En tirsdagstirsdag

Nå har jeg presentert forslaget mitt for parkstyret, det vil si, det var egentlig en jury med folk som kan kunst veldig godt. Så det var jo fint. Og to av åtte deltagere vinner en halv million hver, som gir oss 25% vinnersjanse, og får jeg bare si, jeg blir veldig, veldig overrasket om det blir meg. Jeg klarer liksom bare gjøre det jeg ser for meg hadde vært artig å gjøre. En halv million gir meg null motivasjon. Jeg er kanskje litt feilkonstruert der. Om ikke helt, helt rett konstruert og flere burde vært som meg. Væffal, så da er forslaget mitt lite monumentalt, ikke permanent, og heller ikke skulpturpark-aktig og ikke engang jeg selv ser for meg at det vinner. Og det er ærlig talt litt deilig. Det blir artigere å jobbe på den måten. Og så blir man ferdig når man er ferdig og tenker ikke mer på alle hvis, tenk om og uuuuurettferdig. 

Jeg sover jo ikke spesielt godt, som et faktum, ikke som en klagesang, og da jeg var på rehaben var det mye snakk om melatonin, som jeg først ikke syntes hadde noe effekt, så kjøpte jeg melatonin i Finland for det var så mye billigere, og så mye mer effektivt da, men det var fordi, innså jeg etter en stund, de var dobbelt så sterke. Jeg så ikke noe problem i det akkurat, de er jo kjøpt på vanlig matbutikk, og så sover jeg og alt er bra. I dag tenkte jeg at jeg skulle google om melatonin har noen bivirkninger, det er jo reseptfritt og virker ganske trygt, men sjekke kan man jo, og har du sett, det er reseptfritt men gir betydelig økt sjanse for hjerteinfarkt og død. Dobbel og trippel sjanse faktisk. 

Det vil man jo ikke. 

Sove ja, men kanskje ikke dø. 

Så nå får jeg se om jeg skal prøve litt uten igjen. Sukk. Det var så fint å sove. Jaja. 

 

I morgen skal jeg presentere samme tenkte verk for et publikum, vet ikke helt hvem det skal være faktisk, men det blir også skjermbasert så det er jo greit, og så er det ferie. Det vil si, jeg skal til fysioTERAPEUTEN dagen etterpå og så skal jeg rydde kontoret, og så blir det så lang ferie jeg bare klarer å ta.  

Bort?

Jeg er litt... ikke sliten akkurat, men litt... ikke lei heller, men litt... litt på utkikk etter en endring eller noe annet i arbeidshverdagen. Jeg har jo faktisk den fordelen at jeg lager jobben min selv. Noen år har ikke vært helt bærekraftige sånn arbeidsmessig, der bak i fortiden og jeg kjenner at jeg må være bedre på balansen der frem i fremtiden. Men jeg kan jo ikke lage en jobb som består av å ligge på sofaen og lese bøker heller. (Og det høres jo også veldig kjedelig ut). 

Så jeg har tenkt litt på det der å reise på residency. Som er sånn tilbud for kunstnere der man kommer til en ny plass og jobber litt der istedet. 

Det er et veldig bredt utvalg av hva dette kan være, fra der du betaler for å komme og må finne deg en plass å bo selv, til fullt ut betalt reise og opphold med bosted inkludert og også lønn i perioden. Det er jo den siste der man vil ha da. Helst uten arbeidskrav. Men de betalte er også veldig langvarige ofte, opp til et år, og jeg har jo en familie jeg vil være sammen med. Nå kan man jo relokalisere hele familien for ett år, men det høres bare ut som masse administrasjon og ikke det jeg vil ha.  

Jeg vil ha eh en eh varm og inkluderende plass med lite administrasjon og også helst der noen kommer og henter meg på flyplassen sånn at jeg slipper å finne ut av den delen selv.  

Nå høres det ut som jeg vil på sånn pakkereiseferie. Det er ikke det jeg vil for det høres kjedelig ut. Jeg vil jobbe, en annen plass, uten at det er så viktig hva det blir.

 

Og så vil jeg helst at noen ringer meg og spør om jeg vil komme (DET HAR FAKTISK HENDT) sånn at jeg slipper å gjøre masse research selv, og SØKE på ting, ettersom lista med krav allerede er helt urealistisk, men noe må jeg kanskje gjøre selv. 

Forestillingsevnen

For en tid siden ble jeg kontaktet av en dame som ville lære seg å veve komagbånd. Det hender en gang iblandt og om de kan veve litt fra før eller i det minste har prøvd selv så pleier jeg å tilby dem å komme innom atelieret med en ferdig tredd vev så kan jeg vise hvordan man plukker mønster. Hvis dette er langt over deres evner pleier jeg å vise til de kursene som holdes (og der jeg innimellom er lærer).

Men denne damen kunne ikke det for hun bodde en annen plass, og hun ville at jeg skulle komme til den byen hun bodde i og bo hos henne og lære henne å veve. Jeg pleier å tenke at man ikke skal spørre om sånt det er vanskelig å si nei til, og sånn sett var dette langt innafor, grenseløst innafor. Jeg foreslo at hun kunne gå på kurs i den byen hun bodde i men det måtte være noen fra samme sted som henne. Jeg sa at selv om mønstrene varierer er jo teknikken den samme, men nei, det måtte være noen fra samme område. Og det er jo liksom meg da. Og jeg var såklart ikke engang i nærheten av å svare ja- 

 

men hva om jeg var en sånn person som sa ja til sånt? Hva hadde jeg ikke fått oppleve? Ettersom jeg ikke er en sånn person som sier ja til sånt klarer jeg ikke egang å forestille meg hvordan det livet ville vært- jeg ser bare for meg en snarlig utbrenthet, ikke store opplevelser og vennskap kloden rundt. Jeg er så langt ifra en sånn person det er mulig å komme, så langt fra at forestillingsevnen ikke strekker til. 

Man sier jo ofte (eller ved anledning da) at "det kan man ikke forestille seg før man opplever det selv" og det tror jeg er helt feil. Man kan forestille seg nesten alt, og empatien når langt, (med mindre man er sånn amerikanske høyrevridd kristennasjonalist da), og så er det såklart noe helt annet å oppleve noe, men forestille seg, det kan vi alltid. Vi kan tildels forstå andre menneskers situasjoner.

Men å forestille meg at jeg bare drar avgårde til en annen by for å bo hjemme hos noen til de har lært seg å veve- der stopper det for meg. Det kan man ikke engang forestille seg før man har opplevd det. Og det er jeg ganske trygg på at jeg aldri kommer til å oppleve.

Men balansen

Akkurat nå er antallet tilgjengelige arbeidstimer mindre enn det tilsvarende arbeidet som skal gjøres. Da blir man helt utkjørt. På onsdag begynner ferien min, men dette er kun en fjern teori i mitt hode, ikke et målbilde jeg strekkes mot. Altså, ferien er konkret og ikke en teori, men jeg lever i nuet. Med arbeidet. Derimot vet jeg godt at når ferien starter, så kommer arbeidet som skal gjøres til høsten være veldig konkret, og farge ferien. HVORFOR er man sånn skapt. MIKSI. 

siksi

 

En annen ting er at nå tar jeg ferie samtidig med Jendor som er uteksaminert fra SFO. Og jeg som har lurt på hvorfor jeg alltid er sånn småirritert i helgene, har innsett svaret: det er fordi jeg aldri får være alene. Jeg elsker familien min, men å ha fri er egentlig å få surre med sitt, ikke bare surre med andre sitt. Ja jeg er et forferdelig menneske. Dyr knurrer eller gjemmer seg når jeg går forbi.  

Så å skulle gå hjemme med Jendor er ikke helt toppen av feriefølelse faktisk. Selv om jeg vet mye fint vi kan finne på.

Dette får jeg tenke litt på sånn at situasjonen optimaliseres. Faktisk...kan jeg la være å ta ferie og jobbe med høstens arbeid sånn at ferien blir mer ferie. 

 

Jeg har også lyst å skrive veldig detaljert om et problem jeg styrer med når jeg syr ládjogahpir, men der har jeg vel et interessert publikum på omtrent 0, så jeg avslutter her. Heippa. 

 

 

 

Arbeidernes foretrukne morgenmusikk

Jeg hører på... tekno? Og plystring. Da jeg kom på atelieret i morgest luktet det klasserom på kunsthøgskolen i Bergen, og det er ikke et minne som gir glede i kroppen, så jeg sitter med vinduet åpent og hører på arbeidernes foretrukne morgenmusikk. Man må jo beundre det, komme på jobb, skru på tekno på 11, og hamre og sage i vei mens man plystrer med. Jeg starter med å blogge, jeg. Lite plystring. 

 

Arbeidernes foretrukne morgenmusikk. Bra tittel på noe. Et manifest? En bok? Science fiction kanskje. Ikke en plate. En utstilling kanskje. En hemmelig klubb. Et svensk klesmerke med utsalg på Söder.

 

I helgen har jeg fulgt fysioterapeuten sin ordinering og RUSLET en tur på fjellet. Jesus og dispilene. Jeg er glad ingen filmet det, jeg så ut som en sur tenåring. Vet jeg, for jeg følte meg som en sur tenåring. Jeg skal altså rusle, i førti minutter. Det betyr at etter tyve minutter fjelltur må jeg snu. Da var jeg kommet dit jeg føler at turen vanligvis starter. Men da var det hjem igjen da. Og da jeg kom hjem hadde det ikke gått førti minutter men femti så ikke ble det rett heller. Jeg husker ærlig talt ikke helt opplegget jeg skal følge, for det var så masse onsdag tordag ikke søndag men mandag tirsdag noe. Så jeg følger etter beste evne. Som er sviktende. 

Jeg har også gravd opp et bed som bare var gress og mose, sommerblomstbedet, som jeg stort sett bruker til å sette ned ting fra drivhuset i, men det var umulig å holde orden på det, så jeg bestemte meg for å grave det opp og legge duk under. Da jeg hadde flyttet ut de få staudene som sto der, og fjernet jorda, fant jeg ut at her VAR det jo sannelig duk. Det blir bare fullt av gress og mose og villbringebær likevel. Jeg blandet sand og perlitt og potteskår inn i jorden og lagde en spiral av gamle murstein, nå blir det urtebed. 

Nå har jeg ingen steder å sette de blomstene jeg har i drivhuset lengre. Men det er det som er så fint med hage, det er alltid arbeid. (Ved gjennomlesning ser jeg at dette kan virke spydig, det er ikke sånn ment. Det er det jeg elsker mest med å ha hage.)

 

Nå tar det helt av med plystringen her. De jobber inne i en slags garasje så plystringen får virkelig et klangkammer å bre seg ut i.  

 

Denne uken må jeg gjøre ferdig konkurranseforslaget. Det er ikke umulig å få til, jeg må finne en struktur å jobbe med, og gjøre det beste ut av det jeg har å jobbe med. Enn at jeg sier ja til disse konkurransene. Det er godt nok betalt, men lite selvutviklende, tror jeg. 

 

Åh! Nå er tekno og plystring over. Jaja. Da får jeg vel starte uken jeg og.  

Helheten

I dag har jeg vært en ny runde hos fysiopsykologen. Det er ikke det at det han sier er dumt, eller feil, det er det at...helsevesenet er i oppløsning. Gå til fysioterapeuten for å snakke om energibalanse? Ikke trene?Himmel og hav. Men det har vi snakket om da. Helhetsperspektivet, liksom. OG SÅ FIKK JEG NOEN ØVELSER! Hurra! Som jeg skal gjøre hver dag. Det var mer likt seg. Og så skulle han sjekke hvordan det sto til med nakken og da sa han at nei men her ER det jo låst, når jeg ikke fikk armene over hodet. Og han ikke klarte å presse dem dit heller. Det var jo det jeg hadde sagt. Jeg har kanskje vondt i hodet fordi jeg er en stressa og søvnløs middelaldrende kvinne, men jeg FÅR faktisk ikke armene over hodet. Hah. 

