Šiõǥǥ ođđ eeʹjj

Om det kommer årsoppsummeringer fra denne kanten, er det stort sett i mai eller oktober og hvertfall ikke siste januar, men ettersom dette året har vært så spesielt for alle føles det mer naturlig å være natulig på dette området.
Og jeg tør jo netsen ikke si det høyt, men for min del var 2020 en opptur. Selvfølgelig var alle de greiene som var kjipe for andre kjipe for meg også, og pandemien hadde mange utrivelige, kjedelige og økonomiske konsekvenser, men 2017, 2018 og 2019 var mye verre. Og så stort ego har jeg ikke at jeg tror at universet slang på en epedemi bare for å plage meg personlig. Så ingenting av det som gjorde 2020 utrivelig havnet i HVA! DETTE OGSÅ??? - kurven. Og livet er lettere når man ikke synes synd på seg selv.

Det har vært både sykdom, død og motgang dette året også. Og det har vært reiseforbud og ting man gledet seg til som gikk i vasken. Det er ikke sånn at alle andre har sittet permittert og grått i karantene og vi har fartet rundt på sparkesyklene våre og veivet med stjerneskudd, det har bare vært...liksom lettere enn før. Og det har betydd ganske mye.

Til neste år håper jeg at jeg får reise og gjøre noen spennende utstillinger, og at jeg får ha helsa, men det ønsker jeg egentlig for alle år. Jeg har ingenting i kalenderen, det er litt uvanlig og bittelitt ekkelt. Men det ville vært skumlere hadde det ikke vært for kårånnaen, som jo har skylden i år.
Jeg skulle ønske jeg hadde et par nyttårsforsetter som var ca sånn: lese flere bøker, bruke tiden på internett mer rettet mot å lære nye ting.
Skulle jeg ønske meg noe veldig spesifikt ville det vært at det skulle bli litt lettere å legge Jendor. Og at vaksinen slår ut spesialelementet vi har levd med i det siste og at det blir lenge til neste pandemi.

Šiõǥǥ ođđ eeʹjj!
 
 

Hold på hatten

I dag sov Jendor til ti over ni. Det har aldri hendt før. Jeg måtte vekke ham og da satte han seg opp og sa Æ e sliten av å ligg, æ må sitt!
Ti over ni. Det er jo nesten sånn i titiden. Jeg er så utsovet at jeg er helt trøtt.

Det er kaldt ute, det glitrer i lufta, her inne klikker juletreet, som i at det kommer klikkelyder fra det og jeg aner ikke hva det er. Klikker. Knepper. Litt sånn plastaktig kanskje. Jeg ser liksom for meg at det er en av julekulene som driver og sprekker. Det er en ganske stor lyd. Ikke som i insekt, mer som i...gås. Minst. Aner ikke hva det er. Skjønner ikke helt hvor det kommer fra. Huset har også en hel masse lyder, hus har jo det, men disse er litt nye, muligens har det sammenheng med at vi har isolert siden sist vinter. 
Nei nå klikker det i juletreet igjen. Himmel og hav så pussige saker.

Én dag forbi

Julaften var i går, vi holdt på med oppvasken til langt på dag i dag, men alle var fornøyde, alle var mette, alle gjester som har vært innom har tatt av seg sine store ullgensere og bemerket hvor mye varmere det er nå som vi har etterisolert.
Jeg har akkurat spist to rundtstykker som mamma har bakt med laks som jeg ikke har spekket selv, jeg rakk heller ikke bake krumkaker og ble ikke ferdig med skapvasken, jeg ser på the Crown mens jeg drikker en slags blanding av gin og ingefærøl som sikkert har et navn men som jeg for anledningen kom på selv. Jeg har det umåtelig fint men fryser litt på ryggen for det trekker fra vinduet bak meg som snekkeren enda ikke har skiftet. I kjelleren har det oppstått et rom som holder kjøleskapstemperatur. Det er perfekt! Tidligere holdt det ustabil dårlig-fryser-temperatur, ikke brukende til så mye, men nå har vi en hel bod som er kjøleskap og derstår det brus og øl på gulvet, til jula igjennom. I morgen skal jeg ta opp fenalåret derfra. The Stig har kjeftet litt fordi jeg har holdt ganske strengt VENT-regime når det gjelder julemat, men så koser jeg meg desto mer nå og innerst inne har jeg tenkt å holde på overbevisningen om at det gjør de også.   
Jeg fikk tre veldig fine bøker av the Stig til jul, og en vennine sendte munnbind hun hade sydd og det varmet hjertet mitt sånn, og så fikk jeg også en uventet pakke med en fantastisk fin helbrodert lomme, og jeg ble så glad, så glad, hele dagen gikk jeg og tok den fram og TENK at folk bare kommer på å sende sånt av sitt gode hjerte.
Jendor var så tålmodig som man kan forvente av en femåring i går, det er litt overveldende det der med pakker under treet, jeg er ærlig talt litt glad vi er ferdige med det punktet på programmet, nå er det leking og fri som gjelder. det eneste som er dumt er at det tar noen timer hver kveld å få lagt ham, og siden huset er så stort og ungen så mørkeredd så er det alltid en oppe i andreetasjen med ham når han legger seg, så vi ser ikke så mye til hverandre i den der egentiden, vi foreldrene. Men man haar jo the Crown på netflix...

Det der prosjekt Klærne ut av skapet, hva skjedde med det?

Joda, jeg holder egentlig på, men så har det vært så mye sykdom og ørenesehalsOGØYE og sånne ting, og jeg har ikke lyst å stille opp hos hverken tannlege eller på sykehus i sølvfarget ballongskjørt, selv om eksponering helt selvsagt er en del av prosjektet, så det har fått bli litt med det.
Og så synes jeg litt av greia må være å si nå er det en uke med Klærne ut av skapet, for hvis man skal ta på seg klær man aldri har lyst å ta på seg fordi man har lyst å ta dem på den dagen, så blir det ikke.
Og så har kulda kommet og det er lite tjukke ullklær i den kolleksjonen. 
Jeg har imidlertid gjennomført to dager jeg ikke har dokumentert på bloggen. Det er jo enormt passende å ta dem her.
 
 
Først: Grønt strikkaskjørt
Ja, hei og hurra altså, men en ting er å ha et sånt prosjekt, og noe annet er å bestemme seg for å dokumentere det, og da må man faktisk se hva det er det dreier seg om. Ser man at skjørtet er grønt? Ser man at det er strikket i ruter og trekanter? Har det muligens vært større fokus på å få med minst mulig av rotet i gangen, enn adekvat lyssetting på objektet det gjelder? 
 
UTGÅR
(som bloggpost altså. Fint skjørt. Skal bruke det mer.)





 


Den stripete skjorta jeg kjøpte da jeg skulle ha åpning på en soloutstilling og ikke orka å fremstå som akkurat så gravid som jeg var. Har aldri brukt den siden, men heller aldri gitt den bort, for den er egentlig ganske fin? Jeg finner sikkert en anledning? NEI.

UTGÅR FOR JEG SER JO IKKE UT.

(Utgår fra livet! Fra skapet! Fra bruksrett!)


Katalog i/med posten.

I dag har jeg fått katalog i posten for en utstilling jeg er med på. For en fin katalog! Jeg må starte katalogbibliotek, jeg trenger nesten bare denne.
 

