åkei, hadetbra!

Gnrgh.
Jeg har jo ikke hatt svensk bankkonto i syv måneder, så jeg må nøye meg med kontantkort til telefonen. Det er jeg ikke vant til, så plutselig er det tomt.
Og så er det denne jurovåjs. Som jeg ikke har bedt om, men når man har en telefonsvarer, uansett hvor lite man har ønsket seg den, så legger folk igjen beskjed. Og jeg kan jo ikke ringe den, for jeg har jo ikke penger på kortet.

Jeg fikk til slutt fyllt på kortet, (jeg valgte den vanskelige måten: betale over internett, jeSUS) og ringt denne jurovois, som har sendt meg melding om at jeg har to beskjeder på svareren.
Hei, sier jurovoisstemmen, du har to nye meldinger. Det er ikke lengre lov å ha kode noll-noll-noll-noll, (hvilket jeg ikke visste at jeg hadde) så nå må du bytte.
Jeg bytter.
Åkei, takk for ert samtal, hejdå! sier jurovåis, og legger på.
Hæ? Hva med beskjedene mine?
Jeg ringer på nytt.
Hei, sier jurovoisstemmen, du har to nye meldinger. Det er ikke lengre lov å ha kode noll-noll-noll-noll, (hvilket jeg ikke visste at jeg hadde siden jeg nettopp hadde byttet) så nå må du bytte.
Hvilket jeg gjør. Åkei, hejda! sier stemmen.
HÆ??? Er meldingen at jeg må bytte kode? Eller? Det er vel ingen beskjed! Dette er som å snakke på telefonen med søsteren min da hun var fem! Åkei, hadet!

Etter en åttoførti forsøk får jeg meldingen min om noen som vil ha sekkepipelåt på platen sin.
OG jeg har penger på kortet igjen nå, så jeg kan ringe opp. Det skal jeg nå.

Kan man legge inn personlig beskjed? Da blir det sånn:
Hei, de e ho Silje. Ta nu bare å drit i å lægg ijænn å beskjed.

Skallebåndkjøret

Ja da var jeg på skallebåndkjøret igjen.
Jeg har et kurs på skolen nå der jeg kan gjøre hva jeg vil, for å si det så enkelt at det nesten ble lit feil, så jeg vever igjen. Egentlig skal det være litt mer i prosjektet enn det, men professoren jeg har som veileder er mer som en mytisk figur enn noe annet, så jeg er litt i frifall og, ja, noe må jeg jo gjøre så jeg forsøker å få dreis på vevingen.

Først gikk jeg og snakket med en tekniker på tekstil, det var litt sånn hakle og bakle og viktig å skakle med en dukke av innslagsgarnet, da er jeg jo like langt etter som jeg ikke snakker haklebakle, men hun lot meg få kjøpe noe garn jeg kunne bruke, iallefall påbegynne denne uhyre kompliserte prosess som tok to dager å gjennomføre, men i går satte jeg igang med å rigge grindveven. Det er jo egentlig kun et lite stykke arbeid, men likevel klarte jeg å finne ut hvordan jeg ikke skulle gjøre det neste gang.
Det skriver jeg på kontoen for framgang.


Her sees ca fire cm Hverdagsmønster fra Grense Jakobselv, iflg mønsterbok.
Først ble det ca ti cm Striper, enda jeg hadde tredd akkurat sånn som mønsterboka sa, men så skjønte jeg helt av meg selv hvorfor det ble et helt annet mønster enn jeg hadde trodd, og tredde om veva og da ble det rett, hurra! Jeg hadde danset om det ikke hadde vært for at jeg jo var festet i denne innretningen.

Det ser forholdsvis ok ut på bildet, men båndet veklser mellom å være to cm bredt og fire. Jeg håper jeg får litt mer årnings på det i løpet av ikke alt for mange lengdecentimeter, for da kan jeg bruke den ok delen av båndet.

