enten eller (samme spor som før)

jeg kunne skrevet et innlegg om å gå tur på kirkegårder og hvilket forhold man har til navn og personer som døde i 1941, eller at det alltid lukter svett babyhode i gangen, eller at jeg skal få besøk av Rållsis, istedet følger

Gøteborg / Stockholm: for og imot

Stockholm
for:
den eneste skikkelig bra læreren jeg hadde, gjestelærer selvsagt, på Khib, sier jeg skal velge Stockholm. Han lager bra arbeider og jeg har all mulig tiltro til hans vurderinger

et par andre folk som vet sånn ca hva jeg holder på med sier jeg skal velge Stockholm

det er mindre klasser der

mot:
jeg har ikke kommet inn enda, og om jeg bare driter i Stockholm kan vi hive oss rundt, finne en plass i Gøteborg, og sende flyttelasset dit istedetfor å gjøre samme operasjon fra Kirkenes, med flybilletter og fri og holoi

en fyr jeg har fått tak i som går BAchelor tredje året der sier ingen av de fra hans klasse har søkt master på Konstfack.
Jeg sier
HMMMMMMMM

jeg er redd for at jeg må drive masse med innredningsarkitektur, som byr meg imot. Skikkelig imot

Gøteborg
for:
det virker litt koseligere

og det er visst en gå- og sykkelby, så man kommer seg rundt og orienterer seg greit

det er sikkert billigere å bo der

studiet har visstnok større rom for individualitet

om jeg bare bestemmer meg nå, kan vi hive oss rundt osv -argumentet

klassen består av alle mulige slags designere, både produkt, grafisk, møbel og rom.

mot:
klassen består av alle mulige slags designere, både produkt, grafisk, møbel og rom.

det er litt større klasser

konstfack ser muligens bedre ut på cv-en

jeg har ikke fått tak i noen jeg kan spørre ut i detalj om studiet

ad: vent

Jeg er kanskje ikke av den tålmodigste typen. Det vil si, jeg kan godt drive med pirkarbeid der jeg ser for meg at jeg er ferdig om en to-tre år, men jeg liker ikke vente på avklaringer og beskjeder.
Nå har jeg det sånn med hele stokkholm/jøteborg-greia at jeg er på nippet til å drite i hele Stockholm, sånn at vi kan få pakket og kommet oss over og funnet oss et sted og bo og bare få avklart det. Innimellom håper jeg faktisk oppriktig på at jeg ikke kommer inn i Stockholm, så slipper jeg å ta Et Skjebnesvanger Valg. Og så slipper jeg å sitte på en skole i en av Sveriges storbyer og tenke Fanes æ skulle valgt den andre.
Jeg har sendt ut mailer til bekjentes bekjente for å spørre dem ut, og enda det er gått dagesvis, eller, nesten et døgn, sitter jeg enda her og venter på svar og får ikke avgjort noen ting.
Hvis Konstfack er marginalt bedre enn HDK, og det er lettere å finne bosted samt å orientere seg i Gøteborg...og vi bare kan sette igang...nei, nei jeg får jo bare vente.
Jeg kan vel ikke basere denne avgjørelsen på latskap.

32.

Fin dag.
Innser at loven om alle tings iboende faenskap ikke kan omgås, nå er jeg jo innkalt til intervju, akkurat når jeg er i Gdansk, men fordi det tar så lang tid å få svar på om hvorvidt man er kommet inn eller ikke, og fordi jeg har begynt å innse, etter divdiv kommunikasjon, at Konstfack er et vel så bra alternativ, det vil si bedre, enn HDK. Hvilket betyr at hele turen til Gdansk går i vasken. Så der fikk jeg den. Ikke blir det ferie, og ikke blir det Berlinfahren.
Siden vi det kanskje blir Stockholm, kanskje Gøteborg, kan vi ikke straks og med det samme dra til Gøteborg og finne en plass å bo. Det må vi gjøre i sommer, og det koster flybilletter.
Altså ikke tur til Gdansk. Likevel.
Hah.
Jaja, jeg kom jeg jo inn på master da, om jeg ikke akkurat får siste stikk.

