check check check

I dag ble det litt fiksardagen. Symaskinen var ferdig! Jeg har ikke turt å teste den, men den er ferdig. Hun som reparerte den var bare helt upåvirket da jeg sa at syv månder var litt lenge. Haha! Sånn vil jeg også være.
Og så har jeg lyxat till det med en helt unødvendig presang til meg selv, som jeg har fundert på å kjøpe i tre år, men så var jeg litt full en dag (to glass vin) og så bestilte jeg den på nett, og TAKK, fullesilje, du er min beste venn. 
Begge disse to opphentningene fordrer at man drar til kommunens yttergrense, vel, ikke helt, men sentralt er det IKKE, og jeg har også vært hos fysioterapeuten med mine slitne knær OG hengt øverst i stillaset som snekkeren kom og flytta til slutt, og det aller aller aller verste jeg vet er å skrape maling med malingsskrape syv meter over bakken. Det hjelper med stillas, men herregud. Men det aller beste jeg vet er når jeg har gjort ting ordentlig så nå skraper vi det bordet bak takrenna, grunner og maler det. 
Jeg har malingsflass i bihulene og bak hornhinna.
Og så har vi også vært og kjøpt en kilometer tau og begynt på innkjøpet av 140 strammebånd, det meste tar jeg på nett men jeg liker også å støtte det lokale næringslivet. 
Og et ausekar. Og ny propp til båten. Hos det lokale næringslivet.
Og så var jeg hos en bekjent og hentet knotteplast, jeg tror jeg ropte ut i den lokale hagegruppa på facebook, og hun sa bare hent, og det er noe av det jeg elsker med å bo i Kirkenes, man vaser inn i hagen til noen man ikke kjenner, har fått beskjed om at knotteplasten er bak skjåen og saksa ligger på haugen med rekved i drivhuset, så holder man på og måler opp og forsyner seg, mens man beundrer den fantastiske plassen hun har fått til der bak, drivhuset! platten! ripsen! og så har man knotteplast og kan dra hjem og henge opp ned øverst i stillaset igjen mens man funderer på om man skal legge opp til kaldspiring eller varmebenk i den snart nyfora blomsterkassa.

Det er sånn jeg ser for meg at det er å være pensonist. Hver dag. Jeg vil være pensjonist.

I ettermiddag skal jeg på foreldremøte og det er ikke så pensjonistete, i prinsippet. 
I morgen skal jeg male mer oppe i det stillaset/den stillasen og svare på mail og bestille mer strammebånd og planlegge en sending av 517 pinner. Og muligens lure meg til litt blomsterkasseforing eller lignende.
 

Der får man

Det som har skjedd etter at jeg forfattet det inlegget om hvor fantastisk et menneske jeg er, som snakker vennlig til både telefonselgere og andre på b-laget, er at noen har brukt nummeret mitt til spoofing.
Spoofing er når noen fra for eksempel Bangalore ringer for å svindle fra deg alle pengene dine, men det ser ut som de ringer fra et norsk nummer tilhørende en lite kjent og helt usvindlende billedkunstner. 
Nå tror jeg ikke at det sitter noen i Naypal og leser norske bloggposter om hjertensgodhet ved hjelp av Google translate og deretter trykker på spoofingknappen sin mens de knegger ondt, men det var nå en typisk tilfeldighet også da. 
Grunnen til at jeg vet det er at det, er at veldig mange mennesker ringer meg og lurer på hva jeg ville. Det er alle de som ikke rakk telefonen.
Det er faktisk ganske koselig. Hehe. For jeg forklarer greia og ber om unnskydning for bryderiet og alle skjønner jo at det ikke er MIN skyld og er veldig trivelige, og så får jeg snakke med masse mennesker som jeg aldri skal snakke med igjen og jeg trenger ikke å få dem til verken å konstruere bærerigger eller reparere symaskiner eller flytte stillaser. Det er så ukomplisert.

Jeg spurte internettet litt til råds om hva man skal gjøre når ens nummer brukes til spoofing, og da sto det overalt KONTAKT LEVERANDØREN DIN så det gjorde meg, men leverandøren sa at det var ikke så mye jeg fikk gjort med det. Nå hadde jo jeg tenkt at det var de som skulle gjøre noe med det, men enn så lenge er det ikke veldig plagsomt å være bitcoinselger så det får være greit. Eller kanskje jeg ringer fra Microsoft, det får jeg jo faktsik aldri vite. Det er faktisk forbausende mange som ringer opp igjen når de ikke rekker å svare, det gjør aldri jeg. Jeg tar stort sett telefonen da, for jeg er jo selvstendig nærinsdrivende ENK i internasjonalt format, men om jeg ikek rekker å ta den og jeg sjekker nummeret og jeg ikke skjønner hvem det er ringer jeg ikke opp. Det er det derimot mange som gjør, men de kanskje også jobber i en bransje der det er naturlig.
 
Og foreløpig er det ingen som kjefter, det bare ringer litt ofte.
Jeg håper imidlertid de der i Bangalore snart velger seg et annet nummer sånn at det ikke utarter.
Det er jo tross alt MITT nummer.

