at vent e

Om min søster klarer å krote ned et blogginnlegg hver fjerde dag blir det riverdance og kyss i taket. Om jeg selv havner på samme frekvens nages jeg av konstant dårlig samvittighet.
Noe som er litt underlig med tanke på at jeg også har dårlig samvittighet når jeg blogger for mye.

Siden vi prata sammen sist har jeg både fått handlet inn alle julegavene, og vært på julebord. Julen er dermed avsegstyrt for min del. Det vil si, de julegavene som skal lages er ikke helt ferdige. Men i morgen begynner jeg og mannen med åpningene, altså, vi feirer jo ikke jul sammen, så vi har julekalender istedet, fram til midten av desember da vi drar hjem til hvert vårt hjem, sytten år som vi er.

På julebordet spiste jeg pølser. Det gjør jeg ellers aldri, men disse be laget på julebordet, komplett med pølsehorn og vasket grisetarm. Veldig gode pølser, jeg spiste nesten to.

jekketijekk

I går laget jeg en hylle av tre plater, fire ben og seks pinner.
Platene var laget av plank jeg hadde funnet i kontainere og limt sammen på mine fantastiske nye limknekter, men ellers var det verken en skrue eller lim i hyllen, bare spikerbånd som var strammet med spennfisker. Jeg elsker spennfisker.
Og hylla ble så sterk at jeg kan sitte på den.
Jeg er litt usikker på hvor fin jeg egentlig syntes den ble, men solid uten lim, det ble den iallefall. Platene er fine, men bena er litt for...pene.

I dag har jeg laget et bord av trebiter, og fire planker, det vil si fire bordbein da, og ellers er hele bordplaten en mosaikk av treklumper, strammet sammen med strammebånd. Og det fungerer. Til min store overraskelse og glede.

Men nå må jeg snart få oppholdsvær, tørr asfalt og helst også helg sånn at det ikke står noen biler på den tørre asfalten, sånn at jeg kan få dokumentert arbeidene mine og dermed fått tatt dem fra hverandre igjen, sånn at jeg kan får brukt alle plankene på nytt, sånn at jeg kan få jobbet videre. Jeg har jo begrensede ressurser.

mrøh

i dag har jeg ingenting å blogge om.
og da bør man jo ikke blogge.

men når man blogger for å skrive litt hver dag, kan man ikke la seg stoppe av stoppekranen på inspirasjonen og kreativiteten.

nå er det veldig fint lys her. Sånn det-skal-regne-men-først-skal-det-være-nesten-sol type lys.

fra her jeg sitter kan jeg se tre datamaskiner, to monitorer, og min egen bærbare. En heksekost som er reparert med strips. en kaffekopp som det står uka i ås 1998 på. En fin pinne jeg fant i berlin, som er en kvist. Lårbeinet til en sau tror jeg. Alle tusjene mine. En oransj vegg. Matpapiret mitt uten maten for den har jeg spist. Tegnebrettet mitt. Tre klosser som kommer fra noe veldig fin eik jeg fant ved en konteiner. Noen bøker jeg har brukt.

senere i dag skal jeg ha skypemøte med to jeg jobber med. De driver og sender forslag på utforming av en side i fanzinen vi skal lage, det kan virke som om dette er noe vi har blitt enige om at alle skal gjøre, men jeg har ikke fått det med meg og iallefall ikke gjort det.

vi skal ha kylling til middag, nå har vi snart spist tom fryseren. Heldigvis skal vi snart hjem på juleferie.

jeg har laget ferdg en hylle i dag, terje var innom i går på vei hjem fra jobb, han hjalp meg å holde, det var stas. Jeg ble litt satt ut, jeg er vant til at alt er så tungvint, nå ble det så enkelt at jeg ble handlingslammet. Hyllen er helt uten skruer og lim, jeg har bare brukt spennfisker og spikerbånd, så den kan tas fra hverandre når man vil. Det vil si, når jeg trenger materialene til andre ting.

jeg må snart begynne å ta bilder av tingene mine og få dem inn i portifolioen, men jeg har ingen steder som kan være bakgrunn. jeg har lyst på en ordentlig bakgrunn, ikke hvit photosåpet bakgrunn. Det står alltid en bil foran den bakgrunnen jeg kunne tenkt meg å bruke.

jeg er litt slapp og tiltaksløs i dag. Dessuten har jeg julegaver som må kjøpes inn. Argh. Skulle ønske det var torsdag for det er øl-og-potetgulldagen.

jeg ønsker meg pinner i julegave. Og kanskje stål. Nei, pinner.

jeg jan ikke slore toucj.metode, men kajskje jeh sakl lære meh det? eller kanskje ikke, foe det er funt at man wekker å ranke f-r an skrober. av ph wil skriver jeg dpr hånd sånn at det skal ya liyy rid @ skribe. dayamaskin fpr liyy dor dot. jeh tror jeh nahe friter i rochc.

