Vindustermometerskiten, take two:

Jeg våkner av en helsikes piping fra kjøkkenet. Nå, tenker jeg, nå står jeg opp og fikser det.
Jeg stabber ut på kjøkkenet, tar tak i termometeret, ser på klokken som viser 00:00 og innser at ja, det betyr at klokken er 01:00. Klokken viser vintertid. Det er jo det som er hele problemet, kjøtthue. Så om jeg røsker ut batteriene nå, vips, er klokka nullnull klokka nullett! Akkurat som før! Voila!

Det forklarer også hvorfor jeg har vært så sinnsykt trøtt når jeg våkner ved midnatt. Det har aldri vært midnatt.
Åkei. Men nå er det helg så da får jeg vel klare å holde meg våken til tolv. Jeg er jo tross alt en slags ungdom, vi skal jo klare sånt.

43 grader pm

Jo, men dere husker helt sikkert at jeg har et sånt digitalt vindustermometer fra Esso eller ClasOhls eller et sånt sted? Det har tre knapper, og med disse knappene kan man stille klokken, datoen, max- og min-temperatur, sette på eggeur, vekkerklokke, am og pm og fm og ringe Angola og koke kaffe. Man må bare trykke i riktig rekkefølge og det er ingenting som står på knappene som forteller deg noe om hva denne mon må være.
Hvilket innebærer at vi hvert år stiller om fra sommertid til fahrenheit.
Når det begynner å bli tilstrekkelig slitsomt med konverteringstabellen i vinduet, (termometeret viser dessuten tre grader feil (celcius)) finner vi ut av det.
Cirka der er jeg nå. "Finne ut av det" betyr å trykke villmann på alle knappene. Som hittils har resultert i at jeg har klart å skru på, men ikke av, vekkerklokka. Den ringer ved midnatt.
Det er egentlig ikke dumt, for en måte å stille klokka på er jo å rive ut batteriene ved midnatt, og voila: Klokka null er klokka null!
Men ved midnatt har jeg alltid både lagt meg og glemt at jeg må stille klokka, så jeg våkner av en sinnsyk piping fra kjøkkenet. Og da husker jeg jo det, men har ikke lyst å stå opp for å stille noen klokke. Så jeg holder meg for ørene til jeg sovner igjen. Og neste morgen er det fortsatt vintertid og fahrenheit.

Jeg ser egentlig ingen snarlig løsning på dette.

Jeg jobber gratis men forsøker å lure inn en skriftlig protest.

Jeg har vært og kjøpt mer bobleplast. Så nå når jeg opp til skrivemaskinen igjen.
(Altså, en kompis av meg har tatt meg med for å kjøpe bobleplast, tau, pinner og strammebånd. Han har bil. En annen kompis har bært pinner inn på atelieret mitt for de var så mange og tunge. En tredje kommer og hjelper meg når jeg står fast i syinga. En fjerde passer på at jeg får i meg øl og får ut diverse klagesanger. Disse kompisene altså. Jeg er velsignet. Virkelig.)

I dag skal jeg nemlig skrive, svare på noen spørsmål til et bokprosjekt jeg skal være med på. Jeg er litt i tvil om kvaliteten til hele bokprosjektet, og jeg får jo selvsagt ikke betalt, ettersom jeg er kunstner. Svaret når man spør etter betaling er alltid at man får jo vist seg fram. Ja, men det får da vitterligen forlaget også. Og de får betalt for det. (Og jobber neppe på himmelspretten.)
Men det er vanskelig å si nei.
Bokprosjektet handler om samiske kunstnere. Et av spørsmålene jeg skal svare på er (u)passende nok om jeg har en ekstrajobb for å finansiere arbeidet mitt som kunstner. Her forsøker jeg å svare utførlig og finurlig på hva jeg føler om å være med på enda et prosjekt der andre får betalt for at jeg har laget kunst. Med en ekstrajobb finansierer jeg jo ikke bare mitt eget arbeid som kunstner, men også lønnen til diverse administratorer, eller som i dette tilfellet, forlagsarbeidere. Hadde ikke jeg laget kunst hadde jo ikke de hatt noe bokprosjekt.
Jah. Det er vel en viss sjanse for at hele svaret redigeres bort. Jeg forsøker å tenke som en motstandsmannsredaktør under krigen. Under radaren, men tydelig nok. Hittils er jeg nok godt og vel inne i radarfeltet.

