Ser ikke skogen for mangel på trær

Jeg trenger en søyle. I dagslys. Egentlig trenger jeg et tjukt tre, men det har vi ikke så mange av i Finnmark. Jeg må lage en slags mock-up av forslaget jeg skal gjøre til skulpturkonkurransen, sånn at jeg gjør verket i virkeligheten men photoshopper det inn på steet der det skal være. Og derfor har jeg brukt dagen vandrende rundt i forlatte sykhuskorridorer, noen ut og inn av rom, noen med sykehussenger eller badekar, noen tomme, en nyreplakat liggende her og der. Papirforheng som har gått i oppløsning og ligger utover gulvet Jeg synes egentlig ikke det er skummelt i det hele tatt, men jeg har alltid mobilen med om en dør skulle gå i lås bak meg. Og så skvetter jeg faktisk litt om noe plutselig begynner å lage uventede lyder. 

Én søyle har jeg funnet, borti gangen, ved et veldig traffikkert sted, og der liker jeg ikke jobbe. Får se hva jeg gjør. Tiden krymper jo inn. Særlig om noen hadde tenkt jeg skulle gjøre et offentlig verk i løpet av tre-fire uker, på samme tid. De har forsåvidt ikke ringt tilbake. Mulig de ikke jobber mandager, de er jo et galleri. Nå begynner det også å bli utsolgt for flybilletter til Tromsø. Jeg kjenner at jeg ikke bryr meg så mye. 

Jeg har altså satt varme i drivhuset, bare så det ikke blir frost, men jeg klarer ikke finne noe mellom 20 grader (mye strøm som går der!) og avskrudd ovn (mange planter som døde da) og hva er greia med det? Hvor er innstillingen for Bare Litt Lunk?

I går var mannen med innestemmen innom og hentet fosterplantene sine, som har vært på legd i kjelleren hos oss siden...november da kanskje? Jeg har tatt opp alt som står og spirer der nede, men heldigvis ikke satt ut i drivhuset enda, siden det er så upålitelig.

Og i morgen kommer Šanett, med barn denne gangen, og hun skal sove i kjelleren men slipper altså Plantene fra Pasvik som kompanjonger, for en timing. Jeg har ikke sett henne på to år, det blir stas. Og så skal vi dra og besøke Tanakofta, det blir like mye stas selv om jeg ser henne marginalt oftere. Synd jeg boikotter Tana Gulv&Søl, ellers kunne det jo blitt en bra kombotur, bárdni trenger roahkit og de har sånne fine med laks på. Jeg tenker innimellom at jeg ikke har venner, bare som en konstatering, ikke som en indre klagesang, men det er nok mer det at jeg ikke har venner her jeg bor. Jeg har flyttet fra alle, igjen og igjen. Og så, innimellom, samles vi. Og det er veldig fint. 

Og det er også veldig fint at DE kommer hit, (tilogmed medbringende svenske matvarer) for selv løfter jeg jo ikke en finger. Kanskje litt skjerpings der.

Ja nei stryk den siste der

Først går det tregt. Ett møte hadde jeg på hele dagen, med noen som sørger for at offentlige bygg får den kunsten de fortjener. Det var et trivelig møte. Jeg klarte å ta meg ut av tåken for anledningen, akkurat det er jeg ganske bra på. 

I løpet av dette møtet ringte to kunsthaller, én venn, og jeg fikk en mail fra en kunsthall og to fra der jeg var på rehab. 

Det var jo ikke måte på i det hele tatt. Det plinget og ringte og mest vibrerte og notifikerte egentlig, siden jeg skrur av lyden på alt sånt før møter. 

Den ene kunsthallen lurte på hvordan noe skulle pakkes, vennen måtte jeg sende en sms, og den andre kunsthallen ville jeg skulle komme til Tromsø på torsdag omdetgårbra. Og så vil de at jeg skal gjøre et offentlig verk til et sted i Tromsø. Montering i midten av juni. Som betyr...at de vil at jeg skal gjøre ferdig et større offentlig verk i løpet av tre uker. Faktisk. Og når jeg ringer opp og svarer på mail, svarer de ikke. Jeg tenker at om de virkelig vil at jeg skal hive meg så til de grader rundt så må de faktisk ta litt tak på sin side også. I morgen er det jo arbeidernes frihetsdag, da jobber de ikke. 

Så jeg vet ikke noe mer enn at de vil jeg skal fly til Tromsø på torsdag, men da har jeg besøk av en venn fra Kiruna. Og penger vet jeg ingenting om. Og tre uker? Da må jeg ut av tåka, det er nå sikkert.  

Tåkelur

Alt er litt seigt og grått, samtidig som det egentlig går helt fint. Det er de der nye pillene mot hodepine, de med et essay med bivirkninger. Jeg er så trøtt. Og seig. Og grå. Og det gjør jo i seg selv ikke så mye, men det er vanskelig å få gjort noe inne i skodda. Det er helt fint her inne, men satan så lite effektivt. Jeg gjør ingenting. Jeg går på jobb men det skjer fint lite. For da må jeg jo reise meg og sånn. Tenke. Herrgud. Hjemme får jeg ingenting gjort, til tross for et drivhus som står klart og et brett med planter som trygler om å prikles. Jeg skulle hatt en personlig assistent. Nå hadde vedkommende kommet til nytte. 

Den store, store fordelen, er at jeg som er født søvnløs, sover. Jeg legger meg, og så går det maks en time, altså maks, kanskje oftere en halv, og så sover jeg. Og så sover jeg hele natta og klarer nesten ikke å stå opp neste morgen. Jeg tror kanskje ikke at jeg kommer til å fortsett med disse pillene, hodepine er egentlig å foretrekke fremfor et liv i Zombiestan, men det kommer til å bli vanskelig å gi fra seg den nyfunne sovingen. Altså, bivirkningene skal egentlig gi seg i løpet av noen uker eller måneder. Men da skal jeg øke dosen, siden hodepinen ikke helt er overbevist om at den er slått. Og da begynner vi på nytt.

 

Og hva skal jeg ellers skrive om? Naboen som har oppdaget at han har en sneksuter som ifølge manualen ikke tåler kaldere enn -15? At jeg fant en glemt pose kanelkaffe fra Mauritsius på atelierkjøkkenet og at den ikke er så verst? At mamma maler gangen og når man spør hvilken farge svarer hun "Future og Adventure!"? At den ene butikken på finsk side brant ned? Jeg gjør ingenting, så det blir ingenting å skrive om. Jeg er bare trøtt. Heldigvis har jeg ikke en arbeidsgiver som står og roper til meg fordi jeg ikke jobber ordentlig, for det gjør jeg ihvertfall ikke. Eller, det har jeg jo, men jeg er for trøtt til å høre ordenlig etter. 

 

Disse pillene er jo egentlig antidepressiva. Men da skal man ta mye høyere doser. Stakkars deprimerte, om dette hjelper vet jeg ikke om de får det med seg en gang. 

Ja. Det er alltid noen som har det verre. Det kan man jo...glede seg over.  

 

Ny uke, nye mesterverk!

Neida. Har ikke tenkt å lage noen mesterverk denne uken heller.  

 

I dag fikk jeg en sms av noen som har forsøkt å sende meg en mail via kontaktskjemaet på hjemmesiden min en stund. 

Det har vært litt stille derfra, og det er ikke så rart for det virker ikke. Og det vet man jo ikke, for om ikke den som forsøker å få kontakt med deg kjenner noen som kjenner deg og har telefonnummeret ditt, så har de jo ikke akkurat noen måte å fortelle deg at det ikke virker på. 

Nå har jeg fjernet skjemaet og lagt ut epostadressen min rett på internett, og på en måte er det aldri lurt, men samtidig så får jeg allerede så mye søppelpost, og det fanges opp av spamfilteret som jeg rødmende og med halvt bortvendt blikk sjekker og tømmer én gang i uka. Yuck. 

 

I helgen har jeg lært to nye ord av min sønn. Han vet ikke at det er nye ord, han tror han snakker standardmål. 

1: Selvbruningskiste. Det betyr solaruim. 

2: Fargebehandlig. Det betyr rasisme. 

 

I dag har samme språkbruker forestilling på teateret, vi har dugnad og kakebaking, så det er litt tett program. Det med dugnaden ble litt rart forresten. Da dugnadslistene ble lagt ut fikk jeg en melding på messenger fra en annen forelder, som jeg vet av men ikke kjenner, om vi kunne bytte, for de var borte mandagen, men kunne ta vår onsdag istedet, om vi tok deres mandag? Og det var jo ingen grunn til å være vrang på det, dugnad er dugnad. Men så ble onsdagsforestillingen flyttet til å bli skoleforestilling, og da var det ikke noen grunn til å ha dugnad på onsdag, så vi falt ut. Vi skulle levere en kake på mandag istedet. Og da fikk jeg en ny melding fra samme forelder: "ok, tar dere bare den?". Og da har vi jo allerede sagt ja. Og innstilt oss på dugnad på mandag istedet for onsdag. Så man kan jo ikke si nei. For utfallet er likt. Bare at nå tar vi liksom både var del (kake) og noen vi ikke kjenner sin del (dugnad). Det kan man jo heller ikke gjøre seg vrang for. Vi heier på ungene. Så vi tar bare den. Men litt rart ble det. Lizzm. Kanskje mer forventningen enn utfallet. Man får tenke på seg selv som hjelpsom, det liker man jo å være. 

 

 

 

 

Mest om gårsdagen

I dag er en litt grå og trøtt dag. I går var også tidvis en trøtt dag, men med mange høydepunkter. Jeg hadde for eksempel bursdag! Jeg har vel aldri vært en sånn som feirer, men jeg forventer likevel at familien husker den. Jeg mener, jeg vil ikke arrangere en fest. Men jeg vil være et litt sånn stille midtpunkt gjennom dagen, helt klart. Hehe. 

Jeg fikk bøker i presang av familien da jeg sto opp, og så dro the Twig på teateret for å øvertil mandagens forestilling, og the Stig dro på jobb. Jeg ruslet ned til byen, det var klesbyttedag, jeg fant et par fine/brukelig ting, men ettersom folk leverer inn klær hele dagen endte jeg med å gå på kafé for å vente på at flere klær skulle legges ut. Og for å drikke kaffe for å se om jeg kanskje kunne være litt mindre trøtt. Og jeg hadde jo bursdag. Så jeg startet med sjokoladekake og kaffe. Satt lenge med den. Og SÅ kjøpte jeg et horn og det er liksom toppen av dekadense for meg, å kjøpe to ting på kafé. Herregud, liksom. 

Jeg var en tur innom en butikk der jeg har gavekort, men fant liksom ikke noe. Eller, jeg fant en masse, men jeg er så vant til å si til meg selv at ærlig talt, trenger du den der, at det er litt vanskelig å frydshoppe. 

Søstra til mannen jobber der og vi snakket en stund om en helt fantastisk vannmugge som jeg liksom bare så for meg ville forandre livet mitt fullstendig, men trenger jeg egentlig en vannmugge? Vi har arvet to og kjøpt én. (før arv). Endte opp med like fullt gavekort og forlot butikken litt udefinert misfornøyd. Gikk tilbake til klesbyttedagen, fant jumper og skjørt og kjole med peterpan-krage og turbukse og svart kordfløyelsbluse og en lang slags innekåpe, sånn dramatisk flagrende svart, som omfavner min indre kulturtante og som jeg kanskje ikke kommer til å gå med på kulturtantevis. Men den er morsom og ærlig talt hadde jeg mest tenkt å sy den om til noe jeg kan ha under kofta. Men før jeg syr den om skal jeg gå rundt å være dramatisk en stund. 