Kjenner at jeg har mest lyst å bo i Gøteborg egentlig. Skulle ønske Konstfack lå der istedet. Nå fryktet jeg at det skulle gå sånn at alle sier, jo, frøken, Konstfack er nok best for deg, og så kommer jeg ikke inn. Heldigvis sier alle hm, hm, hm, nja, konstfack og stockholm med sine muligheter er nok best for deg. Så det er vinn vinn. Iallefall ikke vinn tap.

Nå har dere gratulert meg i vei i dagesvis, stakkars lesende, og i dag har jeg bursdag. Jeg har skrudd av Heia Bursdag-applikasjonen på facebook, så der har jeg fått to gratulasjoner. De som betyr mest. Og familie og venner og kjæreste og gode glede.
Åh, alt er vel. Så vel, så vel

oæ OÆ!

så gikk vi og kjøpte Gøteborgskart og begynte å snakke om å avlyse ferien i Gdansk og heller dra til Gøteborg og leite etter et sted og bo, og så fikk jeg mail fra konstfack om at de vil ha meg på intervju. Jeg hadde nesten glemt at jeg hadde sendt dem også en søknad.
Jeg holdt nesten på å sende dem en svarmail der jeg skrev, neitakk, jeg har jo kommet inn på HDK!, men så innså jeg at her må man gjøre hjemmeleksen sin og kanskje finne ut litt mer om de forskjellige skolene før man evt tar et valg. Nå kan det jo selvsagt være at valget tar seg selv, at jeg raller ivei på uforståelig nordnorsk eller eller ramler igjennom uansett, telefonintervju sant, ikke det letteste, og tenk om jeg orger og hjemmelekser ivei, og så sier alle at nei, tatt i betraktning at du holder på med det du gjør, så er nok konstfack best, og så kommer jeg ikke inn. Det er mange måter å se mørkt på det.

Jeg er veldig glad for at to veldig bra skoler synes det jeg gjør er interessant.
Jeg er veldig fornøyd nå.

Laks, av alle ting, under brua i dag tror jeg. Muligens ørret. Underlig hvit eller gullfargeflekket rygg.

Ja. Jo. Jeg fikk en mail i går, der det sto at jeg var kommet inn på den skolen jeg helst ville gå på, i Gøteborg. Det er jeg veldig glad for. (Figenschou-svensk byråkrati 1-0!) Eller, jeg ble litt satt ut, så når jeg ringte mannehvisnavneimnens, trodde han først noen var død. Ikke fordi jeg gråt, men fordi jeg var litt stille. Men jeg var mest glad. Dette var litt før fire. Jeg var vel glad ca til klokken åtte, da ble jeg plutselig bare nervøs og utilpass og hva med ressidensien i berlin? og ikke noe glad lengre.
Ærlig talt, fire timer, er det det jeg får?
Her har jeg prøvd å komme inn på denne skolen i to år, og så leid verksted og levd på havregrøt og grus for å ha tid til å lage en ordentlig søknad, og når jeg så kommer inn, er jeg glad i fire timer?
Jesus.

Kanskje jeg har fokusert for mye på ressidensien i Berlin, og separatutstillingen der, fordi jeg regna med at jeg ikke kom inn på hdk, og for at jeg ikke skulle bli for skuffa når jeg ikke kom inn. Så kom jeg inn, og hadde ingen beredskap.

Åh, Berlin.
Utstilling.








(dette er helt tøvete, jeg vet)

tillegg:
Nå ble jeg innkalt på intervju til Konstfack også. Voi og voi.

gratulerer med dagen til The Stig

Jeg klarte å vente helt til halv åtte i morrest før jeg vekte hanhvisnavneimånevsn og tvang ham til å åpne pakkene. (Det vil si, jeg prøvde meg også klokken ett, men han nektet å tro på at det var morgen "for det føltes som om han nettopp hadde sovnet og dessuten var det mørkt ute".)
Halv åtte var vi for trøtte til å få gavebåndet av pakkene, kanskje litt fordi jeg hadde glemt at jeg hadde tapet det fast fordi det bare skled av, men nærmere åtte halv ni begynte oppakningen og den fantastiske støteren i hel eik jeg hadde laget til morteren ble behørig beundret. Og så behørig beundret litt til. Og så litt til men så syntes han det var nok. Og så litt til, men SÅ måtte det være nok.
Jeg synes den ble ganske fin selv.