Min far mener at man bør boikotte sånt arbeid. Problemet er bare at kunstnerne er et gjeng streikebrytere. Vi er så mange, og det er så mange som ikke får det til å gå rundt men som er flinke nok. Det å lykkes har like mye med flaks og rett-tid-rett-sted som talent å gjøre. Sier jeg nei, er det alltid noen andre som føler seg tvunget til å si ja. Underskogen av kunstnere er enorm. Og betalingsviljen er tilsvarende minimal, ettersom det har blitt en sedvane å ikke betale. Hvilket jeg jo synes er litt umoralsk.
Så det beste jeg får til denne gangen er å jobbe litt med motstandsmannsteknikken min. Hittils går det altså ikke så bra. Men jeg jobber med saken. (Gratis. Eller vent, vi har jo stipendet mitt.)



Jeg må bare skyte inn her på slutten at jeg ikke er motstander av ideelt arbeid. Men da skal prosjektlederen også jobbe gratis. Og rørleggeren.  Da er det greit, jobber rørleggeren gratis kan også jeg det.

Sånn som vi (de) er.

Søstra mi, faren min og jeg- vi er ganske like, og så er vi ganske ulike.
Vi er vel alle ganske distré, det vil si, de to er i en egen verden mens jeg kjemper hardt for at regnskapsførergenene jeg og min søster også innehar, skal vinne. De to andre har aldri ført noen som helst slags kamp.
Faren min er en sånn fyr som henger store lapper overalt når det er noe han må huske. For eksempel overalt på hytta, i ett tilfelle. ("HUSK! hente hild på flYplassn!") Så kommer han inn fra hytta, for han skal jo hente tante Hild som kommer på besøk fra USA, men så tenker han, hvorfor i all verden kom jeg inn når det er så fantastisk vær? og så drar han på den andre hytta. Og på flyplassen står tante Hild forvirret og nylig ankommet fra Junaiten. Ok, kanskje ikke så forvirret. Hun kjenner sin bror.

Søstra mi var en sånn som satt molefunken i garderoben i barnehagen når man hentet henne, i pysjamas. Fordi min far var overbevist om at det var en joggedress. Min allerede motebevisste søster var helt klar over at det var det ikke. Da hadde hun brukt hele morgenen på å forsøke å unngå katastrofen, men ikke innehatt riktig argumentasjonsteknikk, og tilbrakt hele barnehagedagen mutt, selvbevisst, og betuttet, i pysjamas.
Nå er hun en sånn som skal ta på seg rollen som reiseleder når familien snart reiser til Stokkeholmen for åpning&festivitas, men som bestiller billetter som gjør at det ikke er noen som kommer til å rekke åpningen. Dette etter å ha fått alle tidspunkt på mail, to ganger. Den katastrofen er heldigvis avverget, for jeg er en sånn som kontrollsjekker det delegerte arbeidet.
(Jeg er også en sånn som er overbevisst om at selvangivelsen skal leveres 35. mai. Men jeg er også en sånn som selvsagt leverer to uker før fristen, så det gjør ikke så mye.)

Snart skal vi være sånn som vi alle er, i et land der ingen helt forstår hva vi sier, mens jeg er kjempetravel med utstilling, og det delegerte arbeidet må utføres uten kontrollsjekk. Men det går nok bra. Vi klarte jo å lure oss inn i USA en gang, da enkelte hadde glemt Viktige Papirer på kjøkkenborden hjemme, og enkelte hadde klart å bestille flybillett hjem en måned etter oss andre.

Vel. Enkelte gleder seg, og det tror jeg enkelte andre også gjør.

Landbruksoppgjøret (nå skvatt dere litt, hva?)

Jeg begynte faktisk på et lang innlegg om landbruksoppgjøret. Fordi jeg leste en artikkel om hvordan bjørnen både er mer tallrik og en større sauedreper, enn hva ulven er, mens det er ulven som er ...ja, den store stygge ulven. Og jeg har jo bodd på Hedmark, og vet hvilke følelser ulven vekker. Det var alltid bilde av en snerrende, siklende ulv, om ulven skulle omtales og avbildes. Aldri en med munnen lukket. Ulven var ond, plagsom, og livsfarlig.

Og hva har så dette med landbruksoppgjøret å gjøre? Jo, bonden har fått ulvens rolle. Og her bærer det galt avsted, jeg mener på ingen måte at bonden har blitt den onde, men bonden og hennes oppgjør med staten er mye mer symbolsk enn hva vi vanligvis innser og omtaler det som.
For det er fiskeren som er bjørnen. 

Taler jeg i klarspråk nå? Kanskje ikke.
Men det jeg mener å si er at mange av argumentene for å beholde bondestanden er lemfeldige.
Det handler ikke om selvforsynthet, kulturlandskap eller økologi. Hadde det handlet om å få opp prosenten for selvforsynthet hadde ikke bønder måtte dyrke bringebær og koriander for å få det til å gå rundt. Økologi er ikke en del av debatten. Og hadde det handlet om det nærproduserte hadde vi hatt en annen FISKERIpolitikk. Kulturlandskap er en fin bonus men ikke bærende for landbruksoppgjøret.
Det handler om at bonden er Nordmannen. Det handler om alt det kulturelle som ligger bak det å løfte fram og være stolt av bondestanden.