 
 
Jeg fikk en sms fra posten i går om at nå var pakken min kommet og kunne hentes på Sparkjøp, men jeg visste ikke at jeg skulle få katalog, jeg visste bare at jeg skulle få en pakke hjemkjørt fra COS, så jeg tok kontakt og KJEFTET på posten fordi dette skjer HVER GANG jeg har bestilt hjemleveranse, helt til de fant ut at det var to forskjellige pakker det var snakk om, denne var bare for stor for postkassa. Sukk. Jaja. De fortjente det egentlig likevel. De fortjener all kjeft de kan få. Og så måtte jeg sparke omtrent helt til hurtigrutekaia og hente denne pakken som ikke var fra COS og hjemleverert, og fikk den som var for stor for postkassa utlevert istedet. Og det så jeg jo med en gang at den ikke var, på noe som helst slags måte. De hadde vel bare ikke giddet. Og sikkert er det tusen grunner til at de ikke kan levere en pakke som noen tanker "kanskje...njæh...." og sikkert er det tusen grunner til at de ikke kostnadseffektivt kan prøve å levere den likevel, i et kontorbygg, som ikke har postkasser men romslige posthyller, ikke uvanlig for bedrifter, og en jeg klagde min nød til en bekjent som sa Ja men hva forventer du deg egentlig av Posten, og han har rett, for det jeg forventer meg er jo egentlig at de skal skyve hele pakken inn under en stein ved Domen og si at Nei, pakke, aner ikke, men det er jo litt av problemet, man har helt sluttet å forvente seg noe på servicesiden av Posten.
Men katalogen var fin!

FOR STOR FOR POSTKASSA



Nå også med tak

I mai gikk kjøkkenvifta gaiken og det tok litt tid å finne ut hvor gaiken den var gått og da det var funnet ut at den var gått gaikneste, trodde vi en stundt vi skulle klare å finne ny motor, men sånn er jo ikke verden fundert, at det lønner seg å reparere, og så gikk det litt tid før vi fikk bestemt oss for ny kjøkkenvifte, fordi hun som jobbet i kjøkkenvifteavdelingen på det lokale byggevarehuset hadde hjemmekontor og vi kunne ikke akkurat dra hjem til henne heller og se på kjøkkenvifter, men i august fikk vi endelig opp ny vifte og kunne begynne å spise inne igjen, takk til grillen for god innsats.
I prosessen installere ny kjøkkenvifte i en helt annen dimensjon måtte kjøkkentaket rives, og det har delvis hengt ned, og delvis stått i kjelleren siden den gang.
Og nå er det jul! Og da er det på tide å vaske huset/ få taket på plass!
Og jeg er ikke alltid like begeistret for å utføre samarbeidsprosjekter med mitt livs lys og hjertes ledestjerne, for ofte blir min jobb å stå og høre på at han tenker høyt, og det er det kjedeligste i universet og også, som jeg ser det, en helt unødvendig jobb. Men nå er det nå engang sånn at det er JEG som har utdannelsen, men ikke helt høyden til takreparasjonsjobber, så da ble det litt sånn at jeg svarte ja og ha på om det skulle være én eller to skruer i plankene eller om de muligens skulle snus andre veien så bøyen ble mindre synlig, mens jeg lurte meg til å vaske et par kjøkkenskuffer. Og så fikk jeg sage for det er jeg mest vant til. Det var LITT bruk for meg da.
Og etter en hel arbeidsdag og litt til, med Jendor forvart hos mormor, var taket oppe igjen.
Og det var selvsagt veldig deilig, men også litt sånn...det var jo bare taket. Det er såklart mye bedre å ha et helt tak enn et tak med ledninger og isbjørnpapp og spiler hengende ned over ovn og oppvask, men...etter så mye jobb er det litt skuffende at det bare var det gamle taket. Ikke kunne det koke kaffe eller spå været eller spille musikk.
Men to rene kjøkkenskuffer i bonus da!
The Stig kan avogtil snakke litt foraktfullt om julestresset mitt, som om det er et mål i seg selv å ha mest mulig julestress og ikke bare nøye seg med syv sorter potetgull ( som OGSÅ var min idé, så det er sagt) men for meg handler det mer om at det er deilig med alt som er gjort, at det er rent og fint og at man ikke trenger å tenke på det på en stund, og det skal sies at så lenge det aldri er sånn at the Stig får fryktelig lyst til å ta en skikkelig skapvask i si august eller mars, så kommer jeg til å fortsette å insistere på at det gjøres til jul.

I prosess. Litt lei. 


Ferdig! Litt fornøyd

Når intet nytt er intet nytt.

Det er litt slitomt å treffe på folk nå, for, hvordan går det, jo, jeg er hjemme og vasker hendene, og du da, akkurat, du er også hjemme og vasker hendene, ok, ja ja, nei, nei, vi prates.

Det er ingenting å prate om. Vi opplever ingenting. Vi giiiiiddder ikke snakke mer om korona. Jeg skrev julebrev til tante i Amerika her i uken, og det holdt hardt. Hva skal man skrive om?  Kjære tante, håper du har det bra, her holder vi oss hjemme og vasker hendene.
Jeg skjønner godt at folk skiller seg og kjøper hund og begynner med skogbruk, da skjer det ihvertfall noe. Jeg har ikke anlegg for noe av det der og da skjer det ingenting.
 
 

Jeg har laget lykt av restepepperkakedeigen. Jendor gleder seg tilnyttårsaften for da får han knuse den.


Jeg har vasket alle likørglassene i skapet samt skapet. Jeg drikker aldri likør og shotter aldri brennevin. Det forbauser meg også alltid at jeg har utstoppede dyr.


Og jeg og Jendor har perlet. Masse. Her en stille skog med en bekk som fredfullt renner igjennom. Og jeg skal innrømme at jeg for bildets del fjernet vulkanen, dypvannsfisken i elva, og den ødelagte cd-platen, ølboksen og stubben som også ifølge Jendor hører til der.

Jeg har jo mange ganger sagt at intet nytt er godt nytt, og det er fortsatt sant, men det er også sånn at intet nytt er intet nytt. Mest det, nårfortiden.




So ro sprellemann

Vi har ganske stort hus, så Jendor går ikke med på at han skal sovne oppe på rommet sitt mens vi andre er nede. Det går ikke. Så vi må sitte og se på at han legger seg, og det tar en god time. Mer, egentlig. Det raskeste er å legge seg sammen med ham og skru av lyset, da går det ofte på under timen, men det har vi liksom bestemt at han er for stor til nå, så da holder vi på sånn her istedet. Jeg kan ikke si noe på det heller, jeg bruker også en god time på å sovne selvom jeg vil si at jeg turner litt mindre. Men man blir litt sånn sur og motløs av å ha tretti minutter for seg selv på kvelden mellom leggingen av avkom og seg selv.

Jeg er fortsatt bakpå, julegavene er muligens i boks, men taket henger fortsatt i laser og pinner på kjøkkenet, vi satt av forrige tirsdag til å fikse det men kom aldri så langt, det ble så mye annet og så må man jo jobbe. Det er ikke så lett og få fikset noe som helst i helgene når man ikke må jobbe, for da er jo Jendor hjemme, og dere ser jo selv hvordan ham er når han er trøtt og skal sove, og så kan dere jo tenke dere til hvor enkelt&greit det er når han er våken og vil hjelpe til. Så øh. 

Jul blir det jo uansett men jeg tror det blir en lykkeligere jul for min del med helt kjøkkentak. Det kommer!

