Zzzzzzz

Herregud så trøtt jeg er. Det var jeg i går også, på grunn av sovnet seint og sto opp tidlig, men i går satt jeg i sofaen og glippet med øynene og hadde bestemt meg for å forsøke å holde meg våken til ni hvertfall, i et forsøk på å leke normalt menneske. Men klokken åtte måtte jeg bare gi opp og gå og legge meg. 

Og sovnet tolv. Herregud så talentløs jeg er når det kommer til soving. Det er som om jeg ikke husker hvordan man gjør det. Hvordan er det man sovner?

Jeg kan ikke sove. Jeg vet ikke hvordan man gjør det. 

I dag er jeg like trøtt men lurer på om jeg heller skal unne meg en liten ettermiddagslur eller tilogmed en formiddagslur, for det klarer jeg nesten alltid. Sovne sittende på sofaen, det går bra, men dautrøtt i sin egen seng? Forklar meg det. 

Pleier å nekte meg sofasoving for å høyne sjansen for sengesoving, men det virker ikke ha noen hensikt. Trøtt eller opplagt, sovner ikke. 

 

I dag var det meldt bedre vær, det slo ikke til, får se hva jeg gjør med denne dagen. Den inneholder ihvertfall vasking av et bad. Men faktisk ikke så mye rydding. Jeg har noen punkter igjen på lista, de to siste er PLETTFRITT og FJERNING AV ALLE SPOR som mest handler om at, jah, Jendor ikke må innse at jeg har kastet endel ting han lagde for tre og et halvt år siden men ikke har sett på siden. Pinner som er tapet sammen og sånn. For i morgen kveld kommer familien hjem!  

Da skal jeg ikke rydde så mye. For det er jeg ferdig med. Og så blir jeg så IRRITERT når jeg finner plastposer stukket inn i bokhyller og sånn, da er det bedre at ingen er her. 

Da skal jeg bare kose med familien. Som skal på jobb og gleder seg enormt til å treffe bestevennen sin og nok drar rett dit. 

Da kan jeg jo rydde i drivhuset. 

Men nå: kanskje en liten lur.  

check, check, check

Jeg var sykt fornøyd med overskriften i går. 

Nå drikker jeg kaffe, som forsøk på et verktøy mot å ikke ha fått sove men forsøkt å stå opp litt tidlig likevel, det vil si, jeg drikker jo kaffe vanligvis, men nå som virkelmiddel. 

Jeg har også spist alt for mye cornflakes. Kornfleks. For det var ikke nok igjen i pakken til en neste porsjon og da kunne jeg jo ikke hive den, men hva om jeg bare spise ALT, og det ble alt for mye. 

Jeg har ryddet matkjelleren, der vi har mat, men mest om vinteren for om sommeren blir det ca ti grader så det er ikke noe sted å oppbevare melka, og maleutstyr. Og nå høres det kanskje ut som ryddingen består i å ordne opp i den komboen, men jeg synes det er helt fint, jeg har bare sørget for at alt sandpapiret ligger i samme boks for eksempel. Satan vi har mye sandpapir. Og så har jeg sørget for at ingenting ligger i en pose i en plastboks, da må man jo åpne posen. Det er teit. 

Og så har jeg ryddet yttergangen. Der står det et lite bord idet man kommer inn, jeg tenker at der kan det ligge nøkler, men der ligger det et tennissett, en reveskalle, kjetting, hammer, avbitertang, bark, kvannfrø, skruer- ja. Alt. I skuffen ligger det en del sånt som har gått i stykker og som vi ikke vet om vi kan kaste, men nå vet vi, nå er det kastet. 

 

Og jeg har jobbet jobben min og prøvd å hente inn tilbud fra snekkere for å ordne opp etter kukhelvettessnekkeren, men det er nedgangstider og konkurser. 

Nå er det bare å gå videre på lista. Muligens må jeg ta en ettermiddagslur først. 

Jeg er et unikim. Men trøtt.

SAHM

Det er ikke spesielt LETT å drifte en blogg når det eneste man gjør er å rydde (og bli angrepet av fremmede mennesker), bare så dere er klar over det. I dag har jeg ryddet. 

Først sydde jeg faktisk, for når søstersen kommer skal de bo på syrommet, og det var vanskelig å rydde haugen med klær som skulle repareres. Nå er den reparert. Nå kan den ryddes. Den er ryddet. 

Så ryddet jeg på syrommet. Bod-boden. Fyrboden. Den the Stig kaller "far din sin bod" men som jeg nå tror vi skal kalle verktøysboden. Og garasjen. Alt bortsett fra garasjen har jeg jo egentlig ryddet i før, så det er mer sånn å få ting jeg har funnet underveis i ryddingen på plass. 

Jeg leter samtidig etter en teltstang, som jeg vet hvordan ser ut men som ikke har dukket opp underveis i letingen. Jeg tror nesten den må være i garasjen. Der ryddet jeg i dag uten å se den. Den er ikke så liten heller. 

Jeg har også hengt opp lystette gardiner på soverommet. Der har vi til nå hatt rullegardiner, som gikk i stykker da vi hengte dem opp så man må rulle dem opp for hånd på rullen, kjempeteit, og så går de jo såklart ikke helt ut i kanten, så man må ha gardiner over (midnattsol, for dere som ikke er vant til å måtte jobbe hardt for mørkeleggingen. Gardiner både inne i karmen og over vinduene), og the Stig har mange ganger vist og forklart og påpekt hva som ikke stemmer og hva VI må gjøre for å fikse det, men da har jeg tenkt javel, da kan vel VI fikse det, men da skjer det ikke, så nå har jeg fikset det. Vi hadde jo alle delene i hus, det har vi hatt i mange år. 

Jeg måtte bare sage til en gardinlist, men nå har jeg ryddet så jeg visste hvor metallsagen var, og så trengte jeg klyper å putte i de der plasttingene som sitter inne i slissa i listen, men jeg har jo ryddet, så jeg visste hvor de var, og så trengte jeg gardinringer- og de hadde jeg akkurat med FRYD kastet, for det er jo så vanskelig å avgjøre om noe skal kastes, men det hadde jeg bare BESTEMT at disse får jeg aldri bruk for. 

Så da ble jeg sur, men så kom jeg på at jeg har vel kastet den i metallsøpla, så den gikk ikke i søppelhentingen i dag, og sannelig, i metallbøtta i garasjen, der lå de. 

Så ble vel den lista saget en millimeter for lang. Og da blir den litt i press og gardinene glir ikke så lett som jeg hadde tenkt. Og så hekter metallringene seg fast i overgangen mellom de to delene av gardinstangen som gardinene henger på. Så det ble ikke så frydefullt som jeg hadde tenkt. Jeg vet ikke om jeg bare skal ta den ned og fikse den millimeteren faktisk. 

Og så henger jo de lystette gardinene i sånne metallkroker i den lista. Og da kommer det ut litt lys bak akkurat der. Og ikke er de hundre prosent lystette gardinene helt lystette heller. Så det er da fanden suse og helvette også så vanskelig det skal være. 

 

Jeg er ganske sikker på at jeg kommer til å fikse den millimeteren i morgen. 

 

Men nå har jeg det faktisk litt travelt. Jeg må jo også vaske i kjelleren, det vil si, hele huset, vi får jo gjester, og det er litt komplisert med støvsugingen etter at støvsugeren brant opp.  

Og vaske vinduer, og faktisk jobbe litt, og - jeg har en hel liste med ting jeg må få gjort før de kommer. 

Jeg er i gang fra jeg står opp til jeg legger meg, men jeg tror det skal holde hardt.

 

Jeg er likevel ganske sikker på at jeg kommer til å bruke tid på den millimeteren i morgen. 

 

Nei vet dere hva? Jeg gikk og gjorde det nå. Klokka seint på kvelden. De lystette gardinene glir litt lettere på skinna. 

Nå er arbeidsdagen over. Jeg tror jeg skal få en øl. 

Jobber på

I dag er første dagen etter at jeg gikk i veggen at jeg ikke har vondt i hodet. Det vil si, idet jeg skrev det fikk jeg litt vondt i hodet. 

Jeg rydder i kjelleren, selger sånt jeg synes skal selge, gir bort sånt jeg vil bli kvitt, prøver å finne ut hva som er hva. Innså at jeg kan selga den satans fettpressa jeg ikke aner hva jeg skal gjøre med. Har fått et bud på 100 kroner. Fant en vakuumkaffekanne etter pappa, som ikke drakk kaffe, som fikk oppta en hel plastkasse helt for seg selv, prøver å selge den også og hvis ikke det går så hiver jeg den.  

Det går fremover, jeg har egentlig ryddet alle rommene, nå må jeg rydde dem en gang til, ikke like overveldende jobb, jeg må bare få på plass alt jeg har kommet over mens jeg har ryddet andre rom. Og kanskje se etter en ekstra gang om det er fler ting a la vakuumkanner som ligger og breier seg høyt opp der jeg ikke har sett så nøye. . 

Så må jeg rydde garasjen. For jeg må få ut alt papirsøppelet og metallsøppelet og småelektronikken som står i kjellerstua. Så må jeg vaske vinduer. Så må jeg lage mørkleggingsgardiner til vinduet på soverommet oppe. Så må jeg. Eh. Rydde i matboden nede. Og på spiskammerset. Og gå over skrue- og verktøyansamlingen i trappenedgangen, det er egentlig den største jobben og det har jeg gjort en gang allerede. Og vaske kjellerstua siden søstra mi skal bo der. Og så kommer mann&barn på torsdag og søster med familie på fredag og så er det full rulle. 

Jeg har mer på lista, Så jeg blir ikke fri om jeg skulle frykte det. Men jeg tror jeg kommer i mål. Så jeg får gå på fjellet om det slutter å regne. Sommerkofte, derimot. Det rekker jeg ikke å sy. 

Ja men nå ble det jo drama

Jeg hadde egentlig trodd at det mest dramatiske jeg skulle rapportere om fra i går var da jeg trødde på en veps, som ikke stakk meg, og som heller ikke stakk meg da jeg liksom kjente at det var noe rart under foten og raska det fem med fingrene, men jeg er jo så redd for veps så jeg fikk puls på 840, og på morgenen hadde det vært en veps på badet som jo må ha kommet inn gjennom baderomsvifta, jeg fikk opp vinduet og sprang ut, men det var dumt, for da visste jeg jo ikke hele dagen om vepsen hadde gjemt seg på badet eller dratt ut, og senere TRØDDE jeg altså på en, og hva gjør de i huset mitt? Og så sendte jeg en oppkavet melding til the Samboer på ferie, men bildet kom ikke med, så han trodde teksten handlet om foregående bilde, som var av en reddik, og skjønte ikke hvorfor jeg var oppkavet og viste overhodet ikke tilstrekkelig sympati. 