Leseren er kanskje fortsatt litt forvirret mht hvor jeg vil hen. La meg bare klargjøre en ting da:
Jeg er helt for å betale for den maten jeg spiser. Jeg er helt for at maten jeg spiser skal være fornuftig, og ikke en kjemiskgenetisk profittsaus. Jeg er for nærprodusert mat som er tilpasset landskapet den dyrkes i. Jeg er for å betale for dette. Og jeg er imot at to-tre individer skal tjene seg stapprike ved å utarme matmangfold, på bekostning av de som kunne gjort noe med det, men i praksis ikke har så mange muligheter. Jeg er for bonden og mot Rimi. Ok? Jeg er veldig for at folk skal ha betalt for de det gjør. Jeg er FOR bonden.

Men hva med fiskeren? Hvorfor får ikke fiskeripolitikken denne type oppmerksomhet?

Fiskarbonden har bygd landet, men fiskeren er bjørnen. Da grunnlovsjubileet skulle feires og skolebarn skulle opplyses om Norges historie ved hjelp av en omreisende utstilling, var det bøndene det handlet om. Bøndene bygde nasjonen da vi skulle fortelle vår egen historie. Og dette med jorden og bonden er da vitterlig en rest fra Herder og den tyske nasjonalromanikken og den tyske nasjonsbyggingen, som vi brukte som mal da vi bygget vår egen nasjonale selvfølelse.
Ikke så mye fiske i Tyskland. Altså ikke så mye fokus på den bittebittebitteBITTElille kysten vår heller.
Jord og blod, vet dere. Ikke fisk og slog. Vi ga bonden en rolle.

Jeg er for bonden. Men hun er en ulv. Jeg vil at bjørnen skal sees for det den virkelig er og at fiskeripolitikken skal bli fornuftig og viktig. Og det kommer nok ikke til å skje så lenge vi går rundt og tror at vi diskuterer noe annet enn det vi egentlig gjør.




Sånn. Nå har jeg skrevet et litt kortere innlegg om landbruksoppgjøret. Og forhåpentligvis litt tydeligere enn det første. Skjønt jeg er ikke helt sikker.

(hvis man vil lese om bonden, der det faktisk handler om bonden og ikke egentlig om fiskeren, anbefaler jeg denne: http://bjornflo.com/2014/05/24/klassestrukturane-i-landbruket/
og dette: http://www.nrk.no/ytring/norske-lam-kastet-til-ulvene-1.11736214)

Overført flytteangst (overraskende)

Nå står alt som skal til Liljevalchs ferdigpakket, og jeg venter bare på transportørene.
Jeg håper de kommer snart for jeg får helt angst av å se på lasset. Det er da så altfor stort.

Som er litt Hæ? Altså, det er jo utstillingen min. For stor?
Jeg tror dette er en rest av flytteangsten min. Den som er et resultat av for mye flytting og for mye bæring på de samme tingene inn og ut av residenser. Og muligens noe nomadisk DNA-slagg. For mye saker= angst. Mer enn en post-it-lapp=for mye saker.
Det er helt umulig for meg å se på noe som skal transporteres uten å få mageknip over at det er for mye. Over at jeg eier for mye. Og over at jeg og disse sakene eksisterer i samme univers. Samtidig er det helt umulig for meg å gå forbi saker som kanskje kan brukes til noe, uten å ta det med meg.
Dette er, som alle skjønner, en smertelig kombinasjon.
SMER TE LIG.

Særlig siden jobben min jo egentlig består av å samle på ting, som jeg siden pakker ned og sender, etter å ha snakket litt med dem her på atelieret.

Jeg tror at folk tror at jeg er et dårlig menneske når de ser alle tingene mine. Her har vi en som ikke lar seg tilsnakke av Luther, nei! Og "folk" er jo de som jobber i transportbyråene. Jeg tror altså at de som jobber med dette daglig synes at jeg har moralske brister siden jeg gir dem jobb.
Hahaha. Hah. Men sånn står det til.

Åååh, kom nå bare og hent det jævla lasset da så jeg får litt sjelefred.

musikk misukk

Jeg har jo litt problemer med folk som spiller veldig høy musikk.
Før var det den Onde Naboen, men problemet oppstår også ofte i atelierfellesskap, som nå. Som nå, når jeg har fått ny veggiveggnabo.