Været. Selvskryt med selvskyt.

Jeg forsøkte å formidle min undring over bergensvinteren til han jeg jobber med. Han er bergenser. Og han ble nesten litt irritert, du har jo bodd her før, sa han.
Altså, det er ikke meningen å disse bergensvinteren. Eller, jo, men det er ikke meningen å disse bergenserne. Eller jo, men ikke denne gangen. Ikke i sammenheng med vinteren. Trass i hva bergenserne tror, så lager de ikke været over byen sin selv, og kan derfor verken ta det til inntekt for personlig egnethet, eller bli holdt ansvarlig for det.

Problemet, tror jeg, er at noen har billet inn bergenserne at alle MÅ ha fire årstider. Sånn er det jo ikke. Et folkeslag jeg er nært beslektet med har åtte, og folkeslag jeg kun teoretisk er beslektet med har to. Bergenserne har også to, vår og høst. De kunne fått sommer, men de siste årene har de klaget sånn på sommeren (men hadde de månedsvis med mellom fire og syv grader?! Hæ?! Hadde de det??) at den har nok ramlet ut.
Han jeg jobber sammens med sier at det er vinter fordi det ikke er blader på trærne.
Det er litt i minste laget synes jeg.
Særlig siden veldig mange trær fortsatt har blader.
Jeg synes årstidsbestemmelse bør kunne suppleres med temperatur- og nedbørsforskjell, ikke bare unøyaktige ytre kjennetegn som ikke holder vann.

Nei, jeg synes bergenserne bør være glade for de to årstidene de har, og ikke skryte på seg flere.

potporrrri

I natt drømte jeg at jeg fant mamma, Knut og Solveig drept, og jeg fikk panikk, for hvordan skulle jeg klare å bevise for politiet at det ikke var jeg som hadde myrdet dem? Så jeg puttet dem i svarte plastsekker og la dem i kjelleren.
Men det gjorde jo bare saken mye verre.
(og verre ble det)

Jeg og mannen skulle gifte oss, men av en eller annen grunn hadde vi oppfattet det sånn at det var presten som skulle stå for ringer, og det var det altså ikke. Dessuten skulle Margrethe gifte seg dagen etterpå og vi regnet med at folk ikke gadd å komme i bryllupp to dager på rad, så det ville sannsynligvis ikke komme noen i vårt. Og jeg hadde glemt å invitere pappa.

Det var anlagt taubane fra norsk til russisk side, og den gikk rett over hytta vår i Harefoss. Folk drev og slengte ut søppel fra vognene (vognene? de der som henger. Boksene) og hele Løpet, som var en bukt, var fylt med søppel. Dessuten lå det armen til et skjelett i en skuff oppe på hemsen, som pappa ikke ville vite av og helst ikke jeg heller.

Hjemme!

I dag er jeg hjemme.
Og jeg er ikke syk, og ikke sur, og ikke er det så fryktelig kaldt på verkstedet heller.
Jeg er hjemme fordi det i går slo meg, ja, hva er poenget med å være din egen sjef og ha en jobb der du bestemmer alt selv, og der du ikke har timesbetalt, ja knappest betalt, når du likevel går på jobb hver dag og legger inn giret for å jobbe gjennomsnittlig 7,5 time pr dag? ("du" i dette tilfellet er altså meg)
Man må jo ta seg fri! Man må jo ha en dag der man bare er hjemme og koser seg, når man faktisk kan! Ellers er det jo knappest noen vits. Kose seg! Det er veldig viktig.

Veldig, veldig viktig.

prt prt og vrom vrom

I dag kjørte jeg en stavekontroll på et dokument jeg skriver på. Det gjør jeg nesten aldri, stavekontroller kan ikke stave. En gang fikk jeg rødstrek på bananbåt, word insisterte på at det riktige måtte være bananubåt. Det var word, nå kjører jeg OpenOffice, som har hakket verre stavekontroll, alle sammensatte ord blir delt opp eller foreslått med bindestrek der det bare rett og slett ikke skal ordnes noen ting.