Men det ble ikke dette som ble dagens mest dramatiske hendepunkt ikke! For senere på dagen, det vil si kvelden, skulle jeg møte noen mennesker på puben, og da jeg rundet hjørnet ved Rica så jeg jo at det lå noen utfor, og at noen drev og styrte, og jeg tror tilogmed jeg sa høyt til meg selv, Fan, må æ virkelig ta ansvar for det hær? for jeg er så lei av å havne i situasjoner der det er JEG som kommer inn og ordner, og jada, der lå det en dame på asfalten og blødde alt hun klarte, og jeg spurte: Har dere kontroll på situasjonen? Skal jeg ringe ambulansen? Det var en dame til som prøvde å holde henne oppe, og en mann som drev og kava, og han bare ja ja ja, ring etter ambulanse! Og ettersom jeg ikke hadde oversikt, og heller ikke visste hvor fulle disse menneskene egentlig var, gikk jeg inn på puben, spurte om de visste de hadde en dame på asfalten utfor, og om noe var gjort? Det endte altså med at jeg ringte etter ambulanse, for selv om de var ganske fulle kan jo også fulle folk ha behov for helsehjelp og da fikk jo ambulansen avgjøre det. 

Og så er det sånn at når du ringer 113 så kan du gi dem tilgang til kameraet på telefonen din. Da kan de se situasjonen og vurdere ting. De vet jo hva de sier etter. Jeg vet jo ikke hva som er foskjellen på full, dum, eller kritisk skadd. 

Og nå vil jeg bare ha sagt, at om du ber en tilfeldig forbipasserende ringe 113, denne filmer på ulykkesstedet, du begynner å rope HO FILME! HO FILME! og denne tilfeldige forbipasserende forklarer deg hvorfor, viser deg skjermen, så kan du jo ta til den informasjonen istedet for å blåse deg opp som en gal gorilla og hive den tilfeldige forbipasserende over et bord og inn i en vegg med bahodet først. 

Det synes jeg faktisk du kan. For når du gjør det så sender jo ikke AMK noen ambulanse, da kan det der nepskrellet av ei kjerring du har bare ligge der og blø, og så kommer  politiet istedet. 

Satan så irritert jeg ble. 

Og redd såklart, i dag føles det som jeg har ramla ned en trapp. 

Politiet fikk styr på det ganske fort, men jeg trakk meg unna, jeg gikk inn på puben, jeg. De kom inn og jeg forklarte hva som hadde skjedd, men hadde ikke noe mer med noe å gjøre. Det får folk som a) har betalt og b) vet hvordan de takler fulle tullinger ta seg av.  

Jedorias. Herregud. Jessunavn. Ærlig talt. 

 

Herregud.  

Orden!

Nå er det meldt tosiftet alle dager i overskuelig fremtid. Tror jeg tar en tur på fjellet (det nærmeste uten bjørn) i morgen. I dag regner det og jeg rydder i kjelleren, det gjorde jeg i går også. Jeg er ferdig med en bod, nå holder jeg på med en mye vanskeligere bod, det vil si to stk, og har liten fremdrift. 

Da pappa døde overtok vi alt han hadde av verktøy og verktøylignende gjenstander, og pappa var jo sveiser, håndverker, selvhjulpen, så han hadde alt og minst to. Han kastet aldri noe heller, så ting er i litt forskjellig tilstand. Mye, veldig mye, skjønner jeg ikke hva ER. Alt dette har vært fordelt på tre boder og en trappoppgang, og litt av målet er å samle alt verktøy, iallefall sånt som vi bruker, på samme plass sånn at det faktisk er tilgjelgelig og man ikke går og kjøper tre slangeklemmer når man har en pose. En plass. 

Dette virker jo enkelt, men problemet er at jeg synes sånt vi bruker mye skal være lett tilgjengelig og sånt vi bruker mindre kan være mindre tilgjelgelig, og da er vi straks over i to boder med en gang. Jeg vet heller ikke helt hva the Stig bruker hele tiden. Den minste boden har dessuten den dårligste hylla og tåler ikke så tunge ting, og der har problemet vært at (the Stig har passert) ting på gulvet sånn at man uansett ikke kommer til i hyllene. Om man nå kommer til i hyllene, kanskje den boden faktisk kan brukes? Nå er det veldig vanskelig å finne fram til ting. 

Den største boden har best plass, gulvplass, og både lys og temperatur- men det er det vedig høye hylleplan. Verktøy kan jo, som vi vet, ikke stables i høyden. 

Ah ja. Jeg får vel begynne med å skaffe meg en oversikt. 

 

Deretter: Kjøkkenutstyret i kjelleren. Vi har nok til å starte et kjøkken til. Kan man da kaste? Kan man det?

 

Forstettelse følger.  

 

 

Et liv fullt av spenning, fart og adrenalin.

Ja, det er da tosisftet i det minste i dag. Hadde tenkt meg en tur på fjellet, kanskje starte på kjelleren, så ringte mamma og så dro vi på kirkegården. Først var vi på posesalg på Fagermo Gartneri, mest til kirkegården, men litt til meg selv.

Det er altså utrolig så mange man kjenner på kirkegården etterhvert. Det dukket også opp en tremenning, av de levende altså, så da ble det jo enda fler. Og hunden hennes. 

 

Jeg har mailet litt med et par institusjoner som skal vise arbeidene mine, den ene er på villspor, den andre ikke så mye. Den ene må jeg ta nå, den andre kan i stor grad vente til etter ferien. 

Jeg føler egentlig ikke at jeg har gjort så mye som jeg hadde tenkt denne ferien, men kanskje å slappe av heller ikke er feil. Og jeg har jo både sydd og snekret og ryddet og vært på fjellet, og ikke har de vært borte en hel uke heller. Det er bare det at jeg har ikke brukt hvert ledige sekund til sånt. Akk ja. Den dårlige samvittigheten. Min trofaste følgesvenn. 

Nå er det bestemt at søstra mi skal bo hjemme hos meg når de er her, så da må jeg rydde kjelleren før de kommer uansett. Eller syrommet. Det er en kjellerstue. Jeg må med andre ord være ferdig å sy OG rydde og ha gjort klart til de kommer. Det rekker jeg jo fint. Minus syingen kanskje. Vi får se hvor mye jeg har lyst til å slappe av. For det er også lov. 

 

Nå skal jeg ned til mamma og spise fjorårssei. Spennende.  

 

Festen fortsetter

Ja, hva gjør man? 

Jeg har spist middag hos mamma. Gjort ferdig vintertaket til drivhuset. Vasket gulvene nede. Sett 113 på NRK. Sydd ládjogahpir nr 2 nesten ferdig, har egentlig lyst å begynne på neste. Lest litt. Slappet litt av, det er vel også bra. 

Får vel starte på kjelleren på noe tidspunkt. Og sy mer. Eller noe. 

Fjellet, fjorden, bedet.

I morrest våkna jeg med hodepine, men det var fint vær, det vil si, finere enn syv grader og nordavind, så jeg tenkte at om jeg gikk en tur opp på fjellet så ville den vel forsvinne av seg selv. For å komme til Toppenfjellet er det lettest å ta snarveien gjenom kjøpesenteret, fjelltur via rulletrapp, og jeg lurte en kort stund på om jeg ikke bare skulle stoppe på apoteket og kjøpe noen hodepiller, men tenkte at nei ærlig talt, og da jeg bare kom igang, forsvant hodepinen. 

Det er fint å ha opptil flere (to) fjell man kan gå tur på i sin umiddelbare nærehet. I dag var umiddelbarehetenn litt vel nært, som den er om de har arrangement på Skytterhusfjellet (ikke egentlig noe fjell å gå tur på, så fortsatt to, ikke tre) og vinden står rett vei. Eller feil vei da. Man får ikke følelsen av å være ute i villmarka akkurat når man hører at Sijle Olsen nå løper inn til sin tredeje runde. Stort sett hørte jeg det mest som en slags enturiastisk fjernmumling da. Og jeg vet ikke om jeg er så lysten på å være noe særlig lengre ute i villmarka heller, når det er så mye bjørn overalt og den også har begynt å bite på fok som går forbi. Det. var en veldig fin tur. Jeg gikk en vei til fjorden jeg ikke har gått før. Det er mye varder overalt, jeg har lyst så sparke dem ned. Er jeg blitt en sånn gubbe? 

Det er veldig tørt i terrenget, som gjør alt lettere, men etter tørken i fjor er det vanskeligere å si "tørt og fint" om terrenget. Tørt var det. 

Da jeg kom ned igjen, kom hodepinen straks tilbake, og hva er dette, er jeg allergisk mot samfunnet? Jeg handlet på samme gjennomgangssenter, skikkelig hjemmealenevogn med ost og iskaffe og frøhorn og jif tørrmopp, snappet denne til søstersen, gikk hjemover, traff søskenbarnet mitt som bala med den bensindrevne gressklipperen sin, slo av en prat, gikk helt hjem for å luke for egen grunn, men nå hadde jeg så vondt i hodet at hver gang jeg dro i en rot måtte jeg ta en pause for å puste meg gjennom det. Sagorias. Det var i meste laget. 

Jeg har en del av blomsterbedet som er så bepestet med ugress (plengress, for det meste, som ikke vil være i plenen ikke) at jeg grov opp hele, pillet ut alle staudene en for en fra gressklumpene, kastet jorden, fylte i ny, og satt ned staudene en for en. Håper det holder et par år. Jeg helte blodmel her og der og vannet. 

Mer luking skal til.

Mye mer. 

Men hagen er ganske fin nå. 

 

I morgen har mamma invitert meg på middag så da slipper jeg å lage hjemmealenemiddag. Får stadig bilder fra de ferierende, virker som de heller ikke har verdens beste vær, men alle er fornøyde tror jeg. 

 

Nå går jeg ut og luker mer. Man må ta været i akt.   

Mer hjemmealenefest, nå med søvnmønster

Jeg har jo altså kjøpt den smartklokken. Jeg fikk synket den på søvn til slutt, det var både overraskende vanskelig (hva har den funksjonen på telefonen med dette å gjøre???) og overraskende lett. Nå lastes søvn også inn på telefonen. 

Jeg kjøpte denne klokka for den var best i test av billigklokker på tek.no, samtidig er Reddit fyllt opp av folk som sier Returner den mens du har sjansen! Jeg har ikke hatt noen annen klokke så jeg synes vel den er helt grei. Dessuten gratis. Den er ikke så god på søvn, da. Jeg har jo litt lav hvilepuls så hver gang jeg setter meg tror den at jeg går og legger meg. Jeg har sovet syv timer i går natt og så har jeg altså sovet to timer og førti minutter på dagen. Da snorker jeg. Som jeg tror er når jeg snakker til folk. Mens jeg sitter. 

I natt har jeg ikke vært våken i det hele tatt, enda jeg jo faktisk har det, jeg var våken nærmere en time og da var jeg tilogmed oppe og gikk, som den har registrert, men mens jeg sov, ifølge CMFpro2.  

Den deler også søvmønsteret inn i tre kategorier, og nå er jeg ingen matematiker, men to er på normalnivå og en er det mye mer av enn hva som skal være vanlig. Når man deler noe i tre og får for mye av én del, burde man ikke få for lite av noe annet?

Jaja. Den teller skritt som den skal. Jeg ryddet jo i kjellergangen, på biblioteket og på Jendor sitt rom i går, og det ble noen kilometer som det ellers ikke ville blitt registert fordi telefonen ligger nede på stua. Skulle jeg gjettet ville jeg kanskje trodd jeg hadde gått femhundre meter i går, ikke 4 km. 

Det var solskinn på kvelden og jeg burde gått ut og snekret, men jeg følte meg ikke helt pigg og lot det være.  Jeg gikk og la meg. Fikk ikke sove. Aner ikke hva klokka fikk med seg om det. I dag føler jeg meg hundre ganger bedre hvertfall.

