Åja, forresetn

Ny oppdatering på arbeidsboggen.
Mye av det samme.

Maleminium

Ettersom det skulle bli så jævla dyrt med det der støpet, lurer jeg litt på å bare bade duken i epoxy. Det blir jo også knallhardt. Aluminiumen skulle jeg jo sprayfarge uansett.
Det eneste problemet er at det er litt vanskelig å få metallklang i tekstil. Lett å gjennomskue.
Eller jeg kan få meg et jævla fint avlastningsbord med en diameter på 30 cm for 3750,-, med tilhørende hyller for 6500,-.
Sukk. Jeg vil hjem og hogge skog.

Det er noen som har søkt på Nygårdsparken kjøpe og havnet her.
Ærlig talt. Hva er det man kjøper i Nygårdsparken? Andemat er det altså ikke.
Men om du vil kjøpe dop i Nygårdsparken så må du værsågod innfinne deg selv, jeg tror neppe det er noen av de narkomane som har nettbutikk. Eller reklamerer med åpningstider eller dagens tilbud.

Hm. Men det hadde vært ganske morsomt å gå over høyden i tolv-tiden, når det stort sett er null narkomane på jobb, og sette opp et "ute til lunsj, snart tilbake"-skilt.

Eremitten og efterfølgeren

Jeg driver og forsøker å få støpt en hekladuk i aluminium. Det er ikke så lett. For det første er det ikke så lett i seg selv, selv om jeg tror nok jeg hadde klart det, for det andre er det ikke så lett å finne noen som kan gjøre det for meg, i og med at jeg ikke kan gjøre det selv siden jeg nå en gang ikke har noe utstyr.
I går var vi, og det er meg og klassen, ute i en nedlagt gruve på en liten øy, der en moderne eremitt hadde startet opp et støperi. Da jeg ba ham om råd kom han med en vanvittig komplisert støpeprosess som involverte silikonformer og voksformer og cncfres og scannere og solidworks og ti-femten tusen kroner pr duk, og ikke hadde han tid heller. Men han var veldig snill og ga meg voks og harpiks og mystisk substans, sånn at jeg kunne eksperimentere litt med duken på egen hånd. (selv om jeg tror han husket at jeg forlot solidworkskurset han hadde på skolen i sinne....)
Jeg tror ikke det er vits å gjøre det så komplisert, jeg tror man kan støpe den i sand, med litt orging. (men har jeg sand? nei.)
Men så fant jeg fram til en annen mann, her i Bergen, altså ikke tre timer med buss og to fergereiser unna, som støpte i sand. Hurra! Et sånt enmannsforma fra 1902 som het hømhømhømsen&efterfølgere, selv om det bare var en mann.
Veldig hyggelig fyr, gjorde alt manuelt, skjønte hva jeg ville, og kan nok få et veldig bra resultat, men også veldig dyrt. Eller, ikke dyrt egentlig, men mye penger for meg. 6500.

Så nå lurer jeg litt på om jeg bare skal dra til Finland og gjøre det der? Selv? Kanskje det går an?
Det er jo ikke så morsom heller når man skal lage noe, at man setter bort hele prosessen og alt man får gjøre selv er å frese ut noen bein.


(Fræzn, når man søker på støperi på gulesider får man også opp plastikk-kirurger, hoho!)

emm øøøh emmmm

Jeg er jo snart, eller om et halvt års tid iallefall, ferdig med denne bacheloren.
Og fornuftig som jeg er investerer jeg i utdanning og følger opp med en master.
Men så er det å finne en plass å gå master da, ettersom ingen av de jeg har snakket med som går master på møbel på khib nå vil anbefale å ta master på khib...og alle i klassen er sånn: "eh ja jeg skal nå iallefall slenge inn en søknad i tilfelle jeg ikke finner på noe annet."
Så jeg tenkte litt på TAIK, altså skolen jeg gikk på før i Helsinki. En eller annen linje der da.
Så jeg har orget litt og sånn, forsøkt å finne ut hvordan man søker.
For å få lov å søke må jeg ta en eller annen internettbasert engelsktest i Drammen eller Trondhjem den 7. eller 15. desember, til 1400 kroner.
Ingen bønn.
Og jeg som måtte slutte i den klassen jeg gikk i fordi ingen ville snakke engelsk! Det er greit, jeg skal ta den jævla testen, men bare om alle andre på TAIK også tar den! I Drammen! Nemlig.

