet.) Egentlig er jeg vel bare lei av det andre, og så driver jeg og detter når jeg går der og forskjellige ting fjellet egentlig ikke kan lastes for. De er egentlig likeverdige, vil jeg si. Fin tur! Omenn litt kort. Og langsom på grunn av en mann som bare ville lete etter granatsplint.

Om kveldene ser vi på serier alle vil se, avogtil er det lett å finne noe, avogtil vanskelig. Den yngste vil egentlig ikke se ting han ikke umiddelbart faller for traileren til, så her må det lirkes og lures når man vet at man egentlig sitter på en innertier. Vi har sett alle starwars-filmene, nå ser vi andre starwars-univers-serier. For tiden er det the Mandalorian, som jeg har sett før, men det gjør ingenting. Det eneste problemet er at barnet har utholdenhet til å se jeg vet ikke hvor mange episoder i strekk, mens moderen knapt klarer å sitte i ro gjennom én, så her kræsjer det litt. Her redder leggetiden meg. Og rasjonering på antall filmkvelder.

I dag er det en mandagelig mandag. This is the week, som the Mondaylorian ville sagt.

Dette er fremtiden (ikke femtiden som jeg skrev først, den kommer senere)

Jeg skal gjøre en utsmykning i en annen landsdel, det blir gøy, og de som organiserer det hele er i en helt annen landsdel, men man skulle tro de var på Mars. Ikke fordi de er marsboere som ikke forstår noe som helst, tvert i mot, de er innsatte i arbeidssett og prosess, men de som har ansvaret for å drive dette fremover jobber i lave stillinger og er ikke på kontoret hver dag. Det vil si at om jeg sender en mail, tar det en uke å få svar. Det er syv dagers forsinkelse på all kommunikasjon. 

Åkei, jeg vet ikke om det er syv dagers forinkelse på all kommunikasjon til Mars, men et sted ute i solsystemet befinner de seg. Jeg glemmer dette litt, og kan svare en mail med Dette skal jeg finne ut av,  du får beskjed så snart jeg vet! Som er lenge før neste gang de åpner mail. Da har jeg sendt to nye mail med oppdateringer. Jeg må også begynne å jobbe med innlagt forsinkelse så det ikke blir mailstorm der ute på Mars.

I ekte romfartsånd sitter jeg også å ser på Tanakofta kjøre gjennom landskapet. Hun skal komme og prøve ládjogáhpir (og komme med nye og urimelige krav) og har delt posisjonen sin med meg, og jeg ser at hun har stoppet på Krikkel KÅ på Hesseng for å enten kjøpe boller til meg (lite sannsynlig) eller fylle bensin. Etter det skal hun hente meg på jobb og så skal vi dra hjem til meg for å ordenlig mollkose oss med noe vi begge elsker, nemlig Sápmi Fashion. Det betyr at jeg for andre fredag på jobb går glipp av vafler på jobb!, men det er det vel verdt. Litt. Jeg elsker vafler. Men jeg elsker vel Tanakofta bittelitt mer, da. Og faderullan, neste fredag blir det også jobb borte fra jobb, da får jeg jo heller ikke vafler!

Øh. Jeg har vaffeljern selv. Det er bare ikke helt det samme, av en eller annen grunn, som når noen fikser alt for deg og fredagen har kommet. Likevel, mye kan tyde på vafler i helgen. Vaffelbonanza, satser på det. 

Eh...hei.

Jeg skulle skrive noe. Her. Jeg hadde allerede skrevet det i hodet. Jeg åpnet internett og havnet på villspor med en gang. Jeg hadde hele tiden følelsen av at jeg skulle noe annet. Men jeg visste ikke hva. Jeg kom på at jeg ville blogge. Jeg åpnet blogger. Hodet er helt blankt, jeg vet vel ikke hva jeg skulle skrive om.

Noe med...noe? 

Mens jeg sitter og er blank i hodet piper det inn en melding fra SAS. Jeg har fått noen bonuspoeng for noe. Rart, det pleier man jo ikke å få melding om? Eller, vent, kan det være de der poengene jeg har bedt om å få for den flyturen som ble kansellert? I juli? Aldri i verden om det kan være det. Jeg åpner appen, og sannelig min hatt. Hah! Da blir neste steg å kontakte SAS sine roboter, slåss seg fram til et menneske, og påpeke at da skal jeg sannelig ha sølvkort. Men! Det er allerede registrert! Juhu! Jeg hadde aldri trodd at det skulle ordne seg. Jøssenamn og herre min hatt alzå.

Akkurat så lite er livet mitt nå at dette var en stor hendelse. Eller så er livet så stort og fullt av utfordringer at en sånn liten ting ble stort. Her kan man velge hvor pendelen skal lande. 

Vi som blogger blogger jo av ren egoisme og skriveglede. Hurra for oss. Det betyr, for min del, at det er en slags åpen dagbok der jeg selv kan gå tilbake og sjekke hvordan tilstanden var på et gitt tidspunkt. (Eller hvor artig og slagferdig og strålende flink til å skrive jeg er.) Og alle bloggere kjenner seg igjen i at alt i livet ikke er like ombloggbart. Da pleier jeg å antyde. Sånn at jeg selv skal kunne skjønne det om noen år, når jeg går tilbake. MEN JEG SKJØNNER ALDRI HVA JEG HAR MENT. Hva betyr dette, møte med en stor institusjon som ikke vil bruke pengene sine? Hæ? Hvem hadde jeg møte med? Triste ting i andre sitt liv som ikke jeg kan utlevere her? HVEM DA? Kunne jeg ikke bare utlevert bittelitt? 

Og jeg hater jo å lese sånne ting selv. Kjære lesere, nå er livet fullt av sånne ting som jeg ikke kan skrive om, beklager, jeg vet hvor mye jeg betyr for dere, (love ya!!!) men dette kan eg ikke dele. Jeg kan bare si... vi elsker alle de flotte menneskene på nærsykehuset. <3 <3 <3 . Eller jo sånne er greie, da skjønner man jo hva som foregår. Kjære lesere, det foregår så mye i livet mitt nå som jeg ikke kan dele. <3 <3 <3 JA MEN SÅ IKKE GJØR DET DA.  

 

 

 

 

 

Her er problemet også at jeg ikke husker det jeg skulle dele.  

<3 <3 <3 til alle. 

 

 

 

Tre sider av samme sak

I går gikk jeg en tur på fjellet. Jeg har veldig lenge bare gått tur på det andre fjellet, men der har jeg fulgt skiløypa, som oppfører seg som gangsti om sommeren, opp. Og så har jeg snudd og gått ned igjen uten å gå videre, for det har fysioterapeuten sagt. Nå har jo fysioterapeuten pensjonert meg, og jeg står mer ansvarlig selv for alle sånne valg, og vil gjerne ha litt mer myr og trær og natur, men jeg skjønner og husker formaningene om å ta det litt mer med ro.

Bare at. 

Jeg har litt problemer med utførelsen. 

I går skulle jeg altså gå en tur på det fjellet som fysioterapeuten mener blir en for lang tur, men jeg tror ikke helt han vet hvor jeg bor for det er i kilometer faktisk en kortere tur. Men ikke på gangsti så en litt tyngere tur. Jeg prøvde å bestemme meg for å ta den korte runden, og her er det ofte det går galt med en gang, for jeg vil helst ta den lange turen. Og det går galt fordi en del av meg anser det som at trening for kroppen er lik viktigst, er lik lang tur, og en annen del, veldig mye mindre og med stemme lånt fra fysio og diverse helsepersonell, sier at vi skal gå en kort tur fordi en lang tur ofte blir for mye og det er bra å øve seg på å ta det med ro og kroppen trenger kanskje en kort tur, men den første delen som heier på trening vinner, og sier TULL om kort tur. 

Men jeg prøvde å gå en litt kortere tur i går. FAKTISK. Men så var jeg litt redd for å gå meg fast på den korte turen, for den har på to steder et ganske bratt stykke å komme seg ned, og der er det vanskelig for meg, mens den litt lengre turen ikke har det (som jeg husket det) og da slo jeg inn på den lengre runden med mål om å komme meg over ei myr for å ende opp med en halvlang tur. Men her ble det vanskelig å komme seg ned flere bratte stykker, og jeg måtte gå frem og tilbake flere steder og plutselig var det blitt en laaaaang tur, og jeg kjente det i knærne, og det er liksom det eneste tegnet jeg godtar på at det har blitt for langt. 

Bare at.

Jeg har litt problemer med tokningen.  

Når man som meg har vondt en plass, og det mer er normalen enn unntaket at det gjør vondt, så er det veldig vanskelig å vite hvordan man skal tolke disse signalene som kroppen kommer med. For kroppen lager smertesignaler for å få deg til å slutte med noe. FARE, sier den. Men når smerten er kronisk, kan man ikke høre på FARE hele tiden, og det forstår ikke kroppen. Tar ikke innspill. Vanskelig å kommunisere med. Den roper høyere. Og høyere og høyere, det vil si at det gjør mer og mer vondt, uten at skaden trenger å ha blitt verre. Så man må...man må lære seg å ikke høre på kroppen, men kroppen må også lære seg å slutte å rope så mye. Den må lære seg å bruke innestemmen. Og dette er vanskelig.  

Så på den ene siden må man forsøke å unngå smertesignalene, for man har rett og slett ikke bruke for dem og de er selvforsterkende, og på den andre siden må man lære seg å ikke høre på dem når de kommer. 

Bare at. 

På den tredje siden må man også bruke kroppens signaler til å skjønne når det er en for lang tur. Og hva man ikke klarer lengre.

Og dette får jeg rett og slett ikke til. Høre etter/ignorere/høre etter? Jeg klarer det jo? Hvis man bare skal høre etter orker man jo aldri gå en tur noe som helst sted. For plutselig er den så sliiiiiten og syk. Så man må overkjøre og komme seg ut. Eller? Når skal man ikke det? Jeg aner ikke. Jeg aner virkelig ikke og skulle så fryktelig gjerne ønske det var installert en måler en eller annen plass som man kunne lese av og ta en avgjørelse etter.  

Skal man være pirkete er det vel også umulig å skape et objekt med tre sider, der alle sidene er rette og greie, og det illustrerer vel problemet jeg står i.  

 

Nei altså jeg aner virkelig ikke. 

