Overlistet av sitt eget underbevisste

Altså før drømte jeg jo veldig mye at jeg gikk på gymnaset og skulle ha matte men ikke visste hvilken bok vi brukte eller hvor langt vi var kommet og snart var det eksamen. Så begynte jeg å drømme at herregud, jeg har jo en selvstedig karriere som kunstner, hva skal jeg nå med matte, det går bra. Så sluttet jeg å drømme det men nå har jeg begynt å drømme at jeg er lærer i sosialøkonomi eller et lignende fag. Hvorfor jeg har sagt ja er meg et mysterium, men mest for å være grei tror jeg. Jeg aner ikke hvilken bok studentene bruker, hvor langt de har kommet i faget, timeplanen er tildels feil og jeg kaster bort tid på å prøve å finne ut hva slags forventninger de har til faget. Og på å forklare forskjellen mellom en milliard og en million. 

Og jeg kan ikke bare slutte og si herregud jeg har jo en selvstendig karriere som kunstner, for nå har jeg jo ansvaret for noen andre. 

Herregud.

Jeg har jo en selvstendig karriere som kunstner!

Heimat

Det var kjempefint i Berlin og noe fikk vi gjort og noe fikk vi ikke gjort men vi fikk sett mange fine utstillinger, kjøpt endel fagbøker, kjøpt julegaver og gjort masse viktig ingenting.
Og jeg fikk nesten ingen jobbmail mens vi var borte og i alle fall ingen sinte eller vanskelige mail jeg måtte ordne opp i. Alt var bare fri. 

Det ble åpenbart for meg at jeg ser ganske dårlig med disse brillene, for jeg klarte ikke lese skilt på gata og jeg kjente ikke igjen folk på flyplasen. I Kirkenes derimot, er jeg ikke så avhengig av å se skarpt, virker det som. Det vil si, jeg ser litt bedre om jeg legger hodet godt bakover og myser. 50% zombie så klarer jeg lese gateskilt.

Og da vi kom hjem var det bare tretten grader inne og det er litt kaldt. Vi hadde skrudd ned varmen før vi for for å spare penger men var ikke klar over at vi hadde spart SÅ mye penger. Håper potteplantene klarte seg, det var ganske mange som ga opp de årene vi ikke hadde isolerte yttervegger, men da var det jo mye lengre tidsperioder de måtte klare seg. Nå begynner vi å få opp varmen igjen så forhåpentligvis går det bra.


Hallo? Ist es Deutschland?

Vi er i Berlin! Jeg er ikke syk! Det var en kjempelang reise! Vi har superfint hotellrom!

Vi våkner jo så tidlig så i morrest hadde vi googlet steder som åpnet for frokostservering tidlig og som vi også husket vi hadde vært på før, og egentlig ville jeg på Strandbad fordi vi har en sånn historie med badested/vadested-stedet, (for lang og you had to be there, men nå vet dere) som er Strandbad, men det åpna jo ikke før ti, og så gikk vi forbi Oxymoron som vi visste skulle åpne 8.30, men detsto plutselig på døra at det åpnet ikke før ti, men for en frokostmeny de hadde hengende på veggen, så etter å ha trødd rundt altfor lenge og også kommet oss forbi Strandbad som ikke lengre hadde noen spennende frokostmeny, endte vi tilbake på Oxymoron der vi jo har spist mange ganger, men de ville ikke servere oss da vi sa vi ville ha frokost. Jeg skjønte ikke helt hvorfor for personalet hadde en samtale sammen på tysk om det, men de ville bare servere folk som skulle drikke. 
Det va jo rart fordi a) ekstensiv frokostmeny på døra b) åpner ti og hvem kommer og setter seg for å drikke da? men vi gikk til naboen og fikk fin nok frokost der.
Mystisk.

Og så vasa vi rundt reste av dagen og det var så fint. Og nesten litt unaturlig og ikke egentlig bare deilig etter åtte år med ansvar for barn. Det kommer seg. Men det ER litt rart.
Barnet har det strålende, da.
Foreldrene og, de trenger bare litt tilvenning. 

Og ærlig talt, jeg kjenner meg ikke igjen noensteder. Jeg følger etter the Stig overalt, jeg aner aldri hvor vi er. Det hender jeg kjenner igjen et butikkvindu eller en bokhandel eller et enkelt punkt i geografien, men gatene og byen er helt borte fra hukommelsen. Og hva vi gjorde, Stig tegner og forteller men jeg husker aldri. Skulle ikke tro jeg hadde bodd her. 
Nå bor vi ikke akkurat der vi bodde heller, så kanskje vi drar opp en tur i vårt gamle nabolag, der burde jeg kanskje huske litt, men vi var jo veldig mye nede i Mitte også den gangen for tyve år siden...men for å si det sånn, det er tyve år siden for tyve år siden. 
Men det er fint nok altså, det er bare veldig rart å ikke kjenne seg igjen. 
Nå skal vi ligge litt på sengen og se på den enormt store TV-en og så skal vi gå en øl med en kompis på et sted jeg ikek aner hvor er men jeg skal følge etter the Stig helt frem.

