Åhåhååå hååå her kastes det ja.

Ok, så, jeg prøvde først å kaste fire sånne metallbokser som Libresse dreiv å tapet fast i bindpakker for noen år siden, som et reklamestund, se her, værsågod, en fin liten boks å bære bindet ditt rundt i. Aner ikke hvorfor ikke det ble et fast asessoar. Så utrolig nyttig. 

Men så innså jeg at de skulle vel resirukleres, og vi har nettopp vært med glass og metall og har ikke etablert en ny stasjon for metallemballasjer, og så innså jeg at vel, jeg synes det er idiotisk men det kan jo være noen andre vil ha en sånn liten metallboks, så jeg la dem i fretexposen. Så det er vel mer ut-av-huset enn kasting, men det har jeg jo blitt enig med meg selv for lenge siden at det er lov. 

Og hovedsaken i går, selveste KASTINGEN, var at vi fikk Jendor sitt papphus ut av rommet hans. Han har vært veldig i mot å kaste det lenge, for som han sier, han har jo brukt så mye tid på det, og det er sant at han har tegnet og laget papirmøbler og holdt på, men han leker ikke med det. Det har han ikke gjort på flere år. Og han trenger en hylle til å ha ting i. Så endelig fikk vi kastet emballasjen til kjøkkenvifta. Og i samme slengen, mens vi holdt på oppe og gjorde ting bedre, fikk the Stig ånden over seg og ryddet vekk en dresspose som har ligget i bokhylla i sikkert over et år, og la den på plass i den kofferten den skal ligge i, som sto i et skap to meter unna. Jeg har i veldig lang tid ikke sagt noe om den dressposen. I bokhylla. 

Nå har det jo blitt påpekt av husholdningen at jeg må kaste mine egne ting, og jeg vil da referere til fire metallbokser over, men jeg synes absolutt at fjerning av papphus med medhørende tusen vedkubber av papp og lignende , viser at dette er et strålende prosjekt som brer om seg i husholdningen. En av bremsene her har vært at enkelte ikke synes at den hylla vi hadde stående tom i garasjen var best egnet på et barnerom, og hadde tusen andre forslag, men også ca null gjennomføringsevne på å få disse hyllene i hus og prosjektet i gang, så da bestemte jeg at, greit, sikkert mye bedre hyller alt det du foreslår, og nå bruker vi kjellerhylla til du kommer med disse hyllene.

Og da ble det sånn for herregud hvor lenge skal man vente. 

Ellers da: veldig vondt i hodet i dag, sannsynligvis på grunn av de nye brillene (som jeg ikke har på nå.) Merker at når jeg har brukt dem en stund klarer jeg ikke lengre fokusere, jeg blir for sliten. Kanskje ikke veldig bra. 

Jobber videre med trykk på atelieret, kanskje heller ikke veldig bra, men er i ..fremdrift. Drift, iallefall. 

Og så kan alle få lov å gjette på om det dukket opp en snekker som avtalt i går.

Dagens gjøremål og dagens ønskemål. Samt gårsdagens ugjorte.

Kastet i går: Absolutt ingen ting. Glemte det helt. Det går fort nedover fra knust kokelur til å overgi prosjektet helt. Jeg må helt klart skjerpe meg. Ikke overgi prosjektet.

Prøver å få hodet rundt noen andre framgangsmåter for prosjektet på atelieret, jeg jobber liksom ikke med driv og stor overbevisning her, men jeg jobber. Det er jo det man skal. 

Det kom inn en mail fra venstre mens jeg holdt på, en kurator jeg jobber med vil jeg skal søke noen penger fra et fond, til et prosjekt vi jobber med, søknadsfrist i morgen kl 13.00 og han synes jeg skal søke 100.000. Jeg svarte i mails form: "saaaatan." Hvordan skal jeg rekke det? Haha. Vi har jo ikke en gang helt spikret prosjektet. Hundre tusen? Til hva, konkret? Eh. Men vi skal telefonere i løpet av dagen. Jeg tror jeg kommer til å holde på det med saaaatan. 

Og så har jeg mailet snekkeren som ikke synes at vann inn i bygget er noe å ta sånn på vei for, jeg har i ganske rolige ordelag forklart hva loven sier, at den gjelder for ham også, og at det er håndtverkertjenesteloven som gir meg rett til å reklamere, ikke han. Det kommer neppe til å føre noen vei, men jeg er jo et ordentlig menneske. Altså jeg mener, nå noen har sin helt egen virkelighetsoppfatning (aner ikke hva lovverket sier eller bryr seg ikke) så skal man ikke kunne si at jeg ikke har prøvd å realitetsorientere. Nå har jeg det. 