Det enkleste hadde vært om jeg bare kunne leid ut kroppen til noen som hadde litt mer peiling, og så kunne de gått ut med den på kort eller lang tur og gjort eller ikke gjort alle rehab-øvelsene som skal eller ikke skal gjøres, mens jeg var på Kreta.  

Der har du en forretningsidé.  

Og nå vil jeg til Kreta.  

   

 

 

 

 

 

Motstanden i materien

Jeg er jo så viselig skapt at jeg får ikke gjort det jeg skal før jeg har noe annet å gjøre som jeg har enda mindre lyst å gjøre. Så i dag har jeg endelig fått sendt inn en søknad på noe jeg er sånn halvmotivert for å gjennomføre, for egentlig må jeg planlegge noe jeg ikke vet helt hvordan jeg skal planlegge- dette er et helt annet prosjekt men viktigere å få gjort.

Nå som søknaden til det som egentlig bare var en innskytelse er sendt, kan jeg starte på prosjektet jeg skal gjøre, men det har jeg ikke lyst til. Så da må jeg kanskje finne noe jeg har enda mindre lyst å gjøre, men det må være virkelig, type selvangivelse, for da får jeg begynt på prosjektet. 

Det at jeg egentlig vet hvordan jeg skal lure meg selv, gjør meg ikke til noe lettere å ha med å gjøre, spør du meg. 

 

Et prosjekt som har skapt begeistring er muligheten for å dra til Stockholm i høstferien, vi fant et billig hotell og alt, men billige flybilletter er det verre med når man bor i Gokk og lørdagsflyet har sluttet å gå og ettermiddagsfly bare går på torsdager, så etter å ha vært kollektivt overbegeistrt ble vi kollektivt skuffet. Man kan ikke bruke 17000 på flybilletter for et firedagers opphold. Vi får finne på noe annet. Som vel betyr hytta. Ikke helt det samme. 

 

Åkei. Nei men da får jeg vel jobbe litt da. 

Back together!

I går henta vi tubaen min på kulturskolen. Jeg sier min, for det er den jeg alltid har hatt. Den hadde fått bag istedetfor koffert, som er mye mer praktisk, for da kan du ha den som ryggsekk og da blir befraktingen lettere. En jævla svær ryggsekk som banker deg i bakhodethvis du tar for utstrekte skritt.

En korpsansvarlig mamma vi kjenner og slo av en prat med da vi hentet, sa at nå får ungene en tuba hjemme og en på kulturskolen. Veldig bra. Veldig logisk. Skulle ønske det var sånn da jeg spilte, men bra at de har innsett at sånn må det nesten være om man skal beholde små, små, små tubaister. 

 

Min elskede gamle eb-tuba har fått en god del flere bulker iløpet av disse nesten tredve årene, på både logiske og ulogiske plasser, og er lengre unna toppnivå en noen sinne før, men det er jo jeg også. Jeg trenger ikke bli god. Tubaen trenger ikke være god. Den er litt sur på D og F#, og har kanskje alltid vært det men muligens var vi så samspilte den gangen at min egen intonasjon ble litt automatisert. Jeg lot den stå i kjelleren til i dag når alle var ut av huset (har en litt tidlig avtale i sentrum og begynner hjemme) og så startet jeg med sakte skalaer, opp og ned. Jeg har ikke spilt på over tyve år. Opp og ned, opp og ned. Jobbet med å få D-en renere, F# også, og pusten. Holde tonene. Lav G var vanskelig å holde. Jeg husket ikke grepet for lav F#, men startet øverst i skalaen og lot bare fingrene spille seg nedover. De husket. Jeg klarer å holde skalaen så lenge jeg ikke går for langt opp eller ned i registeret. Så da begynner jeg der. 

Spille litt, ikke mye. Uten noter for øyeblikket. De aner jeg faktisk ikke hvor er. Eller jeg aner, men jeg er ikke sikker. Anelser sender meg stort sett ut på de lengste leterundene. 

Det er rart og fint å være tilbake. Veldig lenge ville jeg ikke begynne å spille igjen for jeg orket ikke være en dårlig tubaist, etter å ha vært så flink, men nå orker jeg. Samme oktav opp og ned, det er alt. Tenke litt på tonene, pusten, å begynne uten å skulle videre. Gjøre noe jeg ikke skal noe med! Når gjorde jeg det sist? Nå gjør jeg det!

 

Heihei, lille eb-tuba, velkommen tilbake.  

 

 

 

 

 

Stormende inn i uka

I går på gate-en på Gardermoen (måtte om Oslo for å komme meg hjem til Kirkenes fra Bodø) satt hun som er ansvarlig for utleie av kulturskolens instrumenter, så nå skal jeg få leie tuba. Tilogmed min gamle! Noen år slitnere enn den var da jeg strevde med den sist, men det er jeg og, og på langt nær like flink, så det blir bra. Juhu juhu juhu. Juhu!

Mens jeg var i styremøte i et annet fylke, ramlet det inn mail på mail jeg måtte forholde meg til, om mitt eget arbeidsliv, men ikke før arbeidsuka startet, tenkte jeg bestemt. og det er nå. Nå har jeg gått igjennom det meste og også begynt med en slags tidslinje for neste prosjekt. Jeg skulle hatt en kalender der jeg bare hadde ett prosjekt. Det blir så rotete med tidlinjer for alle prosjekter i samme kalender og også foreldremøter og beinmargsprøver i samme. Er det en vanlig funksjon i en eller annen kalender? Jeg vet jeg kan klikke bort ting men jeg vil egentlig ha en egen kalender for hvert prosjekt. Jeg vil BARE se prosjektet. Kanskje jeg bare bruker applekalenderen til det. Eller protonmail, tror jeg har en kalender der og. Jeg er kanskje ikke så god på teknologi som jeg fnysende tror hver gang noen ikke kan lage en pdf. 

Nå har jeg egentlig bare ett, men ganske stort, men bare ett, prosjekt å jobbe med. Det er litt uvanlig (altså jeg har halve avtaler og ting til neste år, men ingenting parallellt) og ganske deilig. Usedvanlig overkommelig. Sånn skal jeg gjøre det flere ganger. 

BD ØH!

Jeg er i Bodø. Jeg skal reise fra Bodø i dag. Jeg kom til Bodø på torsdag for å nå et styremøte på fredag og så går det ingen fly til Kirkenes på lørdag så jeg er fortsatt i Bodø.

Jeg har aldri før landet i Bodø i finvær, jeg har faktisk aldri før landet i Bodø når det ikke er storm, så dettte var en ny og postitiv opplevelse. Det har vært finvær hele tiden og alt er vakkert og Bodø kjennes nesten som en plass man kan bo- bortsett fra at BODØ nok er det styggeste stedsnavnet jeg vet om. Bare lukkede kononanter og så føles det som man ikke kommer helt i havn heller. ØH...hva da?

 

Styremøtet gikk greit, det gjør stort sett det, og så dro vi på sightseeing for å se på litt medlemsutstillinger og medlemsinitiativer og atelierfelleskaper på lørdagen. Vi for til Kjerringøy, der har jeg aldri vært før, fryktelig vakkert som alt i denne landsdelen. 

Senere samme kveld mistet jeg capsen min, og det var sånn at da jeg pakket for å dra lurte jeg på om jeg skulle ta capsen, for jeg kom jo helt sikkert til å miste den. Det gjorde jeg. Jeg har mistet denne capsen siden jeg kjøpte den for litt for mange penger på litt for dårlig kurs på Kastrup i oktober. Jeg har lett og lett etter denne capsen. Nå skal jeg ikke lete mer. Men synd, for det var min fineste caps. Jeg har googlet merket og typen og den er ute av produksjon, såklart.

 

Jeg kom med Widerøe via Tromsø, men skal dra med Sas vi Oslo. Det er ikke lett å ferdes i nord. Hvertfall ikke når man kommer lengst nordfra.  

Men det er fint å komme seg litt ut, det er det. 

 

Tu ba or not...

I dag jobber jeg hjemmefra. Med den stoooore datamaskinen. Den som kan alt. Om den får ta det i sitt eget tempo.  

Det er så stort generasjonsskille mellom datamaskinene nå at de ikke lengre kan dele utstyr. Jeg tenker stadig på å bytte ut den eldste. Men den virker jo. Osv. 

I natt fant jeg ut at jeg vil ha en tuba. Det hadde vært fint. 

Da sønnen begynte å spille trombone, fikk jeg tilbudet om å låne en, og så kunne vi spille sammen her hjemme, og spørsmålet kom også om jeg ikke ville begynne å spille tuba igjen og støtte skolekorpset litt. Jeg sa nei ganske fort, for jeg kjenner meg selv, jeg hadde bare begynt å øve seks timer om dagen. 

Men i natt innså jeg at, nei, nå som den der tubaspillingen ikke kan bli til noe lengre, kanskje jeg kunne bare spilt for min egen del, og hatt det fint med det? Ikke seks timer om dagen, for hvorfor skulle jeg øve så mye? Tubaistkarrieren er et tog som har forlatt perrongen, og stasjonen er for den del også nedlagt, så kanskje nå, kunne jeg hatt det som en ting jeg gjorde bare for min egen del? En sånn der... hobby? Spilt litt i kjelleren?

Jeg har forsåvidt huset fullt av instrumenter som jeg allerede HAR, det er bare å ta frem, men tubaen er mitt hjerte nærmest. 

Jeg måtte jobbe litt for å ikke stå opp og se hva som lå ute av brukte ess-tubaer på finn. 

Da jeg var ung og lovende og bare hadde lånetuba fra kulturskolen, var den tubaen folk mente jeg burde ha en tuba til 64.000. Man kan sikkert legge på 100.000 i dag, men, nå er jeg jo ikke noe flink lengre. Jeg trenger ikke en bra tuba. Jeg trenger bare en tuba som ikke er dårlig. 

En av grunnene til at jeg ikke har tatt opp tubaen før, bortsett fra at jeg ikke har en tuba, er at jeg kjente at jeg vil ikke komme tilbake til tubaen og så måtte bruke masse tid på å få i gang de tingene og skalaene og tonesprangene som gikk helt automatisk før. Jeg ville ikke være dårlig, jeg orka ikke den nedturen. Men nå er jeg jo dårlig! Jeg kan godt være dårlig! Jeg trenger aldri å bli god igjen! Herregud for en lettelse!

