Ja så nei så ja så nei så

Det går ganske bra å både jobbe seg ihjel og samtidig arrangere en begravelse. Minus be-gravingen. En askespredning. 
Det er jo det der at man blir veldig effektiv av å ha så mye å gjøre, man sitter i InDesign når det kommer inn en forespørsel fra venstre om å markere i kartdata hvor askespredningen skal foretas og to sekunder senere har man gjort det og sendt det inn til statsforvalteren. Man er et supermenneske. Men så kommer det inn en forespørsel fra høyre om man kan snakkes om et annet arbeidsrelatert emne en halvtime en gang og da bare smelter hjernen. Man er jo ikke et supermennske heller! Jeg tror det går greit så lenge det er ekstremt konkret men om det handler om tid og rom og generelle faglige betraktninger der man må ha både tilstedeværelse og oversikt så går det ikke. 
Altså det er på det nivået at jeg ikke en gang klarer å si nei, for da må jeg...vite...noe om tid. Som jeg har sagt nei til. Som jeg ikke vet. Det føles virkelig som hjernen har smeltet. 

Min vennninnne Kajsastina var innom og på et tidspunkt måtte jeg si sånn Er det du eller jeg som forteller denne historien? og det var ikke fordi Kajsastina har en tendens til å ta over historeins gang, poeng og oppbyggelse, jeg ante rett og slett ikke om vi var stille fordi vi ventet på at hun eller jeg skulle fortsette.
Det viste seg å være meg, men jeg ante jo ikke hvilken historie jeg var i gang med å fortelle.
Det husket heldigvis Kajsastina, men hun kunne jo ikke svaret på oppfølgingspørsmålet Og hva er poenget med denne historien? og det visste ikke jeg heller. Husker fortatt ikke.
Det går med andre ord ikke strålende, men jeg vil si det går. 

I kveld skal vi i middag hos slekt, i morgen tidlig drar vi ut til hytta og så kommer slekten med asken på lørdag. Jeg har ansvaret for middag som er litt upraktisk ettersom det ikke er kjøleskap på hytta, men jeg har kjøpt kjølebag og så blir det pølser på bål. Det er også litt upraktisk ettersom vi skal ut fire stykker i en forholdsvis liten båt, men det går det også og så er det jo en fordel at det er litt upraktisk for da forventes det heller ikke så mye. Men det er mye å huske på og her har jeg god hjelp av min evne til å skrive lister. 
Den er litt redusert for øyeblikket, så det år ikke strålende, men det går. Det viktigste er å huske hyttenøkkelen. Og pølsene.

Og uke

Nå er jeg ferdig med å være emosjonelt bakfull. Takk for kommentarer og meldinger. 

Og nå er familien kommet hjem, den ene med glede, den andre med sorg, for nå var alt som er artig i hele verden over, men det kom seg, og har du sett, hjemme er jo også en fantastisk plass, og det holdt seg helt til vedkommende måtte på SFO i morrest og det brukte vi litt tid på for å si det sånn. 
Men til slutt fikk jeg gå og det gjorde jeg, så nå er jeg hjemme og skal igang med jobbingen, og nå skal jeg sette litt fart på det, eller, ikke, eller, jo, fart. Jeg har bare den kjedelige delen av jobben igjen og hvis jeg nå bare gjør den kjedelige delen nå så er jeg jo faktisk ferdig. 
Det handler jo også litt om å slippe taket i prosjektet, jeg kan ikke jobbe meg ihjel med et forslag heller. Det er jo bare et forslag. 
Nå: jobb!

Jeg er nesten litt for sliten til å skrive dette innlegget

Men jeg er også litt for sliten til å gå på jobb så da skriver jeg her istedet.

I dag er jeg en tusen kilo lettere person for i går var jeg på hytta på Harefoss. Tildels sto det litt verre til en jeg trodde, men enkelte ting var bedre, 
og i tillegg til å ta eiendomsmassen min i øyensyn fisket jeg harr i løpet, 
og det virker kanskje helt ubetydelig, men jeg innså før jeg for at vi var helt helt nødt å fiske for Harefoss kan ikke bare være sorg og død og ting jeg ikke får til, det må også være, som det var før, verdens fineste plass.
Jeg er ikke helt sikker på hvorfor jeg er så sliten, det var ikke en fysisk krevende tur, båt helt frem og lite løfting og bæring, men jeg er helt skutt i kroppen i dag. Det er nok det at kroppen måtte bære rundt på et helt ekstremt hardtarbeidende hode i hele går, som både følte og tenkte på høyspinn hele dagen.
Det holder så klart litt på enda, vi får bare la det gjøre seg ferdig. 