Og nå har jeg vondt i hodet. Det er vanskelig å ta det som en seier. 

 

I dag er det ikke vafler i kantina. For en skuffelse. Men! jeg har på tredje forsøket klart å koble tegnebrettet til datamaskinen. Det er da noe. Jeg har dermed fått litt bedre oversikt over mulighetene for å jobbe med det billedmaterialet jeg har, og dermed en oversikt over hvor mye jobb som gjenstår. Og jeg skal jobbe kort dag. Og været er fantastisk. Og vi har planlagt pizza og champagne (fra et annet område en Frankrike) på verandaen. Det blir bra. Bedre enn vafler. 

Tekno tekno

Jeg var og tok nye MR-bilder av knærne, de råtne, i går kveld. De har sånne oppsamlingsheat på røntgen innimellom, vi som ikke lider spesielt mye eller er akutte og blodige får komme kveldstid, og så får de tatt unna litt. Jeg tenkte før jeg dro at jeg måtte skifte tskjorte siden jeg hadde sølt middag utover det hele, litt respekt for de som jobber ettermiddagsskift hos helsevesenet får man ha, dro en ut av skapet, ned over hodet og gikk. 

Men jeg satt på VENTESONE A2 NORD, (som er mot øst og dermedlitt vanskelig å finne) (A1 NORD er mot sør) innså jeg at jeg hadde dratt med meg en helt nyvasket tskjorte som jeg bruker når jeg maler hus. Helt full av malingsflekker. Men ren. På en måte. Men ser ikke akkurat ren ut, om dere skjønner. Heldigvis får man jo pysjamas når man skal inn i mr-maskinen, og jeg tok på meg jakken igjen og holdt den oppknappet helt opp til halsen til jeg ble hentet til omkledning. FIGENSCHOU!, kom teknikeren ut og ropte, og det er jo litt morsomt alltid, for det er ikke mitt egentlig etternavn, det er bare mellomnavnet. Men ettersom Figenschouene er en så stor klan i nord er det alltid sånn jeg blir identifisert. 

Sist jeg tok MR var det av hodet tror jeg, det er vanvittig mye deiligere når det bare er beina som skal inn i tunellen. Det er jo litt sånn utskytningspod-fra-ubåt-følelse over det kammerset. Sykt trangt og sykt mye lyder man ikke skjønner noe av. Sist jeg tok MR av knærne var jeg småbarnsmor og tenkte at det var vanvittig deilig at jeg skulle ligge helt i ro i en halv time. Tenk. En hel halv time. Det var helt ok nå også, det bråker jo sånn så man får ikke tenkt så mye, det er også deilig. Men man får radio i de der øretelefonene og jeg fikk Debatten, og å ligge helt helt i ro mens man hører voksne mennesker rope til hverandre bak tungt artilleri er lite rogivende. Så da teknikeren kom inn for å bytte kne (et av gangen liksom, de hadde tilogmed fått hver sin time hos helsevesenet, høyre og venstre kne) ba jeg om radio silence. Og da ble det mye bedre. Jeg liker den der bråkingen. Det blir helt stille i hodet. 

 

Nå sitter jeg på jobb, internett har vært borte i hele Kirkenes, vi skylder på russerne, nå er det tilbake. Jeg har med den lille datamskinen på jobb i dag, for jeg har kjøpt nytt tegnebrett, og i går fant jeg ut at den store arbeidshesten av en macbook pro er for gammel til at driverne er kompatible, men den lille nye maskinen skal også klare ett og annet. Bare at DEN spiser jo selvsagt ikke USBer. Så jeg klarer ikke koble dem sammen. Jeg har en overgang en plass. Men ikke med på jobb. Det får bli morgendagens plan. Tre dager på å få koblet til et tegnebrett og jobbet litt i fåttåsjåpp. I stedet har jeg revet i papir og laget kollasjer. Hvem trenger datamaskiner. Eller internett. 

 

Jeg trenger forsåvidt internett for jeg har et møte på skjerm klokken ett, med Stockholm, men nå har jeg jo fått nett. Fram til da skal jeg gå og rive mer i papir.  

 

Hejdå. 

RELAX REMINDER du virker uvanlig stresset, på tide med noen pusteøvelser?

Hva er den greia med at alle fysioterapeuter nå har blitt psykologer??? Spørsmålstegn utropstegn?

Jeg hadde en time i morrest med min herlige hodepine, og jeg vil bare si, se, jeg kan ikke snu på hodet eller løfte hendene over hodet, og så skal jeg få noen øvelser jeg gjør to til fem ganger i uka, og så blir det bra, jeg vil ikke at alle skal snakke om hvordan jeg egentlig haaaar det. Ok, det er litt stress og jeg sover dårlig, men det er jo ikke akkurat noe nytt. 

Hvor ble det av de der fysioterapeutene som bare vil at du skal røre deg litt mer, så blir det bra?

Nå virker det jo som jeg har en underliggende psykisk lidelse som jeg prøver å få frem i skjult bloggform, at alle skal skjønne at egentlig er det spesielt synd i meg siden alle i helsevesenet plukker det opp ved første møte.Sånn er det ikke. Jeg har bare litt vondt i hodet. 

Jaja. Det er vel bra noen tenker helhetlig, for jeg gjør det åpenbart ikke. 

Jeg er på plass på atelieret igjen! Jeg sender mail og printer ting! Det er deilig. Jeg øver meg på å tenke at jeg rekker tidsfristen til konkurransen helt fint, for det gjør jeg. I det hele tatt prøver jeg å (inspirert av alle psykologene rundt meg?) tenke at ting går bra, istedet for å tenke at a, b, c, d, ikke e men f, g, og h kan gå katastrofalt galt og forsøke å tenke ut måter å møte en eventuell katastrofe på. Det er ikke lett å bare bytte tankesett, for gjett hvilket tankesett som har holdt meg i live de siste 48 år? 

Men det har jo også gått bra de siste 48 år. Så da kan jeg kanskje roe ned litt.

Hjemme

Jeg leter etter et ord. Det som ikke heter oppsummering. Evaluering! Hvis jeg skal driste meg til en evaluering av all denne fartingen så er det at det ble for slitsomt. Ingen deler var for slitsomme i seg selv, men det ble for mange og mye. Det er kanskje den litt kjedelige innsikten med å være åttogførti. Selv om alt fortsatt er gøy, har man blitt for gammel (og skral) til at alt forsatt er gøy i en stor kladæsj. Jeg har også forsiktig innsett inne i mitt stille hode at jeg neppe klarer å luke ut noe i fremtiden heller. Hvordan luke ut noe man har lyst til?

Problemet med reisingen er nok litt som med jobben. Først kommer det noe man kanskje ikke har kjempelyst til, men litt, og så har man ikke noe annet i den perioden, så man sier ja, og så kommer det deisende ned ting man har mer lyst til i akkurat samme periode. Dette er fullstendig uforutsigbart og kommer til å være det i all fremtid. Det finnes ingen løsning på dette. 

Mannen, som en gang beskrev meg som "en som er veldig opptatt av at folk ser at jeg har klipt meg", har ikke sett at jeg har klipt meg. Men han har gjort sitt beste for å holde plantene ved liv, og nå har jeg vært i drivhuset og sett og hmmmet og flyttet ut noen planter til litt herding. Noen må ut, og det er meldt bedre vær fremover. Jeg lurer veldig på klematisen jeg plukket med meg på den lokale matbutikken i fjor, mulig den ikke akkurat klarer H8. Den har ikke begynt å spire enda. Men det er enda tid. 

I dag skal jeg gjøre det som står på den planen jeg skrev for meg selv på flyet i går, og også være i hagen, og også vaske klær.  

Ja ok da dette er vel egentlig bare mer rapport

Nå har jeg vært i Seljord, Nissedal, Nutheim, Flatdal, Drangedal, Merkebekk, og flere steder jeg har null oversikt over. Bø. Jeg har også vært i Bø. Jeg har sett på dagsturhytter. Og snakket med folk som også har sett på dagsturhytter. Om å lage kunst til dagsturhutter. Jeg har også spiste en femretters middag!

Derefter har jeg vært i Oslo med mitt barn. Og klippet meg! Hos en annen frisør enn min hjemlige som ikke har på briller. Min blåhårige Oslofrisør spurte forsiktig om jeg hadde ønsket en skjev klipp i lengden på bakhodet? Det hadde jeg ikke. Da retter jeg det opp, sa hun. Og klipper av denne...halen her. Og så fikk jeg en sveis. Og ikke en dæsj.

 

I morgen skal jeg i barnebursdag, og også egentlig på reuinion for folkehøgskolen jeg gikk på, men det kanskje ikke blir noe av. Fordi ORK. Og på søndag skal jeg hjem og det blir sannelig ikke helt rolig da heller. For tirsdag er det styremøte og sakspapirer må leses og jeg er sekretær så referatmal må forberedes, så er det avtaler og avtaler og avtaler, og også et konkurranseforslag som må gjøres ferdig til frist.

Noen skal ha bilder til Some. Noen skal ha fakturaer. Noen må følges opp angående jobb som skal gjøres og jobb som er gjort. Noen vil ha sommerferie, men det er meg. Og det blir det jo. Før eller siden. 

 

Alt til sin tid, men tiden den er nå.  

Rapport

Nå har jeg vært i Stavanger, på Randøy, og også Bryne, Egersund, Moi, Storekvina, Snortermo eller hva det heter, alle de stoppene på togturen mellom Stavanger og Oslo, men ingenting etter Arendal, for toget gikk i stykker ca ved Kristiansand, bytte tog til Arendal, der kom det på ei ekstremt bæsjatrengt og høymælt dame som lagde mye holoi, altfor mange mennesker som involverte seg i dette, jeg tror hun både var psyk og syk og sannsynligvis også rusa, men til slutt kom det en ambulanse og en legevaktbil og vi fikk en buss som etter en stund fikk motorstopp men kom i gang, men ikke kunne kjøre fortere enn tredve i oppoverbakke, og så kjørte vi feil vei ut av Porsgrunn, og ut av Asker og, men til slutt kom vi fram. 

Og det høres sikkert slitsomt ut, det var det forsåvidt og, men absolutt veldig verdt det. For jeg hadde jo vært i femtiårsdag hos selveste den andre Silje. Og hennes man den forhenværende bloggeren fra øst. Og det var sånn gjennomgående koselig og ustressende bursdag, med litt felespill og noe hardingfelespill og også litt trekkspill, og så gikk man litt ut og snakket med folk og så litt man gikk inn og snakket med folk, og neste dag gjorde man det samme, og ofte fikk man mat. Og Terje var der og Thomas og Mari og selveste den andre Silje, og den gang da, som nå er så lenge siden at vi er eldre enn lærerne våre var den gang, den gang da gikk vi på skole sammen, og det var så naturlig at vi var sammen igjen. Og jeg har jo tenkt og ikke tenkt så mye på det der at jeg ikke har venner i noen særlig grad i Kirkenes, men nå kjente jeg at jeg har jo savnet det, å ha en flokk. Og det kunne jo vært trist, men det var så fint å ha dem litt igjen, selv om det var for kort tid. 

 

I dag har jeg tilbrakt tiden i en park som jeg måtte ta noen bilder av, og derefter hos min søster som også ga meg mat. I morgen skal jeg nok handle litt sammen med mitt barn. Tenker at mormor blir drasset med.

