Er det noe man ikke trenger i livet sitt så er det koftegrupper.

Jeg vet ikke hvor mange samer som leser dette. Er dere samer? Om dere ikke er samer så har dere kanskje paralleller i deres egne sub-grupper. Nå skal jeg skrive om samer.
Jeg er med i et par koftegrupper. Nei, det stemmer, jeg ble kastet ut av den ene, så nå er det bare én. Den jeg ble kastet ut av var det alltid mye krangel i og så påpekte jeg at admin ikke kunne drive å slette innleggene til de hun var uenige med, og vips, så var jeg ute. Og vi kan vel alle være enige i at det er like greit.
I den andre koftegruppa, som nå er den ene, har det vært noen debatter i det siste om andres kofter. Og det er greit. Det er selve poenget, vi er jo kofteinteresserte, vi vil snakke om interessen vår. Men formen har vært sånn: Trådstarter finner et bilde på nett hun lar seg opprøre av, tar en skjermdump, og publiserer det i koftegruppa under overskriften HVEM ER DETTE MENNESKET OG HVA HAR HUN PÅ SEG?!?
Og mange opplever vel ikke det som så greit. Men mange gjør det! Mange tror at når man finner et bilde på nett, er det offentlig og man kan gjøre hva man vil. For eksempel henge ut folk til spott og spe. Så har det blitt forklart, for eksempel av meg, at alle har et ansvar for å forholde seg til lovverket og det sier at man kan ikke publisere bilder av andre uten deres samtykke, og man kan heller ikke ta andres bilder, altså åndsverk, og publisere dem, hverken med eller uten endring. En endring vil for eksempel være å krote ut ansiktet deres.
Og da er folk litt sånn "men alle andre gjør det så da er det greit". 
Og så er det de som lurer på hvorfor det oppleves som hetsende.
Vel, tenker jeg, om jeg hadde brukt hashtaggen #gákti på min instagram, og noen hadde kommentert, "er det et rekonstruksjonsprosjekt dere driver med, jeg har aldri sett en sånn kofte før?", så hadde det opplevdes helt annerledes enn hvis noen da tok en skjermdump av dette bildet, la det ut på en koftegruppe, og så preket for en opphisset menighet om hvor feil denne kofta var. Har man funnet bildet på vedkommendes instagramkonto så er man også istand til å stille de spørsmålene man har direkte til personen, faktisk. Prøv det neste gang, tenker jeg.
Hadde vi, som jeg skrev i koftegruppa, stilt oss opp rundt dette mennesket på kafé og kommentert kofta hennes? Vi må lære oss at for den det gjelder oppleves ikke denne forskjellen som signifikant.

Og hvorfor skriver jeg om dette her, og ikke i koftegruppa? For admn synes vi har diskutert dette nok og stenger trådene. Åpenbart ikke nok, om mange fortsatt vil diskutere, men jeg er faktisk også litt lei. Noe av problematikken ligger jo i et skjevt maktforhold, der noen bor i koftesterke områder og kan spørre tanta si hvordan denne holbien skal sys, mens andre bor i koftesvake områder og må på museet for å finne svar på samme spørsmål. Når de da til slutt står med en ferdig kofte oppleves det nok som litt vanskelig om hun som bare kunne spørre tanta si, ruller med øynene og fråder om munnen når hun får øye på ryggstykket ditt, og henter fjorten andre som gjør det samme.

Problemet er ikke diskusjonen, men formen, og sånn er det alltid. Respekt og samtykke, da kommer man et lengre stykke på vei, tror jeg.


Jeg avslutter med frontstykket fra kofta til min tante Sofie, den hun sydde når hun skulle gifte seg i 1929. Jeg har vært så fantastisk heldig og fått låne den noen dager for å kopiere den. Dette er vel den eneste kofta jeg ville tort å legge ut i koftegruppa, og den er også FEIL! FEIL! for det øverste stykket i holbien har ikke samme farge som bisene i skuldrene. Den fasiten har oppstått etter at denne kofta, og flere like, ble sydd, som en del av en levende tradisjon, men den som roper høyest, har rett. Å ha denne kofta, og se at det valget jeg gjorde da jeg sydde min holbi, basert kun på bilder, var rett, gir meg en trygghet. Jeg burde ikke trenge den tryggheten, men sånn er det. Jeg blir også ubekvem av de frådende øyerullerne.
Det siste man trenger i livet er koftegrupper.