På vei hjem tenkte jeg at nei faen, jeg skal ha pene ting, snudde, gikk tilbake til stedet jeg har gavekort på, kjøpte silkeskjerf og hårkliper og en fløyelspung og bare luksus og unødvendigheter. Silkebånd! Jess.

Seier. 

 

Vel hjemme ville jeg egentlig sove, men kom på at jeg skulle jo lage bursdagsmiddag til the Stig. Han hadde nemlig bursdag på tirsdag, og hadde ønsket seg hval, men det ble det av forskjellige grunner ikke tid til før i går. Etter middag ville jeg også sove, men da hadde jeg et arrangement, jeg skulle snakke sammen med to andre om kunst, samling, sopp og sjølaksefiske for et lite men interessert publikum, så da måtte jeg traske ned til byen igjen, eller måtte, jeg hadde gledet meg til dette altså, og det ble bra. Fikk snakket med en del kolleger om diverse etterpå, de var her i anlendning arrangement, så det var bra. En del av de andre gikk ut for å spise etterpå men jeg gikk hjem for å se på star wars og spise potetgull sammen med familien. Pri ett.

Midt i starwars kom søstra til mannen, hun som jobber på den butikken, og hun hadde med vannmugga jeg hadde sett på. Ikke fordi jeg hadde sett på den, men fordi hun allerede hadde kjøpt den til meg da jeg kom innom butikken første gang. Hoho. 

 

En super fødselsdag med andre ord, der jeg fikk gjøre alt jeg likte best: være sammen med familien, være alene, og jobbe. Og få presanger. Da jeg gikk og la meg lå jeg pg tenkte på vannkanna og den fine fløyelspungen helt til jeg sovna. 

 

I dag er en mer gråtrøtt dag, men ingen kan ha fødselsdag hver dag.  

Reisebrev fra kjelleren

Jeg sitter i kjelleren og fryser. Sønnen den enbårne ble fyllt av skuffelse da han kom hjem og jeg jobbet hjemme, han hadde gledet seg til å være alene. Og er det en følelse jeg forstår, så er det den. Selv om det ikke er superhyggelig å blir møtt med et Åh nei av den hjemkomne. 

Og så kom det en kompis, og da ble vi enige om at jeg kunne jobbe i kjelleren. Her er ingen varme etter at vi skrudde av sentralfyren rekordtidlig, i april. Ikke i juni. Jeg er ikke fyllt av trivsel.

Og så innser jeg etter en stund at de har jo gått opp på loftet, så hvorfor skulle jeg sitte i kjelleren?

De skal bare være her til teaterskolen starter, da får jeg oppføre meg vanlig i mitt eget hus igjen. Jeg kommer til å sørge for at de er ute av huset i god tid.

 

Jeg har fått en ny, muligens bedre, idé til skulpturkonkurranse i park i hovedstad. I dag fikk jeg derimot også vite at det forventes at man dekker reise til presentasjon selv. Det inngår i konkurransehonoraret.  Regner med dere har lagt opp til storskjem, svarte jeg, for et konkurransehonorar er stort sett ment til å dekke frikjøp av tid til å jobbe med konkurransen. Materialer til modell. Og kanskje hvis man må ha hjelp tilå lage en strålende digital modell? Der stiller man altså likt som deltager, alle. Men hvis de(n) deltagerne som ikke bor i Oslo, (halvparten, men de andre i tog-avstand) må bruke en femtedel, en fjerdedel, kanskje en tredjedel av konkurransehonoraret sitt på oppmøte, så blir konkurransen skjev. For man kan ikke bruke de samme pengene på frikjøp av tid som man bruker på å møte opp. 

Andre konkurranser jeg har deltatt i har dekt ikke bare reise til presentasjon, men også bare for å reise å se på stedet der skulpturen skal inn. Jeg tenker at når premien er en halv million og produksjonsbudsjettet er en million, og det er to vinnere som får dette, så har man råd til reise. 

De skylder på budsjettet. Det er jo bare det at alle skjønner at de har laget budsjettet.  

 

I dag har det snødd. Det er helt vanlig i april. derimot er det en forskrekkelse når det har blitt bart. Hva, skulle vi ikke få sånn vår som de har andre steder i landet likevel?

Det blir noen kaldere dager, men jeg funderer fortsatt på å sette varme ut i drivhuset og starte sesongen der. 

 

 

Fremover inn i uka

Her sitter jeg og er mandagstrøtt men tirsdag er det. Jeg jobbet hjemmefra i går, man blir en slags langtidsdøgnvill av det.

Om mindre enn to måneder skal jeg levere et konkurranseforslag, jeg har fortsatt ingen klarhet i om jeg kan få de oransje gummiskovlene som ligger og slenger utenfor gruva, som er den eneste idéen jeg har kommet på til skulptut, eller om jeg må begynne helt på nytt. Jeg var oppe og tok nye bilder av skovlene på søndag (også en arbeidsdag), men vet ikke helt om jeg orker å begynne å knø med det hele i et fotoredigeringsprogram når det er usikkert pm det løser seg. På den annen side, om jeg får dem, er det jo greit å være i gang. 

Jeg er ganske god å lage kunst. Jeg er på den annen side veldig dårlig på å skisse kunst. det er frodi alt jeg gjør er improvisasjoner på stedet, jeg jobber ikke med skisser. Når du deltar i konkurranser er det skissene som gjelds, så her ligger jeg alltid litt etter. Det er greit. Jeg får 50.000 for å levere skisser, noe skal jeg da få til. 

Jeg synes jeg har en ganske god idé, men den vil jo forandre seg når jeg begynner å jobbe. Som jeg sannsynligvis ikke kommer til å gjøre, fordi, hvem vil velge tre halvt nedgravde gummiskovler når man kan få et verk i mer tradisjonell stil? En lysende ball i betong? Eller hva nå de andre finner på. 

I dag har the Stig bursdag. Vi hadde gjemt gaver under senga. Alt spiselig, eller drikkelig, for han får fnatt av mer ting. Men jeg kjenner at jeg har lyst å gi ham noe, noe varig, hele tiden, hver dag, for han er jo så finn. Jaja. Han fikk salmiakki og cremant. Og sitrusmarmelade.

Nå skal jeg ha en alvorlig prat med kalenderen min om hva jeg skal bruke fremtiden på.

Helg i vårregn og vårsol

Det er nittende april og det er så fint vær at man ikke har råd å være inne. Det er som tidlig i juni. Nittende april. Mesta kjører rundt og soper inn grus og strøsand, folk bytter til sommerdekk. Jeg funderer på å sette inn en varmeovn i drivhuset, mot nattefrosten bare, så kan jeg begynne å så. Tenk det. Vi oppfører oss som vi skulle vært langt inne i juni.

Vi snakker med naboene om den gamle ora ved postkassestativet, den var lenge den høyeste i en klynge på fem, men nå står den ensom rank, de andre for med vinterstormene. Denne har en sprekk langt oppover stammen, og døde greiener hele veien opp, men også gåsunger og liv. Den virker utrygg og vi har snakket lenge om å ta den. Nå gjør vi det. Vi klatrer opp og fester et tau høyt oppe, og alle har motorsagene sine på hytta, så vi må sage med sag, det tar ikke hundre år, og så drar vi den mot oss og får den ned på veien og verken på postkassestativ eller lyktestolper. Den tredje naboen, som også har motorsaga si på hytta, har en slags minimotorsag, motorsagenes lommekniv, og hjelper oss i kutte opp stammen. Vi drar stokkene opp til ved. 

Enda kan vi ikke gå inn, det er så fint vær, vi finner på små ting som må gjøres. Jeg vasker drivhuset etter å ha tatt av vintertaket, mannnen spyler oppkjørselen. 

Etter middag kjører vi til Hesseng og kjøper softis, et vårrituale, og jeg forteller om den gangen pappa kom kjørende hjem fra byen en vårdag (vi bodde på Hesseng) med tre softis i henderne, den gangen var ikke softis i beger oppfunnet enda. Jendor kunne ikke huske at jeg hadde fortalt den historien før enda jeg forteller den jo hvert år. 

 

Fredagen var jeg ambulerende vevlærer og var hjemme hos en bekjent og oppfrisket vevkunnskapen, og mens jeg var der fikk jeg en melding fra en annen bekjent, som var med på Nytt på Nytt den kvelden, og jeg var en av vitsene. Eller i en av vitsene. Poenget ble på en måte at programlederen ikke visste hvem jeg var. Det var veldig gøy, tror sannelig karrieren min peaket der.  Jeg sa ingenting til the Twig og the Stig, men insisterte på at vi skulle se Nytt på Nytt og ikke siste del av Nuggets uten nåde, og da de kom til punktet der jeg ble nevnt, ble det litt oppstyr i sofaen, men ettersom jeg visste det fra før ble det liksom mindre oppstyr enn det kunne vært, og jeg innser at jeg liksom ikke spilte min rolle helt ut der. Jaja. Gøy var det. 

 

Nå sitter de to andre i sofaen igjen og ser the Pink Panther 2, ikke helt min greie, men jeg skulle ringe en venn som ligger på sykehus, etter avtale (at jeg skulle ringe da, men innleggelsen var forsåvidt etter avtale også) så jeg er unnskyldt. Venn på Sykehus tok ikke telefonen men jeg fikk nettopp et melding om at hun ringer snart. 

Ute skinner solen.  

Juhu

Ja, denne dagen da? I går hadde jeg et kjapt&artig kuratorbesøk, det kom tre stk, vi sto sammen og pekte på ting i en halvtime og det er faktisk morsommere enn å skulle dra en presentasjon.

I dag har jeg bestilt og avbestilt flybilletter, tenkt og planlagt litt, men den store garasjen utfor vinudet mitt skal males og pusses opp og handtverkerne hører på radio kjempehøyt, og det må de jo få lov til, men jeg er sånn rigget at jeg ikke kan ha radio og musikk som bakgrunnsstøy, det blir alltid forgrunnsstøy, så jeg skal gå hjem. Så slipper jeg hører flere norske faviritter og absolute 90s. 

Og der hjemme skal jeg plukke bly ut fra utrebedet. Noen må jo gjøre det også. Særlig når man har en sønn med luftgevær.  

Her holdt jeg på å lage en overskrift med ordet "bærekraft", men det er nok det kjedeligste ordet jeg vet.

Himmel og hav så trøtt. I går la jeg meg klokken åtte. Da hadde jeg begynt med Treg og Utydelig Tale, som listet opp i bivirkningene. Men det var fordi jeg var så trøtt. Det er kjekt med mindre vondt i hodet, og det er også kjekt å ha roen til å gjøre diverse regnskap, men det er ikke holdbart i lengden. I dag får jeg besøk av to kuratorer, og det er etter klokken Har Gått Hjem pga Trøtt, så vi får se hvordan det går. Det er mulig jeg må forklare. (Kjuuureiters. De skal se på kunst, ikke sjekke hvordan det går meg i livet. For mine svenske lesere).

