Musikk, musikk!

Vi har jo arvet pappa sin bil. Og fremdeles hender det at jeg i et millisekund, når jeg ser den stå utenfor huset, tror at det er han som kommer på besøk.
Når vi kjører bil, hører vi på Johnny Cash. Det er fordi Jendor sier "skru på musikken" i det han spennes fast i barnesetet, og fordi pappa på et tidspunkt satt i en CD med Johnny Cash og den sitter fast. Vi har hørt på Johnny Cash i to år. Luther plays the boogie woogie, give all my love to Rose, I shot man in Reno, I wish that you was i and I was you, you gonna cry cry cry. Paporka! (/Hey porter!)

Her om dagen fant jeg fram et album med musikk for barn, som vi fikk av en kompis for noen år siden. Som til min overraskelse kunne måle seg med Paporka og gjengen. Og det var jo en glede. For to år med samme cd er i overkant, og to år med Johnny Cash' basslinjer er iallefall i overkant. Nå får vi jo ikke gjort noe med den i bilen, den sitter fast, men vi kan veksle litt på det når vi er inne. Dessverre består dette albumet delvis av enkelte halvrasistiske barnesanger. Dette er fordi det er mye gammelt her. Grammofonsus og greier. Men vet dere, jeg utsetter faktisk mitt lille samebarn for litt ukrritisk halvrasisme om det begrenser avspillingen av I Walk the Line.

Lainio

Tanakofta  var godt over gjennomsnittlig skuffet over øyemigreneinnlegget. Hun ville ha innlegg fra Lainio. Og jeg hadde jo planlagt det, og lovt det, men det er så vanskelig å skrive oppsummerende innlegg etter å ha vært off grid en uke. Men så var det jo to stykker som hadde trykt på fåsebilderknappen! Ah, hvilken redning!




Dette er meteoritter. Som en fyr solgte. Men ikke hvis du spurte rett ut. Men hvis du spurte litt sånn, eh, ja jeg vet ikke, det var ikke jeg som løste den nøtten, men det kom fram etterhvert at joda han VAR den fyren vi hadde kjørt på hullete grusvei i to timer for å treffe og jajo han hadde kanskje to meteoritter. Men de var ikke til salgs. Senere viste det seg at han hadde mengder og de var til salgs.
Jeg har ikke kjøpt meteoritt, men aldri før har jeg tatt på noe som kom så langveis fra.



Utsikt. Men jeg vet ikke helt hvor vi var da jeg tok dette bildet. Det visste jeg ikke da heller. Men vakkert er det. De andre var veldig opptatt av å komme ut i uberørt natur, jeg vet ikke helt om det går an å kjøre til uberørt natur, om grusveien er aldri så dårlig.

Fergen! Man drar i kabelen med stokker langs en vaier. Så kommer man seg over. Man må huske å slutte å dra før man er halvveis ellers kræsjer man i kaia.
Om ferga er på andre siden ligger det en båt man ror over med og henter ferga med.

Dette er et fuglereservat. Det var ingen fugler her, men det var vakkert.

Det var noe helt satans med knott der jeg jobbet. Helt sinnsykt. Jeg skulle hatt smusstillegg.
Det kommer kanskje ikke så godt fram på bildet, men Marttigården, der jeg satt opp mine verk, er stedet der Læstadius og Raatamaa hadde samtalen om Nåden.
Respekt.

Her er mine verk. På veggen her. Alt er sånt som jeg har funnet i nærområdet, bortsett fra det gule tauet. Vi hadde vernissage og alt, da kom det sekstusenmilliarder knott og vi holdt ut i tre minutter. Fra det ble helt opp i glassene til jeg hadde ønsket velkommen, og vi skålte, hadde det havnet femten knott i glasset. Femten.

 Her er et verk som ble forkastet.

Kunst som ikke ble forkastet

 Kuuuunst....


 Meeer kuuunst...


 Føle det, tenke det, men printe det ut i vinyl og klistre det på bilen sin og så kjøre rundt med det?