Jeg forstår dem (den) ikke. Selv klarer jeg som kjent ikke jobbe til musikk, så deri ligger vel min første mangel på forståelse, og ikke av vrangvilje, jeg bare forstår ikke hvordan andre kan foretrekke det, selv om jeg jo vet det er tilfelle.
Og så forstår jeg ikke hvordan det ikke kan falle dem inn å ta hensyn.
Men det er vel sånn som det er med meg, jeg forstår ikke at de må ha musikk, de forstår ikke at andre ikke vil ha (deres) musikk.
Og ofte så sier de jo Ja du må bare si ifra hvis det blir for høyt altså!
Men skal det være mitt ansvar? Jeg vil ikke være den som løper rundt og banker på og sier ifra at det spilles for høy musikk! Jeg liker ikke å bli gjort til den som sier ifra!
Bare la vær, er du snill, og ikke legg alt over på meg!

Sukk.

Hun ANDRE i den fine kofta. Fortsatt ikke meg.

Jeg begynner å bli ferdig med kofta til Yngstebanet frk Lillesøster Figenschou. Den hun skulle få til jul. Og jebbursdagen sin. Og så til sjettefebruar. Og så til søttenemai....
Men nå altså. Nå har jeg iallefall sydd ferdig alle delene og alle delene fast i hverandre og presset alle sømmene. Da er det bare et tonn med småplukk igjen, men dette er jo ganske nært ferdig.
Det er bare et problem.
Den ble finere enn min egen.

Fanes altså.


Hun i den fine kofta (ikke meg).

I går var jeg og demonstrerte. Mot Sveriges mineralpolitikk. I kofte.
Som man jo gjør en søndags formiddag. Ettersom jernmalm trumfer reindrift, og miljø.
På en sånn demonstrasjon er man gjerne ikke den eneste i kofte, blant annet var min venninne Tanakofta der.
(Heldigvis, for jeg hadde på et tidspunkt alvorlig sjaltrøbbel og måtte hjelpes bort fra en dårlig og uønsket karesuandoetterligning og inn i Finnmark igjen.)
Vel. Under talene satt både jeg og Tanakofta litt for oss selv på en benk, for det var tyve grader og kofter er ofte dimensjonert for litt kjøligere vær. Og benken sto i skyggen.
Og så kom der en dame forbi. Og hun stoppet. Og sa til Tanakofta:
Du jeg må bare si, herregud for en fin drakt (som de sier i Sverige) du har. Ja du er virkelig fin. Kjempefin. Hvor kommer den fra? Tana, ja, jeg må bare si, den var fin!
Og så gikk hun

HVA MED MEG DA?
JEG HAR JO SYDD KOFTA MI SJØL OG ALT! I BROKADE! JEG ER FRA KIRKENES!
reiste jeg meg ikke opp og ropte etter henne.
Altså, to koftekledde på en benk, og bare den ene får skryt? Hvor hører det hjemme? Ærlig talt.
Ærlig talt!


Søttenemainostalgien

Dette er min femte strake utenlandssøttenemai, året før der var jeg syk, og året før der feira jeg, det må ha vært i Bergen, året før der var jeg i Helsinki. Så på de siste åtte årene har jeg feira én nasjonaldag med de andre innfødte nasjonalistene.
I år våkna jeg og var litt betuttet over å ikke få være med på bunadsskjortestryk&vask-hysteriet. Og jeg har jo ikke engang bunadsskjorte. Og et litt anstrengt forhold til søttenemai. Jeg føler meg aldri så lite norsk som på søttenemaidagen. Du vet, Norge står opp, NRK rapporterer fra feiringene, det er bunader og is og grunnlov og blomstrende trær og kulturarv og folkedans og en hel masse saker en finnmarking ikke kjenner seg helt igjen i der man trasker etter brøyteplogen i toget.

Men i år hadde jeg så lyst å være med. Det er jo litt koselig når alle gjøre det samme, selv om "det samme" er basert på noe litt fremmed og eksotisk for nordinger.

I fjor gikk jeg til Skansen med de andre nordmennen, det var koselig, men i år orka jeg ikke. Det er litt rart å feire dagen i utlandet, synes jeg, selv om det jo er da man savner den. Det er vel kanskje særlig fordi utlandet er Sverige. De liker jo å misforstå hangen til å gå i tog og vifte med flagg.
Jeg kan ikke huske at jeg hadde noen kvaler i Helsinki, da både gikk vi i tog med de andre nordmennene og ordna Norway Day Party for de andre utvekslingsstudentene. Vi serverte taco og hadde bunader og flaggservietter og flagg og flagglys. Det siste var det en av italienerne som ikke helt tok. "But why do you have Pepsi candles?"
Haha.

I år har jeg verken pepsilys eller flagg eller tog.
Jeg har hjemlengsel. Til søttenemai. Og det er egentlig litt rart at det skulle være noe å lengte til, for jeg spilte jo tuba i alle de år og forbinder ikke egentlig dagen med noe annet en tungmetall som bare blir tyngre og tyngre mens sneen laver ned. Men det er liksom glemt.
Jeg kjenner at jeg sitter her og har lyst på.....bunad.

