markomarkomarkomeannu

er i gang og vi ble nesten ferdig men egentlig ikke. Det har vært åpning og alt og jeg er dritsliten og dritlei, kan man si det? Er det lov? Det som er fantastisk er stemningen blant dugnadsgjengen her de er fantastiske og glade og holder på humøret og har felles frokost og hjelper til og det hele.

samelisam!

hilsen
festivalkunstneren
I går som virker som om det var for to uker siden, og i dag, har vi sprengbygget badstu, i går ble jeg bittelitt solbrent og i dag ble jeg ganske våt.
Det er fint å være på markomeannu, men det er alt for lange arbeidsdager til at jeg får drevet noe fornuftig blogging. Synd egentlig, for det ville blitt fint.
I dag har jeg kjørt småfly over hele Nordnorge. Det var kjempefint! Jeg har aldri flydd småfly i finvæær før, slo det meg. Men det er jo en helt fantastisk opplevelse. Særlig når du lander uten at håndbagasje og flyvertinner slingrer veggimellom. Bare sitte å se ut på det fantastiske landskapet.

Nå er jeg på Skånland. I en samisk barnehage. Ikke fordi jeg er så pedagogisk, men fordi det er her vi sover.
Det slår meg at jeg ikke vet hva slags samisk markasamene snakker. Ikke er det helt vanlig nordsamisk ikke. Jeg får spørre noen litt forsiktig.
Vi sitter og venter her, vi skal flytte en gammel sjå i kveld, men det begynner å bli seint og jo seinere vi kommer i gang i kveld, jo seinere kommer vi igang i morgen. Men om vi har stramt program, vi skal bygge sjåen om til badstu i løpet av tre dager, og vi er jo av typen ansvarsfulle festivalkunstnere, så vi har tenkt å levere.

dagens blogging: innadrettet virksomhet

I morgen drar jeg for å være festivalkunstner på en samefestival. Jeg er hittils oppført som nordmann i programmet, ærlig talt. Jeg får grave fram noen sameartifakter og ikle meg dem da, før jeg lander. Huff. Det er av sine egne man skal ha det.
Jeg har knappest tid til å sitte her å blogge, som vanlig, så, såså da:

pakkeliste:
arbeidsklær: Ikke den ariske selebuksa som gir meg gnagsår rundt nakken, den andre. I løøøv bevernailån. Og jakken. Og fleecejakken.
Goretexklær. Skal jobbe ute
T-skjorter. Skal jo tross alt sørover, glemte litt det et øyeblikk.
ullundertøy og amerikansk mirakelsilkeundertøy. I tilfeller.
Sameartifakter, var det ja: Loiloiskjerf og luhkka...en komsekule og et tinnarmbånd. Får holde. Skjønt jeg har jo kåfjordluhkka fordi jeg ikke liker hetta på søvrangeruhkkaen...nå blir alle forvirret. Drit i den.
Kamera, og husk å lade batteri, og ta gjerne med et ekstra.
Datamaskin, husk å fylle med interessante artikler ang festivaltema som kan leses på mitt femtimersopphold på flyplassen i Tromsø. (ikke bestilt billetter selv)
Verktøy: Tvinger, tror jeg, måleutstyr, samekniv (javisstja, den går også som artefakt)(artifakt?)(sak) brannsikkert stoff, saga, pussemaskin, skjønt jeg har ikke sånne pussebånd...får se. Tenger. Ikke dremll. Jekkebånd.
Sovepose. Må sjekke yr for å gjøre kvalifisert valg mellom vinter- og sommersoveposen.
Kart over nordfinland og -sverige, for å planlegge neste prosjekt med en av de andre festivalkunstnerne.
Pågangsmot og glede.
Hjertet midt i brystet.

pekefinger fra frkfig

Og noe annet jeg tenkte på. For lenge siden. Som jeg har begynt å tenke på igjen, for det viser seg å være usannsynlig vanskelig å få et to kubikk stort flyttelass fra Kirkenes til Stockholm.
Jeg har blant annet spurt posten Bring, men jeg fikk en mail der det sto at de kunne ikke svare før jeg fortalte dem hvilket postnummer Kirkenes hadde.