 

Tror jeg skal plante ut litt sommerblomster, jeg har herdet dem litt men liker best å plante ut når det er overskyet noen dager så de takler overgangen best nok. (egenkomponert ordkonstruksjon?) Det er ti grader så det frister jo ikke veldig å gå ut når det er så mye her inne som kan fikses. Kanskje det tar seg opp...

Alt i drivhuset er fortsatt knøttsmått, jeg har jo ikke varme på der, og våren i nord gir ingenting gratis.  

Kanskje jeg skal sette inn en varmeovn. 

Og gå en liten tur på fjellet. Og rydde videre. Og kanskje sy. Festen fortsetter.  

hjemmealenefest

 Ja men da er de dratt da. Da blir det rydding. 

Jeg har kjøpt smartklokke jeg fikk for gavekortet fra Felicia i chatten, jeg er mest interessert i hvor mye jeg går, og hvordan jeg sover for jeg vet jo at jeg sover dårlig og tenker at det kan jo være grunnen til at jeg er så trøtt på dagen- og kanskje også grunnen til at jeg våkner med hodepine. Den teller skritt men vil SELVFØLGELIG ikke synke søvn med appen, bare alt annet. Jeg har fulgt all troubleshooting og ingenting fikser det. I kveld skal jeg prøve å resette klokken (hvis jeg gjør det i nå vet jeg ikke om det funker, da er det jo ingen registert søvn som kan synkes, den er jo resettetetetet.) Jeg ser på selve klokken at jeg er mye våken om natten- eller mye, jeg vet ikke, i natt var jeg våken fem ganger. Det er ganske vanlig for meg tror jeg. Men jeg vil VITE. 

Jeg hater når teknologi gjør seg vanskelig. 

 

Åkei. Rydde. Ikke være trist, rydde. Ha det fint på ferie, familien! 

Planer for ferien (til noen andre)

Det er klart at det blir jo litt trist når the Stig og the Twig drar på ferie og det er ikke en helt ideell løsning, men jeg gleder meg til å rydde mens de er borte. 

Først gleder jeg meg til å rydde alt det som ser rotete ut, som det maltrakterte honeycombprojsktet på gulvetppet midt i stua, alle donaldpocketene utover bodet, alt som kunne vært nede i trappa der det skal være men som må ligge lett tilgjengelig i fordi man må jo bare ha det absolutt hele tiden eller iallefall minst en gang i året, som fastjern str 10, sånn at det ser ryddig ut når jeg sitter og savner dem om kvelden og kanskje drikker litt rødvin.

Og så gleder jeg meg til å rydde i bokhyllene på biblioteket, der jeg helst vil at bøkene skal stå vertikalt og ikke være stukket inn på tvers oppå alle andre bøker, og heller ikke at ting som ikke er bøker skal stappes inn der det er plass. 

Og så gleder jeg meg til å rydde i sakene til the Twig, han samler, han vil ha, han tar med seg ting hjem, og så glemmer han dem og rører dem ikke mer.

Og så gleder jeg meg til å rydde i gangen, særlig det lille bordet rett innfor døra der man liksom skal legge fra seg nøkler og aviser og post om det er noe, men der det nå ligger, og nå tar jeg det bare etter hukommelsen: en håv, en øks, en kniv, et fastjern str 10, en sånn knudrete gummivott som man bruker når man gjør opp krabber, elektrikerteip, en sammenfellbar sag, saks, stein, en tom papirpose, ei murerskje, en pose med små trekiler. Mye ligger også under både dette og selve bordet. 

Gangen ned til kjelleren der alt verktøyet skal være, der må jeg lage orden. 

Kjelleren. Tenk om jeg kommer i gang med å rydde kjelleren. 

The Twig sine utvokste klær.  

Permen med kvitteringer der alle kvitteringene for det siste året bare er stukket inn bak. 

 

Det fine med å rydde når de andre er borte er at det blir gjort. Det dumme er at det liksom blir min greie. Det blir ikke fulgt opp på alle plan i organisasjonen om ikke alle ledd i organisasjonen er involvert. Det kommer til å bli så stor glede over at det blir plass til håv, øks, en pose med opptenningsflis og skismurningen på det lille bordet i gangen. Ingen kommer til å gå fire meter bort til kjellernedgangen og henge verktøyet der det skal være. 

Jeg husker da jeg hadde fått ryddet opp i det roterommet som hadde vært syrom og deretter sakte hadde metamorfoset seg om til husets fjerde bod, jeg måtte bare ta tak og få ryddet, slepte ting ned i kjelleren og opp fra kjelleren og ut i garasjen og kastet og ordnet, plutselig var det et ROM, en liten loftsstue, og knappe ti minutter senere hadde the Stig satt inn en tavle the Twig ikke lekte mer med, midt på gulvet. Her var det jo plass!

Det med ryddighet er mitt prosjekt. 

Men gjort blir det. Det er jo det viktigste. 

Og ettersom sentralstøvsugeren brant opp i forrige uke og jeg blir tett som et filtreringsanlegg i laksenæringen om jeg må støvsuge med den gamle, lille, skal jeg be en av dem støvsuge iallefall kjøkkenet før de drar. (det er ikke noe å utsette på evner eller utførelse når det gjelder verken vasking eller støvsuging, nemlig)

 

Og så skal jeg sy masse, tror jeg, kanskje de må være borte i tre uker, og når jeg er ferdig å sy skal jeg rydde i kjellerstua, eller kanskje mens jeg syr, det høres mer ut som min type prosjekt.  

Dagen

I dag hadde jeg gledet meg til å ta fatt på den siste ládjogahpiren, men hadde glemt at mitt barn har sommerferie. Jeg må tenke mens jeg syr. Istedet har jeg 

kranglet litt med barnet om tillurt skjermtid

fått samme barn i dusjen

lest

satt ned humle ved verandaen 

spilt en slags borrelåsbadmngton med barnet 

vannet i hage og drivhus

kokt rabarbrachutney i samarbeid m tidligere nevnte barn

hengt rabarbraskall på klesstativet 

spilt zelda med dette omnevnte barnet 

jaget barn og kompis UT før noe ble knust 

handlet

laget middag 

dusjet selv

kjeftet på mann som alltid tar oppvasken når jeg dusjer

tenkt litt på hvor ryddig jeg skal ha det mens de er på ferie

spilt litt spill på mobilen

 

 

 

Sommer i noooord

Det er spådd en kald og våt sommer. Nå er det jo bare juni da, og juli er den eneste måneden med sommer i begge ender, men jeg skulle ønske at det var spådd en kald og våt sommer sørpå, for da får de bare atten grader og er sure, men når vi får kald og våt sommer får vi fire grader og det er verre. Mye.

Strengt tatt kunne vi kanskje bare fått fine somre i nord og i sør, det går jo også an.  

I fjor var det en supersommer men da jobbet jeg meg jo bare i hjel. Det er ikke like kult å ha ferie i syv grader og nordavind. Det blir vel endel sying da. Jeg har gjort ferdig en ládjogahpir minus pynt i dag, man lærer masse av å holde på selv. Mest når man gjør feil såklart. Men gjør man ikke feil, kan man det jo, og da trenger man ikke lære seg. 

Det har vært opptil flere handtverkere innom i dag, han først bare luktet. Han var elektriker. Jeg skrudde på sentralstøvsugeren, han snuste, jepp, den er gåen. Kjøp ny. 

For å klargjøre så lukter det altså brent når vi støvsuger. Det føles ikke veldig trygt.  

Han andre reparerte den frostfrie utekrana vår som må repareres hver gang det har vært frost. Rart det der. 

 

Nå er det skoleferie for skolebarnet, han har dratt til en skolekompis, mammaen serverer kake og pizza. Vi serverer reker men det kunne ikke helt slå pizza da.  

 

I morgen skal jeg begynne å sy pynten på ládjogahpiren, håper jeg lærer litt mindre da. Nå har jeg lyst å sy enda en for å sette ut i livet det jeg har lært, hvor mange ládjogahpirer kan et menneske ha?

 

 

Sånn passe

 I går kveld da jeg la meg var det under tre grader ute. To komma noe. Hagebruk i nord, lett er det ikke. 

Og som hører med til ferien, så har jeg blitt syk, men for en flaks da at det er når vi er hjemme,  det er kaldt ute og ikke et sted man lengter til, jeg har fått ny maskin, og andre ting som kunne vært verre. Jeg har dessuten bestemt meg for at de dagene jeg er syk ikke gjelds som ferie. Veldig viktig for ingenting, ettersom jeg jo ikke rapporterer noe som helst sted, men jeg så over de siste årene, i fjor var det ikke ferie, i forifjor var det masse ferie, de to årene før der var det to uker og nesten tre uker og da var jeg syk. Jeg skal slutte å være syk i ferien, er jeg syk, gjelds det ikke.  

I dag kanskje jeg skal sy litt. Det er ikke det at jeg absolutt ikke klarer å sy når jeg er syk, men jeg har kanskje ikke så lyst, og det jeg absolutt ikke klarer er å ta avgjørselser. Denne eller denne røde med den flaskegrønne? Skal det være gul tittekant eller skiter vi i hele tittekanten? Tilstedeværelse. Man må ha tilstedeværelse for å ta sånn avgjørelser.

Jeg har ikke hatt ferie så lenge at jeg ikke vet hvilken dag det er

Hagen er våt og kald. Det er 7,2 grader. Jeg er inne og har sovet lenge, jeg våknet av at hurtigruta tuta. Da er klokka ca halv ni. Vanligvis står jeg opp med de andre, selv om jeg har ferie, men i natt styra Jendor sånn, og jeg følte meg uansett ikke hundre prosent pigg i går kveld, så i morrest sa the Stig at jeg bare kunne sove. 

Jendor vil helst sove inne hos oss. Det er på en måte hyggelig at det stedet i hele verden det er best å sove, er sammen med oss, men det er som å sove med et huskestativ i senga, så det er bare han som sover.  

 

I dag har jeg gjort ingenting, det var ikke planen, men det er kanskje enten viktig eller i det minste helt okei å ha noen feriedager der man ikke styrer absolutt hele tiden. Jeg har spilt spill på mobilen og da får jeg vondt i hodet og det betyr vel at det er på tide å ta en tur til optikeren igjen. Alderen altså, alt den finner på. 

 

Jeg fikk en slags forsmak nå på hvordan det blir når the Stig og the Twig drar på ferie (svigermors hytte midt i landet, det er ikke sengeplass til meg) da jeg sto opp alene uten planer for dagen. Håper det blir litt finere vær de fjorten dagene de er borte, ellers blir det ganske kjedelig. Får se hva jeg finner på. 

 

Batteriprosenten på den nye macen er nå på 48%. Jeg har ikke ladet den siden jeg fikk den. Ny verden, dette. Jeg bestilte en treningsklokke for det gavekortet Felicia gav meg i chatten, ifølge meldingen jeg fikk er forventet leveringstid i overimorgen, men samtidig viser sporingslenken at den ikke er sendt enda, så det kommer ikke til å skje. Der er det iallefall intet nytt under solen. 

 

Jeg kanskje skal sy litt nå. Eller gjøre ingenting.  