 

Jeg vet at man ikke skal sutre, og at dette sikkert er noe alle synes om sitt eget liv, men jeg synes jeg og the Stig har hatt sånn uflaks med ting. Da tenker jeg ikke på død&sykdom, skjønt det ligger vel i potten, men mer sånn der med huset for eksempel. Først viser det seg å ikke være drenert, enda det står svart på hvitt i takstrapporten at det er det. Så tar det to år å få det gjennom forsikringsselskapet enda saken jo i utgangspunktet er helt klar. Varmeanlegget virker ikke enda vi konkret har spurt om det, men bare muntlig dessverre. Det er ikke isolert til tross for at det er "totalrenovert i 1994". Så viser snekkeren seg å være en fusksnekker når vi legger ny kledning. Altså, en ting er balkongen som han har forsøkt å fikse fire ganger, men så er det vinduene som ikke er satt inn etter forskriftene, og leskjermene har slått seg og terassen datt ned av veggen og ting er bare jevnt over så ekstremt slurvete gjort. Avtaler er ikke overholdt og ord holdes ikke.

Og mulden vi fikk levert og lagt utover etter dreneringen viste seg å være småstein. Faktiske stein og vi har ikke lengre plen. Man trenger ikke plen. Men det hadde nå vært kjekt med en plen når man nå faktisk har betalt for den. 

Og alle gangene vi har måttet avlyse en ferie. Jeg vet det er en veldig liten ting. Men det er faktisk en litt stor ting for meg. 

Men en ting vil jeg holde utenfor uflakskvota, og det er bilen. Hehe. Det er en jævlig dårlig bil. Men det visste vi og det kom ikke som en overaskelse fra oven etter at vi hadde forsøkt å gjøre vårt beste. Den var som premiss en dårlig bil. Den blir riktignok dårligere og dårligere, men sånn er det jo gjerne med dårlige biler. 

I dag skal jeg jobbe en litt kort dag, for datamaskinen som var på service ble ikke helt frisk av å være på service, så jeg vil gå opp og levere den inn igjen, og så kommer det en snekker og skal se om han kan fikse verandaen. En ANNEN snekker. 

Og så har jeg glemt brillene hjemme! Jeg fikk mine svenske briller i posten i går, hurra, jeg måtte ikke betale for fortolling eller noe, og de er ganske fine. Men jeg blir svimmel og kvalm og får vondt i hodet av å ha dem på. Det er ikke så bra. Men ofte tar det jo litt tid å venne seg til nye briller. Så jeg må venne. Men ikke hele tiden for jeg klarer ikke ha så vondt i hodet hele tiden. 

Det var helt klart en sjanse å ta å kjøpe briller i min forrige by og dermed i praksis ikke kunne følge opp om det ble feil. Men jeg tok den sjansen, frivillig. I motsetning til som med huset, jeg trodde ikke jeg drev og sjanset der. 

Hvis noen hører etter nå vil jeg gjerne at det skal ordne seg med både briller og hus. Ok?

Vi sier det sånn. 

Farer ikke fremover med forrykende fart

Ja. Nei. Jeg vet ikke.

Jeg jobber med et nytt prosjekt, jeg vet ikke hvorfor det ikke fungerer. Kanskje fungerer det. 

Da pappa døde begynte jeg med et arbeide på papir, der jeg bare helt ut blekk som jeg hadde funnet hjemme hos ham, på papir, og så strøk jeg det utover. Og så ventet jeg til neste dag og så hva det hadde blitt. Jeg er jo alltid interessert i å se hva materialet kan selv, når jeg ikke forstyrrer for mye. Og så orket jeg faktisk ikke lage store skulpturer der jeg måtte løfte hendene over hodet, og være kroppslig tilstede. Blekk på papir, det orket jeg. Små, små bevegelser.

Det ble jævlig mye blekk på papir. Sikkert hundre ark. Og noen av dem ble veldig fine og noen har jeg stilt ut og noen er solgt. 

Men på en måte er det prosjektet...liksom litt smått? Introvert? Det er jo også egentlig poenget med det hele, men jeg synes også at det prosjektet er litt vanskelig å forsvare, kanskje fordi alt annet jeg gjør på en eller annen måte er etnisk forankret og dette er det ikke. Jeg behøver ingen etnisk forankring, men det er jo ofte tilstede når jeg stiller ut og noe kuratorer er ute etter. Såh. 

Og så har disse arkene blitt liggende i skuffene og tatt opp plass, og så tenkte jeg da jeg var på ferie at når jeg kommer hjem skal jeg ta dem opp og så skal jeg gjøre dem om. Jeg skal løse opp blekket med vann og tegne på det og det er vel et slags sorgarbeid, nesten personlig, men jeg vil ta de der arkene som var alt jeg klarte å gjøre da pappa døde, og gjøre dem på nytt. 

Og det har jeg begynt med, men jeg blir ikke helt fornøyd. For det første klarer jeg ikke løse opp blekket med verken vann eller sprit eller eddik, men jeg har oppnått noen interessante effekter ved å legge ting i lag, lage nye trykk på de gamle bildene, og for det andre synes ikke jeg det blir så interessant når jeg tegner på dem. 

Og for det tredje blir det så dystert. Jeg vet ikke helt hva jeg hadde sett for meg, et litt lystig sorgarbeid?