Vi har ikke så mye saker, jeg tror det er litt av problemet, det er både for lite og for stort. To paller med egen flyttebil, det blir for teit. To paller med transportselskap- da må man ha eget firma og betale toll for brukte kopper og kar.
Da vi flytta fra Bergen hadde vi heller ikke så mye saker, nå har vi mindre, for vi ga bort en hel masse. Og det var det jeg hadde tenkt på en gang. At vi prøvde å gi noen Siesta-stoler (norsk klassiker!) til en sjappe (der fikk jeg jammen brukt det ordet, det har jeg neppe gjort før) som heter Nobel Bopel. Jeg syntes det var en staselig ting, da de dukka opp på Møhlenpris. De hadde i utgangspunktet litt samme innstilling som meg, møbler som kan brukes skal ikke kastes men reddes og settes inn i brukssirkelen igjen. Hurra.
Så de fiksa litt på slitne ting, men det be liksom ikke så bra. Litt sånn sjablongspraymaling. Men mye fint, mange små skatter. Og kafe! Også stas.
Problemet jeg har med nåbelbåpel er at de gjør jo slettes ikke noe av det de snakket om i starten. Det de gjør er å få tak i sånn studentkule saker og selge dem til fok som vil ha kule møbler. Disse møblene ville klart seg fint uten hjelp. De er bare som en hvilken som helst bruktsjappe.
Og bruktbutikker er bra, men bevares, man trenger ikke late som om man er noe man ikke er.

Jeg skulle ønske de hadde fulgt opp sitt opprinnelige statement for det er noe som trengs. Å redde ting som er skal kastes uten at det egentlig er kasteklart.

dyreliv, vær og tilbake

Jeg har vært på hytta i noen dager. Det er en del av posesekken.
I en dag eller to var det både kjempefint vær, sånn du blir solbrent i, selv i Finnmark utropstegn utropstegn utropstegn, og kjempefælt vær, som jo ikke er kjempefælt men litt spennende, styrtregn og tordenoglyn, og vanlig vær, og i dag, kjedelig vær og da dro vi inn igjen.
Vi har fisket småsei og torsk, solt oss, drukket kaffe på verandaen, tatt badstu, bekymret oss over pipehatten, sett på ea og ea sine unger som var blitt så store og flinke til å dykke at, og tjelden, som slettes ikke hadde noen unger, men bare fløy over vannet og hylte i kor sånn som de bruker men som ikke er til å forstå noe av, sjelden er noe av det tjelden gjør, eller forsåvidt også måsen, til å forstå seg på, det gjelder egentlig dis også, og nå aner jeg ikke hvor jeg er i setningen lengre og om det hadde vært på sin plass med enten komma eller punktum så jeg bare avslutter her.

I går kveld ble det litt kaldt så jeg skulle småfyre litt, og da jeg åpnet ovnsdøra lå det en veldig død kjøttmeis klemt mellom den rista som gjør at veden ikke deiser i gulvet når du åpner ovnsdøra, og ovnsdøra, og stirret sørgmodig og ihjelsultet på meg. Den hadde vel sett lysglimtet i ovnsdøra og klemt seg inn i rista og dødd så stille og stakkarslig og håpløst.
Sukk.

Og i natt dreiv en rein og trampa rundt hytta og ble til verdens kjedeligste film, og så noen niser ute i sundet. Men likevel måtte vi inn for jeg må jobbe endel nå.

Stier

Ikke har jeg tid til å sitte her å blogge ikke, for jeg må ringe sånne som kan sende paller til Sverige og nav og pappa og pakke til vi skal på hytta og ringe solveig og høre om hun kan henge opp klærne som ligger i mamma sin vaskemaskin, men jeg kom til å tenke på dette med stier. Eller kanskje snarveier.