Så er det videre til Telemark. Pjuh. Blir deilig å få avkrysset den boksen. Ikke fordi jeg ikke gleder meg, men fordi det har blitt litt hektisk i det siste, sånn der med Tromsø Kirkenes Inari Ivalo Saariselkä Kirkenes TromsøbodøSvolvær svolværbodøKirkenes Stavanger Oslo Telemark. Blir bra å få avsluttet dette. Nei avrundet. Ikke bli ferdig som i ferdig, men at det ikke er noe mer i alle fall. Det blir bra.

Dette ble feil

Åkei. Nå er jeg i Kirkenes igjen. I morgen drar jeg til Stavanger. Det går helt fint, jeg har ikke akkurat begynt å pakke, men jeg burde. Det går helt fint om jeg tar en ting av gangen, som er Stavanger, Oslo, Telemark (fest, familie, jobb i fjellheimen) og som krever litt forskjellig pakking. Jeg kan tenke på alt jeg har å gjøre når jeg kommer hjem neste mandag. Og så kan jeg gjøre det. Men ikke nå. For da blir det fullt i hodet. 

Jeg tok med et knivskjell hjem til familien fra Kabelvåg, jeg har aldri sett et i virkeligheten før men visste med en gang hva det var jeg hadde funnet. Det er jo sikkert knivskjell her og? En plass? Vi har jo foreksempel Knivskjellodden. Men man vet aldri med stedsnavn, heter det Havhestmyra fordi noen så en havhest der EN gang, eller fordi det kryr av havhester der? (Fuglen, ikke...fiskedyret. Hva slags familie hører havhester til? Er det en fisk når det ikke er en fugl? Eller en...svømmesnegle? Alt man ikke vet.) I alle fall, alle ble glade. I morgen tar jeg dessuten the Twig med meg, setter han riktignok av i Oslo for jeg tror ikke han hadde kost seg så veldig på en femtiårsfest med masse tidligere folkemusikkstudenter, men det blir nok kosebonanza med mormor og frislepp på pengebruken i Oslo både når de har hjemmealenefest og når jeg kommer og sammenstiller meg med resten av slekta og fest og glede og Oslo er den beste byen ifølge the Twig. 

I Telemark blir det en sånn typisk situasjon der kunstnerne er de eneste i rommet som ikke får betalt for å være der, men sånn er det, jeg skal ha det koselig likevel. 

 

Dette var ikke det jeg skulle skrive om. Jeg mener at det skulle være noe vagt interessant, men nå har jeg glemt det. Jaja. jeg får gå og pakke.  

Låfåttentåtten, siste dag.

Nå sitter jeg med skoene på og er egentlig klar til å forlate rorbua mi og sjekke ut, men det blir en veldig veldig lang dag så det gjelder å hvile mens man kan. Det er lurt. Men ikke hvile for mye, for jeg er ikke ferdig med verket og flyet går klokken seks. Men ettersom jeg må sjekke ut blir det ikke flere sjanser til hviling. Og vi har ikke lunsj før ett. Så hvil, Silje, hvil. (og så bekymrer jeg meg for hva andre synes om all denne hvilingen, men de vet jo ikke at det er lurt å hvile.)

Alltid når jeg kommer en plass så er jeg sånn Åh! Hvorfor skal jeg ikke være her i flere uker! men når dag to kommer er jeg egentlig klar for å dra hjem. Det gjør det jo veldig fint både å komme og å dra. 

Det er dramatisk vakkert i Lofoten. Det er jo det. Og jeg bor i en (nybygd) rorbu med vann utfor døra. Turistene sitter bare på brygga og ser. Det er det de gjør. På den bittelille vågen rorbuene ligger ved. (se bilde i forrige post. De står opp og så setter de seg ut og ser. Det er veldig fint. Å se at andre har en opplevelse, mener jeg. 

Selv blir jeg litt sånn at alt er sånn på avstand. Jeg skjønner at det er sånn både utsikt og opplevelse av landskap fungerer. Det er fantastiske utsikter hvorenn du snur deg. Men, skal vi ikke ta en båt og DRA dit? Ta på fjellet? Skal vi bare sitte her og se? Det må jeg liksom venne meg til. At vi skal. 

 

Det som har fungert bra er å være her og bare her. Ikke tenke og planlegge neste prosjekter. Jeg har sendt noen få mailer som svar på mailer, men egentlig ikke tenkt så mye på neste del av reisa. Det artige er at den andre kunstneren som er her samtidig med meg, for å instellere sitt verk, skal faktisk være med på det som da blir min tredje del av reisa, i Telemark. For et sammentreff. Så da har vi jo såklart snakket om det, men jeg har ikke, skal vi si, brukt natten på å lage pakkelister i hodet. Og så gleder jeg meg litt mer til Telemarksdelen nå som jeg kjenner Randi og vet at hun er strålende hyggelig. 

 

Åkei. Nei, man får vel slutte med hvilingen og gå og jobbe.  

Låfåtten

Nå er jeg i Svolvær. Nei vent, jeg er jo i Kabelvåg. De har vår her. Jeg har brygge. Det er SYKT vanskelig å gå og legge seg.

 

 

Turturtur

Etter at jeg kom fra Tromsø bestemte vi oss plutselig for å kjøre til Finland. Kjøpe litt samestæsj på Sajos, se hva Siida har oppe. Kjøre FORBI Näätamö, det gir den ultimate feriefølelsen. Dere aner ikke. Om dere ikke er herfra da. 

Da vi kom til Inari bestemte vi oss for å dra til Ivalo, i Ivalo spiste vi og så bestemte vi oss for å overnatte, men se, Kultahovi var stengt, jøssenamn, så da kjørte vi til Saariselkä mens jeg booket et rom på en bookingside. Ingen innsjekk før seks, men det var da greit, og da vi kom fram skjønte vi hvorfor, resepsjonen var stengt fra seks. Bra forretningskonsept, man selger et rom, men gjør det utilgjengelig. Etter hundre år i telefonkø til seks kroner minuttet, hundre år til mens man ventet på at det skulle ordnes opp i, og to hundre mail, fikk vi en nøkkel i en boks, og kom oss inn på rommet. Her skulle det satanmeg rommes! Vi tok badstu, så på tv, satt ute på glassverandaen og spilte spill, dusjet, og sov litt på alle rom. Det eneste vi ikke gjorde var å grille eller piske krem, men det kunne vi gjort, for det var grill på verandaen og kjøttbanker og miksmaster på kjøkkenet. 

Vel hjemme var det jo 17.mai neste dag, ingen viktig greie i vår familie, men vi har jo barn i skolelader, så kofter ble funnet frem, belter justert, stesøstra kom innom for å få justert ládjogáhpiren sin, og aldri gjør man det der et sekund før 16. mai, enda man har et år på seg. I ALLE fall har man fra sjette februar. 

Vi gikk med klassen til ungen i toget, de er jo såpass små at det er greit med voksne med, når læreren har fri. Bakerst i toget gikk hurtigruta med egen fane! Jeg ble nesten litt rørt. De var så glade. Men etterpå kom det en fransk dame og pillet på meg, hun knakket på hornet på hornlua, det var jo langt over grensen. 

Det var mens vi satt i kafeen på skolen. Hun var liksom i en dyrehage. Da de begynte å ta bilder av oss måtte vi be dem gå.

 

Og så gikk jeg hjem og jobbet litt! Beste søtnemai ever. Og nå må jeg pakke! For i morgen er det Tromsø-Bodø-Svolvær, så er det hjem på onsdag, så er det Stavanger, så er det Oslo, så er det Telemark i det vide og brede, så er det Oslo, og så er det hjem. Jeg klarer egentlig ikke tenke lengre enn Svolvær, resten må jeg ta når jeg kommer hjem igjen. Så må jeg prøve å konsentrere meg om en deadline. Så er det ferie...men vi får se når de andre deadlinene sniker seg inn da. Jeg har et par-tre påbegynte prosjekter jeg gjerne vil la hvile over sommeren, og jeg håper det lar seg gjøre. Jeg vil at det skal la seg gjøre.

turretur

Så da dro jeg til Tromsø da. Jeg liker jo ikke så godt å fly, men det er et stressmoment mindre når du bare skal være borte over dagen. Det er ikke så mye man kan glemme igjen hjemme. Herlig lite turbulens på vei bort, kom meg av flyet, hoppet i en taxi, tok heisen til syvende etasje i et bygg jeg faktisk har vært inne i før, men fra en annen inngang og en annen etasje. Så på en vegg, kjedelig og blå, en annen vegg, beige, den blå veggen skal jeg altså lage et kunstverk til. Tok noen mål, stilte noen spørsmål, innså at dett var dett, ikke mer å gjøre her, sendte sms til en venn og møttes for kaffe. Sykt hyggelig kaffe (sykt hyggelig venn), trasket litt rundt i sentrale strøk av Tromsø, prøvde å finne en sammenleggbar stokk men alle var utsolgt, møtte opp den ene kuratoren fra bygget med den blå veggen, spiste middag og snakket om kofter, samiske barnehager og generell fjas (sykt hyggelig kurator), kjøpte reisegaver, lette opp en taxiholdplass, kjørte ut til flyplassen, tok flyet hjem. Ikke så mye turbulens, men vi var sykt lenge inne i skylaget under landing, mer skal det ikke til før jeg blir nervøs.

Ble hentet på flyplassen, avleverte reisegaver etter en reise som ikke var særlig lengre enn en arbeidsdag, så en episode the Bear (helvete som de krangler), gikk og la meg.

Livet som bissnisskunstner altså, it's something. 

Javel

Gjett hvem som skal ta et fly om en time. Så sånn ble det. Første gang jeg reiser uten bagasje. Altså, jeg har reist uten innsjekket bagasje mange ganger, men aldri uten bagasje. Jeg har bare det jeg har i lommene. 

I morgen, i morrest, i dag

I morgen skal jeg kanskje fly til Tromsø. Hvem vet? Jeg sa til oppdragsgiveren at jeg måtte få vite det så snart de visste noe, så kanskje de heller ikke vet om de skal til Tromsø i morgen. Jeg mailet med en kompis om dette (og veldig mange andre ting: jeg har en brevvenn!) og sa Er det ikke litt arrogant å kaste ut noe sånt og så ikke svare på en hel uke? og hun svarte It's not arrogant! It's ABUSIVE! Haha! Jeg skjønner hva hun mener. 

I kunstverdnen er ingenting en samtale mellom to like parter.

I morrest var jeg nede i fjæra her på øya der atelieret mitt ligger, satan så mye plast og drit, men jeg hadde sett meg ut en trebit, et stort kne, i høstes allerede tror jeg, eller før, og vært nede og lagt det til tørk på to steiner. Nå var det lett og fint og jeg dro med meg noen andre fine pinner jeg fant også. Jeg er ikke så overvettes begeistret for drivved, men kanskje jeg kan gjøre noe. Med dem. En gang i fremtiden.

Jeg vet at det jeg må gjøre i dag er å redigere bildene jeg tok på søndag. Jeg er litt mindre sikker på hvordan jeg skal få overtalt meg selv til å gjøre det. Det kommer vel. I morgen er jeg jo kanskje i Tromsø. Kanskje. Jesus.

Turistene

Jeg kom meg gjennom helga uten å måtte ringe giftinformasjonen flere ganger. Win. 

 

Søndagen var jeg en tur på jobb for å få jobbe litt i fred, dro fram det Ordentlige VoksenKameraet mitt og stativ og alt, og hrgd som jeg må tenke nå. Før gikk det litt mer automatisk, nå må jeg lete etter blender og lukker og hvitbalansen og alt. Jeg tok også de samme bildene med Ippånen, de er sikkert omtrent like bra til formålet. Men det er bra å tvinge seg til å tenke selv innimellom. 