Hm. Jeg mener svakt å huske at sist gang jeg hadde noe med TAIK å gjøre var det også jævla mye akkodering med å komme seg dit...
Skulle tro jeg hadde opparbeidet meg en slags tilgodelapp hos dem på det punktet, men nei.

Løvenes konge

Da jeg gikk gjennom nygårdsparken i dag, gikk jeg forbi to narkomane som hadde en kort samtale, der han ene prøvde å finne kompisen sin, mens han andre ikke ante hvem denne var. Han andre, altså han som ikke leita etter noen kompis, spurte hvordan denne kompisen så ut, hvorpå den første, altså den kompisløse, svarte: "emmmmmmmmmmmmm....han e litt sånn sjæbby."


Hvorpå han første ikke svarte "åja, han" verken med eller uten ironi i stemmen, men "ja, men hvordan ser han ut?"

Vokset og klart.

Frank Ole banket på vinduet i går, han trengte å låne et strykejern.
Og strykejern har vi, vi er litt uenige om hvem som egentlig eier det, siden vi har nesten likedanne og det ene har forsvunnet, men jeg tror faktisk m har rett og at dette er hans strykejern. Alle som ser dette (eller det andre) strykejernet utbryter "oi! Går det der på strøm!" og ja det er gammelt, men det virker helt fint, ikke stryker vi så mye heller.
Men Frank trengte å stryke kvitskjorta samme kveld, han skulle flys ut på kickoff med jobben, og måtte se presentabel ut, så jeg lånte villig vekk ut strykejern.

Da Morten senere på natten kom hjem fra utlandet, fortalte jeg ham at jeg hadde lånt bort strykejernet vårt litt, og han spør da: "mener du det strykejernet jeg bruker til å voksimpregnere turklærne mine med?"

Jaja. Frank Ole trenger iallefall ikke være redd for å bli våt om noen søler øl på ham.

Hva var nå det for noe?

I dag kom jeg til å tenke på en gang da jeg var liten og vi skulle på ferie til Sverige.
Jeg fikk 250 kroner av onkel Kjell til å kjøpe meg noe for, jeg skulle få bestemme selv hva jeg ville ha, og 250 kroner var enormt mye penger. Så mye penger at jeg fikk ikke bestemme helt selv, pappa skulle godkjenne innkjøpet. Og jeg sparte og jeg sparte på de pengene, sånn at jeg fortsatt skulle ha dem når jeg fant det jeg ville ha.
Jeg kjøpte meg en tennisrekkert.
Plutselig i dag slo det meg:
Hvorfor i all verden gjorde jeg nå det da??
Ikke kjente jeg noen som spilte tennis, ikke visste jeg av noen tennisbane, ikke kjente jeg noen som hadde lyst å spille tennis. Jeg kan ikke huske å ha hatt noen småpikedrøm om å bli tennisspiller heller.
Pappa lagde en tennisball med strikk på til meg, og en tung sak med bøyle på som jeg kunne binde strikken fast i, så sto jeg ute på gata utfor huset og slo til meg selv.
Jeg kan ikke si jeg husker det som kjempegøy.

varmkaldmat

Jeg har aldri vært noen tilhenger av, eller hatt noen forståelse for, folks behov for varm mat. At maten må være varm for å regnes for middag går over min begripels. Og folk som sier at de må ha noe varmt midt på dagen, møter ingen forståelse fra meg. Så lenge man blir mett er det ett fett og pannekake altså. Ofte foretrekker jeg faktisk maten kald framfor varm, kald kylling for eksempel, kald svor, Non-Stop rett fra fryseren. Og det er ikke latskap, det er en smakssak.

Men her om dagen spiste jeg kaldt pinnekjøtt.
Det var ikke noe særlig. Størkna, kaldt fårefett. Fussj. Så der skal jeg gi meg, det er den eneste maten jeg må ha varm.
Nå er jo dessuten mannen bortreist. Da gidder jeg ikke styre så mye med middag. (Latskap, ikke en smakssak.) Jeg kjøpte meg fiskekaker, og tenkte å koke noen gullrøtter og makaroni. Men da jeg kom hjem var jeg egentlig ganske sliten, og gadd ikke koke grønnsaker, eller makaroni, og mister ikke grønnsaker vitaminer når man koker dem? Og da var det jo IALLEFALL ikke noe vits å steike fiskekakene, så jeg skrelte ei gullrot og spiste den rå til fiskekaker som jeg spiste rett av pakken mens jeg sto på kjøkkenet og hørte radio. Jeg vurderte å ta en skje mel for å dekke inn makaronien men lot det være.