Alltid

I morgen drar vi til Berlin. I dag er jeg hjemme og skal pakke.

Jeg er vel i ærlighetens navn også hjemme fordi jeg har blitt syk. Det passer ikke så bra. I det hele tatt. Men det er ikke annet å gjøre enn å krysse fingrene for at i morgen blir bedre og onsdagen enda bedre. Og så videre. I hele morgen skal jeg bare sitte på forskjellige flyplasser og det skal jeg nok klare, men jeg vil helst være frisk i Berlin. 

Og så satt jeg her i sofaen og så på It's a Sin og gråt og plutselig kom det noen inn døra i gangen og ropte E du våken og det viste seg å være snekkerne som skal fikse verandaen etter kukhelvettessnekkeren. Hva er greia med å aldri varsku at man kommer? Her satt jeg hjemme og gråt. Og hvorfor dukker det ALLTID opp håndtverkere når jeg er slapp kunstner og sitter hjemme og slenger?
Jaja. I det minste passet det veldig bra at de tar det mens vi er borte. Tett tak, beste man har!

Nå må jeg finne ut hva jeg skal pakke. Det er meldt både fire gradder, femten grader, pesseregn og sol. Mer enn ett par sko, tror jeg vi sier.

Lov og repp ett i sjoner

Jeg er åttogtredve minutter over trøtt i dag. Jeg er så trøtt at jeg tror jeg må bytte tilbake til mine gamle ikkestudentprogressive briller for jeg ser ingenting i disse. Jeg har ikke energi til å forkusere gjennom progressive glass.
Jeg tror at det delvis skyldes at the Twig har kommet inn i vår seng FØR jeg har sovnet omtrent hver eneste natt denne uken. Albuene hans tar så stor plass i ansiktet mitt.

Jeg fikk nytt svar fra advokaten til fagforeninga i går, han trakk tilbake sin tidligere påstand om at utdannigsinstitusjoner kan dele alt fritt og åpent. Tvertimot sende han meg et skrift der det står at utdaningsinstitusjoner som digitalt publiserer versjoner av verk de har i sine samlinger, må sørge for at det ikke er mulig å ta maskinlesbarekopier av disse.  
Og de har heller ikke mitt verk i sin samling, de har i grunnen videreformidlet piratkopien sin. Så det var jo deilig å atter føle at man har sitt på det tørre når man sier NEI.
Så oppdaget jeg at skriftet var fra 2008 og det kom jo ny åndsverklov i fjor eller hva det var.
Jeg har tre timer fri rådgivning, jeg vet ikke hvordan de teller, men sånn som jeg ser det hadde det vært fornuftig å bare telle de timene som fører til opplysninger om lover som a) finnes og b) som fortsatt brukes.  
Jeg prøver å lese meg opp på ting selv, men det er vanskelig.

Jeg må innrømme at jeg brøt min egen regel om å vente en arbeidsdag før jeg svarte i går, UiT meddelte at de måtte få litt tid på seg og før arbeidsdagen hadde gått svarte jeg  at det skjønte jeg og at jeg satte pris på oppdateringen. Følte det var innafor.

Nei men hvorfor bliiiiiir det sånn

Nå har vi bestilt billetter og hotell.
Både jeg og Jendor begynner å bli litt forkjølet men det er jo enda fem dager til vi skal dra så forhåpentligvis er vi bedre til da. 
Hjernen finner på alle mulige slags problemer jeg må takle (så hva hvis blokka til mamma i Oslo begynenr å brenne...da kan ikke hun være barnevakt. Får vi pengene igjen på reiseforsikringen da? Gjelds det?) og selv om det kan være greit å ha en ivrig hjerne i mitt yrke er det veldig mange situasjoner der det er mest bare slitsomt. I det minste er jeg på en måte vant til den. 

I går var jeg plutselig nesten lei meg, men jeg merket at det kom og bare neinei? hva er det som skjer nå? Ikke bli lei seg! og jeg tror at jeg ble en slags bakfull etter å ha blitt så glad over å skulle til Berlin, og også etter et slags adrenalin-påslag i forbindelse med alt det der styret med bildetyveriet til UiT. De har ikke svart, men advokaten til fagforeninga svarte, og på grunn av svarets form trodde jeg først det var universitetes juridiske rådgiver.
Advokaten til fagforeninga (som ikke jobber med dette som spesialfelt) mener at universitetet, fordi det er en undervisningsinstitusjon, har lov å publisere alt materiale som gis ut i Norge åpent ut til hele verden, hvis det er nyttig for en student eller flere. Jeg tror han tar feil og kanskje har misforstått spørsmålet, eller, jeg håper det, enda jeg har presisert at det ligger åpent. Advokaten til rettighetsorganisasjonen kunne ikke se at dette skulle være hjemlet i noe. Jeg tror fagforeningsmannen tar feil, fordi det er så ulogisk. Jeg hører vanligvis på fagfolk, men om han har rett kan jo alt bare legges ut av alle skoler. Søstra mi, som er skoleutdannet, sier at det har de ikke lov til. Så jeg vet ikke. Men jeg må passe meg for adrenalinet, så jeg har bestemt å alltid vente med å svare. En arbeidsdag. Kanskje til neste dag. Da blir det ikke så stressende. 