Jeg bor jo i en liten by. Her er et helt adakvat gatenettverk ispedd stier og snarveier som gjør det akkurat så adekvat at det blir helt adakvat. Enkelte av disse stiene er regulert inn, stier fra felt og opp på fjell eller ut i mark for eksempel, eller veien fra gamlegymnaset og ned Jomfrulia, andre er sannsynligvis laget av unger (jeg tror alle stier i utgangspunktet blir laget av unger, og så når de blir etablerte (stiene) overtar voksne og så er det selvdrift fra der) men er nå en del av gatenettverket og brukes av alle. Det vil si, de som går over naboens hustomt og delvis gjør bruk av trappa hans er kanskje mest brukt av unger. Nuvel.

Så er det jo sånn at det bygges stadig flere hus i denne lille byen, og noen av husene bygges der det allerede er etablert en sti. Skjønt vi kan like gjerne kalle det en vei.
Den ved gammelgymnaset for eksempel, han som bygde ut huset sitt der prøvde å bare bygge inne den stien, men det gikk ikke. Den var jo regulert og hadde kommunalt gelender og alt.
En annen flittigbrukt sti er den ved Turisten. Det er en ganske kraftig omvei om du ikke skal gå den stien, da må du enten ned til Kronprinsensgate, eller, oversiden av der egentlig, eller opp til plenen ved innkjøringen til byen. Langt og uhemsla.
Så da er det jo så uendelig mye bedre å ta strake veien opp fra hotellet og opp i Ellisifwesselsvei.
Eller strake stien. Skjønt det er nesten en vei. En grusvei. Den har vært der i all min tid og sikkert i tredve år før det. (skjønt det er forsåvidt gjetning)
Nå er det bygget hus der, ved den stien.
Jeg synes det er forferdelig optimistisk av de nye huseierne å anlegge plen. Tvers over stien.
Skal frøene ha noen som helst sjanse til å gro, må de nok anlegge mur med alarm rundt plenen sin, men jeg tviler i grunnen på at det er tilstrekkelig.

Jeg har aldri blitt brølt bort fra Turistenstien av noen nyslåtte huseiere, men om jeg blir det, tror jeg at jeg kommer til å påberope meg sedvanerett.
Jeg er ikke helt sikker på om det er helt vanntett, men jeg kommer nok til å prøve.

sekkeposen?

Jeg er ikke mektig flink til å leve i øyeblinket.
Sommeren er alt for kort, og hver gang jeg gjør noe jeg har lyst til å gjøre, tenker jeg at dette må jeg passe på å gjøre mer.
Jeg synes at jeg ikke har fått noen ting ut av sommeren, men det er nok også litt fordi jeg var syk hele den perioden jeg var her, før jeg dro til Stockholm og alt det der, så jeg tror at jeg akkurat er kommet.
Og jeg har jo både vært på trøndelagsferie, på fisketur, på puben, på verandaen til ordføreren i midnattsola, slarvet på egen veranda, jobbet litt, gått på fjellet- jess jess. Ordnet i garasjen og ja nei. Likevel er jeg litt forvirret. Hva har jeg brukt all tiden på? Hvor lenge har jeg egentlig vært hjemme? Hva rekker jeg på de neste to ukene jeg skal være hjemme?

Jeg gleder meg mer og mer til å flytte til Stockholm, men det betyr jo også at jeg ikke får være her.
Enn at man ikke kan få absolutt alt.

finfin finfin tur.

Jeg er dautrøtt. All den tid jeg kom fra fisketur klokken ti i morgest. Det slår meg at når jeg tror jeg er bakfull, er jeg egentlig bare trøtt, for det kjennes helt likt ut. For tiden liker jeg nok bedre å fiske hele natta enn å feste hele natta.
Jeg tror jeg har fått ca ti ørreter. Ikke så store, men ikke så små at de måtte kastes ut igjen.
Nå er det jo uansett litt vanskelig å kaste ut igjen fisk når man fisker med makk. Ettersom de gjerne har lagret angelen langt forbi levra.