Grei nok

Det der huset vårt ble jo litt sånn theneverendingstory. Først det at det ikke var drenert til tross for at selger sa det var drenert i -96, så alt som fulgte med det, så dreneringen, rivingen av verandaen, at det ikke var isolert til tross for at det var totalrenovert i 2004, at selgeren ikke sa noe om at varmeanlegget ikke virket i andreetasjen, så blåseisoleringen, den nye kledningen, snekkeren som ble et halvt år forsinket og bestilte feil vinduer da han gikk i gang og så har det vært endel greier med utførelsen av snekkerarbeidet som skulle gjøres opp ved at snekkeren satt opp et stillas nå i sommer sånn at det kunne fikses, av meg, for nå gidder jeg ikke vente mer på snekkeren, men det var heller ikke en vanntett plan for nå er det straks oktober og etter å ha ligget i deler på plena mi i en måned kom nå stillaset opp. På én vegg. 
Så havner jeg litt i en situasjon som jeg ofte er i. Den situasjonen der man ville rådet andre i samme situasjon til å smelle hånden i bordet og sette hardt mot hardt men der jeg selv velger å....vel, være grei, egentlig. Alltid havner jeg her.  
Dels er det fordi jeg er konfliktsky, dels er det fordi jeg synes man skal være grei, og dels er det vel fordi jeg avogtil oppfatter at det kanskje ikke har gått helt på skinner for personen i den andre enden og jeg ikke vil være den som gjør en situasjon som kanskje er litt i overkant enda vanskeligere. 
Noen ganger fører dette til  at det slår skikkelig dårlig ut for meg, sånn som med den rammehistorien med Bakklandet Rammer&Drit, for den som husker den, der jeg bare forventet at de skulle være rederlig UTEN at jeg sto å brølte til dem, mens de utnyttet den situasjonen, men selv tenker jeg at om jeg nå har 10 % utslag på vibbometeret velger jeg alltid å være grei. Om jeg i, si, 2 av 8 situasjoner gjør livet litt lettere for noen som trenger det, så er det vel verdt det da. Jeg får ta meg råd til et regnskap som ikke alltid er i balanse. 
 
Når det er sagt har symaskinreparatøren min sluttet å svare på henvendelser så der vet jeg ikke helt hva jeg skal gjøre der.
 
Jeg prøver alltid å være grei og hyggelig med telefonselgere, selv om de irriterer meg, og her om dagen RINGTE Jehovas Vitner meg og ville drive litt frelse, for nå er det jo kåvvid og de kan ikke trampe rundt og ringe på og puste på folk for tiden, og jeg takket for omtanken og ønsket en god helg men sa meg ufrelsbar. Med et veldig overrasket vitne i den andre enden. Hun fikk vanligvis ikke den type svar, sa hun. Og ja, jeg VEEEEEET at man skal irritere seg over mennesker som driver oppsøkende påtvingende virksomhet, men selv om jeg er en kommunistisk ateist så ringte jo dette mennesket meg med tanken om min evige frelse. Og selv om vi ikke deler trossystem så er jeg faktisk takknemlig for den omtanken.
Men ikke ring igjen.

Åkei. Jeg ser at jeg fremstiller meg selv i et herlighetens lys her. Snill med både Jehovas og telefonselgere og faktisk også telefonsvindlere. De jobber vel for provisjon de også så man kan i det minste ønske dem en bedre jobb senere i livet. Og passe seg for å bli svindlet og blokkere nummeret. Gud for et fantastisk menneske jeg er. Men altså, det er jo telefonselgere. Arbeidsfolk. Drit irriterende at de ringer, men det er ikke noe poeng å være den som ødelegger dagen til folk. Religiøse fanatikere. Jaja. Sukk. Men det koster ikke så mye å være grei. Man trenger kanskje ikke akkurat strekke ut en hånd til folk som vil lure deg til å tro at datamaskinen din er ødelagt, men når de gjelder de andre så synes jeg vi bare skal huske på at det er folk og at vi kan være glade for at det ikke er VÅR jobb å selge avisabonnementer eller frelse folks evige sjel over telefon, for hvis ikke er de evig fortapt.
 
Og så skulle jeg ønske at også jeg som selvstendig næringsdrivende kunne reservere meg mot telefonsalg for de ringer litt for ofte.
Og at symaskinen min snart syv måneder etter at jeg reklamerte på den kanskje snart kunne vært ferdig reparert.

Den årlige årskavalkaden!

Det var noe med at denne burde komme enten i desember eller januar, men nå er det også et år siden sist vi var på samme sted i kalenderen, så jeg tar det nå, 

September 2020-september 2021:

September:
Det var en ganske innholdsrik måned. Jeg fikk plaketten til pappas gravstein.  
Og vi malte huset. Plank for plank, liggende på bakken, som snekkeren senere skulle sette opp på huset, MYE senere viste det seg, for han var skikkelig god til å bli et halvt års tid forsinket.
Fruen fra havet ble begravet. Og jeg måtte sprengjobbe for å levere kunstverk til en utstilling for å fylle opp der noen andre leverte under pari. Og så var jeg forkjølet. Og så fikk vi endelig medhold fra finansklagenemda, ja, vi VAR blitt lurt på huskjøpet og det måtte det bare bli en slutt på og her er penger fra motparten, motparten er teit, vi er helt enige.

Oktober
Jeg selger en hagle og knekker brillene og småfuglene begynner å dra all isolasjonen ut av huset, siden vi hadde blåseisolert i tide til da snekkeren skulle komme, men ikke til da han faktisk kom.
Jeg slipper bomben om at jeg skal stille ut på Nasjonalmuseet, som strengt tatt ikke var en bombe mer, mer som en bobleplastplopp.

November
Åh. Jeg strater bloggprosjektet Klærne ut av skapet! der jeg hver dag har på meg klær jeg aldri bruker og tar bilder og legger ut. Det var sinnsykt utfor komfortsonen, det.
Jeg er syk igjen og går i nok en begravelse. Pappaen til the Stig denne gangen.

Desember
Jeg er syk enda en gang og hører på familien og går til legen fordi det er fjortende gang det året og legen synes jeg er skikkelig teit, men jeg blir sendt til ørenesehalsOG HODE og er ikke så teit likevel, det blir bedre, og jeg og Jendor perler julepynt til den store sølvmedalje, og jeg og the Stig får opp kjøkkenvifta som ramla ned i hva var det, mai? Jendor sover på et tidspunkt til ti over ni. Det ble med den ene gangen da.