Ich warte

For det første venter jeg på internett. Det tar sin lille halvtime å åpne Blogger. Eller, egentlig er det for det siste. For det er ikke så viktig i arbeidsdagen. For det første venter jeg på at blekk skal tørke. Både det jeg rullet ut i dag, og det jeg rullet ut for to uker siden som fortsatt ikke er tørt. Forskjellige typer blekk, den ene typen skal jeg ikke bruke så mye mer av, for å si det sånn. Selv om det ble ganske bra på sin måte.
For det andre venter jeg på at blekk skal komme. Og papir. Jeg bruker enorme mengder for tiden, og kostnadene er deretter, sukk, men det får man jo bare ta. Schenker skulel komme fredag, nå skal de komme mandag, men de tar ikke telefonen og jeg må informere dem om at jeg ikke er på kontoret mellom klokken sånn og klokken sånn, for
for det tredje venter jeg på at klokken skal bli syv minutter på halv for da har jeg fått beskjed om å stå oppstilt utenfor jobben til søskenbarnet mitt for vi skal opp til noen andre for å se på kofta til tanta vår. Noen andre er ikke i slekta, men har den kofta, og vi har fått lov å komme og se på, spørre, og fotografere. Det har vi gledet til og ventet på lenge.
Dessverre har jeg klart å søle blekk utover hendene, og selv om det har tørket for lengst og ikke lar seg vaske av, fremstår jeg vel neppe som noen man vil la fingre på gamle tekstiler, men jeg har heldigvis hansker, for det bruker jeg jo på jobb hele tiden. Bortsett fra når jeg søler med blekk. 
For det fjerde er noe jeg har sluttet å vente på, og det er svar fra en rammemaker (gaaaah! rammer!) som jeg har funnet og som er bra og som jeg har brukt litt, om to bilder jeg vil ha rammet inn, men ettersom han ikke svarer og jeg nå har ventet i to uker må jeg finne en annen løsning.
Ja, og så venter jeg på en annen forsendelse, med svart blekk. For ingen har alt.

Nå venter jeg på at Schenker tar telefonen sånn at jeg kan si at jeg ikke er på kontoret på at par timer. Hallo, Schenker Kirkenes, leser dere bloggen min?

Og så venter jeg på en uttalelse i skrifts form sånn at jeg kan sende inn klagen til finansklagenemnda.
men det er ikke så viktig for dagen i dag. Jeg bare følte at jeg måtte avslutte med noe.

Tilstandsrapport

Sommervott vs vintervott

Farvel, Tore Figenschou

Vi har hatt barnevakt, og har benyttet anledningen til å kaste. Papp som har vært arkivert i garasjen, for det meste.
Jendor er en aktiv motstander mot å kaste. Hver gang vi har tømt noe, påpeker han at dette skal IKKE kastes. Dette forsterkes gjerne ved å gi tomemballasjen navn. Tore Figenschou, kakaopakken for eksempel. Gikk i søpla i helgen.

17. mai.

Inni meg har jeg et innlegg om syttende mai. Og det rene skjære og skjøre mysterium at dette er den dagen jeg savner pappa mest. Ikke jul, ikke bursdag, ikke dagen han døde, men syttende mai. En dag hverken han eller jeg egentlig hadde noe til overs for eller noe forhold til.
Nå er det verdens tristeste dag.
Men det lange innlegget der, om å hulke når Ja vi elsker spilles opp, det hører ikke lengre hjemme på bloggen. Jeg skrev et innlegg om akkurat det for en stund siden, hvordan mye av det jeg har delt, som jeg fortsatt synes er langt innafor mine egne grenser for hva som blir for privat, har blitt ubehagelig å skrive. Nei, dele mener jeg. Og det er ikke noe galt i det.

Jeg tenker at pappa hadde likt å lese det innlegget. Og så hadde han ledd. Og ringt.

ooooog...blablablablablablablabla

Jeg skjønner ikke hvorfor jeg trodde selvangivelsen skulle ta tre dager? Har den gjort det før?
I fjor og i forfjor var det forsåvidt veldig komplisert med dødsbo og salg av eiendom i utlandet, dét tok jo litt tid...tok det tre dager? Dette er litt forvirrende.