Min tremennings datter, som i min kulturbakgrunn er tjukkeste slekta, skulle ta noen bilder av noen skallebånd hun hadde arvet av min bestefars søster, og noen som bestefaren hennes hadde. Ble vi enige om på facebook i går. Hun kunne sende meg dem til låns, men da ville hun gjerne sende inn en bestilling på belte i samme slengen og da ble jeg nervøs, med mine tyve cm Hverdagsmønster fra Grense Jakobselv i varierende bredde på veven, så det blir bilde.
Hurra!

ta kontråll på kontinææænte

Til venstre (der måtte jeg tenke gitt): utstyr til norsk nettbank: trykk på knappen

Til høyre: utstyr til svensk nettbank: sett i bankkortet (ikke eurobonuskortet, men bankkortet), trykk inn koden du får oppgitt fra nettbanken etter å ha skrevet inn fødselsnummeret ditt der (det svenske), velg funksjon, trykk inn kortets pinkode, skriv inn koden du får opp i ruten i nettbanken. (dette gjentas hver gang du skal foreta deg noe i nettbanken. Det skal med at knappene på bankdåsen er ustyrt med frisk og stram springfjær og må dyttes inn RETT FORFRA med KRAFT)

Det er ingen tvil, regner jeg med, over hvilken som er sikrest.
Jeg tenker likevel i mitt aldri så stille sinn at det får da være måte på, men er man et byråkratisk land, så skal det sannelig følges opp i alle ledd, og det kan man jo beundre, teoretisk.

Kjære bloggen min

Jeg elsker i grunnen bloggen min. At den finnes mener jeg. At jeg har skrevet og skrevet siden 2005.
Og på en måte elsker jeg også at den er så stygg. Den ser ut som den gjør fordi jeg skriver i gammel template med html-redigering og hele greia, og en gang gikk jeg inn i templaten og endra alle numrene for å se hva som skjedde. Det viser seg at numrene er fargekoder.
Og så synes jeg også at det er litt sympatisk at den er så ignorert, utseendemessig, uten at jeg helt kan forklare hvorfor det skal være så sympatisk. Vel.

Men nå begynner jeg å tvile litt. Kanskje det hadde vært gøy å dezigne litt? Farger og mønstre og funksjoner og greier!
Og hvordan får jeg linkene mine til å åpne i ny side og hvordan får jeg litt mer kontroll over bildene og hvordan får jeg vekk den bug'en som gjør at når jeg markerer en tekstbit som small så blir hele resten av dokumentet small og så må jeg html-ere igjen! Hadde jeg oppgradert malen hadde det vel fiksa seg. Og farger og funksjoner og greier...! Tags! Jeg kunne samlet alle innlegg om Posten!

Men nå vet jeg foreksempel at jeg har de beste leserne. Jeg har ingen følger-knapp, så mine elleve følgere har virkelig måtte jobbe litt for å få det til. Ikke aner jeg hvordan de har klart det. Ikke får de opp bildet sitt i sånn snaisen ramme.
Og de som leser er iallefall ikke lurt hit av lekkert design, de holder ut.

Jeg og.
(kanskje)

Utlendinger, overalt

Posten. Posten altså.
Det er mange ting som er så likt, så likt i Norge og Sverige. Vi følger hverandre ad. Boksalg i alle bokhandler i disse tider. Manglende brøyting i storbyer. Kjendis som lever som langrennsstjerne. Post i butikk. Posten som et magisk og selvrefererende moment. Magisk er ikke nødvendigvis bra, for som vi alle vet eksisterer ikke magi.

I dag skulle jeg sende en konvolutt med en katalog til Norge. Bare at jeg skulle ikke sende den enda, for jeg skulle skrive noe på et kort og legge oppi, og det kortet var på skolen, men jeg gikk innom "posten" for å kjøpe frimerker til denne konvolutten med boka oppi.
Her klarte jeg å forvirre tre generasjoner kurdere med det faktum at det ikke var adresse på konvolutten.
Håpefull nordmann som har stilt prisspørsmål foran skranken. Mumlende kurdere bak.
"Men du måste ha adress!" sa han jeg hadde gitt konvolutten til.
"Ja, men æ, jag, skal altså ikke sjikka den NU! Æ, jag, vil bare veta hur mukke det kåstar*"
Kurdermumling.
"Åkej, hur mycket väger den i gram?"
"Men det vet jeg jo ikke! Det er jo derfor jeg er HER! Du har jo en vekt rett ved siden av deg! Kan du ikke legge den på den?"
Hvorpå fjerde kurder hentes inn, og forklarer meg at jeg må ha adresse på konvolutten.