Vi kjørte ut der i litt vind og sjø, i pappa sin båt, som Geir har til bruks, og hele tiden visste jeg at det ikke var pappa som satt bak meg og det var ganske trasig. Men det var også veldig fint å endelig være på vei ut dit.
Endel ting jeg har bekymret meg enormt over sa Geir, som ikke bare kjørte meg ut men som også var med som ekspertkommentator, at det går greit, la det stå, det gjør du ingenting med om det er sånn eller sånn. Endel andre ting, som for eksempel raftet, var det ganske åpenbart at måtte fikses og jeg skjønner ikke helt hvorfor pappa ikke gjorde det selv. Geir var veldig optimistisk med tanke på min evne til å snekre raftekasse, men jeg er mer i tvil. Men han sier jeg ikke skal bli motløs og det er sant, for motløs er den verste følelsen.
Og så fikk jeg jo en oversikt, og jeg fikk kastet og ryddet sånt som skal kastes og ryddes, tatt inn sengeklær og jeg har allerede vasket dem og hengt dem opp. 
Det er lite gass og lite ved, nå vet jeg det. 
De to enorme materialstablene under presenning som jeg også har hatt så dårlig samvittighet over, viser seg å ikke inneholde materialer til skjåen pappa skulle sette opp, men restematerialer etter hyttebygginga, og det var en lettelse, for nå lar jeg ikke en skjå ligge å råtne på rot. Jeg klarer ikke å sette opp en skjå og dessuten har jeg solgt takstolene som sto i oppkjørselen til pappa. 
Jeg har rett og slett hatt det veldig mye dårlig med alt av pappas planer jeg ikke klarer å følge opp. Det er ikke helt logisk, men sorg og sånt er ikke helt logisk. Mannen er død, det er ikke jeg som har lagt materialer under to svære presenninger i Pasvik. Likevel føler jeg at jeg...
...jeg hørte en gang en historie, og det var nok pappa som fortalte, om en slekt vi kjenner som bodde ute i Grensen, de hadde vært i byen og handlet mel og sukker for vinteren, en far og en sønn, men faren var blitt skjenkt, så da de kom hjem til Grensen hadde melet og sukkeret bare blitt liggende i fjæra og så kom regnet og så ble alt ødelagt. Sånn føler jeg meg med de materialstablene! Og det er jo ikke engang mine stabler. Ikke mine planer.
Men heldigvis var det ikke en hel skjå under der. 

Inne på hytta, i et rom som skulle bli badstu men som ikke er ferdig, fant jeg en liten fiskestang. En Shimano Junior. Og jeg ble helt knekt, for klart at pappa hadde kjøpt den til Jendor. Ikke bare kjøpt den, men tatt den ut på hytta så den skulle være klar der. 

Jaja. Jendor var ikke to da pappa døde, de fikk aldri fisket sammen. Det gjør meg så trist.

Men jeg fikk fisket. Det vaket i løpet, jeg fikk en harr på hvert kast. Og så var det liksom noe som stemte igjen. For nå man fisker så fisker man bare, man får ikke tenkt så mye på alt annet. Og jeg var bare på Harefoss, som før.
10 harr og en som røyskatta tok. Og et lite håp om at dette kan bli mer vanlig igjen, stå der og fiske, også uten pappa. 
 
Jeg har lyst å ringe ham og fortelle alt dette, men dette er vel det nærmeste jeg kommer. 
Jeg er så full av hjertet mitt i dag.





Nei nå går det litt på humøret løs men så var det en liten opptur der da men likevel lei av enkelte ting:

Det er altså på ingen måte bare-bare å få trønderne mine hjem.