Sweden

En ting som alltid setter meg litt ut er når jeg får mail fra folk eller institusjoner i Sverige som vil jobbe med meg, og så skriver de på engelsk. Særlig når de heter sånn Ingrid Andersson og skriver på engelsk. Jeg mener, det kan jo være et internasjonalt navn. Det MÅ jo ikke være svensk selv om det høres sånn ut. Skal jeg svare på engelsk? Skal jeg skrive på engelsk til en svenske, skal jeg virkelig det? Det er som å skulle skrive en engelsk mail til noen fra Sogndal. Jeg skjønner jo nynorsk. 

Stort sett hvis jeg vil jobbe med dem, så svarer jeg ganske kort først, både på norsk og engelsk. Samme sak, to paragrafer. Om jeg ikke vil jobbe med dem (eller kan, som i dag) svarer jeg på det språket de har kontaktet meg på. Det kan jo være at Ingrid is born and bred in America, nå bosatt i Stockholm.

Men det føles jævlig teit, det gjør det. 

For hittils har det alltid vist seg at den engelskskrivende personen er svensktalende svenske. Og så skriver vi til hverandre på engelsk. 

Jeg vet jo at mange svensker synes norsk er et helt annet og uforståelig språk, fordi jeg har erfart det, men i praksis...er det jo ikke det? Jeg kan ikke helt tro på det jeg vet. 

 

Warm regards, 

s. 

mmmmmm batteri

Jeg sitter i sofaen og blogger. Jeg har en datamaskin med batteri. Den er mye bedre enn min forrige maskin, som ikke hadde batteri og var åtte år gammel. I modell, ikke i år, jeg kjøpte den rett før koronaen som jeg har glemt når var. Denne kan ting den gamle ikke kunne. 

Ny maskin, ny ut av plasten, som virker, som man kan sitte med i fanget eller på et bord der det ikke er en stikkontakt. Jeg har brukt den siden i går og den har fortsatt 95% batteri. 

Nå lurer jeg såklart på hva jeg skal gjøre med den gamle. Det er jo ikke noe i veien med den liksom. Bare at den ikke har batteri. Kanskje det ikke gjør noe at husholdningen har en bruksmaskin, så lenge husholdninen kan sitte ved et strømuttak. 

 

I dag må jeg snekre, for nå er det syv grader i all overskuelig fremtid og jeg lurer litt på om jeg bare skal ta inn tomaten igjen, de liker det ikke så kaldt egentlig. Gjelder nok det ene sitrontreet jeg har satt i drivhuset, og ørkenrosen også. I tillegg til snekring kommer en kompis fra min ungdom til å dukke opp, hun er her når de filmer i området, som de gjør innimellom i det selskapet hun jobber i. A blast from the past! Det blir fint. Jeg har egentlig lyst å sitte her og trykke på den nye maskinen og kanskje sy litt helt til hun kommer, men i morgen blir det utrivelig å snekre ute og det blir fint å få rydda bort kappsaga snart, som overnatter i yttergangen der vi jo helst vil ha skoene våre.  

 

Det er vel egentlig bare å hive på seg arbeidsklærne, da. Hu hei.  

 

Gjedde til lands og til vanns

I dag har jeg også fri! Jeg kan sy ládjogahpir eller snekre vintertak til drivhuset eller veve. Mest lyst å sy ládjogahpir tror jeg, det er bedre vær i morgen, bedre å være ute da. Det ser ellers ut til at jeg blir å sy endel fremover, i følge værmeldingen. Jeg skal muligens også gå og hente den nye datamaskinen min. Det blir jo bare altfor spennende å finne ut om den virkelig er så ny og ubrukt som Elkjøp påstår. 

Jeg har også en tanke om at det er på tide å komme seg på jobb. Det er en slags automatisk out-of-office-beskjed i mitt eget hode, tror jeg. Jeg skulle hentet noe tau jeg har der, men jeg kan jo også bare sende med the Stig nøklene, han jobber i samme bygg. Jeg må slutte å ha en tanke om at jeg må på jobb for å egentlig gjøre ingenting. 

I helga var vi på fisketur lørdagen, søndagen gikk med til å prekevere fisk. Jeg vet ikke hvor mange kilo gjedde vi fikk, men vi kom hjem med seks kilo filet. Vi fikk mye gjedde. 

Jeg likte bedre å fiske før, nå blir jeg fort litt lei. Det er kanskje internett-hjernen som krever input. I alle fall var det lite mygg, for det blåste ganske mye. Det blåste faktisk så mye at snøret for på land mens sluken for utover, et par ganger da jeg kastet ut. Mot ettermiddagen løyet det og det ble veldig fint. 

Jeg er ikke sånn superbegeistret for å være på tur i Pasvik, for det er så mye bjørn, men nå er det jo bjørn overalt, så... så da kan man like gjerne være nervøs for bjørn i Pasvik som hvorsomhelst ellers.   

Søndagen brukte vi på å lage gjeddekaker, koke gjeddehau og snekre opp gjeddeskinn under taken på skjåen. Det siste kunne vært mitt prosjekt, men det er sønnens, han er mitt barn, for å si det sånn. Han er bare for kort til å nå opp til takskjegget under skjåen selv om han står på stige, så det ble min del av prosjektet. Helga er så kort, den blir litt lengre når du står ute og fryser i syv grader mens du baler med hønsenetting og tre stinkende gjeddeskinn. Jeg var så kald at jeg måtte ta en dusj etterpå, samtidig bestemte the Stig seg for å vaske kverna, så det ble også veldig kaldt. 

 

 

Og nå er det mandag igjen. Huff, mandag, så grusomt. Sy litt, snekre litt. Kanskje veve. 

 

 

 

Denne fikk beholde hodet sitt for den for ut igjen. Den ville ikke bli huket. (Vi fisker med stang altså, dette er ikke noen sære urfolksgreier. Håven var bare for liten så vi prøvde å huke den og det gikk men så gikk det ikke og den for uti igjen.)

Forsiktig ut i det ukjente med squash og tusj

Alle mine hjemmekontordager har umerkelig sklidd over i en helt ufortjent ferie, og jeg har fått bekreftet noe jeg har ant: jeg kjeder meg på jobb. 

Og rart er det, for utenfra kanskje det ser ut som om jeg gjør akkurat det samme på jobb og hjemme: jeg lager og styrer. Jeg har, i ferien, bygd drivhus og malt knagger og sydd ládjogahpir og planlegger kofte. Og for hjernen er det noe helt annet enn å bygge en skulptur eller tegne en tegning på jobb. Jeg prøver å pirke borti en mistanke om at dette nærmer seg prestasjonsangst? Er det det at det jeg gjør på jobb alltid må være så bra at det tåler at noen skriver om det i avisen som er problemet? Jeg vet ikke helt. På en måte bryr jeg meg ikke så mye om hva andre synes, på den annen side liker jeg ikke å bli skrevet om i avisa. Hverken når de liker det eller ikke liker det. 

Uansett sier man mindre nei til seg selv når man tegner en knaggrekke full med striper og prikker med sønnens poscatusjer, enn når man lager ferdig en skulptur Nasjonalmuseet skal ha. 

Det er faktisk morsommere å bygge drivhus og tegne på knagger.  

 

Men det er kanskje en slitasje i å ha vært for mye på jobb også, og i tillegg ha prøvd for lenge å være mer på jobb når man egentlig burde tatt fri. Nå tar jeg en kjempelang ferie så blir det kanskje morsomt å bygge skulpturer igjen. ( altså jeg får helt vondt i meg. Kjempelang ferie? Hvem har sanksjonert det???)

 

Men drivhus. Jeg må gjøre noe med gulvet! Det er jo et verandagulv så det er ikke tett og særlig nordavinden gjør seg bermerket der inne. Jeg har lagt filleryer over det hele men det er ikke så pent opp mot veggen der jeg har måttet stappe filleryer i glipene mellom leveggen til kukhelvettessnekkeren og verandaen. Jeg funderte litt på å legge helt gulv av veggpanel (har masser) men nå skal jeg i første omgang legge noe som tetter glipene. Blir aldri ferdig! Det er jo herlig! 

 

Det skal jeg gjøre i dag. Og fortsette på ládjogahpiren. Jeg jobber med hornet, jeg har et ferdig horn, men hornene blir jo helt borte inni lua og da har man ikke noe å se etter hvis man trenger det når man syr neste. Så jeg bestemte meg for å alltid sy det neste hornet mens jeg har et å se etter.  Følte meg veldig smart da. 

Og så skal jeg gå ned på Joker for der har de klematis på tilbud og det vil jeg ha. Vet ikke helt hvor. Men vil ha.   

Og så skal jeg så blomkarse.

Og så skal jeg prøve å finne ut hva jeg gjør med all squashen, den ville ikke sprire så jeg sådde på nytt og nå spirer alt og jeg har 16 squash. Jeg trenger ikke så mange squash.  

Men rabarbraen da

Flyttsamelista. Herregud. 

Jeg er ferdig med drivhuset! Nå er det mest småplukk igjen, det blåser for eksempel litt kaldt opp gjennom verandagulvet om det er nordavind, men jeg har endel gamle filleryer. Og det ble planhøvel ja, holdt ikke med pussemaskin. 

 

Det har fire vinduer, alle går an å åpne, men to har handtak på utsiden. Det har skråtak som kan åpnes. Det har en veldig stor hylle innerst som jeg egentlig synes tar for stor plass men den hylla sto så enormt i veien i garasjen så det er litt deilig å få den ut. Det har plass til å ta over småplantene som jeg har sådd alt for seint (pga udyr på første omgang) og jeg kan kanskje sitte og se ut og drikke et glass vin der også, om jeg tar ut vannkanna. 

Nå har jeg ikke mer prosjekt. Det er jo litt dumt. Det vil si nå skal jeg jo sy, men det er et litt mer stillesittende prosjekt, det var ikke det jeg hadde lyst på.  

Derimot har jeg så sykt lyst på rabarbrasuppe, men har ikke potetmel. V har akkurart vært oppe på området til gruva, vi vet av ei veldig gammel rabarbrarot der som får kjemperababra lenge før alle andre, men i år var den litt liten. Den var dessuten begynt å gå i stokk, og det har alle mine egne tre planter også og også rabarbraen til naboen. Hva er dette? Hvorfor går de i stokk? Sneen er knapt gått og de bare Her blir det stokk ja! Jeg har knekt stokken på alle mine og også den oppe ved gruva. Vi vifta bort noen rein, knakk stokken og tok med oss de få stilkene som var store nok. Fikk litt postapokalyptisk følelse, vi tar oss inn i forlatt industri for å lete etter mat og møter på det truende dyrelivet. Men rabarbrasuppe ble det ikke.   

Det passer ikke

Jeg har tatt den samiske valgomaten. Jeg fikk Flyttsamelista. Flyttsamelista! Den stokk konservative gjengen der!  

Flyttsamelista!  

 

Herregud. 

Det er faktisk ikke sånn jeg er.  

 

Jeg bygger drivhus, det blir superfint, jeg elsker å ha et prosjekt gående, men ettersom jeg har et hode uten avknapp er det vanskelig å få sove for jeg tenker bare på drivhuset. I dag er jeg både stiv og trøtt. Nå er vegger og tak oppe, jeg må tette litt her og der, og så passer ikke vinduene inn i karmene jeg har satt opp, enten fordi alt har slått seg i lagring eller fordi leskjermen vinduskarmen er festet i er så skjev, den er jo satt opp av kukhelvetessnekkeren. 