edit: på utallige oppfordringer:
toveisstøteren, en rund ende til frø og en flat til...det man bruker flater til. Hvitløk?
:

og alt som mangler på at den er en solid kloss, har jeg mer eller mindre innhalert.



vi eldes

Vi feire snart år. I fjor blei vi 69, så da blir vi 71 i år. Når man har bursdag oppi enaan sånn som vi, så blir det litt som me jula, at det ligg masse hæmmelige pakka overalt å man må prøve å holde sæ å ikke fortæll nåkka om ka som e inni papiret til den andre, eller, æ må prøv å ikke si til The Stig ka han skal få. Det e et mareritt.
Ett år hadde æ kjøpt han iPod, eller ipp ådd som det hete hær i huset, som overraskelsespresang midt mellom jul å jebbursdag. Æ hadde klart å lur han ut av huset å dreiv å styra å bestilte å orga me inskripsjona å alt, mens han va ute å gikk tur.
Idet han kommer inn døra brøle æ Æ VET NÅKKA SOM DU IKKE VET!!! (og blir akutt ulykkelig inni mæ)
Æ e håpløs. Æ skulle ønske det plutselig bare blei jebbursdag, så man slapp å driv å hold sæ.

nei fanes se dær skriv æ på dialækt ijænn!

jeg jeg jeg, hvorfor hvordan, nå, nå, hopper løper hopper løper hopper løper, meg deg seg. Grusende, snusende.

Jeg skal prøve å holde meg til dette bokmålet. Jesus.
Jeg har jo også bursdag, og har utstyrt husholdningen med ønskeliste, som ligger og slenger mest mulig både her og der.
Den er sånn: (avskrift)
1. den boka av han russern me de artie bildan
2 . arbeidskilt fra blåklæder
3. det dær fine kvite smykke vi gikk forbi
4. sånn frøktelig god å litt dyr ost fra lerøy
5. sånn frøkteli god å litt dyr skinka fra lerøy
6. norsk etymologisk ordbok
7. ekstern harddisk (KJEDELIG!)
8. sånn frøktelig fin kjole som dæm har på twisted hvis den passe har ikke prøvd

The Stig har ikke viet den så mye oppmerksomhet som jeg hadde ønsket å oppnå med all slengingen, han spurte meg i dag hva jeg ønsket meg. Det ble ikke arbeidskilt, sa han. Jeg sa at jeg ble sur hvis jeg fikk ekstern hardisk. Eller jeg sa, du vil vel helst bare gi mæ ekstern harddisk som æ kjøpe sjøl siden æ likkavæl skal innom clas idag? hvorpå han flirte litt brydd.
Og det må han jo bare, for da han var ute og fartet i norgesland&rike, kom det er bok i posten merket FUEL DESIGN med stort stempel og det er de som gir ut den boka av han russern med de artie bildan.
Heh heh.

en dårlig blogger som blogger bra, det er meg.

Jeg har blitt prissatt, og det prissetter jeg. Jeg har fått en premie eller pris eller sånn award av frifestligeBergljot. Og jeg blir virkelig glad av det, jeg tar meg i å lese mine egne (ja, mine egne) blogginnlegg på nytt og tenker ntjæh, den var ikke så verst den formuleringen der, og når tilogmed Bergljot synes jeg er flink, håh, og i det hele tatt.
Likevel fører denne premien til at jeg innser at jeg er en dårlig blogger. Det følger nemlig noen betingelser med denne premien, og de har jeg ikke tenkt å oppfylle. Deri ligger dårligheten. Jeg synes jeg skriver bra, men jeg er altså en dårlig blogger, sånn helhetlig sett. Jeg overser og avviser nettikette. Jeg er ikke så flink å linke til andre, jeg kommenterer ikke så mye, og jeg jubler for premier, men nekter å ta i mot på skikkelig vis. Jeg er ikke så opptatt av å få flere lesere, jeg synes antallet er absolutt passelig og overkommelig. Om jeg plutselig hadde hatt hundre lesere om dagen tror jeg jeg hadde følt meg på usikkert grunnlag og vurdert å legge ned. (Skjønt det hadde jeg nok ikke gjort, jeg har jo blogget i fem år nå og det er vel en grunn til det.)
Betingelsene er altså å fortelle syv ting om seg selv som er nytt, og gi prisen videre til syv bloggere jeg synes fortjener den.
Jeg får ikke til.
Jeg får ikke til å fortelle syv hittils ukjente ting om meg selv, det hadde vel forsåvidt vært interessant, hele denne bloggen er et forsøk på en balanse mellom det å virke personlig og det å egentlig holde litt avstand. Likevel. Har ikke lyst. Blir vel neppe så bra som Bergljot sin liste uansett. Og sende den videre til syv mennesker når jeg selv får sånne kvaler? Tør ikke!
Jeg kunne selvsagt sagt at her er syv stykker jeg synes fortjener prisen, men da blir det litt rart at jeg ikke bare gir dem den.