 

I morrest hadde jeg en avtale i byen før arbeidstid, og ettersom fysioterapeuten min (nå exfysio, ettersom vi har hatt siste post-rehab møte) vil at jeg skal gå saktere og bruke mer tid på ting, gikk jeg saktere til jobben. Hrguhd igjen, så vanskelig da. Man vil jo gå fort til jobb. Man vil komme seg til jobben sin. Man vil ikke gå og slentre rundt på Haganes og tenke at dette er egentlig den bydelen man liker best, og oppdage et eternitthus man ikke hadde på lista, og se der, de har sannelig fått fram tulipaner allerede, på nordsia og alt. Eller jo, det vil man jo. Det er jo dritkoselig. Samtidig vil man gå kjempefort og komme seg på jobb. Det er et slit det der. Det er det virkelig. 

Ettersom jeg gikk seinere OG saktere OG en annen rute en vanlig, traff jeg på masse turister som kom opp fra Hurtigruta, som jeg bare gjør når jeg kommer sent på jobb. Jeg blir så fyllt av misunnelse. Jeg vil også være reisende og komme til en liten stygg kystby, på slutten av alle reiseled, slutten av verden, avsidesliggende, stygg, men noe er det da med denne plassen? Tenk at vi har kommet oss helt hit. Og være på ferie og gå sakte fordi man ikke skal noe viktig, og ha sånn stygg hatt man bare kan ha når man er turist, og se nye ting og nye hus og sette seg ned en plass og kansje ta et lite glass hvitt? (Bare at det siste der avslører hvor uvirkelig scenarioet står for meg, jeg hater å drikke på formiddagen. Nei, jeg elsker det, men 20 minutter senere hater jeg det, for da blir jeg trøtt.) 

Men kanskje turistene er misunnelig på meg. Se, der går det en person i vårjakke, med rødt skjerf i hånden, hun bor her, hun bor her på verdens ende, har et liv, en historie, her på dette stygge men underlig interessante stedet, en tilhørighet ikke så mange andre har, hun slipper å reise på ferie for å oppleve denne typen steder. 

Jeg vil at de skal stoppe og snakke til meg, så kan jeg si åja, dette er Haganes, veldig fin bydel, hvor kommer dere fra? Jeg? Jeg er herfra, jeg er kunstner. Jeg jobber i det hvite bygget over på øya der.  

 

Det skjer ikke. Istedet kommer jeg for ørtende gang på at jeg skal sakke farten, sakker farten, kjenner misunnelsen brenne i brystet, går forbi Uffe som står med et gjeng turister som han skal ha med på ATV-utflukt, står og forklarer dem ting, jeg lurer på hvordan det er, å hver dag stå og dra den samme regla du har dradd en million gang før, men for en ny gjeng, og jeg har jo jobbet som guide så jeg vet jo det, det er fordi jeg vet svaret at jeg overhodet lurer på det, og det slipper jeg, sakte går jeg opp til jobb og plutselig kjenner jeg havslukten, det er ikke så ofte, enda vi bor ved havet, det holder seg liksom til sin del av en eller annen grunn og jeg blir glad for at jeg kjenner at jeg bor ved havet. 

 

 

Ooops

I tillegg til skoddepillene har jeg noen tabletter jeg tar når jeg får vondt i hodet. Én av den, to av dem. Håpe på det beste. 

I går hadde jeg altså siste økt med rehaben, først var det en felles trening på skjerm, ikke noe tungt, det er jo SYKE folk de fleste, men hele kroppen skal med. Det er finfint. Og jeg kan jo ikke få hendene til å møtes over hodet. Det er ikke så farlig, jeg er sjelden på sånn rockekonsert der man står og klapper rytmisk over hodet, som er omtrent den eneste gangen den funksjonen trengs, men nå skulle vi det. Jeg kommer bare til armene rett opp, der er det stopp. Men jeg prøvde. Så resten av dagen hadde jeg vondt i hodet, det hjalp ikke med én av den, to av dem, på kvelden gjentok jeg, vondt i hodet hele natten, og så sto jeg opp i morrest for å ta enda en av den, to av dem. Her innså jeg at to av dem var mistenkelig enkle å få ned, det er ellers litt strev. Og sannelig min hatt, det var jo helt feil piller. Én av dem, to av noe helt annet veldig lettsvelgt. Øu nøu. 

Jeg fikk litt panikk for de to helt andre skal man bare ta en av. Så jeg gjorde som ethvert annet ansvarlig menneske, ringte giftinformasjonsentralen og følte meg teit. 

Neida, det går bra, drikk litt vann for nyrene sin del, og du får kanskje litt vondt i magen, sa den hyggelige personen som svarte. Og om han kunne spørre hvor jeg hadde funnet fram til giftinformasjonsentralen, var det KI, eller, de gjorde en liten undersøkelse for tiden. (Her regner jeg med at de som har kommet i skade for å spise en fluesopp og skylde den ned med salmiakk ikke får samme spørsmål, så det gjorde at jeg var enda tryggere på at dette gikk bra). Eh sa, jeg, nei jeg visste om dere fra før, for jeg er eh jeg har vært småbarnsmor, da vet man jo sånt. Hvilket var løgn, for sannheten som jeg ikke syntes passet seg å dra der og da er: da jeg var yngre, i mine verste gjøglerpunkerår, drev jeg endel med flammeblåsing. Vi brukte lampeparafin til formålet (smaker ikke så verst faktisk) og så hadde vi hørt en plass at man kunne få kjemisk lungebetennelse av det, og for å finne ut av dette (veldig ansvarlige gjøglepunkere) ringte vi giftinformasjonssentralen. Dermed vet jeg at de finnes. Men her sto jeg i bare trusa på badet og ringte giftinformasjonsentralen veldig tidlig en lørdags morgen, fordi jeg svelger unna piller uten å lese på forpakningen, jeg ville liksom ikke stille meg i et dårligere lys enn nødvendig, enda gjøglepunkerperioden var for tredve år siden. Og jeg faktisk var en ganske flink flammeblåser. Og det jo ikke er noe i veien med å være gjøglepunker. Men liksom.

Hvem vet, kanskje han hadde syntes det var en artig slutt på nattevakta. Men man skal liksom ikke kaste bort tiden til helsevesenet med unødvendige anekdoter fra sin ungdom heller. Tenkte vel jeg. 

Pappa brukte å dra frem den perioden der, han brukte å si noe sånt som at det var en telefon han aldri hadde ventet å få, vet du hva dattera di står på veien her og gjør? Vi øvde utfor huset til en kompis. Jeg syntes vel ikke det var SÅ spesielt. (Men jeg var jo gjøglepunker).

Åkei, men nå har jeg faktisk ikke veldig vondt i hodet, bare litt. Jeg måtte sjekke hvor langt sammen jeg fikk hendene over hodet da jeg skrev teksten, da kom det litt tilbake, men nå skal jeg ikke gjøre det mer. Ikke skal jeg ta flere piller heller. Med vanlighet gjennom dagen, det er mitt nye motto.

Ting, her i avsnitt

Altså de der som ville jeg skulle hive meg rundt og dra til nærliggende by og se på sted for kunstutsmykning, men som så ble stille og så plutselig dagen før jeg skulle dratt sa "det passer ikke likevel, hva med neste uke."? De? Jeg svarte på den siste mailen med en høflig variant av OG HVA MED DEN SINNSYKE TIDSLINJEN, OG PENGER? og fikk et mer utfyllende og mindre arrogant svar, fra noen andre i organisasjonen, med svar på begge deler, og det er godt nok betalt til at jeg både gidder og ble litt oppløftet, og jeg behøver ikke gjøre det på tre uker. To, nå som befaringen er flyttet en uke. Jeg kan ta det til høsten og det er bedre, men jeg skal også ha sommerferie i år, så det må være så seinhøstes som bare mulig. Jeg må ha sommerferie. En lang. 

Šanett kommer ikke likevel, for hun er syk, og vi er begge glade for at hun gjør seg ferdig med det i sin egen seng og ikke i kjelleren min, med villungen sin understimulert og lei. Men hun kommer etterpå. Når jeg skal dra til Tromsø. Så det blir jo sånn uansett. Jaja. Neste uke blir på en måte en slags travelt, med reiser og besøk og ting som skal ordnes, og så to dager fri plutselig, som gjør at de dagene jeg er på jobb må jeg jobbe men da skal jeg jo reise, og ha besøk, og ordne ting som skal ordnes. Og så er det søttenemai. Jeg må flytte to knapper på et belte (sukk) men ellers skal hele familien være adekvat oppkledd. Ikke mannen da, han er ikke same og ordner seg klær sjøl, jeg har intet ansvar. Og så ringte min oappážan og sa at hun også kom til neset til dagen, så det kan bli fint. Jeg bare skjønner ikke helt når vi ska besøke tanakofta. Men det skal vi. Dette blir ikke komplett uten tanakofta. Jeg sa til min oappážan at Šanett kommer, og om hun husker henne, og hun sa ja, men at hun ikke husker hvem som er tanakofta og hvem som er Šanett, fordi de heter nesten det samme og jeg omtalte dem ofte som Šalett, den gang vi bodde i Stockholm og hang mye sammen alle tre, og så sa oappážan at jeg hadde forklart at Šanett gikk i skinny jeans, mens tanakofta hater skinnyjeans, og det kan jeg overhodet ikke huske å ha brukt som forklaring på forskjellen mellom to ganske ulike personligheter, men ok. Jeg måtte le litt. Hun husket i alle fall hvem som var hvem.

I morgen har jeg siste dag med rehabgjengen. Alstå de jeg var på rehab med i januar. På skjerm. Vi skal ha felles trening, deling av erfaringer, og så skal jeg ha et møte med fysioterapeuten min. Hva nå vi skal snakke om. Han kan jo ikke gjøre noe nå uansett. Men jeg gleder meg til å høre hvordan det går med de andre. Håper de har det bra, det fortjener de. Men det betyr at i morgen som arbeidsdag går ut, og jeg lurer litt på om jeg skal jobbe i helgen pga neste ukes besøk, reiser, og ting som må ordnes (i arbeidstid til offentlige kontorer). Samtidig lurer jeg ærlig talt på om jeg orker å jobbe i helgen, jeg plages jo litt enda av skodde i kroppsnære strøk. 

Jaja. Tiden vil vise. Seg. 

Klipp og lim med samme sim

Jeg er ikke så begeistret for AI i bilder, kunst og design. Jeg tror ikke at AI eller kanskje man skal si KI, heller, kommer til å ta jobben fra meg. Men det er klart at KI har tatt jobben fra mange illustratører. Og gjort ting litt mer ensformig, flatere, litt mindre overraskende. Eller mer overraskende er det jo når du har bilde av en familie som sitter ved middagsbordet med et babyhode på en tallerken, men fantasifullt er det jo ikke. 

Og så jobber jeg med et forslag til en konkurranse nå da, og ettersom jeg ikke har mulighet til å bygge forslaget i 1:1, så må jeg illustrere det på noe vis, og det absolitt vanligste i en sånn konkurranse er da å photoshoppe en modell inn i et bilde, inn på plassen der det står. Og det kan jeg jo også. Bare at det er så kjedelig. Og nå tenker jeg på jobben, ikke resultatet. Så veldig ofte ender jeg med å printe ut noen bilder, som jeg tegner rett på, eller legger en 2d-modell rett på, veldig kollasj, veldig...veldig ikke så sykt profesjonellt kanskje. Jeg har åpenbart ikke leid inne hjelp til dette punktet. Ikke som de andre gjør det med rendringer og lysinnstillinger og skygger og layers og fargekompabiltitet hvertfall. Men revet ark på et ark. Søstra mi kaller det søtt. Og det er kanskje ikke det jeg er ute etter heller, men ettersom det er det eneste jeg synes er gøy å gjøre, så blir det sånn. Male bakgrunner! Blande farger og helle på papir jeg kan rive opp senere og late som er en trekrone!