Da jeg endelig kom meg ut derfra med frimerker for 48 kroner følte jeg at nå var jeg klar for neste steg med utfordringer i det svenska samhellet.



Har jeg fortalt at vi ikke driver med baksnakking i klassen vår?
Det er ikke fordi vi er voksne individer som uansett ikke driver med sånt, det er fordi asiatene våre ikke kjønner konseptet, og når fire stykker i det sosiale navet ikke driver med det, da utraderes det.
Sånn her blir det da. Martin sier ovverasket til Ploy at åja, er du eldre enn Ho Yong? Jeg synes hun ser eldst ut hehe men det må du ikke si til henne!
Hvorpå Ploy snur seg og roper dette tvers over klasserommet.
Martin rødmer forskrekket.
Eller Luna sier at Sam sier at nå har jeg sannelig nok plass der bak i klasserommet, og jeg som nordeuropeer skjønner at dette mente Sam egentlig ikke at jeg skulle få høre. Sam rødmer forskrekket. Sånne ting.
Og det er så åpenbart ikke vondt ment. Ingen intrigesentrum som slynger rundt seg med hemmeligheter, bare god gammeldags ærlighet.
Som når Shuzhen sier til meg You hair very nice! But not backside, it's so flat!

Eller som da jeg kom på skolen i dag, etter å ha vært hjemme og vært syk noen dager: Jeg møter Ploy, som spør hvor jeg har vært og som legger til
"And you look so terrible! So pale and nose SO red! Ahhhh!"
og legger til
"pooor you!" og leier meg bort til plassen min.


(*sånn snakker jeg bare til kurdere altså, blondsvensker får ærlig talt lære seg litt mer norsk)
**og skjønte alle at i den sammenhengen var det jeg som var utlendingen? Ja, det gjorde dere vel. Unnskyld.

tall

Får jeg bare lure høyt på en ting. Plutselig, på dagen, ble leserantallet mitt halvert, og nå har det holdt seg stabilt der i noen uker. Hva hendte? Fornærmet jeg mine faste lesere i Kventinget? Er jeg boikottet av en hittils ukjent fraksjon?
Og så, i dag, ble lesertallet tidoblet.
Hæ?
Bøt vaaaat??

Og så oppdaget jeg i dag at alle allergitablettene mine gikk ut i -07 og -08. Det forklarer en god del. Jeg har tenkt at ja, det er sikkert fine allergitabletter dette, man blir hverken illsint eller søvnig, men strengt tatt virker de jo ikke i noe særlig grad heller. Eller kanskje jeg har blitt immun, har jeg tenkt.
(Av en eller annen grunn har jeg fått inkamønster i pannen. Det vil jeg ikke ha. Men nå må jeg kanskje beholde det da.)

Egentlig var det noe helt annet jeg ville skrive om, men nå har jeg skrevet meg helt bort. Jaja. Det var kanskje ikke så interessant det heller. Men hvem vet.

Symaskin! Tips og råd mottas her.

I dag hørte jeg noen som snakket norsk på butikken vår. Høh! Tro hvor hun bor?
(tro om de har lagt merke til at vi har flyttet på den gamle butikken vår?)

Over til poenget: Jeg vil ha symaskin.
Men hvilken?
Ikke for dyr, og helst ikke en som må oppdateres over internett. Nærmere sveiv. Ikke sveiv heller. En som er til å stole på.
Men hvilken?

TUUUT

Dette blir ikke et innlegg om hvor spennende det var ute i verden i dag og alt vi fant på, for hvor interessant er det, men to høydepunkter, og så kort kunne dette innlegget egentlig vært:

Først var det en bil som tutet og tutet, sintetuting. På hva? På de to bilene foran som hadde stoppet for fotgjengere som gikk over fortgjengerfeltet.
Så var det en bil med dame i som som bråbremset og tutet på en mann. Som gikk over forgjengerfeltet. Han viste fingeren. Hun slengte opp bildøra og brølte.