Januar
Jeg driver visst fortsatt og selger en hagle så det at det ble gjort i oktober var løgn.
jeg begynner å jobbe på Malmklang og det er en sinnsykt produktiv periode. Og så gjør jeg ferdig et koftebelte og det var egentlig en milepæl for fii faaan det hadde jeg vevd på lenge.
Snekkeren dukker endelig opp og det viser seg at det ikke er så rart at vi har en innetemperatur på tretten grader for noen har sett en annen vei og nyst fjorten ganger og vært veldig tissatrengt og ikke funnet brillene sine da vinduene ble satt inn på nittitallet.
 
Februar
Jeg får et veldig artig stipend og i forbindelse med det får jeg sjokolade og kaffe og kort i posten av de som delte utstipendet og det var en sann fryd. 
The Twig og jeg går på en kunstutstilling i Lokstallen og han vil se den tre ganger i løpet av to dager så det gjør vi.
Jeg selger en helvettes masse kunstverk. Ja det gjør jeg.

Mars
Jeg begynner å sy, sånn VANLIGE ikkesamiske ting, og til min overraskelse er overdel lettere enn folkedrakt. Det var en glede. Og så leverer jeg symaskinen inn på reparasjon og der er den enda faktisk.
Og så begynner jeg å få skikkelig nok av korona.

April
Bursdagsfestivalmåneden! Vi hadde bursdag alle sammen, som vanlig. Eller én mindre siden han døde da så det er litt rart.
Men vi andre tok en til. I år sammenfalt det delvis med en vannlekkasje på kjøkkenet, det var ikke bare morsomt. Men vi fikk gitt vekk alle vinduene etter renoveringen av huset, det var helt supert.

Mai
Jeg brukte store deler av denne måneden på å få tak i en lasso som fauk rundt hos Postnord og ble borte og dukket opp. Og så prøver jeg å få avgårde en forsendelse med NorLines som prøver å slå opp med meg.

Juni
Jeg åpner en utstilling der på Malmklang, og så setter jeg opp et drivhus og så blir jeg syk.

Juli
Og så er jeg syk deler av juli mens peonen min blomstrer og det synes jeg er ufint av den. Vi bygger trehytte. Og ligger litt i hengekøye
 
August
Ja, det va vel nesten i går, det burde jeg egentlig huske uten å slå opp, var vi ikke muligens på ferie i Oslo og gikk på museer og reptilparker? Jeg driver og pakker meg ned av Malmklang, det viser seg å være unødvendig. Og jeg blir fullvaksinert.
Jendor begynner på skolen.

September
Det ER nå. 
Jeg venter fortsatt på den der symaskinen. Og på at snekkeren skal gjøre seg helt ferdig.
Jeg rakk ikke det jeg skulle få gjort i løpet av sommeren, hvorfor er det aldri sånn at man ikke rekker det man skal gjøre i løpet av vinteren? Det er alltid sommeren det blir styr med.
Vi fisker iallefall ganske mye sei og jeg har nok å gjøre. Og snart er det oktober. Igjen.

Ravgalt inntil kunst

Jendor har en kompis som heter Andor. De er sammen nesten hver dag. Når Jendor leker alene slår han over til engelsk som lekespråk, men ettersom Andor ikke snakker engelsk snakker de en slags søring eller østlending til hverandre når de leker. Det gjorde vi også da vi var små. Jeg hadde en venninne som het Karete som ikke slo over, det var enormt forvirrende, for det var vanskelig å skjønne når hun var i leken og når hun ga beskjeder som gjald leken og dessuten var det brudd på all kotyme.
Jendor og Andor snakker ikke enormt bra østlending, men de har liksom skjønt noen grunntrekk. Hoppende tonefall, og at man ikke kan si "kom vi fær!" for det er dialekt, så da heter det "kom vi férer". Det heter ikke Kordan, det har de skjønt, så de sier Hvorsjen. Hvorsjen bil vil du ha? Stort sett beholder de nordnorsk ordstilling som betyr at de sier Hvem du er lammi? istedetfor Kem du e ilammi? men ikke helt Hvem er du sammen med?.
Og når de skal proklamere noe, noe som liksom ikke glir inn i dialogen men som er i leken, sier de "eg". Det er litt morsomt, for vi sa "jæj", alltid. Var vi mindre eksopnert for nynorsk?
Jeg vil si at Jendor er hakket bedre på engelsk enn søring men det er lettere å få det rett når man slår over til et språk som er helt fremmed enn når man bytter til noe som ligner. Bare spør meg som har bodd mange år i Sverige.

Overskriften kommer fra Hamsun. Fritt etter hukommelsen, så det kan ha skjedd noen forskyvninger. Han sa om nordlendinger at deres språk var ravgalt inntil kunst, men det uttrykker så fullkomment rett hva de mener. Jeg var veldig fascinert av det sitatet lenge, ettersom det å oppfatte et språk som "galt" har ganske sterk tidsmessig koloritt, både når det gjelder språk og folk. Samtidig er det noe ganske interessant med alt som er galt og likevel følger et mønster, det sier jo noe om utgangspunktet man viker fra, det også.

Knør seg fremover

Ååååååeh. Jo men jeg jobber jo med den der takstrukturen som det skal henge et ganske enormt kunstverk i, den der strukturen jeg innså umulig kunne være mitt ansvar å regne ut ettersom jeg ikke er sikkerhetsansvarlig. Det var ikke mitt ansvar. Men den som har det som ansvar skjønner ikke hva jeg vil, forsøker å finne en så lettvint måte å løse det på at det ikke akkurat ligner på min tegning, og har ikke tid å svare på mail. Så da har jeg satt meg ned og tegnet en teknisk tegning i 1:100, på et oppheng der jeg ikke vet hvor mye de tverrgående bjelkene tåler, ikke vet hvor mye de langsgående bjelkene veier, ikke vet hvor stort spennet kan være pr kg og ikke vet hvor lange de tverrgående bjelkene er. Det er jo helt strålende å bestemme seg for å bruke tid på det. Så det gjorde jeg.