Ved frokostbordet i dag sa the Stig at jeg kunne jo høre med kulturskolen om jeg fikk leie en tuba. Før jeg kjøpte noe som var dyrere enn en ny mac. Og det er jo sant. Sønnen fikk helt angstpåslag da han hørte hva jeg hadde tenkt å kaste bort penger på, han tror muligens vi har dårligere råd enn vi har. I dagslysets klare skinn tenker jeg kanskje også at jeg skal pakke opp noen av alle de andre instrumentene og bare spille litt, men det er tuba jeg vil ha.

Jeg vil ha en tuba.

Vuonnamárkanat!

Ang forrige tittel: ikke at vi har et manglende eller halvt hjem ellers. Det er bare det at det er så god plass til Koftesømmersken og Reaŋga.  

Men jeg, Koftesømmersken og Reaŋga dro likevel avgårde, og da fikk de hjemmeværende enda bedre plass, for vi skulle på Vuonnamárkanat. Vi dro fredag for å få en god parkeringsplass til de åpnet lørdag. Fordi det er kjedelig å sitte å glo ut i mørtna på en parkeringsplass, og fordi Tanakofta bor i nærheten (hun har relokalisert seg til sitt eget koftedistrikt) overnattet vi der, og etter å ha kjørt feil bare to ganger (litt kartleserens feil, men man vet egentlig ikke om det er riktig avkjørsel før man har kjørt forbi den når man følger google maps) kom vi frem til Tanakofta og Soppero-Sovellus sitt eiendomskompleks ved Tanaelvas bredd. 

Tanakofta, Koftesømmerksen og jeg var litt et trekløver da vi alle bodde i Stockholm. Det er lenge siden. Trekløverheten har hengt i metalt, men vi har ikke vært samlokalisert på mange år. 

På kvelden tok jeg et bilde der Koftesømmersken prøver å få en flaske velling i Reaŋga, som prøver ut hvor mange kroppslige posisjoner men kan drike velling i, med Tanakfofta i bakgrunnen som leser til sitt barn, som ikke er like ivrig på utprøvende posisjoner men som heller ikke egentlig vil sove. Mitt eget barn er så stort at han ble hjemme, og sånn sett burde jeg jo holdt opp et glass vin foran bildet for å virkelig markere husmorferie, men det kom jeg på litt sent. Ikke før nå faktisk. 

Det bildet viser er at livet har blitt annerledes. Dette funker og!

 

Sen kveld blir det ikke når man skal avgårde tidlig neste morgen for å få parkeringsplass, og tre damer, to barn og en mann skal i sine respektive kofter (her tok jeg med mannen og barna mest av høflighet, de skal også ha på kofter men det er damene som bruker tid.) Komagbånd, sjal, riskut, alt, alt på plass og mer enn en av oss ble overrasket over hvor trangt enkelte ting sitter for tiden. Frynser skal henge pent og folder skal flyttes til riktig plass bak beltet, men med aldrern og kveldene med høytlesning og velling kommer også et mer avslappet forhold til koftepolitiet. Jeg hadde ikke på SJAL engang.  

Etter å ha blitt fotografert i solskinn foran Tanaelva av Soppero-Sovellus kjørte vi avgårde for å få parkeingsplass. Jeg hadde ládjogahpir på og måtte sitte med hodet på skrå. Jeg fikk heller ikke igjen bildøra etter meg siden hodet satt fast i biltaket og armen dermed ikke nådde, så her fikk jeg hjelp. Jeg og Koftesømmersken kjørte bare i grøfta én gang på veien, så dette var suksess. Parkeringplass fikk vi også og slapp å styre med shuttlebuss og og og- eller bare shuttlebuss egentlig, men jeg føler at når man nevner en ubekvemmelighet skal det liksom være en liste. Det er ikke det. Vi slapp shuttlebussen. Og kunne stille oss i køen til markedet som åpnet om bare en liten halvtime og studere andre kofterygger, søm, mangel på søm, og rette og skjeve sjal.  

 

Vel inne forsvant Tanakofta i en støvsky av utålmodighet, vi andre luntet altfor sakte avgårde, man vil komme først og finne de bra tingene! Man kan ikke lunte! Der forsvant hun! og jeg hadde litt lyst å følge på men det var også taktisk å holde seg på lag med Koftesømmersken for hun hadde barnevogn og da kan man legge ting under og slipper å drasse. Soppero-Sovellus var klart den av oss med minst kjøpspreng og fikk holde på i sitt eget tempo eller kanskje mest i Tana-Soppero, 4 år, sitt tempo. 

 

Dette skulle jeg kjøpe:

roahkki til Bárdni

selskinnsvotter

 

Dette skulle jeg ikke kjøpe 

stoff til kofte

glitterklede 

sølv

 

Dette kjøpte jeg

roahkki

stoff til kofte

glitterklede 

sølv 

luhkkajumper

sennatråd

strykemerker

en veldig artig brus

taggelinjal 

 

Dette hadde jeg veldig lyst å kjøpe men kjøpte ikke:

Sisti til 3500 

 

Jeg fant selskinnvotter, og ble veldig glad, for om jeg skal ha noen som helst slags kritikk mot markedet er at ettersom det er om høsten, nesten sommer, så er det lite vintervarer, men det meste av året er faktisk vinter. Man har mest bruk for vintersaker.

Selskinnsvottene var for store, og litt harde,  jeg ville hatt samme gripeevne som en legomann. Greit. Da visste jeg det. Roahkki (koftehekter) til Bárdni var egentlig det første jeg fant, litt stiv pris, men garraduodji er alltid dyrere en det vi kvinnfolk produserer (skjønt der var også čázehat til 6000- og det skjønner man nesten når sisti plutselig koster 3500- men mye penger er det.) og en av de litt mindre hadde laks på så da kjøpte jeg disse selv om det var en rype på knappen på midten og det føltes litt overkill sånn dekormessig. Men nå er de kjøpt!

Koftestoff, sølv og glitterklede trenger vi ikke gå mer inn på.  

 

En veldig artig brus er kanskje litt overraskende på lista, men Tanakofta dukket etterhvert opp igjen og hadde frest fra seg. Jeg tror hun mest bare måtte få oversikten over hva som var sånn at hun visste at det ikke var noe alle andre fant og som hun gikk glipp av. Hun ville spise og det var veldig lurt, altså det å komme så tidlig at man blir sulten før alle andre er veldig lurt for matkøene blir syyyykt lange sånn i totiden. Her vil jeg, for den som kjenner at nei dæven dere, neste år må jeg altså ta turen til dette Varangermarkedet, anbefale thaimaten. God, billig, og man kan kjøpe sykt artig brus. All annen mat er ganske dyr. 

 

Og så gikk markedsdagen som markedsdager skal. Kjentfolk, handling, funderig på om man skal kjøpe den der sykt dyre sistien, mer kjentfolk, den forhenværende eks-stesøstra dukket opp, litt kaffe, en kake her og der. Mot markedsdagens slutt satt koftesømmersken, stesøstra, og en čuipi jeg ikke kjente og var...tjah, slitne, mette og glade kanskje? Koftesømmerksen hadde brukt to hele timer dagen før på å presse kofta mi så dette var første gang på hele dagen jeg turte sitte i hennes påsyn. Jeg prøvde å slå fra meg sistien, Koftesømmersken prøvde å slå fra seg et par bellingskinn, og bodene var i ferd med å stenge. 

Stesøstra slo følge med oss til parkeringsplassen (RETT VED MARKEDET, SANT) og så var det å kjøre tilbake til Kirkenes, og da vi kom hjem hadde the Stig kjøpt pizza til oss og vi satt ute den varme høstdagen og spiste pizza i bare longsen for koftene hadde vi vrengt av oss, og ble oppspist av knott og viste the Stig alt vi hadde kjøpt. 

 

Nå har Koftesømmersken og Reaŋga kjørt tilbake til Sverige. Her er litt tomt og stille. Men nå vet de veien og håpet er jo at dette skjer igjen. 

 

Sånn besøk som gjør hjemmet helt.

Jeg har besøk! Av Koftesyersken. Fra Kiruna. Det er lenge siden vi så hverandre sist, men det føles også som vi treffes hver eneste dag. Hun glir bare rett tilbake i livet mitt. Hun har med seg ungen, størrelse gående baby, og det er så fint å ha en sånn liten i huset, som ler av alt og fingrer på alt og kryper opp på alt. Han snakker babyspråk på samisk, og jeg prøver å ta meg sammen men alt som kommer ut kommer på finsk. Jeg aner ikke om jeg ikke skjønner hva han sier fordi det kommer på samisk eller fordi han snakker svensk til meg siden jeg er idiot, men så fryktlig utydelig, ettersom han er halvannet år. 

Det er også fint å ha Koftesyersken rundt i byen, jeg går på jobb og så går jeg hjem og så viser hun meg bilder av alt hun har sett og som hun synes er kjempespennende, og jeg som synes Kirkenes er sånn en kjedelig by, får se alt på nytt og javisst, sånn gjerde har de og se på den døren og det var fine blomster og for en nydelig veranda og dette er fint og sunt og nyttig for en som blir mindre og mindre entusiastisk over eget hjemsted. 

 

Nå er jeg på jobb, som ikke var planen, men koftesyersken vil komme hit og se hva jeg egentlig holder på med, men først skal hun bare på museet, og jeg har sykt barn hjemme men han er jo ikke halvannet så han klarer seg fint med litt oppbacking over telefon, og så hadde jeg en time hos fysio og det er jo rett ved siden av jobben så da gikk jeg bare hit, og så har jeg et møte kl tretten som jeg må ta med sykt barn og huset fullt av gjester tror jeg, men alt løser seg så fint. 

 

I morgen er planen å reise langsomt mot Tana, og så skal vi på Vuonnamarkanat lørdagen OG IKKE KJØPE NOE, (medmindre de har noe man må ha da.) Bra plan, er alle enige om. 

no-flow chart

Ja men lang sommerferie. Tekniske problemer. Både google og facebook og instagram sender meg meldinger om at de har oppdaget nye innlogginger. Ærlig talt, det er ikke så lenge siden jeg var på jobb. Litt lenge, men jeg har jo logget på regelmessig fra dette stedet, som facebook omtaler som et sted i nærheten av Bergen, et sted i nærheten av Oslo, et sted i nærheten av Varangerbotn, et sted i nærheten av Trondhjem, vekslende, uten noen ganger helt å treffe mål akkurat ettersom jeg logger på konto etter konto. 