Bensinpumper i solnedgang. Det bor ca 70 mennesker i Lainio, som ligger mellom Kittilä og Kiruna, svensk side. Veldig aktiv lita bygd med ganske mye på to-do-lista si. Fikse den gamle kverna, fikse sommerkirkegården så folk ikke ramler ned i gamle graver, ringe og kjefte på veivesenet som ikke har høvla veien, vedlikeholde fellesbadstua og fellesvaskeriet, rette til kaia hver gang noen glemmer å slutte å dra halvveis... Og skal de ha benisn, må de kjøre til Vittangi. Eller også til Kengis, men da må man ta den der ferga.

Når man verken kan se eller prate men tenker at det går vel over

Jeg vet ikke om jeg skrev om det, nei det gjorde jeg sikkert ikke, men da jeg var i New York tok jeg meg en liten omgang med øyenmigrene. Noen har aldri hørt om det, men ganske mange har det, det er bare en slags sanseforstyrrelser som man får. Noen får det før et migreneanfall, og noen, som meg, får ikke vondt i hodet etterpå og da heter det øyemigrene eller aura uten migrene. Jeg opplever det som en slags geometriske figurer som farer rundt og lyser, det begynner gjerne i et hjørne men til slutt dekker det hele synsfeltet sånn at jeg ikke ser, og det kan også være litt vanskelig å følge med på hva folk sier. Andre kan begynne å prate utydelig og husker ikke når de er født og den greia der.
Når det er over blir jeg litt satt ut, og jeg tror det er en del av det, og ikke et resultat av det.
Og dette hendte plutselig på t-banen i New York. Men heldigvis var det noen der fra gruppen min, så jeg sa bare at nå mister jeg synet en halvtimes tid, så hvis noen kan få meg av på rett plass er det bra, så det gikk fint. Og en i gruppen hadde det selv så det var ikke så rart for dem. Eller jo det var det, for hun var ikke der akkurat da, men ETTERPÅ, da vi fortale om det, sa hun at det hadde hun og. Første gang endte hun opp på legevakta og det virket dramatisk men var jo ikke det.
Så da var det ikke så rart, sånn retrospekt.

Og da jeg var i Lainio nå, fortalte jeg om denne hendelsen. Og tre rundt bordet hadde øyenmigrene. Av fem. Og i dag da jeg kom på jobb ringte fjerdemann og sa at du kommer ikke til å tro det, men jeg våknet opp med øyemigrene i dag! Oddsen altså!

Men altså. Da hun våknet opp og det gnistret overalt, da ringte hun legevakta, og de beordret henne inn. Og det har hendt med ALLE de andre jeg vet av med øyenmigrene da de fikk sitt første anfall.
Inn på akutten, alle mulige undersøkelse av både øyne og hjerne, og diagnose: det går bra, det er bare øyenmigrene. Mens jeg bare..."hm, dette var rart. Tror jeg legger hodet ned her en stund. For jeg ser jo ingenting. Janei dette var rart altså."
Og diagnosen hentet jeg fra internett en stund senere. Jeg lette ikke etter den en gang tror jeg, jeg kom over den i en annen sammenheng og det passa jo bra så da var det vel det.
Og NÅ tenker jeg, jeg burde kanskje gått til legen da...? og bare...eh....hva da? For nå har jeg jo hatt dette i tyve år. Femogtyve! Det er liksom ikke en case for akutten lengre! Og alle som dro på akutten fikk dessuten diagnose øyenmigrene!
Men: Enkelte i min nærmeste omkrets er litt irritert og også bekymret over denne selvdiagnostiseringen. Og det kan jeg jo skjønne. Så nå vet jeg ikke helt hva jeg gjør. For jeg vil ikke være sånn finnmarkstøffing som nekter å renne til legen hver gang man har et lite slag og dør av et lite slag deretter.
Men dette er jo øyenmigrene.

Ah ja, jeg får bekymre meg et par dager over dette og deretter glemme det, tror jeg, det har funket hittils.