Ja. Nei. Det er vel bare å jobbe på. Muligens er dette et villspor. 

Edit: glemte helt: kastet!:

Tre små treklosser. Og en bit av en kokelur. Baby steps. Eller helt under pari. Jeg vet.

Effektiviteten, folkens, effektiviteten.

Nå er klokken 13.15 og NÅ kommer jeg igang med arbeidsdagen. Det vil si, noe av det som har holdt meg unna arbeidsdagen er å snakke med kurator, finne fram bilder til kurator, avtale utvalg, og pakke ned bilder, så det som har holdt meg unna arbeidet er jo min egen jobb. Men jeg mener det kunstneriske utviklingsarbeidet. Nå har jeg tid til å se på det og noe av det jeg la til press på fredag har blitt bra og noe har blitt dårlig, det er vel sånn det ska være og bare å jobbe videre. 

Det andre som har holdt meg unna arbeidsdagen er oppfølging av snekkeren, som etter to måneder har funnet det for godt å svare på reklamasjonen, og det han svarer er at det har ikke oppstått noe skade enda (det lekker vann inn i taket) og at jeg bare har hentet inn ett tilbud på utbedring og det kan han bare ikke forholde seg til, så jeg kan få lov til å heve kjøpet, og da kan jeg også få lov til å beholde materialene til verandaen, men jeg får ikke lov å reklamere mer om jeg ikke godtar det og han har avsluttet saken. 

Det koster meg 50.000 å reparere verandaen, han tilbyr meg 17.000. 

Så jeg har jo måttet snakke med fagkyndige både på det byggtekninske og på forbrukerrett. 

Men det koster meg faktisk ikke en kalori. Jeg begynner her, og så har jeg advokat gjennom forsikringsselskapet om det skulle bli nødvendig. 

 

Nå skal jeg sende en mail til et fraktselskap og på et tidspunkt får jeg muligens tegnet litt. 

Kastet: en skjermbeskytter til en telefon jeg ikke lengre bruker.

Upsennende? Herregud

Jeg mente uspennende. Det var en uspennende lørdag. Den ble tilogmed mindre spennende for jeg skulle på puben men de jeg skulle med ble syke. 

I dag har jeg vært på blåbærtur med generasjonen over og generasjonen under og det kan jo være greit å ikke ha vært på rangel dagen før da. Det er ikke veldig mye blåbær i år men det er da noe. Nok til blåbærfingre.

I dag har vi solgt tre lekebiler, jeg regner det sånn halvveis med i kastingen selv om det ikke er mine ting, det er i det minste jeg som har igangssatt det og står for gjennomføringen, og i den forbindelse har jeg også fått en hel pose med gamle boxershortser for 2-5åringer ut av huset. Det var en kompis som kjøpte to av lekebilene og da kan men tilby gamle truser. De er jo tross alt hele og pene og til barn. For galt å kaste. For galt å selge. Helt på styr å selge.

Dette ble også et totalt upsenndne innlegg, snart handler alt bare om kasting og kvitting. Det er vel tilogmed mindre spennende enn å lese om andres slanking. Men et supennende liv er et trygt liv så jeg klager ikke.

Upsennende lørdag

Vanligvis går jeg og Jendor på kafé på lørdager. I dag ville ikke Jendor fordi vi gjør det jo hver lørdag og det begynner å bli litt kjedelig og kunne vi ikke finnepå noe annet? Jeg tenkte lenge og kunne ikke finne på noe annet. 

Det skjer ikke så mye i Kirkenes. Så da gikk vi på kafé. Og så gikk vi på lekebutikken som har opphørssalg og kjøpte bursdagspresanger til alle i all overskuelig framtid. Klassen til Jendor har en sånn regel om at det bare er lov å bruke 50 kroner på presanger, det er faktisk litt vanskelig å finne en presang til den prisen. Men nå. Posen full. 

Kastet i dag: Alle linsene mine. Nå høres det ut som jeg har gått i overdrift men jeg klarer  faktisk ikke bruke linser og likvel har jeg spart på dem i tilfelle jeg får fryktlig lyst å bruke linser eller det skulle være praktisk for eksempel men det er det aldri, det vil si, det er aldri praktisk når det burde vært praktisk fordi jeg ikke klarer å gå med linser, det er som å legge et vått løv man har funnet i en sandkasse på øyet og jeg vil bare ha det bort. Og da er det ihvertfall ikkelurt å bruke linser som gikk ut i 2021. Sannsynligvis. Såh. Kastet.

Startet ikke med spriten i dag

Og det funket jo som smøret på grøten. Eller hva man skal si. Kom ikke på et eneste uttrykk. Nå funket ikke kunsten så bra heller, det ble ikke helt som jeg ville, men det er ikke spritdunsten sin skyld for den var ikke der. Man får bare jobbe på. 

Men det var kaldt. Der på jobb. Jeg måtte finne frem både varmeovn og ullteppe og lue. 