Og nå er jeg bra lei. Av det meste. Jeg er lei av jobben, lei av streiken, lei av å ikke ha ferie. 
Men på onsdag skal jeg til Harefoss og se på hytta med en kompis. ( Om været tillater) (og helsa) (og grensevaktene) Og det gjør meg så glad at jeg endelig skal dit og at det ikke var så umulig å få det til. Jeg trenger skyss da, ettersom jeg ikke har egen båt, så jeg spurte en venn om han kunne kjøre meg ut dagen før askespredningen og han sa det var da litt i seneste laget, hva om noe må fikses, vi kjører ut på onsdag OG kvelden før askespredningen. Jeg kommer til Kirkenes og henter deg i bilen min tidlig på morran.
Og jeg ble så glad. Det var liksom noe som løsna. 

Og nå er det å bli ferdig på jobb, jeg kan jo enten jobbe effektivt en uke nå og så være ferdig med det,  for nå er jeg egenlig på en måte egentlig egentlig ferdig, eller så kan jeg tvæææææære det ut i langdrag og jobbe dårlig og ineffektivt i ukesvis og være frustrert og på gråten på ateliéret over alt jeg likevel ikke gjorde den dagen, hver dag, i tre uker til, så det ser jo såklart ut til at jeg går for den siste der. 

Det som gjenstår er fotograferingen. Den er vanskelig. For den er i modell, og modellen står på et veldig rotete atelier, og det blir bakgrunn for alt, og da blir det ikke fine bilder, og, nei, ja, det er veldig vanskelig og det er vanskelig å forklare men det er ikke så lett å få det til bare. Og jeg er ikke så sikker på hvordan jeg skal løse det og det er vel det som er den vanskeligste biten. 
Sagorias jeg er lei nå.

Om askespredning

Min aller siste tante på farssiden døde i oktober, helt der borte i USA. Hun ville ha asken sin spredt her.
Og jeg har tenkt at det er klart, det blir fint, men jeg må også holde meg unna Organisering Av Aske Fra USA Til Norge. For jeg oooorker ikke. Orker ikke mer dødsbo nå. Og har så mye på jobb.
Så! Nå sitter jeg i telefoner med statsforvaltere og seniorkonsulenter og slektninger og har en liste over folk som skal bes med til Lite Tilgjengelig Sted, og da må det jo orges båtskyss ut der, og det er ikke helt enkelt med den asken heller for du skal jo egentlig søke selv før du dør, og du kan ikke bare slenge aske i en grenseelv, og det må være all asken din, og ikke halvparten, som her, og ikke ved hytte, som her, og statsforvalteren vil jo OGSÅ ha ferie, så det har vært noen hindringer, og søskenbarnet mitt i USA vil foreksempel invitere Berndt &Elin på Hesseng, og hvem i himmelens navn er det og hvordan finner man dem? men som jeg ved hjelp av tremenning har funnet ut er Bernt og Ellen i Kirkenes, og dem vet jeg jo godt hvem er, og den der type ting som ikke er uoverkommeligheter, men alt må jo gjøres og gjøres og gjøres. Tremenningen visste heldigvis godt hvem alle på lista var, og tok over kontakten med dem jeg ikke hadde tatt allerede, så det var fint. 

Det er litt forvirrende å være i den eldste generasjonen i familien sin når man bare er noenogførti. Men heldigvis har tremenningen min mer koll på familien enn hva jeg har. Jeg lurer på om det er fordi det er hennes mamma som er hennes forbindelse, og min er pappa. Menn er ikke så opptatt av familien. Mødre er. Jeg har SÅ mye mer oversikt over figenschoudelen av familien, som er mammas navn. Men pappas familie lå jo også i konstant krig med hverandre, så...så det er kanskje ikke så rart. Og det var ikke en så stor familie heller. Og så døde de også liksom bare unna. Og nå er alle de der navnene man bare har hørt nevn, noen man må finne ut om skal inviteres i en askespredning. Tro hvor mange salater jeg kommer til å tråkke i før dette er over. Unnskyld til alle som ikke ble bedt. Unnskyld til alle som ikke skjønner hva de har med saken å gjøre. Jeg aner ikke hva jeg holder på med. 