Jeg tenkte på det der "så trøtt at man ikke ser smøret på veggen". Mormor brukte å si det. Og mamma. Og så jeg. Men jeg har ikke hørt det hos noen andre. Men, tenkte jeg, det må da finnes en gruppe på facebook for ord og uttrykk? Javisst gjorde det det. Såklart. Hva er facebook ellers til. 

Er det noen som kjenner til dette uttrykket, og skjønner det med smør, spør jeg friskt, i gruppen. Med troen på menneskeheten.

Svarene renner inn! Folk skriver: Så trøtt som en dupp! Å være så trøtt at man ikke ser skogen for bare trær! (eh) Så trøtt at man ikke ser land! Trøtt som et bybud! En mann, såklart, kommenterer: "Det kom vel på 30 tallet, lite arbeid og inntekt! ",hadde ikke til salt i grauten" ! Men så kom50-60 tallet med industri ,"stort skal det være om halve ræva heng utom" !" 

Takk for den helt irrelevante tokningen og fantasifulle tegnsettingen. Noen kommenterer da: "Stor ska de vær om så ræva e bær"

 

Sukk. Folk. Prate skal de.

Men to nordnorske damer har svart at de kjenner uttrykket fra sin barndom. Så selv om jeg ikke er noe nærmere å skjønne det med smør, så vet jeg i alle fall at mormor ikke hadde funnet på dette selv, og at det kanskje hører mer til i Nordnorge enn andre steder.  

 

Jeg har forsøkt å innrede min nye skuffeseksjon på hjul. Det er åpenbart at jeg ikke trenger den. Nå. Nå trenger jeg den ikke, men hvem vet om den kanskje ikke blir superpraktisk i fremtiden? Og sånn folkens, samler man på seg en masse ræl som ens barn må ta ansvaret for en gang langt der framme, og kanskje ikke klarer å kaste selv engang. Hilsen skrotnisse, barn av avdød skrotnisse, og, som det ser ut, forelder til skrotnisse. 

Jaja. Den er fin!

Jeg har lagt merke til at når jeg er ute og samler skrot, både ute i friluft og på industriområder, men særlig her inne på det gamle sykehuset, så tar jeg aldri ALT om jeg finner noe bra. Jeg lar en del være igjen. Jeg vet ikke helt hva slags beskjedenhet det liksom skal være. Se så høflig jeg er, jeg tar ikke alt søppelet. Eller om det faktisk er bygget inn i min finnmarkske sjel at populasjonen må få en anledning til å forøke seg. Man tar ikke alle bærene, all fisken, all myrullen, eller eh alle de gamle gummirestene fra skraphaugene oppe ved gruva. Så nå kan isoporkassene i kjelleren få lov å formere seg ufortyrret i sitt eget habitat, jeg lot endel være igjen.

 

Begge øynene åpne, samtidig, gjennom hele dagen

Levert selvangivelse, levert prosjektraport, og sendt våpen og våpendeler med posten til mottaker. Juhu! 

Jeg har tilogmed begynt med et nytt prosjekt på verkstedet! Juhu igjen! Herregud for en usannsynlig fremdrift!

Samtidig er jeg så trøtt at jeg ikke ser smøret på veggen. De der hodepillene mot sengevæting hos barn som forårsaker selvmordstanker og sløv og utydelig tale? De gjør meg jo så vanvittig trøtt. Jeg klarer liksom ikke sitte helt oppreist. Og likevel, selvangivelse, rapportregnskap, verksted, og å trenge gjennom politiets Computer Says No? Jeg tror det har en sammenheng faktisk. Jeg har jo en sånn hjerne som gjerne springer videre fra det jeg holder på med. Hva om vi gjør ti ting til, nå? På en gang? NEI, sier jeg, men det er jo ingen som hører på meg. Jeg tror den hjernen er litt bedøvd. Av trøtthet. Så jeg får gjort regnskaper og rapporter, og jeg klarer å stå på verkstedet uten å gå derifra. Så det er jo liksom bra. Samtidig ikke helt behagelig. Jeg skulle gjerne vært litt kvikkere i kroppen. Hodet kan jo bare ha det så godt, det funker, dette.

Bare eeeeen skuffeseksjon på hjul til!

Nå sitter jeg egentlig bare og venter på å gå hjem. Eller kjøre hjem. Gå hjem kan jeg jo bare gjøre når jeg vil. Kjøre betyr ukjent venting på tilkårede. Har ikke bestemt meg helt. 

I dag har jeg for første gang i mitt liv levert en selvangivelse (DET HETER SKATTEMELDING) uten å ringe min mor. Alle tall stemte med alle tall, årsregnskap og skattemelding var vel forlikte, jeg husket å gå gjennom bankkontoen for første kvartal en gang ekstra for å sjekke om noen av de fakturaene som ble sendt i 2024 kom inn i 2025, og ikke mer frykt og beven med det, så trykte jeg på send inn. 

Ikke at jeg begynte i dag da. Det er noen uker siden. Men aldri har det vel gått så greit før. Jeg husker 2025 som et år uten aktivitet, men jeg har tross alt solgt noen verk og stilt opp her og der. Mye mindre enn vanlig, men ikke så aktivitetsløst som jeg husket det.  Mer lavtlønnet enn på mange år da. Men ikke fattig.

Ikke fattig ikke. 

Computer Says No to sale of guns ser også ut til å ha kommet et steg videre (tør jo aldri si ORDNET SEG) og jeg har fått en mail fra politiet som sier jeg kan prøve en gang til. Som betyr at onkel må prøve en gang til, men denne gangen uten at dansker skal kjøre inn og ut av garasjen, så det kanskje ikke er så komplisert. Hvem vet? Den som lever får se!

Hadde selvfølgelig litt trøbbel med printeren, for den ene blekkpatronen virker ikke. De er jo faktisk små elektriske komponenter (og skal kastes i elsøpla, husk det) og noe ville ikke med noe. Det er så irriterende, for de koster jo et par hundre pr stk, men hvordan klager man på en blekkpatron fra åpnet eske? Man må både huske hvor og når den er kjøpt og finne kvittering. 

Og så vil ikke printeren skrive ut i sorthvitt, for det er ikke mer magenta igjen. SUKK.

 

Jeg er jo en slags skrotnisse, og her jobber jeg på et gammelt bygg fullt av skrot. Særlig endel møbler har det vært vanskelig å gå forbi, jeg har jo et atelier som skal fylles. Til randen, har jeg nok tenkt, for nå er det for mye her, men det er jo så mye bra! 

Nå begynner det å tømmes. På huset. Det er jo liksom ikke en fornybar ressurs, om dere skjønner. Og noen har jobben med å tømme og kaste. I dag var jeg rundt og forsøkte å finne en trådkurv, men fant i stedet noen tynne permer (hurra! Perfekt til årsregnskap!) og en fantastisk liten skuffeseksjon på hjul med små, små rom som noen har brukt i en eller annen medisinsk sammenheng. Egentlig perfekt for en som tegner med pastellkritt! Bare, at den som tegner liker å ha kritt og fettstifter i vinduskarmen. I en egen plastinnsats til en helt annen skuffeseksjon ingen vet hvor er, men som passer perfekt i vinduskarmen. Ikke i en skuffeseksjon der man må åpne skuffer hele tiden. Lot jeg den stå? Nei, jeg trillet den inn på ateliéret. Det gjorde jeg. Nå står den her.

Begynner å blir fullt her. Det gjør jo det. 

Det blir det når man prøver å tømme et helt sykehus inn i ett rom inne i samme sykehus.

Først: en oppklaring:

 

 

 

https://digitaltmuseum.no/011012837992/pasvikdalforet-statsskoger-lappegnag-i-ovre-pasvik/media?slide=0 

Dette er altså et lappegnag, og bildet tilhører HIT. Man tok ut bark for å bruke i maten, ikke fordi det var så skrekkelig lite mat, det var helt vanlig. Det er en veldig bra tekst under bildet i HIT-linken. 

Den nåværende danske, forhenværende våpenhandler, kom på tilkalling i går, han ringte og lurte på om vi kanskje kunne ta det NU?, og jeg ringte/gikk ned til onkel igjen, som sa bare gå inn, jeg er ikke hjemme, du har jo fått nøkkel. Så jeg kom meg avgårde ned til Haganes igjen for å låse oss inn, og da jeg nærmet meg onkel sitt hus så jeg at min danske venn dreiv og kjørte inn og ut av garasjen til onkel? Nei? Var det det han gjorde, ser jeg feil? Og da jeg kom nærmere så jeg at det var da vittelerlig det han gjorde, men hvorfor? Er det vanlig i Danmark å parkere i garasjene til folk når man komme på besøk? Repetativt? Er det fordi han er så jovial og hyggelig? Ånei, måtte jeg forklare hvordan vi gjør det i Norge? 

Da jeg kom fram kom han ryggende ut igjen, og onkel, som ikke skulle være hjemme, var hjemme, og i garasjen, og dansken kommer smilende ut av bilen sin. Det viser seg at han kjører AKKURAT sånn bil som onkel har tenkt på å kjøpe seg. Det var jo perfekt anledning for onkel å finne ut om den passet i garasjen. Det gjorde den, både om man kom fra havnesida og om man kom fra bysiden. På tvers og på langs og alle måter.

Vel inne og  med rifla nok en gang låst ut av våpenskapet, gjør dansken bare sånn smett-tjopp så er sluttstykket løst. IKKE SETT DET INN IGJEN roper jeg, (for jeg ble en gang innelåst igjen av min bestefar bak en dør som hadde vært i vranglås hele dagen, men som han fikk opp på første forsøk (men ikke andre, tredje, fjerde-tohundrede)) og det viser seg at det som ser ut som en liten skrue, er hengselen til en hendel som er felt inn langs mekanismen, dermed usynlig. Men den HAR en liten knast øverst som man kan dra i, og da kommer sluttstykket ut. Vi ble liksom litt flaue, min onkel og jeg, men the Danish Guy sa et dette var overhodet ikke intuitivt og hadde ikke rifla vært i så god stand og sluttstykket kilt seg, så hadde han ikke hatt noen plan b. Så han var ganske lettet. Og vi.

Nå venter jeg på svar fra politiet på mitt Computer Says No-problem. For da kan jeg sende dette eventyret fra meg. 

I dag har jeg for første gang på jeg vet ikke hvor lenge vært litt på verksted-verkstedet, og ikke tegnesalen. Jeg tror løsningen kan være å jobbe med det jeg har lyst til, og ikke det jeg synes jeg burde jobbe med. Får se hvor lenge det holder seg. 

Det er vafler i kantina, bárdi har fødselsdag i morgen, alt er bare velstand i grunnen.

Mye mer fengende overskrift

Mitt forrige innlegg er mitt minst leste innlegg noen sinne. Nesten ingen mennesker har klikket seg inn på bloggen, eller innlegget, etter at det kom opp. Det er åpenbart et helt avskrekkende innlegg. Avskyelig.