Jeg snakket også med en selger fra TalkMore. Han brukte fjorten minutter, eller var det tretten og et halvt, på å komme med et konkret pristilbud. Jeg lot ham prate mens jeg tegnet linjer. 

Så gikk jeg hjem. Nå er det fredag, etter en av verdens korteste arbeidsuker.

Just det ja. Jeg jobber jo egentlig firedagers arbeidsuke. (-etter å ha lest litt om endel undersøkelser som viser at det er like effektivt som femdagers for endel yrkesgrupper.) Hvor lenge har jeg gjort det da? Siden jul? Det er på tide å evaluere.

Her kommer en evaluering. 

For det første vet jeg ikke engang hvor lenge prosjektet har pågått, og det er en klar svakhet i enhver evaluering, men det er en stund. Det er litt vanskelig å si hvordan det går. Ofte glemmer jeg det bare. Og jobber hele uken. Og så funker det ikke så bra når man er så mye syk. Når man har vært syk i halvannen uke får man seg liksom ikke til å ta fri en dag til, selv om det jo egentlig ikke skulle hatt noe å si på effektiviteten. Og man må være effektiv når man kommer tilbake, for det er jo ofte mye som brenner. Jeg stoler kanskje ikke nok på forskningen til å følge den når det virkelig gjelder.

Det burde jeg. Hvis jeg følte at jeg skulle hatt noe å si her.

For det tredje eller hvor langt jeg nå har kommet, ender jeg ofte med å arbeide når jeg tar fri. Da passer det liksom så godt å svare på den der mailen. Hente de der pinnene. Plukke myrullen. Også videre. 

Foreløpg konklusjon: gjennomføringsevnen har vært for dårlig til å kunne si noe om prosjektet i seg.

 

Kastet i dag: en hel POSE enkeltsokker sortert ut av to sokkeskuffer. 

OG jeg har gjort klar en pose med klær til Fretex. Den tredje. Ligger på skjema.

 

Rutinene ikke helt på plass

I dag har jeg vært på jobb og det hadde jeg gledet meg til. Jeg skulle tilogmed være på tegnekontoret hele dagen så jeg hadde på meg voksenkær i stedet for arbeidsklær og det føltes også veldig bra da jeg gjorde meg klar til å gå. Jeg hadde veldig lyst å treffe på noen hurtigruteturister på vei til jobb som skulle kommentere hvor fornøyd jeg så ut og så skulle jeg fortelle hvorfor. Men hurtigruta var på vei inn fjorden når jeg var på vei bakkene opp til gamle sykehuset. Så det ble ikke.

Og så hadde jeg en logisk kortsluting der på jobb, og startet dagen med å legge noen gamle arbeider i trykk med sprit, som jeg i utgangspunktet syntes var en god idé, for, gammelt sykehus er lik håndsprit absolutt overalt og bare å forsyne seg til prosjekt, men det jeg ikke tenkte på var at da måtte jeg sitte der i dunstnen da. Og det var ikke så deilig og jeg ble litt kvalm, og jeg både luftet og lukket døra ut til gangen og gikk inn på verkstedet isteden, men etanoldunsten hadde sivet inn dit også, og jeg hadde jo ikke tenkt å være der i dag og hadde kvitskjorte stedetfor malingsbukser på, men jeg ryddet nå litt opp i saker og ting, litt småkvalm, og det er rart med det, men man blir så mye mer sliten på jobb av å ikke helt ha noe å gjøre selv om man egentlig har noe å gjøre, enn hva man blir av å bare jobbe på med et prosjekt. 

Så ikke helt vellykket første arbeidsdag. 

I morgen skal jeg AVSLUTTE dagen med å legge trykkene i sprit. Så kan jeg lufte når jeg kommer og faktisk få utført arbeid i løpet av dagen. 

Edit: 

kastet i dag: en cd-mappe. Jeg tok ut en cd med drivere til et tegnebrett først, for jeg vet at det er litt vanskelig å få tak i akkurat de driverne. 

Da jeg fortalte herhjemme i går at jeg hadde kastet de der smokkene, var kommentaren: kan du ikke kaste noen av dine egne ting istedet?? og det overrasket meg for jeg klarer ikke å se akkurat det der som hverken et overtramp eller noe som hadde blitt utført om ikke jeg hadde tatt tak i det. Men i dag har jeg kastet noen av mine egne ting. ALTSÅ.

Fremgang

Jeg er fortsatt syk, men i morgen er det ganske sikkert jobb for i dag har jeg kommet greit gjennom mailkurven, hvilket var uoverkommelig i går, og hatt en av de skjermmøtene som kunne vært en mail.

I går fant jeg ingenting å kaste men det var mest fordi jeg ikke orket å traske rundt og tenke samtidig. I dag skulle jeg kaste en pappboks fra kina som jeg egentlig synes er litt artig, men så var det noe inni, og det var alle de gamle smokkene til Jendor, som jeg ikke klarte å kaste med engang for teeeenk at den fasen er over og han har blitt så stor, men nå bare kastet jeg dem. Eh, og beholdt boksen. Jaja. 