Men jeg har nytt underlag under datamaskinen! jeg har ny karaffel! (-til dette bruk, den er egentlig gammel), jeg har ny fancy og dyr...eh slags verktøykasse til kontorting, grønnaktig, som jeg fikk av søstersen i julegave. Jeg har en slags nystart! Snart har jeg internett også, det vil si, Glen-som-kan-alt kom og fiksa så nå fant jeg nettverket og er logget på, men det er ikke noe internett i nettverket. Det er, imidlertid en fremdrift, og jeg tar det jeg får. 

Det jeg ikke kommer til å ta som jeg får, er hvis kongen dør. Ærlig talt, jeg har alt for mye som pågår i livet nå, jeg orker ikke at kongen dør. Det er ikke plass til det. Du må bare holde deg i live, konge. Her er jeg kanskje på mitt mest samiske, ikke royalist egentlig, ikke i det hele tatt, men Kongen, han har alltid vært også samenes konge. Han gikk foran på mange vis. Jeg orker ikke at han der søringen han har til sønn skal ta over. 

Viftesystemet har skrudd seg på. Det er litt deilig. Litt som hvit støy i bakgrunnen. Jeg slipper å tenke på kongen.

 

Åkei, nok løse og ikke-forbundne tanker ut på internett, her skal da arbeides også.  

 

Tilbake i de arbeidenes rekker

Som absolutt alle andre som starter på jobb etter ferien har jeg problemer med det tekniske. Ingen av mine tilgjengelige nettverk er tilgjengelige. Jeg sender en mail til han som har sørget for at jeg har nett og spør om jeg kan få nett, og han sier at det skal noen se på. Nå er det snart lunsj og jeg har nett, men det er fordi telefonen og datamaskinen endelig har blitt enige om at jeg kan få dele telefonens nett. Det har de vært uenige om i hele dag. De vil ikke fortelle meg hvorfor. 

Etter en stund ville jeg logge meg på blogger, men siden jeg ikke har brukt denne datamaskinen på veldig lenge, får jeg ikke lov, ikke uten å bruke passnøkkelen min. Det viser seg at det er fingeravtrykket mitt. Smart, Silje, når kun én av fire enheter jeg bruker til å logge på har fingeravtrykksleser. Jeg har sannsynligvis blitt spurt om jeg vil bruke fingeravtrykket til å logge på, og ikke skjønt at nå gjelder det for alt jeg har av maskineri. 

 

Bortsett fra det kjører jeg alle nystartstriks jeg kan komme på. Nytt, fint underlag under datmaskinen. Ny karaffel for å ha vann i. Det er altså ikke kaldt vann i kranene her i andre etasje, så jeg henter vann i en tank nede, karaffel gjør det enklere. Og penere. Jeg har bestemt meg for å ta den fine plastorganisatoren jeg fikk av søstra mi til jul, til jobben. Jeg har syntes den er for fin, men det er den ikke. Eller, jobben er ikke for stygg. Nye oppslag på bordkalenderen, alle nye innføringer med min peneste skrift. 

 

Jeg har svart på en mail, litt kort, fordi jeg måtte bruke mobilen da maskinen ikke ville låne mobilnettet akkurat da. Jeg sjekket hva jeg egentlig har sendt til de som tilhører samme etniske gruppe som meg og som ville ha opplysninger om det de kjøpte for noen år siden. Jeg ser at jeg har sendt alle opplysninger TO ganger. En gang fordi de hadde kjøpt ting og da er det veldig logisk å sende med info. En gang til fordi han som hadde fått det hadde hatt datakræsj. Og nå vil de ha det en tredje gang fordi...ja fordi de har rota det bort. Så da skrev jeg at det har de fått to ganger og andre ganger skrev han som mottokk det at han skulle legge det på serveren, sjekk der? Jeg er litt uvillig her fordi det er veldig kjedelig arbeid, (VELDIG) og de som mottar det får betalt hver gang de skriver en mail eller legger eller ikke legger det på serveren, mens jeg ikke får betalt. 

Ikke at det nødvendigvis stjeler uhorvelig mye tid fra et mye artigere, mye bedre betalt arbeid, men det er jeg som sitter og jobber gratis, det gjør ikke de som har rota alt bort. 

Til syvende og sist går det også utover meg om alle opplysninger forblir forsvunnet, men jeg vil altså at de leter litt SELV først. 

 

Og så har jeg tegnet litt. Og ryddet litt. Og skrevet litt. Ikke så verst jobb, dette.  

 

 

 

 

start bråstopp

Mamma&dem kom seg avgårde med flyet. Det er fortsatt tåkete, eller, det viser seg, at det fortsatt er høy luftforurensning. Det brenner en plass i laaaangt inne i Russland, her er det lavtrykk, og Østfinnmark er tåkelagt. Det lukter brent. 

Det er ikke første gang, men det er første gang myndighetene har gått ut med rødt farevarsel for luftforurenisng og alle er litt forvirret. 

 

Men nå må jeg gi opp bloggingen for noen la seg nettopp ved siden av meg på sofaen for å se på ettellerannet masete helgeprogram på mobilen sin og da ble konsentrasjonen borte. 

Jeg kommer vel sterkere tilbake.  

Avsteeeeed, sted, fremtid, fortid, søm.

Mamma&dem prøver fortsatt å komme seg til Oslo. Det nye forsøket i går kveld ble avlyst fordi tåka plutselig seig innover igjen. The Stig dro og hentet dem på flyplassen enda en gang. Han sa at jaja det er vel fortsatt rester av dagens middag, vi får ta den i morgen og da, men mamma sa at nå VILLE hun ha Oslomat. De skal egentlig med et fly nå i formiddag men det er fortsatt tåke, og nå er det streik i tillegg. 

Det er egentlig ikke noe problem å dra når det er tåke, men det lander ingen fly, så hva skal de dra med? I går kveld satt vi alle og så på Flight Radar og så Osloflyet sirkle og sirkle over byen, før det for tilbake mot Finland. I dag er det streik på Gardermoen. 

 

Jeg liker som før nevnt å lese min egen gammelblogging for å se hva jeg gjorde på denne tiden for et år siden. Bloggens funksjon er jo også at den er en dagbok. Men den ligger åpent ute på nettet, så så dagboksaktig kan den ikke være, så jeg snakker litt sånn uklart om enkelte ting. Sånn at andre og annet ikke kan identifiseres. Det er jeg kjempegod til! Jeg skjønner jo ingenting! Hvem hadde jeg et møte med i fjor? Hvem ga meg fire dager på å svare på om jeg ville være med på et toårig prosjekt? Hvilket toårig prosjekt? Er jeg med på det nå? Jesus gud. 

 

I dag skal jeg dra å spise lunsj med Tanakofta og Soppero-Sovellus. Etterpå blir det litt ládjogahpir-prøving. Jeg skal ikke gå tur, heihei 2027-Silje, for du fikk beskjed om å gå fire turer i uka av fysioteraputen, men du klarte ikke begrense deg, og hver dag på kvelden har det vært verk i knærne, så denne dagen gikk du ikke tur for å se om det begrenser problemet. Dette kan du ta med deg i 2027-planen for knær. Men jeg hadde planlagt, rukket, og lyst til å gå tur før lunsjen... 

Åh! Nå hører jeg et fly sirkle over byen og forsøke å lande. 

Nå skrev jeg meg bort.  

Den siste ládjogahpiren jeg sydde ble litt skjev, for bæreren har sånn implantat bak øret, og det dro hornet med alle veier. men den ble veldig, veldig fin, så jeg spekulerer på om jeg skal bruke den ládjogahpiren på Vuonnamarkanat i år. Gå den litt inn for hun som skal ha den og som har forlatt landsdelen for årestiden uansett. For den er så fin. Bare at jeg har jo ikke implantat så på meg blir den skjev. Den er implantatforskjøvet, bare rett på H sitt hode. Nå har jeg sydd fem ládjogahpirer ferdig, holder på med den sjette, og snart har jeg sydd flere luer enn kofter, og for hver og en lærer jeg noe nytt. Den Tanakofta skal ha er dermed den fineste hittils. Det har jeg lyst å skrive masse om, men jeg skjønner at det kanskje ikke er så veldig interresant for lesergruppen at jeg har meninger om kledestripen under hornet er klippet eller revet. Kanskje for Silje 2027, men kanskje ikke for henne heller. Hun har jo kommet seg videre og lært enda mer. 

 

På flyplassen sine nettsider står det at Vadsøflyet har klart å lande, det var vel det jeg hørte, men det er et mindre fly så det behøver ikke å bety at Osloflyet kommer seg ned. Vardøflyet er kansellert men det kan være været i Vardø også dét. Det er ganske tåkete, jeg ser ikke byen helt klart. Fremtidssilje kommer til å vite hvordan dette gikk for mamma&dem. 

Den umiddelbare fremtidssilje skal rydde litt på stua.  

 

 

Sakte planlegging inn i uken

Jeg har bestemt meg for å ta to dager fri før jeg begynner å møte opp på verdens letteste jobb. Nå har jeg jo den muligheten så da gjør jeg det. Hodet har begynt litt på jobb, men kroppen kan få være hjemme helt alene i to dager, uten å måtte ta hensyn til andres følelser og handlinger. Mmmmm.

I dag kommer mamma og stefar (eller mamma&dem, som det jo heter) på middag, så jeg må ta hensyn til en glutenfri middag. De skulle reist til Oslo i går, men flyet ble kansellert, og ettersom de skulle reise, har de tømt kjøleskapet. Vi har all maten deres. Så da må de jo komme hit og spise. Fortrinnsvis må jeg også sette disse delene sammen til en rett. Det tror jeg skal være innefor mine evner. 

I morgen kommer Tanakofta innom for å prøve ládjogahpir og også planlegge oppholdet til...til...eh...denne personen sitt alias husker jeg ikke. Litt usikker på hvor kofta hennes kommer fra også, Kiruna? Kirunakofta? Nei, litt lengre sør tror jeg vel. Det kan umulig være det hun har hatt som alias. Hm. Åkei, Kiruna (som ikke egentlig har noen tilknytning til selve Kiruna) og sønn kommer. De skal bo i kjelleren min til vi reiser på Vuonnamarkanat for å absolutt ikke handle noe, og besøke Tanakofta. Det blir fint. Jeg gleder meg. 

Koftesyersken! Det kanskje var aliaset. Ikke for at vi ikke alle syr kofter, men hun er best. Hvilket minner meg på at jeg kanskje tilfeldigvis skal henge den siste kofta jeg har sydd inn i kjellerstua der hun skal sove, så kan vi helt tilfeldig komme i snakk om hvordan jeg burde løst kragen. 