Bakpå

Jeg føler meg så bakpå med denne julen.
Vanligvis har jeg ferdig julegavene før desember, men det er jo fordi jeg er ute og reiser. Det er ikke så vanskelig å plukke med seg et fint broderi fra Tallin eller en usynlig kalkulator fra New York eller lokale såper i Finland i løpet av året, men i år har jeg holdt meg pent hjemme som jeg skal og da blir det Biltema eller Husfliden og da blir det vanskeligere for meg, den som skal plukke julegavene, og kjedeligere for de andre, som skal motta. 
Og delvis er det jo det at jeg har vært mye syk og ikke fått småbegynt med noe som helst av skapvask eller baking.
I tillegg skal julaften være hos oss i år, og selv om jeg får mye hjelp med kakebaking, så må jeg klare å holde en del tråder samlet, og ikke minst, samle sammen kjøkkentaket, som henger i flak over ovnen og delvis er stablet i boden, etter at vi installerte kjøkkenvifta. I det hele tatt så er det mye som peker på at man bør ta minst én dag fri for å komme i mål, for det er veldig vanskelig å snekre kjøkkentak med en hjelpsom Jendor som etter en stund blir ekstremt skuffet over at "ingen trenger hjelp fra en lilling".
Men så er det det der at jeg har vært så mye syk, så det jeg har minst lyst til i hele verden er å ta mer fri fra jobb, men det ER ingenting som brenner, så det går, det er bare det, at man kan ikke bare være på jobb når det brenner, (evt på oppsamlingsstedet utenfor), for hvis det skal være noe poeng, og gå rundt dette her, så må man opprettholde en jevn produskjon, og ikke enten være syk eller snekre kjøkkentak eller farte rundt og kjøpe julegaver, men jeg vet ikke med dere, jeg har ingen knapp jeg kan trykke inn når det er på tide å være kreativ, i det minste hjelper det ikke å være stressa, så jeg får vel prøve å få unnagjort endel da, for stakkars Tante Hild i Amerika, hun skal få den norske juelsjokoladen sin, det skal hun.

Og jeg må ikke ha syv sorter kaker, og ja, det kunne vært kjøpekake men da skipper jeg det liksågodt, for twist og klementiner funker også, men det må være a)kjøkkentak b)julegaver c)julemiddag og d) rent der det er sannsynlig at gjestene ser det, kombinert med e) jobb.
Saaaaatan.

Kårånna versus superpower

Jeg vet ikke helt hva jeg synes om denne nye bloggdesignen. Det jeg vet er at jeg hater alle endringer på alle nettsider jeg bruker, som i at hvis NRK får ny design så hater jeg det intenst og bestemmer meg for å slutte å bruke NRK. Men så venner jeg meg til det.
Men jeg liker ikke at man må klikke seg inn på hvert enkelt innlegg. Det har jeg aldri likt med andre blogger heller, jeg liker at alt ligger der og man kan rulle nedover. Og jeg finner ikke helt en layout som er fin og som fikser det.

Jeg siter og venter på svar på en koronatest jeg tok på mandag. Alle bare Jeg fikk min dagen etter! og her sitter jeg og hele uka har gått. Det som er litt tøvete med det er at jeg hadde egentlig en time på ørenesehalsOGØYE i dag, men dit fikk jeg jo ikke komme på grunn av koronatestet, ikke klarert.
Og dit skal jeg (helseopplysninger, så kontroversielt!) fordi jeg endelig gikk til legen og sa at jeg var så lei av Superpower:forkjølet, og at det ikke funket med hverken jobb eller familieliv. Jeg maste meg vel litt til det, det virker ikke som om noen med profesjonsutdanning synes Superpower:forkjølet egentlig er noe særlig til problem, og det er greit. Det er forkjølelser, ikke hjerteinfarkt, jeg skjønner det. Men for meg er det plagsomt så jeg tar ansvar og maser meg igjennom. 
Det artige er at da jeg hadde kreft tok det vel tre måneder før jeg fikk time men ørenesehalsOGØYE (de kunne kanskje bare skiftet navn til Hode? Eller skalle. Skalle, ikke hjerne. Hallo, du er kommet til skalle-ikke-hjerne, hva kan jeg hjelpe deg med?)satte meg opp etter bare noen dager. Så det var jo fint. Bare at jeg ikke kunne gå for etter en hel uke er det fortsatt ikke kommet svar på koronatesten og det hadde vel ingen forutsett. Men jeg har ringt. Den er ikke borte. det jobbes med den. Så det er bare å oppdatere, oppdatere, oppdatere prøvesvarsiden. Juhu.
Får man svar i helgen tro, om den ikke kommer i dag, eller er det mandag som gjelder? 
Begynner å bli bittelitt lei her nemlig.

Prosjekt klærne ut av skapet! m kritikk

Ok, denne vesten er åpenbart ikke SÅ gammel, den kan fortsatt kjøpes, men den er likevel litt problematisk og blir hengende. I utgangspunktet er den kjempefin og jeg vil ha den på hver dag og så tar jeg den på og så...er jeg ikke en anorektisk gran.

Den er ikke kjøpt på nett, så jeg har prøvd den og vet hva jeg gikk til. Men jeg synes likevel det er litt problematisk med enkelte, nei, forferdelig mange klær og med dette klesmerket spesielt.
Sånn ser jeg ut med den på:

På mange måter ganske fin. Virker litt smal nede kanskje, der jeg sjøl er brei.

Sån ser den ut fra siden:

Ja, som sagt så har jeg jo KROPP da, så selv om jeg fortsatt synes det er innafor så begynner det kanskje å vises at dette plagget ikke passer helt og iallefall er mer koselig enn stilig. Får fryktelig lave pupper og mye stikker ut av vesten, den møtes liksom ikke der den skal.

Sånn skal den se ut på:

Nærmest heldekkene. Det ser ut som jeg sjøl har fått tak i vaskeklutverjonen, men det er fordi jeg 

GÅR UT PÅ STEDER SER MODELLEN GÅR RETT NED!
Og hvorfor gjør jeg det? Er jeg ekstremovervektig? Nei, jeg har kvinnekropp. Og putter mat i den fordi det trenger den. Og da blir man seende vanlig ut. Og vet dere hva, vanlig, det er mitt ideal. 
Det burde vært idealet til COS også.





Nei faaaaaan er det ikke 31 dager i november?

I går kveld kom jeg på at det muligens var noe med første desember dagen etterpå og kanskje noe med et barn og en kalender også. 
Årets mor.
Saken er at mormor hadde kjøpt kalender fra forskerfabrikken, men den er innhold og ikke så kalendrete i seg selv, så det må jo presenteres på noe vis, fant jeg ut i går kveld, og ikke fant jeg den kosekosekoselige pakkekalenderen fra Panduro fra min egen barndom, og så tenkte jeg at jeg får henge på en snor, men med hva da, plastklesklyper? Det orker jeg ikke ha midt i glaninga helt fram til julaften.
Årets far tok denne krisen liggende på sofaen mens han så Young Morse.
Årets mor endte med å stappe alle posene i vinduskarmen.
Årets barn var strålende fornøyd og nesten litt forskrekket på morgenen første desember.
SÅ glad jeg kom på det, i hvertfall.

Det ser strålende ut på bilder!
Litt mer billigsalg-på-poser i virkeligheten.
Neste år. Da dere.
Da begynner jeg i september.


Og snrrrrrrrrrk

Ja, jeg skal si jeg rakk det akkurat. Frisk til begravelsen, nå er jeg syk igjen. Når jeg først skulle få utdelt en superkraft så må jeg få påpeke at evnen til å få luftveisinfeksjoner i ett stupende sett er en rimelig ubrukelig en. Gå hjem og legge meg, det er jeg skikkelig god på.
Sist jeg var hos legen og klagde over denne superkraften sa hun at om jeg ble forkjølet igjen fikk jeg ta kontakt så fikk vi se, og jeg skal innrømme jeg ble litt irritert, for hva skal jeg med enda en forkjølelse liksom? Ingenting. Og hva skal legen med det? Ingenting. Så da jeg ble forkjølet noen dager etter det besøket tok jeg kontakt. Men hørte ingenting, ikke en stakkars Pasientpost engang. Så nå får jeg vel ta kontakt igjen, hva nå det skal være godt for, men det er liksom det handlingsrommet jeg har fått for HverkenKreftEllerHjerteinfarkt.
(Ja, jeg er sur) ( Ja jeg VET at dette ikke tar livet av meg men det tar så mye tid å ligge til sengs hele tiden!)