Kajeksa påpekte at pinner, som jo er et ord jeg bruker mye, også er et begrep som ombefatter fisk.
Og det er jo sant. Vi holdt oss rett over pinner i natt. Jeg fikk de minste fiskene, klarte såvidt å unngå å få på den som var på størrelse med en sigarett, men jeg fikk for en gangs skyld, for første gang, flest.
Trikset viste seg å være å aldri holde i stangen. Med en gang jeg satte fra meg stangen, gikk rundt neset og satte i gang med å pusle med noe ved bålet, forsvant dubben under vann og jeg måtte spurte tilbake og sveive opp. Jeg er rett og slett så dårlig å fiske at det kun fungerer når jeg ikke er involvert. Men det er greit. Så lenge jeg vet hva som gjelder.

Steuerfreuer hadde egentlig den beste, selv om pappa hadde de største. (Selvsagt)
Hun hadde satt opp stanga si og kommet til bålet, vi prøvde å få henne til å forklare oss hvor dubben hennes var, og det var så vanskelig å forklare at til slutt sa hun bare at Ja, den er vanskelig å få øye på, men den var der.
Mange ganger måtte hun si det. Men da hun etter kaffe, pølser, flesk, kaffe, kjeks og flesk gikk for å sjekke bruket, viste det seg, som hun sa, at dubben ikke lå der ute (og gjorde seg vanskelig å få øye på,) men istedet i fjæra sammens med en fisk.
Den lo jeg av igjen og igjen. (for da var vel klokka tre og vi venta på morrabittet og var overtrøtte og skjelvne.)

Morrabittet ble dessverre avlyst, det vil si, fotografen var den eneste som fikk noe inntekt der, vi andre merka ikke noe oppsving i fisk, derimot i mygg. Det er jo alltid et trygt og godt gjensyn. Og et tegn på at det kanskje er på tide å komme seg hjem.
Jeg klarte knappest å holde øynene åpne på elva, men det var jo ikke jeg som kjørte båten.

slutt på fiskefallingen

Nå er makken gravet og det gikk voldsomt mye radigere enn fryktet fra alle parter, da jeg ringte min far og sa at jeg kommer to timer før vinden løyer og begynner gravingen, mente han det var ren gambling og ansvarsfraskrivelse, jeg er uenig men har likevel gravet makk da jeg måtte ut og kjøpe to pk hurtigkoblingssnuere, en stor skjeisluk, to stk dubb, en pk str 6 makkalngler og en pk helmelk til diverse mennesker i Sør-Varanger kommune.
Så finner jeg ikke turbuksa, bare denne gamle der texen har gått ut av goren, men så lenge det ikke regner så går det vel greit. Nok.

Nå må det pakkes. Turmat og sånn. For meg er det brødskiver, for andre er det pølser, jeg liker ikke pølser men lurer meg ofte til å smake på flesket som stekes samtidig. For søstersen var det ingenting som slo daumann på boks, i den grad at det hendte vi hadde til middag inne i huset om hun fikk velge. Jesus gud. Jeg vet ingenting verre.
Det er jo sånn med turmat at det meste er fantastisk godt for man er så sulten, sennep og fleskepølse og jædersylte og det hele er uovertruffent der og da, men daumannpåboks kommer aldri, aldri til å bli godt.

Da min bestefar lå ute på fiske, som han jo gjorde omtrent hele sommeren, var det egentlig sukker det gikk i. Det har jeg hørt var gjengs i de fleste laksefiskermiljøer.
De sto opp sånn fem, og før de dro ut til garnene var det kun kake som gjaldts. Et stk delfiakake, til nød noe mormonsenskræl, men helst delfiakake. Og en kopp kaffe.
Min far fortalte at da han var med, gikk det noen år før han torde å gjøre opprør mot kaketyranniet, og rett og slett spiste vanlig frokost, noe de andre ikke gjorde før etter første garnøkt.
Og så drakk han te, og ikke kaffe, som ble sett på som i overkant suspekt (eller homofilt, som han sjøl sa-han er svigersønn og ikke sønn av min bestefar-) av sjølaksefiskerne.