Herregud. Nei nå er det på tide å komme seg hjem.

men A leser vel ikke lengre noe særlig blogger.

Jeg drømte at jeg var en slags adelsdame og satt ute sammens med to andre slags adelsdamer ute i en grønn eng. Så kom det en rufsete kråke. Den eldste adelsdamen visst hva slags kråke dette var og sa at den var der for å fortelle sannheten for noen. Den satt litt på hodene til de to andre men valgte å forsvinne inn i mitt hode. Liksom synke inn i det.
Sannheten var at de to andre hadde tenkt å ta livet av meg. Her kunne jeg agert, men jeg var jo utslått på grunn av Kråke i Hodet. De to andre fant fram den hemmelige kniven men var litt redd for at de ble observert og valgte å utsette planen. Heldigvis.

Så var det noe med en enhjørning, ei tømmerrenne med fossefall, og å gå uten refleks. Og en busstur.
De to siste der har liksom blitt faste ingredienser. Jeg drømmer veldig mye at jeg oppdager at jeg ikke har refleks på, eller at jeg reiser en eller annen plass. Det er litt Viggo Valle over det å gå å legge seg.
Stort sett skal vi til Florida da, med fly. Gjerne flycabriolet.
Og er det ikke det så er det med buss i storby. Fra en bussterminal jeg ikke helt finner fram på.

Jaja, dere, livet er en reise. Og den går til Kirkenes. Men ikke om natta.

En sånn dag.

I dag hadde jeg virkelig ikke lyst å gå på jobb.
Ikke i det hele tatt. Jeg ville være hjemme og sy på kofta til søstra mi, og voiherranloid så lei jeg er av den kofta. Men av en eller annen grunn: heller det.
Men hvordan skal det gå om man begynner å lytte til seg selv? Så nå sitter jeg på atelieret. Det er jo ikke akkurat sånn at jeg ikke har ting jeg skulle gjort. Blant annet må jeg snart finne opp krutthjulet og komme på titler til arbeidene. Blææh. Vanskelig. Blæææh.
Og pusle litt med noen pinner. Det liker jeg jo. Og lete etter noen mål til et tak jeg skal henge et tau i.
Jo. Man har slikt å gjøre.
Det har man.

Arbeidets gang og dokumentasjon. Og frustrasjon over dokumentasjon. Og arbeidets gang.

I dag sorterer jeg bilder. Når man jobber sånn som jeg gjør, med improvisasjoner, der verkene henger sammen av spenning og tyngdekraft og eksisterer mest der og da, blir dokumentasjonen av arbeidene nesten viktigere enn arbeidet i seg selv. Nesten. For jeg er jo ikke fotograf, det er jo ikke dét jeg holder på med.

Og når jeg nå sorterer og ser igjennom bildene mine fra nyåret og fram til i dag, blir det åpenbart for meg at jeg ikke er fotograf. Jeg har ikke tatt et eneste skarpt bilde siden jul. Eller nå overdriver jeg, jeg har tatt kanskje tre bilder der objektet er skarpt.

fanes i salte hælvette da!!

Og da blir jeg jo såklart litt frustrert.
Jeg har jo fått nytt kamera. Som jeg åpenbart ikke er helt venn med. Og så har jeg kjøpt stativ. Som jeg åpenbart ikke gidder bruke. Og det er jo en oppskrift på suksess.
Nå er jo disse bildene mest egendokumentasjon. Det er for mye saker i bakgrunnen på atelieret mitt, sånt som øyet ikke ser men som kameraet synes er kjempeinteressant, til å bruke det som pressebilder. Men egendokumentasjon kan være nyttig å ha, det og.
Jeg ser for eksempel at mange ting blir dårligere og dårligere. Mange ting var veldig bra første gang jeg lagde dem, da de bare plutselig kom til å bli som de ble. Og så må jeg kanskje flytte dem, eller har en ide, og så forsøker jeg å stable dem opp på nytt, og så fungerer det ikke. Stabling har sin egen logikk, og når jeg restabler noe destablet blir jeg for fokusert på den logikken. Den blir ikke intuitiv lengre. Og så er det kanskje fine deler jeg gjerne vil ha med eller fremhevet, og da er løpet kjørt. Uten at jeg skjønner det der og da.


Protoverk. Her har det faktum at jeg samler biter som har samme karakteristika (konstruksjonsspor) på samme sted endt opp som noe interessant.




Så jeg fortsetter å samle biter på samme sted, når nå disse bitene dukker opp mens jeg jobber på andre ting.