I dag har jeg tilbrakt dagen i kjelleren til min onkel, vi forsøker å få solgt den der satans mauseren. For det første virker ikke varslingssystemet i det digitale våpenregisteret som det skal, så man må drive å kontakte hverandre for å logge inn og ut, selgeren må be om kjøpstillatelsen til kjøperen osv, for det andre stemmer ikke våpenkortet på rifla sånn at kjøpstillatelsen ikke blir gyldig satt opp mot salgsforslaget, og for det tredje får vi ikke ut sluttstykket. Heldigvis har politiet sitt våpenkontor åpent torsdager, så jeg fikk ringt dem, men de ville heller ha mail om våpenkort og salgsproblemer, og youtube er fullt av filmer der folk enten får ut sluttstykket med bare et lite smett, eller der de ender med å hive rifla i søpla.  

Man må ha ut sluttstykket for å sende våpenet i posten. Det skal sendes separat.  

Jeg endte med å gå hjem, for så å få innskytelsen å ringe den forhenværende danske våpenforhandleren som jeg kjenner. Han er forsatt dansk da, men han selger ikke lengre våpen. Om noen jeg har lett tilgjengelig skal få det ut så må det vel være ham. Bank i bord, vegger og staur. Og stokk. Skal møte ham senere hos onkel. 

Hva om dette bare hadde løst seg? Hadde ikke det vært herlig? Pakke, sende, ferdig. 

 

Og så burde jeg jo gått på jobb, ikke hjem, det ble jo helt feil vei. Heldigvis er det noen andre som jobber, en av de andre deltagerne i konkurransen jeg er med i har sendt inn en hel masse spørsmål som jeg ikke hadde tenkt på en gang. Bra. Jeg har jo ikke tenkt å vinne, bare få deltagerpremien, så jeg har liksom ikke tenkt på prosjektet som reelt- men det må man jo for å lage et forslag. Jeg bør vel i grunn og bunn begynne å legge litt mer energi i det prosjektet, men jeg venter på svar fra gruveselskapet om jeg kan få noen skovler de har liggende i det jeg tror er en samling søppel.  

Det er vanskelig å ta seg sammen med så mange løse tråder flagrende overalt.

How to move on, liksom. Når man soon må move back. Kanskje. Og venter på mail. Og sånn.  

 

 

Identitetsoppdatering

Åkei, husker dere at jeg fikk panikk og fnatt i kombinasjon da jeg fant ut at chatgpt omtalte bloggen min som en sykdomsblogg? Jeg har spurt igjen. Det har jo gått litt tid. Jeg har vært mindre syk, jeg har skrevet om andre ting, hanskje shætgepete bare analyserte siste side? Knskje det ikke er en sykdomsblogg?

Nei, kanskje det rett og slett er en STRIKKEBLOGG? 

Bloggen Lappegnag er en norsk blogg som hovedsakelig handler om strikking, håndarbeid og kreativt arbeid med garn. Navnet spiller litt humoristisk på “lapp” (som i lapper/strikkede biter) og “gnag” (noe som irriterer eller opptar deg), altså en slags lidenskap for små strikkeprosjekter.

Typisk innhold på bloggen inkluderer:

• Strikkeoppskrifter (ofte egne design)
• Prosjektoppdateringer og ferdige plagg
• Garnanmeldelser og tips
• Refleksjoner rundt håndarbeid og kreativitet
• Noen personlige innslag fra hverdagen

Den er spesielt populær blant folk som liker moderne, ofte litt minimalistisk strikkedesign og som vil følge en mer personlig strikkereise.

Vil du at jeg skal forklare stilen på oppskriftene der (f.eks. om de er nybegynnervennlige)?

Se der ja! Jeg måtte be om en link til bloggen, tenkte kanskje noen hadde valgt samme navn. For et sammentreff liksom. Det var en link til min blogg. Strikkebloggen min. Et lappegnag er forøvrig et merke i et tre, ofte funnet i samiske områder, der noen har tatt ut bark hele veien inn til stammen.  

Følge en mer personlig strikkereise. Der har vi dere. 

Der har vi meg. 

Gjenoppstått og ikke død

Vi dro på hytta, vi fisket krabber, vi hadde et uhell med en fryseboks som gjorde at store deler av fangsten gikk tapt, vi skjøt på blink, vi hugget ved, vi bakte ingenting, jeg sydde litt, vi leste litt, ingen større hendelser å melde om sånn her når påsken er over.

Nå skal det jobbes igjen, og til å hjelpe meg i den prosessen har jeg fått noen nye forebyggende medisiner mot hodepine. Listen over vanlige bivirkninger (1 av 10 eller fler) er lang som et essay på videregående, og inkluderer selvmordstanker, som jeg tenker at det skal jeg vel klare, treg og uklar tale, som jo er litt nedtur, og vektoppgang, og der går altså grensa. Vektoppgang? Det blir ikke aktuelt! Selvmord og ralling er en ting, men å bli ENDA tjukkere? Et sted går grensen. Død, ok, men ikke tjukk. Ere. 

Når jeg finleste pakningsvedlegget en gang til sto ikke selvmordstanker blant vanlige bivirkninger, men i et eget lite essay. Så vanligheten kan diskuteres men ikke muligheten. Jeg har imidlertid ikke merket noe til det. Eller noe annet. For jeg tar så bitteliten dose. Derimot har jeg vært litt zombieaktig, men ærlig talt, påsken i en døs, er ikke det litt deilig? 

Nå er arbeidsdagen i gang og døs er borte, heldigvis. Arbeidslysten har imidlertid ikke innfunnet seg men sånn er det vel for de fleste. Dessverre for meg består arbeidsdagen min i å finne på arbeidsoppgaver til meg selv, og den er litt ugrei når man er arbeidsvegrer. 

Jeg må ta meg sammen. Jeg har glemt hvordan man gjør det. 

Og sånn har vel mange det når de starter opp igjen.  

Men vondt i hodet, det har jeg ikke.  

Påskerapport, kort

Påsken har startet. Vi holder skoleferien hellig og tar fri når barnet har fri. Man skal ta imot de gaver livet gir. 

Vi har satt en krabbeteine, jeg har sydd videre på kofta og har to remser på holbien, og armene, de fryktede armene, igjen. Aldri stresset så lite med ei kofte før. Sønnen har funnet luftgeværet eid av de to generasjoner før ham og gått i full hillbillymodus. Han treffer stort sett blink. Men det har vært litt et eventyr å få geværet til å funke, og vi er ikke helt i mål. 

 

Nå vet vi ikke helt om vi skal dra ut på hytta sånn at skytebanen kan utvides noe og blomsterbedet mitt ikke blir heeelt fullt av blykuler (for sent egentlig), bake scones, sy kofte, eller bygge kulebane,  så det er vel en bra påskeferieting og helt som det skal være. Jeg innser at jeg har glemt å ta opp påskepynten, som er alle eggene vi har malt opp igjennom årene. Vi kan også male nye. Sysselløse skal vi ikke være. 

ånei hjelpe meg

Så fløy den uka avgårde. Tirsdag ble fraken omsider hentet, hele onsdagen gikk med til et styremøte i fagforeningen, i går var jeg hjemme og sydde hele dagen men deltok i en demokratifemmende prosess på ettermiddagen, i dag er det fredag, jeg har et møte på kontoret klokken tolv og så begynner påskeferien. Som jeg har lengtet. 

Jeg vil jo ikke si at jeg jobber meg ihjel for tiden. (se: hjemme og sydde hele torsdagen.) Jeg har gjennomlevd adskillig mer energikrevende perioder. Det er mer det at jeg er så snefnuggelig lettstresset for tiden. Åh, nei, en mail med referat fra styremøtet. Så ubehagelig. Å nei, jeg har fått et bud på rifla, snart må jeg forholde meg til papirarbeidet med salget. Å nei, en mail fra den konkurransen jeg har sagt ja til å være med på, med absolutt ingen svar på det jeg har spurt om, jeg må sende ny mail, så fælt. 

Hva er nå dette for noe. Jeg er en voksen person med både erfaring og verktøy, ikke en tiåring som må late som hun er voksen men ikke helt vet hvordan. Jeg føler meg ikke som den tiåringen altså. Jeg bare tror en sånn tiåring ville følt på samme stressnivå i møte med samme oppgaver. Jeg føler for påskeferie. 

Og å skjerpe meg litt kanskje. 

 

 

And repeat

Nå kan alle få lov å gjette på om den frakten som har vært avtalt hentet 23. mars i over et halvt år ble hentet 23. mars. For det ble den ikke. 

Neste avtale var da at den skule hentes 8.30 i morrest, og det ble litt stress, for det er skidag og man må få avgårde barn med riktige ski, solbriller og pølsetermos, oppmøte klokken ni, men vi er da to foreldrepersonligheter, så der var jeg i full framdrift på småføtterne, ett kvarter fra gamlesykehuset der jeg har studio, da de ringte og sa at de kommer klokken ti.  

 

Det er om åtte minutter og jeg har håp om å få avgårde frakten.  

 

I mellomtiden har jeg hatt et forholdsvis konstruktivt møte om noe helt annet, på skjerm, så formålsløs satt jeg ikke, men SUKK. Frakt. ALLTID. 

Alle mine bekymringer

I dag skal den der frakten som har stått her i et år hentes. Men når? Se det er det ingen som vet. Jeg vil ha orden og struktur.

Jeg har lagt ut mauseren på nytt på FINN, med riktige opplysninger denne gangen, jeg klarer ikke beskrive hvor bekymret det gjør meg å skulle selge et våpen til en annen kant av landet og skjemaer og folk og politiet og auksjonsregler og hva om jeg gjør noe FEIL. 

Min største frykt. Hva om jeg gjør noe feil. 

Fikk inkassovarsel på en regning av huseier nå, det gjaldt en regning som hadde betalingsfrist samme dag som den ble sendt ut. I tillegg er husleien igjen,  jeg vet ikke hvilken for gang på rad, konsumprisindeksregulert, denne gangen med krav om etterbetaling for et par måneder. Og det er ikke lov med KPI-ing uten å varsle det en måned i forveien, og det er heller ikke lov å KPI-e noen om det ikke står i kontrakten at man kan det, og det har vi ikke i kontrakten. Det er altså en ulovlig økning. For ørtende gang. Jeg er likevel mer opprørt over å ha fått inkassovarsel selv, hvor uriktig det enn er,  enn alt det huseier gjør FEIL, og som jeg bare godtar. 

Jeg er full av uro for framtiden. Tenk om folk blir sure på meg. Litt uvisst av hvilken grunn. Men tenk.

 

 

Alle mine tvillingnåler

Jeg syr kofte. En kopi at tante Sofie sin. (Hun het det på ordentlig.) (Men på ordentlig er hun ikke min tante, men mamma sin.) Og jeg syr jo vanligvis kofter med veldig enkel pynt, synes det er penest, men tante sin hadde ordentlige Matta-Varjat -speil. (obs ikke speil som i glassperler og eh kråkesølv, vi er ikke indianere heller, men som i kledepynten på ryggen). Med taggekant. Som tante hadde klipt til med saks, men det orket jeg ærlig talt ikke, så jeg har klipt kjapp-kjapp med taggesaks. Og pynten skal da sys med tvillingnål. Det hadde jeg liggende. Man er da same. To stk. Eller to par da. Men da må man ha to trådsneller i samme farge. Det hadde jeg ikke. Oppdaget jeg kvart på tre en lørdag. i en by der alt stenger tre. Men jeg har en svigerinne som jobber på husfliden, så hun tok med seg to rødfarger hjem fra jobb, som jeg da fikk på døra. Hurra! Syhelg! 

To timer senere hadde jeg knekt begge tvillingnålene. 