Jeg ble faktisk litt oppløftet! Kanskje fordi disse bilene faktisk måtte stoppe, og hold på hatten, følge trafikkreglene på dette punktet.


såh. det var dagens blogginnlegg.
ferdig

Men jeg bare vårbriser så det går så bra så

I dag skulle jeg holde et litte bloggekurs for klassen min. Ikke min idé. Vi har nemlig en blogg sammens (heller ikke min idé, men jeg som har laget) som ikke alle kan bruke, så jeg skulle kurse.
Kom klokken ett, sa jeg.
Så i dag gikk jeg på skolen for ensærend å kurse, og ensalene også selvsagt. Det kom én, men hun hadde ikke tid å bli kurset akkurat da for hun holdt på med noe, så jeg måtte vente. Istedet vårbriset jeg og gikk hjem.

Jeg vårbriser endel på datalabben vår også. Folk har begynt å logge på, arbeide litt, og så gå. Ta en kaffe, arbeide litt på verkstedet, reise til Honduras, mens maskinen står på datalabben med arbeidet deres oppe. Jeg bare vårbriser og logger dem av. Jeg mener, du kommer inn på datalabben, ikke én maskin er ledig, men det er bare to stykker faktisk menneske der inne.
Om jeg er veldig snill, lagrer jeg det de har der før jeg logger dem av og logger på meg selv. Men det strider jo litt imot min natur.
Så kommer det gjerne noen to og en halv time senere, og er sur på den som tilfeldigvis sitter på den maskinen akkurat da.
Jeg bare vårbriser.

fsssjjjjj

suhk

I dag har jeg fått være på verkstedet hele dagen og vandre rundt som jeg vil og da blir det straks mer behagelig både inne i hodet og inne i kroppen.

I dag har jeg innsett at det tross alt er bedre å be nesten fremmedfolk om hjelp, enn å forsøke å holde oppe en skrutvinge med tennene, mens man lirker støtteklosser på plass.
Jaja.
Jeg har jo utsatt og utsatt å komme meg til tannlegen, det blir det ikke noe mer av nå.

Jeg blir en liten våt vanndam og renner bort

I dag har det vært presentasjonsdag.

Jeg får krupp.

Jeg kommer på skolen og vet at nå må jeg sitte helt i ro helt til klokken fem. Hjertet blir gelemasse som drypper ned i blindtarmen, jeg får mest lyst å løpe og hyle og gurgle.
Istedet skal jeg sitte i ro.
Det verste er egentlig at jeg synes presentasjonene i seg selv er interesante. I teorien. Jeg mener, det som presenteres er det mine 13 klassekamerater (og jeg) har jobbet med de siste fem ukene, det er jo i seg selv interessant. Om det hadde tatt ti minutter. Tilsammen. Og om jeg kunne holdt på med noe annet mens de powerpointet seg gjennom prossessene sine.
Om vi kunne tatt presentasjonene på verksteded og jeg fikk jobbe mens vi holdt på skulle jeg klart et par timer.

Det er altså ikke verken presentasjonene, prosjektene eller måten de blir framført på som er dårlig. Det er meg. Jeg blir dårlig.
Jeg forsøker å drodle. Jeg forsøker å la være å drodle. Jeg tegner bittesmå firkanter. Jeg teller bittesmå firkanter. Jeg skriver de tallene jeg liker på et ark (2,4,5,9,12,17) og lurer på om det er en overvekt av partall? og hvorfor jeg liker disse tallene. Jeg skriver ned de tallene jeg ikke liker (1,3,8,11,18) og lurer på om tallene vil være de samme i morgen. Jeg går på do fordi jeg har drukket fem kopper kaffe og fordi tiden ikke vil gå. Jeg skriver Æ daue på arket mitt, der æ-en består av 469 små sirkler og lurer på om om om dette er et plakatkonsept? Æ-en er ca en meter og daue ca en centimeter. Hadde jeg tenkt. Fungerer for både finnmarkinger og trøndere, tror jeg. Jeg går---ikke på do, men en tur, rett og slett, når hun som alltid snakker
l e n g e setter i gang. Taktikkeri. Det er lenge igjen av dagen. Jeg går på klasserommet og henter mer tegnepapir, jeg spisser blyanten, tar en tur innom do, og tilbake. Hun prater enda. Noen andre overtar. Jeg forsøker å følge med og jeg forsøker å stille relevante spørsmål og ikke assosiere for langt bort fra det personen snakker om.
Folk i klassen min tror jeg har vondt i ryggen, fordi jeg før eller siden bare MÅ reise meg og stå litt, og det var den enkleste og høfligste forklaringen.