Vi har pyntet til jul i dag da, for det hadde jeg lovet Jendor som jo ikke bor i det lysteligste hjem for tiden, så vi ryddet bort visne blomster og satt fram julenissen og så var det mer eller mindre stopp for min del. Unnskyld Jendor. Vi tar det litt etter hvert tror jeg.
Og kalender har mormor sørget for og julestjernene kom opp for lenge siden, og er kjempefine i alt mørket.

Fader Frost

Tålmodig fyr med rompefot. Hohoho.



Likevel, takk for blomstene

I går hadde jeg også på klær som henger mest i skapet, men det var begravelsesklærne så jeg følte ikke for en selfie og bloggpublisering. Forrige gang vi hadde koronabegravelse var jeg syk og da får man ikke bevege seg ute blant folk så denne gangen holdt jeg meg unna folk mellom dødsfall og begravelse og fikk være med.

En ting jeg har tenkt på er dette med at folk sender blomster. Det er veldig fint, faktisk. Det er fint at folk vil vise at de tenker på deg og at de gjør sitt beste for å vise det. Men et hus er aldri så kaotisk som rett etter et dødsfall, man rydder ikke, man tar ikke oppvasken, man aner ikke hvor noe er og man legger fra seg det man har i hendene der man står. Det er kaos i hodet og kaos i huset. Oppi dette pynter man med snittblomster. Som man ikke klarer å ta ordenlig vare på og som derfor visner etter et par dager og som man ikke kaster når de visner. 
(Her kunne jeg lagt på en historie om en blomsterutleverende drosjesjåfør som har både a)gratulert b)stått i oppkjørselen og ropt etter folk og c) hengt blomster på døra og dratt, i -10, men det er ikke normalen tror jeg så dette får handle mest om blomstene.)
 
Det er noe så veldig verdifullt med den omtanken. 
Men kanskje folk kan begynne å sende boller? Bøker? Støvsugerposer?
Jeg skjønner blomstens symbolske verdi, men i praksis hadde nok mange ting fungert bedre.
Fint, magasinaktig bilde, som jeg legger først av taktiske årsaker.
 
 
I dag har jeg på et kjempefint strikkaskjørt som søstra til the Stig har strikket til meg. 
 

Nå har jeg dytta unna søppelbøtta, men jeg ser her at jeg bare har delvis lyktes. 
Muligens hadde et par støvletter løftet dette antrekket litt. Ser jeg også nå.
 
Sist brukt: En gang i fjor.
Jeg har følt meg litt sånn småtjukk i dette skjørtet, nemlig. Men ærlig talt. Så i dag tok jeg det på. Jeg hadde glemt at jeg skulle til fysioterapeuten og jeg tror hun var ca 3% overrasket over at jeg kom i trangskjørt, men det gikk fint.
De mest observante av dere vil legge merke til at jeg har kjøpt ny mobil! Den blå på bildet der. 
Og det er ikke fordi jeg har gått fullstendig av skaftet, det er fordi the Stig fortsatt kjører dumtelefon og nå er det på tide å konvertere og da skal han få min, for han hadde nok fått angst om den nye telefonen var for dyr, det vil si, noe særlig over 350 kroner, som den han har nå kostet. Den fungerer kjempefint, den er tapet sammen med elektrikertape og ingen hører hva han sier.

Denne har tilogmed bedre kamera enn den forrige, så nå bør alt ligge til rette for fine magasinaktige bilder som kan pryde denne bloggen. For det er kameraet det står på, helt klart.


Se! trusa mi! -skjørtet

Jeg føler ikke at det går KJEMPEBRA med dette prosjektet. Det er nok fordi bildene ser ut som- ja som om jeg kunne tatt dem. De er ikke så profesjonelle og magasin-aktige akkurat. Jeg tror foreksempel at å ikke ha med søppelbøtta på toalettet i bildet ville trukket opp. Jeg har prøvd å posisjonere meg så den ikke kommer med men først nå som jeg sitter her og ser på bildene slår det meg at jeg kunne jo bare FLYTTET den.

 

Dette er et omslagsskjørt i ull.


 

Brukt sist: På vei opp Solheimslia en ikke særlig blåselig dag mens det bare flappet opp og opp med flappen og viste trusa mi til alle som kjørte forbi. Bortsett fra at det var en vinterdag så jeg hadde jo ullongs. Det var likevel ikke det jeg ønsket meg fra dette skjørtet. Poenget er at det er kjempefint når man står helt i ro. Som man jo gjør i et prøverom. Men med en gang man beveger beina frem og tilbake i normalt gåmønster så flapper flappen opp og viser hva du har under. Det er ikke så gøy egentlig.
Løsningen er å ha kåpe på når man er ute, og ikke springe i trappene. Og bruk underskjørt! Men da må det være et pent underskjørt og ikke det underskjørtet som egentlig var for langt og som du bare klippa rett og hakkete av med ei sløv neglesaks på et hotell en gang.

Så er det en grønn ullgenser over og en grønn ullgenser under. Den underste bruker jeg masse, den øverste brukte jeg kjempemasse før, den har blitt litt sliten egentlig. Og så har den 3/4delsarmer og de ruller seg opp under armhulene i to av de jakkene jeg bruker om vinteren, så da går den ofte ut. Men sist brukt i sommer så den er ikke en versting i dette prosjektet.
 
På bena har jeg hullete tøfler med 1 mm tjukk gummisåle. Kjempesko. Om man må forsere vannsøl på gulvet ender man med hjernerystelse og lårhalsvridning for det er null mønster under. Men det er liksom så koselig å gå i tøfler på jobb, synes jeg.
 
 

Og så er det en krage som gjør hvert et antrekk til et festantrekk. Jeg har tre løskrager, bruker de aldri. Som i aldri. Så denne tror jeg kanskje ikke er brukt før i det hele tatt. Men i dag altså!
Pluss: den gjør ethvert antrekk til en fest!
Minus: satan som den klør
Er lik= og festantrekk er jo ofte ubehagelige.
 
 
 

Ullskjørt, tynn ullgenser og krage
Jeg står sånn med armen for å skygge for arbeidslyset på atelieret med armen sånn at det ikke skal bli motlys. Jeg vet ikke hvorfor jeg har fingeren under nesen med den andre armen, jeg kanskje visste ikke hvor jeg skulle gjøre av den bare.

Prosjekt "klærne ut av skapet", nå også med interiør!

Jeg har vært så sinnsykt frustrert i det siste. Det har med alle disse forkjølelsene å gjøre, jeg synes det er veldig vanskelig å trenge igjennom til legestanden med dette, at det faktisk er et problem. Sist fikk jeg beskjed om å ringe tilbake om jeg ble forkjølet igjen, og se! det ble jeg jo, som jeg jo blir, innen en uke faktisk, og ringte tilbake men hørte ingenting. 
Jeg skjønner at det hverken er kreft eller hjerteinfarkt altså. Men hvilken jobb fungerer når man ligger en uke på sofaen og skranter den neste, sånn annenhver måned, selv om det bare er forkjølelse?
Jeg tror noe av frustrasjonen bunner i kommunikasjonssystemet. Du ringer en legesekretær, som overbringer spørsmålet, og så får du pasientpost. Om det ble feil, eller du har oppfølgingsspørsmål må du ringe på nytt neste dag, forklare legesekretæren hva du vil spørre legen om, vente til du får pasientpost...osv. Det er sikkert veldig tidsbesparende men i praksis føler man seg jo bare avvist. 
 
