Fiks, triks, miks

Jeg var hos optikeren, øynene er normale men jeg har alt for sterke briller og det hr jeg visst hatt en stund og det er mulig jeg husker at noen har sagt det til meg. Ihvertfall, det kan virke som om øynene ikke gidder å konstant kompansere for det og bare tar seg en hvil en gang i blant. 
Så da må jeg ha nye briller. Jeg har lyst å prøve å få det til i Stockholm. For der har de finere briller. 

Og så har jeg levert i macen på reperasjon, om den blir fikset er jo maskin som funker pluss øyne som kan lese en kombinasjon å glede seg til. 
Når man leverer in en macapple-produkt, er det en funksjon som må skrus av og da må man ha et passord. Tro det eller ei, men jeg husket passordet. Problemet var bare at maskinen jo hadde begynt å leve sitt eget liv, så når man skrur den på, begynner markøren å suse rundt på skjermen og åpne programmer og dokumenter og lukke dem og åpne dem og bytte skjerm, og det å få lov å være i ett og samme vindu mens du skriver inn et passord på TJUENI tegn er ganske vanskelig selv om du skriver innihelvettes fort. Jeg kom stortsett fire bokstaver uti det før maskinen hadde lukket meg og åpnet matvareregnskapet fra 2008 eller ringt husverten til regnskapsførerern min over facetime mens den tok seksogførti bilder av meg og servicemannen med Photobooth og åpnet alle notatene mine og skiftet font på dem. Jeg prøvde tilslutt å tilbakestille passordet liksågreit, sånn at jeg kunne lage et kortere et, men til slutt måtte vi gi opp. Heldigvis kan denne prosessen fjernstyres og jeg lot servicemannen google seg gjennom prosessen. 

Og så har jeg begynt å pakke ned mitt sentrale studio. Jeg flytter det ut på øya der jeg har det andre. Jeg kommer ikke til å savne logistikken i å ha 2,4 km mellom rommene på ateliéret, eller å åle meg sidelengs mellom bordene, men jeg kommer til å savne å være i byen. Og selv om dette er et kjellerstudio og det særlig vinterstid er mest utsikt rett inn i eksosanlegget til kjøreskolens biler, kommer jeg til å savne å å ha vinduer som ikke er ment mest som innsyn for andre, enn egentlig utsyn for meg, som jeg har når, mitt i et atruim med glass på alle kanter. Jeg er litt på utstilling der ute på øya. Jeg kommer heller ikke til å elske å flytte, pakke, bære flytte, inn ut av bilen, men det blir bra når det er gjort. Jeg kan prøve å si sånn "det er en tid for alt" men det handler vel mer om at jeg trenger plass og heis. Og det har jeg ikke i mitt lille sentrale studio med vinduer ut mot verden (og enkelte eksosanlegg.)

Men litt vemodig er det. Og litt stressende, jeg tror pakking er et slags minitraume for meg. Men det er bare å få det gjort. 
Nå får jeg det gjort!


Hjemmeblogg! Dette kan jeg!

Det er påtagelig hvor dårlig jeg er til å blogge med en gang ting ikke er som vanlig. Det er som om det blir helt uoverkommelig å skulle blogge fra eksotiske steder som hovedsteder der det bor mer enn 300 mennesker og de alle er ute på gaten samtidig eller småbyer i Spania med kaktuser store som trær og strender der man kan gå rett ut i havet uten å dø. Det er som det eneste jeg kan blogge om er å gå på jobb, krangle med meg selv om hvorvidt der er lov å gå hjem fra jobb, blogge om det å blogge om å legge ut lengre forsvarstaler for meg selv om hvorfor jeg gikk hjem fra jobb, minusgrader, sparkeføre og hagebruk. Det er min komfortsone og det kommer ikke på tale å bevege seg utenfor den. Nye tanker og perspektiver, ikke til meg takk.

Så var jeg jo også syk en drøy uke der i Spania, og det er da virkelig ingenting å blogge om for jeg lå for det meste i en seng og testet ut forskjellige spanske nesesprayer, og så gikk reisemacen i stykker. Og jeg klarer ikke blogge fra telefonen. Altså det er teknisk mulig men jeg må få love å skrive omtrent så fort som jeg tenker eller iallefall ikke mye saktere enn det og ikke fra et telefontastatur. 