Og så skal vi være på det jeg omtaler som hytta til pappa i all kommunikasjon om dette, men det er MI hytte og jeg har jo bare ikke vært der siden han døde, så det er litt rart å skulle dra hele den utvidede familie pluss Berndt and Elinn inn der uten forvarsel- eller jeg har jo forvarsel men kommer jeg meg ut dit før de kommer? Det gjør jeg jo ikke.
Sukk, sukk og sukk. 
Jaja. Det er vel dette som gjør livet verdt å leve, tross alt. 


Nei nå vil jeg ha samlokalisert familien.

Det er klart at på en måte er det bra at samboerne mine er streikefast i Trøndelag når jeg likevel bare skal jobbe. På den annen side er det ingenting som skjer her hjemme. Det er litt kjedelig og utmattende for ingenting handler om noe annet enn om jeg jobber eller ikke. 
The Stig spurte om jeg snakket med andre folk og det gjør jeg ikke nødvendigvis. I dag sa jeg Hei til en som satt i en lenestol i gangen der jeg jobber, og MHM til en fyr som satte seg ved lunsjbordet og da svarte han MHM. Her kan jeg ta selvkritikk for en missed opportunity men han er finsk så jeg følte egentlig at vi kom langt der.
 
Avogtil spiser jeg hos mamma, men jeg merker jo at jeg ikke akkurat har så mye å snakke om. Heldigvis har hun et rikt sosialt liv og kan fortelle om livet. Stefaren min gir meg vin og så er alt fint.

Jeg driver også og orger litt med en askespredning og statsforvalteren i et ganske smalt tidsvindu, men det handler mest om å ikke få svar og å ikke få tak i folk, så det er liksom verken den helt store avvekslingen eller så mye å fortelle om over middagen. 

Jeg håper de kommer hjem snart. Jeg tror heller jeg vil ha dårlig samvittighet over å ikke være nok sammen med dem enn å ikke være sammen med dem særlig lengre nå. Og så blir det jo en naturlig avgrensning av arbeidsdagen og da går det ikke an å ha dårlig samvittighet over å ikke jobbe akkurat NUH halve døgnet lengre.

utututut ut

Det er over 25 grader ute men jeg sitter inne med datamaskinen. Innimellom. For så går jeg ut, flytter på ting, luker, piller tre larver av grønnkålen som har forsynt seg grovt enda grønnkålen står inne i duk, og forresten, hvorfor har jeg grønnkål? Jeg hadde jo ikke grønnkål, jeg har tilogmed ropt ut på facebook etter grønnkål, for min vintersådde spirte ikke, og det gjorde ikke persillen heller, så jeg sådde persille, men den er ingensteder å se, istedet har jeg tre grønnkålplanter, 
nå befridde fra larver og kanskje blir det noen skarve blader til høsten, den har ikke kommet så langt.
Neste år skal fokuset være på 
grønnkål
persille
salat (vintersådd)
og pene blomster. 

Og så går jeg inn og lager en prøvepresentasjon av det som skal leveres den tiende, for å se hva jeg mangler, men jeg jobber litt ufokusert og ineffektivt, for været, man vet aldri når det igjen blir over 13 grader i Finnmark. 

Nå går jeg ut.

Ny uke, nytt blogginnlegg

Jeg og gammeltippis har styra på, det er rart med det, selv om man har mastergrad i sin egen reptilhjerne så er den ikke så lett å takle. I går tok jeg helt fri (nesten) og det kjentes jo som et svik mot både meg selv, nasjonen og familien, men alle vet jo at det hjelper å ha fri, så jobber man bedre etterpå. Jeg og. Jeg og vet det.
Luther-Reptilhjernen 0-0.

The Twig&the Stig skal egentlig komme hjem i morgen, men nå står jo flyene, det vil si Norwegian går jo men nå koster en enkeltbilett til Oslo 8000, (for, algoritmene vet dere, Norwegian står jo helt hjelpeslause mot sine egne algoritmer), så det tidligste jeg kan få dem hjem akkurat nå er 24 juli og da til 13.000 kroner (én vei) og da tror jeg de er litt lei av å være på ferie.
Alternativer: tog trondhjem- oslo,  båt oslo-helsinki, tog helsinki-rovaniemi, buss rovaniemi- näätämöö, og så taxi fra grensen og hjem. Det tar vel ca tre døgn. 
Jaja.