Kanskje ikke to timer engang. 

De er jo så tynne. Og når man syr speilene, og de er brettet ut på baksiden av ryggen, får man jo fort fem lag stoff som de der tynne tvillingnålene skal igjennom, og da drar liksom stoffet i dem og de treffer platen istedetfor hullet over undertråden. 

Takk til alle som har hengt med så langt. Jeg har egentlig sydd ferdig ryggen, men jeg har også forsøkt å legge ut kofta, siden jeg er mer av en liten tjukkas nå en da jeg fikk mønsteret, og det er jo ikke så lett, jeg forsøkte å regne på hvor mye sømningsmonn den forrige hadde, hvor stor jeg vil den skal bli, hva det nye sømningsmonnet skal være, og eh, jeg har bommet litt. Dette blir en stor kofte. Eller ryggen er stor, siden det er den eneste delen jeg er ferdig med, men jeg kan ikke ta det inn i sidestykkene, for der har jeg jo armhullene, og om jeg tar inn dem får jeg jo ikke armene ut. Må ha armer. 

Så det får jeg forsøke å finne ut av. Takk for meg. Takk for at dere hang med. 

Alle mine våpen

Når jeg nå bare har fått sogt denne helvettes mauseren er jeg egentlig ferdig med våpensalget. Da beholder jeg to våpen, har solgt en hagle, kondemntert én, gitt bort winchesteren og en hagle til, solgt en innad i familien til barnebarnet til opprinnelig eier aaaav...var det en rifle det da? og så er det denne mauseren som viser seg å ikke være en ordinær heimevernsrifle likevel. 

Jeg får litt makk av at denne rifla viser seg å være et samlerobjekt, jeg ble for eksempel veldig glad da jeg innså at det bare var å kondemnere pumphagla. Lettest i verden. 

Selge uten å bli lurt? Vanskeligere. 

Jeg fikk et råd i meldingsboksen på finn om å trekke annonsen og legge den ut som auksjon istedet. Det er nok et godt råd. Samtidig holder jeg litt igjen fordi jeg egentlig vil selge den lokalt. Jeg har en lokalt som gjerne tar den. For 2000. Og vet at den er verdt mer. Så sannelig om jeg vet. Blæh. Jeg prøver altså å komme i kontakt med de lokale våpensamlerne men vet ikke helt hvordan. 

Mamma fikk helt angst av at jeg hadde tenkt å bare gi opp og selge den for 2000. Mamma har økonomisk sans. Hun blir også helt svett av at jeg har tenkt å bare gå for skissehonoraret i den konkurransen jeg er med i, når premien er en halv million. Jeg skjønner henne. Samtidig vet jeg jo hvordan disse konkurransene fungerer og skjønner bedre enn henne at det egenlig ikke er to åttendedels sjanse til å vinne (to vinnere, åtte deltagere) og innser dermed hvor det er lurt å legge energien. 

Nå er spørsmålet om det er lurt å legge energien på en våpenauksjon på nett. 

 

I hele går var jeg helt fastlåst i alle konsekvensene av alt jeg holdt på med og fikk ikke i gang hodet på noe. Null jobb. Bare sosing og vandring på atelier-rommene og en vag bekymring over å ha gjort noe galt. Det kan bli sånn innimellom.  

I dag har jeg lest og svart på mail og lest styredokumenter og -instrukser. Jeg vet også at det er noe mer datamaskinrelatert jeg må gjøre/lese men hva var det da? Det er jo alltids årsregnskapet, men jeg tror ikke det var det. 

Jeg er en fryd å arbeide sammen med.  

 

 

 

 

  

hands up- verktøy

Jeg prøver å bli kvitt alle våpnene mine. Det er et styr. det er ikke lov å selge våpen på fb, som om det skulle vært narkotika, men det er lov på finn, siden det ikke er narkotika, og jeg har våpenkort og alt må gjennom politiet uansett. 

Dette våpenet er ca antikt, det er enten antikt eller mangler kanskje et tiår, og ble inndratt av tyskerne under krigen og påstemplet en tysk ørn. Jeg la det ut på finn i går kveld og har allerede fem som vil ha det, alle er sånn JEG BETALER MED EN GANG SÅ RESERVERER DU DET TIL MEG OK? hvilket får meg til å ane at jeg har lagt det ut litt lavt. Jeg vil helst selge det lokalt, for da slipper jeg alt styret med å sende i to pakker osv, men jeg får jo ikke lov å legge det ut på den lokale facebookgruppen. Jeg prøvde likevel, skrev skytepang til salgs, her er finnkoden, og nå er jeg utestengt fra gruppen. Litt upraktisk ettersom det er der man selger barneklær. 

Lurer på om det er en livslang utestengelse. 

Sannsynligvis. 

 

Nå fikk jeg et bud og en hel masse opplysninger på finn, burde startet på 5000 minst, sier budgiver. Aaaarh. Jaja. Det er bare penger. 

 

Trenger ikke penger, jeg. Gårsåbraså. 

Altså jeg tenker at om en som byr, sier den er vedt minst 5000...så er den verdt mer. Den som byr vil jo også gjøre et kupp.  

 

Jaja. I morgen er det fredag og vafler i kantina! 

🌟

Her om dagen gikk jeg gjennom familiens forbruk og pengerpåbok, og fant ut at se der, vi bruker en god del mindre penger enn den gjennomsnittlige trepersonsfamilien. Hah! Det gjør vi ja! Altså jeg ble så usedvanlig stolt. Jeg kjente med en gang at jeg hadde behov for et sted der jeg kunne offentliggjøre eller dele det, altså ikke skryte på sosiale medier, ikke heihei FB, se på meg, ikke sånn, grøss, herregud, men mer liksom en plass der man kan sende det inn og få en gullknapp eller noe i internettbanken. En designert plass der man kan melde det inn. Se så flinke vi er! Hva skal man med denne innsikten om det ikke finnes et sted der noen skryter av deg? Gir deg en slags premie?

Etter en liten stund innså jeg at, javel, ja, det er ikke så rart egentlig at vi bruker langt mindre enn gjennomsnittsfamilien, vi er to kunstnere og tjener langt mindre enn gjennomsnittsfamilien. Det hadde vært veldig rart om vi brukte like mye som folk flest, det ville isåfall betydd uvettig bruk av kredittkort og fritt forhold til forbrukslån. 

Jeg har riktignok en sparekonto jeg kunne vært uvettig med, men nå har jeg altså drevet å akkodert med meg selv i over ett år om hvorvidt det er innafor å kjøpe ny tekanne, uten at det har blitt noe ny tekanne, så det er vel ganske åpenbart at uvettig forbruk ikke ligger for meg. (Derimot har jeg bestilt nye peonknoller til langt over prisen for en skarve tekanne!) (Men jeg HAR jo ikke peoner fra før. Eller, de døde.) (Og så fant the Stig fram en tekanne jeg ikke visste vi hadde, en sånn institusjonskanne i metall, og den er akkurat perfekt i størrelsen om den nå ikke akkurat lyser opp frokostbordet ikke).

 

Og jeg kan jo være glad for at jeg selv kom inn i denne innsikten om at inntekt=forbruk før jeg la det inn på Bankenes Forbruksfortjenestemedaljesøknadsside, og fikk avslag og ble kjempeflau, men litt flinke er vi nå da. Eller, uvettige er vi i alle fall ikke. Men det finnes ikke noe side for dét. 

Lys rosa, nesten mot hvitt

I går kveld (jobber mye etter at jeg har lagt meg, i grunnen) kom jeg på at jeg kunne tegne med tjukke fettstifter i hvitt og lys rosa på en av de grønne trykkene. Krote litt liksom. Veldig fornøyd med den idéen. 

Da jeg kom på jobb, der virkeligheten befinner seg, måtte jeg innse at hvitt og lys rosa? Det har jeg ikke. Når man jobber som kunstner kjøper man forholdsvis sjelden ferdige sett. Man kjøper ikke en pakke med tusjer, et sett med fettstifter, ingen ting sånt, man kan tilogmed kjøpe maleskrin med løse farger og bestemme selv (og fylle på!). Akkurat den fargen man vil ha. Sennelier oil pastel N132541.19, pigment dy 35. Den vil jeg ha. Så det har jo jeg gjort da. Gjennom livet. Og jeg har omtrent bare grønt. Lys rosa har aldri falt meg inn så hvordan skulle den kommet i hus? Hva gjør man da? Tusler ned på en velutstyrt bokhandel eller tilogmed den lokale hobbybutikken og ser hva de har som kan passe sånn høvelig? Ja, lykke til med det. I Kirkenes. 

Man skriver etter det man vil ha. Én fargestift, kommer om en uke eller to, til 49 ekstra i frakt. Så, nei det gjør man ikke, man finner på noe annet og håper at man kommer på det der med rosa og kanskje et bittlitt større fargeutvalg neste gang man er i Oslo og minner seg selv på at lyse idéer må planlegges nøye. 

 

 

Pakket og klart.

Nå er jeg ferdig med å pakke det verket jeg har grudd meg til å pakke i... nesten ett år?

Det tok en formiddag. 

Nå har jeg ikke utsatt å pakke det utelukkende på fri og selvstendig basis, jeg måtte bli enig med bestiller hvordan det skulle pakkes, ett eller flere kolli, spesialbygd kasse, osv, og pallekarmene kom jo ikke før mandag, i overigår altså, og nå er det klart. 

Jeg har pakket det med utgangspunkt i at 1) det ER kunst, 2) men det er IKKE keramikk, og 3) det skal ikke fraktes gjennom et vulkanutbrudd så litt må man kunne forvente av den som transporterer. 

Dette er tredje verket jeg pakker på kort tid, som betyr at jeg har blitt kvitt veldig mye av den skrap-bobleplasten jeg har hatt liggende fordi jeg tar vare på sånt i akkurat dette øyemed ( ØYEMED? Norsk altså!) og nå er den brukt og deilig var det. 

 

Hva nå da? Årsregnskap. Juhu. Og så har jeg rotet meg bort i en konkurranse igjen og må tenke ut et forslag. Men det er 28 grader på atliéret, tidlig i mars, så jeg må kanskje tenke det ut en annen plass. 

Temperatur altså. Min nemesis. Må bli enig med utleier om noe tror jeg. Ganske bestemt.   

Årsmøte, årsmøte, Reidar, de som leverer og de som ikke leverer.

En vinterferie er over. Barnet har vært sykt gjennom hele ferien, jeg har småhanglet meg gjennom. Det var årsmøte og medlemsmøte for fagforeningen/ våre nærmeste kollegers fagforening/ det regionale kunstsenteret, her i Kirkenes, og jeg har fått med meg det meste, så så syk var jeg heller ikke, men det sosiale batteriet, ikke lades det lengre av alkohol, ikke. 

(Ikke at vi drakk oss gjennom møtene. Selv om vi er kunstnere. Jeg tenker på kveldene.)

Fredagen var vi faktisk på jobben min, eller i kantina og auditoriet her, det funka kjempefint. 