Og så fikk jeg reisebudsjettet mitt for to turer til Oslo. Og det var på tusen kroner. Hallo, jeg bor i Gokk, sa jeg, det pleier å ligger på mellom 3500 og 6000 til Oslo. For en tusenlapp kommer jeg meg til Vadsø. Men joda, de hadde faktisk funnet en flybillett til tusen kroner. Direktefly. Det har jeg aldri sett før. Jeg vet ikke om det stemmer med datoene for de så jeg ikke på skjermdumpen, men det er ikke sånn at jeg av prinsipp helst vil betale mye for flyturen. Jeg hadde bare aldri vært borti en sånn pris før. Og da tenker jeg at det kanskje er best om de bestiller, siden de åpenbart vet noe jeg ikke vet. Kansje de rett og slett skal bestille alle billetter i all fremtid for meg. 



Tilbake til tegnebordet. Det er sånn en fest å jobbe med kalkepapir og reduksjonslinjal og 1:100 igjen. Juhu.
(Men tror det blir bra resultat)

Litt temperatur

Vi skal ha anleggsfest på fredag. Da spiser vi kake iført 2xhjelm og 1xsveisemakse (for vi har bare to hjelmer) og skrur på anlegget for vinteren. Vi burde som vanlig gjort det for lengst, samtididig så klarer vi oss jo, så da går vi rundt i to ullgensere og ullongs og ligger under tepper på sofaen. Bortsett fra Jendor, han går med én sokk og har bretta opp jumperen foran så magen er bar. Veldig varm unge. Har brukt longs kanskje to ganger i sitt liv. Han bor i Finnmark. Og har brukt longs kanskje to ganger i sitt liv. Sier jeg bare.
Jeg skjønner faktisk ikke helt det med innetemperaturen. For ifølge to forskjellige gradestokker har vi 21 grader hjemme og det er da varmere enn dobbel ullgenser og pledd? 21 grader er da normal innetemperatur? HVOR er de 21 gradene? Er de alle samlet akkurat rundt termometeret? Hvorfor går vi rundt og fryser? Bortsett fra når vi er hos andre, herrejemini altså, når man kommer hjem til andre iført ullongs og doble ullgensere. Det er faktisk sånn at man må tenke seg nøye om og skifte før man går på besøk. Og det er faktisk ikke så lett, for når man fryser hjemme er det lett å tenke, æh, jeg tar vel på ullbukse under her? Nei, det blir feil. Men si det til gåsehuden.
Da jeg gikk på kunsthøyskolen i Bergen, på den gamle skolen, var det noe feil med varmesystemet sånn at hvis vi skulle ha normal innetemperatur hos oss, ble de kokt på biblioteket, så da ble varmen skrudd ned hos oss til vi satt og tegnet planløsninger iført alle ytterklær og lue og vott på den ene hånden som styrte reduksjonslinjalen. (nei jeg gikk ikke på skole på 50-tallet, men det hadde lærerne gjort, og de syntes det var veldig viktig at man tegnet for HÅND, for å virkelig forstå faget. Sukk) Og da klaget vi jo, for ærlig talt, og da husker jeg at vaktmesteren kom inn med en sånn lasertemperaturmåler og sikta på bortveggen og trykka av og sa "Over 21 grader! Det er innafor i massevis!" og så gikk han. 
Jeg tror ikke egentlig at innetemperaturen er innafor når alle studentene sitter i ytterklær og skjelver. Jeg tror ikke egentlig målemetoden holdt mål. Jeg lurer på om målemetoden i huset mitt heller ikke holder mål. Eller oppleves virkelig forskjellem mellom 21 og 22 grader så voldsomt?

Jeg har jo jobba i skuterdress der på Malmklang. Der er det ikke akkurat varmt. Og her i katakomben har det også vært kaldt, men ettersom vi har det så kaldt hjemme har det passa ganske fint, da er jeg veltemperert i alle situasjoner, på den måten at en påkledning passer overalt -såfremt jeg ikke går på besøk til andre da.

Men til helga skal vi altså ha anleggsfest. Og nå har vi jo etterisolert og bytta vinduer. Så jeg har kanskje et varmt (21 grader!) hjem nå, om jeg bare skrur på varmen? Det kan jo bli litt spennende. 


Hus før vindusbytte og etterisolering. Viste seg å være veldig mye rom for forbedring.

Ganske fin onsdag

Onsdager er sånne bra dager. Da går the Stig med the Twig til skolen, og så fikser jeg greier som skal fikses før jeg går på jobb. Og da har jeg så god tid. Til frokost som kan bestå av opptil flere deler og til å pakke min egen sekk mens jeg tenker på hva som faktisk skal være i sekken og til finne ut hva jeg skal ha på meg den dagen, ikke bare ta på det jeg tok av dagen før. 
Når det ikke er onsdag er det istedet veldig mye mas og lirking og folk som ikke kan gå fordi de har fått stein i skoen og som man allerede er sure på fordi de ikke ville pusse tennene da man sa det og som man dessuten må mase på sånn at de går og ikke prater med brenneslene så man ikke kommer for seint til skolen som ringer inn på forskjellig tidspunkt hver dag. 
 
Onsdager: noe helt annet.

I dag gikk jeg innom mamma for hun hadde fått nytt kjøkken. Så satt jeg der litt. Og så på det. Og fant pinner i garasjen hennes da jeg gikk, to veldig fine. Og så traff jeg på en kompis med barnevogn og beibien var akkurat våkna og man burde begynne hver arbeidsdag med en smilende baby som tygger på vottene sine.
Og da var det jo ikke så lenge til lunsj. 
Og så må man få kaffe.
Og så har jeg tegnet litt på et oppheng i taket til et sted jeg skal stille ut, og det kan da i sluttenden umulig være mitt ansvar at det blir sikkert og stabilt, så jeg mer skisser at slags forslag. TROR jeg. Dette må jeg forsikre meg om kjente jeg nå. Men det kan enten bli 33 bjelker på tvers av taket, som er et overlystak, eller så kan man jobbe mer i rutemønster og da blir det 11 bjelker på tvers og noen på langs og det føles som et bedre forslag egentlig. Overlystaksmessig.