Denne uken skal jeg komme et godt stykke videre med visualiseringen av prosjektet, strever litt der, og så er planen å være flink å holde på i hagen i pausene, for det blir jeg glad av, så nå skal jeg prøve å time Visualisering med Værvarselet. 

Og så får vi se hvor lenge familien gidder å være på hytte i Trøndelag.

Med tipptipptipptipptipptipp(osv)oldemor på jobb

Man kan ikke bare jobbe på i det uendelig og være like flink og konsentrert hele veien, etter et visst antall timer slår reptilhjernen inn og tar over. Ifølge min forhendværende stesøster Statistikeren er det etter ikke så veldig mange timer faktisk, åtte er det hvertfall ikke, jeg tror det var nærmere fem. 
Åtte timers arbeid er jo en sosial konstruksjon, som vi alle vet, reptilhjernen er mye mindre av et påfunn og må tas til etteretning. 
Når jeg jobber i helgene også, sånn som nå, kobler reptilhjernen seg på og tar over mye fortere. Og om man vil være effektiv gjelder det å ha forberedt arbeidsoppgaver til den. Både fordi man da får utnyttet flere timer men også fordi man for GUDS SKYLD ikke må la den ta noen avgjørelser. Det er det helt ræva til, den bare ødelegger. 
Det er ikke nødvendigvis så lett å ha klar arbeidsoppgaver, den er god på enkle repetative ting som for eksempel å klippe ting i småbiter, men ikke om småbitene må ha samme størrelse. Og man bør ha brukt normalhjernen til å finne arbeidsoppgavene, sånn at det er klart.
Dette er faktisk ikke så enkelt. Normalhjernen betviler nemlig reptilhjernens eksistens. Det er derfor man uten skepsis planlegger at i morgen skal jeg jobbe 16 timer, 8+8 timer, det blir bra! Så mye jeg skal få gjort da! Og så kommer reptilhjernen etter knappe en fem timers tid og bare øøøøøh....eeeeeeeh....hvor var det denne skulle være? Hva skulle jeg med blyanten? Har vi en is? Hvorfor snakker vi om blyanter? Hvorfor står det 16,9 cm her?
Og så var den arbeidsdagen kjørt. 

Så nå har jeg gått hjem. Og så skal jeg spise, og så skal jeg gå på biltema og kjøpe ting jeg trenger på jobb i morgen, forhåpentligvis har reptilhjernen gått og lagt seg til da, for den er ikke så bra å bruke til å huske og planlegge, men hvis ikke har jeg fått normalhjernen til å skrive en liste til meg før reptilhjernen tok over. Nå tror jeg ikke det er noe på den lista som kan brukes som arbeidsoppgaver til morgendagens reptilhjerne, men det får vi se om normalhjernen kan improvisere rundt i morgen formiddag. Gleder meg til da.

Men så rendret hun litt mere

Jeg kan fortsatt rendre. Jeg har programmet åpent og det står EXPIRED i programfanen men det er bare å rendre i vei.
Jeg tør ikke bytte verktøy og ihvertfall ikke lukke programmet. Nå må jeg ha datamaskinen påskrudd til 10. august. 

Jeg er ikke så effektiv som jeg ønsker men det jeg ønsker er jo at jeg skal jobbe alle våkne timer, og det går jo ikke. Det blir mer pauser enn jeg vil. Men det er jo det der med å jobbe alene da, ingen distraherer deg så det må du gjøre selv. Så da gjør jeg det! Og det er litt dumt for jo mer jeg har gjort når familien kommer hjem, jo mindre må jeg være kjedelig mamma og ikke med på noe for mamma må jobbe. 
Det hadde vært bedre om jeg kunne satt meg et mål for dagen som innebar HVA som skulle vært gjort, men det er vanskelig å vite hvor lang tid ting tar så det funker heller ikke. 