Lørdagen var vi på Thon hotell, der de andre bodde, og Thon klarte verken å ha maten klar til pausene (da blir møtet forsinket, ingen blir glade av det, ) ha styr på teknikken (Mikrofonene virket såvidt, det var en slags tuting i bakgrunnen hele tiden, det var et problem å ha de hjemmeværende medlemmene på teams, enda det hadde de lovt var null problem, man kunne ikke bruke mac, og prosjektorbildet skalv så vi ble sjøsyke, migrenebefengte og epileptiske. Hvertfall klarte vi ikke å følge med.) (lang parantes.) Middagen var ikke noe særlig og servitørene spurte alle om de skulle ha kjøtt eller fisk. Etterpå viste det seg at det bare var de vegetarinerne som hadde forhåndsbestilt fisk som skulle ha fisk, så vegetarianerne forble uten mat. Sånne ting. Null imponerende. 

Møtet i seg selv foregikk i år uten videre dramatikk, i motsetning til i forfjor og fjor. Vi har engasjerte medlemmer. det var noen som sa at på årsmøtet til billedkunstnerne i Oslo hadde det kommet seks stykker, og da er de adskillig flere enn og og kan ta trikk. Vi var ca 60 og kom med båt, bil, buss og fly. Det er viktig med fagpolitikk i nord. Så er det et markant skille mellom de eldre og yngre i foreningen, og det fleste i foreningen er over 60, så der kan det bli litt diskusjoner. De eldre vil ha tilbake et kunstnerisk råd i kunstnersenteret vi opprettet på syttitallet. De omtaler kuratorer i foraktfulle ordelag. " Holde seg med kurator." " Sjefskuratorer." "Kunsthistorikere". Ja. De vil at kunstnere skal bestemme hvem som skal stille ut på senteret. Og hvem vil jobbe der da? spør de yngre, som ikke har noe prinsipielt imot yrkesgruppen, men tvert imot ser en verdi i fagligheten til noe som har utstillingsarbeid som jobb. Vi har jo kunstnere i alle de faglige utvalgene, samt styret, det de ansatterepresenterende ikke har stemmerett engang. Vi ser ikke problemet og frykter ikke utviklingen.

Og så har vi en møteplager. Hvilken forening har ikke det? Problemet med vår møteplager er at 40% av det hun sier er jævlig fornuftig. Resten er flisespikkeri og tar bare tid og energi. Hun hadde sendt inn åtte saker til årsmøtet, som måtte behandles i plenum da. For eksempel at årsberetningen bruker kulepunkter og ikke tallnummereing i et av avsnittene. 

Da tar det tid. 

Og når man er en halv time på overtid, så kan man jo si: Denne saken gjelden viktigheten av tallnummerering! ikke: Denne saken begynte jeg jo å jobbe med da januar var på det aller mørkeste og min gode venninne Lena, som snart er nittito...osv. 

Da vi endelig var ferig med den åttende innsendte saken, hadde jeg ikke så god tid mellom møteavslutning og hjemfart og ny utfart til kveldens middag som jeg hadde tenkt å ha, pga kulepunkter og diverse, så jeg sparket hurtig hjem. På hjemveien fant jeg nok en gang en full mann og hvorfor er det ALLTID meg som får ansvar for kommunens overstadig berusede?

Først vet man jo ikke at de er fulle, der de ligger rett ut i et mørkt gatekryss. Så skjønner man det, (foreksempel når de sier Æ hete Reidar, æ e bare foill) men det er lavt HMS-nivå å la en mann ligge sovende i et veikryss uten refleksvest på vinteren i Finnmark, så man må jo likevel ta noe ansvar. Har han skadet seg i tillegg til å være kanakkas? Osv. Ikke er det varseltrekant på sparken heller. Så da må man nok en gang ringe politiet, men denne gangen i trygg avstand fra den berusede, ettersom akkurat det gikk så galt sist, og politiet har ingen bil og synes kanskje man kan la han ligge og så ta de ham når de har tid. Men jeg synes ikke det. Mangel på gatelys osv. 

Heldigvis stoppet det denne gangen en god del biler og andre folk kom til, til forskjell fra sist (men den første bilen kjørte rett forbi!) og nå er vi er et helt gjeng som kan hanskes med foille Reidar som ikke klarer å komme seg opp fra bakken der han ligger og dessuten ikke har LYST og nå synes det blir litt mye mas.

Det var veldig betryggende! Menneskeheten! Til slutt fikk jeg til og med lov å forlate åstedet, de andre tok over og ringte opp politiet for å klage på beslutningen om å la mannen ligge, og jeg sparket i full fart hjem der mitt veldig forkjølede barn hadde blødd neseblod over store deler av interiøret uten at noen hadde tatt tak i det, aller minst ham selv, egentlig. 

Gulv og vegger vaskes i full fart, møtereferat avleveres til mann (som også vasker vegger og gulv) klær skiftes ikke og jeg hiver meg på sparken igjen, heldigvis ligger ikke Reidar der lengre, og så er det middag i fagforeningen, der jeg nylig er valgt inn i styret hurra. (Hva HAR jeg gjort.)

Nå sitter jeg på jobb enda mannen har mer behov for å være her, men noen må være hjemme med barnet, og jeg venter på en frakt som skulle komme i dag men som de ringte om på fredag allerede. Da kunne jeg ikke ta imot pga årsmøte, og de bare, ja vil du HA frakten din, og som min kompis i Kiruna sier, man blir så less på sjargongen. Ja, jeg vi ha pakken, på mandag, som avtalt.

Og nå er den her! Kom tidlig og alt! Jeg har bestilt pallekarmer. For å pakke en annen frakt. Som skal ut. Pallekarmer er så praktiske at, de kan flatpakkes for både transport og lagring. Så observer min forbauselse da et helt lite tårn rulles ut av lastebilen. Her har man ikke flatpakket ikke. Man har stablet. Jeg lurte på hvorfor frakten var så dyr nemlig, og sjåføren på sin side hadde lurt på hvorfor den var så lett, hva hadde jeg bestilt? Nei, pallekarmene! Han trodde såklart den egentlig forsendelsen var inni. Og laget av fjær. 

Men nå er nå dette i hus da og en ting kan hukes av stresslisten. Uken er i gang!

ja eller viktigere nyheter da

Det var helt problemfritt å bytte skoene. Fikk dem ikke i samme farge, men orket ikke teste servicenivået på akkurat det og tok de brune.  

nei vent

Nei, hva skjedde nå? Her sitter jeg og føler meg skral. Det var jeg i helgen også. I dag klokken 15.10 starter vinterferien. 

Sånn her kan jeg jo ikke holde på.  

Vooosj!

I dag har jeg vært en VIRVELVIND av effektivitet!

Frakten ble hentet og sendt! Dokumenter ble underskrevet! Regnskapsår ble avsuttet i fakturaprogrammet! Faktura ble skrevet og sendt ut! Dokument med oversikt over alle salg jeg har gjort, som jeg har tenkt siden 2020 at jeg burde ha, ble påbegynt og ferdigstilt! 

Det at regnskapsår ble avsluttet er egentlig bare å trykke på en knapp, og den måtte jeg trykke på for å få sendt ut fakturaen jeg hadde laget, så på en måte er det ikke så imponerende, men i fjor brukte jeg flere uker på å finne den knappen, så likevel, liksom. 

Dokumentet med oversikt over salg ble også gjort ferdig mye fortere enn jeg hadde sett for meg, men det er ikke så komplisert heller, det er bare hva som er solgt for hvilken pris når, og hvem som var min kontaktperson. Skjermbilder bare av alt som er solgt. Trodde det skulle ta dagesvis, var ferdig før lunsj. Men da hadde jeg fundert på form og hvor jeg skulle finne alle opplysningene i noen dager da.

Og nå er det bare å fylle i neste gang jeg gjør et salg (man håper jo) og da blir det ikke mye arbeid hvis jeg bare klarer å ta meg sammen og gjøre arbeidet. 

 

På fredagen hadde jeg en stinkekatastrofe på ateliéret. Hvem hadde trodd at myrullfarge kunne stinke så sinnsykt bare fordi den er bittelitt gammel og råtten? Stanken la seg i hele korridoren så jeg var glad korridornaboen er konkurs. Jeg luftet og stengte døren til tegnekontoret, men det var for ille. Trykket jeg jobbet med ble heller ikke så bra, jeg må tilsette litt til farge. I morgen. Før jeg går hjem og det er vinterferie for Jendor. 

Etter jobb i dag skal jeg gå og bytte noen sko vi kjøpte til Jendor i november og som nå er knekt rett over. det jobber bare utlendinger der de er kjøpt og min erfaring er at akkurat de utlendingene kjører en veldig østeuropeisk holdning til service, så jeg har mine tvil om hvor godt forbrukerkjøpsloven sitter. Det kan jo være at dette går helt uproblematisk for seg og at jeg forlater butikken etter tre minutter med nye sko, men det er umulig å ikke forberede seg på littegrann krangel (oss) og sitering av paragrafer (meg) og himling med øynene (dem).

 

Men hva skal jeg gjøre nå, som jeg har vært så effektiv? Skape kunst? Grøss. 

 

 

 

Dagens andre blogginnlegg. NÅ er det fredag

Jeg prøver altså å få sendt noe kunst med vår lokale monopol-fraktselskap, men ikke svarer de på telefonen og ikke svarer de på mail og dagene går og kunsten står. Jeg ringer og ringer. 

Til slutt må jeg jo bare gå ned på kaia, tildels for å få sendt kunsten, tildels for å sjekke at de ikke ligger stille og døde under pultene sine. 

Neida, de er i live de, de har bare skiftet navn. Og telefonnummer og epostadresse. Men ikke på internett. Og ikke avsluttet gamle numre eller eposter, de bare får(leser) dem ikke lengre. 

Her tenker jeg at det er ikke så dumt å oppdatere internett med sånt. Man kunne tilogmed sendt ut en mail til den eksisterende kundelisten? Neida. Både google, gulesider og facebooksiden får stå som før. 

Men jeg får det nye nummeret og den nye epostadressen på en gul lapp. Så nå kan vi kommunisere igjen.

-Det må jo være ganske stille og deilig på kontoret da, sier jeg? -Nei, det er faktsik noen som har fått tak i det nye nummeret!

Hvordan de nå har klart det, men det spurte jeg ikke om, jeg gikk tilbake på jobb med den lille gule lappen i lomma, og så sendte jeg en ny mail, og så fikk jeg til svar at den som skulle få kunsten ikke står på kundelista deres, så de kunne ikke sende/fakturere, og det er jo ikke så rart når ingen vet at det nye firmaet eksisterer, men det har jeg tenkt å ordne opp i helt sjøl. 

En pre-ferie-fredag

Jeg må bare si, angående forrige innlegg, at jeg er ikke imot å bli bedre i knærne, jobbe for det, eller imot å ta imot råd fra profesjonelle innen helsevesenet, jeg mistror heller ikke kunnskapen bak rådene. Det er bare det at en sykemelding er mer tilpasset mennesker i ansettelsesforhold. Jeg har ingenting imot at andre er sykemeldte, jeg har heller ikke fordommer mot folk som er sykemeldte (føler jeg må presisere holdningen min her etter at jeg fikk dette oppfølgningspørsmålet om mennesker med adhd da jeg for tredje eller det var vel fjerde gang hadde forklart div helserbeidere at jo, takk for omtanken, men jeg har ikke adhd) og jeg er for sykemelding som verktøy, men igjen, enkeltpersonforetak. Mye å gjøre. Vinglete økonomi. Ingen vikar, dobbelt så mye å gjøre når du er tilbake. Konkuransepreget bransje, man må stort sett si ja til ting. 