Det eneste dumme nå er at nå får jeg nok ikke flere sånn premier. Som jeg blir så glad (og forvirret) av. Teite frk Figenschou.

Å gå. Det jeg kommer på om å gå.

Jeg har sånne masaisko! Veldig dyrt, veldig verdt pengene. (Også veldig stygt.) Det er deilig å gå med dem, jeg gynger avgårde som en selvdrevet gyngestol. Mannen sier jeg går som vår venn Laffen, som spretter langsomt bortover.
Da jeg enda ikke hadde fått briller, kjente jeg stort sett igjen folk på ganglaget, så jeg føler meg totalforkledt som Laff, til tross for at...ja, det er jo adskillig forskjell på oss. Det sjalter hjernen min ut.

Mannens pappa sitter for det meste i rullestol, men han gikk litt mer før, iallefall innomhus, med krykker. Det var kjempestas for mannens nevø, Ferrik, som ikke var helt stødig til bens selv, ettersom han var i den alderen, og dermed hadde noe å holde seg i, riktignok en meter lengre ned på krykkene. Når familien skulle omorganiseres fra stue til middagsbord, la bestefar og barnebarn avgårde på den strevsomme turen litt før oss andre, i hver sin ende av krykkene. Da Ferrik ble litt større og kunne gå helt fint selv (men ikke snakke noe kjent språk) irriterte han seg over at ikke bestefaren også kastet krykkene og gikk som vanlige folk, og prøvde ofte å røske dem fra ham i løpet av turen bort til middagsbordet. Mannens far er heldigvis ikke den som lar seg vippe av pinnen.

Da jeg var liten, hadde jeg en venninne som ikke kunne gå i trapper. Jeg syntes det var helt håpløst, hun var fem år og gikk ett og ett trinn av gangen, alltid med venstrefoten først. (-hun var venstrehendt og kunne heller ikke klippe.) Jeg avholdt flerfoldige trappegåingskurs for henne, men hun klarte ikke omsette kurslærdommen i praksis. Det vil si at hun klarte fint å gå i trapper som normale mennesker akkurat mens kurset ble avholdt, men med en gang hun skulle opp eller ned en trapp under hverdagslige omstendigheter, ble det enfotspraksisen som gjaldt. Jesus.

Min søster kunne ikke gå og spise samtidig. Nå er jo ikke vanligvis det noe man oppfordrer små barn til å gjøre, men hver gang vi hadde vært på CC og handlet egg og melk og aviser til den ene eller andre siden av opphavet, og hadde klart å kjøpslå oss til en is for jobben, måtte Solemia stoppe hver gang hun skulle spise av isen. Hvilket var hele tiden siden hun alltid valgte den største isen og gjorde hjemturen til en veldig veldig lang og kjedelig tålmodighetsprøve.

Jeg liker å gå. Jeg tror jeg har tatt buss kanskje to ganger i Bergen, alt er i gangavstand, om man er villig til å se på det på den måten. Jeg liker ikke så godt å bære, iallefall ikke tung ryggsekk, og iallefall ikke tung ryggsekk på skitur, jeg må lene meg framover og sekken vil bakover og skiene vil bortover.
Men ellers. Går det bra.