Jeg har også klart å si nei til et oppdrag som var helt greit betalt og som jeg hadde ca 50% lyst på, men nå har jeg liksom ryddet det bort fra kalenderen og det er nok bra. Kanskje jeg angrer, for det involverte å reise herifra når vinteren er som mørkest, men nei. Nå vil jeg være på atelieret. Uten avbrudd.

Hyttemale malehytta

Nå skulle jeg vært på jobb og gjort artige ting på papir på det nye tegnekontoret mitt, men barnet er sykt og jeg og så her sitter vi da. Og delvis ligger. I våre personlige hauger av snørrpapir. 

I går kastet jeg ingenting for jeg hadde helt glemt at det var et prosjekt og jeg var jo også syk, dagene før var jeg på hytta.

Vi kom oss altså avgårde fredagen, han som skulle skysse oss var syk men stilte opp likevel, og jeg holdt avstand men både jeg og Jendor klarte å fange opp hvert vårt lille virus. Heldigvis holdt virus seg noenlunde rolig mens vi var på hytta, for vi hadde nok ikke helt innsett hvor mye som måtte skrapes. Det gjorde vi derimot ved arbeidets påbegynnelse. Herregud. Herregud. 

Så vi kom litt bakpå med malingen, særlig da forlengerskaftet brakk tvers av og vi plutselig blei i normalhøyde uten å rekke opp til krinker og kroker og raft og møn, men vi rakk to strøk på alt unntatt raftet, og det klarer seg. Jendor derimot måtte stort sett klare seg selv og får ikke gå ned til elva alene, så han syntes det var verdens kjedeligste tur.

Det syntes på en måte jeg også, bare arbeidsleir, ikke noe hyttetursaktig ved det i det hele tatt. 

Men ferdig malt. Juhu. 

Nå skal jeg bare bli ferdig med denne forkjølelsen så jeg kommer meg på jobb og livet liksom kan rulle rolig videre, uten overhengende hyttemaling og andre ekspedisjoner. 

 

 

 

Nå skal jeg gå og finne noe jeg kan kaste.

(Evt bare ligge litt til på sofaen mens jeg samtidig er syk og samtidig forsøker å underholde mitt barn som er for syk til skole men for frisk til å være stille.) 

 

 

Ferdig! Flink flink flink!

Revurdert

Jeg tenker på dette med kastingen. Å kaste en ting hver dag fordrer jo at man har huset fullt av skrap som ikke har noen verdi for andre heller.

I dag har jeg kastet en årgang av klassekampen; 2005.

Jeg har jo ikke en årgang av klassekampen liggende til kastings. I dag har jeg kastet en blikkboks som kunne ha vært fin å ha penner i, men jeg har en sånn allerede, og noen plastkaktuser jeg lagde for et år siden som har vært pynt i en blomsterkrukke. Men jeg må lete for å finne. Det vi har mest av er jo ikke gamle årganger av aviser, men for eksempel barneleker. Bare teit å kaste dem. Man kan jo gi bort eller selge, mer logisk det. Så jeg tror jeg må revurdere "kaste én ting om dagen"-løftet mitt. Samtidig kommer jeg ikke til å legge ut en ting til salgs hver dag, det blir for slitsomt og styrete. Jeg kan legge en ting i en fretex-pose hver dag. Men det ligger allerede i løftet at det skal være en pose i uka. 

Og så tenker jeg at å for eksempel ta de tre knaggrekkene som har stått lent opp mot veggen i boden i fire-fem år nå til hytta, det er jo helt riktig bruk. Det er jo derfor vi har spart på så mange ting, i tilfelle vi får bruk for dem. Jeg trenger knagger på hytta.

Jeg får tenke sånn: en ting ut av huset om dagen. Lykke til.

 

(Så får vi ta et raid med å selge unna litt barneleker når det nærmer seg jul.)

Orging og dorging

Veldig fornøyd med den overskriften selv om det ikke blir så mye dorging av grunner som skal kommes nærmere innpå her.

På fredag skal vi endelig komme oss på hytta, helst allerede torsdags kveld men da er det meldt orkan (i kastene, åkei) og det er liksom ikke da man trives best i båt. Egentlig skulle vi ta vår egen båt og motoren til mannen med innestemmen, men båten ligger ikke ute og han hadde ikke tid til å hjelpe oss ut med båten et tidspunkt der været ikke var livsfarlig, så vi har orget skyss med naboen hans. Naboen gjør det for bensinpengene så det er jo hyggelig, samtidig kjører han lasteskip så det blir jo litt. Nå skal skipet lastes med maling og malingskoster og diverse diverse, og hvorfor ikke ta ut ny dyne samtidig, så det er jo greit og det blir deilig å få malt. Men så mye dorging blir det ikke når man ikke har båt selv og dessuten liker jeg ikke å dorge på Harefossen uansett, 

såh, 

men nå orges det utfart og pakkes og prekeveres og graves makk og letes etter stålfortommer og stormkroker og malingsskraper, og jeg tror tilogmed the Stig innerst inne gleder seg bittelitt. 