Svorskolainen

jag skall skriva nånting om hur det har varit att vara i lainio jag måste bara få tilllbaks mitt språk först

inn idet ukjente

Nå skriver jeg et sånn fremadrettet innlegg som publiserer seg selv i morgen. Altså i dag når det er i dag.
Jeg er på vei inn i de svenske skogene, jeg vet ikke lengre helt til hva. Jeg får bare flyte med.
Det har i det hele tatt vært veldig rotete og fram og tilbake og transport og soveposer og i det som for meg er nå, altså i går kveld, sitter jeg og venter på å skulle ta et fly til Tromsø og så viser det seg at det hadde holdt i massevis å ta flyet i morgen for vi kjører ikke før klokken to, men sånn har det vært, man må haaaale informasjon ut av folk som aldri svarer på verken mail eller sms eller telefon, og det er jeg litt lei av. Det viser seg også at jeg ville blitt hentet på flyplassen i Kiruna om jeg ikke hadde klart å få lagt om de nordskandiaviske flyrutene, det var bare ingen som fortalte meg det, derav tur til Tromsø og en dag der før bil derfra, istedet. Det er ikke verdens undergang. Og jeg gleder meg fortsatt. Men jeg hadde satt pris på Klar Melding Ut. Jeg vet fortsatt ikke om det er meningen jeg skal ha med telt og liggeunderlag. Så det har jeg ikke med.
Er det strøm? Internett? Innlagt vann? Vet ikke.
Blir det blogging? Vet ikke.
Må jeg dele rom med noen, det verste jeg vet? Vet ikke. Er det en katt i huset, som jeg er allergisk mot og ikke kan bo i hus med? Vet ikke.

Såh. Det kan likevel bli bra.
Men det er alltid overraskende sørgelig å dra fra familien. Finingene mine. Nå drar jeg fra dere for å holde på med ettellerannet enellerannen plass. Hva da? Vet ikke.

Rigide meg, nederst i næringskjeden.

Til slutt dukket det opp et par kuratorer, veltende ut av en bil. Og når man har hatt noen på stand-by det meste av dagen, i tilfelle det skulle dukke opp noe mere interessant langs veien, synes jeg man kan hilse på dem. Jeg mener, jeg sto nå der.
Og selvsagt er det hyggelig å spise lunsj ute i parken med kuratorer og deres mann og barn og guide, men jeg kom faktisk på jobb for å jobbe. Jeg kom på jobb en søndag for å gjennomføre en kuratorsamtale, og jeg har egen mann og barn som jeg heller ville spist lunsj med.

Og så synes jeg man kan legge bort mobilen når kuratorsamtalen til slutt starter.

Så idag har jeg faktisk sendt en mail til OCA, som sendte dem min vei, og sagt, vel, jeg sa ikke at når man får beskjed om at det blir vanskelig å møtes til avtalt tidspunkt i tilfelle det dukker opp noe interessant langs veien, så føler man seg kanskje ikke som en kunstner det er verdt å besøke, men mer som noe interessant langs veien, det vil si, kanskje sa jeg litt det likevel, litt mindre direkte, og jeg sa også det om egne mann og barn, men jeg sa ikke det om hilsing og mobil, for det er personoppdragelse. Men avtaler og respekt for andres arbeidstid, det sa jeg.



Det hender at også de nederst i næringskjeden blir så irriterte at de må få ting ut av systemet.
(Og jeg fikk svar, og det var hyggelig og beklagende. Så nå er det ute av systemet.)

Rigide meg.

Jeg er ikke så veldig fleksibel.
Det kan innimellom kræsje med Sápmi Style, som handler om å ta ting litt på sparket, mens jeg er opptatt av at man holder det som en selvfølge at man respekterer andres tid og liv. Det kræsjer også generelt med en slags kunstner-sløvhet, som handler om å ha lite struktur på ting.
I dag foreksempel skal jeg møte et par kuratorer. Det har vært litt frem og tilbake med når vi skal møtes, og vi endte på tolv, men i går fikk jeg en melding om vi kunne møtes mellom tolv og fire-fem en gang?
Og det er jo ikke umulig. Men det er veldig upraktisk, for da må jeg gå rundt og vente og kan ikke planlegge å gjøre noe annet i dag. (I dag er det for første gang på en måned finvær, det hjelper på irritasjonen.) Og da er det sånn som det så ofte blir, og som er mitt hovedproblem med Sápmi Style, at andres fleksibilitet blir min begrensning. Så jeg sa, nei, jeg kan ikke holde det åpent, men vi kan si to. Og de sa ok, og så prøver vi å få det til til tolv.
Tolv fikk jeg en telefon, da var de i Finland, skulle innom et par museer og også Bugøynes hvis det gikk, og så måtte det spises, og om man da regner bare kjøretiden til Bugøynes så blir jo klokken tre. Da har ingen spist og ikke vært på museer enda.
Lurer på om dette er vanlig blant økonomer? Jeg tror ikke økonomer er så fleksible med arbeidstiden sin på en søndag.