Når sistemann setter i gang med sin presentasjon kommer roen. For nå vet jeg at jeg har overlevd. Nå ser jeg en ende på det, og dessuten har han med en masse bilder som han legger utover møtebordet, som man kan bla i og som er interessant og fine og ikke bare sånn moodboardelementer.
Pjuh!
I'm a survivor!

Minst mulig av dette, takk.

trafikk og blåst

Da har jeg värt på Möbelmessa. Markant mindre brekningstrang i år enn sist, har jeg begynt å like design plutselig?... Eller kanskje det hjelper å ikke oppleve design gjennom en skole som suger livslysten ut av deg. Det går oppover! Bra!
Det var ikke gjort i en fei å komme seg dit, for det er "snestorm." Denne "snestormen" gjör det litt vanskelig for meg, for det fyker egentlig bare litt og jeg har så lyst til å si det, men jeg vil jo ikke väre nordmannssamen som har enerett på naturopplevelser heller.
Men som oss i mellom. Det blåser litt. Tar litt i takene, men hadde de hatt lause söppelkasser stående rundt husene hadde disse ikke rört seg.


Togtrafikken har også litt problemer med å röre seg, og iallefall bussene, de går ikke i det hele tatt. Det som er litt forvirrende er at de gjör det likevel. Det står på SL sine sider at all busstrafikk er innstilt, så da jeg gikk til banen, sa jeg akkurat det til de stakkarne som sto i busskuret. -Det går ikke busser i dag, sa jeg, og så kom bussen.

Forhåpentligvis lander flyene også, for da dukker nok den hemmelighetsfullefotografen opp i löpet av kvelden.

Ukeplan:

1. Rope mer til folk, evt
2. Ikke rope mer til folk
3. Bygge ferdig et skap. Fint om det blir beint
4. Se opp og se ned uten problem
5. Huske at det går fint å se til høyre og venstre, ikke nødvendig å gjøre seg mer til enn nødvendig
6. Konspirere
7. Dra på møbelmessa og spy av all designen, og
8. Bli irritert over den ene eller de to bra sakerne som er der, fordi ikke jeg kom på det først, men
9. Møte hyggelig verksmester
10. ta buss og HUSKE Å GÅ AV
11. Ja, bygge skap, blir det vel

Gnrghh

Hodet mitt har låst seg. Eller posisjonen. Høyre og venstre går fint, delvis, opp og ned er voi herran loidloidloid! Det må være et kulelager som er gåent. Det er litt upraktisk når man har et mindre enn halvferdig skap liggende på en arbeidsbenk og presentasjon på mandag.
Nå kan man jo være snar i vendingen og trekke den slutningen at det er all vårbrisingen som har satt seg til å furte med verandaleppe i nakken, men det er nok heller arbeidet med nevnte skap. Det er litt uhåndterlig, men det er jo SÅ mye lettere å bøye seg selv i vinkel og holde venstre vegg oppe med hodet mens man banner på plass en tvinge som ramler i gulvet åttogførti ganger, samtidig som bakveggen holdes på plass med forbannelser og venstre albue, enn å be noen om hjelp. Helt ærlig. Mye enklere. Raskere går det og, tror jeg.

Jeg er litt i tvil om hva jeg gjør nå. Blir tynn og lekker, tror jeg! For sånn som det er nå gjør det vondt i hele nakken når jeg svelger. Ettersom jeg jo ingen viljestyrke har, er jeg verdens verste slanker, men nå får jeg det gratis.
Det rare er at når man er stiv i nakken, blir man så himla stiv i nakken. Altså, høyre og venstre går jo fint, men jeg tar meg i å snu hele kroppen sånn ca nede fra hælen når jeg skal se til siden. Og så kommer jeg på, øh, ånei, venstre-høyre er jo egentlig ikke noe problem. Men da synes jeg liksom jeg må opprettholde opplegget, når jeg første har påbegynt tømerstokkimitasjonen kan jeg jo ikke plutselig bli fleksibel som en kattunge, hva skulle folk tro!
Holder meg hjemme i dag.