Men det beste var der jeg hadde skrevet erterkjøttogflesk, som rett nok ikke skal skrives i ett ord, men nå var det et poeng i teksten da, at jeg hadde skrevet det sånn. Så veldig overrasket over rødstreken var jeg ikke, men litt overrasket over forslaget til korrekt stavemåte: snøskuterkjøringen.

Vannballong der oven

Det regner jo ikke.
Noe som er unormalt, og får han hvisnaveimnevs til å spå rene skybrudd, straks, snart. Som om himmelen var en vannballong som fylles, når det ikke regner her må det bety at himmelen fylles opp av det regnet som skulle vært.
Det viser seg at han har helt rett, iallefall ifølge værmeldingen. Det skal styrtregne i helgen, kommunen har ekstra beredskap, leser jeg i BT.
Som byr på andre interessante opplysninger.
"Vinteren kom tidlig i år", i samme artikkel.
Som i, kommet? Er det vinter nå? Er dette vinter? Heromdagen var det femten grader, som en rimelig passabel sommerdag i Kirkenes. Og ok, nå skal man kanskje ikke sammenligne med Kirkenes i ett og alt, men virkelig, vinter? Hvordan oppdager man det? Hva er tegnene?

Bergen har bare en årstid, ifølge meg, men mannen protesterer og sier at det er to, det er regntiden, og våren, og det må jeg gi ham rett i.
Inni regntiden er det visst en vinter, men du må være lokalfødt og utstyrt med det nyeste i moderne måleutstyr for å fange opp tegnene som forteller deg når det er, og ærlig talt, så er det en viten man ikke har særlig bruk for heller.

kånteinerrotte

Når man er pinnesamler må man ha litt oppsyn på hvor omegnens containere står. Når man er en liten pinnesamler hjelper det å ha en litt større kjæreste som ikke synes turgåing kombinert med konteinerroting er noe problem. Pinnene kan være tunge, men ofte er det mest det at det beste er mer underst, oppå igger det papp og datamaskiner og grus og og og. Hvorfor hiver folk de beste tingene først? Man skulle tro det var motsatt, først hiver man det som er mest kastbart, men så, når kontaineren ikke blir full, fyller man på med ting som ikke er så søplete, siden man nå er i gang med kastingen.
Men den gang ei.

I dag har vi funnet fire lange planker fra forskalingsarbeid, seks bananplater med lekter på (bittesmå), en rørstol, hurra!, en tung planke som vi måtte la stå og gå og hente i morgen, kanskje fire pinneklumper langs kanten av storelungeren, en småpinne, og hilst på tre sjurer og sett tre sjøstjerner og mange kråkeboller.

hegleflogg

Jeg elsker helg.
Det er litt rart kanskje, siden jeg også elsker jobben min. Og i helgen har jeg ofte lyst å gå en liten tur på jobb.
Men hver fredag sånn i femtiden, vet jeg at når jeg nå kommer hjem og får varmen i meg, skal jeg ikke fryse på to dager, og hver lørdag når jeg står opp, ser jeg på arbeidsklærne mine og tar heller på meg en av de fine kjolene mine.

Åh, jejeje.

veente på å hente det jeg seeente til en jeente som heter agliantina

Jaaa, her sitter jeg og venter på at limet skal tørke og lakken størkne og malingen skal bli overmalbar.
kje de LIG!
Jeg prøver å ha mange prosjekter på gang samtidig sånn at jeg kan gå over på noe annet mens det ene ligger i press, men innimellom er alle prosjektene på samme stadium, og det begrenses også av plassen både på verkstedet og i hodet hvor mange prosjekter man egentlig kan kjøre.

Så da blir det litt surfing. Det er dessuten fint å få varmen i seg igjen. Det er ikke varme på verkstedet, og på en måte blir litt av prosessen borte av den grunn, før sto jeg ofte og bare glodde på prosjektene, holdt to pinner mot hverandre og så langsomt mens jeg prøvde å finne ut hva jeg egentlig drev med, dukket det kanskje opp en god idé eller noe nytt. Nå klarer jeg ikke stå i ro der ute, så med en gang jeg ikke må bevege meg lengre, forsvinner jeg inn på kontoret. Og det til tross for at jeg har langarmet silkeullundertøy, ullsokker, underskjorte og jumper, to gensere, lue og arbeidshansker. Så lenge jeg beveger meg går det bra da.
Men lakk og lim bruker lang tid på å tørke.