Og så tror jeg at jeg har fått meg nytt atelier! Tror på den måten at vi har en avtale men usikkerhetsmomentene er så mange at jeg ikke kommer til å si opp det jeg har.
Usikkerhetsmoment 1) det er i en brannruin. 
Usikkerhetsmoment 2) Dem jeg låner det av er ikke de som eier det
Usikkerhetsmoment 3-28) Kombinasjonen av de jeg låner av og de som eier bygget. 
Det er altså på Malmklang, i de gamle kontorene. Nå skal jeg i første omgang være der ut neste år, og så ser de som låner bygget for seg at de skal låne det mer, men det er ikke sikkert at de som eier bygget ser for seg det samme. Jeg kan skrive mer om det en annen gang. Jeg kommer SIKKERT til å skrive mer om det en annen gang. 
Men jeg skal male hvitt og sette inn et lite fotostudio og sette inn varmeovner og potteplanter, for det må man ha, og til min overraskelse oppdaget jeg i går at det var strøm der inne. Ellers er det jo bare skjøteledninger overalt. Men der er det taklys og strøm i to av kontaktene. Jøss. 
Og så beholder jeg denne kjelleren for avtalen har såpass kort horisont og her er det varmere og internett og et ganske bra oppsatt tegnestudio. Såh.

Jeg ble ganske glad for det der, altså. For når jeg har atelier i andreetasjen kan jeg bruke salen når den er ledig, så lett som en fjert.
Nå skal jeg kjøpe hvitmaling og tenke litt logistikk for jeg har et oppdrag som krever ca 1000 pinner og jeg har 350 og de er tildels på Malmklang i det nyet atelieret, til dels på Malmklang i salen, tildels her på atelieret og tildels hjemme. Ja og så to i garasjen til mamma.  Jeg må kanskje tenke på en slags samlokalisering før jeg bestiller frakt og sender dem til Oslo med båt.

Hytte. OG.

Jeg har jo ei hytte. Jeg må skrive litt om den. Den holder meg våken om natten.

Jeg er veldig heldig og priviligert som har hytte. Så er det notert. 
Det som holder meg våken om natten, netterne, er at jeg aldri er der og grunnen til at jeg aldri er der er a) det er ikke så lett å komme seg dit og b) den er ikke helt ferdig. 
For å komme seg dit må man ha båt og det har jeg forsåvidt men man må også ha motor og det har jeg ikke men det kan jeg såklart skaffe. Med en viss egeninnsats, mer enn jeg egentlig besitter, for, kort eller lang stamme, en eller to hestekrefter, sukk, hvordan skal jeg finne ut av det. Så, når jeg har båt og motor må jeg kjøre på Pasvikelva, til hytta, og den ligger der elva er smalest og strømmen sterkest og det som er med Pasvikelva, for den som ikke er spesielt bevandret i nordnorsk geografi, er at den er jo ei grenseelv så halve elva er russisk og der er det ikke lov å kjøre. Og grensa går ikke på midten men der elva er dypest og det endrer seg litt fra år til år og jeg vil ta familien med på en hyggelig hyttetur og ikke en tur der man blir arrestert av russiske grensevakter og ender som en ny FrodeBerg-sak.
Og det burde jo vært mulig for familien har jo ferdest på denne elva i generasjoner, både mens andre siden var russisk og når den var finsk og når den var russisk igjen og den gangen da det ikke var så nøye, så jeg burde jo klare det, men jeg blir faktisk bare stressa. 
Jeg må slutte å bli stressa. Men jeg blir bare stressa.

Man kan såklart gå dit. Det tar to timer så det kanskje blir uten Jendor sånn i første omgang. Det går. Det å ha gikt i knærne kompliserer det litt men det gjør det ikke umulig. Jeg har aldri prøvd så jeg vet ikke helt veien. Men den ligger ved elva så følger man elva bør man jo komme fram.

Og så er den ikke helt ferdig, men man kan fint bo der. Men prøv å ikke bli stressa av alle materialhaugene som ligger under presenning og som jeg ikke aner tilstanden til og som jeg ikke aner hva skal bli og alt verktøyet somstår der og hjørnebordene som mangler og rommet som ikke er verken badstu eller soverom og gulvene uten panel og. OG. 

Og.
 
Og hvis du går, får du ikke med deg noe av det der tilbake. Det der som kanskje ikke burde vinterlagres på ei hytte. 

Selg den, hører jeg dere hviske men det går jo ikke, det var jo pappas paradis, den første hytta på plassen ble bygget av transportkasser i 1932, jeg har alltid elsket den hytta, jeg hadde bare ikke tenkt at pappa skulle dø og den skulle bli min. 
Pappa gjør også hytta vanskelig. 
Jeg kom på et tidspunkt dit i sorgen at jeg kunne komme på at pappa var død og så etterpå kunne jeg tenke på noe annet enn at pappa var død. Det har tatt lang tid. Altså, det er fortsatt helt sinnsykt at han er død, men det går an at han er det. Og jeg har blitt et litt mer normalt menneske igjen. 
Og på hytta er han så tilstede, han var den siste som var der og alt det der med verktøy og materialhauger, det står jo der og venter på ham, men nå er det jeg som kommer. Og det føles ikke så bra. Jeg har ikke ryddet ham ut. Jeg har ikke så lyst å gjøre det. Men det må jeg jo. Hvis jeg skal inn. 

Dette bildet tok jeg i 2008. Jeg og pappa pleide å dra på fisketur om natta for jeg hadde jo sommerjobb og jobbet om dagen. Det er rett ved hytta, men en vanskelig vei å finne. Jeg vet ikke om jeg finner veien uten pappa og jeg vet ikke om jeg skal prøve. Det blir vel ikke det første jeg gjør, i alle fall.