Ønskeliste

Hvis noen, i min nærmeste familie fortrinnsvis, med unntak av de som har bosatt seg i hovedstaden, synes det er vanskelig å finne ut hva de skal gi meg i julegave, og akkurat nå funderer på raklett-sett og brødbakemaskin, kommer det en ønskeliste her for å unngå skuffelser og krise på julaften:

Tørka reinhjerte (ikke med saltet på utsiden som må kokes i melk i en time, jeg vil ha prima vare, for da blir jeg gladest.)
Spekkalaks
Røykalaks
Tørka ribbe av rein
Fenalår
Reinkjøtt generelt
Ørret til å ta med til Bergen og steike på panna og tenke på Harefoss
Eller sik eller harr altså

Jeg vil IKKE ha reintunge, boknafisk eller rødsei.





Og en ny steikepanne faktisk, men her tror jeg jeg får komme med spesifikasjoner.




Og Solveig, jeg skal ikke få bursdagsgaven min snart? Det begynner å bli halvannet år siden jeg fylte år, hvis jeg får den i julegave blir det gråt og tenners gnidsel.
Du er jo i fast jobb, snart må du da ha skrapt sammen penger til porto.

Hjelpe meg.

I går holdt jeg på å få skremt vettet av meg.
Morten var utenbys, og jeg sto i dusjen.
Jeg ser ikke så mye uten briller, og i tillegg har jo dusjkabinettet en viss utflytende effekt, men plutselig ser jeg noe svært som beveger seg inne på badet, og noe svart som flagrer.
Jeg blir dritredd og skjønner overhodet ikke hva det kan være, er Morten kommet hjem? Ville jeg ikke hørt det? og prøver å komme på noe å gjøre, så det ender med at jeg roper "HjEeelp."
Jeg tror jeg bare må innse at jeg ikke hadde vært noe å samle på i en krisesituasjon.
Det viser seg forresten at det er postsekken med skittentøy som har tatt overbalanse og ramla ned fra vaskemaskinen.

Over til noe helt annet:
Jeg hadde jo en tid et prelleprosjekt. Et sånt, ikke-ta-ting-så-nøye-prosjekt. Det har fungert særdeles dårlig, jeg er like kompromissløs som alltid.
Så derfor har jeg gjort det vi designverdnen gjør når et prosjekt ikke selger, jeg har omdøpt det, gitt det ny logo og ny fargepallett.
Før het det prelleprelle, nå heter det Light Touch.
Jeg vurderte å gi det undertittelen En ny approach til life managment, men så kom jeg til at dette neppe ville slå an hos brukergruppen, som nok ikke ville klart å ta et prosjekt med så mye engelsk skitprat alvorlig.
Men light touch kan jeg klare, det har en viss komisk distanse som vil gjøre det letter å himle med det tredje øyet, men ellers fortsette som før.

Anarkosyndikalistens lille maoist gråter ikke.

Jeg begynner å komme meg nå.
Vi var så forutseende at vi bestemte oss for å holde skolefest lørdagen etter fredagen som var avslutning på kurset som var så jævli dårlig organisert og fryktelig slitsomt.
Det ble bare for sent å avlyse på et tidspunkt. Heldigvis, for vi hadde det superstas.
Selvfølgelig er det noen Opplyste Eneherskere som ikke ser hvorfor akkurat DE skal betale inngang i døra, men om man er på en kunsthøgskolefest arrangert av Noen Få Kommuniserende Individer, er det ikke lurt å betale med stor seddel i baren, om man har lurt seg forbi vakten. Det er ikke lurt å la de som står i baren komme i nærheten av pengene dine i det hele tatt faktisk, noe flere fikk erfare. Vil man spise steken, får man betale streken, sånn er det bare, ærlig talt folkens.
Men stort sett var folk i veldig godt humør, og veldig sjarmerende. Og fryktelig glade!
Kveldens knapp går til han førtiåringen som ingen visste hvor kom fra, men som var kledd som en revisor, som kom springende til baren og ropte "Eg e så kul! Gje meg ein øl!"

Såeh, jeg tror jeg bare hopper av dette studiet og begynner å jobbe i bar.

åh, nei, fanes.

Da jeg var i Kairo var det litt vanskelig å finne reisegaver som ikke var for eksotisk og laget av kamelbæsj. Og så var det litt vanskelig å finne tid til å ikke kjøpe kamelbæsjpuffer. Men man gjør sitt beste. Ærlig talt.
Nå skal Morten til ut landet. Og jeg øyner mulighetene til litt reisegaver, sant.
Det er da Morten minner meg på hva han fikk fra Egypt, og det er da jeg må innse at kolonialvarer i reisegave åpenbart ikke er gyldig valuta.
Gngrgh.