Når det begynner å blåse i Bergen, blir jeg nødt til å få innstallert en varmeovn der. Enn så lenge holder jeg ut.

Pinne!

I morrest da jeg kom på jobb trødde jeg på en pinne som noen hadde lagt på døra mi.
Jeg ble kjempegad, pinne! Jeg lurte litt på hvem det kunne være som hadde lagt den der, jeg trodde egentlig ikke noen på huset visste at jeg drev på med pinner, men kjære vene, en pinne er en pinne! Og den var fin og rar og lakket på den ene siden. Bra start på dagen!

Det tok kjempelang tid før jeg skjønte at det var dørstokken jeg hadde dratt med meg inn.
Og saget opp og laget hylle av.

Når det kanskje fungerer for bra? Eller? Ikke?

Når jeg begynte her på verkstedet, altså, når jeg bestemte meg for at nå skal jeg bare jobbe med mine egne saker fremover, bestemte jeg meg for at nå skal jeg jobbe intuitivt. Det gjør jeg nemlig aldri. Jeg tenker ting nesten ihjel.
I begynnelsen gikk det litt tregt, men nå bare spruter det ut ting her.
Og jeg er bekymret.
Det virker som om det kanskje fungerer for bra, jeg mener, det bare spruter ut ting her, men det er jo ingen tanke bak. Ok, det er kanskje en grunntanke, det er helt klart en grunntanke i det, men jeg klarer ikke formulere den i to snertne setninger, og det føler jeg at jeg bør gjøre. Ikke snertne nødvendigvis, men iallefall kunne svare kjapt og greit om noen skulle finne på å spørre hva jeg jobber med.
Samtidig har jeg er snikende mistanke om at det kanskje også her er Luther som står bak. Det fungerer, det er morsomt, altså må det vel være galt .(samtidig har jeg aldri jobbet intuitivt før, hvordan skal jeg vite hvordan det bør føles)
Men skylder jeg på Luther av gale grunner? Kanskje er ikke mitt store problem å jobbe intuitivt, kanskje er det sån at jeg har lett for å jobbe intuitivt og at puteroggardiner-regimet på Khib tvang meg til å tenke nøye igjennom det jeg gjorde for at jeg overhodet skulle klare å skape noe mening i de enkelte prosjektene.

Mannenhvisnavneimånevnes sier at jeg kommer til å se at det er en sammenheng når jeg er ferdig. Jeg tror han har rett, jeg ser jo hvordan jeg jobber meg mer og mer videre ut i samme tankespor, for hvert produkt, men....Jeg vil gjerne vite hva det tankesporet er.
Skjønt da jobber jeg jo ikke intuitivt mer.

Jeg tror jeg må si, kjør på Siljefig, etter jul må du slutte å jobbe så inuitivt.
(det funket, tror jeg)(skjønt jeg tror nok jeg kommer til å ligge søvnløs og Formulere en tid fremover)(faen)

Når kommer dine armer små?

Bordbein altså. Faen.

Jeg driver å lager et bord av noe av kappet, og kapp er kapp så det blir umake bein, og noen av bordbeina er limt sammen av flere pinner, og det var altså de verste limpressene jeg noen gang har satt. Ikke hadde jeg nok tvinger, ikke hadde jeg lange nok tvinger, og ikke hadde jeg noen til å holde for meg, det er kanskje det verste med å jobbe alene, det er aldri noen som kan hjelpe til å holde. Og jeg vet at min far sier at det bare er dårlige håndtverkere som skylder på dårlig verktøy, men jeg står for det jeg sier, man kan ikke lage kommode med en stavmikser.

Nå er jo bordene av kapp og beina umake, men herregud, det må jo bli beint, ellers er det jo knappest noen vits. Og når bordbeina er laget av pinner og klosser og utformet sånn at de skal treffe bordplaten på tre sider, da holder det ikke med tvinger som kun presser på to sider. Og to armer.
Jeg må vel gå til innkjøp av et par tvinger til før jeg fester de to siste bordbeina.