Veldig lite AI. Men nå tenkte jeg at jeg kanskje skulle prøve å få AI...KI! til å prøve å få pappkollasjen til å se virkelig ut for meg. Ikke for å levere det sånn, men fordi det hadde vært gøy.  

 

Nå tenkte jeg det. Så prøver jeg det:

Jeg tar bilde med iphonen av kollasjen. Jeg åpner chatgpt. Prøver å laste opp bildet, først prøver jeg bare å kopiere på iphonen og lime det inn på macen, det skal jo fungere mellom apple-enheter, men nå gjør det det ikke, så må velge airdrop, bildet havner en plass på maskinen jeg ikke vet hvor er, men får tak i det og forsøker å legge det inn i chtagetP, ChatGepetter ber meg logge inn når jeg sier hva jeg vil den skal gjøre, jeg gjør det, jeg blir bedt om å velge betalingsplan, det skal jeg jo ikke, så jeg trykker på det lille krysset i hjørnet til valgpanelet, tenker jeg er logget inn, prøver igjen, blir bedt om å logge inn, logger inn, må velge betalingsplan, prøver igjen, ingenting skjer, bestemmer meg for å bytte datamaskin, her er det noe galt, bytter til den gamle traktoren jeg har med for billedredigering, åpner chatpPPP, er logget inn, får ikke tak i bildet, prøver igjen å bare kopiere, det skal jo fungere mellom apple-enheter, velger airdrop istedet, bildet havner i nedlasningsmappen, drar bildet over i CHatggg, det forsvinner, "fjern bilde!" popper opp i en tekstboks, laster det opp på nytt, det blir borte, havner ikke i nedlasningsmappen, laster det opp på nytt, det blir borte, havner ikke i nedlasningsmappen, bestemmer meg for å laste det opp via dropbox, åpner dropbox, må klikke bort betalingsplan, deretter coocies, og kommer til den mappen jeg vil være i, opplastingen strater, får tak i det, spør chatGAGGGEGEPP om å lage et realistisk bilde, chateppegt tenker lenge, får et bilde som ser akkurat likedan ut men med lyssetting fra siden. 

 

Og sånn er det alltid. Jeg vil heller bruke all denne tiden på å klippe og lime og male på papir. Men jeg kanskje skal lyssette fra siden. Det så litt kult ut. 

 

Det er mulig det totale fraværet av evnen til å gjøre noe annet enn det jeg selv synes er kult, er en hemsko i karrieren. På den annen side, hva skal jeg med en karriere der jeg bare gjør masse greier jeg ikke synes er gøy? En sånn karriere vil jeg jo ikke ha.

Nå: klippe og lime. De andre får være proffe og vinne konkurransen da, jeg tar deltagerpremien.  

Ser ikke skogen for mangel på trær

Jeg trenger en søyle. I dagslys. Egentlig trenger jeg et tjukt tre, men det har vi ikke så mange av i Finnmark. Jeg må lage en slags mock-up av forslaget jeg skal gjøre til skulpturkonkurransen, sånn at jeg gjør verket i virkeligheten men photoshopper det inn på steet der det skal være. Og derfor har jeg brukt dagen vandrende rundt i forlatte sykhuskorridorer, noen ut og inn av rom, noen med sykehussenger eller badekar, noen tomme, en nyreplakat liggende her og der. Papirforheng som har gått i oppløsning og ligger utover gulvet Jeg synes egentlig ikke det er skummelt i det hele tatt, men jeg har alltid mobilen med om en dør skulle gå i lås bak meg. Og så skvetter jeg faktisk litt om noe plutselig begynner å lage uventede lyder. 

Én søyle har jeg funnet, borti gangen, ved et veldig traffikkert sted, og der liker jeg ikke jobbe. Får se hva jeg gjør. Tiden krymper jo inn. Særlig om noen hadde tenkt jeg skulle gjøre et offentlig verk i løpet av tre-fire uker, på samme tid. De har forsåvidt ikke ringt tilbake. Mulig de ikke jobber mandager, de er jo et galleri. Nå begynner det også å bli utsolgt for flybilletter til Tromsø. Jeg kjenner at jeg ikke bryr meg så mye. 

Jeg har altså satt varme i drivhuset, bare så det ikke blir frost, men jeg klarer ikke finne noe mellom 20 grader (mye strøm som går der!) og avskrudd ovn (mange planter som døde da) og hva er greia med det? Hvor er innstillingen for Bare Litt Lunk?

I går var mannen med innestemmen innom og hentet fosterplantene sine, som har vært på legd i kjelleren hos oss siden...november da kanskje? Jeg har tatt opp alt som står og spirer der nede, men heldigvis ikke satt ut i drivhuset enda, siden det er så upålitelig.

Og i morgen kommer Šanett, med barn denne gangen, og hun skal sove i kjelleren men slipper altså Plantene fra Pasvik som kompanjonger, for en timing. Jeg har ikke sett henne på to år, det blir stas. Og så skal vi dra og besøke Tanakofta, det blir like mye stas selv om jeg ser henne marginalt oftere. Synd jeg boikotter Tana Gulv&Søl, ellers kunne det jo blitt en bra kombotur, bárdni trenger roahkit og de har sånne fine med laks på. Jeg tenker innimellom at jeg ikke har venner, bare som en konstatering, ikke som en indre klagesang, men det er nok mer det at jeg ikke har venner her jeg bor. Jeg har flyttet fra alle, igjen og igjen. Og så, innimellom, samles vi. Og det er veldig fint. 

Og det er også veldig fint at DE kommer hit, (tilogmed medbringende svenske matvarer) for selv løfter jeg jo ikke en finger. Kanskje litt skjerpings der.

Ja nei stryk den siste der

Først går det tregt. Ett møte hadde jeg på hele dagen, med noen som sørger for at offentlige bygg får den kunsten de fortjener. Det var et trivelig møte. Jeg klarte å ta meg ut av tåken for anledningen, akkurat det er jeg ganske bra på. 

I løpet av dette møtet ringte to kunsthaller, én venn, og jeg fikk en mail fra en kunsthall og to fra der jeg var på rehab. 

Det var jo ikke måte på i det hele tatt. Det plinget og ringte og mest vibrerte og notifikerte egentlig, siden jeg skrur av lyden på alt sånt før møter. 

Den ene kunsthallen lurte på hvordan noe skulle pakkes, vennen måtte jeg sende en sms, og den andre kunsthallen ville jeg skulle komme til Tromsø på torsdag omdetgårbra. Og så vil de at jeg skal gjøre et offentlig verk til et sted i Tromsø. Montering i midten av juni. Som betyr...at de vil at jeg skal gjøre ferdig et større offentlig verk i løpet av tre uker. Faktisk. Og når jeg ringer opp og svarer på mail, svarer de ikke. Jeg tenker at om de virkelig vil at jeg skal hive meg så til de grader rundt så må de faktisk ta litt tak på sin side også. I morgen er det jo arbeidernes frihetsdag, da jobber de ikke. 

Så jeg vet ikke noe mer enn at de vil jeg skal fly til Tromsø på torsdag, men da har jeg besøk av en venn fra Kiruna. Og penger vet jeg ingenting om. Og tre uker? Da må jeg ut av tåka, det er nå sikkert.  

Tåkelur

Alt er litt seigt og grått, samtidig som det egentlig går helt fint. Det er de der nye pillene mot hodepine, de med et essay med bivirkninger. Jeg er så trøtt. Og seig. Og grå. Og det gjør jo i seg selv ikke så mye, men det er vanskelig å få gjort noe inne i skodda. Det er helt fint her inne, men satan så lite effektivt. Jeg gjør ingenting. Jeg går på jobb men det skjer fint lite. For da må jeg jo reise meg og sånn. Tenke. Herrgud. Hjemme får jeg ingenting gjort, til tross for et drivhus som står klart og et brett med planter som trygler om å prikles. Jeg skulle hatt en personlig assistent. Nå hadde vedkommende kommet til nytte. 

Den store, store fordelen, er at jeg som er født søvnløs, sover. Jeg legger meg, og så går det maks en time, altså maks, kanskje oftere en halv, og så sover jeg. Og så sover jeg hele natta og klarer nesten ikke å stå opp neste morgen. Jeg tror kanskje ikke at jeg kommer til å fortsett med disse pillene, hodepine er egentlig å foretrekke fremfor et liv i Zombiestan, men det kommer til å bli vanskelig å gi fra seg den nyfunne sovingen. Altså, bivirkningene skal egentlig gi seg i løpet av noen uker eller måneder. Men da skal jeg øke dosen, siden hodepinen ikke helt er overbevist om at den er slått. Og da begynner vi på nytt.

 

Og hva skal jeg ellers skrive om? Naboen som har oppdaget at han har en sneksuter som ifølge manualen ikke tåler kaldere enn -15? At jeg fant en glemt pose kanelkaffe fra Mauritsius på atelierkjøkkenet og at den ikke er så verst? At mamma maler gangen og når man spør hvilken farge svarer hun "Future og Adventure!"? At den ene butikken på finsk side brant ned? Jeg gjør ingenting, så det blir ingenting å skrive om. Jeg er bare trøtt. Heldigvis har jeg ikke en arbeidsgiver som står og roper til meg fordi jeg ikke jobber ordentlig, for det gjør jeg ihvertfall ikke. Eller, det har jeg jo, men jeg er for trøtt til å høre ordenlig etter. 

 

Disse pillene er jo egentlig antidepressiva. Men da skal man ta mye høyere doser. Stakkars deprimerte, om dette hjelper vet jeg ikke om de får det med seg en gang. 

Ja. Det er alltid noen som har det verre. Det kan man jo...glede seg over.  

 

Ny uke, nye mesterverk!

Neida. Har ikke tenkt å lage noen mesterverk denne uken heller.  

 

I dag fikk jeg en sms av noen som har forsøkt å sende meg en mail via kontaktskjemaet på hjemmesiden min en stund. 

Det har vært litt stille derfra, og det er ikke så rart for det virker ikke. Og det vet man jo ikke, for om ikke den som forsøker å få kontakt med deg kjenner noen som kjenner deg og har telefonnummeret ditt, så har de jo ikke akkurat noen måte å fortelle deg at det ikke virker på. 

Nå har jeg fjernet skjemaet og lagt ut epostadressen min rett på internett, og på en måte er det aldri lurt, men samtidig så får jeg allerede så mye søppelpost, og det fanges opp av spamfilteret som jeg rødmende og med halvt bortvendt blikk sjekker og tømmer én gang i uka. Yuck. 

 

I helgen har jeg lært to nye ord av min sønn. Han vet ikke at det er nye ord, han tror han snakker standardmål. 

1: Selvbruningskiste. Det betyr solaruim. 

2: Fargebehandlig. Det betyr rasisme. 

 

I dag har samme språkbruker forestilling på teateret, vi har dugnad og kakebaking, så det er litt tett program. Det med dugnaden ble litt rart forresten. Da dugnadslistene ble lagt ut fikk jeg en melding på messenger fra en annen forelder, som jeg vet av men ikke kjenner, om vi kunne bytte, for de var borte mandagen, men kunne ta vår onsdag istedet, om vi tok deres mandag? Og det var jo ingen grunn til å være vrang på det, dugnad er dugnad. Men så ble onsdagsforestillingen flyttet til å bli skoleforestilling, og da var det ikke noen grunn til å ha dugnad på onsdag, så vi falt ut. Vi skulle levere en kake på mandag istedet. Og da fikk jeg en ny melding fra samme forelder: "ok, tar dere bare den?". Og da har vi jo allerede sagt ja. Og innstilt oss på dugnad på mandag istedet for onsdag. Så man kan jo ikke si nei. For utfallet er likt. Bare at nå tar vi liksom både var del (kake) og noen vi ikke kjenner sin del (dugnad). Det kan man jo heller ikke gjøre seg vrang for. Vi heier på ungene. Så vi tar bare den. Men litt rart ble det. Lizzm. Kanskje mer forventningen enn utfallet. Man får tenke på seg selv som hjelpsom, det liker man jo å være. 