Nå er jeg som jeg spådde i går, ikke på jobb, og jeg har forberedt i hodet en lengre forsvarstale om å komme hjem fra ferie og faktisk KUNNE ta de fridagene alle snakker om å ta når de kommer hjem fra ferie, samt en liten paragraf om å hvile litt på sine laurbær, men alle som leser her har lest lignende før så jeg skipper det. Nå skal jeg bare hjemmeblogge litt (forsvarstale CHECK skrive om syk CHECK elektronikktrøbbel CHECK) og så skal jeg se over hagen (hagebruk CHECK) det vil si, jeg må så salaten på nytt for den hadde ikke spirt, sitrontagetesen er fortsatt pitteliten, og så tror jeg at jeg skal så litt persille rett ut? og så er det noen planter som burde få flytte ut i drivhuset men det må ryddes. Og så må jeg gå med macen på service og så må jeg gå til en optiker for det ene øyet har blitt så uklart. Utsynet derfra mener jeg. Og skal jeg da gå til min gamle optiker på Synsam, som jeg strengt tatt er misfornøyd med for jeg føler at de alltid bare forsøker å lure meg til å kjøpe ting, eller til min forrigegamle optiker som jeg også sluttet å gå til av en grunn men som har fått ny eier, går jeg til Synsam så har de de mest oppdaterte opplysningene om øynene mine men lurer meg nok bare til å kjøpe et brilleabonnement eller enda et par helt unødvendige lesebriller. Går jeg til den gammelnye optikeren vet jeg ikke helt hva jeg får og jeg har ikke vært hos dem på tyve år så de har ikke noen opplysninger om når jeg fikk nye glass til øyet som ser uklart sist. 
HM.
Vet ej. 
 
Og så dukker nok snekkeren opp snart, for å flikke videre på det helvetes kukstykket av en veranda han har snekret til oss, som gjør at det kommer vann inn i taket på gangen under, og jeg er så lei, avtalen var at den skulle være ferdig når vi kom hjem fra ferie, og at stolpene i verandaen skulle flyttes på utsiden av veggen, men nånei du, ikke ferdig, ikke flyttet, bare videre flikking på noe han allerede har forsøkt å reparere med flikking tre ganger før, og vannbordene over vinduene funker ikke og leskjermene er blitt skjeve, og han er så lei seg for alt sammen, og han har i ærlighetens navn ikke protestert med en kalori på noe av det jeg har forlangt han skal fikse, men jeg må jo mase, jeg må jo kjefte, jeg må jo ringe enda en gang, og i går sa jeg at jeg trives ikke i den rollen og jeg synes det er så urettferdig at jeg må ta den rollen fordi du ikke gjør ordenlig jobb. Og han skjemmes sånn, og han er så lei seg, men det er ikke det jeg vil ha, jeg vil ha tett tak, ikke vann inn i veggen bak foringene rundt vinduene, og en leskjerm som ikke henger på utsiden av huset. 
Vi får se.

Og så må jeg sende en liten mail og si opp ett av atelierene mine, langt på overtid, men litt trist likevel, men NUH skal jeg gjøre det, ok, hjemmeblogge ikke mere.


Vel, derfor

Nå er jeg hjemme igjen! Da jeg var i Spania tenkte jeg HVORFOR i all verden bor folk i arktis men nå er jeg tilbake i arktis og jeg må jo luke og så ny salat for den hadde ikke spirt og sette ut grønnkålen i drivhuset og henge bort vinterjakkene og jeg tror ikke jeg har tid til å gå på jobb på et par dager minst.