Jeg hadde daua om jeg hadde måtta stått opp klokken fem for å true i meg et stk delfiakake, for så å ro ut og kave med garn, tang og kobbspy i et par timer før jeg fikk min første tekopp og ei skive brød.

Pling! Nå er det pizza!

Planer faller i fisk

Nå skulle jeg egentlig dra å grave makk, ca femhundre stykker, men så styrtregnet det og også lynte og tordnet og selv om det ikke lengre bråker fra oven tror jeg makkene er veldig våte. Eller det gjør jo ingenting, for våtere skal de bli, men jeg tror det er litt gjørmete i makkgropa nå. Og enormt med mygg. Så den går ut. Til i morgen.

I morgen blir det fisketur. Jeg tror det blir endel mygg også. Forhåpentligvis også en fisk eller to, men det er slettes ikke sikkert ettersom jeg jo er den i familien som ikke får fisk. Det har jeg skrevet om før, og jeg gidder ikke linke til innlegget for jeg foranger av alle mine lesere at de har lest absoutt alt jeg har skrevet.
Det viktigste i morgen blir nok å få fler fisk enn den hemmelighetsfulle fotografen, og å ikke møte bjørn.

Selvutstiller, ikke selvbevisst nok

I dag tror jeg at jeg har vært lokalkoloritt.
Jeg og min venninne Kajeksa satt på Sentrum og drakk kaffe, sånn som man gjør og iallefall gjorde før. Det var oss, tenåringsmødre, og turister. Og de to litt halvgale gamle damene.
Jeg har jo vært arbeidsledig et halvt år, med gode resultater kan man si, jeg kom jo inn på alle de skolene jeg søkte på, men arbeidsledig og på Nav like fullt. Min venninne Kajeksa røyk på en sykemelding her for en stund siden og har også lært seg å leve med Nav, med litt mer utfordringer enn meg da, jeg har jo møtt bare solskinn og hjelpsomhet. Eller, det vil si, de har latt meg være helt i fred og det har fungert utmerket, for straks blir de kvitt meg.
Så uahnshett da, vi satt og utvekslet Nav-erfaringer, og delvis også erhvervsfri-erfaringer. Og bekjentes erfaringer med samme.

Midtveis i andre kaffekopp blir jeg akutt bevisst på akkurat dette. At her sitter jeg og er lokalbefolkning, og turistene sitter og er turister. Og lytter. Og det er tenåringsmødrene, de to halvgale, og oss to unge mennesker som snakker om... trygda vår.
Ooops.

Det var ikke meningen å være med på å kreere et fulstendig finnmarkingspanorama komplett med alle fordommer og stereotyper. Unnskyld alle. Neste gang jeg sitter på utstilling for turistene lover jeg å snakke om Heidegger, visumfri sone, Richard Sennets tåpelige tredeling, fadnoen og gal bruk av norske uttrykk.

ting som jeg egentlig er lei av men som jeg likevel ikke har sluttet med

1. Alkohol. Ærlig talt tror jeg at jeg fint skulle klare meg uten, men da må muligens alle dere andre også slutte med det.
2. Internett. Internett er kjedelig! Jeg tror jeg kanskje har fått en overdose. Som jeg stadig fyller på.
3. Å ta bilder. Jeg tok masse bider med superkameraet mitt før men nå synes jeg at jeg har tatt bilde av det som er å ta bilde av. Tror jeg fikk litt prestasjonsangst. Hm. Denne stemmer ikke helt med overskriften, jeg har nesten sluttet helt.
4. Å stadig bli forkjølet. Pappa tror jeg blir forkjølet hele tiden fordi jeg har adhd, men det har jeg ikke. Dessuten hadde jeg glatt passert adhd-testen (å sitte helt i ro i et kvarter) om jeg bare hadde giddet.
5. Gråtereportasjene i lørdagsdagbladet.
6. Penger
7. Små, små leiligheter.
8. Fleisbokji.
9. Lister.