Jeg synes jeg krangler veldig mye med folk til å like det så dårlig. Hva gjør andre folk når snekkeren lurer dem og vinduene råtner og universitetet stjeler bilder og huset ikke er drenert enda det sto i takstrapporten og rammemakeren lager svarte fingeravtrykkpå bildene deres? Lar de det bare fare? Tenker de jaja? Jaja, den kostnaden får jeg bare ta selv? Eller tar de det på litt strakere arm og lar det ikke gå inn på seg og tenker ikke på det som å krangle med alle?
Jeg synes ikke jeg er spesielt kranglevoren. Men hvorfor så mange konflikter?
I det minste er alle mine konflikter forbrukerbaserte. Jeg krangler verken med naboen eller familien eller fremmede damer på gata. Jeg bare liker ikke når folk som burde gjort rett og holdt seg til et lovverk, gjør feil og forventer at jeg tar meg av det økonomiske tapet. Synes andre folk at det er greit? Har jeg hatt uflaks og havnet i uforholdsmessig mange sånne situasjoner? Jeg vet ikke.

Åkei! Ikke mer adrenalin nå! Rydde litt i huset og ikke tenke på Berlin eller oslobranner eller lovverk! Ansvar for eget blodtrykk! Nuh!


Updatez

Universitetet er ikke helt sikker på at jeg skal få lov å sende faktura. De har foreløpig ingen gode grunner til at de skulle fått lov å publisere bildene, men de kan kanskje ikke heller helt se hvorfor de skal drive å betale for å bruke mitt åndsverk uten lov. 
Jeg har sendt dem paragrafer.
Jeg har også sagt at det er viktig for meg å være streng med dette, sånn at vi ikke havner der at det plustelig er greit med bildetyveri. Man må være solidarisk med andre i sin bransje, man kan ikke drive å gi seg.

Jeg har bestilt billetter til Berlin! Det ble bare dobbelt så dyrt at en person skulle gå av i Oslo, som det ville blitt hvis alle dro hele veien til Berlin. Jeg har snakket mye med nordsvensker på sas kundeservice. Jeg blir glad av nordsvensker nesten uansett. 
 
Nå må jeg fikse hotell. Jeg blir glad for tips men dette kommentarfeltet tar jo sjelden av.  

Tenk om det blir barnefri ferie. Ungen har jo bare rukket å bli åtte år!


Pengelig

Ja den der fakturaen da. Om noen publiserer ditt bilde uten lov, finnes det en standard sats for billedbruk, og den dobler du om noen har tatt seg til rette. 
Men om noen har publisert en tredjedel av en bok du har gitt ut? Da blir det plutselig veldig mye penger. Egentlig useriøst mye penger synes jeg, så jeg har prøvd å få litt hjelp til å nøste opp i dette. Advokaten jeg har gjennom fagforeninga har ikke svart, sikkert fordi alle rettighetsspørsmål skal gå til BONO, og der er jeg ikke medlem, og BONO tar ikke sakker fra FØR du blei medlem, så uansett hvor mye medlem jeg er får jeg ikke hjelp med denne saken jeg trenger hjelp til, men de har nå svart litt kjapt på et av spørsmålene jeg sendte, og først sa de at dette sikkert er lov fordi dette er publisert i en vitenskapelig publikasjon, og det er det jo ikke, og det skrev jeg tilbake, og da sa de at nei da kunne de ikke helt se hvilken avtale dette skulle være i henhold til, så da sendte jeg bare en mail til universitetet i Tromsø og spurte hvilken avtale de følte at dette var i henhold til. 
Det kan de jo svare på.

I dag skal jeg forsøke å bestille biletter til Berlin. Barnevaktene bor jo i Oslo, så tanken er av vi tre drar til Oslo, vi to drar til Berlin og tilbake, og så drar vi tre hjem til Kirkenes.
Og her er den artige tvisten, kjent for alle som bor nordpå: tre tur-retur-biletter fra Kirkenes til Oslo, pluss to tur-retur-biletter Oslo-Berlin, koster 21.000. Tre turretur Kirkenes-Berlin koster 7000.
Jeg vil helst betale 7000. Jeg vil ikke ha barnet med til Berlin. Hvordan løse. 
Det blir dagens telefonkø, for å si det sånn.


Skalblisåfintatte!