tekst følger

Nå er jeg sånn askeenke og mannen er i en annen by og jeg er reiseledersentralen. For jeg har internett i motsetning til mannen som må nøye seg med tekst-tv. Brontosauren.
Jeg har feiret min hjemme-alene-tilværelse med å hoppe over middagen i en uke nå, middag er et unødvendig onde synes jeg, men mannen er vel ikke helt med på at brødskiver er en adekvat og fullgod erstatning.
Folk orger seg hjem på de forskjeligste vis, og jeg tenker at det er faktisk ikke særlig lengre fra Trondhjem til Bergen enn det er fra Kirkenes til Hammerfest. Trondhjem-Oslo er vel akkurat samme distanse som hammerfestkirkensturen. Skjønt Bergen og Trondhjem deler ikke lokal-tv.
(Og ingen tenker på å legge ned Aker sykehus når man nå likevel har et fullgodt tilbud i St.Olavs Hospital! Så fikk jeg sagt det!)

sit.rap. 2

under brua: sterk strøm og begrenset sikt, men litt før brua, i landkanten: 1 stk torsk. Oppå brua to stk fiskere, som sto der jeg pleier å henge over kanten. Selv om jeg roper SE ÅL! i ren begeistring er jeg litt selvbevisst og henger ikke om det står fiskere i veien.
Jobb: hastejobb er enda mer hastejobb på grunn av askesky og flytrafikk og postgang med bil til nord. Nå kan jo skyen letne, men den kan og tjukne, så jeg pålagger meg selv arbeidshelg for å få sendt avgårde produkter i god tid før absolutt siste frist. Dessuten er det jo Posten vi snakker om her.
Privatliv: mann fortsatt bortreist, jeg feirer med å hoppe over middagen hver eneste dag. hahaha! Venninne som ikke vet når båten går, vet når bussen går, men det er likemeget for nå er en stk tviling syk og Rållsefru blir i Stavanger. Og der er jo ikke jeg. Dette muliggjør imidlertid arbeidshelg. Desverre.
Helse: bedre rik og fattig enn syk og svak!
Økonomi: sparer inn ved middagsskipping
Fremtidsplaner: et par bursdager i nærmeste framtid.

sit.rap.

I dag under brua: to torsk og to ikketorsk, litt gule, så muligens brul. (ikke brul, men den fisken som jeg ikke husker navnet på. Har spist den en gang)
Jobb: hastejobb hjemmefra, enten er det null rulle eller så brenner hjullageret. Foretrekker det siste. Hastejobb veldig fin og gjør meg nostalgisk og hjemlengtende.
Privatliv: mann bortreist, får besøk av venninne som ikke vet når båten går. Må vaske gulv.
Helse: sliten i armene av øyemål og pussekloss-metoden.
Økonomi: ikke millionær ved oppvåkning i dag heller, men klager ikke.
Framtisddrømmer: lever i nuet. (lever litt krampeaktig i nuet)

verkstedsliv

Nå er det egentlig for varmt. Heldigvis tenkte jeg med logikken i dag og har bare ett sett ullundertøy på, men det er sikkert tyve grader i solsteken på verkstedet.
Er det ikke det ene så er det altså det andre.
Og det andre er maskineriet, som jeg jo har forsåkt å gjøre meg uavhengig fra, men nå skulle jeg altså bruke båndsagen til litt presisjonsarbeid, og jeg regnet og tegnet og regnet og tegnet på mitt siste stykke bra eik, og da jeg la det i sagen bare SHUPP faen.
Så måtte jeg tegne og regne på nytt, SHUPP FANES! og mitt siste bra stykke eik blir mindre og mindre, og det er bare å innse at det er pusekloss og øyemål som gjelds.

Evt kjøpebursdagsgave.

rasende spennende overskrift

Dette må nok passere som en vårdag. Helt klart. Skjønt i Kirkenes ville dette vært en helt adekvat sommerdag, særlig at vi nedjusterte målet for en sommer fra å få brukt sommerkjolene som henger i skapet, til å gå uten longs mange dager på rad. (riktignok går jeg som sedvanlig i to ullongser, men det er ikke relevant i sammenhengen)
Jeg driver og henger bort vinterjakkene. Før om årene puttet jeg alltid penger i lommene på vinterjakkene som skulle henges bort, for å glede meg selv når jeg tok dem frem igjen. Det var litt som å få penger igjen på skatten. Nå har jeg ikke lengre råd å drive å subsidiere meg selv på den måten. Jeg får kanskje finne noe annet å putte i lommene.
Det hadde vært fint om jeg fant strykejernet vårt i lommen på en av sommerjakkene som jeg nå skal ta frem, men det er lite sannsynlig.
Det er meg et mysterium at det har klart å bli så borte som det har blitt.

litt sånn våraktig

æ bynn å tænke på å finn frem sommerhua nu.