Så jeg måtte ut og kjøpe meg litt julepynt! Litt lys og fest og glede! Som jeg hang opp på kontoret, kanskje ikke veldig gjennomført da, snurret på vannrørene som går gjennom akkurat mitt kontor. Det ble muligens mer artig enn fint. Det ser litt sånn mannete ut, sånn: ok, lys opp, ok. Dett var dett. Åh, skal det være FINT? Da må du jo si det da! 
Men koselig likevel. Og så kjøpte jeg noen teite isbjørner som henger på bokhylla, da blir man også glad.
I prossessen kjeftet jeg på tre tenåringer som tok enormt stor plass og presset seg forbi meg med to cm klaring.
EN METER! brølte jeg. Litt mer veltalende, men likevel.

Det er tofotelige isbjørner.
 
 
Så! Prosjekt klærne ut av skapet, dag kommetutavdet:


Grønn ulltunika, 
Sist brukt for noen uker siden, men før det ikke på årevis, faktisk fant jeg den i skuffen for klær det kan klippes fra/skal sys om. Den har fine folder i ryggen og bra sving og i det hele tatt, skjønner ikke hvorfor den var forkastet og krøllete. 
Strengt tatt er den jo en anomali i dette prosjektet, som skal handle om å begynne å bruke de klærne man faktisk beholder men liksom aldri bruker likevel. Denne hadde jeg jo kastet! But Why!

Smykke,
fikk av the Stig en bursdag, liker det veldig godt men bruker ikke smykker lengre. Men akkurat til en veldig ensfarget tunika kan man jo dra fram litt utsmykning, kjente jeg.
 

Sving og greier. Hvordan kan det ha seg at et bilde tatt med selvutløser blir uklart? Skjønner ikke, men legg merke til den festlige belysningen. 

Interiør, kropp og klær. Alt jeg klarer å få presset inn i en og samme bloggpost.



Se!

Dette hendte i natt. I går helte jeg rust oppløst i eddik på et stykke metall, i dag er det blitt krystaller og isroser der. Jeg aner ikke hva det er slags metall, jeg har kanskje trodd sink. Jeg aner ikke hvor det kommer fra heller, jeg tror jo kanskje pappa, men jeg husker ikke at jeg fant det heller. Den eneste grunnen til at jeg tror det er sink er fargen og at det ikke er rustent. All jern jeg har er rustent. Men jeg vet ikke. Jeg har dyppet en bit i surt vann så får vi se om det ruster.
Jeg har helt mer eddik utover mer metall, men jeg kjenner at jeg vet for lite om sinkfeber til å jobbe inne på lillerommet nå. Litt nyskjerrig på hvor fort det der skjer, bare.
 
Jeg aner som vanlig ikke hva jeg holder på med. Det er regelen heller enn unntaket, ikke vet jeg om jeg skal bruke dette til noe heller, men det får være greit å sulle litt. Jeg tenker at den tiprosenten av alt jeg produserer som faktisk blir til noe, ikke hadde hendt om det ikke hadde vært for restprosenten på 90.
De der papirarkene av myrull og krystallene av sinkrusteddik.


Eeeeeeeh...så jeg gjorde om på bloggen da.

Og nå ser det ut som en blogg som handler om ei som tar bilde av dagens outfit. Og det er jo helt rett. Men det er jo helt feil! Og så blir jeg jo så grusom flau over det.

Så dette innlegget har jeg laget bare for å få opp et bilde på forsiden som ikke er meg som poserer i dagens outfit.


Fåsebilderknappen er forresten blitt borte, den er der i innstillingene, men ikke i virkeligheten. 
Og så er det mulig jeg pusser litt mer, jeg liker egentlig best at hele innlegget kommer opp på en gang, ikke at man må klikke seg inn på hvert enkelt, det er så tøvete, men det ser ikke ut til at dette temaet støtter det. Da.

Ok, her er bilde:

Har ingenting med saken å gjøre. Det er et slags tåkeleggingsbilde. Det er et juletre som dukket opp i en av kubbene til julelykten jeg og Jendor fryser hvert år. Vi fryser masse melkekartonger med konditorfarge i og på julaften stabler vi sammen en lykt. Vi har ikke begynt i år for det har ikke vært kuldegrader.

"Hva, vattert?" m trøtt kunstner

Jeg er bare for trøtt. Det viser seg at det vises på utsiden også, ser jeg på bildene. Det var faktisk litt overraskende.

Jumper: Vattert sak fra Uniklo, følte meg lenge kjempefin i den, brukte den som gåbortjumper, til en kompis kommenterte, hva, vattert? og etter det har jeg følt at det med vattering innebærer noen koder jeg ikke har grep om. Den er ganske varm så jeg har brukt den endel på kontoret, men, hva, vattert?
Sist brukt i vanlig bruk: en kveld i Stockholm på den baren over det teateret på Mariatorget, i 2016 tror jeg.
Tvangsbrukt: fire fem ganger på kontoret etter det. Men den er jo ganske fin da! Den er bare vattert. Folkens, hva er greia med vattert?

Skjørt: Kjøpt på marked i Berlin, sist gang jeg og the Stig var på ferie. Som må ha væææært....øh. 2013.
Ja. Jeg hadde kanskje ikke kjøpt det om det hadde vært på vanlig butikk men jeg blir så glad av å kjøpe ting på utendørsmarked. Og i Berlin. Jeg kjøpte også halvannen meter fint ullstoff og knotter til kjøkkenskuffene.
Grunnen til at jeg har brukt det lite er at det er lengre bak en foran og da blir det litt sånn bohemsaktig og ettersom jeg var bohemsaktig i hele min ungdom er jeg litt allergisk mot å være bohemsaktig. Men nå ser jeg at det snittet kommer tilbake for fullt så nå er det greit.
Sist brukt: Aner ikke. Par år siden sikkert. Veldig fint skjørt egentlig!
 

OPP MED HAKEN OG SE VÅKEN UT!


 
 
 

Og smykke! Jeg tenker at ettersom jeg aldri havner i situasjoner der jeg pynter meg, bortsett fra julaften, så kan jeg jo slenge med smykker også. Om jeg gidder.
De mest observante av oss ser her at jumperen nå er litt slitt så den egner seg ikke lengre som finjumper, så nå blir den vanligjumper fra NUH. Bare at den er vattert.

 

Ikke gå i fella!

Da var jeg på bena igjen. Juhu.

Dagens antrekk: en julete/vintrete genser jeg falt for en desember her for et år eller to siden. Den var billig, den var i kunststoff, den var fra en kjedebutikk. Den nuppet seg og mistet formen etter ca en gangs bruk. Det er veldig, veldig sjelden jeg kjøper den type klær men her gikk jeg i fella gitt.

 

Dette er Silje. Silje har kjøpt en billiggenser hos en stor kjede. Ikke gjør som Silje!
 


Snnnnnrk

Ja hvis dere har drevet og oppdatert og oppdatert her i hele dag for å finne ut hva jeg har på meg, så er det dette:
 
Verdens tjukkeste ullpledd

Altså, jeg jobber alene, jeg har ingen sosiale aktiviteter, jeg treffer ingen venner, mannen jobber også alene, tilogmed hjemme, han treffer ingen, vi handler når det er lite folk, og likevel klarer jeg å pådra meg en forkjølelse. Det er jo fantastisk. For fjerde gang i en tid der folk spriter hender konstant, alt er avlyst, ingen reiser og folk stort sett holder seg hjemme på hjemmekontoret sitt. Får jeg en premie eller noe?
Ærlig talt.