Hovedutfordringen er likevel dette med at man skal ha en pinne her, en tvinge der, et strammebånd rundt, to pinner på andre siden med en kloss under, en kloss opp under på baksiden, og ingen til å hjelpe til. Ingen ekstra armer noensinne.

Jeg tror nok at det bordet muligens kommer til å bli alternativt på en helt annen måte enn hva jeg hadde tenkt. Aaargh.

Sjølaksefiskere, ufoen til presten og arylanter.

Denne går til Anne, som er den eneste jeg vet som liker å høre om andres drømmer:
I natt dømte jeg om presten som hadde religionsundervisning med oss da jeg gikk på gymnaset, en fryktlig hyggelig kar, som maktet å gjøre kristendomsundervisningen bred og interessant, men som hele tiden ble slått ned av fjeskene i klassen som besvarte hver interessant ekstraopplysning med "får vi det hær på eksamen" så konsekvent at han ga opp og begynte å lese av boka. Ung og homofil prest som ga opp hele prestegjerningen, såvidt jeg husker.
Han drømte jeg om.
Jeg skulle ha eksamen i kristendom, oppgaven var å tolke ett ord, på fire timer. Det skulle tolkes visuelt, men også bokstavelig talt tolkes, for det var omskrevet eller feilskrevet, og måtte forstås før det kunne visualiseres. Ordet på arket jeg fikk utdelt var "arylanter".
Jeg strevde fælt med det. Arylanter?
Da det var en halvtime igjen av eksamenstiden, som jeg fikk tilbringe akkurat hvor jeg ville, og tilbragte på rommet mitt på Hesseng, skjønte jeg at det skulle være "asylanter". Aha.
Nå var det bare ti minutter igjen av eksamenstiden, så jeg hadde tenkt å skrive asylanter med bittebittesmå bokstaver på et veldig stort ark, spredd utover hele arket, for å illustrere hvor ensomme de følte seg. (Yeah!) Men så fant jeg en tegning i tegneblokka mi, veldig oppdelt og kvadratisk, av den typen tegning jeg tegnet før, og så skrev jeg bokstavene inn i den tegningen, og leverte.
Presten var ikke så overordentlig imponert, merket jeg, men han var på ingen måte spydig, hvilket var en lettelse.
Jeg og hun andre som tok eksamen, ble deretter med i en slags studiegruppe som presten ledet. Det var skitspennende. Vi sammenlignet bibelen med hendelser i den europeiske kulturhstorien, for å finne sammenhengene i menneskeheten. Så dro vi ut i verdensrommet med ufoen vår for å sjekke sannheten i disse funnene. Pearl Harbour ble for eksempel til Bad Harbour, og jeg kjente at jeg virkelig hadde funnet min hylle i livet. Vi var litt på kant med myndighetene dessuten, og måtte vite hvor overvåkningsskipene deres var.
Myndighetene hadde akkurat sagt til sjølaksefiskerne at de skulle få tilbake sjølakserettighetene hvis de alltid brukte kofte når de fisket. Det ville ikke sjølaksefiskerne gå med på og vi var på full fart ut i verdensrommet for å finne løsningen på dette i bibelen, og jeg hadde det så fint, jeg var så fornøyd, og jeg var så glad for at jeg var kommet over dette FØR jeg begynte å studere musikk og design og alt det der, og jeg lurte på hva jeg måtte studere for å kunne fortsette med dette. Jeg håpet det ikke var teologi, for da ville pappa bli veldig betuttet.

når to stykker konsentrerer seg veldig for ikke å begynne å le

I dag da jeg og mannen satt på Spesial, satt det noen studenter ved siden av oss, der den ene refererte til arkimedes' lov, "altså når du senker et legeme i vann, det vil si et lik, ..."

dverg-og-gal-bane

Egentlig hadde jeg tenkt på og planlagt å skrive et innlegg om hvor fantastisk jeg har det, jeg skrev det inni hodet på vei til jobb, men da jeg var to meter fra verkstedet slo det meg at jeg nok hadde glemt nøklene på kroken sin på kjøleskapsdøra.
Jeg banket på i tilfelle Are var der, men ingen åpnet, og jeg ville ikke ringe i tilfelle han var syk og hjemme så da måtte jeg gå helt hjem igjen og hente nøklene og da hadde jeg slettes ikke lyst å skrive glade innlegg lengre. Og akk hvilken spydghet fra livets side, for da jeg gikk hjemmefra for alleførste gang i morgest, tenkte jeg på hvor fint man har det når man gleder seg til å gå på jobb, men også synes det nesten er litt trist å gå fra kjæresten, som sender med termos med kaffe og alt.