Jaja

Nå er jeg frisk igjen. Så godt som. Nå er det meldt regn i fire dager, til vi drar. Det er litt uflaks for det normale for dette stedet er visst to mm regn i løpet av mai og nå er det er tyvefolds hver dag. Jaja. Det er bra for jorden, bøndene og livet. (Styrtregn er vel strengt tatt ikke det man helst vil ha, men bedre enn overhodet ikke regn).
Jeg har en kompis som er så god til å være positiv. En positiv innstilling til livets motganger. Jeg bemerket det en gang, etter at hun plutselig fikk slag og taklet det eksemplarisk, og hun sa at det går jo bare ut over en selv om man sturer. Og det har hun jo rett i, en selv og ens nærmeste, men jeg synes likevel ikke det er lett å bare si jaja, det var den ferien, det gjør ikke noe. Det er ni år siden forrige ferie av ferieslaget og da lå jeg også syk hele ferien.
Littegrann gjør det jo noe. 
Jaja. Hvem bryr seg vel om kaktuser og palmer og strender og eksotiske hel-turistiske opplevelser. Jaja.
I går satt hele familien rundt et bord og spilte caramba og det har vi ikke gjort på tyve år så det var fint.

Nå er jeg på ferie!

Det er sykt eksotisk her og planter med blomster som stikker ut overalt eller henger fra kaktuser og sukkulenter i veikanten og strender og lunsjretauranter og jeg skjønner ærlig talt ikke hvorfor folk gidder å bo i Arktis.

Noe som er mer som vanlig og ikke særlig eksotisk er at jeg såklart ble syk så nå er de andre ute og svinser på markeder og drikker øl på lunsrestauranter og jeg ligger bare her. Men sånn er det. Blir nok ikke så brun denne ferien.

Hadet Stockholm, hei (plass i) Spania (som jeg aldri husker navnet på)

Da spiser jeg min siste frokost i Sundbyberg. Tenk at det har gått tre uker! Jeg vil ikke si at det har gått veldig fort, men de har nå gått. Plutselig. 
Jeg spiser müsli av en slags salatbolle, eller potetgullbolle kanskje, for det er ikke oppvaskkost og såpe på kjøkkenet, alt må kjøres gjennom vaskemaskinen (også stekepanne og kjøkkenkniver) og den skal jeg sette på når jeg går så alt er skittent nå. 
Jeg spiser frokostblanding med gaffel. Jeg kan jo ikke ta ut én skje og vaske den uten vaskemiddel.

Kofferten som var så åpenbart slunken da den kom kjørende helt sist og alene på bagasjebåndet på Arlanda, er nå helt SPRENGT. Hvordan skjedde det? Har jeg handlet så mye? Jeg har jo tilogmed tatt ut arbeidsklær og lagt igjen på kunsthallen. Jeg har riktignok handlet et designersett. Faktisk. Og så, ja! jeg har handlet endel greier til håret som man ikke får tak i i Kirkenes. Og det var litt planlagt på grunn av Veldig Klar Over Situasjon Kirkenes, og så kommer det en koffert med de hjemmefra, med spaniating, dere vet, kjoler og badedrakt og sånt som jeg ikke har hatt særlig bruk for mens jeg bygde utstilling, og i den kofferten er det god plass. Var det god plass. For jeg snakket med de der hjemme i går, før de startet på første etappe mot Oslo, og the Stig bare, Og så var det jo så god plass i din koffert så da har vi tatt med litt ekstra donaldpocket og sånn!
Så nå har jeg ikke plass.

Derimot har jeg to timer på meg før jeg må være ute av denne leiligheten, og det er i det minste rikelig. Jeg hadde egentlig lovt familien (min+de andre) å kjøpe et ferskt brød her i Stockholm, for vi kommer fram så sent på kvelden og vi har unger som våkner klokken fem og så har vi noe til frokost før vi sender avgårde første ekspedisjon. Men jeg vet ikke hvor jeg skal ha det. Jeg får kjøpe en baguett og bære den under armen og se fransk ut. Eller be dem skjære det i skiver på bakeriet og fordele skivene flatt utover, da kanskje det er plass.

Titt tei!

Ops, ja, det kanskje ikke akkurat tyter over med Stockholmsrapporter her, men den eneste som sitter og venter er muligens Tanakofta og hun har jo mye annet for seg for tiden. 