I dag har jeg bestemt meg for å koseliggjøre. Det er planen. Først tegnesalen, som jo lider under å ha blitt ommøbelert, og som jeg tror kanskje må fortsette å lide under det, for selv om alt stikker ut i irriterende vinkler så er det kanskje tross alt alle tings optiale plassering. Sånn fragmentert sett. Sammenhengen er forjævlig. 
Jeg har en lyslenke på lageret, tenkte å henge opp den for hjemmekosen sin del, men jeg liker egentlig ikke sånne små prikkete lys. De kommer liksom aldri i mål. Og så minner det meg kanskje litt for mye om studenttilværelsen, da hadde man jo sånne overalt. Så da går den ut pga konnotasjoner til Før. Og da var jeg fri for ting å pynte med, bortsett fra Jendor sin tegninger som jo er veldig fine. 
Det er litt sånn vanskelig å gjøre et atelier superhjemmekoselig når den som jobber der, jobber med vedig mange ting. Det blir jo rotete. Det er derfor man har det, så man skal ha en plass å rote. Men jeg har ikke gitt opp. Jeg kom på at jeg kan ha sånne parfymepinner her inne. Hvis de ikke lukrter for sterkt, da blir jeg så ukonsentrert.

Og så pinneverkstedet da, også atelieret men ikke tegnesalen, der har jeg en plan for stabling som vil frigjøre litt gulvplass. Skal forsøke å gjennomføre i dag, men har egentlig ingen selvbedragende ambisjoner om å hjemmekoseliggjøre dét rommet. Det er som det er.
For å komme fra pinneverksted til tegnesal må jeg gå ut av det ene rommet, gjennom korrodoren og inn i det andre. Akkurat der har noen satt et badekar. Et boblebadsbadekar. Det forsterker jo slumfølelsen. Jeg jobber i motvind, men jeg jobber på. 
 
Jeg skal også jobbe med å manne meg opp til å sende den fakturaen. Til de som har publisert deler av min bok uten lov. Det er egentlig krystallklart: det er ikke lov. Og hvordan prissetter man? Etter en standard og så dobler man fordi det er gjort uten tillatelse og er grovt uaktsomt. Og da blir det huvens mye penger. Helt ulogisk mye penger synes jeg. Og frykten er jo at unversitetet også synes det er ulogisk mye penger og si nehei. Da kan man jo ha rett så mye man vil. Så jeg har kontaktet både fagforeningens egen advokat og rettighetsorganisasjonen som jobber med dette, men som jeg ikke er medlem hos, og ingen svarer. Så da er jeg on my own, forlatt og ensom ropende i skogen, og det føles jo litt utrygt selv om alt jeg kan lese meg til sier at joda jeg har rett. 
Men jeg har jo ofte rett. Det er jo bare det at alle andre sier nehei og har feil.

Og så har alle stjerner plutselig stilt seg på linje og alle familiemedlemmer og alle omstendigheter er innstilt på at dette skal gå: muligens reiser vi uten barn til Berlin i neste uke. Det eneste som kan velte kabalen er at mamma har ramlet og slått hånden og den blir av en eller annen grunn ikke bra, og Jendor sier han har vondt i halsen. Dette kan ordne seg. 
Jeg snakket med Jendor om at han kanskje kan få være hos mormor i Oslo en liten uke, han er veldig pepp og lurer hver dag på sannsynligheten for at det blir gjennomført. Jeg sier at det ikke er noe som tilsier at det ikke skal gå, men det har aldri gått før. Så, 80% sjanse for at det går og 20 for at det ikke går? Ja, kanskje sier jeg. Åkei, bra, så femti-fifty da!
Jepp. Femti fifty og kryssede fingre.

I stuss

Det finnes et fint lite stipend man kan søke på som har søknadsfrist om en måned som kaller seg selv kunstnerstipend, og det er regionalt, og det er litt vanskelig å forstå seg på for det retter seg mot billedkunsntere, 
og man må søke med et konkret prosjekt, 
men man kan ikke søke med en utstilling, 
og de ser helst at det er i samarbeid med andre.
 
Alle prosjekter jeg jobber med er utstillinger, det er liksom arbeidsformen når man er billekunstner. Man stiller ut det man gjør.  
Det er egentlig også min fremste samarbeidsform, jeg treffer bare nye folk når jeg gjør nye utstillinger, det være seg kuratorer eller kunstnere, fordi de vil at jeg skal stille ut og så jobber vi fram en utstilling sammen.
Når jeg ikke jobber med en utstilling, jobber jeg med fordypning. Da øver jeg. Men da er det ikke et prosjekt. Kanskje performancekunstnere kan komme seg rundt dette. Jeg er litt mer i stuss. 