Så vinduene går ikke igjen, men jeg har en elektrisk høvel jeg er livredd for og helst ikke vil bruke, så da skal jeg begynne med pussemaskinen jeg har, kanskje det hjelper litt. Prøver den først. Håper det beste. 

Jeg må ikke ha opp og igjen alle vinduene (som også er dører, de er store, jeg er liten) men hvertfall to, så det ikke blir for varmt når det er varmt. Men man kan løfte taket da, det er bra. Godt jobba!

Nå: mer jobbing. 

kan vi trooo at det er saaaaaant- dagens elkjøp og derefter: videre i livet

I overoverigår fikk jeg en sms fra Elkjøp Hammerfest. Skulle jeg ha maskinen min?

Altså er det der den er! Og tilogmed reparert virker det som. Som gjorde meg nervøs for jeg har en avtale med Elkjøp om at jeg skal få ny maskin, og så jo levende for meg at de gikk tilbake på den avtalen når den gamle nå faktisk var ferdig reparert. 

Men det ser ikke sånn ut. Jeg har fått et dokument som skal bekrefte at den nye er på vei og et ping i post-appen.  

Himmel og hav. Hvem hadde trodd at jeg skulle få oppleve dette. 

 

Takk og farvel Elkjøp, jeg håper vårt lille eventyr er over. Det var et feiltrinn fra min side å bli involvert. 

 

Og så dro vi på gjeddefestival i Pasvik, det må man jo når anledningen byr seg, men gjedde ble det ikke. Men det bli sånn...som når man ser på en tv-serie om små lokalsamfunn som finner på noe og man tenker åååå så koselig de har det der.  Så koselig hadde vi det. Med egenkomponerte sanger og premieseremonier som varte altfor lenge og verdens beste gjeddekaker (når du fikk gjedde veide du den og så leverte du den inn til farsering og gjeddekakeproduksjon, spis så mange du vil) og folk hadde bakt kake og unger sprang og fiskestenger for og gemyttelig konkurranse ble konkurrert.

 

Og så kom vi i diskusjon om å dra på fisketur neste helg, for å kanskje få fisk, og i den diskusjonen ble ordet lombola nevnt som forklaring på vilken vei man skulle velge, og dette er et ord som jeg mener pappa brukte helt forskjellig enn alle andre, men jeg kan jo ha misforstått, men uansett har det ført til at jeg alltid har misforstått. Og folk bruker ordet litt forskjellig så det er ikke helt utenfor tolkning og lokalkoloritt heller. 

Og da kom vi i diskusjon om hva en lombola er for DEG, og til slutt la jeg det ut på facebook:

Hva betyr lombola i DIN språkbruk?

Min forhendværende nabo, som flyttet for et par år siden, la straks og med det samme ut definisjonen han hadde klart å google seg fram til, og det er mye vi i nabolaget er uenige i, men at dette er en besserwisser (og med diverse andre adjektiver knyttet til navnet) er det mye enighet om. 

Jeg ble uproposjonalt irritert og skrev at jeg har altså også tilgang til internett, spørsmålet er hva betyr det i DIN språkbruk. Det kom inn en annen kommentar fra noen andre om dette tilsvarer luobbal i nordsamisken, jeg svarte ja, da kom samme besserwisser inn og sa "ikke ifølge nordsamisk språkoppbygging." Jeg tror ikke jeg kunne funnet på en mer bedrevitende kommentar om jeg hadde prøvd. Jeg skrev: "jeg vet ikke hvordan jeg kan skrive dette tydeligere: jeg er opptatt av språkbruken." 

Og så sletta jeg hele innlegget og la det ut på nytt, skrev at jeg ikke var opptatt av definisjoner fra internett, men hva mener DU når du sier lombola. Han klarte selvfølgelig å karre seg inn med internettdefinisjoner igjen, og det er undelig, et menneske som er så opptatt av å vise seg frem, at han så tydelig vil vise at han ikke kan lese et spørsmål?

 

Resten av dagen var bedre, jeg bygde drivhus og søskenbarn og deretter søskensbarnsmann kom og satt på verandaen og drakk kaffe. Jeg tror aldri jeg er så fornøyd som når jeg har et større prosjekt som opptar tankevirksomheten. I dag skal jeg bygge taket, jeg vet ikke helt hvordan, og det er meldt småregn hele dagen som ikke er så bra for kappsagen, så kanskje kanskje jeg tar det i morgen istedet. Men det er jo gøy med fremdrift. Jeg har ikke fremdrift om jeg planlegger alt før jeg setter igang. Jeg er nødt til å bare begynne, den opp her, så fester vi den der, det var lurt, og den dit, og da ender man jo ofte opp med en situasjon der man innser at hadde jeg bare gjor SÅNN, i overioverigår, mens det fortsatt var mulig, men det gjorde jeg ikke...og det kan føles dumt, men jeg vet at om jeg planlegger, så gidder jeg ikke. Jeg må improvsere. Det er min form. 

 

Og så blir det ganske fint. Men jeg får ikke opp taket på veggdrivhuset lengre. For det er liksom felt delvis inn i det nye. Det er en vegg. Så nåeeeeh...må jeg tenkte.  

Føler mot ferie i fremtiden

Nå sitter jeg i kø i chatten til Elkjøp. Det er liksom et problem som ikke kommer til å løse seg av at noen dør. Men nå vil man faktisk ikke at problem skal løse seg ved at noen dør, da. 

Jeg har nettopp hatt et foredrag for en videregåendeklasse sørpå, med min gamle datamaskin, koblet på strøm. Og hele tiden mens jeg pratet sank batterprosenten. Og jeg vet at maskinen skrur seg av på 57%. det vil si, jeg vat at den skrur seg av da, når den ikke står på strøm, og jeg vet ikke hva som skjer når den faktisk har en strømforsyning, den burde jo ikke skru seg av- men det er jo rart at batteriprosenten synker når den er koblet til strømnettet. Så jeg satt nervøst og holdt øye med batterisymbolet. Litt som når vi kjører bil, vi holder øye med den nåla som forteller deg at motoren blir overopphetet. 

Vi fortjener bedre verktøy enn vi har, vil jeg si. 

Og hva gjør jeg nå? Nå har jeg ingenting på tapeten. Jeg kan faktisk ta ferie. Og det kommer jo til å bli en eviglang diskusjon med meg selv og min indre Luther, så jeg orker nesten ikke tenke på det en gang. Men jeg vil sy. Gákti og ládjogahpir. Jeg vil bygge drivhus. Og når i livet har jeg den sjansen til å bare gå hjem fra jobb og gjøre det uten at det får konsekvenser? Det er nå. 

Skulle ønske jeg hadde en mer ekvatorial øyboer-innstilling til livet. Jeg hater å væer lutheraner. 

Som lutheraner trenger jeg tillatelse fra en høyere makt til å ta fri. Men nå lever jeg et liv der jeg selv er min høyeste makt. Det blir så komplisert i hjernen.  

Der kom jeg gjennom til Felicia i chatten. Vi har snakket før. Da fikk jeg et gavekort på tusen kroner for jeg kjefta så fælt. Jeg ble litt forskrekket av det så jeg prøver holde en roligere tone i dag. Ikke at jeg ikke vi ha gavekort. Men jeg vil jo heller ha datamaskinen. Som ingen vet hvor er. Eller klarer å spore opp. og som Elkjøp har bestemt at de må ha før de kan sende meg ny. 

Uventet

Så, av alle usannsynlige scenarier i denne ládjogahpirsaken, der kursleder nedla et uventet og urimelig forbud mot videreformidling av kunnskapen, skjedde dette: hun døde i en hyttebrann. 

Så overdrevet, som en kompis sa. 

Så, om hun nå ikke hadde hatt dette kurset, som hun angret på at hun hadde og som hun ikke ville gjenta, så hadde faktisk denne kunnskapen gått i graven med henne. Tildels. Det er jo andre duojara (hvordan flertallsbøyer man et ord på et annet språk i en tekst som foregår på ett språk?) som kan sy ládjogahpir, (det verste tilfellet jeg har sett på bruk av samiske ord i en norsk tekst er å konsekvent flertallsbøye de samiske ordene på engelsk. Luhkkas. Duojars.) så selve kunnskapen hadde ikke blitt borte, men hennes måte å gjøre det på hadde forsvunnet og det hadde vært syv færre mennesker som hadde kunnet dette, istedetfor ett. Jeg vet ikke om hun kanskje hadde foretrukket det, for å være ærlig. 

Det er ikke så mange som syr ládjogahpir, så hun var en av få. Nå er vi litt fler som er av de få, men jeg er altså usikker på om hun var så glad for det. Jeg kommer til å spre den kunnskapen så godt jeg kan, ihvertfall. Det er alltid et mål med duodji for meg. Slutte å være få. 

 

Livet er så skjørt, bortsett fra mens vi lever det.

Det er umulig å skrive en overskrift som lever opp til innlegget

Det er kanskje også umulig å skrive et innlegg som lever opp til fakta:

Bloggen fyller tyve år!

For to dager siden, riktignok, men da glemte jeg det. Jeg hadde egentlig planlagt å skrive noe på dagen. Men det er mulig Elkjøp overtok da. Og jeg hadde ikke planlagt hva jeg skulle skrive, bare AT.

Men tenk at dette er en tyveåring. Tenk alt livet jeg har levd siden jeg bestemte meg for at deler av det skulle ut på nett. 

Da jeg begynte var det en sånn greie, alle blogget, alle på Kunsthøgskolen iallefall, vi kommenterte i hverandres blogger hele tiden og så falt alle fra, bortsett fra meg, som satt hypnotisert ved tastaturet og bare fikk utløp. For. Ting. Hvem vet for hva, egentlig. En kommuniksajonstrang der jeg bestemte helt sjøl. Det er litt som å sitte og nynne på internett. Man lager lyd, man sier at man er her, men det er ikke så farlig. Man sier bare hei. En introvert måte å være veldig ekstrovert på. 

Det er litt synd at jeg ikke blogget da jeg studerte musikk. Det hadde jeg likt å lese. Og det er jo poenget med bloggen, å skrive ned, å gå tilbake, å huske. Der pappa hadde værdagbok og kunne gå 13 år tilbake og se om det snedde denne dagen, kan jeg gå tilbake og se at på denne dagen for tretten år siden holdt jeg på å avslutte min tid på Konstfack. Jøss. Sånn var livet da. Så intenst. For meg har det mer verdi en snevær. Men vi var jo forskjellige. 

Jeg har skrevet endel om pappa, både om da han levde og da han døde. Og endel forbrukerjournalistikk har det jo også blitt. Kunst. Samiske greier. Lite om mann og barn. Mye om jobbing. Men mest bare nynning.

Den største endringen er nok kommentarfeltet. Nå er det et par kommentarer i uka, før var det 5-10 hver dag. Vi var et annet gjeng. Jeg kjente og hadde møtt alle som kommenterte. Nå kjenner jeg dere bare gjennom deres egen blogger. Jeg tror også jeg leser mye mindre blogger enn før, jeg liker jo best hverdagsbloggene, de andre som nynner på internett, ikke de som har det som karriere og levevei. Jeg finner ikke de andre nynnerne i Norge, kanskje de ikke finnes. Kanskje alle sluttet. Jeg leser endel svenske blogger, jeg bodde jo også mange år i Sverige. Blogging er nok rett og slett sånt som folk ikke driver med mer. Det var en greie. Folk falt fra. Men ikke vi. 