Vanlig i dag

I dag følte jeg meg rett og slett ikke helt topp så jeg orka ikke begynne å styre med antrekk på toppen av alt. I hele går var jeg hjemme og føte meg sjaber, men betyr det at det funka å være hjemme? At jeg er på jobb nå? Halleluja, det hadde jo vært fantatsisk og første gang også.
Jeg kunne jo vært hjemme i dag og, men jeg liker å gå på jobb og jeg jobber tross alt alene, så jeg utgjør ingen større smittefare.
Men da jeg kom på jobb var det mørkt. Jeg hadde fått en telefon fra Husflidslaget i går, om at sikringene var gått og hvis jeg hadde noe på kontoret som enten gikk på strøm eller lå til tørk i noe maskineri så hadde jeg ikke strøm, og jeg ble så GLAD for at de orka å ringe og varksu meg om noe sånt! SÅ snilt! Men nå jobber jeg jo helanalogt så det var ingen større fare der.
Og så hadde jeg jo trodd at strømmen skulle være tilbake nå.
Men den gang ei.
Så da tok jeg noen bilder av sånt som er bestilt av folk, i dagslys, sånn at kjøperen gjør et mer kompetent valg m tanke på farger osv, 
og så sprayet jeg fiksativ på noen tegninger, 
og fi faan
så da satt jeg der i mørtna og luktet på løsemidler mens jeg var litt småsjaber.
Godt jobba.

men nå er lyset tilbake og arbeidslysten likeså.


Litt halvtrøtt kunstner i løsemiddelsky, dagens antrekk: normcore light med forkle.

Om å ha startet et prosjekt man er tildels ekstremt ubekvem med

Før vi går over på dagens antrekk skal vi snakke litt om det å være fotogen. Det vil si, det kan jeg ingenting om, så la oss snakke litt om det å ikke like å bli tatt bilde av.

På bildet her vet ikke dagens objekt at hun har glemt å skru på timeren og aner dermed ikke at hun blir tatt bilde av i samme sekund

 
 

Her derimot er dagens objekt ekstremt klar over at det er fem sekunder siden hun trykket på timeren og at hun blir tatt bilde av i samme sekund og der står hun og håper håper håper på det beste. Dette ser ut som et arrangert bilde. Det er det ikke.

Jepp. Og hvorfor blir det sånn? Jeg er ikke et menneske med overgjennomsnittlig dårlig selvtillit, jeg synes jeg ser helt grei ut, helt grei ut PLUSS, tilogmed, men jeg gjør meg ikke på bilder. Jeg har en søster som ler hjertelig hver gang hun ser et bilde av meg. Jeg er alltid så ekstremt selvbevisst.
Det verste er når man skal ha en utstilling og visningsstedet bare OK vi sender ut en fotograf for portrett, og man bare neeeeeeeeeei fotograaaaaaf stakkars menneskeeeee og sant nok hender det jo at de ser på kartet og bare OK nei vi sender ikke ut en fotograf til et portrett, kan du fikse selv, og i de tilfellene har jeg jo en kjærest som er fotograf, og det skulle man jo tro var praktisk, men jeg blir så ekstremt sjenert når han skal stå der og ta bilde av meg. Og så har the Stig en kvalitet som er veldig bra når man er kjæresten til noen, han synes jeg er fin uansett, UANSETT, men det er ingen bra kvalitet som portrettfotograf for fy fader for noen dårlige bilder jeg ender med å forkaste til the Stigs forbauselse.

Og nå har jeg hatt en blogg i femten år og hatt det som regel at jeg ikke legger ut bilder av meg selv på nettet, nettvett vettu, nettvett PLUSS tilogmed, og så bare plutselig nei nå skal jeg legge ut et bilde av meg selv hver eneste dag, og snakke om klær! Selfie time!

Nei, jeg aner ikke hva som skjedde der. Ensomheten i gokk, sannsynligvis.
 
 

Men klærne da:

Buksa er ei ullbukse jeg sikkert brukte sist i fjor vinter, verken jumperen eller buksa er de som henger lengst inne i skapet, og heldigvis har jeg ikke brukt ullbukse i sommer, såh, men den blir mindre og mindre brukt, og det er fordi jeg er redd for at den skal få knær og bli stygg. Så den ble kanskje brukt én eller to ganger i fjor. Det er litt bakvendt det der, at det er bedre å slutte å bruke en bukse for at den ikke skal bli ødelagt, enn fordi den ER ødelagt. Så nå tar jeg den fram.
Ullbukse er perfekt på kontoret!
Jumperen brukte jeg siiiiiist....eeeehhhh...ja det var vel i fjor det og. Egentlig synes jeg den er veldig fin. Men det er ettellerannet med den, jeg husker aldri hva, men kroppen husker at den er ubekvem hver gang jeg vurderer den. Tror den er litt tett? Veldig kunststoff? Eller hva var det? Sitter her på kontoret og er ikke nevneverdig plaget med noe som helst. Hm.
 
Bortsett fra skjeve briller, da.




ark kast kræsj

I dag har vi ryddet i Jendor sine saker i bokhylla. Det var blitt et sånt salig rot at tegneark og ferdigtegnede tegninger og bortgjemte fargeblyanter osv. Jeg så igjennom et par år med krot, finere krot, skyer med regn, lastebiler, kart, flyplassområder og hoteller.
Nå skal jeg finne en lur plass å legge alt dette.

Da pappa døde og vi ryddet huset fant jeg en pappeske på det gamle rommet mitt, merket SILJE med mammas skrift. Jeg åpnet lokket, fastslo at der lå alt jeg noengang hadde tegnet, og kastet eska. Jeg så ikke på ei eneste tegning. I ettertid har jeg spurt meg selv hva som foregikk der, men kastet ble de, etter null mikrosekunds betenkningstid.

Lørdag er fridag

Prøvde meg for fjerde dag på rad på den stripete blusen, men så tenke jeg fader heller jeg vil ha på vanlige klær i dag. Jeg trives best i bukse, har ikke noe i mot skjørt men føler meg litt pyntet og det er kanskje fellesnevneren for det meste av det som ikke blir brukt, det er mer sånn mot finklær. Fant en svart bluse som er kjempefin men burde vært ryddet ut for lengst, sendte en melding til mitt søskenbarn på den pygmépregede siden av slekta og fikk hurra tilbake. Tok på meg en jumper og en bukse jeg bruker mye og pustet lettet ut.
Jendor har tatt bilde, synes egentlig dette er det beste vi har fått til hittils, jeg.


Cultural appropriation style!

Jeg måtte faktisk google stavemåten.
 
Nei men jeg jukser, for det ble ikke den jakka. Som same er jeg nok ganske finstilt på det der med kulturell appropriasjon, nå tror jeg ikke kineserne eller vietnameserne eller hvem det nå er denne jakka går etter, tar særlig skade av at jeg kler meg ut, de er majoriteter osv, men jeg har nok med de to egne kulturuttrykkene jeg allerede har, tenker jeg. Dessuten var den delvis ødelagt for det manglet noen snorer som jeg har sydd fast og som har ramlet av igjen. Først tenke jeg at den er fin åpen også men alle kinesere og stort sett alle vietnamesere og japanere jeg kjenner er små tynne fliser og når den er åpen ser jeg enda tjukkere ut enn jeg er og da må jeg tenke på bordellmammaer fremstilt i lett rasistisk populærkultur fra kolonialtiden og nei, kulturell appropriert bordellmamma, det blir ikke den. Jeg skal reparere den og prøve på nytt kanskje. 
( Det er slitsomt å være same! Man må tenke på alt!)