Egyptisk hermetikk og såpe er da spennende?

Ja la oss nå gjøre det så vanskelig som mulig.

Dette kurset vi har nå, er ganske arbeidskrevende.
Og det skal leveres i morgen. Ganske fantastisk er det da at avdelingen min har lånt bort datalaben akkurat i dag til en annen avdeling sånn at ingen får printet eller plottet ut prosjektene sine. Det er godt organisert, selvsagt. I tillegg skal alt leveres på papir, (ny bestemmelse av dagen) og ikke vises på prosjektør, for nei det kan vi ikke ha noe av.
Så nå er alle glade.

I tillegg har kjøleskapet begynt å ha nattlige konserter.
Først våknet jeg og trodde det var noen andre i huset som hadde fest, og spilte elgitar av noe slag, men så skjønte jeg at det var kjøleskapet som ulte.
Kjempegreier, kjempegreier. Tolv timer på idiotskolen hver dag, og et syngende kjøleskap om natten.

aha

Anton og kåken var visst norsk attraksjon hos Linda Eide på lørdag, der av alle treffene på bloggen min.
Akkurat.
Jaja, brevet står også å finne i "Sàpmi -en nasjon blir til", som jeg ikke husker hvem som har utgitt. For alle dere som leter.

Ellers FINNES det faktisk ikke flere opplysninger her, helt sant.

Ja ja sann sann

Frk Søstersen skriver i sin blogg at hun ikke blogger fordi det ikke hender noe i livet hennes. Jeg og, jeg blogger fordi de ikke hender noe videre:
Jeg strever med data.
Jeg prøver å holde blodsukkeret oppe til middagen er ferdig
Jeg drikker kaffe
Jeg ser på tv
Jeg stripser en lampedel eller to
Jeg går og legger meg.

Sånn er det.
Innimellom dukker det opp en narkoman eller support-via-mail-frik eller trønderkanin eller forskjølelse eller bergensservice eller hvaltunge eller orddelingsfeil, men det er jo ikke akkurat stikkhopping vi snakker om.

Heldigvis, jeg er jo egentlig ekstremt lite spenningssøkende.

Jaha ja. 30 treff på Anton S. i dag.

Til alle dere i 6b på Kåfjord barneskole som skriver oppgave om Anton Sjåbakken og sjit helvedes kåken: det finnes absolutt ikke noen flere opplysninger om verken ham eller Byggekontoret i bloggen min. Beklager. Keine.

Takk for oppmerksomheten.

Nu igjen

Æ syns det e mandag i eninga.

trøbbel neida bare plunder

  1. først streika min maskin, ikke lov å rendre materialer. (altså, se på hvordan veggen i et hus ville sett ut i 3d)
  2. så gikk det ikke an å bruke maskinene på datalaben for de hadde ikke riktig programvare
  3. så nekta it meg å legge inn riktig programvare
  4. så maste jeg
  5. så maste læreren min på it
  6. så ga it seg
  7. så hørte vi ingenting
  8. så fikk læreren min en sint mail om at her skal man legg inn dyr programvare og så har studentene ødelagt huben og den er dyr
  9. så ringte læreren min og tryglet
  10. så viste det seg at de hadde lagt inn programvaren på maskin nr 3 likevel
  11. så var maskin nr 3 opptatt
  12. så spurte jeg jenta på maskin nr 3 om hun kunne bruke en annen maskin for archi11 lå bare på akkurat den maskinen
  13. da sa hun at jeg måtte vente
  14. så sto jeg bak henne og VENTET med reduksjonslinjal og plantegninger i hånda
  15. så sjekka hun mail og facebook osv
  16. så sa jeg at om hun skulle gjøre det så kunne hun bruke maskinene i kantina men ikke arbeidsmaskinene
  17. så ble hun sur men jeg var jo allerede sur så det spilte ingen rolle
  18. så viste det seg at i archicad det fantastiske programmet kan man ikke overføre materialer fra maskin til maskin, man må lage dem helt på nytt når man skifter maskin
  19. så lagde jeg dem på nytt
  20. så gikk jeg hjem så la geg meg så sto jeg opp
  21. så åpner jeg programmet og da er alle objektene det vil si møblene og doene og trimsyklene i programmet forvandlet til bittesmå rare prikker
  22. så fortviler jeg ikke for jeg har også lagret på minnepenn
  23. så begynner jeg å jobbe
  24. så blir varmen på datalaben skrudd av
  25. så blir det veldig kaldt
  26. så finner jeg frem pledd og ulljakke og skjerf og lue
  27. så kommer jenta fra i går og ei anna jente inn og den andre jenta skrur på nettradioen og hører nyheter fra Austagder
  28. så synes ikke jeg at jeg kan klage for jeg brukte opp fettkjerringkvota i går på å forhandle til meg maskin nr 3
  29. så begynte jeg å rendre
  30. så sa maskinen at det ikke var nok minne på maskinen til å rendre
  31. så sendte jeg mail til datamannen
  32. så kom datamannen springende med en eneste gang
  33. så fant han ut at maskinen hadde nok minne
  34. så fikk ikke han heller til å rendre
  35. så var jeg like langt
  36. så kom archicaddamen
  37. så sa hun at her var det noe rart
  38. så fant hun ikke ut hva det var
  39. så var jeg like langt
  40. så var jeg litt lei
  41. så blogger jeg litt