  

men takk for at du sa ifra

Fysioterapeuten min har sendt meg en link til en RESSURS om kronisk utmattelse. 

Eeeeehhhhhhh jeg er vel ikke akkurat kronisk utmattet, sier jeg. 

Nei, vet dere hva definisjonen er? Sliten i tre måneder. Der vil jeg si terskelen ligger utrolig lavt. Nå tror jeg ikke jeg kjenner et menneske som ikke er kronisk utmattet. 

Jeg leser, men det er litt vanskelig å ta meg selv alvorlig som leser det. 

En av de heller få hjelpemidlene man har for å underholde seg selv når man har rundet spillet ARTROSE I KNÆRNE 4000 er å ikke høre så mye etter på alle de smertesignalene hjernen komme med. Man har ikke bruk for dem, men det vet jo ikke hjernen, den blir stressa over at man ikke hører etter når den har noe å fortelle og roper høyere. Så nå prøver jeg å huske på å si sånn, åja, neida hjernen, det er bare for jeg ikke har brusk i knærne, det vet jeg. Takk for at du sa ifra. Åja, neida, det er bare ankelen jeg vrikket i fjor, det husker jeg, men takk for at du sa ifra. 

Den gjør jo sitt beste.

For det sto det i det der ressursheftet. Ikke at man skulle prate til hjernen sin, men at man ikke skulle høre etter. Og at man skulle være snill med seg selv. Jeg regner med det er jeg som er hjernen min, så jeg snakker vennlig. 

 

I morgen starter skoleåret, der prøver vi også med vennlig prat, skolebarnet vil ikke starte på skolen igjen for hva er vel kjedeligere enn det. Kjenner meg igjen, prøver å peppe, men enkelte i husholdningen er bedre på å klage enn å ta seg sammen. (=alle, men heldigvis ikke alltid samtidig.) Men det gjør ingenting med litt rutiner. Jeg har et par prosjekter å ta opp igjen på jobb, og så kom det inn en forespørsel fra... fra en etnisk folkegruppe jeg selv tilhører og som har en kunstsamling som jeg har solgt verk til, og har jeg noe opplysninger om de verkene kanskje? Og jeg kjenner hvor utrolig lite overrasket jeg er over at det er akkurat de som har rotet bort alt, og hvor utrolig lite lyst jeg har til å sette meg ned å bruke tid på å finne opplysninger og skrive instrukser for verkene enda en gang. Det blir rett og slett ikke første pri. Jeg er litt fornøyd med meg selv som ikke tar ansvar for å redde denne situasjonen. Hjelper gjerne, når jeg får tid. Og lyst. 

 

Jeg tror også jeg skal drive litt vennlig prat til meg selv som starter på jobben igjen, rart det der, laget jobben selv og alt, sin egen sjef, tøyse med farger og pinner, men enda er det litt motstand etter ferien. Det er nok en naturlov. Ja, neida hjernen, det går bra, denne jobben har du laget selv, så den liker du, men takk for at du sa ifra.  

Jeg siterer min niese Unni til den: tante Silje vet dere, hun er kunstner, hun har verdens LETTESTE jobb! 

Nemlig.  

 

 

Neivel da.

Det var ingen verken i min nærmeste eller litt fjernere omgangskrets (3 stk) som var i næreheten av å være like over seg som meg over at jeg ikke har brusk i knærne lengre.

Tildels var enkelte kanskje litt halvskremt over tilstanden, men jeg visste jo fra før akkurat hvor vondt jeg hadde i knærne, så for meg er jo tilstanden den samme. Kunnskapen om mitt indre er ny!

Kunnskapen om mitt indre imponerte ingen! Ved nærmere ettertanke kommer jeg vel ikke til å lage meg en plakat til å gå rundt i byen med da.  

 

I dag har vi tømt tilhengeren for kvistene av de trærne vi tok i mai engang. Det er egentlig litt tvilsomt om vi trenger henger. Vi bruker den en gang i året for å kjøre kvist opp til komposten. Vi kunne egentlig like godt hatt en handkjerre. Den er ikke i så god form, den hengeren, så noe særlig lengre enn ned til Øfas og opp til komposten er den ikke brukende til. Stor plass tar den og. 

Nå er den tom, og jeg ser hagen til naboen fra verandaen. 

Verandaen bruker jeg på å sy ládjogahpir til Tanakofta, som selvsagt har tenkt lenge og vel på hvordan hun skal klare å sette sammen den mest arbeidskrevende ládjogahpiren i Tanavassdragets historie. Trekanter skal hun ha. Forskjellige farger i pynten skal hun ha. Blonder fra Stockholm skal hun ha. Krøller på øreklaffene skal hun ha! Jesus gud. Jeg har ikke kommet lengre enn til å sy kledet klart, som ikke er så kort som man skulle tro, ettersom det betyr at hornet er sydd og limt og mye av håndsømmen er gjort. Eller. Mye er å ta i. Haha. Noe, i hvertfall. Nå må jeg forske litt videre på hvordan kledestrimlen under hornet skal formes. 

Viktig å få det med i bloggen i tilfelle en av de kanskje ti andre i Sápmi som syr ládjogahpor leser dette og vil komme med innspill. 

 

I morgen er det en slags prestart på jobb, jobbtilvenning kan man kalle det, jeg har et møte som handler om en utstilling. Torsdag begynner sønnebarn på skole, og da har jeg faktisk tenkt å ha fri to dager her hjemme før jeg begynner mandagen etter der på jobb. Det føles som jeg ryddet kontoret til ferien i overigår, men det var det ikke. Jeg tror jeg skal begynne året med noen lure tanker om hvordan arbeidsverdagen skal utformes heretter. Den friheten har jeg jo. 

 

 

Fantastiske meg

I går var jeg hos fysioTERAPEUTen, han som helst vil jobbe med min manglende evne til å slappe av, og litt mindre med hodepinen, eller, for ham er det samme sak da. Nå vil han også jobbe med knærne, og jeg er litt sånn, njah, ørgh, åkei da. Ikke at jeg ikke vil bli bra i knærne men jeg er tilbakeholden optimist. Jeg har jobba så jævla mye med de knærne og bedre blir det jo ikke. Men det er jo ingen grunn til å gi opp.

Så nå hadde han fått tilsendt diverse rapporter om knær via fastlegen, og de siste mr-bildene, de som jeg vet viser økt slitasje sammenlignet med de forrige bildene.  

Jeg er fysisk ute av stand til å huske navnte på diagnosen til knærne. Tildels tror jeg det het noe annet før og  har skiftet til noe nytt for noen år siden, tildels er jo alt på latin så det er ingenting i ordene som gjør at jeg husker det. Jeg har liksom to knær med møhnimøhniblamblamcholehapp. Og ett kne med en slags senebetennelse.

Fysioterapeuten gjentok navnet på møhnimøhniblamblamcholehapp, jeg glemte det i samme sekund, han sa vi kan jo bare si at det er en av formene for artrose da, og det er grad fire. 

Dette virket som en viktig opplysning, men jeg klarte ikke helt å finne noen faktiske opplysninger i det? Starter det på 1 eller går det til 1? Det starter på én, sa min tålmodige fysioterapeut. 1 er lite slitasje. Hvor langt går skalaen? Den går til fire. Da er det absolutt ingen brusk igjen. Og ingen mulighet til å trene den tilbake. 

Jaha! Det er jo en opplysning man kan bli litt betuttet av kanskje, men jeg ble mer sånn...fyllt av undring. Wow! Ingen brusk i knærne! Det er jo ikke veldig rart at det gjør vondt da. Noe fysioterapeuten sa seg enig i. Nå er det lårbein mot leggbein inni der. 

JØSS.  

JØSS!

Jeg kjenner at jeg har lyst å lage meg en plakat det det står JEG HAR IKKE BRUSK I KNÆRNE og gå rundt med den i byen.  

Dette er helt nye opplysninger for meg og jeg føler meg også som et slags medisinsk vidunder, selv om jeg skjønner at det at det overhodet finnes en skala som går til fire betyr at det er forholdsvis vanlig. Men ikke for meg! 

JØSS! 

 

Så nå er ståa sånn at på en måte så kan ikke knærne bli bedre. Samtidig så kan de det. For smerteopplevelsen for de som har møhnimøhniblamblamcholehapp er ikke alltid i synk med skadene. Så jeg kan begynne å føle meg bedre, uten at skaden er borte. Jeg må jo nesten bare satse på det.  

På en måte er det også en lettelse. Jeg har jo trent og trent og trent og likvel har det, mot alle odds og medisinske råd, blitt verre. Nå er det ikke så mye mer jeg kan gjøre og det står ikke på meg. Det sto nok aldri på meg. Det sto muligens på det at jeg har hypermobile ledd. Eller noe annet. Hvem vet. Nå står det på mirakler! Og det føles mer sannsynlig at det skal slå til. I alle fall målt opp mot min erfaring med trening og rehab. 

JØSS. 

Fremad, min tapre gnager!

Jeg tenker at man merker på bloggefrekvensen at jeg fortsatt har ferie?

I natt drømte jeg at jeg kjøpte en dunkåpe. Ganske billig, men dunet hadde klumpet seg rundt armene. Jeg tenkte jeg kanskje kunne prøve å tromle den. Den var brun. Jeg kler ikke brunt. Da jeg våknet var jeg ganske glad over at jeg jo har en dunjakke, og så kom jeg på at jeg kjøpte jo en fantastisk dunkåpe i fjor, faktisk fin på ordentlig. 

Jeg har jo gruet meg til vinteren siden våren kom, nå er det enkelte gule blader på trærne og temperaturen har sunket. Det betyr jo egentlig bare at vi bor i Nord-Norge, men kroppen sier høst. Kaldt. Høst. The Stig sier at det er enda to måneder til snøen kommer, det har han jo rett i. Men, kaldt. Høst. 

 

Jeg bruker min lille kontortid (ferie, ikke sant) til å prøve å kontakte sas. Det er fryktelig fryketlig vanskelig, men det er uhuhuhuuurettferdig at de skal oppføre seg som de har gjort osv. Jeg får mindre angst&beven når jeg kontakter SAS enn når jeg kontakter NAV. Kanskje fordi det er en mindre viktig del av livet. Men begge gjør det så vanskelig å komme i kontakt med dem at det blir galt på kundesiden, og dette er for å spare penger.