Jaja. Nå sitter jeg på kontoret igjen da.
Og hører på han plaprekongen borti gangen. Herregud som han prater. Da jeg kom på jobb, sto han på parkeringsplassen og prata. Det vil si, han gikk etter en bil som drev og parkerte og prata med sjåføren. Så sto han oppe i gangen og prata med noen, men man vet jo aldri hvem, for man hører bare ham. Og så har han sittet på kontoret sitt, med åpen dør såklart, og sjabbet og sjabbet med noen. Og jeg klarer ikke jobbe, eller, jeg har sortert og flyttet noen gamle tegninger, men alt som krever at man selv klarer å hekte to ord etter hverandre i en tankerekke går ut. Så det gjorde jeg og.
Jeg gikk og kjøpte lunsj. Og jeg gikk på fretex for å se om de hadde en lufttett boks og eller en frakk og eller et forkle som jeg kan jobbe med, det skvetter jo sånn i blekk her på atelieret for tiden. Det hadde de ikke men de har jo ikke alt. Jeg tilgir dem det.
Da jeg kom tilbake forlot en svett og rødkinnet mann kontoret, han så litt lei ut for å si det sånn.
Og nå er det stille. Nei, nå ringte han noen. På høytaler, som vanlig.

Ååååh gi meg litt fungerende arbeidsmiljø.
Og en arbeidsfrakk, men det må jeg vel skaffe selv.

Selvangivelsen (ok, SKATTEMELDINGEN, da.)

Nå hadde jeg planlagt å være hjemme tirsdag, onsdag og torsdag for å gjøre selvangivelsen. Greiest hjemme, har så dårlig nett på jobb.
Jeg er litt usikker på hvorfor jeg tenkte at det skulle ta tre dager. Nå er klokken 11.48 tirsdag, jeg har vært ferdig en stund. Det er fort å være fattig. For det første. For det andre så gjorde jeg jo regnskapet i januar så det alt var ferdig, bare å fylle inn. Det er fort å være ferdig også.
Det vil si, helt ferdig er jeg ikke, jeg gikk meg fast i to punkter, men mamma er jo regnskapsfører og hun kommer faktisk på lørdag så på søndag har jeg time.
Da skal vi sjekke at jeg ikke gjør noe idiotisk, og har jeg energi til det skal jeg prøve å få orden på avskrivingen av datamaskinen. Det der er så himla styrete at jeg vet ikke om jeg gidder.
Jeg skjønner hvorfor det er vanskelig. For da gidder man ikke. I SEE YOU.

Nå sitter jeg i chattekø hos banken og forsøker å få svar på diverse ang lån.
Senere skal jeg bestille kunstmateriell. Siden jeg nå likevel har nett, mener jeg.
Og i morgen...får jeg vel gå ned på kontoret. Jeg ER jo ferdig. Men det butter litt imot, for det var jo ikke planen.

Ulempen ved å jobbe alene 2

Så, når du har gått på lunsjrommet og valgt deg ut den sterkeste, så det hele ikke skal utarte seg til å bli en konkurranse om hvem som er sterkest, og fått åpnet blekkflasken, du heller blekk utover papiret og det svartsvarteste blekket de hadde på den lokale bokhandelen plutselig blir sånn her:

og du da humrer i timesvis, da skjønner du at du hadde hatt godt av litt mer selskap.

Ulempen med å jobbe alene

I dag skal jeg helle blekk på et tracingpapir og se hva som skjer.
Jeg får ikke opp blekkflasken.
Jeg jobber alene.

Det blir en veldig lite effektiv dag, dette.

Tjena!

Jeg tar det fulle og hele ansvar for den dårlige oppdateringsfrekvensen.

Ok, artige ting som skal skje:
-jeg skal reise til New York. Jeg skal snakke på en konferanse, og høre, og vansligvis sier jeg neitakk til sånt jeg ikke får betalt for, men, New York!, jeg er en sulteforet kirkeneser, jeg kommer.
-jeg skal reise til Gokk. Ok, det er der jeg bor, men jeg skal reise til et annet gokk, utenfor Kiruna, og kunste der, det er betalt men ikke fantastisk, men jeg har forhåpninger til de andre kunstnerne som skal være med, de virker så trivelige, jeg er en sulteforet kirkeneser, jeg kommer.
-jeg skal stille ut på en biennale i Tallin, det er dårlig betalt, men jeg liker hun kuratoren, jeg jobber gjerne litt med henne igjen, jeg reiser ikke selv men jeg sender verk.

Kjedelige ting som skal skje:
-jeg må gjøre selvangivelsen til uka.
-jeg må orge med etterisolering
-jeg må orge med drenering

Går i pluss da.