æ kan ikke skriv nåkka længre innlægg før bokmålet mitt kommer tilbake.

Motstandelig---

Nu bynn det å bli litt vanskelig på værkstedet. (Beklager, det bare kommer ut sånn hær, det får heller bare vær sånn til det gir sæ og bokmålet mitt kommer tilbake. Unnskyld.) Nu når æ lage ting, eller skal til å lage ting, blir æ stoppa av at æ skal jo snart hjæm. Fløtte tilbake. Alle tingan æ har laga må enten sages opp eller aller helst puttes i kasser, store tonge foreløpig ikke-eksisteranes kasser å fraktes, fløttes og orges nordover.
Da går futten litt ut av mæ. Kor skal æ gjør av alt æ har laga?
Nåkka har æ bynt å sage litt på allerede. Men det e verre med de tingan æ ikke har laga enda, for dæm blir ikke lagd, med mindre æ ser for mæ at æ får dæm ned i ei fyrstikkeska, å det e egentlig ikke nåkka levelig leveregel for en møbeldesigner. (Kunstnern i mæ produsere en del, enda. Men møbeldesignern mene at kunstnern kan jobbe korsomhelst, det e møbeldesignern som har leid værkstedet og har førstepri. Når dæm bynn sånn dær bynn æ å nynne og kik ut av vinduet.)
Søstersen mene æ bør bynn å sælge ting på internett. Men kordan fan gjør man det?
Æ e faktisk helt internettamatør, æ kan blogge å sende mail med å uten vedlegg, men dett er dett.
Æ trur dessuten at mye av det æ lage e såppas smalt at det ikke lar sæ sælge før fløttings.
Og. Så. E det næsten det viktigste. For en muligens fremtidig internettselgerske: (Torgkone:)
Æ blir nok nødt å bli litt flinkere å ta bilda av det æ gjør. Sånn hær går rætt og slætt ikke an:

lampeskjerm. mer lampeskjerm. gremgremgrem.



Men når æ kommer til billedtakinga, e æ rætt og slætt litt lei og umotivert.
Eller avogtil blir æ plutselig flink og gjør sånn hær:

Baderomshylle. Og da kan man jo tenke, da e det jo bare å ta like fint bilde hver gang? Jo, men det e så jævla mye styr. Æ har hadd me mæ kamerae på verkstedet hver dag i ei uka, uten å få tadd nåkka bedre bilde av de der lampan. Æ bare knipse litt halvmotivert.

Gud æ kjenne at bare å skriv om det gjør mæ helt matt. Æ må bare avslutte det hær inlægge. Boff.

slakk i strikken

Vi har sovet på oss et sånt lite overhæng ifra påska. Nu va jo æ sjuk absolutt hele avslutningsmiddagen, korsfestelsen, oppstandelsen å det hele, så på en måte syns æ at det e greit at æ e litt på slakk, på den annen side e æ jo maoistlutheraner å syns ikke det e greit å sove når andre folk e i gang. Æ må få en orden på det dær.
Det e litt for vanskelig å kom sæ i arbeidsklærne. Bokstavelig talt. Hjemme har vi jo normaltemperatur til forskjell fra på verkstedet, å når man i tillegg starte dagen me havregrøt å en hel komm med te, blir man ganske varm å susat. Da har man ikke akkurat frøktli løst å hiv på sæ to lag med ullundertøy. Å ullgenser. Å pulsvarmera.
Æ må starte litt sånn forsikti bortover mot værkstede, sånn at æ ikke går mæ varm.

Så bruk æ jo å stoppe ved nygårdsbrua, eller, oppå nygårdsbrua. Æ bruk å late litt som om æ e hjæmme. Det lokte litt hav å måsen e kommen å det e ikke så byaktig. Det kunne næsten vorre hjæmme. Bortsett fra at æ trur ikke nån hadde hevve ei handlevogn, ei trafikkjegla, en sykkel, ei bagasjetralla, en stol, og et gangåsykkelveiskilt utfor støa i Reinøysund. Å hvis dæm hadde gjort det, hadde nån skrevve et læserinlegg i avisa.
Det e litt sånn maivær hær, å æ vil bare hjæm. Skjønt når æ fær hjæm om sæks uker, e det nok sånt vær dær som det e hær nu, så sånn sett går æ vel ikke glipp av nåt!