Jeg tror at det med NAV er litt sånn at jeg faktisk føler at jeg har gjort noe galt. Kanskje jeg ER frilanser? Kanskje jeg har krysset av feil en plass? Kanskje jeg har gjort noe ulovlig? Det er jo helt grusomt!

Jeg tror faktisk på alvor at jeg uforvarende har gjort noe som strider mot loven, når jeg gjør NAV oppmerksom på virkeligheten i min økonomiske situasjon. Det nytter ikke å fortelle meg selv at det også kan være at jeg har helt rett. 

Sukk. Jeg kan være litt vanskelig å ha med å gjøre. For meg selv. 

Alle andre synes så klart jeg er en vårbris, så har vi det notert. 

 

Nå har jeg kommet i kontakt med en agent på SAS. Min tredje i dag. Jeg vil ha eurobonuspoengene for den turen som SAS kansellerte, og der jeg ikke kommer til å få pengene tilbake. For da får jeg sølvkort. Og det er praktisk. Jeg ser ikke for meg at det kan blir noe annet enn computer says NO. Men jeg klarer ikke å la være å prøve. For jeg har jo betalt for turen. Jeg tror ikke egentlig dette er mot loven. Jeg har bare litt hjertebank. Puls 80, mot normalt 60. Dette klarer jeg. Eller, jeg må liksom, når ting ikke er rett.

 

Tenk om det kunne vært sånn at man kunne lånt en ny kropp med en annen hjerne når man blir litt lei av seg selv, bare for en uke eller to innimellom?

Det kunne vært litt deilig.  

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Håper ikke dette blir en føljetong.

Jeg klarer ikke å huske om jeg skrev noe om det, men jeg ble jo sykemeldt i en periode. Det var så mye hodepine og bivirkninger av hodepinepiller. I mai. Nå har jeg fått et vedtaksbrev fra NAV, at jeg har rett til å være sykemeldt. Juhu. Jeg skal få penger og alt. Men problemet som oppsto helt med en eneste gang, er at de regner meg som frilanser, og at da regnes sykepengegrunnlaget som differansen mellom inntekten de siste tre år og de siste tre måneder, der de siste tre måneder blir omregnet til årsinntekt, medmindre differansen er større en 25%. Eller var det mindre. Ikke sånn kjempelett å forstå, men det var med konkrete tall. Problemet er jo bare at ettersom jeg er selvstendig næringsdrivende, og ikke frilanser, så er det jo bare jeg som vet hva jeg har tjent de siste tre månedene. Jeg leverer jo ikke regnskapet for dette før i mai. Neste år. Så tallene var feil. Helt riv ruskende feil, mindre enn halvparten av den faktiske inntekten regnet som grunnlag. Såklart. Og jeg kjente bare...orker jeg egentlig? Er det ikke like greit å friskmelde seg og å aldri mer bli sykemeldt? Er dette en lur ting å bruke energien sin på?

Det er ikke en lur ting å bruke energien sin på. Så derfor har jeg sendt en klage med vedlegg der jeg viser til hva som har kommet inn på konto av inntekter. Hvis dette er feil måte å gjøre det på, så regner jeg med, sånn som jeg kjenner NAV, at ingen kommer til å fortelle meg hva som er rett måte å gjøre det på, men bare avslå klagen. Nå kjenner jeg ikke NAV så veldig godt, for jeg er stort sett frisk, men da jeg skulle ha foreldrepenger så var det helt sånn. DU HAR IKKE SENDT INN VEDLEGG. Og jeg, helt forvirret, jeg ser dem jo her? og sendte en gang til, samme svar, samme store bokstaver, tre ganger tror jeg, til jeg fikk snakke med en veileder som sa at vi kan ikke åpne vedlegg som ligger på nett, vi har ikke lov. Jeg tror jeg var bedt om å dokumentere at jeg var yrkesaktiv kunstner og hadde sendt link til noen anmeldelser og gallerier. Men det var jo ikke det de hadde sagt tre ganger, de sa DU HAR IKKE SENDT INN. Dette var det veldig mye av. Kunstnere betaler ikke skatt for eksempel, hvem det nå var som hadde drømt det ihop om natten. Men jeg måtte ordne opp.

Jeg regner med mer av det samme egentlig. Nå er jeg sånn helt motsatt av bakfull, jeg er fremtrist. 

 

Iallefall fikk jeg åpnet den største macen, kontorhesten, for der ligger alle fakturaer, (som jo ikke viser om noen penger FAKTISK har kommet inn) så da fikk jeg startet det gjentagende eventyret, Sikkerhetskopier på disk jeg ikke vet om er den rette. Det er ikke et veldig bra system. Jeg tror nemlig riktig disk ligger på jobb, i tillfelle brann, men jeg vil gjerne gjøre en sikkerhetskopi nå. Macen har begynt å forberede kopien, jeg regner med at jeg får beskjed om en halvtimes tid at det ikke kan gjennomføres. Hva skal jeg med alle disse gamle diskene jeg ikke kan sikkerhetskopiere noe på lengre! Dårlig system!

 

I dag er en dag ganske uten planer. Det er deilig med en sånn. Et søskenbarn fra Amerika har vært i kommunen, vi er en såpass liten slekt at jeg og en firemenning, firemenning mest, har vært ansvarlige. Firemenning helt klart mest, men jeg har også vært tilstedeværende og deltagende. Hyggelig og også drenerende, jeg kjenner ikke den slekta så godt, hvem er seksmenning til hvilken femmenning, og søskebarnet har jeg ikke truffet på tyve år, familien hennes aldri, så det ble litt tomt i hodet etterhvert. 

I dag er det ikke superbra vær, og da kan jeg med god samvittighet trekke ned i kjelleren og sy. Ingen forpliktelser. Ingen planer.  Funderer også på å gå ned på bokloppemarkedet til biblioteket. Bøker har vi jo liksom ikke nok av. 

 

 

 

 

Løselig, notatbasert innlegg

Ja altså, hva skjer? Familien har kommet hjem. De roter og har følelser jeg må forholde meg til, det var litt en overgang. 

Snart er det Kirkenesdagene, jeg har et søskenbarn som kommer fra USA for å besøke familien, medbringende sin egen, og hun har timet det sånn at de er her da. Jeg skjønner det litt, så virker ikke Kirkenes helt øde og forlatt i gokk, men det er også veldig slitsomt med så mye MAS i byen så jeg skjønner ikke helt at det er noe man vil oppsøke. Hun vil gå ut på kvelden, her skjønner jeg ikke hvor vi skal få plass. Jaja. Hun er ikke mitt hovedansvar, det er det en firemenning som har tatt på seg. Vi er ikke så mange i denne slekten, firemenninger må trå til. 

 

Nå skal jeg liksom skrive hva jeg har gjort, samtidig driver jeg å passer på at jeg ikke hele tiden gjør opp status på hvor mye jeg egentlig har fått gjort, for å slutte å styre sånn, så her kræsjer det i hodet mitt. Eh. Jeg har vært på multebærtur med mamma på den plassen hun ikke ville jeg skulle ta med en kompis. Jeg har sydd en bukse, den ble veldig fin, nå lurer jeg på om jeg kanskje ikke er der at jeg skal kjøpe ny symaskin. Min er veldig manuell. Den kan ikke sy knapphull engang. Og man må siksakke veldig langsomt for at den ikke skal glemme hva det er vi gjør og begynne å vise frem sitt lille utvalg av dekorsømmer. Så jeg googler litt på det. Symaskin. Jeg liker jo å sy. 

 

I går kveld gikk vi en tur med den nye metalldetektoren til sønnen. Jeg hadde investert mens han var på ferie for han er alltid så knust når den er over. Vi gikk opp til bunkersbyen, krigen er jo alltid nærværende her og splinter og våpendeler ligger strødd, over og under jorden. Jeg har vært litt i tvil om jeg vil sende ham ut på gravings alene, for det er også mye eksplosviver, men akkurat bunkersbyen vil jeg tro er ganske trygg, og metalldetektoren leter først og fremst i det øverste jordlaget. I går var vi med for sikkerhet skyld, vi og ti tusen mygg som også ville se hva vi fant. Vi fant ting fra krigen. Sønnen var fornøyd. Det må han nesten, for det er lite rester fra både middelalder og nutidige strandfunn som nøkler og mynt. (for vi har ikke strand.) (Eller vi har en men det er nok ikke så mye å finne der for det er såpass langt dit at få drar dit for å miste penger og verdisaker.) (middelalder har vi liksom ikke hatt, samisk steinalder hoppet over noen ledd fram til den industrielle revolusjonen.) Han er jo et barn av spillalderen, så det er litt skuffende at ting man finner ikke bare hopper opp av jorden. Det kommer seg. 

 

I dag regner det, men Tanakofta kommer innom på sin snartur innom mer sentrale strøk, så det er opptur. Bortsett fra det er dagens hovedoppgave å lokalisere en redningsvest, av den gamle, isoporbaserte typen, en som pappa arvet av naboens eldste sønn. Hvor i himmelens navn er den? Det vet ingen. 

Teller ikke

I går var jeg på puben med mor, tante, stefar og to søskenbarn. Følte meg helt britisk. Vi hadde bestemt oss for å gå ut tidlig for å slippe så mye sjorr og fest, men problemet med å gå ut og ta en øl klokken fem er at da er det bare alkoholikerne og det evige festgjenget som er ute, og de er jo helt grenseløse. Vi fikk litt besøk ved bordet, men alle klarte seg ganske bra, både de edru og de fulle. Og de ekstremt tunghørte på nærmere nitti. 

Familien min er veldig, veldig glad i å flire. Vi har liksom bare et gir, og det er latterkrampe. 

 

Jeg har, som et bidrag til fysioterapeuten min sin evige masing om energiiiiibalansen, bestemt meg for å slutt å telle hva jeg har fått gjort i løpet av en dag, så hva jeg egentlig har fått gjort her i min gressenketilstand er dermed litt tåkete, men i går sydde jeg et par bukser. Falsk gylf, så jeg slapp å knote med glidelås. De ble kjempefine! Nå vil jeg sy en jakke men jeg har foreløpig bare mønsteret på pdf og jeg synes det er så knotete med sånne utskriftsmønstre. Det har vært regn de siste dagene, da er det fint å bare bli i kjelleren hele dagen. Jeg har også en ládjogáhpir å sy ferdig, den har vist seg å bli en utfordring for hun som skal ha den har sånn magnetisk høreapparat operert inn, så det må være plass, men da ble liksom hornet så skjevt. Funderer veldig på dette. 