Og så har jeg også, i all orgingen, ryddet litt i Jendors del av stua og biblioteket, for det skal jo nedskaleres i maksimalisthjemmet og han tar jo litt plass med sitt nedarvede hoarder syndrome, og det hjelper ikke at noen har funnet ut at i de få hyllene han har til rådighet, der skal fjorårets skolebøker LIGGE og ta opp så mye plass som mulig, og man bare ÆRLIG TALT ER DET FAKTISK SÅ SANNSYNLIG AT VI PLUTSELIG OG SÅ OFTE KOMMER TIL Å FÅ BRUK FOR GAMLE SKOLEBØKER AT DET KAN FORSVARES AT DE TAR OPP PLASS HER PÅTVERS ISTEDETFOR Å LEGGES I KJELLEREN og det er jo ingen som svarer på sånne spørsmål så jeg begynte å rydde i einstapfen-hyllene, og

i all hemmelighet kastet jeg masse. Som aldri kommer til å bli savnet. Gamle perlinger og kindereggfigurer og en kjemperose i plastelina og lignende greier.

Jeg skal jo kaste en ting om dagen men er veldig usikker på om det gjelds når man kaster andres ting. På den annen side kommer jo andre ikke til å kaste noe selv. 

Kastet i går: to bokser drops med kunstig søtningsmiddel jeg fikk i julegave for fire år siden.

Kastet i dag: muligens noen andre sine ting. Må skjerpe meg til i morgen. Men har gjort klar en pose til med klær og sko til Fretex så der er jeg i forkant.

Også ørlite granne usikker på om løsningen Denne tar jeg med på hytta! er innafor.

Men litt?

Her hjemme

Åh. Nå er vi hjemme og det er tusen ting som skal gjøres men siden været setter en stopper for den viktigste tingen som må gjøres blir det liksom som en liten bremse på de andre tingene som må gjøres. 

Jeg synes det er veldig fint å være hjemme og har ikke lengre mest lyst å bo i Stockholm. Jeg har kjøpt sasspon og frakk, og barnet har fått i foræring ca ti kilo med messmör av en kompis av meg. Han ble veldig glad. Ungen altså. Og så fikk vi en sms av SAS om at flyet var fullt så vi kunne sjekke inn én hånbagasje, så da pakket vi messmøret godt inn og dro på flyplassen (for å dra, ikke bare for å forsende messmör) men der var det jo ingen mulighet for å sende handbagasje som innsjekket bagasje, så takk for den, og vi måtte drasse vårt flytende smørbare messmør gjennom sikkerhetskontrollen og gjett om det ble stopp. I gamle dager, sånn ca i mai, hadde alt blitt indratt og kastet, men nå ble det til vår lettelse bare dobbelsjekket med en maskin (og det tok hundre år) så nå står det i kjøleskapet. 

I dag skulle vi egentlig dratt på hytta for å male den, men i morgen og overimorgen skal det regne, og det slutter jo på et tidspunkt men det er jo ikke sånn at hytta er knusktørr i det det slutter å regne, så vi vet ikke hva vi skal gjøre siden det å dra uansett er en ekspedisjon som må anpasses med hundre andre personer og deres repsektive tidsskjema. 

I dag fikk jeg ihvertfall sendt inn en klage på snekkeren til Forbrukertilsynet, og minnet min webutvikler på at hjemmesiden ikke kan oppdateres, og så må jeg bare levere datamaskinen inn til reparasjon en gang til og få sendt en utstilling til Bergen. Og så kan jeg begynne å puste med magen igjen.

Og så har jeg bestemt meg for å levere en pose til Fretex hver uke og kaste en ting hver dag (i går ble det en pose med eple- og kanelte som jeg aldri kommer til å drikke og som sikkert er fem år gammel, hvem vet hva det blir i dag?) for vi fikk litt sjokk av overgangen minimalistisk residencyleilighet - makismalistisk bolighus og trenger å renske litt opp her. 

Nå er det planleggingsdag helt frem til skolestart så det  hadde vært fint med en hyttetur, men ikke i regnet. Får se hva vi gjør. Er litt stressa. 

Men har kjøpt maling og sendt klage, det var to viktige ting. I det minste.

Kroppen på ferie, hjernen på jobb

Nå begynner det å bli travelt, men i dag rakk jeg et møte med en kurator, en tur innom en organisasjon som har meg i arkivet sitt, for å oppdatere det der arkivet, fikk kjøpt noen bøker søstersen hadde tinget, og badet. Badinga var en njah ikke akkurat skuffelse, men det var et stort og forvirrende anlegg og det viste seg at man må ha med egen hengelås til skapet. Bra system. Men vi ble våte og lukter nå klor og det er vel det man vil ha utav det.