Drømte i natt at jeg flyttet til Kina for å ta masteren min der, men jeg fikk ikke lån til huskjøp og måtte åpære hos en familie der fruen i huset insiterte på at jeg skulle oversette gamle julehefter til samisk for at ungene skulle lære seg det, enda jeg hadde sagt at jeg ikke snakka samisk. Foretrekker gåent kulelager.

Men mild som en vårbris

som en VÅRBRIS!
Iallefall øver jeg meg.
Jeg hadde jo lovt å stå i baren for utstillingsgruppa i går, under vernissagen.
Den skulle starte fire. Klokken fire begynte de å bære baren ut til utstillinsrommet. Ooops, ingen hadde tenkt på at når man serverer vin, må man ha glass. Og dette var ikke en fri bar, men, ooops, ingen hadde tenkt på vekslepenger og jeg bare OHMMMMMMMMMM jeg er så rolig atte. Ikke mitt problem. Ring meg når det er klart!
At jeg så ordnet både kopper og veksel er en annen, litt tilfeldig historie. Trikset er å holde seg unna situasjoner der ansvaret ikke tas og jeg MÅ ta ansvaret.

For en ukes tid siden hadde vi et avdelingsmøte. Alle klassetrinnene, alle lærerne. Det tok faenmeg fire timer, men det er et veldig bra initiativ, selv om alle ønsker fra studenter besvares med kompliserte opptegninger av ansvarskart på tavlen som ender opp med at det ikke fins penger.
Jeg er jo et veldig engsjert menneske og elsker når sånne muligheter for kommunikasjon åpnes. Kudos! til skolen for det.
Under dette møtet ble en situasjon førsteklassen hadde havnet i, tatt opp. Ordstyrer under møtet var samme person som hadde ansvaret for førsteklassene, og plutselig ble det en veldig sammenblanding av roller der den stakkars førsteklassingen som hadde tatt ordet ble totalt overkjørt av en kjeftende ordstyrer og jeg hører meg selv avbryte det hele med "Ærlig talt! Hun snakker ikke sånn til deg! La henne snakke ferdig!" (oi fanes) hvorpå ordstyrer ser rasende på meg i to sekunder før hun lar førsteklassingen stotre fram sitt argument.
Jeg må bare si at den som var mest overrasket over denne avbrytelsen var nok jeg.

Jeg tror det skjedde fordi jeg hater "diskusjoner". Jeg blir krank i kroppen av å måtte høre på debatter i TV eller radio, mannen må ta på seg øretelefoner om han vil høre programmer der noen kan komme til å snakke med sintestemmer mens de avbryter hverandre, for jeg begynner å rope til radioen. Skilsmissebarnsskade. Og det var vel det som skjedde her, at jeg....ropte til....radioen.
Jeg må bare få si at ordstyrer taklet det hele veldig bra. Hun er en ordentlig bra og engasjert lærer som jeg liker godt, og vi har ikke hatt dårlig tone et sekund hverken før eller etter.

Denne bittelille førsteklassingen kom bort i baren i går og skulle kjøpe øl. Hun fortalte tilogmed at læreren hadde bedt henne om unnskydning etterpå, som jeg jo må si jeg syntes var overmåte voksent gjort. Jeg burde kanskje her tenkt at jeg burde funnet noen å be om unnskyldning også, men selv om det der "sånn tone synes jeg ikke vi skal ha"-utbruddet ikke akkurat var planlagt, så står jeg for det, jeg må vel heller bare øve meg mer, mer, mer på vårbrisingen.
Eller gå før det koker over, men da kan det være jeg ikke får med meg så mye.