 

 

 

 

Mest om gårsdagen

I dag er en litt grå og trøtt dag. I går var også tidvis en trøtt dag, men med mange høydepunkter. Jeg hadde for eksempel bursdag! Jeg har vel aldri vært en sånn som feirer, men jeg forventer likevel at familien husker den. Jeg mener, jeg vil ikke arrangere en fest. Men jeg vil være et litt sånn stille midtpunkt gjennom dagen, helt klart. Hehe. 

Jeg fikk bøker i presang av familien da jeg sto opp, og så dro the Twig på teateret for å øvertil mandagens forestilling, og the Stig dro på jobb. Jeg ruslet ned til byen, det var klesbyttedag, jeg fant et par fine/brukelig ting, men ettersom folk leverer inn klær hele dagen endte jeg med å gå på kafé for å vente på at flere klær skulle legges ut. Og for å drikke kaffe for å se om jeg kanskje kunne være litt mindre trøtt. Og jeg hadde jo bursdag. Så jeg startet med sjokoladekake og kaffe. Satt lenge med den. Og SÅ kjøpte jeg et horn og det er liksom toppen av dekadense for meg, å kjøpe to ting på kafé. Herregud, liksom. 

Jeg var en tur innom en butikk der jeg har gavekort, men fant liksom ikke noe. Eller, jeg fant en masse, men jeg er så vant til å si til meg selv at ærlig talt, trenger du den der, at det er litt vanskelig å frydshoppe. 

Søstra til mannen jobber der og vi snakket en stund om en helt fantastisk vannmugge som jeg liksom bare så for meg ville forandre livet mitt fullstendig, men trenger jeg egentlig en vannmugge? Vi har arvet to og kjøpt én. (før arv). Endte opp med like fullt gavekort og forlot butikken litt udefinert misfornøyd. Gikk tilbake til klesbyttedagen, fant jumper og skjørt og kjole med peterpan-krage og turbukse og svart kordfløyelsbluse og en lang slags innekåpe, sånn dramatisk flagrende svart, som omfavner min indre kulturtante og som jeg kanskje ikke kommer til å gå med på kulturtantevis. Men den er morsom og ærlig talt hadde jeg mest tenkt å sy den om til noe jeg kan ha under kofta. Men før jeg syr den om skal jeg gå rundt å være dramatisk en stund. 

På vei hjem tenkte jeg at nei faen, jeg skal ha pene ting, snudde, gikk tilbake til stedet jeg har gavekort på, kjøpte silkeskjerf og hårkliper og en fløyelspung og bare luksus og unødvendigheter. Silkebånd! Jess.

Seier. 

 

Vel hjemme ville jeg egentlig sove, men kom på at jeg skulle jo lage bursdagsmiddag til the Stig. Han hadde nemlig bursdag på tirsdag, og hadde ønsket seg hval, men det ble det av forskjellige grunner ikke tid til før i går. Etter middag ville jeg også sove, men da hadde jeg et arrangement, jeg skulle snakke sammen med to andre om kunst, samling, sopp og sjølaksefiske for et lite men interessert publikum, så da måtte jeg traske ned til byen igjen, eller måtte, jeg hadde gledet meg til dette altså, og det ble bra. Fikk snakket med en del kolleger om diverse etterpå, de var her i anlendning arrangement, så det var bra. En del av de andre gikk ut for å spise etterpå men jeg gikk hjem for å se på star wars og spise potetgull sammen med familien. Pri ett.

Midt i starwars kom søstra til mannen, hun som jobber på den butikken, og hun hadde med vannmugga jeg hadde sett på. Ikke fordi jeg hadde sett på den, men fordi hun allerede hadde kjøpt den til meg da jeg kom innom butikken første gang. Hoho. 

 

En super fødselsdag med andre ord, der jeg fikk gjøre alt jeg likte best: være sammen med familien, være alene, og jobbe. Og få presanger. Da jeg gikk og la meg lå jeg pg tenkte på vannkanna og den fine fløyelspungen helt til jeg sovna. 

 

I dag er en mer gråtrøtt dag, men ingen kan ha fødselsdag hver dag.  

Reisebrev fra kjelleren

Jeg sitter i kjelleren og fryser. Sønnen den enbårne ble fyllt av skuffelse da han kom hjem og jeg jobbet hjemme, han hadde gledet seg til å være alene. Og er det en følelse jeg forstår, så er det den. Selv om det ikke er superhyggelig å blir møtt med et Åh nei av den hjemkomne. 

Og så kom det en kompis, og da ble vi enige om at jeg kunne jobbe i kjelleren. Her er ingen varme etter at vi skrudde av sentralfyren rekordtidlig, i april. Ikke i juni. Jeg er ikke fyllt av trivsel.

Og så innser jeg etter en stund at de har jo gått opp på loftet, så hvorfor skulle jeg sitte i kjelleren?

De skal bare være her til teaterskolen starter, da får jeg oppføre meg vanlig i mitt eget hus igjen. Jeg kommer til å sørge for at de er ute av huset i god tid.

 

Jeg har fått en ny, muligens bedre, idé til skulpturkonkurranse i park i hovedstad. I dag fikk jeg derimot også vite at det forventes at man dekker reise til presentasjon selv. Det inngår i konkurransehonoraret.  Regner med dere har lagt opp til storskjem, svarte jeg, for et konkurransehonorar er stort sett ment til å dekke frikjøp av tid til å jobbe med konkurransen. Materialer til modell. Og kanskje hvis man må ha hjelp tilå lage en strålende digital modell? Der stiller man altså likt som deltager, alle. Men hvis de(n) deltagerne som ikke bor i Oslo, (halvparten, men de andre i tog-avstand) må bruke en femtedel, en fjerdedel, kanskje en tredjedel av konkurransehonoraret sitt på oppmøte, så blir konkurransen skjev. For man kan ikke bruke de samme pengene på frikjøp av tid som man bruker på å møte opp. 

Andre konkurranser jeg har deltatt i har dekt ikke bare reise til presentasjon, men også bare for å reise å se på stedet der skulpturen skal inn. Jeg tenker at når premien er en halv million og produksjonsbudsjettet er en million, og det er to vinnere som får dette, så har man råd til reise. 

De skylder på budsjettet. Det er jo bare det at alle skjønner at de har laget budsjettet.  

 

I dag har det snødd. Det er helt vanlig i april. derimot er det en forskrekkelse når det har blitt bart. Hva, skulle vi ikke få sånn vår som de har andre steder i landet likevel?

Det blir noen kaldere dager, men jeg funderer fortsatt på å sette varme ut i drivhuset og starte sesongen der. 

 

 

Fremover inn i uka

Her sitter jeg og er mandagstrøtt men tirsdag er det. Jeg jobbet hjemmefra i går, man blir en slags langtidsdøgnvill av det.

Om mindre enn to måneder skal jeg levere et konkurranseforslag, jeg har fortsatt ingen klarhet i om jeg kan få de oransje gummiskovlene som ligger og slenger utenfor gruva, som er den eneste idéen jeg har kommet på til skulptut, eller om jeg må begynne helt på nytt. Jeg var oppe og tok nye bilder av skovlene på søndag (også en arbeidsdag), men vet ikke helt om jeg orker å begynne å knø med det hele i et fotoredigeringsprogram når det er usikkert pm det løser seg. På den annen side, om jeg får dem, er det jo greit å være i gang. 

Jeg er ganske god å lage kunst. Jeg er på den annen side veldig dårlig på å skisse kunst. det er frodi alt jeg gjør er improvisasjoner på stedet, jeg jobber ikke med skisser. Når du deltar i konkurranser er det skissene som gjelds, så her ligger jeg alltid litt etter. Det er greit. Jeg får 50.000 for å levere skisser, noe skal jeg da få til. 

Jeg synes jeg har en ganske god idé, men den vil jo forandre seg når jeg begynner å jobbe. Som jeg sannsynligvis ikke kommer til å gjøre, fordi, hvem vil velge tre halvt nedgravde gummiskovler når man kan få et verk i mer tradisjonell stil? En lysende ball i betong? Eller hva nå de andre finner på. 

I dag har the Stig bursdag. Vi hadde gjemt gaver under senga. Alt spiselig, eller drikkelig, for han får fnatt av mer ting. Men jeg kjenner at jeg har lyst å gi ham noe, noe varig, hele tiden, hver dag, for han er jo så finn. Jaja. Han fikk salmiakki og cremant. Og sitrusmarmelade.

Nå skal jeg ha en alvorlig prat med kalenderen min om hva jeg skal bruke fremtiden på.

Helg i vårregn og vårsol

Det er nittende april og det er så fint vær at man ikke har råd å være inne. Det er som tidlig i juni. Nittende april. Mesta kjører rundt og soper inn grus og strøsand, folk bytter til sommerdekk. Jeg funderer på å sette inn en varmeovn i drivhuset, mot nattefrosten bare, så kan jeg begynne å så. Tenk det. Vi oppfører oss som vi skulle vært langt inne i juni.

Vi snakker med naboene om den gamle ora ved postkassestativet, den var lenge den høyeste i en klynge på fem, men nå står den ensom rank, de andre for med vinterstormene. Denne har en sprekk langt oppover stammen, og døde greiener hele veien opp, men også gåsunger og liv. Den virker utrygg og vi har snakket lenge om å ta den. Nå gjør vi det. Vi klatrer opp og fester et tau høyt oppe, og alle har motorsagene sine på hytta, så vi må sage med sag, det tar ikke hundre år, og så drar vi den mot oss og får den ned på veien og verken på postkassestativ eller lyktestolper. Den tredje naboen, som også har motorsaga si på hytta, har en slags minimotorsag, motorsagenes lommekniv, og hjelper oss i kutte opp stammen. Vi drar stokkene opp til ved. 

Enda kan vi ikke gå inn, det er så fint vær, vi finner på små ting som må gjøres. Jeg vasker drivhuset etter å ha tatt av vintertaket, mannnen spyler oppkjørselen. 

Etter middag kjører vi til Hesseng og kjøper softis, et vårrituale, og jeg forteller om den gangen pappa kom kjørende hjem fra byen en vårdag (vi bodde på Hesseng) med tre softis i henderne, den gangen var ikke softis i beger oppfunnet enda. Jendor kunne ikke huske at jeg hadde fortalt den historien før enda jeg forteller den jo hvert år. 

 

Fredagen var jeg ambulerende vevlærer og var hjemme hos en bekjent og oppfrisket vevkunnskapen, og mens jeg var der fikk jeg en melding fra en annen bekjent, som var med på Nytt på Nytt den kvelden, og jeg var en av vitsene. Eller i en av vitsene. Poenget ble på en måte at programlederen ikke visste hvem jeg var. Det var veldig gøy, tror sannelig karrieren min peaket der.  Jeg sa ingenting til the Twig og the Stig, men insisterte på at vi skulle se Nytt på Nytt og ikke siste del av Nuggets uten nåde, og da de kom til punktet der jeg ble nevnt, ble det litt oppstyr i sofaen, men ettersom jeg visste det fra før ble det liksom mindre oppstyr enn det kunne vært, og jeg innser at jeg liksom ikke spilte min rolle helt ut der. Jaja. Gøy var det. 