Og familien drar på hytta og jeg sitter her og er fleksibel. jeg sender en mail til de som organiserer en greie i nordsverige som jeg skal være med på på mandag, og spør, litt generalt, skal jeg ha med noe? Sovepose? Og svaret er ja, ta med sovepose, det er enkelt boende. Eh, ja, og om jeg ikke hadde spurt, skulle jeg sovet stående på trappa da?
Tro om det er vanlig blant økonomer, at de må hale ut essensielle detaljer av organisatøren før de skal på konferanser.
Så da sendte jeg noen oppfølgingsspørsmål, som jeg ikke har fått svar på.
Litt av problemet med akkurat denne jobben, kansje ikke akkurat når det gjelder soveposen da, har vært at de som organiserer er fra sør mens det foregår i nord. Så de har vel kanskje trodd at ting har vært mer fleksible enn de har vært. Det  var for eksempel en forventning om at jeg skulle være på Kiruna flyplass klokken da og da ankomstdagen, og at jeg skulle reise klokken da avreisedagen.
Jaha, da går det ingen fly. Skal jeg kommer dagen før, reise dagen etterpå? Er det virkelig umulig å hente meg på flyplassen på noe annet tidspunkt? "Det letteste er om du kommer med et fly klokken da og da, og tar et fly som går etter klokken da og da."
Trylletryll med tryllestaven, nå har jeg lagt om de nordskandinaviske flyrutene!
Grmf.


16. august, denne dag av alle dager

Facebook minner meg på at jeg må gratulere pappa med 72årsdagen. Jeg har ikke fått meg til å slette profilen hans og der får jeg for dét.
Jeg kan ikke fatte og begripe at det har gått to og et halvt år. Jeg kan vel i bunn og grunn fortsatt ikke fatte at han er død og at han aldri ble 70.

Dette er en sånn dag der jeg prøver å gripe fatt i hva folk sier til meg men stadig ligger en setning bakpå. Der andres forsøk på å planlegge gjør vondt i hjernen, for jeg klarer ikke følge med, og jeg vil ikke, for det gjør vondt i hjernen, og en sånn dag der hjertet bare synker og synker men det er ingen bunn å nå.
Og likevel skal jeg si, at for noen dager siden, så innså jeg at jeg er kommen dithen at jeg kan tenke at pappa er død, og godta det. Det er ikke det at det betyr mindre, men jeg godtar at det er sånn. Helt fram til nå har alt i meg protestert voldsomt ved tanken. Og oftest gjør det det fortsatt. Men innimellom kan jeg tenke at han er død, ja sånn er det.

Men ikke i dag, i dag kan jeg ikke tenke sånn. I dag er det like ufattelig som det har vært alle andre dager til nå.





fårikkesebilde, men

Det er et bilde jeg har så lyst å legge ut...av mitt lille spysjuke barn på sofaen, helt utslått, med en liten bukett smørblomster på bordet.
Men det er nok litt over grensen.
Men han er så søøøøt! For hvem er det egentlig som forlanger at foreldrene skal gå ut og plukke smørblomster når man ligger inne med spysjuka, uten for mye gress, men blir det for mye gress, kan man ta det vekk, altså, jeg smelter. Og dauer.

Nuvel. Bortsett fra det er ikke spysjuka så artig, men jeg har fått gå på jobb pga langt overskredet søknadsskrivingsunderskudd, og i dag ble jeg på en måte ferdig, sånn -æh-fanes-nu.sende-æ-bare-det-e-sikkert-rett-ferdig. Så litt usikker på hvor ferdig det ble og pengene trenger jeg jo, men det er også litt begrenset med denne tiden da. Nå er det planleggingsdager i bhg I ALL OVERSKUELIG FREMTID, og så drar jeg til en plass utfor Kiruna, og så skal det være vekselsbortebø til langt uti september.