Underskjønne Søvavanger

Vi har en sånn tur vi liker å gå. Familien, mener jeg. Og det er over jernbanelinja (nedlagt, ingen fare) og over mot Slambanken og så hjem over søppelfyllingene til AS Sydvaranger. Det høres kanskje ikke enormt idyllisk ut, men akkurat når man sitter og ser utover måsen som ligger nede på fjorden innover mot Beddarigrunna og hyttene på Andre Sia, er det ganske fint. Om man ikke snur noe særlig på hodet. Uansett så hadde det vel ikke valgt akkurat den turen om vi hadde vært ute etter det naturskjønne. Høyspentmaster og industri, det er det vi får. Og sinnsykt mye bra søppel! De to eldste plukker interessante ting til bruk i yrkeslivet, den yngste plukker interessant kulelager og jernpinner og andre ting han legger fra seg straks han får øye på noe mer spennende. Det er ikke en sånn tur der vi plukker søppel i naturen og legger inn pedagogiske stint om naturvern, for så å levere på ØFAS mens lokalavisa tar bilder. Vi plukker til eget bruk og fyllingene til as Selskapet er for enorme og for fulle av gammel drit. Gammel, foruresende drit, gummi, jern, gamle datamaskindeler, møllekuler, pellets, plast, arbeidshansker, knivslirer, middagsservice... det blir liggende, det der. Vi tar det vi vil ha og bærer det hjem og skyller det under hageslangen. 
 
Pellets. Enorme mengder, hauger på hauger.

Beddarigrunnen. Litt idyllisk. Både SAS og Norwegian tok av mens vi satt der

SLAMBANKEN! Hadde jo vært verdens beste bandnavn, synd jeg ikke spiller i band lengre.

Det?

Dagens utbytte. Pluss litt til. Pluss noe jeg ikke fikk med og må ta en annen gang. Godt fornøyd. Dette ble spylt av Jendor og ligger nå til tørk.
 

Da vi kom hjem lå det en mail i innboksen om at det skal være turdag på skolen i morgen, ungene må ha med a), b) og c). Jeg er egentlig for at både tur og at skolen kan improvisere om været plutselig er bra men om Jendor skal ha med a), b) og c) må jeg faktisk få vite det i butikkenes åpningstid for jeg kan ikke trylle, nei det kan jeg ei.
Men jeg kan bære ganske tunge lass med jernskrot ned fra Toppenfjellet. Dét kan jeg.


Konstitusjonell kulturnatt

Det skal være sånn kulturnatt her i Kirkenes og ettersom hele greia var min idé så må jeg nesten delta. Så nå skal jeg stå og blomstre i min egen utstilling langt til over leggetid. Og det er det verste jeg vet. Både å gå over leggetid og å være tilstede i mine egne utstillinger. Jeg foretrekker at det ikke kommer noen mens jeg ikke er der. Eller, det må gjerne komme noen mens jeg ikke er der, jeg synes nesten det verste er å stå og blomstre i min egen utstiling mens det kommer masse folk. Og så er jeg ikkd helt vant heller, jeg stiller jo aldri ut i Kirkenes og jeg har aldri ansvaret for mine egne utstillinger heller, nå må jeg huske håndsprit og at folk skriver seg ned og og sku lyset både av og på og være der i tre timer. 
Kanskje ikke helt uoverkommelig. Men ikke superkomfortabelt heller. Så ikkesuperkomfortabelt at jeg ikke har opprettet noe fb-arrangement på det. Så får jeg bare stå der alene i mørtna da. Jeg tar med veven, så får jeg gjort noe vettugt. Det teiteste er egentlig at jeg ikke får med meg noe annet fra kulturnatta. Bare min egen kunst og den ser jeg da nok av.

I går var jeg veldig vettug og gikk ned til byen og forhåndsstemte. For plutselig ligger hele familien nede med spysjuka og ingen får stemt og heisan hoppsan der vinner Demokratene stortingsvalget. Det vil man jo ikke. Så etter å ha avsluttet gårsdagen spyfrie zoom-møte, heiv jeg må meg skoene (og longs og regnjakke og lue og votter)  og så sprang jeg ned på biblioteket og utenfor møtte jeg tante som skulle stemme, og inne satt onkel og ventet på tur, og oppe i salen var søskenbarnet mitt og lånte en bok og mannen hennes var valgfunksjonær. Det var som om Figenschou var den eneste familien i Kirkenes. Litt som et program på barne-tv.
Nå har jeg gjort mitt for solidaritet og endring, litt mindre endring på sametingssiden, der teller jo min stemme mer men jeg føler kanskje mer det er litt hipp som happ som styrer der, så lenge det ikke er FrP, skjønt jeg kan ikke nok om det konstitusjonelle til å vite om det styrende partiet faktisk KAN legge ned tinget, det tror jeg vel egentlig ikke. 
Jendor er veldig opptatt av det der med å stemme, han er helt over seg over at alle som er gammel nok får bestemme ("han PAPPA også?) så jeg har forklart konstitusjonelt demokrati i så enkle ordelag at det passer en seksåring og også innsett at jeg kan nok ikke mer om dette enn akkurat så det passer en seksåring. Men nå går jo han på skolen så da får vel han lære meg noe, etterhvert. 



Hjemmeværende

I dag var Jenor veldig snar med å si at han var fryktelig syk i dag og, etter at han hadde sunget hamsterdansen i det ringeklokka ringte, og sant og si så virket han kanskje ikke fryktelig slapp, men han spydde i går (IKKE i do, for det var "skummelt, dørstokken passa bedre, heldigvis var jeg på foreldremøte da) så vi lot han være hjemme idag og, og har tatt en halv dag hver. 
Nå er jeg på kontoret, det vil si syrommet, som det siste halve året har vær bare rom uten sy ettersom symaskinen min har vært til reparasjon i tidsrommet. Jedorias så lang tid det har tatt altså. Det er litt vanskelig for jeg er personlig fan av symaskinreperatøren og tiltaket Bli Symaskinreparatør i Gokk, men et halvt år, det begynner å bli på grensen til at jeg må reagere. Hadde det vært Elkjøp hadde jeg jo vært i harnisk.