ja sannelig min hatt

Jeg har alltid fått mye pes fordi jeg har plasten på de elektroniske duppedingsene lengst mulig. Folk klør i fingrene etter å rive av beskyttelsesplasten. På MINE ting.
Men se nå bare hva som skjedde nå, det er ikke lengre enn toppen to måneder siden jeg reiv av klistreplasten på datamaskinen min, og nå må jeg ut å kjøpe ny.

Høflighet

Vi er jo så snille jeg og Morten. Her har jeg det siste året i all hemmelighet foretrukket hans hodepute, men ikke sagt det for da får jeg både den og dårlig samvittighet- men så viser det seg i overigår at han det siste året har foretrukket min hodepute, men nøyd seg med sin egen for at jeg skal få ha den beste-
nå er alt i vater.

Ellers driver jeg og drømmer at det finnes dataprogrammer som kan stripse lamper for deg. Jemini.

Designhoder og dophau.

I går var jeg på en sånn presentasjon som vi har på mandager. Da kommer det noen designluringer og snakker om prosjekter de driver med. Noen ganger er det superinteressant.
I går var det mer morsomt. Det var noen folk fra nrk som presenterte den nye nyhetsvignetten. De snakket og forklarte og var glade og kule. De hadde tatt kontakt med en av Londons beste designbyråer. (Jeg skriver ikke navnet her, jeg.) Og de var så fornøyd med resultatet:
tatarata!:
Vi får se bildet av resultatet på storskjermen:
En svær rød prikk!
Og damen roper:
Let the red dot deliver the news!
Det var som som å ha bli kastet inn i en dilberttegneserie. Hoho.
Vi har brukt en million i konsulenthjelp, se prikken!

Så jeg gikk hjem, dilberttegneserier pleier å ha en punsjlain og så er det over, jeg regnet med jeg hadde fått med meg det som var verdt å få med seg.
På vei gjennom parken ble jeg stoppet av en narkoman som lurte på om jeg hadde noen...solbriller? Trodde jeg. Men det skulle være "sobriiilar". Det hadde jo ikke jeg.
Jeg tror jeg ble regnet inn i folden (for første gang) fordi jeg ikke hadde paraply når det regnet og var i nygårdsparken. Vanligvis passer jeg på å se så lite narkoman ut som mulig i det jeg går inn i parken, ikke for å støte fra meg de narkomane akkurat, men for å ikke skremme eventuelle gamle damer, tror jeg.
(Jeg åpner øynene litt ekstra og smiler, om det ernoen som lurer på hvordan man ser unarkoman ut.)

Og på lørdag måtte jeg vise leg forå komme meg inn på landmark, og jeg er jo nesten tredve...jeg har mange identiteter! Men ikke solbriiilar.

pac eller mc?

Datamaskin, datamaskin.....datamaskin.
Eller edb-anlegg som min far sier.
Det går ut på det samme.


Jeg tror en av grunnen til at det er så vanskelig og kjedelig å kjøpe er at det skjer ikke noe nytt. Jeg får bare en som fungerer, men det er ikke noen nye funskjoner. Når man kjøper mobil, har den plutselig kamera og lydopptager og greier og greier men en datamaskin, ja, den gjør bare det som den forrige gjør. Eller, det den forrige burde gjøre. Underholdningspotensialet er ikke så stort.

Jeg vil ha en gul datamaskin som synger og sender sms.