Da jeg kom hjem for å gå på jobb for andre gangen, en halvtime senere, var jeg bare sur og sekken var altfor tung med kaffetermos og alt.

I tillegg hadde jeg forsovet meg, men det var det som ansporet meg til å skulle skrive dette gladinnlegget, for det gjorde jo slettes ingenting. Jeg våknet av at jeg ikke hadde våknet av noe vekkerklokke, og skjønte at det var senere enn planlagt, og tenkte værsåsnillatklokkaikkeemerennkanskjeniplisplis, og så var den ti, men hva gjorde vel egentlig det?
Jeg hadde likevel tid til å finne fram alt jeg skulle ha med, drikke opp hele tekoppen, lese tegneserier mens jeg spiste frokost. Hele tiden mens jeg gledet meg til å gå bort på verkstedet.
(Jeg lever nok enda litt på null hull, to par sko og enorme bihuler.)
På vei bort til verkstedet skinte solen, jeg så småfisk under nygårdsbroen, jeg hadde kaffe i termosen..ja og så skar alt seg og humør på minus minus, dessuten viste det seg at Are var på verkstedet men ikke hører banking, men nå har det vel tatt seg litt opp igjen.
Jeg prøver å fokusere på de enorme bihulene mine.

Så fikk jeg en link fra en kompis, han med skoltedatabasen som jeg dreiv på med en stund. Det var altså en link til selve skoltedatabasen, og jeg ble så glad, det var som om jeg hadde savna språkskoltene litt. Det skar seg ganske fort da jeg begynte å bla i den, noe som forsåvidt var bra, da får man jo testet den, så jeg følte meg som den supertesteren etter som feil etter feil ramla inn, helt til jeg fikk beskjed om å teste internetthastigheten min, og ble tregtester istedet.
(Jeg forsøker å forkusere på mine enorme bihuler.)

Men det ER deilig å være på verkstedet, jeg har sloss litt med Verdens Verste Søyleborramaskin, og det er så kaldt at malingen ikke helt vil tørke, så jeg får la akkurat dét prosjektet hvile i helga, jeg har jo litt tekst som skal skrives, og er det sånn at tre fliser seg lettere når det er kaldt? men alt i alt, det hele er fantastisk. Eller, det er det jo strengt tatt ikke, ikke det hele, men det er fantastisk nok. Absolutt.

powerfigen!

Jeg har vært hos tannlegen i dag. Det var helt rutine, men det var også sånn at jeg trakk en visdommstann for en stund siden, og da sa han som var kirurg at jeg måtte ta en til oppe også, men ga meg ansvaret selv for å ringe å bestille ny time, og det er jo ingen ved sine fulle fem som VIL trekke visdomstenner i kahytt og gevær, så jeg ringte aldri og fikk ordnet med den timen, og svikefull som jeg er, slo jeg meg selv ned bakfra og fortalte tannlegen hva jeg hadde gjort/ikke gjort.
Min tannlege Øyvind tok da en titt på bildene fra i fjor, og utbrøt at jeg hadde virkelig enorme bihuler. Jeg måtte tilogmed komme ut av stolen og rundt for å se på bildene av mine kjempesvære bihuler. Ser du de går helt hit og hit og hit, og de var helt grassate, han var helt over seg, og jeg ble kjempestolt, som om det var en personlig bragd, som om det sa noe om min karakter og virketrang, og fire ganger gjentok han det om mine kjempesvære bihuler, og så spurte han om jeg var flink til å synge, og her ble jeg litt forvirret, men konklusjonen var at det var ingen god ide å trekke visdomstenner når man har så overraskende enorme bihuler.
Selv tenkte jeg i mitt aldri så veldig stille sinn, at det sikkert er derfor jeg alltid får så vondt i tennene når jeg er forkjølet.