Og heller ikke særlig samarbeidsvillig

Det er møbelmesse. Ståkålm furniture fair. Sånt man driver med når man driver med møbler.
Bortesett fra at jeg ikke driver med sånt da, men skolen min gjør nå i alle tilfeller det, og i tillegg til utstilingen på messa skal det være en utstilling på skolen. Som frivillige fra min klasse har laget.
Jeg er ikke frivillig, bare så det er sagt. Jeg stiller ut et bord, men jeg har ikke vært med å lage utstillingen, til tross for at den til stor del er et sveiseprodukt og jeg er en forholsvis kløpper kløpper på sveising.
Når jeg sier utstilling her, så mener jeg altså selve utstillingen, og ikke det som er stilt ut. "Melkekartongen" i "melk", eggeskallet rundt egget. Det fysiske som binder sammen og holder på plass. Montrene og lyset og det grafiske og det der.

Grunnen til at jeg overhodet ikke er frivillig er at jeg har jo samarbeidet med klassen min før. Jeg elsker dem, men jeg hater at ingen gjør det de har sagt de skal gjøre, at noen "har et telefonnummer en plass" når de skulle ha fått tak i noen til i dag, alle står og henger og venter på at noen andre skal fortelle dem hva man skal gjøre, at ingen kommer når man har sagt det, og fremfor alt hater jeg at hver gang man har tatt en demokratisk avgjørelse så er det noen som sier, nei men kåååm aaaan, vi prøver mitt forslag likevel, se her, kom hit, du holder her, du tar den---
Jeg vil forgruses. Jeg klarer ikke.
Men jeg sa at jeg kunne godt hjelpe til med det fysiske arbeidet. Nå har jeg av forskjelige forholdsvis gode grunner ikke hjulpet så mye til med det fysiske og hatt litt dårlig samvittighet for det, for de har virkelig hatt enormt mye å gjøre, og det er ikke bare deres feil at det er uorganisert og på etterskudd. Niksnei. Og utstillingen ser juhu fantastisk ut, de har vært kjempeflinke.
Men jeg kjente likevel hvor glad jeg var for at jeg ikke er med på det hele, da jeg hjalp til med å lage plakettene som skal inneholde info om hver enkelt utstilt gjenstand. De skal ligge løst på gulvet, er laget av to stykker 6mm mdf, og skal stiftes til en L-form.
Det kommer ikke til å holde i to sekunder. Og det er ikke mitt problem. Og da det ble snakk om å skulle forsterke denne mildt sagt spinkle konstruksjonen, ble det nedlagt veto ettersom noen kunne se at det var forsterket om man for eksempel la seg ned på gulvet og kikket inn under dem.
Og det trenger jeg ikke forholde meg til! Hurra for avholdsavgjørelsen.

Jeg har nå i alle tilfeller lovt å stå i baren i morgen. For dette, og plakettstiftingen, fikk jeg gratis lunsj i dag, hvilket føltes helt ufortjent, men, ja. Gratis lunsj!

Særlig integrert er man ikke.

Før, da man i håp og fattigdom flyttet til Amerika over havet, var det nok sånn at da var man flyttet da. Jostedalen eller hvor man nå kom fra var langt borte og det som hendte i Jostedalen forble der. Kanskje man fikk et brev som brukte et par år over havet om noen døde. Mens det som hendte i Amerika var noe man i større grad orienterte seg i og etter.
For man hadde ikke internettradio.
Nå har vi internettradio så det står etter, og hører norske nyheter og programmer etter samme mønster som før.
(Vi, som i dette tilfellet er meg, i den grad jeg jo ikke kommer fra Jostedalen og heller ikke bor i Amerika. Jeg vet ikke helt hvordan andre oppfører seg, men jeg er jo vanligvis ikke helt unik i oppførsel.)
Så da faller Sverige litt ut. Særlig når man går i en klasse med mest utlendinger. De vet hvor man får tak i svenske moteklær til en billig penge, men de er ikke mer oppdatert enn meg på innenrikssituasjonen.
Og det er jo ikke ideelt. At Sverige faller ut, man vil jo være snill utlending.