Men så tenkte jeg at jeg vil jo på én måte gjerne jobbe mer med folk. Det VERSTE med jobben min er jo at jeg jobber helt mutters alene og det kan bli litt tomt og grått. Her skal man jo jobbe med andre. God anledning. Men det ABSOLUTT verste tidspunktet på dagen er når det er felles lunsj med alle prosjektutviklerne på de andre kontorene og jeg må være sammen med dem i en hel halvtime. Såh. 
Kanskje finnes det et menneske der ute som jeg kunne tenkt meg å tilbringe litt tid sammen med og så kunne vi vært litt sammen og jobbet med et prosjekt som ikke skal stilles ut noen gang. Eller publiseres i bokform, det er heller ikke lov. Så sånn sett kan ikke prosjektet være så veldig billedkunstete. Det kan man jo se på som en frihet, en åpning mot noe nytt.
Jeg kunne tenkt meg å vært litt mer sammen med onkel Kjell. Han er så trivelig. 
Men litt usikker på om det gjør seg i en søknad. 

En dag i en middels norsk (samisk) kunstners liv.

Jeg sitter på tegnesalen og er litt motløs, men ikke sånn herregud livet -motløs, men sånn herregud pinnene -motløs. 
I overigår kom frakten fra Stockholm og det er jo ikke plass. Det visste jeg jo. Men de kom jo fra akkurat samme atelier og da var det på en måte plass. Så jeg må rydde og være lur og stå på og få ting dit de var og da skal det bli en slags plass, men trangt.
Jeg har bare aldri nok plass. 
Så da ble jeg litt motløs og gikk ut av atelieret og inn på tegnesalen, der jeg jo har hatt ommøbeleringsbonanza som jeg ikke har ryddet opp i, og det er rot og ting overalt. 
Hodet mitt klarer ikke rot og ting.
Ihvertfall ikke med disse brillene. 
Jeg vil begynne med bitte bitte bitte små akvareller. Som ikke tar plass. Eller skrive dikt. På datamaskinen. Da trenger jeg ikke plass. Her er et dikt Jendor har skrevet på skolen, tema "Venner"
Du er min venn
hvis jeg var en jeger
og du var et dyr
ville jeg aldri slakte deg.

Optikeren som hadde rotet bort brilleglassene mine, det vil si, kastet dem, ringte og gikk med på å erstatte dem. Det var deilig. 

Så fikk jeg en mail om Hva jeg mente om at jeg aldri hadde fått kontrakt, fra et visningssted der jeg har sagt at jeg trekker meg for jeg har ikke kontrakt, de hadde jo sendt kontrakten flere ganger, og det har jo ikke jeg sett og de to andre kunstnerne som skal stille ut har sagt det samme, men iallefall, i dag fikk jeg kontrakt der de
 
ikke dekker frakt
ikke forsikrer under frakt
ikke betaler honorar
skal ha 30% provisjon av salg 
skal ha 20% provisjon av salg i karanteneperiode etter endt visning
ikke dekker reise og opphold for montering
ikke dekker reise og opphold for demontering
 
og nå er jeg så voksen at sånt sier jeg bare nei til.  Eller jeg sier at DETTE er punktene i kontrakten vi må diskutere. Bare at vi skal såklart ikke diskutere dem, vi skal endre dem. 

Nå skulle jeg egentlig spist lunsj, som jeg ikke har med fordi jeg har mat på jobb, bare at den maten hadde jeg levna ved siden av kjøleskapet her om dagen, og da har kjøleskapet minimal virkning, så den måtte kastes. Og de nye lompene jeg hadde kjøpt finner jeg ikke så det er jo et mysterium. Jeg har to pakker med nudler til krisetilfeller som dette, men det er ikke en dyptallerken eller skål å oppdrive på hele huset, så nå blir det ost og kjeks til lunsj. Det høres mye mer fancy ut enn det er. 

Og så skal jeg pakke ut litt mer.



De som går først.

I dag heier jeg på ungdommen. Som tar alt det personlige ansvaret de burde sluppet å ta, når staten ikke har så veldig lyst å følge egne spilleregler og ikke følger opp dommen i høyesterett. To år har det gått. Og ungdommen gir seg ikke.

Mye halvfornøydhet

Jeg er ikke på tegnesalen og ommøbelerer, jeg er hjemme og prøver å nøste opp i juridiske rettigheter og summer. De juridiske rettighetene er forsåvidt klare, det er ikke lov å publisere andres åndsverk fritt ute på internettet, og andre er i dette tilfellet meg, så da er det den der fakturaen da, og hvor stor skal den være. 
Den skal liksom være så mye større enn jeg synes er logisk. Forteller alle meg. Så jeg jobber med å tøffe meg opp.