Hadde det eksistert en avløserordning for kunstnere i tiltakssonen, ville jeg vært den første til å hoppe på tilbudet. Medsøstre, sykemeld eder!

Bare ikke sykemeld meg! For da går jeg konkurs.

 

Nå står alt pakket og klart i gangen, klart til å henges opp i regjeringskvartalet, NorLines må bare svare på alle mine forsøk på kontakt. Sukk. Da var vi her igjen. Sist gang måtte jeg dra ned og banke på vinduet. Det er mulig det ender der nå også.  

Mne jeg er ganske fornøyd med å ha pakket OG å ha bestilt pallekarmer (for det kan man ikke kjøpe lokalt) og det betyr at når de kommer kan jeg begynne å pakke neste verk, og jeg vet allerede når det hentes og skal dermed i teorien ha god tid. Til å pakke. Og så skal jeg reise etter verket, noen uker senere, og pakke det opp, så skjer det noe i transporten kan jeg fikse og improvisere. Mye mindre stress sånn.  

 

Og så er det helg! Helt jobbefri helg, neste helg er det årsmøte i fagforeningen der jeg i et tilfelle av ekte vanvidd og fornektelse har sagt ja til å sitte i styret, HVORFOR, og det årsmøtet ligger midt i vinterferien og det var jo teit. Men vi har en onsdag og en torsdag til å spille spill og gå på ski. Og bare et par helger etter det er det påskeferie. 

Kjenner jeg er veldig ferieorientert nå. Og det er jo bra. Siden det er fredag. 

fiftififti

Da jeg var på rehaben var det mye snakk om å forsøke å være sykemeldt en periode. Tildels for knærne, sånn at man får tid og konsentrasjon til å gjøre alt rett og trene og og og alt, og tildels fordi AltHengerSammenMedAlt og det å være mye stresset kan være en medvirkende faktor til at det bare aldri blir bra. Hjernen er høyt i turtall og tror det er farlig, og forsterker smertesignaler osv. Det hørtes forsåvidt lurt ut alt det der, men i praksis? Som selvstendig næringsdrivende? Komplisert forhold til NAV og ingen vikar? I praksis går det ikke. Det blir jo bare mer stress å skulle være sykemeldt, for når jeg kommer tilbake på jobb må jeg jobbe dobbelt så mye. Men jeg lovte å forsøke å prøve å roe ned selv, å tenke at jeg skulle jobbe femti prosent. Som jo ikke er det man gjør når man setter opp en utstilling til festival, jobber under festivalen, har formidling i utstilling etter festivalen, og må sende rundt verk rett etter festivalen. 

Og jeg merker det jo litt, at det blir litt mye. Eller, det jeg merker er at all energi går til jobb og er det nå det jeg vil.  

Nei. 

Men når jeg ikke bruker all energi til jobb får jeg så dårlig samvittighet. Hvem er jeg som går her og slenger?

 

Nå går jeg ikke her og slenger, jeg må få avgårde disse verkene sørover, og i dag har jeg en plan. I går var jeg forvirret for jeg hadde kommunsert endel med dem og tilbakemeldingen var sånn DET MÅ VÆRE A, OG B! Og da jeg prøvde både A og B og det var en litt dårlig løsning, var svaret, ja det kan jo ikke vi si svare på herfra.  

Nei. Og verken priser eller titler eller datoer har liksom stemt fra deres side, så nå prøver jeg å roe litt ned fra min side også. Vet ikke helt hva jeg skal gjøre med mine udokumentere trelister, skal jeg sende dem? 

Det er mulig jeg får svar på det i dag.  

 

 

Ulmebrann

Jeg er på kontoret! Det er ikke så effektivt som jeg hadde håpet på. 

Jeg føler, har følt, føler fortsatt, at det har oppstått en slags ulmebrann på jobb mens jeg har jobbet alle andre steder, ting som skal sendes, kontrakter som skal skrives, avtaler som skal avklares, ting som må inn i kalenderen for å ikke kræsje med andre ting, ting jeg ikke helt har oversikt over.

Jeg har jo solgt endel verk til et statlig organ, og de har vært litt sånn, kan du sende det nå, har vi det her i neste uke kanskje, og jeg har vært veldig klar på at jeg holder på med utenom-ateliéraktige aktiviterter  helt til 24 feb og får ikke gjort noe før da. Da tenker de at eg kan sende det 24 feb (feil) ogat det isåfall betyr at det er fremme denne uken (også feil, uansett om det blir sendt 24de eller ikke, for denne kunstneren bor jo ikke på det sentrale østlandet.) Selv om jeg har vært den som har vært klarest i kommunikasjonen her blir jeg også mest stresset. I dag sitter jeg på atelieret og forsøker å fylle ut alle skjemaene de har sendt meg og HVORDAN skal jeg klare å dokumentere at treverket i den listen som holder det ene bildet på plass er bærekraftig utvunnet? Jeg har ikke skutt treet selv. Jeg har heller ikke saksnummer, plassering i bygg eller utvalgsmedlem (hæ?) klart for meg. Jeg har sendt diverse mail og venter på svar. 

Jeg sendte heller ikke verket i går, som stresser meg enda jeg jo aldri egentlig har lovt det, og det er avslørt av dagens mailkorrenpondanse: jeg vil ikke bruke den kassen de vil at jeg skal bruke og har mailet om det, venter på svar.  

Når dette verket er sendt må et nytt sendes, de som skal ha det sa de ville fikse emballasje og pallekarmer til pallene selv, men har aldri komemt tilbake til meg om det, nå har jeg purret og skal dermed fikse dette selv, og det kan jeg jo bare gjøre, men da må jeg gjøre det.

Snart er det årsmøte i fagforeningen, jeg har sagt ja til å sitte i styret. 

Og ha ateliéromvisning samme dag som årsmøtet som er samtidig som barnets vinterferie.

Og noen flybiletter må fikses.  

Og noen kontrakter må underskrives.

Og noen fakturaer må sendes. 

Og. 

 

Men først: bærekraftig treverk og transportkasser. Én ting av gangen, det er det eneste som hjelper. 

Nei, først, bestille pallekarmer så de kommer i tide. Mens jeg venter på svar på alle mailene mine.

OG huske å ringe barnet og minne ham på at han må trekke ut limpistolen av kontakten, for han får vanligvis ikke lov å limpistoliliere når han er alene hjemme. 

Jeg har alarm på mobilen til dette.  

Resten har jeg bare alarm i hodet til.  

slomo og fomo

Resten av uka bare raste avgårde. Litt for fort og jeg følte at jeg hang litt for langt bakpå hele tiden. Nå er festivalen så godt som over, det har gått bra, alt har vært fint, jeg har drukket mye mindre øl en planlagt og gått og lagt meg mye tidligere enn tenkt. Sånn ble det. For mye jobb, tror jeg. 

I går da jeg la meg var jeg både veldig fornøyd med å komme meg tidlig i seng og skuffet over meg selv som ikke klarer å holde ut og være ut og treffe folk og være generelt småfull med kolleger og kjentfolk denne ene dagen i året da Kirkenes fylles med sånt som er faglig relevant. Sånn er det. 

 

Jeg har vært litt stresset over ting som må gjøres etter at festivalen er over, fordi de generelt og spesielt burde gjøres under festivalen og før festivalen begynte, dette skyldes i større grad urealistiske krav og lite informasjon fra andre enn dårlig planlegging fra min side. Men litt bakpå altså. Følelsen. Dere vet. 

I dag våknet jeg altfor tidlig, jeg er trøtt og smal i øynene, men det er jo helt som det skal være på festivalens siste dag. Vanligvis skyldes dette alkohol og sene nattetimer, men det kommer jo en ny festival til neste år.

En helt strålende mandags morgen

I dag startet vi med en klassisk Anne Cath. Vestly, livets første for min del. 

Jeg kunne altså ikke finne brillene, og både jeg og the Stig leita og leita, på kjøkkenet, på stua, på badet, i gangen, opp og ned trappene, og til slutt dro jeg hendene gjennom håret og innså da at jeg hadde skjøvet dem opp i pannen.  

 

Ja, nå er vi altså der, sa the Stig.  

 

The Twig er på mange områder svimmelheten selv. Du kan gjenta en beskjed ti ganger for at halve skal komme fram. I morrest hadde han slengt den rena t-skjorta rett i skittentøyskurven og fortsatt å ha på seg den gamle. Jeg vet ikke hvor mange gymbagger som ligger igjen på skolen, og jeg vet heller ærlig talt ikke om de ligger der fordi han ikke orker å dra dem med seg hjem eller fordi han glemmer dem. I dag sa jeg at kommer det ikke hjem minst en gymbag, så blir det ikke spilletid. Tror aldri den ungen har vært så sur på meg noen gang. 

Det som er problemet med å leve med to som i forskjellig grad lever livet inne i en slags dis (den ene i veldig mye større grad enn den andre så det er sagt) er at jeg blir en slags huskeboks. Jeg må gå og huske ting for de andre to og det har jeg faktisk ikke særlig lyst å bruke energi på. Det føles faktisk litt urettferdig å måtte være den som husker ting de andre ikke gidder å holde i hodet. 

Og nå er jeg litt urettferdig. Men sånn føles det fra tid til annen. 

 

Jeg sitter hjemme og blogger, det er egentlig ikke noe vits å dra i gang sirkus Figenschou før jeg hører hurtigruta tute ute i fjorden, for ombord på den er de nyinnrammede bildene mine (som skulle ha vært her i forrige uke.) Så skal de losses og lastes på bil, og så skal de kjøres ut, og så skal de riktignok akklimatiseres i et døgn eller så før jeg åpner kassene, men når hurtigruta, eller Havila, jeg vet ikke hvem som har ruta i dag, tuter, da kan jeg i alle fall dra ned i galleriet. Nå innser jeg at selv om hurtigruta burde tute om et kvarter eller så, vet jeg faktisk ikke om Havila holder samme rute. En løst skissert dag, med andre ord. The Stig holder øye med gradestokken, i helga var det minus tredve, da starter ikke bilen, den trenger vi i dag, nå er det oppe i 21 grader. Det er ikke helt i den trygge sonen for bilstart, vi håper det stiger litt til.  

 

I helga var jeg ikke helt frisk. Til min forskrekkelse og enorme skuffelse, for da er jeg jo alltid syk en ti dagers tid, men søndagen følte jeg meg allerede bedre. Lørdags morgen hadde jeg skyntet meg å sy ferdig leporelloene, siden jeg følte meg så dårlig, jeg regnet med det var siste sjanse til å få dem fullført. Men det hadde jeg jo helt fint klart i dag. Jaja, fint med alt som er gjort. 

Jeg og the Twig gikk løs på fryseboksens enorme beholdning av frosne bær i helga, og lagde smoothie etter smoothie, på søndagen tror jeg at jeg fikk i meg en liter bær, så kanskje det er derfor jeg er frisk. 

Eller kanskje jeg aldri egentlig var syk.

 

På torsdag er det åpning av lokal kunstfestival, jeg har en utstilling jeg må gjøre ferdig og noen produkter som skal gjøres ferdig til salg, og vi får gjester i kjelleren og har en del rengjøringsarbeid i husets alle etasjer å gjøre, vi må også innom mamma og hilse på henne og hennes gjester (som hun oppbevarer på loftet, sånn kan man også gjøre det) så nå gr det vel slag i slag her. 