Men av en eller annen grunn stoler jeg ikke på dette verket. Jeg tror at dette er et protoverk. Jeg vet ikke hvorfor, i ettertid synes jeg det var ganske bra på dette stadiet.





 Så jeg prøver å henge det opp i lufta.




Men ender opp med å stable det opp på gulvet igjen. Samler ALLE de fine bitene med spor av konstruksjoner, og stabler dem opp på en plate sånn at verket skal være flyttbart. Og så passer jeg litt på fargesammensetning og at de fine delene ikke havner underst.




Og avslutter med dette blinkskuddet.
Og med å forkaste verket.





Alt dette gjør meg jo såklart nervøs, for jeg vet jo at jeg må jo restable alt som er destablet hver gang jeg stiller ut.
Det er da det er bra å ha dokumentasjonsfoto.
Hvis man bare klarer å skimte gjennom disen hva som skal plasseres hvor.

Billige bånd! Dyre kopper!

Jeg lever jo på ingen måte av duodji, men det har hendt at jeg har solgt bånd. Første gangen hørte jeg litt rundt med andre hva jeg skulle ta. Det tar meg ca 40 arbeidstimer å få ferdig et par, med montering, om ikke mønsteret er for komplisert, og om det finnes nedtegnet. Jeg tror ikke jeg er verken raskere eller langsommere enn de fleste andre. Jeg er ikke faglært, men jeg er flink.
"Begynn med 5000" sa min kompis Sjefsveversken. "Så kan du ta 4500." Men hun vever penere enn meg så jeg syntes ikke riktig jeg kunne ta så mye.

Men. 5000 kroner gir en timespris på 125 kroner. Det er faktisk ingen ågerpris. Så selv om jeg ikke turte å ta den prisen vet jeg at jeg burde ha gjort det. Den gangen var det tross alt en statlig institusjon som kjøpte av meg. Jeg syntes bare 5000 kroner hørtes litt mye ut for et par tøyremser.
Men hvem skal lære folk hva ting er verdt om ikke jeg som produserer gjør det?
Og siden har jeg fulgt med på prisene på skalleband på samiske sider, særlig på facebook.
Og jeg får ofte så lyst å kommenter HVORFOR ER DE SÅ BILLIGE? med store bokstaver og alt.
800 kroner. 1400. 1200. En tusenlapp.
Nå er det riktignok en del variabler, som lengde, mønster, monteringsmåter osv, men 1400? En tusenlapp? Jeg vil gråte.

Og jeg tror at det er så billig fordi det er et damehandtverk vi snakker om.
Mennene, som styrer med sin garraduodji (hard-duodji) tar fort 5000 kroner for en kopp. Nå har jeg jo tilbragt mine timer på et treverksted og vet at jada det tar tid, men mange av de koppene har det tatt akkurat like lang tid å lage som et par bånd.De er bare mer verdt. Av en eller annen grunn.
Mennene signerer ofte sine verk. (For nå er det ve lverk vi snakker om?) De er knivsmeder og duojar. Vi damer gjør oftest ikke det. Vi vever liksom på fritiden. (selv om mennene som er knivsmeder og duojar er lastebilsjåfører og lærere, de og). Noen har sagt til min spørsmålsstilling rundt dette med signeringen at, jo, men vi kjenner igjen handtverket. Vi ser hvem som har vevd det båndet om det er en dyktig veverske.
Og det er overholdet ikke det det handler om. Det handler om hvordan man forholder seg til handtverket sitt. Om man ser på seg selv som en utøver, eller en automat.

Det er sikkert mange grunner til at det blir sånn.
Kniver, nålehus, nahppier og guksier kan fort komme opp i en 10.000-25.000-40.000. Bånd er bånd og blir aldri medlem av den der overdekorerte klubben. Man kan bruke førti timer, eller femti, men det er vanskelig å bruke 200 timer på å veve et par bånd. Da vever man kjeeeeempesakte. Dere skjønner hva jeg mener.
Og bånd og tekstiler er fortsatt en del av det hverdagslige, sånt som vi bruker, mens ingen ville brukt en kniv til 25000 ute på sauesanking.
Så der ligger det vel også noe.

Men først og fremt er det sånn fordi vi ikke gjør noe med det selv, og sier, Joda, veve til dattera di, det kan jeg godt. Det blir 5000 kroner. Når må du ha dem?


værmelding, lokal

Det er litt sånn gråvær. Regnet vil ikke lande og holder seg i luften. Jeg har noen planter i vinduskarmen som har vokst ut av minidrivhuset men jeg orker ikke begynne å bale med den våte posen med jord på verandaen for å plante dem om.
Jeg liker sånt vær. Det krever så lite av meg. Men nå kjenner jeg at jeg har bittelitt gråvær i hodet også. En anelse lavtrykk.