Så kommer august og så leverer jeg. Så kommer spetember og da må jeg pakke og forberede en utstilling i oktober. Så kommer slutten av september så drar jeg til Tromsø. Så kommer jeg hjem og drar til Luleå. Så kommer november og jeg må få avgårde en utstilling til en liten plass i Sverige, men det er mulig den kanskje burde vært sendt før Luleå. Så kommer desember og det er noe julegreier men også ganske mye komitéarbeid for Kulturrådet, det starter egentlig i oktober men vi får se, samme gjelder januar men parallelt må jeg forberede en utstilling på Nesodden. 
Så kan jeg puste. Så er det en solo i Stockholm til sommeren og er jeg smart sier jeg nei til absolutt alt mellom Nesodden og den.  

Og nå må jeg jobbe og distrahere ei mere.

Denne arbeidsdagen

Kjøkkenklokka har stoppet, den er satt på tolv sånn at det alltid er tid for litt lunsj. 
 
I går skulle jeg jobbe men det var jo så fint vær og når man har vokst opp en plass der det kan være både to og fire grader en hel sommer og sommerlue er et reelt begrep, og hagen dessuten trenger tilsyn, så er det vanskelig å sette seg inne med en datamaskin når det er 25 grader ute. Det burde jeg gjort, for da klokka ble syv og jeg endelig kom i gang, oppdaget jeg at jeg bare hadde to dager igjen av lisensen på et program jeg trenger, og det koster tretusen å fornye den.  
Men da fikk jeg jo jobbet litt utover kvelden, og har jobbet noen timer nå, og prøver å ignorere at det lukter sånn ute som det bare gjør når det har vært varmt i fjellene i mange dager og lukten av lyng siger helt ned mot fjorden. 
Jeg sitter inne.
Jeg rendrer.
Men det tar tid å rendre så mens maskinen suser og jobber går jeg ut og står på verandaen, jeg er fortsatt i pysjamas, det lukter som det bare gjør i Finnmark og bare en sjelden gang, og hagen trenger litt planlegging, men jeg må inn igjen for maskinen sluttet å suse og det betyr at rendringen er ferdig.

En rendring (eller vet alle det?) er altså et fotografilignende bilde som et program kan lage av et aritekturprogram eller et annet 3d-program. På en måte er det bare å trykke på en knapp, men helst skal man stille inn lys og farger og kontraster og jeg kan for lite med de programmene jeg bruker nå til å få det bra, men jeg gjør mitt beste, det blir ikke helt bra, alle bildene ser ut som en stille morgen i California før varmen bryter løs. Det er noe litt bassengaktig over det hele. Men det er det jeg får til. Ettersom programvaren utløper i morgen (åh, nå kom lyngen helt inn på arbeidsrommet) så må jeg ta ut absolutt alle bilder/rendringer jeg kommer til å få bruk for i dette prosjektet, det høres uoverkommelig ut, men jeg har jo jobbet med dette prosjektet lenge og vet sånn ca hva jeg vil ha, dessuten er rommet ikke så stort og det er begrenset hvor mange forskjellige vinkler man kan se på det fra. Begrenset, men likevel mange. 

Innimellom kræsjer programmet, innimellom glemmer jeg hvordan jeg gjør det, men det er litt traktorarbeid, det er bare å gjøre det. Egentlig var planen å få noen andre til å gjøre akkurat dette arbeidet, men det skar seg på så uhorvelig mange plan, så nå gjør jeg både mitt beste og det beste utav det, og selv om det kunne vært bedre utført kunne det også vært verre, for det var verre og så fikk jeg omgått et par problemer og nå er det...godtagbart. Jeg er jo tross alt kunstner,  ikke 3D-visualiseringsperson.
3 rendringer til, så skal jeg få lov å gå og holde på bittelitt i hagen.

I morgen rendrer hun ei mere.
For da er lisensen gått ut.


Hjemme i virkeligheten

Jeg er hjemme og nå skal jeg rydde. Ute og inne og jeg GLEDER meg. Det er det aller beste med å være alene hjemme. Ryddigheten. Og nå har det vært åresvis med pandemi og alle hjemme og rot.