Men jeg var ikke ferdig med å være flink. Nånei du.
Deretter spaserte jeg inn på en skobutikk, men der satt Wenche Foss og pratet om leggene sine som ikke var like tykke, så jeg gikk på en annen skobutikk, og kjøpte intet mindre en to par vintersko.
Mange vil kanskje ikke sette likhetstegn mellom kvinne/skokjøp/flink, men jeg hater å kjøpe sko, og syntes jeg hadde ordnet meg så fint i år som hadde to par sko å takle vinteren med, men så knakk jo de, både det ene og det andre paret, og så måtte jeg kjøpe nye da, og jeg har jo vært og tittet, men det blir for varmt og masete og alt har spenner og stiletthæler og dusker og drit, som fører til hjertesenkning hos meg, men i dag, bare spaserte jeg inn på en skobutikk med de enorme bihulene mine og kjøpte to par vintersko som var kjempefine og nå kan det bare komme vinter for jeg er klar igjen.

mangel på funne fakter

I dag er det nok en gang funfactsdag, og i helga kom jeg på en kjempemorsom funfact, men nå kommer jeg ikke på den mer.

Nå skulle jeg aller helst vært på jobb, men jeg er hjemme med syk kropp. Blæh. Det skyldes at han jeg jobber med synes det er kjedelig å være hjemme når han er sjuk, så nå er jeg også sjuk, og det enda jeg har kjempelyst å være på jobb, jeg skulle dremle litt i noen snirkler og løse fire limpress og se hva det hadde blitt utav det, og male et strøk, og pusse noen bein. Sukk.
Det ble det ikke noe av nå.

Jeg har i det minste ikke fått naziinfluensa, jeg har fått den der der det er som noen kaster en bøtte isvann over deg et par ganger i minuttet. Og så har jeg fått skoleboller, av kjæresten, hurra.

Nei!

I leiligheta der jeg bor, går det noe seiglivede rykter om at jeg er dårlig til å bruke verneutstyr når jeg jobber.
Det er bare tull, og jeg vet hvem som har satt dem ut.

Ryktet har sitt utspring i den gangen jeg drev mye med stålsparkel, som har mange ugne løsemidler i seg. Jeg reagerer veldig fort på stålsparkel, det holder at noen åpner en boks ved siden av der jeg står, så får jeg prikker på armene, særlig om det løseformidles mye rundt meg og generelt er en løsemiddelpreget periode. Sånn har det vært siden jeg kom i skade for å vaske hendene godt og grundig med Lynol, i en veldig stressende og dagognattarbeidspreget eksamensperiode. Jeg fikk kjempepølsefingre i dagesvis og etter det har jeg vært mer enn påkrevd forsiktig. Alle kan jo ha et uhell.
Så da jeg måtte begynne med stålsparkling igjen, var jeg veldig nøye på å bruke luftverksmaske, enda rommet var så stort at det nesten måtte regnes som utemiljø. Men jeg tar ingen sjanser.
Nå skal det sies at jeg opplevde en veldig sterk stålsparkellukt under hele spakklingsarbeidet, noe jeg syntes var underlig men konkluderte med måtte være innbildning, siden masken satt helt tett inntil ansiktet, jeg sjekket flere ganger.
Nå oppdaget jeg jo i etterkant da, at det lå en klump med stålspakkel OPPI masken, og det var et uhell, dermed har vi to uhell som begge tilskrives min ekstreme uforsiktighet, noe jeg mener er urettferdig.

Jeg bruker hørselvern når jeg dremler tre, kåm aan.
Jeg bruker ikke farlig verktøy om jeg er alene på verkstedet. Jeg har det forholdsvis ryddig rundt meg der jeg jobber, sånn at uhell ikke skal skje. Jeg bruker alltid vernebriller, aldri tørkle i halsen om jeg bruker noe som snurrer. Vernesko om jeg bærer tungt.
Det er helt og fullsendig utenfor sin plass at jeg, JEG, skal stemples som skjødesløs.

Fortsatt litt tomt.

Avogtil når jeg skal tenke ordentlig bli jeg akksom litt full i hodet. Enda jeg ofte ellers er flink til å tenke.

I dag har vi hatt rester av fårikål til middag, kålikål. Ikke verdens beste rett. Nå skal vi få pizza.

reserveoppdateringer

Jeg føler virkelig at en blogg må følges opp. Selv min. Og selv når jeg ikke har noe å skrive.
Så jeg legger ut bilder av ting jeg har laget i det siste. Siden jeg er så himla dårlig til å oppdatere hjemmesiden min.



knaggrekker over her, laget av kapp

og baderomshylle under her, laget av littavhvert

10/10

Akkurat nå er det veldig bra. Jeg skal ingensteder med fly i dag, jeg jobber på et sted jeg har jobbet før og alle er veldig trivelig samtid...