 

Siste finværsdagen gikk jeg og min venn K til hytta mi på Harefoss. Jeg har ikke gått dit før og har vært litt usikker på om det overhodet skulle gå, men jeg gikk med stokk så det gikk helt fint. Enste er at det var ganske vått ikke bare i terrenget, men også på stien. Jeg mener, det vokste vannliljer på den. Stokken er sånn sammenleggbar med strikk inni, så innimellom ble den nederste biten bare igjen i et myrhull mens jeg og de øverste bitene gikk videre, med en lang og stadig lengre strikk imellom oss. Det hadde kanksje vært bedre med en vanlig stokk. K fant veien, hun hadde med kart og var proff, skulle jeg gått alene hadde det bare blitt surr. Vi må gå forbi militærhytta på veien, og de hilste pent og lurte på hvor vi skulle. Det er liksom noe nytt, de har fått beskjed om å være hyggelige. Funker veldig bra for meg ihvertfall. 

Jeg kjente meg som sånn erketypisk bilde på en finnmarking da vi hilste. Går med stokk, men på tur skal de faenmeg!

Det er ca to timer hver vei, litt tungt terreng når det er så vått og vanskelig å navigere hele tiden for å holde seg sånn noenlunde tørr, men det gikk helt fint. Når vi kom frem fisket vi, jeg fikk tre harr og min kompis K fikk den største abboren jeg har sett der. Hun har ikke fisket så mye med makk og dupp før, så jeg mått rope at hun måtte dra til når duppen forsvant, og da fikk hun altså det lille elvemonsteret sitt. 

Neste dag inviterte jeg mamma på kokt harr, som er noe av det beste hun vet. K hadde spist abboren, men mente jeg hadde hypet abborfilét litt opp, det var ikke det aller aller aller beste hun hadde smakt iallefall. 

Hun er så fin å være på tur med. Vet hvor hun skal og så bra energi på alt. 

 

I dag skal jeg sose mer rundt, en tur ned til byen for å se om de har lange strømper, og så kanskje printe ut det mønsteret? Være litt i hagen, jeg og the Stig er enige om å beskjære, men helt uenige om hvordan. Jeg vil ta toppene, han vil ta stammene. Jeg mene at det er flathogst, ikke beskjæring. Om jeg beskjærer før han kommer hjem, får jeg bestemme. Men også jeg i mitt ungdommelige overmot skjønner at jeg med mine ledd&balanse kanskje ikke skal klatre i trær når jeg er alene hjemme. Litt ansvar får man utvise. Og snart kommer de mine hjem og det blir fint, ikke bare fordi jeg kan klatre i trær, men fordi jeg har jo en veldig fin liten flokk. 

 

 

 

 

Lakka hullu (multebærgalskapen)

I går var jeg på multebærtur. Dagen før traff jeg en kompis på butikken i det hun mistet telefonen i bakken, hvilket er så typisk kompis, som jeg ikke har sett på en stund, at jeg ble fryktelig glad. Vi gikk fra Hva med å drikke vin på veranaen? til Eller skal vi dra å plukke bær heller kanskje? på kun kort tid. Det er jo bærtida. Veldig tidlig lakka hullu i år da. Eller vi er ikke hullut, vi er sunne.

Dagen før hadde jeg vært på middag hos mamma og hun hadde sagt at hun og onkelen min (som også er gudfaren min) skulle plukke multer på Reinøya. Åh, kan jeg være med? spurte jeg, for jeg er litt begrenset til bynære områder alene. Mamma ble helt sjokkert. Helt sjokkert faktisk, over spørsmålet, og fikk stotret fram at hun kunne jo ikke spørre onkel om om om om... ANDRE folk kunne være med. Jeg ble litt perpleks, jeg er jo ikke helt ANDRE, jeg er veldig nært i slekt, men mamma ble enda mer sjokkert over at jeg protesterte. Jeg måtte bare la det fare.

Dette skal egentlig bare handle om lakka hullu, men jeg må få inn at jeg senere på den kvelden ble invitert opp til naboen for å drikke vin på nordsiden av huset, og selv om den uttalte kompassretningen i invitasjonen forvirret meg litt i starten så er det liksom rett under vinduene til leieboerne, men det er der man får utsikt til midnattsola, og leieboerne var bortreist den kvelden. Det var en fantastisk kveld og her følger billedbevis. Jeg ville legge ut dette bildet. Derav avvik fra tema. Og at naboen var hjertens enig i at det var en rar reaksjon såklart. Det var egentlig det jeg ville ha med. Og bildet.

(Her skal det sies at hun ringte senere for å spørre om jeg kanskje ville være med likevel, men jeg innså at det var fordi jeg jo har båt i sundet...) 

 

Her ser vi midnattsolen. Og den kirka som Kirkenes strengt tatt ikke er oppkalt etter, for tyskerne kunne jo ikke la noe stå ifred. 

 

Jeg og kompis akkoderte litt om hvor vi skulle dra og plukke, og jeg som har litt dårlige knær liker at det ikke er for mye myr-myr, jeg klarer liksom ikke hoppe fra tue til tue så jeg foreslå et sted over huset til en slekting, avkommet til min tante Ruth. Men da måtte jeg spørre mamma om hun kunne spørre slektning, for det er liksom hennes område, og hun bor mest i Oslo, og om hun kommer hjem (og hun er gammel og skal få ha husnære myrer i fred) og noen har vært og plukket der, er det dårlig multekotyme. En annen slektning, som ikke er vokst opp her, men eeeelsker å være her, plukker helt uten å forhøre seg der, og det reagerer alle på. Det er ikke rett fremgangsmåte. 

Mamma sa hun skulle ringe slektning, og sendte sms etterpå om at slektning ikke skal plukke bær i år, men før to sekunder er gått kommer det ny sms om at kanskje jeg og hun skal dra å plukke der i morgen? Kanskje hun kan kjøre vår bil, hennes er lånt bort til svigersønn. Eh ja. Den bilen som mamma har nektet å kjøre under total fraktekrise og nær på mistet fly, den skal hun nå hive seg i, for å dra på multebærtur med ANDRE folk. Hm. Tro om det er fordi hun ikke vil at kompis skal få vite om myrene der. TRO det. 

Da pappa fortsatt var i live skulle vi dra og plukke bær en dag, og han sa at vi drar kl ni, og jeg svarte at fint, da er vi klare da, og han sa eh hvem VI, og jeg sa jeg og the Stig såklart, men da ble det sannelig hmet og ahet der og er det nå greit å dr med folk man ikke er gift med på slektas bærmyrer? Totalt i ignoranse over at han skulle ha med sin egen kjærest, som han heller ikke var gift med. Her var nok problemet ikke så mye giftemålet, som det at the Stig sin slekt sine myrer er veldig nært mamma sin slekt sine myrer, og multebærreglene, de ekstremt uskrevne, sier at man kan ikke gå på fraskilte ektemakers myrer. Eller i næreheten. The Stig hadde dermed ikke noe å bytte med. 

Og når jeg skriver "sine myrer" så er det altså ikke privat eiendomsrett, for det har vi ikke, det er mer snakk om bruken i mannaminnet. Men hun som redda meg på flyplssen da vi kom hjem, H, fortalte om en annen i bagasjekøen, at hun og mannen hennes hadde kommet springende og forsøkt å jage H og mor hennes bort fra ei myr en gang. Tusseladdoppførsel.

Noen setter opp skilt og skriver PRIVAT MYR, men det er bare tull. Og det er bær nok til alle. Som jo også betyr at man kan la tussehuene som setter opp sånne skilt være i fred og plukke en annen plass. 

 

Jeg og kompis bestemte oss for å la mammas multebærland være, mest fordi vi ikke trodde det var modent enda, for å finne modne bær måtte man nok til Pasvik, så vi kjørte til Skrøytnes. Vel der kom vi oss ikke så lett over den vannfylte grøfta mellom veien og myra, og surra litt rundt ved bilen en stund. En mann som kom kjørende rullet ned vinduet og spurte om vi fant noe, vi sa vi lette etter en måte å komme oss over grøfta på-  (Da søstra mi og familien hennes hadde vært der for noen dager siden hadde de forsøkt å kaste den ene ungen over men hun hadde landet midt i istedet).  

Mannen i bilen tipset oss om en stikkvei vi hadde kjørt forbi og et sandtak og bra bærmyrer der.

Vi takket for tipset, men, utypisk adferd! som kompisen min sa. Vi var rett og slett litt usikre på om vi skulle følge det. Det viste seg tvert imot all tvil at mannen overhodet ikke led av lakka hullu og det var sandtak på slutten av stikkveien og et bra bærterreng. Det kan jo være at han hadde gitt oss fienden sin si hemmeligmyr. Man vet aldri med folk og bær. 

Men så saaaaatans med mygg. Herre jedorias. Vi dro ned til myra ved veien igjen etterhvert, der var det mer bris. 

Ca to tredjedeler av bærene var fortsatt kart, men det ble da nok til bøtta, og da vi var ferdige sa pulsklokka mi at restitusjonstiden var 37 timer. Det er slitsomt å gå i myr.

Den er nå litt morsom også, den multebæra, den vokser på det våteste stedet, men bare der det er tørt. Og hva er en myr egentlig? Det er jo bare vann med bittelitt fastere konsistens. El-stolpene i myra sto på flåter, det er langt til fast grunn. Helt lett å navigere er det ikke.

 

Etterpå kjørte vi til 96-høyda og spiste vafler, det har jeg ikke gjort siden farmor var i live tror jeg, så det var en opplevelse. Og vi rakk akkurat å komme oss inn døra før det begynte å regne. 

 

 

 

 

 Pause i myra

 

 

Hjeeeemmmmeee åh endelig

Hå håhåhå hååååå. Nå er jeg hjemme. Jeg er veldig glad jeg betalte meg bort fra den ellevetimers turen med tre stopp, for jeg er helt knust. Det er SÅ deilig å være hjemme. 

Jeg hadde ett lite, forutsett problem med hjemturen og det var den siste strekka, fra flyplassen og hjem. Her blir jeg vanligvis henta, men the Stig er jo i et annet fylke, og mamma hadde lånt bort bilen til svigersønnen sin som hadde tatt den med til Vardø. Jeg funderte litt på å spørre naboen som sikkert hadde sagt ja men det er noe med det å drive å mase på folk...og det går jo buss. Det er bare det at den går så seint, og jeg hadde mye bagasje og det der med slitne ledd og drasse på kofferter gjennom byen osv. 