Jeg har fått med meg en designreatert nyhet da, at SL som er kollektivtrafikken her i Sthlm, har invitert til sånn "design det nye SL-kortet" -konkurranse, og at det går under all forventning. Alle kan levere bidrag, så man har en milliard bidrag med bildene av katten og hesten og filter-i-photosjoppmanipulerte bilder av selvportrett og kjærester, som alle har fått en stemme hver og tar en milliard år og bla seg gjennom for det vises bare tre bidrag på hver side og alt er i høy oppløsning og lastes langsomt, og så har du de tre bidragene som har fått noen tusen stemmer, som viser grafer over hvor mange hundre prosent reiseprisene har økt med de siste ti årene, oppfordring til å snike, og budskap om at kollektivtrafikk bør være gratis.
Jeg vet ikke helt hvordan SL har tenkt å løse dette.
De har sikkert ikke så lyst at det nye betalingskortet deres skal være påtrykket en oppfordring til å drite i å betale. Men det står jo i konkurransereglene at den som får flest stemmer vinner.

Jaja. Det blir vel sånn at noen tar et grep og desigforslaget "Musso-Världens finaste häst!" vinner.

utlenninger

I natt våknet vi av at noen banket på noe. Det vil si, the Stig våknet mest, og sto opp og gikk bort til vinduet, jeg våknet litt mindre. Jeg hadde på noe vis registrert bankingen, at det var blitt banket fryktlig lenge, men jeg holdt på med en drøm om at jeg og hemlighetsfulfoografen hadde forlovet oss og var hos Kluge for å finne en forlovelsesring til meg. Jeg lurte litt på om vi ikke bare kunne ta en jeg allerede hadde siden jeg har så mange ringer, eller om det ville bety ulykke. Kanskje det fantes et internettforum jeg kunne bruke? Bruke bloggen? Og må man ha forlovelsesfest?
Men så var det denne bankingen da.
Det var noen menn som sto nede på veien, det vil si, han ene hadde klatret opp på en veranda og sto der og banket insisterende på verandadøren. Det var lys inne i leiligheten, men ingen kom for å åpne. Ingen ropte eller bråkte, bare han ene som sto og banket og banket. Og så tok opp noe og knuste ruta på verandadøren og gikk inn.
Oæ.

På dette tidspunktet ringte jeg ikke til politiet. Grunnen til det er to eller tre tror jeg.
For det første virket det ikke som et innbrudd. De prøvde jo ikke akkurat å gjemme seg.
For det andre kan det godt være jeg hadde ringt til politiet om jeg hadde vært i Norge. Men nå orket verken jeg eller han mannen å begynne å forklare og prøve, "eh, tyver, tjuver? Inn..brot..eller, det er det kanskje ikke men, ...hallo? Ja jeg er norsk. Ja det er hos naboen. Naboen! Grannen. Ikke min, men naboblokka. Grann...klumpen. Hæ? Huset ved siden av! Det andre huset!" og alt det der virket helt uoverkommlelig for noe som kanskje bare var noen som hadde glemt nøklene. Skjønt da hadde de vel i det minste kommet seg inn i gangen og kunne ringt på innenfra, vi har portkoder alle sammen.
For det tredje var jeg enda såpass i ørska at jeg lurte litt på hvor smykkeskrinet med potensielle, brukte forlovelsesringer var, ikke i garasjen i Kirkenes vel?

Jeg aner altså ikke hva historien var, i det vinduet knuste gikk de andre mennene rett bort mot inngangen, som er utenfor syn, for å bli sluppet inn regner jeg med. Mannen på verandaen gikk inn i stua, men egentlig uten å lukke verandadøra skikkelig. Vi gikk og la oss, jeg for å ordne opp i forlovelsesringstyret, mannen for å spille gjennom mulige svenskkompatible samtalevariasjoner med et imaginært politi.

I morrest var persiennene nede, og man kunne se den knuste ruta.
(Og jeg er ikke lengre forlovet)

På pinnekjøret igjen

Selv om vi har verdens fineste verksted og tilgang på eik og osp og bøk og or, driver jeg på og limer sammen ting av pinner fra kappkassene.
Bare kappkassene.
Jeg skulle ønske enkelte studenter kunne vært litt flinkere til å avslutte prosjektene sine og kaste det de ikke skal ha oppi kappkassene, så jeg slipper å sirkle rundt arbeidsbenkene som en annen åtselfugl.

Forbedringspotensialer

Jeg veksler mellom å synes synd på meg selv, være irritert over at jeg ikke takler stress bedre, og ha full forståelse for at når man ikke t...