Kinajakke, sist brukt...tror ikke jeg har brukt den etter at jeg flyttet hjem? Kanskje da vi bodde på Hägerstensåsen? Ca 2010 da. Skal reparere og prøve igjen. 


Kjole! Kjøpt på Cos for noen år siden, tror faktisk jeg hadde den på meg på åpningen av en utstilling jeg hadde her for ett år siden, og vet jeg har hatt den på meg på jobb for noen bemerket at jeg kjørte Judging Amy-stilen. Den er ganske fin.
Men si meg, SER dere at brillene mine er skjeve? Nå har jeg vært tre ganger ho optikeren og de bare Nå er de rette, men det ER de jo ikke! Vel?

I morgen skal jeg prøve meg på den stripete blusen jeg har prøvd å ta på meg tre dager på rad.




Dag 3, prosjekt Klærne ut av skapet!

Jeg sitter hjemme og venter på at snekkeren skal komme. Vi må forsøke å ta kontroll over Fuglane som river isolasjonen ut av veggene. Og litt andre saker som må kvikkfikses fram til han kommer tilbake i desember. Forhåpentligvis desember.
Forhåpentligvis kommer han snart. Han skulle komme i "morgen tidlig", nå er det snart "morgen formiddag" for meg.
Men! Når jeg går hjemme og trør blir det lettere å ta bilde av sin dagens outfit. Jeg synes det er så SYKT pinlig å gjøre det på jobb så det blir med første forsøk, i tilfelle noen slenger seg inn på doen når jeg prøver å få til et bedre resultat. Ikke oppdaget= bra bilde.

Her rakk jeg tilogmed å smile. Blekheten er det ikke så mye å gjøre med.
 

Skotskrutet omslagsskjørt kjøpt på Fretex i Bergen ca 2010. 
Sist brukt:....ikke så ofte at jeg husket at det var et omslagsskjørt iallefall. Men jeg tror det er innefor mannaminne. I fjor en dag kanskje? Forfjor?
Det kommer til å bli myyyye skjørt i dette prosjektet innser jeg etter å ha hentet dagens plagg fram fra skapet. Gruer meg litt til det sølvfargede ballongskjørtet.
Genser: Mye brukt, men jeg bestemte at alt på kroppen ikke må være skaphengere, det må jo være lov å kombinere med ting som man har lyst å ha på seg sånn at klærne kanskje kommer inn i bruk igjen. Og det må jo være målet.
Strømper, som dere ikke ser: grønne ullstrømper kjøpt i København ca 2000, tynnslitte under men fungerer jo på en måte fint for leggene enda. Om dere skjønner. Leggins! Liksom.
Sko: står i gangen, jeg er jo hjemme enda. 




Kjole og genser

Jeg jobber fortsatt litt med det med ansiktet, jeg er så blek så jeg ser ut som jeg forsøker å personifisere Mangelsykdom i et skuespill, men her er
Kjole og genser
 

Kjolen hadde jeg sist på i et prøverom inne på Skrapan på Söder i 2016. Genseren tror jeg at jeg fikk av mamma til jul for to år siden og den har jeg brukt kanskje to ganger enda jeg liker den veldig godt.
Sko: De grønne vinterskoene the Stig forutså at jeg kom til å bli glad for å finne når det ble vinter igjen, og det hadde  han jaggumeg rett i, næmen, har jeg GRØNNE vintersko?!
Problem 1: Jeg fryser. Dette kommer til å bli et problem i dette prosjektet, mesteparten av de klærne som har blitt glemt i skapet tilhører delvis en annen klimasone.
Problem 2: Den drar litt i sømmene og her kan vi godt skylde på min tjukkhet men også på litt dårlig mønsterkonstruksjon, tynt stoff og trykknapper.

Sint, blek og trøtt kunstner i sitt atelier med briller litt på skeiva men opptikeren sier de er helt beine såh

Oppdagelse: Jeg tror denne kjolen kommer til å gjøre seg mye bedre med et annet belte. Og det er jo sånn man oppdager når man BRUKER klærne sine.




Ny serie

Nå skal jeg skrive om klær! Og det skal bli det jeg skriver om!

Der var det mange som ramlet av stolen tenker jeg. Hoho. Neida. 
Men joda. Jeg har ganske mange plagg i skapet som tilhører en virkelighet jeg drømte meg inn i da jeg sto og så på plagget i butikken. Og som dermed ikke har blitt brukt så mye. Nå er Prosjektet å begynne og bruke klær som har hengt mer på kleshenger enn på kropp.
Dels er dette en praktisk utfordring, det fungerer nå engang best å bruke tjukke ullklær på jobb. Men likevel.

I dag foreksempel har jeg på meg en blå kjole med gul halslinning som jeg sist brukte på multebærtur (!) i 2018. Dette har jeg kombinert med ukledelig tjukke ulsokker og sjokkrosa giktsko.
Jeg skal øve meg på å ta bilder der ansiktet er med, for jeg har jo nye briller også. 




Venteeee

Jeg sto og kokte myrull til trykkfarge da det dukket opp noen på kjøkkenet som skulle har møte der, så måtte jeg trekke av og vente til de var ferdige, og så var det lunsj og så måtte jeg vente til den var ferdig, nå er jeg ferdig med kokingen men må vente til myrullen er kald så jeg kan presse den, så da blir det ikke trykkfarge i dag og da må jeg vente til mandag med å trykke, for jeg må røre på trykknettet mens det tørker og det rekker jeg jo ikke nå for nå er dagen så strakselig over.
Jeg har egentlig ingenting imot prosesser som tar lang tid men her tar det mest tid med ventingen og det er ikke helt det samme.

Så hva gjør man?

Det som skjer når du nylig har blåseisolert huset ditt, men blåseisoleringsfirmaet ikke har plugget i blåsehullene, men bare fuget, fordi snekkeren jo skal komme snart uansett og legge ny kledning oppå den gamle, 

er at når snekkeren blir forsinket, oppdager småfuglene isoleringen, og river den ut av veggene.

Mhm!

Det er altså SÅ vanskelig å blogge! Før var jeg ganske bra på å lage tekst utav ingenting, nå husker jeg ikke helt hvordan man gjør det.


Dette har skjedd:

Snekkeren er forsinket til desember. Ingen stor glede over det
Snøen har smeltet så det er sørpe overalt
Bordet på lunsjrommet har forduftet
Og stolene
Jeg kjøper alltid Maxhavelaarkaffe på butikken enda det er den verste kaffen
Nå drikker jeg den
Jeg begynner å gå fri for myrull
Jeg prøver å selge ei hagle 
Jeg har lyst å veve litt igjen, tror jeg skal lure meg til en fridag og renne opp nye skallebånd og komme igang på en hovlevev jeg rennet opp for et år siden, det koker ikke akkurat på kontoret så det er sikkert ok
Jeg har blå teip på begge knærne for jeg har slitasjegikt og det skal gjøre det lettere å gå i trapper og det virker faktisk å ha et blått kryss på hvert kne, helt utrolig. 
Ja det er kanskje ikke fargen som er avgjørende
Jeg går i tanker om interiør
Det kan bli vanskelig å få tilbake kunsten fra Latvia, for det mangler et dokument, men enn så lenge er det ikke en full blown kuk i maskineriet, så jeg har litt håp om at det ordner seg
Famous last words
Håper jeg ikke at det der var
 
Så joda jada. Neida. Sånn går nå dagene.