Men det er ikke så verst å være på verkstedet med en anelse lavtrykk i hodet. Iallefall ikke når man er kommet i mål med én utstilling som står klar til forsendelse, og bare pusler rundt og leker kunstner. Lavtrykk og gråvær. Og en pinne eller to.
Muligens en kopp kaffe etterhvert.


Obs til kunstner-selvet

Når ideen "men om æ nu bare pakke alt det her inn i bobleplast, da kommer det til å bli kjempefint!" dukker opp, betyr det at verket er hinsides redning og at det er på tide å begynne med noe nytt.

Gårsdagens dont og dagens post

Hu hei som jeg har pakket. Alt dette skal til Liljevalchs. Ikke støvbrettet da, det tror jeg de har selv. Jeg er ikke helt ferdig men innser med et skulderfall at jeg har jo nok verk til utstillingen. Det har jeg jo i og for seg visst hele tiden men jeg har ikke hørt etter.
Men nå ser jeg det. Her. I modellen. Og i listen over verk som står på et ark. Og da begynner jeg å stole på at jeg ikke farer med løgn og fanteri.

Det eneste som er dumt med å være så godt som ferdigpakket er dette:
Dette var stolen min. Det er fortsatt stolen min, men uten 20 cm bobleplast og skum. For det gikk med i pakkinga. Nå når jeg ikke ordentlig opp til bordet lengre.
Men nå er det jo så mye fin gulvplass jeg kan arbeide på så nå trenger jeg ikke sitte. Sånn får man vel se det.

Men litt dumt er det for det er så spennende å sitte og følge med på posten.no, jeg driver og sporer en pakke jeg har sendt. For åtte dager siden ble den levert inn, og mottatt, på postkontoret i Kirkenes. Seks dager senere ankom den terminalen i Alta. Nå har den vært på vei til terminalen i Fauske i to døgn. Det er så spennende at jeg dør. Kommer den fram til Skien innen årsskiftet? Kommer den fram før Posten blir lagt ned? Følg med!



Rapport fra arbeidet.

I dag pakker jeg.
Det er mer komplisert å pakke ned i enkelte verk, enn når jeg bare skal ha hele smøla avgårde.
Når det er smølefrakt, kan jeg pakke de lange pinnene for seg og de små i en eske. Nå er det én kjempelangpinne og åtte små deler og en tung kloss, for eksempel. Og jeg må nesten pakke det sånn for å ha en sjangs til å skjønne hva som hører sammen med hva når jeg pakker opp igjen.
Bææææsj.
Jeg pakker mye inn i presenning, fordi presenningen er en del av enkelte verk, men den er litt nyskinnende. Kanskje litt transport hjelper.

Et annet problem er plassen. Jeg pakker ned, dunker bort i alt som ikke skal pakkes ned (med den lange pinnen) og har ingen steder å legge det som er ferdigpakket for enten er det et verk eller en haug med små pinner og en tung trekloss på den ledige plassen.
Jeg fant en bra plass men innså etterpå at døra hadde forsvunnet.









 Her må man passe på at den pinnen som stikker ut ikke knekker. Da blir det bålsjåj katastråf.



 Gjett hva som er verk, og hva som bare er stabler?




Denne har jeg pakket før. Jeg er rutinert!


Men det skal bli deilig å få pakket ned litt. sånn at jeg kan stable opp nye saker på den tomme plassen.
Jeg bekymrer meg riktignok litt for re-stablingen på kunsthallen. Umulig å vite om man husker hvordan ting skulle være. Bilder hjelper, men det gjør ingenting om ting endrer seg litt. Det viktigste er at det blir bra. Og her har man jo ingen garantier. Plutselig er den materiallogikken som var så soleklar da man stablet opp verket første gang, blitt månemørk.
Men det vil vel helst gå bra.

Dagens dont

I dag har det vært en fotograf på atelieret og fotografert til katalogen til den neste utstillingen jeg skal være med på.
Det gikk bra bortsett fra at jeg mista macen hans i gulvet. I gulvet og litt bortover gulvet.
Eh, det er vel sånt som skjer.