 

Nå sitter de to andre i sofaen igjen og ser the Pink Panther 2, ikke helt min greie, men jeg skulle ringe en venn som ligger på sykehus, etter avtale (at jeg skulle ringe da, men innleggelsen var forsåvidt etter avtale også) så jeg er unnskyldt. Venn på Sykehus tok ikke telefonen men jeg fikk nettopp et melding om at hun ringer snart. 

Ute skinner solen.  

Juhu

Ja, denne dagen da? I går hadde jeg et kjapt&artig kuratorbesøk, det kom tre stk, vi sto sammen og pekte på ting i en halvtime og det er faktisk morsommere enn å skulle dra en presentasjon.

I dag har jeg bestilt og avbestilt flybilletter, tenkt og planlagt litt, men den store garasjen utfor vinudet mitt skal males og pusses opp og handtverkerne hører på radio kjempehøyt, og det må de jo få lov til, men jeg er sånn rigget at jeg ikke kan ha radio og musikk som bakgrunnsstøy, det blir alltid forgrunnsstøy, så jeg skal gå hjem. Så slipper jeg hører flere norske faviritter og absolute 90s. 

Og der hjemme skal jeg plukke bly ut fra utrebedet. Noen må jo gjøre det også. Særlig når man har en sønn med luftgevær.  

Her holdt jeg på å lage en overskrift med ordet "bærekraft", men det er nok det kjedeligste ordet jeg vet.

Himmel og hav så trøtt. I går la jeg meg klokken åtte. Da hadde jeg begynt med Treg og Utydelig Tale, som listet opp i bivirkningene. Men det var fordi jeg var så trøtt. Det er kjekt med mindre vondt i hodet, og det er også kjekt å ha roen til å gjøre diverse regnskap, men det er ikke holdbart i lengden. I dag får jeg besøk av to kuratorer, og det er etter klokken Har Gått Hjem pga Trøtt, så vi får se hvordan det går. Det er mulig jeg må forklare. (Kjuuureiters. De skal se på kunst, ikke sjekke hvordan det går meg i livet. For mine svenske lesere).

Jeg tenkte på det der "så trøtt at man ikke ser smøret på veggen". Mormor brukte å si det. Og mamma. Og så jeg. Men jeg har ikke hørt det hos noen andre. Men, tenkte jeg, det må da finnes en gruppe på facebook for ord og uttrykk? Javisst gjorde det det. Såklart. Hva er facebook ellers til. 

Er det noen som kjenner til dette uttrykket, og skjønner det med smør, spør jeg friskt, i gruppen. Med troen på menneskeheten.

Svarene renner inn! Folk skriver: Så trøtt som en dupp! Å være så trøtt at man ikke ser skogen for bare trær! (eh) Så trøtt at man ikke ser land! Trøtt som et bybud! En mann, såklart, kommenterer: "Det kom vel på 30 tallet, lite arbeid og inntekt! ",hadde ikke til salt i grauten" ! Men så kom50-60 tallet med industri ,"stort skal det være om halve ræva heng utom" !" 

Takk for den helt irrelevante tokningen og fantasifulle tegnsettingen. Noen kommenterer da: "Stor ska de vær om så ræva e bær"

 

Sukk. Folk. Prate skal de.

Men to nordnorske damer har svart at de kjenner uttrykket fra sin barndom. Så selv om jeg ikke er noe nærmere å skjønne det med smør, så vet jeg i alle fall at mormor ikke hadde funnet på dette selv, og at det kanskje hører mer til i Nordnorge enn andre steder.  

 

Jeg har forsøkt å innrede min nye skuffeseksjon på hjul. Det er åpenbart at jeg ikke trenger den. Nå. Nå trenger jeg den ikke, men hvem vet om den kanskje ikke blir superpraktisk i fremtiden? Og sånn folkens, samler man på seg en masse ræl som ens barn må ta ansvaret for en gang langt der framme, og kanskje ikke klarer å kaste selv engang. Hilsen skrotnisse, barn av avdød skrotnisse, og, som det ser ut, forelder til skrotnisse. 

Jaja. Den er fin!

Jeg har lagt merke til at når jeg er ute og samler skrot, både ute i friluft og på industriområder, men særlig her inne på det gamle sykehuset, så tar jeg aldri ALT om jeg finner noe bra. Jeg lar en del være igjen. Jeg vet ikke helt hva slags beskjedenhet det liksom skal være. Se så høflig jeg er, jeg tar ikke alt søppelet. Eller om det faktisk er bygget inn i min finnmarkske sjel at populasjonen må få en anledning til å forøke seg. Man tar ikke alle bærene, all fisken, all myrullen, eller eh alle de gamle gummirestene fra skraphaugene oppe ved gruva. Så nå kan isoporkassene i kjelleren få lov å formere seg ufortyrret i sitt eget habitat, jeg lot endel være igjen.

 

Begge øynene åpne, samtidig, gjennom hele dagen

Levert selvangivelse, levert prosjektraport, og sendt våpen og våpendeler med posten til mottaker. Juhu! 

Jeg har tilogmed begynt med et nytt prosjekt på verkstedet! Juhu igjen! Herregud for en usannsynlig fremdrift!

Samtidig er jeg så trøtt at jeg ikke ser smøret på veggen. De der hodepillene mot sengevæting hos barn som forårsaker selvmordstanker og sløv og utydelig tale? De gjør meg jo så vanvittig trøtt. Jeg klarer liksom ikke sitte helt oppreist. Og likevel, selvangivelse, rapportregnskap, verksted, og å trenge gjennom politiets Computer Says No? Jeg tror det har en sammenheng faktisk. Jeg har jo en sånn hjerne som gjerne springer videre fra det jeg holder på med. Hva om vi gjør ti ting til, nå? På en gang? NEI, sier jeg, men det er jo ingen som hører på meg. Jeg tror den hjernen er litt bedøvd. Av trøtthet. Så jeg får gjort regnskaper og rapporter, og jeg klarer å stå på verkstedet uten å gå derifra. Så det er jo liksom bra. Samtidig ikke helt behagelig. Jeg skulle gjerne vært litt kvikkere i kroppen. Hodet kan jo bare ha det så godt, det funker, dette.

Bare eeeeen skuffeseksjon på hjul til!

Nå sitter jeg egentlig bare og venter på å gå hjem. Eller kjøre hjem. Gå hjem kan jeg jo bare gjøre når jeg vil. Kjøre betyr ukjent venting på tilkårede. Har ikke bestemt meg helt. 

I dag har jeg for første gang i mitt liv levert en selvangivelse (DET HETER SKATTEMELDING) uten å ringe min mor. Alle tall stemte med alle tall, årsregnskap og skattemelding var vel forlikte, jeg husket å gå gjennom bankkontoen for første kvartal en gang ekstra for å sjekke om noen av de fakturaene som ble sendt i 2024 kom inn i 2025, og ikke mer frykt og beven med det, så trykte jeg på send inn. 

Ikke at jeg begynte i dag da. Det er noen uker siden. Men aldri har det vel gått så greit før. Jeg husker 2025 som et år uten aktivitet, men jeg har tross alt solgt noen verk og stilt opp her og der. Mye mindre enn vanlig, men ikke så aktivitetsløst som jeg husket det.  Mer lavtlønnet enn på mange år da. Men ikke fattig.

Ikke fattig ikke. 

Computer Says No to sale of guns ser også ut til å ha kommet et steg videre (tør jo aldri si ORDNET SEG) og jeg har fått en mail fra politiet som sier jeg kan prøve en gang til. Som betyr at onkel må prøve en gang til, men denne gangen uten at dansker skal kjøre inn og ut av garasjen, så det kanskje ikke er så komplisert. Hvem vet? Den som lever får se!

Hadde selvfølgelig litt trøbbel med printeren, for den ene blekkpatronen virker ikke. De er jo faktisk små elektriske komponenter (og skal kastes i elsøpla, husk det) og noe ville ikke med noe. Det er så irriterende, for de koster jo et par hundre pr stk, men hvordan klager man på en blekkpatron fra åpnet eske? Man må både huske hvor og når den er kjøpt og finne kvittering. 

Og så vil ikke printeren skrive ut i sorthvitt, for det er ikke mer magenta igjen. SUKK.

 

Jeg er jo en slags skrotnisse, og her jobber jeg på et gammelt bygg fullt av skrot. Særlig endel møbler har det vært vanskelig å gå forbi, jeg har jo et atelier som skal fylles. Til randen, har jeg nok tenkt, for nå er det for mye her, men det er jo så mye bra! 

Nå begynner det å tømmes. På huset. Det er jo liksom ikke en fornybar ressurs, om dere skjønner. Og noen har jobben med å tømme og kaste. I dag var jeg rundt og forsøkte å finne en trådkurv, men fant i stedet noen tynne permer (hurra! Perfekt til årsregnskap!) og en fantastisk liten skuffeseksjon på hjul med små, små rom som noen har brukt i en eller annen medisinsk sammenheng. Egentlig perfekt for en som tegner med pastellkritt! Bare, at den som tegner liker å ha kritt og fettstifter i vinduskarmen. I en egen plastinnsats til en helt annen skuffeseksjon ingen vet hvor er, men som passer perfekt i vinduskarmen. Ikke i en skuffeseksjon der man må åpne skuffer hele tiden. Lot jeg den stå? Nei, jeg trillet den inn på ateliéret. Det gjorde jeg. Nå står den her.

Begynner å blir fullt her. Det gjør jo det. 

Det blir det når man prøver å tømme et helt sykehus inn i ett rom inne i samme sykehus.

Først: en oppklaring:

 

 

 

https://digitaltmuseum.no/011012837992/pasvikdalforet-statsskoger-lappegnag-i-ovre-pasvik/media?slide=0 

Dette er altså et lappegnag, og bildet tilhører HIT. Man tok ut bark for å bruke i maten, ikke fordi det var så skrekkelig lite mat, det var helt vanlig. Det er en veldig bra tekst under bildet i HIT-linken. 

Den nåværende danske, forhenværende våpenhandler, kom på tilkalling i går, han ringte og lurte på om vi kanskje kunne ta det NU?, og jeg ringte/gikk ned til onkel igjen, som sa bare gå inn, jeg er ikke hjemme, du har jo fått nøkkel. Så jeg kom meg avgårde ned til Haganes igjen for å låse oss inn, og da jeg nærmet meg onkel sitt hus så jeg at min danske venn dreiv og kjørte inn og ut av garasjen til onkel? Nei? Var det det han gjorde, ser jeg feil? Og da jeg kom nærmere så jeg at det var da vittelerlig det han gjorde, men hvorfor? Er det vanlig i Danmark å parkere i garasjene til folk når man komme på besøk? Repetativt? Er det fordi han er så jovial og hyggelig? Ånei, måtte jeg forklare hvordan vi gjør det i Norge? 

Da jeg kom fram kom han ryggende ut igjen, og onkel, som ikke skulle være hjemme, var hjemme, og i garasjen, og dansken kommer smilende ut av bilen sin. Det viser seg at han kjører AKKURAT sånn bil som onkel har tenkt på å kjøpe seg. Det var jo perfekt anledning for onkel å finne ut om den passet i garasjen. Det gjorde den, både om man kom fra havnesida og om man kom fra bysiden. På tvers og på langs og alle måter.

Vel inne og  med rifla nok en gang låst ut av våpenskapet, gjør dansken bare sånn smett-tjopp så er sluttstykket løst. IKKE SETT DET INN IGJEN roper jeg, (for jeg ble en gang innelåst igjen av min bestefar bak en dør som hadde vært i vranglås hele dagen, men som han fikk opp på første forsøk (men ikke andre, tredje, fjerde-tohundrede)) og det viser seg at det som ser ut som en liten skrue, er hengselen til en hendel som er felt inn langs mekanismen, dermed usynlig. Men den HAR en liten knast øverst som man kan dra i, og da kommer sluttstykket ut. Vi ble liksom litt flaue, min onkel og jeg, men the Danish Guy sa et dette var overhodet ikke intuitivt og hadde ikke rifla vært i så god stand og sluttstykket kilt seg, så hadde han ikke hatt noen plan b. Så han var ganske lettet. Og vi.