Brillebæslus

Brillene knakk.
Jeg var hos optiker i dag for jeg har hatt så vondt i hodet hele tiden, og nå har jeg vært hos tre forskjellige optikere det siste året og det begynner å ane meg at dette ikke er en eksakt vitenskap, men jeg skal nå få litt svakrer briller for synet hatt blitt bedre men ikke databriller for det trengs ikke om jeg velger kvalitetsglass. Synet har også blitt verre, på langsyntmåten, men jeg er ikke i progressivland enda.
Og så knakk innfatningen min da de skulle, eh, noe? vet ikke hvorfor de skulle ta ut de gamle brilleglassene for de hadde ingen nye å sette i, men the Stig måtte komme og hente meg for jeg så ikke nok til å komme meg hjem og det tar tre uker til jeg får de nye innfatningene. Som ikke er så fine. Men som var de de hadde, og ettersom de måtte få slipt glass en annen plass måtte jeg bestemme meg for innfatninger NUH om jeg ville ha nye briller om to-tre uker.

Jeg husker da jeg fant de innfatningene jeg har nå, de som ligger til tørk med lynlim på kjøkkenbordet, jeg ble så glad! For for første gang følte jeg meg skikkelig fin med briller på!
Og nå skal jeg begynne å gå med briller som ikke er så fine.
Så nå er jeg litt ulykkelig.
 
Når jeg kommer meg bort fra gokk skal jeg kjøpe fine briller. Om to tre uker skal jeg begynne å gå med stygge briller. Fram til da går jeg i solbriller om ikke lynlimet tar.



Dagsrapport

Det er kaldt på kontoret, 16,5 grad, og selv om jeg har på ullongs og to ullgensere blir det kaldt å sitte i ro.
Jeg har sagt ifra til husverten, som kanskje har glemt min klagesang, men da jeg sto oppe i trappa med datamaskinen min balanserende på den ene armen for å laste ned noen greier kom han ut av kontoret sitt og fikk øye på meg og der fikk jeg lovnad om varmere kontor OG passordet til internett på huset! For en grei fyr! 
Jeg har vært på nettet til en av avisene her på huset, men de er på loftet og jeg i kjelleren så det har ikke vært sånn super effektivt, selv om det har vært hjelpsomt det og. Men nå! For en endring i arbeidshverdagen! 

Jeg har en utstilling oppe i Stockholm, det har vært litt styr med det, for vanligvis henger jeg mine egne kunstverk, setter sammen og opp på plass, nå måtte kuratorene gjøre det og selv om de i all hovedsak har gjort en bra jobb, en kjempebra jobb, er det ikke som om jeg selv har gjort det, og ett av verkene har ramlet sammen uten at noen på kunsthallen har hatt evnen til å se det, så nå forsøker jeg å komme i en dialog med dem om hvordan vi enten skal få rettet det opp eller hvor fort vi kan ta hele kunstverket ut av utstillingen. Jeg vil ikke at noe som ikke er et kunstverk men en ansamling av materialene verkene består av skal ligge til utstilling, jeg vil ikke at folk skal se det. Jeg er litt stresset og sur. 
Derimot er jeg glad for at jeg er nevnt i dagens kritikk av utstillingen i DN, menne åeh likevel.
 
Jeg er heller ikke inne i en kjempeproduktiv periode, ettersom jeg ikke jobber mot noen ny utstilling. Noen ganger er det helt supert, det er ingenting som presser eller drar, man står helt fritt, men det kan også være litt vanskelig å gå på verkstedet og bare Hva skal jeg finne på i dag da....
Jeg holder på med endel myrull på ark, men må holde litt igjen, dels fordi jeg ikke kan bruke papir for tusenvis av kroner i uka når jeg ikke har noen retning, dels fordi når det er slutt på myrullen er det slutt, den er avblomstret og under sneen. 
Jeg burde kanskje tegne litt...det tar lengre tid og er på billigere ark.
Eller oppdatere hjemmesiden nå som jeg har så effektivt nett. Jeg burde gjort om hele den fjaderns sulamitten, men jeg vet ikke helt hvordan, jeg er ikke så god på de greiene der og når det ikke blir som jeg vil gir jeg litt opp. Men det er absolutt et prosjekt jeg kunne brukt pausetiden på.

Ok. Da blir det det.
Over og ut,


Folket har talt

Jeg har blitt invitert av en slektning til å være med i en fb-gruppe. Ja til bilen og det norske folk.

Ja til bilen og det norske folk.
Nei til bilen = nei til det norske folk. 
 
Jeg klaaaaaarer ikke.  Og det verste er at for å melde meg ut må jeg gå inn i gruppa, og uansett hvor mye jeg skjeler og myser kommer jeg til å få med meg et par innlegg der noen er KRENKET over at de, som er DET NORSKE FOLK, må vike med bilene sine for sykkelstier og dessuten betale bompenger og ikke får nok parkeringsplasser. Men helt til jeg gjør det får jeg innlegg fra det norske folk opp på veggen min så det er bare å knyte sammen tennene og få det gjort.

Og så er jeg invitert inn i en gruppe som heter noe sånt som Folkeopprøret for slutt på kutt i pensjonen.
Her er det også folket som rører seg. Nå er jeg ikke pr prinsipp imot at folk skal få mer i pensjon, jeg har bare gitt opp selv. Jeg er selvstendig næringsdrivende og kommer knappest til å bli minstepensjonist engang, jeg kommer vel til å bli skyldig. Det er greia med å være gründer og selvstendig næringsdrivende, det er så steike godt betalt og så fordelaktig næringsform at i tillegg til å betale akkurat det samme i skatt som alle andre, skal man legge av penger til pensjon og sykdom sjøl. 
Det er ganske ofte jeg ikke helt føler meg som folket. 
Og siden jeg ikke har meldt meg ut av denne gruppa heller, kom det opp et innlegg på veggen om at nå har sannelig KULTUREN fått så og så mye koronapenger av den nissen Abid Raja og hadde det vært noen rettferdighet i verden og ikke minst noen som kunne ha tenkt klart et sekund, så hadde VI fått de pengene! Altså folket. Som vil ha pensjon.
Og aldri er jeg egentlig i stand til å ta den diskusjonen. Når folk sier HVA SKAL VI MED KULTUR!!! så blir jeg alltid svar skyldig. Dels kommer jeg jo fra et lite gruvesamfunn der dette er normen, jeg er av folket, dels er jo dette i bunn og grunn en form for ideologi og det er alltid vanskelig å diskutere. 
Ja, hva skal vi med kultur? Vet ikke. Jeg bare tror at en verden som består av oppussing og biler og aksjer og fondsavkastning og telefonsalg er en litt dårligere verden.
Hva skal vi med kultur som ikke betaler seg, holder det ikke der med frivillig kultur og folk kan da holde på med kultur etter arbeidstid som alle andre?
Vel tildels har vi jo et system som faktisk vil ha denne kulturren men ikke betale for den. Veldig få steder der jeg stiller ut tar inngangspenger. Det synes jeg er fint. Tildels tror jeg en verden der kulturen består av fotballkamper, reklamejingels og HBO også er en litt fattigere verden. 
Men det er sånn jeg føler det. Om du vil ha bompengefrie veier og parkering på alle gressplener og mer i pensjon, så er det sånn DU føler det. 
 
Det er muligens en veldig viktig diskusjon jeg ikke gidder å ta her.
 

10/10

Akkurat nå er det veldig bra. Jeg skal ingensteder med fly i dag, jeg jobber på et sted jeg har jobbet før og alle er veldig trivelig samtid...