Virkeligheten utenfor ferien, hjemme, har begynt å dra mer og mer i meg, jeg har jo endt opp med en snekker som ikke kan snekre til tross for fagbrev og jeg har måttet styre litt med det herfra, skrive reklamasjoner, hente inn uttalelser, snakke med forbrukerrådet, og hente inn tilbud på å få fikset alt det som er galt der det trekker og renner inn vann, og såklart har han ikke engang giddet å svare på reklamasjonen, så da må jeg ta det videre, men når jeg kommer hjem må jeg også male hytta og gjøre klar en utstilling inkl alt det der med frakt og forklarer Veneziabiennalen i klartekst hvorfor de skal betale meg den avtalte summen for avtalt arbeid, i løpet av den første uka. Jeg tenker veldig mye på det når jeg går og legger meg. Faderullan altså, hvorfor kan ikke folk bare for det første gjøre en ordentlig jobb og for det andre oppføre seg. Sånn at jeg kan slappe av og bruke tiden min på sånt jeg egentlig skal bruke tiden min på.

Hjernen er med andre ord ferdig med ferien, men jeg skal nå jaggumeg leve en uke til i luksus her på Söder fordet.

kvart viertel fjerdedel

I morrest hadde familien en liten uenighet vedrørende hvorvidt jeg lignet mest på Solkongen eller en gammel engelsk dommer. Jeg vet ikke helt hvorfor akkurat gammel måtte være med men det kan også være at gammel betyr mer mot gammeldags, det var iallefall forklaringen som ble servert.

En uke med duskregn tidvis forsøkt avhjulpet med neddusjing i Stockholms lett kalkholdige vann har ikke gjort underverker for sveisen. Med mindre man regner Solkongens tilbakekomst som et under, det kan man jo. 

I går satt vi med noen venner på en uterestaurant i Sundbyberg, jeg skjønte etterhvert at de andre frøys, men jeg er så isolert i denne tovede ullua som vokser ut av skalpen at jeg fryser ei mere. Eller går ikke hår under kategorien ull? Saueull og folkeull, må vel være to sider av samme...fiber? Varmt er det i alle fall. Stort. Krøllete.

Ellers går jeg rundt og er besviken på mine stockholmskompiser, her er man her i en måned og så er det den siste uka, da man er opptatt med jobb, at alle kommer krypende ut av Radio Silence og vil omgås. Greit nok, så har man kanskje vært hjemme i Japan i en måned eller har flyttet til Dalarna eller har havnet på sykehus med hjernerystelse, men likevel. Jeg har jo flyttet til Kirkenes. Jeg er ikke akkurat tilgjengelig i hverdagen. 

Det  var vel kanskje særlig i dag det ble litt rart, da vi hadde en konkret avtale om å møtes i helgen, men Dalarna ikke sa noe mer om det, plutselig, og Hjernerystelse ikke møtte som avtalt. Særlig Hjernerystelse blir man jo da litt bekymret over. 

Vi går alle tre (The Fig, the Stig og the Twig, ikke jeg, Dalarna og Hjernerystelse) og kjenner på at nå er vi omternt ferdige her. Samtidig som det jo faktisk gjenstår en fjerdedel av tiden. 

Vi har fortsatt en lang liste med ting vi vil gjøre og den blir vi ikke ferdige med, og det er jo litt fint. Vi får se hva vi gjør den siste uken, det skal inn to dager med jobb der og så hadde det jo vært fint å møte noen fra Stockholmsgjengen igjen om de dukker opp av mørtna igjen.

Ingenting å skrive hjem om, lixm

Nå fikk jeg påpakning av Tanakofta fordi jeg ikke blogger, og det som skjer da er vanligvis at da blogger jeg med en gang, dette er nok første gangen jeg ikke gjorde det. Livet er så fint, det er ingenting å blogge om. Men Stockholm er Tanakofta sin by, jeg skjønner at hun vil lese om stockholmsopplevelser i stockholmsgeografien. Og det skjer mye og ingenting på en gang. Vi går på museer, vi spiser ute, vi besøker plasser som har betydd noe for oss, vi går rundt i alt som er så kjent men som har vært bortenfor rekkevidde så lenge. Vi spiser is, vi spiser sushi, vi handler sånt vi ikke får kjøpt i Kirkenes, vi prater om ting vi har opplevd akkurat her på denne gaten og treffer folk vi kjenner på andre gater.

Nå har vi vært her over halve tiden, så da er det jo sånn at sånn som jeg er konstruert, er ferien nesten over. Det er dessuten litt jobb der på slutten av ferien så det er litt mindre ferietid enn hva kalenderen skulle tilsi. 

Og i dag oppdaget jeg at skolen starter én uke etter at vi kommer hjem, og ikke to, som jeg trodde. (Hva skal jeg si, parent of the year osv.) Og da fikk jeg litt panikk for vi må male hytta i den uka og først kjøpe maling og ordne skyss og i det hele tatt forberede den ekspedisjonen det er å komme seg til hytta. Og plutselig var det i mitt hodet en uke til skolen starter så nå må jeg roe ned panikktiltagelsen her og tenke litt logisk.