Jendor

I går var jeg på fireårskontroll med fireåringen.
Je do ri as.
Nå skal jeg ikke benytte sosiale medier til å henge ut mitt eget barn på noe måte, men si at du har to hyggelige, men svært selvstendige foreldre. Så kan du si det samme om enkelte besteforeldre, og oldeforeldre også. Da er det en viss sjanse for at du selv blir et hyggelig, men svært selvstendig menneske. Og x 1000 for du er fire år.
Vi fikk ikke kontrollert noe. Jeg var helt SVETT  da vi til slutt kom ut, og da var det kø på venterommet.

Jeg spurte ham i dag hva han syntes om den der fireårskontrollen.
Det var ikke noe for meg, sa han.

Det vil jeg si var en veldig presis beskrivelse.

Min eeeeeeeh gründerhistorie

I anledning av å ha noen spørsmål angående et kurs skatteetaten avholder, kom jeg i kontakt med den delen av det lokale næringslivet som heier på nyoppstartede bedrifter. Altså, som har det som oppgave, ikke av prinsipiell overbevisning. Jojo, det også sikkert, men dere skjønner.
Og i anledning av å ha outet meg selv som billedkunstner, ville de gjerne gjøre en sånn gründerhistorie på meg til nettsiden sin, for det er så kult at det også finnes kunstnere og at det er mulig og virke også innenfor dette feltet i kommunen vår.
Og da ble jeg så beklemt. For det er så veldig, veldig lite kult å være kunstner i denne kommunen.
Jeg gikk innom siden og så på de andre intervjuene, der de andre gründerne har svart på hva fordelen er med å ha startet opp i Sør-Varanger, og hva skulle jeg ha svart på det?
Det finnes jo ingen fordeler med å jobbe herfra. Ingen. Og det er helt greit, det visste jeg jo godt.
Jeg har flyttet hjem til en kommune der både homo og same fortsatt er skjellord, og der man gjerne legger fjorden død om man kan få gruva tilbake. Og der debatten rundt dette sistnevnte bare er...den er så DUM. Folk har stilt spørsmål ved hvorfor det er så store protester rundt gruva i Repparfjord og ingen her, og jeg tror det delvis er fordi debatten ser ut som den gjør. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare den. Men la oss si at noen sier noe kritisk om hvordan gruva har tenkt å drive, og får til svar at de ikke har uttalelsesrett når de selv tjener godt, og at de ikke skjønner det selv? Det nivået. Er du mot forurensning? Da vil du vel ikke ha arbeidsplasser her heller!? Og da kan vi legge til at vi hadde en av de laveste arbeidsledighetstallene i landet før gruva starta opp. Sånn er det. Modige er de som tør reise seg.
Ja, ikke var det egentlig det jeg skulle snakke om ikke.
Men dette er en kommune med en sterk industriidentitet, og kunst passer liksom ikke inn. Til tross for det har vi en samtidskunsfestival, og hurra for det, men jeg kan jo liksom ikke legge det på lista over fordeler ved å bo her. Barents Spektakel slår ikke for eksempel hele Tromsøs samlede kunsttilbud. Eller Stockholms, for å sammenligne med et sted jeg kunne bodd.
Her er selvfølgelig ingen kommunale atelierer. Her er ingen støtteordninger eller tilskudd, frakta er dyr og snart legger NorLines ned, leieprisene er idiotiske, og alt må bestilles.
Men jeg vil bo her.
I anledning av at jeg vil bo her kan jeg dessverre ikke finne på noen fordeler ved å bo her.

Jeg tror på kunsten, jeg.
Og så tror jeg...jeg tror at mange av de alkoholiserte lærerne jeg hadde oppigjennom, hadde hatt det bedre som musikere eller billedkunstnere, men jeg tror ikke de så på det som et alternativt livsforløp. Sånt var for de andre. Lærer var det mest kreative innenfor rekkevidde.
Og nå er det ikke sånn, og om det åpenbart finnes en helt vanlig idiot som bor her og driver med kunst, så er det jo innlysende at det er for alle. Om noen kvisete tenåringer skulle gå rundt og i hemmelighet ha glede av kunst men planlegge en lærerutdanning, mener jeg.
Ikke at det er derfor jeg bor her. Men om det er en bivirkning, er det fint.

Nå er det jul igjen

og nå er det jul igjen og litt før jula var det påske!

Vårvinter er vel ganske passende som årstidsbegrep. Så kommer våren, den er det ingen som skjønner når er. Oftest. Så er det vårsommer, det er da man går litt for tynnkledt og blir syk, derefter er det sommer, ikke hvert år riktignok.

Etter barnehagen har vi lovt å ta ned skiene fra bjelkene under garasjetaket og ta oss en tur.