I morgen skal jeg begynne å ta ned det han har vært og fotografert, (minus meg, som også ble fotografert, men som ikke skal demonteres) pakke det og få sendt det avgårde. Sånn at jeg kan bygge flere saker jeg kan pakke ned og sende avgårde.

arbeidsliv

En gang i tiden hadde jeg en kjempeforferdelig grusom jobb med kjempeforferdelig grusomt arbeidsmiljø og en kjempeforferdelig neverending grusom prosess i forbindelse med dette, og kjempeforferdelig grusomt kjedelige arbeidsoppgaver i alt annet enn sikkert arbeidsmiljø.
(Jeg fjerna stifter fra mugne papirer i et rom uten ventilasjon.)
Da tenkte jeg mye på hvor fint det måtte være å være pensjonist. Bruke dagen for å dra og kjøpe blomster på hagesentret og sånn.
Det falt meg ikke inn at det gikk an å ha en jobb man hadde lyst å gå på. Jeg har jo vanligvis god forestillingsevne men når alt blir så overveldende og intenst ser man vel ikke at det finnes muligheter for en kombinasjon av livslyst og arbeidstager. Når jeg kom innen synsvidde av arbeidsstedet mitt måtte jeg stoppe for å ikke kaste opp. Helt sant.
Nå har jeg en jobb som jeg vil ha, ikke problemfri, men bra, min, og fin, og jeg gleder meg til jeg blir pensjonist for da kan jeg jobbe mer. Jeg kan ikke se for meg at jeg noen gang skal slutte å jobbe. Hva skal jeg gjøre da?

Ikke at det er så gøy å være kunstner. Det er vanskelig! Det passer ikke inn i hvordan resten av samfunnet er organisert på noen måte, ikke vet jeg om jeg kommer til å bruke to sekunder eller to måneder på et verk, ikke er det mulig å drive med åtte timers arbeidsdager, og vi vet jo alle hvordan Luther har det med den saken, ikke skjønner folk at man skal ha penger for det man gjør og man må betale leie for sine egne arbeidslokaler.
Og man vet aldri om man får til. Får jeg til nå? Blir det bra? Utstilling om en måned, får jeg til til den? Utstilling om ett år, får jeg til til den? Aner ikke! Hvordan skal jeg vite det?
Men det er nå likevel sånn jeg vil ha det. Og ikke bare fordi det er bedre enn kjempeforferdelig grusomt men fordi det er dette jeg... kan. Eller kan. 
Jeg aner egentlig ikke hva det er jeg holder på med men det er kanskje det som gjør at jeg vil fortsette.
Og dessuten kan jeg dra å handle blomster på hagesentet når jeg vil.

Dette er vel rett og slett en dagens outfit-post.

Disse ble jeg vel ferdige med i februar, men monterte dem ikke før her om dagen, da jeg skulle montere et par band som noen hadde bestilt. De er vevd med gulltråder. Mmmmmm.
Men det er atter en gang herreband. Skjønt det vises ikke så godt.  Men feil altså.

Åkei, neste par band jeg vever meg skal være damebånd. Jeg lover.

If reiseforsikring og slutten på DEN føljetongen

Ja for jeg følte liksom at jeg lot dere henge litt i lufta der og regner med dere sitter hjemme og lurer. Og lurer.

Nuvel. Jeg skrev jo en klage for jeg syntes liksom det ikke var måte på hvor uinformert man skulle bli etter å ha snakket med diverse konsulenter. Og det er jo ca tre måneder siden og til min store underraskelse viser det seg at jeg enda ikke har fått noe svar. Men i mellomtiden viser det seg at reiseforsikringen til DNB er bestitest, og billigere, så da avslutter jeg føljetongen selv og bytter forsikringsselskap.
If ble for uvisst. (der er det et slags ordspill men litt grøtete)

Nå har jeg ikke fler føljetonger. Blandebatteriet fungerer og borettslaget har satt inn en sum svenske penger på kontoen min, tilsvarende det jeg har brukt på internett hos ComHem mens jeg var paria hos Bredbandsbolaget. Det er jo strålende.

Så bank i bordet, jeg kunne gjerne tenkt meg å være føljetongsløs en stund framover.
Skjønt oppvaskmaskinen begynner å oppføre seg litt spesielt.

Ned med tronen, alteret, pengevældet.

Vanligvis har jeg dårlig samvittighet fordi jeg jobber på første mai.
I år har jeg dårlig samvittighet fordi jeg ikke jobber nok på første mai.
Jeg har endel datamaskinførerarbeid jeg skal gjøre, men jeg gjør det på hjemmekontoret og drar ikke inn til ateliéret. Men nå har jeg vært syk en stund og har rest-dårligsamvittighet fordi jeg tok to dager fri i påsken. Jeg har litt jobb å ta igjen og kan ikke drive å ta halvfri sånn der i kahytt og pine, bare fordi vanlige folk gjøre det.

Jaja. Man kan ikke vinne. Og det er vanskelig å være sin egen sjef. Og det forplikter litt å være av kommunist- og anarkosyndikalistslekt.
Men det tynger også å være luthersk-læstadianer av kultur.

Maoistlutheranere har litt å stri med.

Gladkriser er også litt krise

Åkei. Åkei. Åkei. Jeg har jo vært så fornøyd med meg selv som har klart å fordele jobbene og utstillingene så pent utover dette året sånn at...