Det er masse ferie igjen. 

Eller ihvertfall er det mer enn litt! 

I starten av ferien var jeg litt sån Ååååh i hjertet når vi så par som satt på utserveringene og snakket i hele setninger og drakk øl, for det hadde jo vært fint om jeg og the Stig fikk oppleve det igjen, men i det store og det hele har det vært veldig fint å være her som familie. Vi gjør masse sammen, hele dagen. The Twig synger hele tiden, han er så fornøyd, konstant. Vi har kjøpt origamipapir og bretter frosker og kurver og drager når det regner. Jeg har kjøpt kåpe. Om kveldene bestemmer vi oss for hva vi har lyst til å gjøre neste dag. Vi har en liste. Vi har gjort alt vi hadde mest lyst å gjøre på den listen og det er masse igjen. Om kvelden når the Twig har lagt seg ser vi serier vi ikke får sett hjemme fordi planløsningen i huset der dikterer at de voksne er i forskjellige etasjer under leggetid av barn, som strekker seg fram til leggetid av voksne. Her er alt på ett plan og livet blir enklere.

Men så er det jo også sånn at min sønn, som snakket i hele setnnger før han fylte to, aldri har sluttet med å snakke i hele setninger, og man lurer heller aldri på hva han tenker for det kommer konstant ut i hele setninger, og det er jo fint, samtidig kan det etter noen uker der man til alle tider er i hverandres selskap begynne å bli mangel på hele setninger i ens eget hode, for det er alltid noen andres setninger som skal ha oppmerksomhet der, og kanskje vil man bare tenke ferdig noe man hadde begynt å tenke på eller kanskje står man på et museum og leser en tekst om meksikanere, og så er det hele tiden andre setninger som avbryter og særlig i dag begynte jeg å kjenne det som litt i overkant for mine evner å ha så mange setninger i hodet samtidig der de færreste er mine egne. Og så synes jeg faktisk det er litt vanskelig å si at DU SNAKKER FOR MYE. For det er jo ikke noe hyggelig å høre. At man gjør for mye av hva som helst er ikke hyggelig å få høre hverken som voksen eller barn. Så parent of the year vet ikke helt hva hun skal gjøre. Men i dag ble det rett og slett litt mye til meg.

Men det var kanskje også fordi jeg, da vi satt på uterestauranten til Etnografiska, ETTER å ha vært på Teknisk museum, (og takk, TAKK til den som har utarbeidet akustikkplanen for det byggeprosjektet, tenkte man på at rommene skulle romme barn?) trodde at en mann døde. Han bare ramlet veldig langsomt fordi han snublet i en stor skråstilt stein som var litt tøvete plassert, og jeg fikk ekstremt høy puls både fordi jeg sprang opp fortere en fysikken egentlig tillater og fordi han jo døde, -men han gjorde ikke det altså. Jeg bare visste ikke det der og da.

Det var jo veldig fint at han ikke døde, mest for ham såklart, men min helteaktige oppførsel, person of the year, der jeg var på vei fram til ham før han nådde bakken bunner jo ikke i noen egentlig helteaktige evner, så hadde han dødd og hadde jeg kommet fram ville jeg jo bare vaset rundt og vært i veien og helt uten å tilføre situasjonen noe, tvert imot. 

Og etterpå, da jeg hadde satt meg for lengst og han der mannen overhodet ikke var død men hadde kommet seg over steinen og langsnedetter en fontene og opp igjen og var gjenforent med familien ved et kafebord, en prosess jeg var velsignet ikkeinvolvert i, måtte jeg forlate familien min med tacoen sin og gå en liten tur og gråte en god del.

Sånn er jeg da, med min døde pappa et stykke fram i bagasjen.

Så snakket min sønn hele veien hjem. 

Men heldigvis er ikke tidsforståelsen hans helt på høyde med ordforrådet, så han ble lagt litt tidlig uten at han skjønte at det var det som skjedde. 

Kveldene. Så deilig og stille.

Nå syntes the Stig vi hadde litt lite potetgull og da tok han bare på seg skoene og capsen og gikk på Urban Deli for å frotse i utvalget. For det kan man når man bor på Nytorget. 

Og akkurat så luksuriøst føles alt hele tiden. Vil man ha en kåpe kan man foreksempel kjøpe den. Vil man gå og se en utstilling kan man for eksempel gå og se den. Vil man treffe folk kan man finne tid i kalenderen. Vil man gå på Naturhistorisk Riksmuseum kan man for eksempel bare dra dit og se på vitriner med steiner og skuffer med kolibrier. 

Nå er planen å kjøpe nye briller, eller innfatningene da, på Båger&Glas i Gamla Stan en av dagene. Det er liksom bare å gjøre det. Man går eller tar banen. Livet er ganske lettvint.