Nå høres det ut som jeg bor med to rotekopper, og det er ikke helt rettferdig, jeg har riktignok en syvåring som legger fra seg ting litt hipp som happ, og så har jeg også en femtiåring og han er rimelig husvant, men han er i sannhetens sannelighet heller ikke den som rydder mest. Han vet liksom ikke helt hvor ting skal være. Den som roter aller mest på det personlige plan er meg. Og når alle er hjemme blir det liksom ikke tid til å rydde så mye etter seg, for det blir jo endel fellesrot i en sånn familie som må tas fortløpende og som ikke tas fortløpende. Dere vet. 
Rydde. Male verandaen. Vaske vinduer. Luke bed. Jeg gleder meg.
Dette er, for å være tydelig på det da, sånt jeg skal gjøre når jeg ikke jobber. Jeg skal aller mest jobbe. 

Og ta ut veps, ser det ut til, jeg står opp og lukker opp verandadøra mot det fine været og vips der er den inne. Helvettes dritveps. Jeg er ikke glad i veps og nå som jeg har blitt en eldre dame med litt forvirrende hørsel klarer jeg heller ikke høre hvor den summingen kommer fra, så om jeg ikke har VISUELL KONTAKT får jeg panikk.
Jeg fikk panikk men nå står den ute i et glass med postkort under på verandaen og der kan den såklart ikke stå hele dagen og lide men jeg tør heller ikke slippe den ut og ærlig talt så synes jeg godt den kunne vært død. Men den er også et individ. Som bør slippe å lide. Så jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Stakkars helvettes dritveps.

Og så er det også deilig å være hjemme i virkeligheten, regjeringsbygget all ære som nasjonalt symbol osv, men det er jo symbolsk, her i morrest leste jeg en artikkel i Sør-Varanger avis som fikk meg til å KASTE meg over tastaturet og skrive opprørt kommentar på facebook og det gjør jeg som oftest ikke.
Vi har jo hytte på Pasvikelva, der den er smalest, og for den som ikke er lokalkjent så er den andre siden av grensa Russland og det er liksom ikke barebare for man får ikke krysse den grensen, men på den andre siden (ikke fysisk, den andre siden av diskusjonen) så er jo vi som holder på i det området rimelig lokalkjente når det gjelder det stedet på elva, og så er det Arne da, en mann som har bodd hele sitt liv i Pasvik som lå og dorget der, som vi har gjort siden den der grensa dukket opp midt i elva og før det også, og da kom først militæret og ville ha navn og personnummer, men her er greia, militæret har bare begrenset politimyndighet og dette har jeg hørt dusinvis historier om oppigjennom ettersom vi har hatt hytte der siden 1934 og etterhvert har mastergrad i Møte med Militæret, samlet som familie altså, mens den enkelte miltære miltær aldri kan skilte med mer enn et års erfaring når treffene med lokalbefolkning angleldende lover og regler for ferdsel på grenseelv antreffes, og også pappa har nektet å oppgi personalia når det har blitt avkrevet uten grunn, vi har jo hytte der for fanden, og den gangen sto politiet ved bilen og ventet på oss da vi skulle hjem, ok jeg skriver meg litt bort her da, Arne som dorget på elva ble bett om personalia enda han også fikk beskjed om at han ikke hadde gjort noe galt, og da ville han ikke oppgi det, for, LEI av dette, og ingen krav om det heller, og så kom politet ogda oppga han personalia, som man skal, og så fikk han er forelegg på 12.000 og ble bortvist fra stedet i 24 timer enda alle var enige om at han i utgangspunktet ikke hadde gjort noe galt, han hadde ikke krysset grensen. 
Politiadvokaten (som, rett skal være spade: sier hun ikke uttaler seg om den konkrete saken) sier at i "trange farvann" har man bare lov å transportere seg selv, ikke ligge og slenge og dorge og holde på.
Harefossen: aller trangeste farvann.
Men de er jo en bra fiskeplass. Det er det man gjør på Harefossen, man dorger.
Hadde pappa vært i live hadde han STÅTT på tastaturet nå og skrevet kommentarer uten tegnsetting og ringt meg til jeg svarte på telefonen og tilbudt seg å betale boten til Arne og fotalt alle historiene i familiens samlede mastergrad i trefninger med grensepolitiet på repeat. 
Og hadde jeg ikke allerede skrevet dette inlegget hadde han diktert det.

Halvseig

Det er barmarkssesong. Jeg prøver å unngå å bruke sommerlue og sommervotter for man må ta tilfellet i akt og gå luelaus. Jeg fryser bare lit...