Hvem vet når denne bloggen følger på alle de andre døende bloggene, de som bare oppdateres en gang i blant, plutselig er det stille, så kommer det et innlegg til, bloggeren tror at hun fortsatt blogger, men gjør ikke det, bloggen er dødsdømt. Der er ikke jeg, ikke nå. Det kan være jeg også ender der, men foreløpig er dette en blogg som nynner videre ut i internetts store mørke av små lysglimt her og der. 

Gratulerer med tyveårsdagen, lille teite blogg! Jeg elsker deg!

Ååååååå levva liiiivet

I går ble jeg oppringt av Elkjøp. Dette er altså en gårsdagens Elkjøp. I tillegg til den dagens Elkjøp som var gårsdagens dagens Elkjøp. Dere skjønner. HVERTFALL:

Hei, det er fra Elkjøp. Det står her at datamaskinen din er utlevert til Elkjøp Kirkenes. Men den er jo lagt ned, så det kan ikke stemme. Kanskje du har fått den?

Nei, Elkjøp, jeg har ikke fått den. Da hadde jeg ikke ringt, mailet, faxet og chattet åttogførti tusen ganger. Da hadde jeg vært fornøyd. Nå er jeg ikke fornøyd. Det er derfor jeg tar kontakt hele tiden.  

Jeg ba om å bare få den helsikkes maskinen de har lovt meg mens de lette etter den de har rota bort, men det går ikke skjønnerdu, for det går ikke å sende den ene før den andre er inne, det går ikke an, det... jeg vet ikke hvordan det ikke går an, det høres jo ut som det sitter en nøkkel under lokket på den gamle som brukes til å låse opp skuffen den nye ligger i, eller at Elkjøp i det minste tror det og ikke innser at dette er en regel de har laget seg helt selv.

 

I går lå jeg våken til klokken ett og tenkte på Elkjøp. Og kurset. Og ...mest det egentlig. Folk som ikke kan oppføre seg. I dag er jeg trøtt. Og jeg må jo jobbe jobben, selv om jeg hadde mest lyst å være hjemme og sy, men da tok jeg MED MEG ládjogahpiren jeg syr nå, på jobb, helt uten å føle at det var juks, og jeg har sittet litt på verandaen min og sydd, men mirakel over alle mirakel, jeg har vært inne på verkstedet og stablet litt kunst også og når skjedde det sist. Ikke i dette mammaminnet. Kvinneminnet. Kvinnaminna.

 

Opptur. Og snart blir det vel en datamaskin også. Hahahahaha. Bank i bordet.  

 

Åh, men jeg har jo en dagens Elkjøp også!

Ja, sånn er det da:

Elkjøp skulle jo sende meg den fortsatt ødelagte maskinen for at jeg skulle returnere den sånn at de kunne sende meg en ny. Ok, vi får gjøre det på den vanskelige måten, i det minste skjer det noe. 

Men det kom liksom aldri noen maskin, og greit at postgangen er treg i nord, men det er heller ingen grunn til å stole på Elkjøp, så jeg tok kontakt, og se, maskinen er sendt til Elkjøp Kirkenes. Som jo eeeeeer... stengt. Ja. 

Så der er den ikke men da vet ikke Elkjøp helt hvor den er, kanskje Flesland, kanskje Hammerfest?

Og da sier jeg at (at satan i helvette og eherre jedorias og jessu navn jeg får magesår, men på en forholdsvis nøytral måte) kan dere ikke sende meg den nye maskinen mens dere leter? Ærlig talt?

Det kunne ingen svare på, men: Noen skal ta kontakt!

 

 

 

 

 

 

 

 

Noen skal ta kontakt.  

Mine ordgaver strekker ikke til.

Trivelig: en taktisk framgangsmåte

Sms-ene fortsetter å komme fra den stakkars kursholderen.

Det er hennes eiendom! Det er forbudt! Det er bare hun som skal tjene på alt arbeidet hun har gjort! Hun vil ta det videre!

Jeg tror jo kanskje hun ville tjent mer på sin eiendom ved å være en god kursholder. Trivelig. Ikke lage trøbbel og stress i ettertid. Og stille forberedt. Lære fra seg. Ikke insistere på at de som har gått det ene kurset hun har holdt aldri skal snakke om det de opplevde på kurset. Et sånt kurs vil jo ingen gå på.

Hva jeg klarer å lese meg til omfatter ikke åndsverkloven kunnskap, prosess og fremgangssmåte så hun må bare dure på. 

Det er faktisk litt vanskelig å google hva noe IKKE omfatter. Logisk nok. Og den der satans google AI, den popper opp først. Kunnskap omfattes av åndsverksloven, sier den. Neste gang jeg søker: Kunnskap omfattes ikke av åndsverksloven. Den er jo ikke bare ubrukelig, den er forvirrende og i veien og jeg har aldri bedt den om svar for jeg stoler (og med god grunn) ikke på den. 

I går var jeg hjemme og sydde, idag er jeg på jobb, for jeg har jo en jobb, jeg må jo gå på den, nå lager jeg riktignok ingen bra skulpturer, ingen dårlige heller for den saks skyld, men om jeg ikke er på jobb kommer jeg HVERTFALL ikke til å lage noe, så jeg må gå hit, ikke sitte hjemme og sy som jeg har lyst til. Nå var det 27 grader på verkstedet og da er det eiendommelig vanskelig å lage noe bra, må jeg bare si. Sendte en mail til huseier, de må finne en løsning som ikke innebærer å fylle rommet med bråkete airconditionanlegg og blende ned hele rommet sånn at det er som å jobbe i katakombene. 

Her blir jeg litt sånn...har jeg egentlig krav på det? Jeg liker ikke be om noe jeg ikke har krav på. Med aircondotionanlegg og katakombestemning blir det jo nesten levelig temperatur, iallefall? Men satan så utrivelig. Kan jeg kreve å trives? 

Iallefall kan jeg begynne med å be pent. Det fører, etter min erfaring, nesten aldri fram. 

Nuvel. Nu kommer dagen. Får se hva den bringer.

Ferdig! Se!

 Båndet rundt hornet kan byttes ut etter humør. Og tilgang.

Bare synd jeg overhodet ikke kler den. Nå skal jeg sy en til!

Sannelig sannelig sier jeg dere, ingenting rimer på kurs

Ja, da hadde vi altså de siste tre kvarterene av kurset. Ingen skjønte helt hvorfor læreren, som ikke reiste med bagasje, måtte være på den bittelille flyplassen vå nesten to timer før flyet gikk, men det måtte hun da, og for. Og så sydde vi videre. Jeg er nesten ferdig men må rekke opp en veldig irriterende del, og det butter i mot, men det er bare å få det gjort. 

Jeg hadde altså noen betraktninger om kurset i går, og kurslærers metode, som jeg tilskrev det å være uforberedt. Men jeg tok feil. Jeg innser nå at jeg har gått på et kurs der kurslærer faktsk ikke ville at vi skulle lære å sy ládjogahpir. Vi skulle få sy oss hver vår, men ikke egentlig lære å sy den. Derfor fikk vi ingen mønsterdeler, og derfor fikk vi ingen forklaringer. 

Etter kurset i går fikk vi en sms om at vi ikke fikk dele noen kunnskap fra kurset med noen andre. 

Ikke bilder, ikke søm, ikke fremgangsmåte, ikke mønsterdeler. Da vil det bli tatt rettslige skritt.

Det synes jeg er veldig interessant! Kurslærer anser altså kunnskapen om å sy ládjogahpr som sin eiendom. Dette er i noen grad riktig, ettersom hun har gjort et stort arbeid på å forske på gamle luer og rekonstruere dem. Hun har utarbeidet et mønster basert på dette. Hvor unikt dette mønsteret er, eller om det er sammenfallende med alle andre som syr ládjogahpir, vil jo være viktig, og jeg aner ikke svaret, jeg har ikke sydd med andre. 

Men så kan man jo, som same, oppfatte at det å nekte folk å dele sin erhvervede kunnskap om å sy en del av det som er vår felles materielle og kulturelle arv, som feil. 

Det står også i sms-en at vi ikke får dele mønsteret, verken på nett eller med venner. Jeg har ikke akkurat tenkt å dele det på nett, men aner at det er etablert en rettslig praksis på at det ikke er ulovlig og dermed heller ikke tas rettslige skritt om man deler strikkemønstre med venner og familie. Så her tror jeg ikke kurslærer kommer til å vinne frem med sine rettslige skritt.

Og jeg tror også det er vanskelig for kurslærer å mønsterbeskytte mønsteret sitt, ettersom det jo er...ja det er jo et luemønster til ládjogahpir da, vår ládjogahpir. Og mønsteret vil være helt avhengig av hodeformen til den som skal bære luen. Men har hun den moralske retten til et mønster hun har utviklet selv? 

Som en masteroppgave, forsking betalt av staten, og basert på samisk kulturarv, må tillegges?

Veldig spennende, dette. Når kan man begrense kunnskap?

Når bør vi gå med på noens ønske om å begrense kunnskap?

Kurs, kurs, ingenting rimer på kurs.

Jeg går på kurs. Vi syr ládjogahpir. 

Dette kurset har vært i planleggingen i seks år, det har vært veldig vanskelig å finne en kurslærer, så det som er bra med kurset er at vi har en kurslærer og hun er veldig kunnskapsrik.

Det som ikke er superbra er at hun ikke har holdt kurs før, og ikke helt har visst hvordan hun skulle forberede dette. Hun vet for eksempel ikke hvor lang tid de enkelte elementene tar. Hvilket har ført til at den eneste som er ferdig er hun som er duojar og syr luer (men ikke ládjogahpir) på jobb. 

Jeg er nesten ferdig, men dagens kurs skal vare i tre kvarter (hun må nå et fly) og jeg kan ikke helt se hva vi skal klare å få til på den tiden. 

Kurslæreren har heller ikke vært så opptatt av å forklare hva hun gjør, og det er kanskje fordi hun er stresset på tiden, hva vet jeg, men når du ber om hjelp til å komme videre kommer hun og klipper til et stoffstykke for deg og du skjønner jo ikke hvor det stykket går, hva målene betyr eller tilsvarer på kroppen eller lua, eller logikken som gjør at du virkelig deltar i din egen prosess. Det er ikke noe mønster, alt må tilpasses, og da er det jo greit at du selv klarer å tilpasse neste gang du skal lage ládjogahpir. Det er ikke så lett når du ikek får noen forklaringer. Det er mye forklaringer av typen "ja du tar nu bare den der og legg han over den andre" og eh, ja ok. Ikke så lett å henge med på når du verken vet hva den eller den andre sikter til. 

Personlig, som kurslærer selv, synes jeg ikke sutring over at det tar så lang tid å komme seg til Kirkenes eller at det ikke lønner seg å holde kurs når det er så lang reisetid og at det skal man hvertfall aldri si ja til igjen, hører hjemme i kurset. Men det er bare en personlig irritasjon, det gjør det jo ikke til en dårligere duojar.