Ellers kunne jeg ha fortalt en historie om lørdagsnattens møte med en menstruell kanin fra Trøndelag som hadde gått seg vill, men dataproblematikken syntes meg mere relevant.

Hvis det ikke er impulssjåpping kan det være det samme.

Jeg må kjøpe meg ny bærbar, for denne her, vel, den tar seg for god tid med ting og har vel fortjent å pensjoneres.
Men det er ikke gøy å handle maskin.
Du må sette deg inn i ting og innhente informasjon og leite rundt og snakke med folk og avgjøre ting og drive med bestemmelser, det har ingen ting med å kjøpe seg noe nytt å gjøre, det ligner alt for mye på arbeid.
Og så kom jeg over en gul en på nettet, og da hang jeg meg helt opp i det da, så nå tenker jeg bare at jeg vil ha en gul maskin, selv om jeg strengt tatt vet at det er viktigere med to-tre gb arbeidsminne og et bra grafikkort osv. Blæh. Det er jo ikke noe gøy. Gult er gøy.
Og så luuuurer jeg litt på å konvertere til mac da, men kjenner at det kanskje bare er en forfengelighet, dyrt er det og pc har da funket bra hittils.

Men det er kommet tretusen strips i posten, hurra, så nå blir det stripsing, jejeje!!!

Hå hå! Hå!

Jeg var hos frisøren i går.
Det var jeg.
Vanligvis når jeg går til klippesalongen i håp om å bli fin på håret, blir håpet knust i det frisøren sier nei, du er jo kjempefin på håret du har jo så fine krøller skulle ønske jeg hadde krøller alle med krøller ønsker seg slett hår alle med slett hår ønsker seg krøller hahaha.
Men i går da jeg sa til frisøren at -Jeg synes ikke jeg er noe fin på håret akkurat nå
svarte hun
-Jeg er i grunnen litt enig.
Jeg sa -Nei jeg synes det er litt sånn kjerringaktig
og hun svarte
-Ja det er litt sånn åttitalls, nesten.
Hurra! For et kjempebra utgangspunkt for å gjøre noe med problemet!
Der andre frisører mister all sin profesjonalitet ved synet av en krøll, holdt hun maska og stødig kurs og ordna opp.
Jejeje.

Ellers, datamaskinen driver og konker ut (går konken?) og jeg billedgoogler kamelhårsfrakk i ny og ne uten å bli noe klokere.

Det regna visst veldig i Bergen i går.

Iallefall så det sånn ut da jeg så på tv. Da jeg så ut av vinduet, så det ikke så ille ut. Det regna jo, det skal innrømmes, men noe flom og kaos la jeg ikke merke til.
Men så bor jeg jo på Møhlenpris. Det kommer aldri til å bli flom og kaos på Møhlenpris, for Møhlenpris er så fint.

Jeg hadde altså tenkt å kjøpe strips, eller buntebånd som det heter på norsk, på Clas Ohlsson i går. Det skulle vise seg å bli umulig, da jeg ville kjøpe ti pakker, som er mye billigere en feks ...syv pakker....greia er bare at de har ALDRI ti pakker av samme type strips, de har alltid ni. Så jeg gikk i kassa med ni pakker og spurte om jeg kunne få betale for ti, siden de bare hadde ni.
Da slo selvsagt bergensservicen til og nei det var helt umulig, for det var kassa som bestemte, og den kunne bare gi prisen for ni om det var ni pakker og nei det går ikke an å slå inn mer enn ni for den tiende var jo utsolgt og nei dette var det datamaskinen som tok seg av og jeg lurer på om han mannen ikke føler seg totalt unyttig på jobben sin siden det tydeligvis var datamaskinen som bestemte og han bare gjorde som han fikk beskjed om?
Så jeg gikk hjem og bestilte på nettet og det var jo mye billigere og de tilogmed ringte hjem til meg og bekreftet at jeg hadde bestilt og sa vi sender faktura du skal slippe oppkrav og hurra for marin supply as. Men de har ikke røde der da.

Og så var jeg på Møhlenpris bydelshus som er et brukthus og skulle kjøpe noen lampeskjermer, og der er de helt motsatt av Classemannen, der koster en lampe til 50 og fire skjermer til 20 og fem hekladuker til ti kroner hundre kroner til sammen. Jeg liker sånn mye bedre.

10/10

Akkurat nå er det veldig bra. Jeg skal ingensteder med fly i dag, jeg jobber på et sted jeg har jobbet før og alle er veldig trivelig samtid...