Og så har jeg kjøpt vintersko for de forrige sluttet bare plutselig å fungere. Det vil si de ble så glatte. For gummien ble plutselig så hard under. Og da kunne de ikke brukes på vinteren lengre selv om de eller så så helt nye ut. For man døde om man gikk på sne eller is med dem. Og gåing på sne og is er jo en av funksjonene til vintersko. Prøvde å klage. Butikken gikk konk. Det var nesten like greit.
Og så har jeg hentet de nye brillene, de det har vært så mye styr med, og da hadde de jaggumeg kasta glassene. Det  var et himla poeng av at siden brillene kom fra en annen plass kunne de overhodet ikke garantere at de ikke kom til ødelegge dem, og da tenker jeg at siden det er et så stort poeng at det er mitt opplegg så skulle jeg vel få tilbake MINE glass. Som var flette nye. Men de var kastet og jeg vet da fasiken om jeg gidder krangle på det. Man blir jo litt lei av å ta tak i absolutt alt.
Jeg vet ikke hvor godt jeg ser heller, jeg har liksom ikke sidesyn i disse brillene. De sa jeg skulle la det gå et par uker, for, tilvenning og alt det, og min erfaring tilsier at om et brilleglass har ett stort uklart felt, så er det vel ikke noe man venner seg til, men jeg får vente da. I det minste hopper ikke verden opp og lander igjen når jeg ser fra høyre til venstre, som var tilfellet med de forrige. 

I kveld kommer det en stk frakt fra Luleå, det vil si at den kommer fra Stockholm og er 17 stk, men den har overnattet i Luleå. Det blir på en måte fint å ha den i hus for da er det ikke mere styr med den, men trangt blir det jo.

Nå skal jeg gå rundt i huset og venne meg til å ikke ha sidesyn.

En femårig utdanning til tross

Jeg prrøver å få orden på tegnesalen. 
Det er veldig trivelig å si sal, når det er et stort kott. 
Jeg har hatt tegnebordet med ryggen mot vinduet. Da får det mye lys men jeg skygger også for lyset med den enorme kroppen min. Jeg har ikke lagt merke til det før, det kan jo være det er fordi det er mindre lys nå. Eller fordi kroppen er enormere. Men skygge blir det.
Så da snudde jeg tegnebordet, først bare skråstilte jeg det litt for det er jo så satans ubøklig og tungt, men da står det litt sånn tullete ut i rommet så til slutt hadde jeg snudd og snudd og snudd det 90 grader og det sto vinkelrett på skrivebordet og jeg hadde ryggen mot oppslagstavla. En veldig god løsning! En tegnekrok med stort tegnebord foran, lite tegnebord på skrivebordet ved siden av, og bordet med oljekritt mellom der. Tenkte jeg til jeg oppdaget at jeg satt og tegnet med venstre hånd for å ikke skygge for lyset. Og nå er jo ikke det et kjempeproblem, men jeg er strengt tatt høyrehendt og det betyr at jeg blir veldig sliten av å tegne med venstrehånden, selv om jeg får det fint til. 
Og jeg måtte strengt tatt smal-lirke meg ut av det lille rommet bak skrivebordet jeg hadde forvist meg selv til og da sto det lille bordet med oljekritt i veien uansett hvordan jeg lirket. Så da snudde jeg hele det satans tegnebordet andre veien, sånn at jeg fikk tegne med høyrehånden. Men nå kommer jeg ikke til oppslagstavla mer, for den har havna bak tegnebordet, og det andre tegnebordet, det nette lette, som står på skrivebordet, er heller ikke mulig å komme til. Jeg kan jo flytte på det. Når jeg trenger det. Men jeg vil jo gjerne at ting er enkelt.
Så da kan jeg eventuelt flytte den ene tegnekommoden. Den er også helt ekstremt nett og lett av heltre og med bare seks tonn papir i. Og den står så fint inne i en hjørne at man skulle tro den var plassbygd. 
Jeg kan snu den. Men hvordan skal jeg da klare å åpne skuffene. For da er tegnebordet, detstore grusomme, i veien. Føler det er en essensiell funksjon å åpne skuffer. 
Jeg kan også dra skrivebordet en meter lengre ut i rommet, langs den ene veggen, for da kommer faktisk det andre tegnebordet, det nette lette, ut av den forviste kroken, men da kommer jeg jo ikke til vinduene lengre. 
Trenger jeg det? Jeg har jo tapet dem igjen for vinteren. 
Det viser seg, at det trenger jeg, mentalt, hele rommet kan ikke være fullt av ting som sperrer for andre ting så etter å ha slept skrivebordet en meter ut dyttet jeg det en meter tilbake sånn at det skulle være mulig å komme til vinduskarmen og radiatoren også alle bakkene som står til tørk under, og da måtte jeg hente en skiftnøkkel for skrivebordet hadde ikke så godt av trekkedyttingen.
Jeg gikk så og hentet the Stig, kanskje han kunne se en løsning, og han kommer og prøver å snu seg uten å velte over noe og stiller spørsmålstegn ved å ha en tegnekommode man ikke lengre klarer å få skuffene ut av, og lanserer forslaget Lei Et Større Rom.
Jeg sender ham på dør før han blir mitt økonomiske endelikt. 
Jeg får atter skråstilt et største tegnebordet, men liksom motsatt denne gangen, sånn at lyset kommer fra rett side og det blir litt større plass ved tegnekommoden. Om man ikke gjør noen brå bevegelser er det kanskje tilogmed mulig å få lirket tegnepapir ut av skuffene uten å velte bordet med oljekritt.
Jeg får en melding fra Polly om at hun har vunnet budrunde på leiligheta rett over gangen fra den hun har nå, og så forskjellige liv vi lever, jeg klarer bare såvidt å ommøbelere, hun vinner budrunder.
Jeg setter meg ved det skråstilte tegnebordet, ser hardt på tegnekommoden i hjørnet, og går i gang med oljekrittene inspirert av the Jendor. Lyset er helt rett. Jeg tegner med høyre hånd. Bordet med oljekritt kan stå der det står.
Men tegnebordet står i en dump. Dette er jo et gammelt bygg med støpte betonggulv og rett er det ikke. Minst rett er det akkurat der jeg når har buksert tegnebordet på plass, så nå rister hele tegnebordet. Det nesten blafrer. Jeg senker plata og prøver å holde tegnebordet i ro med lårene. Det går jo ikke.