 

Men jeg er neeeesten ferdig. Jeg må ha hjelp til å gjøre ferdig øreklaffene, jeg skjønner ikke hvordan den der ansiktsremsen skal festes i øreklaffene. Alt det andre kan jeg klure ut selv. Vi er fem deltagere som ikke er ferdige og som skal få hjelp de siste tre kvarterene, så jeg vet ikke om jeg får noe hjelp. Jeg kanskje spør henne som er ferdig, om hun kommer i dag, det er jo ikke sikkert.  

Jeg tror ar jeg bare må kaste meg rundt å sy en lue nummer to, sånn at det lille jeg har forstått fortsatt sitter. Jeg innser at jeg burde hatt et isoporhode, det er vanskelig å tilpasse det på eget hode. Jeg skal sy en lue til søstersen, men hun har pygméhode, så enten blir det to isoporhoder i forskjellige størrelser eller så må jeg ta det når hun kommer hjem og sy en lue nummer to til meg selv istedet. 

Men det blir fint. De blir fine, det blir de. 

Daaaaaageeeeeens....Elkjøp!

Det ringte en dame fra Elkjøp. Jeg ble helt forvirret. De tar faktisk kontakt! De vet nå hvor maskinen er! Den er på vei tilbake til meg! Ureparert. Og når den kommer, må jeg hente den, og så må jeg returnere den. Jepp. Og da skal jeg få ny. 

Raskt og effektivt der. 

Og, sa damen, de tar kontakt fordi jeg har jo lagt en sur melding på veggen deres på facebook. 

Ja, det har jeg. Men hva med de seks-syv gangene jeg har tatt kontakt i chatten? Da jeg ringte kundeservice? De NI mailene jeg har sendt om dette? Telefoneringen, sms-ene og mailene til Elkjøp Flesland? Neida. Sur melding på veggen. Da reagerer de.

Jaja. Det er jo ikke første gang jeg har blitt lovet fremdrift i saken. Men det er første gangen det løftet ikke er "noen skal ta kontakt" så litt håpefull kan man jo føle seg. Hadde jo vært fint om det faktisk kom til en løsning. Etter bare 2 måneder og en uke. 

Håper bare ikke denne maskinen også er ødelagt. For da måtte jeg ta kontakt, sa damen. 

Lovende. 

Lovende.

Men hvor?

Men så er spørsmålet: hvor skal man egentlig oppbevare backupharddisken? (Og hva heter det på norsk?) (sikkerhetskopieksternminnet?) Hvis jeg har den hjemme, og det blir brann for eksempel, er den mest sannsynlig på samme sted som datamaskinen. Om jeg ikke akkurat da er på jobb. Men på jobb? Her er det jo vannlekkasjer og innbrudd i eninga. Kan ikke ha ekstern harddisk her. Bankhvelv? Da får jeg jo ikke kopiert. Skylagring? Nei takk. 

Jeg kan ikke si jeg har en løsning, men jeg kan kanskje få noen poeng for å ha tenkt på det?

En harddisk hjemme og en på jobb kanskje. Bra de er gratis, da lizm. 

Dagens drivhus!

Jeg sitter på jobb og prøver å sikkerhetskopiere harddisken. Jeg er ikke sikker på at jeg har tatt med rett back-up disk. Byttet jeg ikke? Eller? Tiden vil vise, først skal maskinen bruke en liten time på å sjekke om det er rett disk og så skal den si til meg at dette går jo ikke, kvinne. Eller så begynner den å kopiere. Det er en, i teknologisk tidslinje, steingammel disk. Jeg kjøpte da også ny da jeg kjøpte ny datamaskin (den jeg leverte tilbake fordi den viste seg å ikke dekke mine behov) og den suser igang og ferdig på et svisj. Mirakuløst. Men nå har jeg back-up av den renskede datamaskinen på den, så den må være i fred til jeg kjøper ny maskin. Ny arbeidshest, jeg har jo kjøpt en ny liten. Som jeg ikke vet hvor er, og jeg har en mistanke om at Elkjøp heller ikke vet hvor den er, for hver gang jeg tar kontakt spør de meg om jeg kanskje vet hvor den er. 

Og hver gang jeg tar kontakt sier de jo som kjent oioioi, noen skal ta kontakt, og det viser seg, tror jeg, utfra mine deduktive evner, at noen enten er Kirkenes, som er nedlagt, eller faktisk Flesland, som ikke tar kontakt. De har jo avsluttet saken, som kjent. Sist jeg snakket med noen i chatten, fredag var det vel, sa vedkommende "jeg skal be Flesland ta kontakt, jeg ser vi har bedt dem ta kontakt et antall ganger."

Du sier ikke det. Og hva får deg til å tro at de tar kontakt denne gangen?

Etter litt fem og tilbake sa han at han skulle overføre saken til spesialavdelingen for vanskelige saker (etter å ha klaget uten å få kontakt i to måneder, det burde vel skjedd for lengst og uten min insistering, kontakt er liksom alfa og omega i kundeservice) men det kunne ta 2-4 arbeidsdager å få svar. 

2-4? Altså, det tar ti dager å få svar når jeg sender mail til kundeservice. Jeg har blitt lovet at noen skal ta kontakt i nærmere to måneder. Ingen har tatt kontakt, så der tar det ca 60 dager til uendelig å få svar. 2-4 er mirakuløst kort. Sa jeg. Så få vi se om noen tar kontakt da, det har jo hittils ikke skjedd. 

I natt da jeg var oppe var det minusgrader, enda vi var lovet pluss gjennom natten, og jeg angret litt på at jeg hadde latt auberginen stå i drivhuset, men den har vist seg å være usedvanlig hardfør. Jeg kastet den ut i sneen da jeg mistenkte trips, det overlevde den, og da naboene skulle vanne glemte de den fordi den sto i isolasjon på et eget rom, så den var uttørket, men jeg vannet, og nå lever den, så det er godt mulig den klarer en minusgrad. 

Jeg har også sådd nye. 

Sådde endel frø til vekst rett i drivhuset i går, jeg har jo ikke oppvarmet drivhus så sesongen starter litt sent hos meg. Jeg har såklart et gjeng i vinduskarmen, men jeg begynner å innse at det alltid blir noe styr. Noe som har blitt sådd for tidlig, noe som har blitt sådd for sent. Jeg har jo planlagt å bygge større drivhus i sommer men nå tenker jeg litt, hva er vitsen? Jeg har mistet litt piffen. 

Jeg tror det er fordi jeg aldri helt får det til. Og det er jo ikke sant, et år funket persillen, et år ble det bra med salat, et år hadde vi en fantastisk avling sitrontagetes- men jeg får aldri til alt samtidig. 

Og jeg vil jo egentlig ha basilikum og honningurt! Ikke kjedelige greier som persille og salat, som vokser fint under snøen. Rart det der, noen planter vokser opp gjennom steinhellene i førti minus, andre står og nikker forskrekket inne i drivhuset og tar kvelden når det blir minusgrader. Dramaqueens. Ta litt lærdom av tanatimianen som kryper rundt der ute, plantejævel!

 

Wow, der ble sikkerhetskopien fullført. Hvem hadde trodd. Men det var bra. 

 

Bedene er nå helt snøfrie, jeg innser at de er litt kaotiske. Jeg var innom søskenbarnet i går, og der var det orden i bedene. Ikke ugress og blanding av planteslag der ikke. Alt jeg gjør blir så rotete. Men jeg kan ikke begynne å flytte på ting før jeg vet om de lever/ skal være der. Det er jo i grunnen ganske fint når det blomstrer. Men oversikt, det har jeg ikke. 

Kommer det med alderen? 

Se, det tviler jeg i grunnen på. Men blomster, det har jeg i alle fall.

Dagens Arktis!

Nå er vi hjemme! Faderullan som det har tint! Hele blomsterbeddet er fri av isen. Jeg tror jeg skal så litt i drivhuset i helgen. Ja, det er jo syttende mai da, men det tar jo ikke hele dagen. Særlig ikke for oss som ikke kjenner noen som vil ha oss med (eller være med) på lunsj eller fellesskap på dagen. På med kofta, gå i tog, hjem, av med kofta, vanlig dag. Kanskje. Stort sett. 

Det blir bare sånn når man ikke bor på en plass der man har venner med barn i samme alder, kolleger overhodet, eller fritidsaktiviteter som inkluderer andre mennesker. 

 

Jeg har altså kjøpt så mye stoff og bånd i Oslo. Suksess! Eller hva man skal kalle det når jeg hadde lovt meg selv å ikke kjøpe stoff til sommerkofte og kjøpte både til kofte OG sommerkofte. Men syhyykt fine stoffer da. Og mengder med bånd. Min kompis Pollyanna var stoffguide og dro meg med gjennom Grønland. For et paradis. Jeg traff også på en butikk der innehaveren hørte at vi snakket om Sápmis eneste nettbutikk for stoff, sa, hun kjøper alle stoffene sine av meg, her er de, og der var de, til en tredjedel av prisen og den pakistaneren kunne et og annet om å sy sommerkofter. Artig, artig. Ble stoff til sommerkofte da såklart. Grønn brokade. På neste butikk fant jeg et usigelig vakkert ullstoff i lyseblått med innvevde gulltråder, men til en mistenkelig billig pris, så jeg spurte om ullmengden, nei, tro hva den kan være, sa han som jobbet der, vi sjekker, og så satte han fyr på et hjørne og luktet på det og sa, jeg tror nok ikke mer enn 30-40%. Haha. Og ull har mange kvaliteter men det er sjelden jeg går i kofte bare ute, så det kan bli litt varmt, så å ha en kofte som ikke er total fimbulvinter er også bra. Jeg gikk for det stoffet. 

Og så har jeg kjøpt bånd til ládjogáhpir så det varer til Jesus kommer tilbake og ládogahpir nok engang forbys av presteskapet, og det blir vel ikke i morgen, så jeg er godt hjulpen.

Dagens Oslo

 Ja vi koser oss vi da. Is, kaffe, iste, takeaway, stoff, pyntebånd, museer, butikker, fint vær. Familie. Venner. Ikke ullongs. Solbriller. 

Alle fra Arktis fortjener en pause fra Arktis.

Dagens Elkjøp

Etter å ha venter halvannen uke på svar på mailen der jeg sier at nei, datamaskinen min er IKKE på Elkjøp Kirkenes, og de er ikke interessert i å hjelpe meg etter som de legger ned om noen dager, har jeg nå fått en mail der det står at Hei, vi har nå tatt kontakt med Kirkenes, de tar sikkert kontakt, og da må jeg jo skrive tilbake og si

nei, det kommer de sikkert ikke til, for de er jo nedlagt

Og nå skal jeg vente halvannen uke til på svar, for det er så lang tid de bruker på å svare. Og da sier de sikkert Vi er skikkelig lei oss, sånn skal det ikke være, noen vil ta kontakt. 

Jepp.

 

Noen dager

Dette er en utrolig tregstartet dag. 

Jeg har ikke lyst å lage skulpturer. Jeg vil ikke tegne. Jeg holder på med et sånt rennende maleri, men limfugen vil ikke bli blank og jeg har ikke lyst å jobbe videre med det. Jeg har gjort årsregnskapet, har ingen prosjektrapporter, og sendt ut alle fakturaer. Jeg har lovt å skrive en bok, men har ikke lyst å skrive en bok. Det er lenge til deadline men jeg har ikke lyst å skrive bok. 