og ting jeg ikke liker å snakke om. Nå kom og først men det er fordi jeg publiserer i bloggrekkefølgemal.

jeg kjenner at jeg uansett kom litt skjevt ut allerede fra starten her. Ting man ikke liker å snakke om er jo mer komplisert enn ting man liker å snakke om. Jeg tror jeg endrer til
Uinteressante samtaleemner:
1.Fotball
2. Alle samtaler som inneholder elementer av namedropping. Blæææh.
3. Slanking og tilhørende prosesser i kroppen under slankingen
4. Biler. Og data. De burde kanskje fått hver sin paragraf/listepunkt, men i hodet mitt er det mye av det samme.
5. Samtaler om kunst og design som bare refererer til andre kunstnere og designere og deres tidligere produksjoner. Dette har et element av Paragraf 2.) namedropping, og, like viktig, jeg er såpass uorientert at jeg aner stort sett ikke hvem det er vi prater om og faller av.
6. Folks enestående prestasjoner. (Mine enestående prestasjoner, derimot-)
6,5. Folks enestående men desverre feilaktige kunnskaper om et gitt emne. Jeg mener, det er interessant å høre på folk som kan sine saker, men om de åpenbart er så på bærtur at det bare blir pinlig å skulle begynne å rødde opp i det hele, ja da blir det hele bare pinlig.
7. Nederland og Belgia. Grøss.
8. Ting man ikke finner men som man har leita overalt etter.
9. Vin

Det oppsummerer det ganske greit synes jeg.

ting jeg liker å snakke om- liste uten listefunksjon

1. Pinner. Det vil si treverk og sånn, og i utvidet forstand verktøy.
2. Tilvirkning av pinner.
3. Meg selv, sånn som jeg er. Bare positive ting, ikke sånn, du-snakker-jo-veldig-mye-og-tar-stor-plass-og-husker-du-den-gangen-du-sa-og-nå-tre-år-etter-på-har-jeg-tenkt-å-fortelle-at-jeg-er-så-uenig-at-jeg-knappest-kan-få-satt-ord-på-det.
"Etterpå" i ett ord da sikkert. Men det ble mer hakkete uten.
Jeg vil heller at folk skal snakke om morsomme ting jeg har gjort og sånn. Men ikke så veldig lenge, kanskje i ca fire minutter.
4. Dialekter. Eller. Kanskje jeg er litt lei. Jeg kjenner iallefall at akkurat nå er jeg ikke spesielt lysten på det. Kanskje det har gått mer over i
5, Språk.
6. Episoder i familien min, og så legger jeg litt på, men ikke så mye. Og ikke alltid. Og egentlig ikke, det er mer utvalget av hva jeg forteller, enn en total overgivelse til den nordnorske fortellertradisjonen.
7. Natur&vitenskap
8.Sør-Varangers historie
9.Nå kjente jeg at jeg egentlig hadde mer lyst å gå en tur på fjellet enn å prate.

her, her, her!

Jeg har sagt det så mange ganger nå at det umulig kan ha nyhetens interesse, men, Kirkenes, det er plassen sin det.
Jeg føler alltid at jeg er tilbake i virkeligheten når jeg er tilbake her, i virkeligheten. Himmel og hav så rart det skal bli når virkeligheten må kreeres i Stockholm!