Nå føler jeg at jeg har kommet helt fryktelig langt unna en løsning som gjør meg lykkelig. 

Jeg tror at morgendagen kommer til å bli tilbragt med å flytte på sykt mange greier sånn at de ender opp der de var i morrest.
Og det var jo heller ikke en god løsning. Om vi skal være ærlige.


La de små barn ettelerannet så skal jeg følge på

Nå er det høst. Helt på grensa til høstvinter. Høsthøstvinter i det nordøstøstlige Norge. 

I går avsluttet vi sommeren i hagen, det er en stund siden jeg tok opp knoller og tømte blomsterpotter, nå klippet jeg ned persille og grønnkål og stengte drivhuset. Vi ryddet i garasjen, som ikke er så full som the Kjærest påstår, ja, den er full, men det hjelper jo ikke at den er stapperyddet, så jeg gikk inn der og forsøkte å avslutte systemet ALT SKAL OPPEVARES PÅ LEDIG PLASS PÅ GULVET SÅ NÆRT DØRA SOM MULIG I TILFELLE MAN FÅR BRUK FOR DET, stablet og flyttet på ting og vips fikk vi inn et bord, fire stoler, to trillebårer og en kjellerhylle, grillen, blomsterpotter, og enda var det plass til en sykkel som dukket opp. Helt fram til den kom forærende landeveien var det også gåplass inne i garasjen. 
Jeg fikk spylt den gummien jeg fant på fjellet forrige helg og vi tømte hageslangen og satt de i garasjen. I prosessen er det mulig jeg ødela hagekrana. Uten at jeg fikk det med meg, men i dag var den visstnok ødelagt. 
Vi skiftet dekk på bilen. Jeg sådde neste års salat. Forhåpenlitgvis, fjorårets kom jo ikke opp. 
Vi gikk opp for å se på naboens drivhusplaner. Vi ryddet og ordnet og det var en veldig fin dag. 
I dag våknet jeg og var litt sur og stressa, og jeg skjønte helt av meg selv omtrent at det er fordi jeg ikke vil at det skal være mandag imorgen. Jeg trives overhodet ikke på jobb for tiden. 
Men så dro vi på jobb, litt søndagsjobbing var egentlig ikke planlagt men nå ble det nå sånn, og the Jendor var med, og han satt på tegnekontoret mitt og var så fornøyd og tegnet med alle fargene og tenkte overhodet ikke på hva han EGENTLIG hold på med og hvordan det skulle passe inn i en fremtidig produksjon, og han var så fornøyd med alt han hadde gjort og det var så inspirerende. Jeg må prøve å jobbe meg inn i den tanken. 

Og så skal jeg tilbringe resten av søndagen med små artige videoer på instagram og mobilspill jeg liker på sofaen. Heia søndag, det er ikke mandag.

Haben sie schön Pläne für die* Feierabend?

I dag kommer det muligens en frakt fra Sverige. Muligens ikke. De har ikke sagt noe. Men jeg vet at de har hentet lasten på kunsthallen. En litt spennende tilnærming til å dukke opp i gokk med frakt, mener jeg. Hva om jeg er på jakt?

En annen litt spennende tilnærming driver det nærmeste universitetet med. En tekst jeg betilte til en bok jeg ga ut for noen år siden, er på pensumlista. Artig. Artig å være pensum. Men det de har gjort er å scanne store deler av den boken jeg har gitt ut, og som jeg fortsatt selger, og lagt ut åpent på internett. Søstersen sier send faktura. Så det gjør jeg vel. Men hvor stor?

Og så hadde det vært lurt å bruke dagen på å bestemme om jeg skal være med på en workshop i Bergen eller ikke. Har litt lyst å si ja, men skal finlese programmet litt mer. 