Jeg rydder litt. Ikke fordi det er spesielt rotete, men det kan være lurt å gå igjennom det som ligger i hyller og skap så man vet hva man har. Jeg kaster noen gamle togbiletter. Det er vanskelig å gå rundt å rydde uten å trø på ullteppet jeg er surret inn i. Jeg vil ikke trø på ullteppet.

Jeg har kanskje litt lyst å veve men har veven hjemme. 

Det er ikke alltid like lett å motivere seg selv. Jeg har jo også kjørt utelukkende på stress det siste året, så det å skulle gire over til ren egenmotivasjon har vist seg å være en overgang. 

Men det er begrenset hvor mye ingenting man kan gjøre, så her er det bare å iverksette en særdeles motvillig medarbeider. 

Lunsj om en time. 

Ooooh, shopping!

 Jeg er så glad for at jeg tok et ullteppe på jobb. Det har reddet dagen mang en gang. 

I dag bedriver jeg internettshopping i arbeidstiden. Jeg driver jo og syr ládjoháhpir, jeg trenger litt bånd, litt klede, en annen rødfarge, det hele egentlig. Det er jo det da, at gjør jeg dette som kunstner eller privatperson? Det vil jo bare fremtiden vise. Utstilling med ládjogahpir er jo gjort, så det er ikke det, men duodji er en del av virksomheten. Jeg kanskje tilogmed...jobber i arbeidstiden? Taim will shåvv. 

Jeg prøver å bestille speallavearka. Jeg aner ikke hva det heter på norsk, eller hvor man får tak i det. Jeg tror kanskje man kan si kniplingskant? Det er ikke så lett å finne, og av en eller annen grunn, når jeg googler det, så får jeg opp i et kort glimt en side med noe som ser ut som blondekanter eller kniplingskanter til salgs, men før det er mulig å klikke, blir dette ertsattet med TENGER. Det er jo ikke det jeg vil ha! Hva er det som skjer? Ja, jeg driver en del med verktøy, men om det nå ER kniplingskant jeg vil ha denne gangen? Hva gjør jeg da? Algoritmene! Låser oss i faste mønster! Fri meg fra knipetengene! Gi meg nå blondekantene for fasiken!

 

Det å bestille sånne samiske ting på nett er ikke fryktelig lett. Eller, det er vel like lett som alt, men de fleste som har utsalg er ikke på nett. Man må ringe. Kjøre til Karasjok eller Karesuando. Det er nok fordi de ofte er litt eldre og ikke skjønner internett. Det er litt overaskende at ikke internett har tatt Sápmi med større storm, få og godt utspredde som vi er. Jeg bestiller hearvabattit på den eneste nettbutikken jeg finner, har brukt dem før, de er sykt trege, men krysser fingre for at jeg får det før kursstart om tre uker. 

To uker. Faktisk. Ja, nå er det bestilt da. Jeg skal jo til Oslobyen, de kanskje har ting der. 

 

Det ble aldri tekanne. Men det ble hearvabattit, engelsk klede, kroklisser og her om dagen noen gjennomsiktige plastmapper til kontoret! Det blir man jo også glad av!

 

 

Hæla i panna

I går var det første mai. Arbeidernes frihetsdag. Ned med tronen, alteret, pengevældet. Gjør din plikt, krev din rett. 

Jeg ser at det kan fremstå ironisk å ramse opp sånn der, men pappa sa altid Arbeidernes frihetsdag, og både Ned med tronen, alteret, pengevældet og Gjør din plikt, krev din rett, er faner fra fagforeningen Nordens Klippe. Den er ikke så aktiv lengre, ettersom det er fagforeningen til de arbeiderne som jobbet på Syd-Varanger, den lokale gruva, og gruva er lagt ned, men de har nå de beste fanene da. 

Jeg har alltid Ned med tronen, alteret, pengevældet som førstemaistatus. Jeg har hatt det de siste ti årene, og det er vel det nærmeste jeg kommer influenser, for nå begynner folk å ta etter. 

Det er en fin fane. Føler at vi har kommet et stykke på vei med både trone og alter, men pengevældet står stadig sterkere. 

Gjør din plikt, kreve din rett, er også fin. 

Jeg gikk verken i tog eller hørte på taleren. Jeg var hjemme og var syk og i går tror jeg var første dagen på mange tusen at jeg ikke drakk te. Min te-streak er brutt. Netsen uansett hvor jeg er og på hvordan måte jeg reiser, klarer jeg å karre til meg en kopp te om morran. Resten av dagen går det i kaffe, men må ha te, med melk, alternativt sitron, om morran. I går var jeg bare rett og slett for varm. Ville ikke ha mer varme inn i kroppen. Og i dag er jeg også syk, men det er kurs i kveld, repetisjon på ládjogáhpir-kurset, og jeg vet ikke om jeg klarer det. Jeg tror liksom et mirakel kommer til å skje, og plutselig er jeg frisk og drar på kurs (og innom biltema på veien og kjøper opp det siste de har av kanalplast), i hvertfall blir jeg frisk nok til å mo...tivere...modulere? mo...mo...helvette da. MO. Samle de siste kreftene i et siste krafttak og komme meg på kurs. Jeg er sånn syk som jeg blir forholdsvis ofte, ingen egentlige symptomer, borsett fra at jeg er så varm og slapp og bare sover. Tror nesten ikke det er smittsomt. Høres ut som noe de kunne funnet på i England på 1600tallet. The sweating sickness og så the slapp-and-varm-sickness. 

Jeg har i alle fall mindre vondt i hodet enn i går, så kanskje det blir kurs. Og hvis det ikke blir, så er det kurs i morgen og, kan hive meg på da, det er tross alt repetisjon. 

Nå: mere te. Og sofa.

juhu og hæla i taket

I dag hadde jeg planer for dagen på atelieret, det var lenge siden. De involverte ting jeg har kjøpt på biltema. Og maling. Og så følte jeg meg rett og slett ikke særlig pigg og ville verken ha frokost eller en kopp te i morrest, og ble hjemme istedet. Vi får se. Det kommer seg kanskje utover dagen. 

I overigår, mot arbeidsdagens slutt, fikk jeg en mail fra Elkjøp. Som svar på den mailen der jeg hadde skrevet Nå er det faderullan meg nok. Nå vil jeg ha en ny maskin. 

Endelig! Hurra! Og den var sånn, oioioi, unnskyld, sånn skal det ikke være, maskinen din er på Elkjøp i Kirkenes, jeg er sikker på dere finner en løsning du er fornøyd med. 

Og jeg ble så glad! En løsning jeg er fornøyd med! Når jeg har sagt i to mailer at jeg vil ha ny maskin! Endelig!

Den vante leser av tekst kjenner kanskje at denne oppbyggingen av glede er på vei mot noe, og ganske riktig, da jeg gikk innom butikken i Kirkenes (som skal legge ned om åtte dager) hadde de verken maskinen min eller var særlig innstilt på å finne en løsning jeg var fornøyd med. 

Og jeg vet ikke hvorfor jeg hadde trodd det. Bortsett fra at jeg hadde fått en mail der det sto det da. 

Men nå tror jeg ikke lengre dette kommer til å løse seg. 

Elkjøp drar alt ut i langdrag. Det tar opp til en uke å få svar på en mail, og da står det kanskje "det er lenge siden du sendte denne mailen, beklager at det har tatt lang tid å få svar, hva er ståa nå?" Og så må jeg svare på det. Og så får jeg svar om en ny uke. Og ingen jeg kommuniserer med kan egentlig hjelpe. Nå har jeg snakket med Sara, Marcus, Alvin, Ante og folk jeg ikke husker navnet på, alle sier, oioioi, sånn skal det ikke være, takk for at du deler dine erfaringer. Noen kommer til å ta kontakt!

Det hender at noen tar kontakt. Men ingen som kan løse problemet.  

Nå har jeg jo bedt om ny maskin. For den har jo vært til reparasjon den éne gangen forbrukerkjøpsloven sier selger kan prøve å reparere. Men Elkjøp sier, vi prøvde jo ikke å reparere den da. Vi avbrøt reparasjonen og sendte den tilbake, så det gjelds ikke. 

Jeg synes egentlig ikke Elkjøp skal drive med sånn flisespikking etter sine to svindelforsøk: først selge en maskin man vet er ødelagt, men merke den som ny (ok, detter er ikke et svindelforsøk, det lyktes jo, så det er svindel) og så, selv om man kjenner forbrukerkjøpsloven, holde tilbake opplysninger om hva jeg har krav på ved reklamasjon, og så avslutte saken når det viser seg at jeg også kan forbrukerkjøpsloven. 

Nå har jeg på grunn av den ene reparasjonen krav på ny maskin, men her flisespikker altså Elkjøp. Det som ikke kan flisespikkes på, er at det har tatt for lang tid å få den reparert, og det betyr også at jeg har krav på ny maskin, jeg skal finne meg i å vente ca tre uker, (ifølge loven), men nå har jeg ventet dobbelt så lenge. Men. Så lenge Elkjøp bruker en uke på å svare på mail, blir jo maskinen ferdig med både sitt andre og tredje reparasjonsforsøk i mellomtiden.

Og det er jo ikke så mye man kan gjøre. Bortsett fra å insistere. Ikke gi seg, men med minimel energi i potten. Det at jeg aldri kommer til å handle på Elkjøp igjen, betyr jo lite for en gigant som setter bortforhandling av lovverket i system.

 

Sukk. 

Jaja.   

Brev hjem

I dag skal vi ha sånn foreldresamtale på skolen, da pleier man få hjem elevkortet først, og det er jo så greit med det, vi har en unge som klarer seg fint og det er bare skryt over hele linja. Det håper jeg egentlig det er om man ikke klarer seg bra også. Men, perfekt unge altså. 

Det er bare en ting som er bemerket og som vi "trenger å øve på". Jendor, hvis bestevenn N er ukrainsk, må slutte å legge om aksent og gramatikk når han snakker med N.  

For det gjør han. Det har han alltid gjort. Jeg vet når det er N Jendor snakker med på telefonen, for da høres han plutselig sånn ut: Heeeeeij. Du kåme min huuus? Jaj ike kan kååme daaaj for min mother hon ike hjeme eterpå. 

Og vi har jo sagt det så mange ganger. Du kan snakke vanlig, har vi sagt. Du kan snakke vanlig norsk til N for hvis ikke lærer han seg det ikke. Du kan jo prøve å høres vanlig ut. Men Jendor avfeier dette, mamma,  N kan ikke norsk, det går jo ikke an å snakke norsk til ham da! Ærlig talt.

Og jeg vet ikke om jeg klarer å holde meg alvorlig når vi skal komme til dette punktet i elevsamtalen. 

Jeg synes dette er så ustyrtelig morsomt. At han prater sånn for å gjøre seg forstått og at vi har fått brev hjem om at han må slutte, for N klarer ikke lære seg norsk. Og det er sant. Han har vært her i tre år og det går ingen vei. Eller, det er bedre, men han har én norsk venn og han den veeeeenen han prater på sånne måten sin. 

I går under middagen fikk jeg sånn latterkrampe fordi jeg hadde tenkt på dette så lenge, at jeg lå utover bordet og gråt. Og jeg kunne jo ikke si hvorfor heller, til Jendor. Og jeg minner meg sånn om min egen mor. Herregud. 

Men vi må altså øve.