Om kun få strakser skal jeg ha et skjermmøte og vise fram syrommets alle herligheter (rotet vi ikke gidder å finne en egen plass til) til sjefen på et visningssted, og jeg har heller ikke med meg notater eller modellen av installasjonen jeg har tenkt å bygge til dem, 
på den lyse side virker det enn så lenge som jeg har berget meg unna spysjuka Jendor hadde med, så jeg kommer nok ikke til å spy til dem heller, og så langt er det kanskje jeg klarer å strekke meg i dag.

-> blomsterkasse


Ja! Så det som skjedde i går var at jeg gikk på jobb og så gikk strømmen! I hele sentrum og den hadde ikke tenkt å komme tilbake så da gikk jeg hjem. Som jo var det jeg hadde ønsket meg av den dagen. Og så skulle jeg jo fikse litt greier men jeg hadde ikke noe kappsag for jeg pleier å bruke mamma sin og den pleier å stå hos onkel og han skulle ut og fiske og glemte å sette fram kappsaga før han dro. Trodde jeg. Men så dukket han opp her på trappa med kappsaga i morrest og hadde ikke kommet seg på fiske enda og da var det helt soleklart hvem som skulle unne seg en fridag med blomsterkassebygging, og det var meg. 

Og så vet vi jo alle hva som skjer når jeg tar meg en fridag, og det er enten a) barnet blir syk eller b)jeg blir syk, og denne gangen var det a) barnet. Og før noen tenker For en luring, så vet jo ikke Jendor når jeg har tenkt å ta fri. Det er bare tilfeldighetene. Eller, en opphopning av tilfeldigheter.
Men denne gangen tok the Stig seg av det hele, så de var inne og gjorde syketing, og jeg var ute og bygede blomsterkasse. 
Jeg har jo aldri noe plan eller tegning. Jeg tar det litt steg for steg og improviserer meg i mål, jeg vet ikke helt hvorfor det alltid blir sånn, men jeg liker å tenke på den måten. Denne gangen var det to vinduer som skulle passe som lokk og så ble den så lang som de lengste plankene mine. Den er laget av plank fra den gamle verandaen. Jeg synes det er så enormt tilfredsstillende og slippe å kaste ting. Trekke ut skruer og lagre under presenning. Og så er det enda bedre å faktisk få bruke plankene, se plankebunken minke, kvitte seg med alt det oppsamlede.

Jeg vil vel ikke påstå at det ble en helt fantastisk blomsterkasse. Den ble vanlig. Ganske stor. Det var vinduene som bestemte det. Men til våren skal jeg male den. Da blir den bedre. 
Og jeg har fått vært ute en hel dag i byggemodus. 

Yr i luften

Til slutt ble det så åpenbart at de der datoene ikke lot seg stirre i senk at jeg sa fra meg en jobb. Som scenograf på en av institusjonsteatrene i Oslo, den best betalte jobben jeg noengang har blitt tilbudt. Men hadde jeg jobbet for å tjene mest mulig penger hadde jeg aldri blitt kunstner så det veide ikke så tungt. Det veide tyngre at det var folk jeg hadde lyst å jobbe med men tyngst veide det at jeg ikke er særlig fleksibel på datoer så oppmøte med kort frist lar seg ikke gjøre for meg og da gikk det bare ut, selv om det har vært inne ganske lenge. 
Nå tenker jeg rett og slett ikke mer på den saken. 
 
I dag hadde jeg bare lyst å bli hjemme, det har jeg jo lovet meg selv i lengre tid, men det er jo for å fikse ting rundt huset og i dag regner det så det hadde uansett ikke gått, men, det dukket opp to fyrer på verandadøra, god morgen, de skulle ta noen trær som gikk i kraftledningene og jeg hadde bare lyst å stå i soveromsvinduet med en kopp kaffe og se på dem med de artige små motorsagene sine på lange pinner, og det regnet ikke lengre, det var yr i luften, og yr i luften og dis over landet er mitt favorittvær over alle favorittvær, men man må jo få barnet på skolen og da må man jo ut av huset og da kan man jo like gjerne gå på jobb. 
Så jeg har vært en tur på Malmklang og gjort ferdig en liten utstilling som skal stå der på Kulturnatten, og jeg vet jeg har proklamert i det vide og brede at nå rydder jeg meg ut, ja nå er jeg på vei ut, jeg rydder meg ut av Malmklang, farvel fine Malmklang, men det hele viser seg å være uforutsigbart, akkurat hvor uforutsigbart det er vites ei, det ligger i sakens natur, men nå har jeg også litt andre greier å ta tak i, hvordan transportere ca 1000 pinner til Oslo for eksempel. Det eneste som brenner her er vel at det er KulturNATT, og det har ikke helt slått meg før, men Malmklang er jo en brannruin så selv om det er koblet inn strøm igjen er det ikke bare å slå på lyset, og ettersom jeg jobber ved store vinduer har det ikke vært noe problem, men NATT, jeg tok den tilslutt, så jeg må få inn noen lys. 

Til alle dere som er skikkelig stressa over den der tegningen jeg hele tiden sier jeg skal tegne men aldri kommer igang med; den er ferdigtegnet, takk for bekymringen. 
Nå skal jeg ringe onkel Kafrek og høre om jeg kan låne mammas kappsag som han har i sin garasje, så blir det lettere å lage de der blomsterkassene når bare værmeldingen lover litt mindre regn.

Kan man kalle det jobbing når man sitter og ser på datoer?