Og har jeg tjuvflaks har fiskehandleren i kjelleren her reker til salgs. Da blir det fredag. 


*das/der. Har fullført finskkurset på duolingo og hoppet over på tysk. Jeg kommer aldri til å mestre hverken tysk eller finsk, men det er fint å forstå litt mer.

Greier

I dag har jeg hatt hjemmekontor. Som i dag har betydd at jeg har gått hjemme og vært lettere nedtrykt og eksistensiell. Sukk. Kan bli litt lei av meg selv. 

Men den der greia med at så lenge man bare gjør sitt beste? Har jeg skrevet om det før? Jeg synes det er helt umulig vanskelig å vite når man gjør sitt beste. Det er et helt enormt krav. For man kan vel alltids lese én side til? Jobbe enda en time? Legge inn fire pushups ekstra? Teste ut enda en armstyrkeøvelse fra instagram? Lage fiskekakene fra grunnen?
Jeg vil ikke gjøre mitt beste. 
Men er det da bra nok? 

Og mange andre greier. 

Fryktelig mange andre greier.

Hør!

Ingenting hører man!

Nu piper det ei lengre.

Det viste seg å være ei vannpumpe som var litt lei av jobben. Ikke en alarm på pumpa, men faktisk selve pumpa. Den fikk en dytt og begynte å pipe konstant pippipipipipipipipip. Da ble den skrudd av. For det trengs ikke lengre vannavkjøling på operasjonssalen. Det har ingen fortalt den trofaste lille pumpa som stille (fram til torsdag da det var slutt på stille) har fortsatt jobben sin siden 2019 uten takk. 
Eller virkning.

Og hos meg ble det tyst. Mmmmm. Deilig.

En mandag etter en helg, nok en.

I dag skulle jeg egentlig hatt lue på vei til jobb. Hadde votter. Det blir vinter snart.
 
I helgen dro jeg familien opp på Toppenfjellet for å leite etter gummi i de hastig sammenraskede tippene etter AS Sydvaranger 2.0. Da de la ned, fikk de pålegg om å rydde opp, og det gjorde det ved å kjøre alt opp på fjellet og dra tusen presenninger over. De holder nå på å råtne bort, og det er ganske mye artig under. Akkurat nå er jeg på jakt etter gammel gummi, og jeg vet sånn ca hvor jeg skal lete for vi har vært der oppe så mange ganger. Denne gangen hadde jeg dessuten for aller første gang tatt med noe å grave med, og det gjorde jo funnprosenten så mye større. 
Det gjorde også oljelukten mye sterkere. Det er nok ikke bra, det som ligger der.
Tenkte litt på det, dette blir Jendors barndomsminner fra søndagsturer. Opp i tippene og grave etter skrot. Jaja. Noen historier om sin grusomme barndom skal man jo ha å servere når man er ungdom. 
Men! Eller OG! Så fant jeg en gummibit som jeg fant for kanskje fem år siden og har lett etter siden. Den gangen var vi så fullastet på vei ned at da jeg kom over den måtte jeg bare legge den på en lur plass (inni et buskas) (altså for nå har jo gruva strengt tatt startet opp igjen og selv om de ikke er så mye i tippene og holder på så er vi inne på gruvas område og særlig der vi fant gummibiten var vi inne på gruvas område så jeg gjømte den litt.) (Litt for godt, har altså lett i fem år) og en av grunnene til at jeg ikke fant den igjen året etter eller senere var nok at jeg hadde glemt litt hvoran den så ut og ikke helt lette etter rett ting, men jeg hadde lagt den sammen med en plastpakning og den husket jeg så da måtte det jo være min gummibit som lå presset ned i gjørma der under busken. Den lå egentlig der jeg trodde jeg hadde lagt den, bare litt lengre ned i gjørma og da så den ikke så gummiaktg ut. Trodde det var papp.
 
Jeg må prøve å få gjort noe med den der verandaen og det henger litt over alt. Fanden at alt man er borti skal bli sånne neverending stories. Satan ta snekkeren. At ikke folk bare kan oppføre seg ordentlig. 
Forbrukerrådet synes jeg har en veldig sterk sak, men ingenting er over før det er over og det er jo ikke det første problemet vi opplever på husfronten så terskelen for å bli motløs er lav. Motløs, men ikke handlingslammet. 

Og da jeg kom på jobb var trykkene fra den gummien jeg fant i vår og la i trykk på fredag blitt så fine og da ble jeg glad.




Nå sitter jeg i pipingen og skal jobbe. Kanskje blir det fikset i dag. Kanskje ikke. Den som lever får se. Hvis man ikke legger terskelen for dagen høyere enn det, er det gode sjanser for å lykkes.

10/10

Akkurat nå er det veldig bra. Jeg skal ingensteder med fly i dag, jeg jobber på et sted jeg har jobbet før og alle er veldig trivelig samtid...