Jeg har hatt noen fridager. Jeg ser at jeg ikke har blogget siden den femte, så da har jeg også jobbet noen dager. Nå har jeg noen fridager. I morgen er det pressevisning, det har påmeldt seg hele én (1) jouralist så det burde gå ganske greit unna, så kommer det noen som vil se utstillingen før den åpner (som er lørdag), så er det søndag, som blir en fridag og så drar jeg til Spania. 

Jeg kom plutselig på en sånn liste over utstilinger du MÅ se i Stockholm, det er jo artig men jeg blir også sykt stressa. Hva skal folk komme rekende og se på utstillingen min for? Det er bare pinner! Hold dere hjemme med meningene deres! Jeg trives best sånn der rett under radaren, ikke blinkende midt i. På den annen side har nesten alle jeg har invitert til åpningen meld forfall (syk, bortreist, egen utstillingsåpning) og det blir også litt rart om det bare er tre stk tilstede så ok da, dere kan komme, men vennligst ikke ha noen meninger om kunsten.

Sukk. Hjelp.

Rapport med variasjon

I dag har jeg ikke vært på jobb for det er lørdag. Riktignok jobbet vi forrige lørdag men i dag holder vi laugardagen hellig og holder oss borte og søndagen er også fri. Facebook fortalte meg at to kompiser fra Jokkmokk var i byen og dermed var det plutselig litt som før, når vi allesammen bodde her, og det var så sinnsykt stas å treffes. Som i gamledager. Som å ha en flokk igjen. Vi gikk en tur i norra Djurgårdsstaden eller hva det heter, som ikke engang eksisterte da vi bodde her, og der var kungens får ute og trente med fårehundene sine og mine to jokkmokksfolk hadde med seg en reingjeterhund som gjerne hadde tatt en ekstravakt der, selv om sauer kanskje var litt i overkant eksotisk, og etterpå satt vi på en brygge og spiste lunsj og fikk kaffe. Nei fred og fader altså det var fint. 
Og så måtte de tilbake til litt mer sånn familieomstendigheter, og jeg dro til Söder for å trø rundt og kanskje shoppe litt, sko sto på listen, bursdagsgave til meg selv fra de som hadde glemt den sto på listen (ALT må man fikse selv kan man si her, men det er trivelig når folk vippser penger og insisterer), og caps sto på listen. Den jeg har er pyntet med NEW YORK, det norske flagget og kristkorset, og det er liksom de tre merkene jeg føler jeg minst kan stille meg bak på en caps (men jeg fikk den i Sjømannskirka i New York en gang jeg hadde konsert der) og jeg har jo vært på Söder før så jeg anså det var gode muligheter for å få oppfyllt minst ett av behovene.
Og så kjøpte jeg meg en kjole i presang fra de som hadde glemt bursdagen, og det er liksom det jeg minst vil ha, for jeg bor i arktis og går i arbeidsklær til vanlig, men den var veeeeldig fin altså og det var den jeg mest ville ha. Gratulerer med dagen. 

På dette tidspunktet ble jeg plutselig helt overstimulert på linje med en liten beibi så jeg bare skuflet meg selv inn på t-banen og kom meg hjem og ramlet overende på sengen og sovnet. Jeg er jo ikke vant til by lengre. Det var flere ting på listen men jeg er jo ikke vant til by lengre.

Da jeg våknet var klokken godt over middagstid og heisann hoppsan der gikk jeg ut og spiste som jo planen har vært i to uker nå.
Jeg hadde googlet meg fram til et sted som virket som det hadde litt sånn fænsy hotell-lobby vibes, og det er ikke det jeg vanligvis foretrekker, men det er faktisk det man ofte vil ha om man går ut og spiser alene. Vet ikke helt hvorfor. Da jeg kom dit skjønte jeg at de spilte litt for høy musikk i et litt for tomt lokale, men jeg hadde liksom ikke noe plan b, (kjøpe nudelsalat på ica?) så jeg tok en øl og en pizza der og var ganske fornøyd med avgjørelsen. Mulig det ikke blir et stamsted, men det trenger det jo ikke.
 