I dag e det fint hær på værkstedet, æ ser han Are Fanfare har kjøpt kaffe, æ skal stæl litt å lag en kaffekopp å sitt å kik litt på prosjæktan mine. Kanskje det blir til når med dæm å en gang.


Næi fan har æ skrevve på dialækt?

ekorn og dådyr, frk figenschou ca seks år.

Ekorn og dådyr, det var det absolutt søteste og fineste jeg visste. Alt sånt er mer intenst når man er liten, jeg syntes dådyr hadde så søte ansikter og tynne bein og små kropper at jeg omtrent ikke kunne nedlegge det, jeg skulle ønske verden var laget av dådyr. Da skulle man kanskje tro at jeg også var opptatt av tegnefilmen Bambi, og av Bambi selv, og en liten stund var jeg også det, selv om jeg ikke noengang har sett filmen, men så kom det meg for øret av Bambi liksom skulle være gutt. Han Bambi! Jeg ble dritirritert.* Hvordan var det meningen at man skulle skjønne det? Lange øyenvipper, tynne små ben, og ikke minst, Bamb-ii? Når ble det et guttenavn? Gudny, Dolly, Dorri, Oddni, men Bambi? Jeg hadde skjønt det om han het Bambar. Tor-Bambar, og jeg hadde ikke vært lurt et sekund. Sånn som det var nå, hadde en gutt lurt seg inn i det hellige rådyrunivers og ble foraktfullt avskrevet og forkastet for aldri mer å bli nevnt av meg.
Det var nok av andre kilder til dådyrglede. Jeg hadde to små glassfigurer av dådyr (...eller to dådyrfigurer av glass, egentlig,) som jeg hadde fått av farmor. Dem arrangerte og rearrangerte jeg i det uendelige. Eller, så uendelig som man kan rearrangere et arrangement bestående av kun to elementer iallefall.

Ekorn var like stas som rådyr. Ekorn var så enormt fine at jeg mest av alt skulle ønske jeg var et. Eller en hundevalp, men oftest ekorn. Jeg og bestevenninnen min, Hannelore, hadde en lek på repertoaret som het Ekorn og Storesøster. Det var stort sett det vi lekte. Da var jeg Ekorn, og Hannelore var storesøster. Selv var hun egentlig lillesøster så jeg tror hun likte det ganske godt, Storesøster reddet alle situasjoner og passet på Lille Ekorn. Lille Ekorn kom alltid i begynnelsen av leken i en eske levert anonymt på døren til Storesøster, og det var et ordentlig slit å få tak i den esken hver gang vi skulle igang å leke, det er jo ikke alltid ens hjem har en eske i hus, med plass til en seksåring oppi. Det var et kritisk punkt av leken og kilde til mye frustrasjon. Avogtil måtte jeg komme i et teppe, bare for at vi skulle komme igang. Og så var det alltid noen slemminger som skulle ha tak i Lille Ekorn (fra adopsjonsbyrået? eskefabrikken? vi fabulerte ikke så mye rundt akkurat hvem de var) og da måtte Storesøster låse døren. Det gjorde hun ved å late som om hun vred om nøkkelen, og sa KLIKKLÅSIGJEN. Akkurat det var jeg storligen imponert over. Klikklåsigjen. Wow. Jeg, ikke Lille Ekorn altså. Lille Ekorn var redd for de utfor døren.

Etter hvert som jeg ble større, skjønte jeg det at om det skal bygges en særegen identitet nytter det ikke å falle for ekorn, dådyr, ponnier og føll, som alle andre småjenter, så dådyr og knoppsvaner ble byttet ut med tapirer og hubroer. Ikke at jeg skulle ønske verden var laget av tapirer, men når vi fikk i skoleoppgave å skrive om ett eller annet dyr, og Elisaveta selvsagt valgte knoppsvanen, valgte jeg selvsagt hubroen. Så sånn gikk det. Og sånn har det gått.
Jeg har dådyrfigurene enda, eller, min søster har dem, men de står da trygt der, og avogtil når jeg ser på dem, kjenner jeg igjen, et ørlite blaff av den der helt overgivne beundringen. Som jeg må inrømme jeg aldri har klart å stable på bena overfor tapirer, men det er vel litt alderen og.