 

Men først må hurtigruta tute ute i fjorden.  

 

 

OG DENNE DAGEN DA?

Egentlig skulle ikke overskriften være med caps lock. Men så ble den det. Og da ble overskriften så herlig aggressiv istedet for med sånn trist pioanomusikk i bakgrunnen. 

Og denne dagen da...?   Pling ploink ploink

OG DENNE DAGEN DA?!

I går var jeg hjemme for å sy leporelloer, men jeg kom aldri lengre enn til printing. Det tar ca en halv time å printe ut ett sett, forutsatt at ingenting går galt underveis. Da kan man satse på at ingenting går galt underveis og forlate rommet og gjøre andre viktige ting, og så komme tilbake etter en halvtime og se at ark nr to har krøllet seg i printeren og man fortsatt har 90% av settet igjen. Eller så kan man sitte og se på at maling tørker. Omtrent så spennende er det. 

I dag skulle jeg altså sy, men nå er problemet maling som tørker, og om jeg evt skal sitte og se på det. Jeg printer jo et ferdigdesignet sett, men jeg har også gått over og malt litt på enkelte av sidene, sånn i ettertid, sent i går kveld er altså ettertid her, og det er ikke helt tørt. Man kan jo ikke sy i våte ark. 

Jeg kan jo sy i de få som er tørre. Men hvor skal de våte tørke da? 

Og så er det også behagelig å vente på varmen i rommet, kjellerstua får ikke varme om natten. 

 

Nå ble det sykt vanskelig å skrive, jeg har akkurat sett rett på sola. Det skal man jo ikke men det er noe alle nordinger gjør når den kommer tilbake. I dag, trettende februar, er første gangen sola skinner rett inn i huset. Etter mørketidens slutt. Da må man skynde seg og springe og stille seg i sollyset og se rett på sola. 

 

Og så skulle jeg plante georginrota som har ligget i matkjelleren siden høsten, jeg hadde så fine georginer i fjor, men der har det nok vært kuldegrader for de var blitt myke og råtne. Det har vært veldig kaldt og lite snø i år. (=minimalt med isolasjon rundt husveggene)

Jaja. Da får jeg kjøpe nye ferdiggrodde georginer som kan stå i et bed og blomstre, det går vel fint det også. Jeg må tenke litt på bedene mine i år. Jeg elsker å ha hage, det er alltid noe man har gjort litt feil og så får man gjøre det på nytt. Man blir aldri fri for arbeid. 

 

Nå skal jeg snart gå ned og sy. Og mens jeg syr, skal jeg printe. Det er en bra og effektiv kombinasjon.  

Og så er det fredag. I hele dag. Juhu.  

 

min far mine innkjøp min jobb mitt folk

I går oppdaget jeg plutselig at det var niende februar. Jeg skvatt litt til. Niende februar er dagen pappa døde og den har liksom aldri kommet snikende inn på meg på den måten før. I dag er det tiende, i dag finner jeg ham. Tiden går. Det er annerledes å ha hatt en død pappa i ni år enn å ha hatt en død pappa i ett år. Det er det ihvertfall. 

 

I går jobbet jeg planmessig og fremoverrettet hjemme, det vil si, jeg sydde om min egen ládjogahpir og nesten ferdig den til stesøstra mi, og det gjorde jeg fordi da kan jeg rydde sammen syrommet og gjøre det om til printerom, for det er det jeg trenger nå. Egentlig kan jeg printe på jobb, men når alt er printet må jeg sy det sammen til en leporello, og symaskinen står jo så fint her hjemme. Printeren er allerede på plass i kjelleren siden forrige testprintrunde. 

Jeg shoppet også på internett. Et smykke fra Etsy. Åtte bøker jeg egentlig har fra før og ikke finner og savner og vil ha nå og som ikke er veldig lett å få tak i på biblioteket siden de er på engelsk og som var på salg og som jeg ville ha, ha, ha stående bestandig. Og to peonknoller. For sone H7. Vi er jo egentlig to soner opp igjen, forbi H8 og over i den forskrekkelige fjellsonen, der ingenting gror, men folk har nå peoner i sørvendte vegger her også da. Jeg er litt spent på forsendelsen, de begynner å sende i uke 11, da kan det fint være tyvetalls minus her. Jeg bestilte ikke rosebusken for H8 jeg også hadde lyst på, for å si det sånn. 

Men den har jeg også lyst på.

Og så ble jeg invitert på jubileum for folkehøyskolen jeg gikk på! 28-års jubileum og det er ikke så dumt for på 30-årsjubileet driver alle og fyller femti i forskjellige størrelser på festene sine og opptar kalendrene til folk. 28, altså. God plan.

Jeg gikk ikke på en veldig varm og inkluderende folkehøyskole. Eller skolen min kanskje var det ellers, men kullet mitt var veldig sånn Den Kule Gjengen Ruler. Jeg trodde vi var ferdige med det etter gymnaset men der kom det rullende inn en gjeng og ville gjerne ha det med seg videre. Og i den aldreren, eller, i det segmentet som er veldig opptatt av å markere at man er kul, så er det enkleste å markere det ved å markere avstand til de som ikke er kul. Så sånn ble det. Og jeg er og blir jo en raring (på norsk) og takk og pris for det.

Men denne invitasjonen da. Det er et arrangement på facebook. Opprettet fra to av Oss, Den Kule Gjengen. Et bilde (av dem selv) er lagt ut, en tekst, en forslag til dato. Folk fra 97-kullet har kommentert glede over forslaget og lagt til om det passer for dem eller ikke. 

Og. Arrangementskommiteen. De har konsekvent bare laika kommentarer fra de andre kule. 

 

Nå er vi nesten femti. 

 

Nei, gi meg alle raringer. Det er mitt folk. 

 

Bling bling knæsj!

Jeg har vært i sekstiårsdag. I går. Jeg er uproposjonalt bakis. Jeg tror jeg drakk tre eller fire alkoholenheter på seks timer? Jeg tror faktisk det er for lite. Man må ha fuel på fest. Ellers går det ikke. Jeg var hjemme før midnatt men det føles som jeg har vært på rai til soloppgang.

Men det var en nydelig fest, en sånn fest der folk hele tiden gikk opp på scena for å si pene ting til hverandre. Veldig fint å få være med på. 

Jeg har på en måte for mange penklær. På en måte for få. Jeg har veldig mange pene overdeler men bare en penbukse. Jeg trenger en penbukse som ikke er svart, innser jeg. Det må være mulig å skaffe. Og ikke er det hastverk heller siden jeg ikke pynter meg ofte. Det er derfor jeg sier jeg har for mange penklær, jeg går jo enten i arbeidsklær eller pysjamas. Men når man nå skal pynte seg. Osv. I går løste jeg penbukseproblematikken med en  nikkers jeg kjøpte i Bodø i fjor, den har ganske ok form som piratbukse. Nikkers er ikke akkurat et plagg for korte mennesker, men det glemte jeg da jeg kjøpte den uprøvd. Når man er kort i nikkers og klarer og få den til å henge på plass over tjukkleggen der, får man så mye stoff hengende i bulkete poser at man kunne hatt en kaffekjel ved det ene kneet og to vedkubber i det andre. (Beklager, vet ikke hva nikkers er på svensk, orker ikke goooooble.) Men funka overraskende bra som blå penbukse når den fikk henge rett ned.

Men dere. Smykker. Jeg tror ikke jeg har kjøpt smykker siden jeg jobbet på Samovarteateret før årtusenskiftet. Jeg tror også jeg har bare glemt at smykker også følger motebildet og dermed blir umoderne. Jeg har bare umoderne strass og store brune ting. Klipsøredobber. Og ting jeg har laget selv. Jeg vil ha smykker! Og for en fin ting å ville kjøpe! Og heller ikke noe stress, ikke noe jeg må ha. Jeg vil ha store fargerike greier som gjør hele antrekket. Fra uavhengige håndtverkere. Når jeg en gang finner det. Og greia med signatursmykker er at man må ha minst to. Tre helst. Eller så blir man hun som alltid kommer på fest i for stor nikkers, hvit skjorte og det der jævla enorme armbåndet sitt hver gang. Nei, man må variere. Det må man. Og nå har jeg akkurat innsett at grunnen til at jeg har så lite penger på konto er at strømregningene har gått fra min privatkonto istedetfor felleskontoen i lang tid, så nå har jeg ikke uforsvarlig lite penger som jeg har kastet bort på ting jeg ikke husker eller kan forklare heller, så da kan jeg kjøpe smykker. Eller ett. Hvis jeg finner et jeg vil ha. Det gleder jeg meg til.

Šiõǥǥ Saa'mi meersažpeei´v!

Ja men jeg sovnet på den sofaen i går. Da jeg skjønte at jeg ikke klarte å bekjempe meg selv, tenkte jeg jaok men sønnen er på vei hjem, han kommer hvert øyeblikk, da våkner jeg...

En time senere bråvåknet jeg av at jeg hadde sovet altfor lenge, det kjente jeg i hodet, og hvor var sønnen? Ikke kommet hjem i hvertfall! Og så blir jeg urolig og nervøs når han forsvinner, men heldigvis dukket han opp ti minutter senere. 

Og i gårkveld sovnet jeg greit i ellevetiden og sov som en stein hele natta, så hva som gjelds og ikke gjelds, det er det vanskelig å svare på. 

I dag er det Samefolkets dag, jeg er ikke ute og spankulerer i kofta, jeg bare gidder ikke. Og ikke skal jeg på feiring på Samfunnshuset heller, for det er ikke så gøy. Jeg skal skru opp noe (flaske, ikke hylle) med søskenbarnet til kvelden. Sønnen gadd heller ikke koftestyret, jeg forsøkte å presse litt på, men det er litt uhemslig når man skal ut og leke og ha boblebukser over og alt, så det forstår jeg. Han fikk med en luhkka i sekken. 

Jeg er i kjelleren og syr ládjogáhpir til stesøstra, synes det er bra bruk av dagen. Hadde egentlig tenkt å begynne på ny kofte til meg selv, men det er ganske trangt på syrommet med alle fosterplanetene vi har stående for Mannen med Innestemmen, som er au pair i Frankrike i vinter, luesøm ble mer overkommelig. 

Men jeg har lyst å starte på den kofta snart. Som jeg liksom finner færre og færre anledninger til å bruke...

Litt senere skal jeg møte sønnen for den halvårlige klippen, det blir alltid katastrofe, og da er det OGSÅ greit at han ikke går i kofte, så alt i alt ble det lite feiring her hos oss. Men det blir bare med en lugglengde man kan se ut under. 

Lihkku beivviin alle!

40hp

I dag har jeg vært flink, ti poeng, eller sikkert førti faktisk, vært på jobb, dratt hjem, ikke jobbet videre på macen mens jeg spiser lunsj, men spist lunsj og så jobbet videre, sydd litt ladjogahpir. Sykt helvettes masse pauser derimellom. Heia meg. 

Nå holder jeg på å sovne her jeg sitter men det er pga så mange netter med lite søvn, ikke pga turbofigenschou.  

Må ikke sovne

Hvordan sovner man ikke?

Hvordan sovner man om kvelden når man skal sove? 

Livet er fullt av mysterier.