Så alt i alt overmåte fornøyd med bruken av fridag. Det eneste minuset er en hodepine som har flyttet inn for å inngå kompaniskap med stressnakken, og man skal ikke drive å putte i seg hodepinetabletter i eninga heller, men om man tar dem for sent virker de jo ikke og den der balansen har jeg ikke helt løst. I det hele tatt. Me det virker som det skal bli en mulighet til å jobbe mer med det så før eller siden finner jeg vel den perfekte formelen. 

I morgen: museer, kunst og middag med enda en kompis.

En rapport til.

Rapporten fra i dag er veldig lik rapporten fra i går. Veldig lik. Eneste forskjellen er at i dag er der fredag og det betyr at i morgen skal jeg ikke jobbe og det er egentlig litt kjekt. Og så var jeg på denne dag ikke så sliten at jeg ikke orket og gå ut og spise, som jo har vært mitt livsmål siden jeg kom, i dag orket jeg, men jeg gadd ikke. Ble litt overrasket der. Jeg har jo null problemer med å gå ut og spise en pizza og ta en øl alene, tvert i mot. Men nå har jeg to uker etter ankomst foreløpig ikke klart å ro akkurat det i land, så vil jeg egentlig ikke? Er det det at jeg bare har LYST å være en sånn person som går ut og tar en pizza alene men egentlig ikke er det? Jeg tror ikke det, for det er jo ærlig talt ikke noe å trakte etter, å være en sånn person. Jeg er en sånn person. 
Likevel, frosendumplings til middag.  
Og i dag er det, som nettopp påpekt, fredag, så når man kommer hjem fra Ica etter å ha kjøpt morgendagens frossendumplingsmiddag er gatene er fulle av folk som er ute sammen og ler og er i flokker, og jeg kunne såklart også gått inn på et sånt sted, men da mater man bare sin egen ensomhet. Og jeg er jo ikke ensom, men jeg er alene i Stockholm akkurat i kveld. I morgen har jeg to avtaler og må utsette den ene. 
Men akkurat i kveld hadde jeg lyst til å være en av dem som sto ute på en uteservering med en øl i hånden og lo. Jaja. 
 
Akkurat i dag kom vi plutselig veldig langt med utstillingen så nå har jeg mer ro i sjelen. Neste uke kommer nok til å bli ganske rolig og fin. Da skal jeg kjøpe meg noe fint i premie. Heia meg. 

Rapport

For den som sitter og lurer på hvordan det GÅR der borte i svergenlandet, så går det omtrent sånn:

Jeg våkner litt før alarmen av at det er lyst i rommet. To timer senere går jeg på jobb. Jeg kunne jo satt alarmen på litt senere, men nå er jeg nå vant til å stå opp syv da såh. 
Så går jeg på jobb. Så jobber jeg. 
Det er steingulv og av en eller annen grunn (fordi de er så fine til kofta) så vil jeg liksom spaaaaare de fine hoka-skoene så jeg går i et litt par eldre adidas-sko og i dag haltet jeg hjem. Nix mer sparing, for da blir det nix mer knær. Jeg har råd til sko. Slutt å spar. 
På vei hjem har jeg alltid tenkt at i DAG skal jeg gå ut og spise, for det er masse fine&artige spisesteder i nabolaget, men jeg er alltid alt for sliten så jeg spiser alltid en nudelsalat fra Ica istedet. 
Men i morgen. Da. 
Og så er jeg hjemme og slapper litt av og snakker kanskje med familien og så går jeg på ica og kjøper en nudelsalat jeg kan ha til middag for eksempel dagen etterpå. 

Jeg tror at når jeg bare kommer litt ovenpå sånn jobbemessig så blir det litt mer livsens overskudd, og det tror jeg er snart, for nå har jeg grunnlinjene i utstillingen og nå er det mest fixing og detaljer. Ikke at det nødvendigvis er fort gjort, men det er mindre stressende. 
Men jeg tror det blir bra. Til slutt.

10/10

Akkurat nå er det veldig bra. Jeg skal ingensteder med fly i dag, jeg jobber på et sted jeg har jobbet før og alle er veldig trivelig samtid...