Nå venter jeg på svar fra politiet på mitt Computer Says No-problem. For da kan jeg sende dette eventyret fra meg. 

I dag har jeg for første gang på jeg vet ikke hvor lenge vært litt på verksted-verkstedet, og ikke tegnesalen. Jeg tror løsningen kan være å jobbe med det jeg har lyst til, og ikke det jeg synes jeg burde jobbe med. Får se hvor lenge det holder seg. 

Det er vafler i kantina, bárdi har fødselsdag i morgen, alt er bare velstand i grunnen.

Mye mer fengende overskrift

Mitt forrige innlegg er mitt minst leste innlegg noen sinne. Nesten ingen mennesker har klikket seg inn på bloggen, eller innlegget, etter at det kom opp. Det er åpenbart et helt avskrekkende innlegg. Avskyelig.

I dag har jeg tilbrakt dagen i kjelleren til min onkel, vi forsøker å få solgt den der satans mauseren. For det første virker ikke varslingssystemet i det digitale våpenregisteret som det skal, så man må drive å kontakte hverandre for å logge inn og ut, selgeren må be om kjøpstillatelsen til kjøperen osv, for det andre stemmer ikke våpenkortet på rifla sånn at kjøpstillatelsen ikke blir gyldig satt opp mot salgsforslaget, og for det tredje får vi ikke ut sluttstykket. Heldigvis har politiet sitt våpenkontor åpent torsdager, så jeg fikk ringt dem, men de ville heller ha mail om våpenkort og salgsproblemer, og youtube er fullt av filmer der folk enten får ut sluttstykket med bare et lite smett, eller der de ender med å hive rifla i søpla.  

Man må ha ut sluttstykket for å sende våpenet i posten. Det skal sendes separat.  

Jeg endte med å gå hjem, for så å få innskytelsen å ringe den forhenværende danske våpenforhandleren som jeg kjenner. Han er forsatt dansk da, men han selger ikke lengre våpen. Om noen jeg har lett tilgjengelig skal få det ut så må det vel være ham. Bank i bord, vegger og staur. Og stokk. Skal møte ham senere hos onkel. 

Hva om dette bare hadde løst seg? Hadde ikke det vært herlig? Pakke, sende, ferdig. 

 

Og så burde jeg jo gått på jobb, ikke hjem, det ble jo helt feil vei. Heldigvis er det noen andre som jobber, en av de andre deltagerne i konkurransen jeg er med i har sendt inn en hel masse spørsmål som jeg ikke hadde tenkt på en gang. Bra. Jeg har jo ikke tenkt å vinne, bare få deltagerpremien, så jeg har liksom ikke tenkt på prosjektet som reelt- men det må man jo for å lage et forslag. Jeg bør vel i grunn og bunn begynne å legge litt mer energi i det prosjektet, men jeg venter på svar fra gruveselskapet om jeg kan få noen skovler de har liggende i det jeg tror er en samling søppel.  

Det er vanskelig å ta seg sammen med så mange løse tråder flagrende overalt.

How to move on, liksom. Når man soon må move back. Kanskje. Og venter på mail. Og sånn.  

 

 

Identitetsoppdatering

Åkei, husker dere at jeg fikk panikk og fnatt i kombinasjon da jeg fant ut at chatgpt omtalte bloggen min som en sykdomsblogg? Jeg har spurt igjen. Det har jo gått litt tid. Jeg har vært mindre syk, jeg har skrevet om andre ting, hanskje shætgepete bare analyserte siste side? Knskje det ikke er en sykdomsblogg?

Nei, kanskje det rett og slett er en STRIKKEBLOGG? 

Bloggen Lappegnag er en norsk blogg som hovedsakelig handler om strikking, håndarbeid og kreativt arbeid med garn. Navnet spiller litt humoristisk på “lapp” (som i lapper/strikkede biter) og “gnag” (noe som irriterer eller opptar deg), altså en slags lidenskap for små strikkeprosjekter.

Typisk innhold på bloggen inkluderer:

• Strikkeoppskrifter (ofte egne design)
• Prosjektoppdateringer og ferdige plagg
• Garnanmeldelser og tips
• Refleksjoner rundt håndarbeid og kreativitet
• Noen personlige innslag fra hverdagen

Den er spesielt populær blant folk som liker moderne, ofte litt minimalistisk strikkedesign og som vil følge en mer personlig strikkereise.

Vil du at jeg skal forklare stilen på oppskriftene der (f.eks. om de er nybegynnervennlige)?

Se der ja! Jeg måtte be om en link til bloggen, tenkte kanskje noen hadde valgt samme navn. For et sammentreff liksom. Det var en link til min blogg. Strikkebloggen min. Et lappegnag er forøvrig et merke i et tre, ofte funnet i samiske områder, der noen har tatt ut bark hele veien inn til stammen.  

Følge en mer personlig strikkereise. Der har vi dere. 

Der har vi meg. 

Gjenoppstått og ikke død

Vi dro på hytta, vi fisket krabber, vi hadde et uhell med en fryseboks som gjorde at store deler av fangsten gikk tapt, vi skjøt på blink, vi hugget ved, vi bakte ingenting, jeg sydde litt, vi leste litt, ingen større hendelser å melde om sånn her når påsken er over.

Nå skal det jobbes igjen, og til å hjelpe meg i den prosessen har jeg fått noen nye forebyggende medisiner mot hodepine. Listen over vanlige bivirkninger (1 av 10 eller fler) er lang som et essay på videregående, og inkluderer selvmordstanker, som jeg tenker at det skal jeg vel klare, treg og uklar tale, som jo er litt nedtur, og vektoppgang, og der går altså grensa. Vektoppgang? Det blir ikke aktuelt! Selvmord og ralling er en ting, men å bli ENDA tjukkere? Et sted går grensen. Død, ok, men ikke tjukk. Ere. 

Når jeg finleste pakningsvedlegget en gang til sto ikke selvmordstanker blant vanlige bivirkninger, men i et eget lite essay. Så vanligheten kan diskuteres men ikke muligheten. Jeg har imidlertid ikke merket noe til det. Eller noe annet. For jeg tar så bitteliten dose. Derimot har jeg vært litt zombieaktig, men ærlig talt, påsken i en døs, er ikke det litt deilig? 

Nå er arbeidsdagen i gang og døs er borte, heldigvis. Arbeidslysten har imidlertid ikke innfunnet seg men sånn er det vel for de fleste. Dessverre for meg består arbeidsdagen min i å finne på arbeidsoppgaver til meg selv, og den er litt ugrei når man er arbeidsvegrer. 

Jeg må ta meg sammen. Jeg har glemt hvordan man gjør det. 

Og sånn har vel mange det når de starter opp igjen.  

Men vondt i hodet, det har jeg ikke.  

Påskerapport, kort

Påsken har startet. Vi holder skoleferien hellig og tar fri når barnet har fri. Man skal ta imot de gaver livet gir. 

Vi har satt en krabbeteine, jeg har sydd videre på kofta og har to remser på holbien, og armene, de fryktede armene, igjen. Aldri stresset så lite med ei kofte før. Sønnen har funnet luftgeværet eid av de to generasjoner før ham og gått i full hillbillymodus. Han treffer stort sett blink. Men det har vært litt et eventyr å få geværet til å funke, og vi er ikke helt i mål. 

 

Nå vet vi ikke helt om vi skal dra ut på hytta sånn at skytebanen kan utvides noe og blomsterbedet mitt ikke blir heeelt fullt av blykuler (for sent egentlig), bake scones, sy kofte, eller bygge kulebane,  så det er vel en bra påskeferieting og helt som det skal være. Jeg innser at jeg har glemt å ta opp påskepynten, som er alle eggene vi har malt opp igjennom årene. Vi kan også male nye. Sysselløse skal vi ikke være. 

ånei hjelpe meg

Så fløy den uka avgårde. Tirsdag ble fraken omsider hentet, hele onsdagen gikk med til et styremøte i fagforeningen, i går var jeg hjemme og sydde hele dagen men deltok i en demokratifemmende prosess på ettermiddagen, i dag er det fredag, jeg har et møte på kontoret klokken tolv og så begynner påskeferien. Som jeg har lengtet. 

Jeg vil jo ikke si at jeg jobber meg ihjel for tiden. (se: hjemme og sydde hele torsdagen.) Jeg har gjennomlevd adskillig mer energikrevende perioder. Det er mer det at jeg er så snefnuggelig lettstresset for tiden. Åh, nei, en mail med referat fra styremøtet. Så ubehagelig. Å nei, jeg har fått et bud på rifla, snart må jeg forholde meg til papirarbeidet med salget. Å nei, en mail fra den konkurransen jeg har sagt ja til å være med på, med absolutt ingen svar på det jeg har spurt om, jeg må sende ny mail, så fælt. 

Hva er nå dette for noe. Jeg er en voksen person med både erfaring og verktøy, ikke en tiåring som må late som hun er voksen men ikke helt vet hvordan. Jeg føler meg ikke som den tiåringen altså. Jeg bare tror en sånn tiåring ville følt på samme stressnivå i møte med samme oppgaver. Jeg føler for påskeferie. 

Og å skjerpe meg litt kanskje. 

 

 

And repeat

Nå kan alle få lov å gjette på om den frakten som har vært avtalt hentet 23. mars i over et halvt år ble hentet 23. mars. For det ble den ikke. 

Neste avtale var da at den skule hentes 8.30 i morrest, og det ble litt stress, for det er skidag og man må få avgårde barn med riktige ski, solbriller og pølsetermos, oppmøte klokken ni, men vi er da to foreldrepersonligheter, så der var jeg i full framdrift på småføtterne, ett kvarter fra gamlesykehuset der jeg har studio, da de ringte og sa at de kommer klokken ti.  

 

Det er om åtte minutter og jeg har håp om å få avgårde frakten.  

 

I mellomtiden har jeg hatt et forholdsvis konstruktivt møte om noe helt annet, på skjerm, så formålsløs satt jeg ikke, men SUKK. Frakt. ALLTID. 

Alle mine bekymringer

I dag skal den der frakten som har stått her i et år hentes. Men når? Se det er det ingen som vet. Jeg vil ha orden og struktur.

Jeg har lagt ut mauseren på nytt på FINN, med riktige opplysninger denne gangen, jeg klarer ikke beskrive hvor bekymret det gjør meg å skulle selge et våpen til en annen kant av landet og skjemaer og folk og politiet og auksjonsregler og hva om jeg gjør noe FEIL. 

Min største frykt. Hva om jeg gjør noe feil. 

Fikk inkassovarsel på en regning av huseier nå, det gjaldt en regning som hadde betalingsfrist samme dag som den ble sendt ut. I tillegg er husleien igjen,  jeg vet ikke hvilken for gang på rad, konsumprisindeksregulert, denne gangen med krav om etterbetaling for et par måneder. Og det er ikke lov med KPI-ing uten å varsle det en måned i forveien, og det er heller ikke lov å KPI-e noen om det ikke står i kontrakten at man kan det, og det har vi ikke i kontrakten. Det er altså en ulovlig økning. For ørtende gang. Jeg er likevel mer opprørt over å ha fått inkassovarsel selv, hvor uriktig det enn er,  enn alt det huseier gjør FEIL, og som jeg bare godtar. 

Jeg er full av uro for framtiden. Tenk om folk blir sure på meg. Litt uvisst av hvilken grunn. Men tenk.