Det er vel egentlig fint at det er høst og jeg sitter her med logistikken. En slags planlegging for året. Hu hei, nu kör vi.
Bare at i praksis kommer jeg til å sitte her hundre ganger i løpet av året og legge planer på nytt.
I går kom verkene fra Stockholm, FØR fire så jeg fikk site hos naboen og spise pizza med blåbær og bringebær og honning og drikke rødvin helt til barnet kom hjem, det var en glede, men himmel og hav så dårlig pakket det var, og det samme sa Nordnorsk kunstmuseum om det verket som endte hos dem, så de hadde nok trengt en video da, det var jo faktisk det de sa. Jeg hadde bare trodd de skulle klare å løse det litt bedre. Når jeg sier, slå det inn i bobleplast! så tror jeg de skjønner av seg selv at de også må ha tape rundt bobleplasten så den ikke ramler av i transport men det hadde de ikke helt skjønt. 
Og så kom MTAB med verkene og stockholmsdialekten sin og skjønte absolutt ingenting av det jeg sa, og jeg kjente at åååååh jeg vil tilbake til landet med de blanke blikk, det der tomt smilende blikket de gir deg når de ikke skjønner hva du sier, jeg har nesten savnet det og FADER som jeg savner Sverige, men så fikk jeg dra til naboene mine og sitte i vinterhagen og se på høsten og så ble det bra.

I dag fikk jeg noen datoer på et prosjekt som kræsjer med et annet prosjekt, og så måtte jeg finne datoer fra et tredje prosjekt, og jeg vet at jeg har fått det på mail men uansett hvor mye og hvor lurt jeg søker i innboksen så finner jeg det ikke, hvor blir ting av? og det er en så enorm institusjon dette, så hver gang jeg mailer har noen sluttet og noen andre tatt over jobben (egentlig rødt flagg som popper opp der altså) så nå sendte jeg en forsepørsel til min siste kontaktperson og fikk auto reply fra en person jeg aldri har hatt å gjøre med, og jeg får se om jeg får et svar av noen da, men det kan virke som om prosjekt en og tre kræsjer og det ene er i Kanada på enorm institusjon og den tredje er i Oslo på institusjonsteater, samtidig, og det kan bli vanskelig å kombinere. 
Det er fint å ha mye å gjøre. Men da er man avhengig av at folk kommer tidlig med datoene sine. 

Nå skal jeg tegne en tegning. Det er en annen kunstner som skal ha den og så skal han viske den ut, så jeg er litt usikker på hvor dyrt papir jeg gidder å bruke. På den ene siden skal den ødelegges og på den andre siden blir det jo bare papiret igjen på en måte såh...

Høsten og påtvungen logistikk (urelatert, forsåvidt.)

Heromdagen tenkte jeg at høsten kanskje var sen, eller kanskje var det ikke så sent på året som jeg trodde, i dag ligger det gule blader overalt og det er 6 grader og jeg har på votter.
I kveld skal vi til naboen og sitte i vintehagen deres og spise pizza og drikke rødvin og de er de hyggeligste menneskene i kommunen, jeg ble så glad da de kom og bare torsdag! pizza halv fem! og i går ettermiddag ringte MTAB og bare hallå der! vi er i stockholm nå men Karasjok i morgen tidlig og Indre Billefjord etter det og hos deg med kunsten din halv fem-fem, kanskje seks. 
Altså den ENE dagen jeg har gått og gledet meg til etter halvannet år uten folk å glede seg til, da kommer de. Jeg bare Jeg har en avtale da, og de bare Men skal vi stå og vente i Kirkenes hele natta da før vi kan dra tilbake til Stockholm, og JA TENK men det sa jeg jo ikke jeg sa jo åkei da teitinger. Bare at jeg ikke sa teitinger for de er så sykt hyggelige og jeg har jo deala med dem før. Sukk. 
Hva om jeg hadde vært på fjellet? I Oslo? Hva er greia med én dags varsel?
De skulle ringe en time før Kirkenes. Jeg får legge fra meg pizzaen og dra ned på atelieret og bære kunst og dra tilbake til pizzaen. Det løser seg. Men gnrgh altså.
 
Jeg har ikke egentlig noe imot høsten. Jeg liker høsten. Men jeg er aldri ferdig med sommeren når den kommer. Sommeren, for en snik. Lover og lover, holder ingenting. Lover lange mange dager med ferie og prosjekter og turer, men der ligger første feilen, den later som om den varer månedsvis. Det gjør den ikke, den kommer i juli og er ferdig i august, og hvordan skal man rekke alt man hadde tenkt på seks uker når man i tillegg på jobbe?
Den er så ubarmhjertig kort og later som den varer evig. 
Og allerede når blåbæra blomstrer aner jeg at høsten er på vei. 
Eller, ikke høsten kanskje, den er fin, men høst betyr vinter. Vår betyr forsåvidt også vinter, det går jo rundt det der, som sommer også betyr vårvinter. Rart at juletrelys ikke varsler barflekker på fjellet og fjæraplyttens små skrik.
Jeg var ikke så pysete på vinteren før. Nå er et halvt år i mørtna nesten helt skremmende. Jeg prøver å minne meg på at noe av det kommer av at alt ble helt forferdelig da vi flytta hjem til mørketida, tre mørketider, tre forferdelige år, det fjerde var sannelig ikke helt topp det heller, og at det der nok henger sammen, en dag løsner det og jeg innser at man ikke må ha det forferdelig i mørketia medmindre det skjer forferdelige ting og det trenger det faktisk ikke gjøre. Det vil si, hodet forstår det, men ikke kroppen. Den får angstreaksjoner av blåbærblomster.
Den må slutte med det. Men den vet ikke helt hvordan. 

Her ante det meg at noe var i emning. Jeg hadde ant det lenge.



10/10

Akkurat nå er det veldig bra. Jeg skal ingensteder med fly i dag, jeg jobber på et sted jeg har jobbet før og alle er veldig trivelig samtid...