*like irritert som da noen fortalte meg at sindydukkene egentlig het barbie. Jeg brukte en hel vår og sommer på å overbevise alle venninnene mine om at opprinnelig het Barbiedukkene Sindy, men teitingene som laget Sindydukkene hadde stjålet navnet, så nå het Sindy Barbie. "Åvel" som min venninne Hannelore sa, litt forvirret.

Sukk.

I dag har jeg besluttet, mot både hodet og kroppens vilje, å holde oss hjemme en ekstra dag, altså ikke gå på verkstedet. Det er jo ikke akkurat varmt der. Jeg blir nok fortere frisk av å gå hjemme og slenge. Enda en dag.

Det er sikkert noe spennende under broa i dag. Det ligger et spanande prosjekt i limknektene. Jeg vet av en fin pinne. Jeg har lyst å ta bilder av noen lampeskjermer jeg har laget. Å, om jeg bare kunne saget og snekret bittelitt. Høvlet litt.
I morgen. Det blir i morgen.
Åh, for en voksen og moden avgjørelse.
Flinkflinkflink.

Alt jeg har imot nåtiden

Jeg sitter og ser på et program på tv. Det vil si, TVen står på. Jeg holder på med noe annet men det er ikke underholdene nok til å fange hele min oppmerksomhet så jeg lar TVen bidra. Programmet heter noe sånt som "samtaler med Nobelprisvinnere". Jeg har altså valgt dette programmet, riktignok er det enten det, barnetv eller Toppen Bluæch, men når det nå en gang ble klart hvor begrensede valgmulighetene var, syntes jeg egentlig ikke det var så verst, nobelprisvinnere er jo ofte litt opp i årene, så et program med gamle mennesker som sitter og snakker om vitenskap og hva den betyr? Kjempegreier! Jeg takker og bukker!
Nåvel. Jeg takket og bukket ikke så lenge.
Det var egentlig ikke samtaler med nobelprisvinnere, det var føring av nobelprisvinnere, avbrytinger av nobelprisvinnere, eller kanskje helst programleder jager nobelprisvinnere gjennom oppsatt sendeskjema.
Typisk.
Jeg er så lei. Jeg er så lei av tv. Ingen får noensinne snakke ferdig eller bygge opp en argumentrekke, alt reduseres til ja/nei- spørsmål og "kritisk journalistikk" som vil si å avbryte intevjuobjektet med et forenklende og konfronterende spørsmål om intervjuobjektet ikke svarer det du vil det skal svare.
Nå var der ingen kritisk journalistikk rundt dette bordet, oppsettet var fint, rundt bord, gamle mennesker, kvinnelig programleder. Men man skulle tro det var en direktesendt del av Åvprah Vinfri Sjov, det var ingen egentlig forklaring eller utdypning av hva de hadde vunnet sine respektive priser for, programlederen introduserte prisvinnerenes vinnerprosjekter, " for at de ikke skal gjøre det for vanskelig", de fikk utdype litt, men ikke komme med noe mer enn man kunne skumlest seg til selv. Hver gang de svarte på noe, begynte programlederen med "yes, aaaannnd-" eller bare "aaaaaaaaaaaa......---" på slutten av siste ord i første setning. En sånn stresshale; over til nestemann! Hun stilte riktignok spørsmål om deres syn på saker og ting, og om oppvekst og framtidsvisjoner på vegne av vitenskapen, men hver oppfordring av dette slaget ble fulgt opp av "quickly, around the table:". Og "aaaaaaaaaaaaaaa----" og vifting med hender om en setning hadde innskutt bisetning.
Ingenting interessant ble sagt, for hvem vil vel høre på noe interessant, når man heller kan få det servert i ukebladsversjon?

Jeg vil. Jeg vil høre eldre mennesker snakke om vitenskapene sine.

Jeg er så lei. OG 83.

10/10

Akkurat nå er det veldig bra. Jeg skal ingensteder med fly i dag, jeg jobber på et sted jeg har jobbet før og alle er veldig trivelig samtid...