Nå må båten tømmes, fruen fra havet besøkes, hytta...vrimles, småskogen klippes, og alt sånn der passelige saker.
Ja, så må det jobbes litt sånn smått, men det er jo nesten det beste av alt. Det er bare litt vanskelig å bake inn i en tekst om hvor stas alt er i Kirkenes. Men de fineste pinnene finner man her.

drøm:

Jeg drømte her om natten at jeg bodde i et land som hvert år avholdt en konkurranse for sine innbyggere. Den var sånn at en tilfeldig innbygger ble trukket ut, og så skulle alle de andre innbyggerne drepe denne innbyggeren, og det ble en sånn kjempespennende jakt utav det.
Jeg ble jo selvsagt trukket ut. Jeg hadde faktisk blitt trukket ut året før også, så mens jeg drev og kledde meg ut for å lure forfølgerne mine til å tro at jeg kun var besøkende gjest i området, tenkte jeg at om jeg ble trukket ut neste år også, skulle jeg skrive et brev til myndighetene og foreslå at om en innbygger ble trukket ut tre år på rad, skulle man trekke på nytt.

Jeg er så rolig og behersket i søvne at.

og ea sine

Nå har jeg fått skille! Mellom der det er soleksem og der det ikke er soleksem. Og øl, for hele svigers ser kamp og selv om jeg ikke engang vet hvem som spiller får jeg øl. Det er fint.

Tjelden har flyttet ungene sine, måsen regjerer i støa, og ea har hatt endel dramatikk i det siste. Her om dagen kom plutselig hele flokken styrtende opp i fjæra, og det er jo helt uvanlig, vanligvis holder de seg godt i grensa av tangbeltet og lengre ut. Så det var jo forsåvidt kjekt å få tatt en ordentlig titt på dem, men vi skjønte at det ikke var noen egentlig eksibisjonisme som var grunnen. Alle satt de sammenflokket oppå steiner og på land, og keik (øh...kiket?Kjeik?) utover mot et punkt utenfor land. En stakkars e satt helt helt alene og så og så, ut mot dette punktet. Jeg tror kanskje en oter hadde vært og spist av flokken og at denne ea ikke hadde flere eunger igjen nå.
Som fruen fra havet ville ha sagt, ea hadde sorg.
(men fruen fra havet brukte vanligvis dette uttrykket om tjelden, som hadde mistet ungene sine fordi den hadde lagt eggene under flomålet/under et kråkereir/ i støa/ i hundegården og egentlig tror jeg vel det var seg selv hun snakket om, at det var fruen fra havet som hadde sorg over både tjeld og tjeldunger)
Hel eresten av ettermiddagen og deler av neste dag holdt de seg over vannet og inne ved land, men nå er de ute og svømmer igjen.

Kanskje jeg og skal svømme litt før ferien er over. Hvis jeg klarer å se poenget med en svømmetur helt til jeg står med vann til livet og litt lengre.

oppdatering fra ferie

Ea har mange unger, vi ser dem ikke så godt, men hun kommer og viser dem fram litt sånn forsiktig innimellom. Om eene og eungene plutselig drar ut for å øve dypvannsvømming, er det ganske garantert at hegra dukker opp innen ca tre minutter. Det ordner måsen opp i, for den har også unger, to litt store og tre litt små. Ellers er det ganske mye annet måsen ordner opp i, særlig over taket på rosegartneriet, men vi vet ikke helt hva. Ofte vet man ikke helt hva måsen egentlig driver med.
Tjelden har to store unger. De svømmer rundt og passer seg for svartbakken, reven og grevlingen, men ikke hegra, for de er for store for hegra. Jeg visste ikke at ungene til tjelden kunne svømme rundt sånn der, jeg har aldri sett en tjeld svømme.
Og så har de en bitteliten unge, som er helt ny, og spretter rundt på svære fjell av fjærasteiner og piper. Den er enormt søt.

Jeg har nesten badet, iallefall ekstremvasset. Men da ble tjeldungen så forskrekket at den datt på havet og måtte svømme fort oppå tangen til et tryggere sted. Det får den nesten bare finne seg i, tror jeg.

10/10

Akkurat nå er det veldig bra. Jeg skal ingensteder med fly i dag, jeg jobber på et sted jeg har jobbet før og alle er veldig trivelig samtid...