Idet jeg satt der og vrei hjernen kom det inn en sms fra stesøstra, om når vi skal sy, for jeg skal lære henne å sy kofte i sommer, og skulle jo egentlig vært hjemkommen nå, (men har godt og grundig informert om alle mine strabaser,) så jeg kjente et øyeblikk at jippi, kanskje er dette løst!, og spurte om hun kunne hente, for hun har bil, men hun skulle bade og drikke kaffe. Like langt. 

Man får vel bare se etter kjentfolk på flyet, det gamle trikset der. 

 

Neste morgen klarte jeg å våkne klokken fire, litt tidlig når man kan sove til fem og ikke hadde sovnet før halv to, men det betydde jo at det ble uplanlagt god tid til frokost. OG jeg husket osten jeg hadde i kjøleskapet i resepsjonen, som var reisegaven til naboen som hadde vannet. 

Vel framme på gate-en var det ikke et stykke kjentfolk i sikte, til jeg plutselig så en slektning, veldig tilfeldig faktisk, for han satt ved den eneste ledige plassen. Jeg sa jeg så etter skyss og ikke kunne se noen kjentfolk, og han sa at nei det er rart man ser jo ingen kjente når man flyr nordover lengre, men han hadde ordnet seg skyss han da. Null napp der altså. Sukk. Min kompis københavn-düsseldorf-ulanbator-kirkenes var booket om på et litt raskere fly og skulle lande bare en time etter meg og sa at de kunne kjøre meg, men jeg vet at de ville hjem og det ville blitt litt en omvei. Men jeg hadde det i mente. 

Og så! da jeg sto og ventet på bagasjen i Kirkenes, dukket det opp et kjent fjes. Og hun hadde skyss med eksen sin. Men bare halvveis. Men! Der skulle hun hente bilen sin som hadde vært på eu-kontroll og da kunne vi laste om der og jeg kunne blie kjørt helt hjem med bagasjen. Her hadde vi et lite, uplanlagt stopp i omastningen fordi det var noen klager på eu-kontrollen ettersom det rant vann ut av bakluka (selve døra liksom) da vi åpnet den, og bremselyset ikke var skiftet, men etter en del akkodering var vi på veien igjen, og jeg bla anbragt min endeholdeplass, verandaen min. 

Der sto naboen og hadde akkurat vannet plantene, og sa at DU SKULLE JO BARE SPURT OSS, og det var deilig, så fikk jeg se på de nylig beskjærte bjørketrærne deres, gitt dem osten, og så dro de på hytta.  

 

Jeg tok et overblikk over hagesituasjonen, veldig mye av det som ikke hadde spirt før jeg dro har fortsatt ikke spirt, så hmpf, mye må lukes, en del kjempebjørnekjeks har anlagt seg i plenen- det er nok å ta tak i altså. Og det liker jeg jo. Her ca kom familien vandrende opp for å hente ting jeg hadde med og se om jeg var i live, og gi meg ting de ville jeg skulle reparere med min fantastiske Bernina matic, så ble jeg invitert på middag og det passet bra, for orke dra og handle liksom, og etter at jeg hadde fått mat dro jeg hjem og uvanlig nok sovnet jeg ganske fort. Nå er jeg våken og knust i kroppen, og har et skjemmøte klokken tre, jeg burde egentlig tatt det fra atelieret så jeg kunne vist&fortalt, men det blir herfa. Orke&ikkeorke, lizm.

 

Juhu! Hjemme! 

Andre dagen på hotell for fly

Ja det blir ikke mer eventyr enn man lager selv hadde jeg nær sagt men faktisk føler jeg ikke at jeg har laget så mye eventyr selv. 

Dagen startet med hotellfrokost. Det er et pluss. Og en plakat om at man måtte bare lage seg matpakke. Og da var det kanskje meningen at man skulle lage seg matpakke istedetfor å spise der, om man skulle ta et tidlig fly, men meningen sto ingensteder så jeg gjorde begge deler. For jeg har med matboks! For the Twig hadde en med til Oslo som ikke var nødvendig på hans neste, mye kortere flytur til Trønderlagen. Også pluss.

Deretter veldig mye minus. Jeg oppdaget at jeg fikk ha mindre bagasje med på flyet jeg var ombooket til, enn det flyet jeg egentlig skulle ta, og dermed hadde pakket til, og bestemte meg for å dra til skranken på Gardermoen og be om få oppgradert til to innsjekkede bagasjer istedet for en innsjekket og en ulovlig handbagasje. Kunne ringt, men har dere prøvd å sitte førti minutter i kø til SAS? Har dere prøvd å akkodere med Widerøe i Tromsø om å få ta med noe inn? Gadd ikke. Jeg gikk på shuttlebussen som jeg jo bare hadde fått én billett til av hotellet. Men på voucheren jeg hadde fått av SAS sto det at voucheren gjaldt til og fra hotellet, så da tenkte jeg at jeg bruker bare den. Det sto heller ikke spesifikt at det gjaldt én dato eller bare en gang. Bare at den gjaldt til og fra hotellet. Jeg skulle fra hotellet. Og det! skulle SATAN meg ikke bussjåføren ha noe av! Hun skulle ikke ha noe voucher! Nei, og det hadde liksom gått bra i går? Da skulle hun ha betalt for den turen også! Veldig ubehagelig opplevelse. Så der sto jeg og lagde kø og måtte betale dobbelt. 

Forholdsvis hyggelig person i serviceskranken til SAS på Gardermoen, men han kunne selvsagt ikke hjelpe. Åja mindre bagasje? Ta det opp med Widerøe på plass, kan ikke hjelpe.  Åja gjalds ikke voucheren på shuttlebussen? Det burde den ha gjort, kan ikke hjelpe, kan ikke gi deg ny, send en klage. Åja ikke råd til noe på menyen med matkupongen på hotellet? Skriv til SAS. 

Inne i Oslo tredve grader pluss, gikk jeg fra skygge til skygge og butikk til butikk, så det var egentlig ganske levelig. Gikk på gamle Stoff&Stil og kjøpte noen mønstre og eeeehh enda flere bånd. Jeg har nok bånd til å forsyne hele Østfinnmark med ládjogáhpirer nå. Og sikkert et par øyer i vestfylket også. 

Spiste matpakken! Satt på en benk!

Ca her kom jeg på at jeg hadde jo reiseforsikring, kunne jeg kommet meg hjem med den? Norwegian hadde to billetter igjen på morraflyet fant jeg fort ut.

Kanskje, sa reiseforsikringen, da jeg ringte, det kom helt an på grunnen til kanselleringen. Hvis det var fordi SAS ikke gadd å fly, fordi det kanskje var litt dyrt med drivstoff eller sånn, så dekket de ingen ting. 

Altså videre til førti minutter i kø på SAS. (vet dere hvor vanskelig det er å finne det telefonnummeret?) Nei, det kunne jo ikke de vite, sa SAS. Men jeg kunne jo skrive til dem og be om svar og da kunne jeg få svar om kanskje to uker.   

Og om jeg ba om å få billetten refundert og reiste med noen andre dekket de ikke hotell og mat. Hva om jeg bare ikke møter da? Ikke ber om å få billetten refundert, men ikke møter på ellevetimersturen til Trondhjem, Tromsø og Kirkenes med for mye bagasje? Nei, da dekket de hotell. Og mat. 

Her ble det litt styrete for meg. For mange løse baller i luften og for mange hvis a så b, men aldri c, kanskje d hvis og hvis. 

Og så kjøpte jeg bare den billetten med Norwegian. Enten dekker forsikringen den eller ikke, men den var ikke sykt dyr, bare dyr, og når jeg nå HAR penger å kaste på problemet.   

Mye bedre for hodet med en løsning. 

 

Gikk en tur på Nasjonalmuseet, jeg har jo gratisbillett gjennom fagforeningen. Kjølig og svalt. Prøvde å tæppe med Vipps i kaféen, det gikk ikke, men det var ingen bak disken som spurte om jeg hadde en dårlig dag og om det var mer jeg ville fortelle om fra mine siste dager, så jeg fikk ikke delt noe der. De var veldig behjelpelige med tæppingen da, men det funka aldri. Hadde kortet innelåst i garderoben i kjelleren. Heiser opp og ned og bilettkontroll mellom heisene men til slutt fikk jeg spist. 

 

Min kompis som er på samme tur og skal via Køben, Frankfurt og Arkhangelsk for å komme hjem sa at de hadde fått beskjed at det var sykdom som var årsaken. Det dekker jo forsikringen. Så sa søstra mi at da de hadde hatt samme problem og hadde bedt om å få noe skriftlig til forsikringen fra SAS, hadde SAS bare skrevet "årsak ukjent." og så kom de ingen vei på forsikringen. Så alt kan jo åpenbart skje. Forsikringsselskapet mitt sa at det hadde SAS ikke lov til å ikke si. Jeg hadde faktisk spurt om akkurat det da jeg ringte. Jeg ser for meg alle problemer nemlig. Men jeg har kjøpt bilett med et direktefly i morgen tidlig. 

 

Derefter gikk jeg og satt meg og snakket skit og gákti med like strandet kompis, ute på Gardermoen, og det var vel det beste med denne dagen. 

Altså, SAS har vel gjort det de skulle. Akkurat. Men de har ikke strekt seg en millimeter. De har kansellert et fly og gitt meg et nytt to dager senerer, lagt på ni timer i reisetid, og da fikk jeg en voucher på hundre kroner til mat i mellomtiden. Alt som har blitt problem, hotell, vouchere, shuttlebuss, bagasje, mat, alt skal jeg ordne selv ved å skrive og klage senere. Det er ikke snakk om et fly som ble en halvtime forsinket, det er snakk om over to døgn. Et absolutt minimum av hjelpsomhet hele veien. Dette er mitt problem og bare mitt. Hvis noen bare hadde strekt seg bittelitt for å hjelpe, gitt meg en bagasje til for å løse problemet de hadde skapt med håndbagasjen for eksempel, så hadde det hjulpet så veldig, veldig mye i en stressende situasjon. 

Men ikke.  

 

Nå må jeg regne på tider og shuttlebusser og finne ut når jeg skal stå opp imorgen for å lage matpakke. Og så skal jeg hjem, og her tør jeg ikke skrive mer om hvor bra det blir for man vet jo at alt kan skje så man skal bare være helt stille med gleden sin til det i det minste har gått bra.