Ja. Såh.

Fåsebilde? Av hva da?

Støvsugerslangen?
Her er et bilde av børnus som vasker vindus i anledning dagen.
Og ballonger. I anledning hans dag faktisk, for 4 måneder siden. Men vi får ikke lov å ta dem ned.

Panikken

Jeg leser blogger. Folk har begynt å lengte mot høsten. De skriver om å gå i langbukser for første gang siden mai, om den pirriga känslan man får helt uten grunn i desember, om vinterveier,
og jeg får litt panikk, jeg orker ikke helt at sommeren skal være over. Det har vært fire dager med sommer, alle andre dager har vært under ti grader. (Men nå er det elleve og for en forskjell!) (Jeg var faktisk ikke spydig der, det er nesten lummert.)
Jeg synes det er så slitsomt når høsten kommer før sommeren. Tulipanløkene jeg satt i fjor har spirt, men ingen orket å komme med noen blomster. Tomatene i drivhuset står fortsatt i blomst. Vi hadde visst noen dager fri der på midte, hva gjorde vi da? Jeg har fortsatt ikke vært på pappas hytte og jeg har fortsatt ikke funnet gravstein, og nå skriver folk om vinterdekk og jeg får panikk.
Så må jeg puste litt og minne meg på at det er to måneder til snøen kommer.
Litt av grunnen til panikken er at jeg reiser bort neste mandag, og uken som kommer har jeg kuratorbesøk i helgen, og det er planleggingsdager i bhg men jeg må jobbe, når jeg kommer hjem reiser mannen, når han kommer hjem reiser jeg bort, og det er så fritt og fint dette kunstnerlivet, man kan bestemme selv når man skal jobbe, så lenge man sier ja til alt og jobber som en idiot når man egentlig vil dra på tur.

Altså, jeg vet ikke hva jeg sutrer over, jeg elsker høsten. Over alt. Men jeg rekker aldri noe som helst i løpet av en sommer og hvorfor er det sånn? Det skyldes vel ikke bare at den er fire dager lang?
Kanskje skyldes den at den i hodet er en tid for fritid og vi ikke flesker til med sånt.

Men til neste år. Da skal jeg være rik og ikke jobbe og da skal det være sommer og jeg skal gjøre sånt som gjør meg tilfreds.
Hahaha.

Hurra! Hurra!

I dag har jeg bursdag! Vanligvis tar jeg den den 25. april, men da har alle hatt bursdager på lang lang rekke, mann og barn og tanter og bestefedre og oldemødre og så kommer jeg, og da er alle lei av kake. Jeg og. Og jeg har ikke fått presang på mange år, ikke engang da jeg fyllte 40, det er som å ha bursdag første juledag, alle andre er ferdig når man kommer igang.

Og nå har jeg vært så sur og lei og lei og søknadsskriving og surt og kaldt, og jeg TRENGTE en bursdag. Så det er i dag. Og allerede i går hjalp det, jeg var på butikken og var litt lei og kald, det er så kaldt, vi har hatt syv grader føles som tre i ukesvis, men i går, da så jeg en bollepose og visste at ja men i morgen, da har jeg bursdag, da kan jeg få boller til lunsj. Og da ble jeg så fornøyd. Og i dag fikk jeg boller og sjokoladekaffemelk til lunsj, og så kom mannen og hentet meg på jobb, og han hadde hentet Jendor i barnehagen, og så dro vi ut og spiste pizza. Og jeg fikk støvsugerslange og alt. Og nå skal jeg ut og ta en øl med en kompis.

Så hurra!

From Gokk with frakt

Jeg kan si litt mer om frakt!

Forsendelse ble ikke hentet i noe særlig grad og esterne ble enda mer forvirret, de hadde fått kontakt med sin lokale agent som sa at ifølge min lokale agent hadde min lokale agent vært i kontakt med meg og alt var sorted out. Jeg jobbet på en plass som ikke var mulig å komme til, så jeg skulle komme med pakken til dem.
Men det var jo ikke sant, sa jeg. Ingen hadde vært i kontakt med meg. Og ikke tilgjengelig, ærlig talt,  det er en fandens kjøreskole på samme adresse! Folk som aldri har kjørt bil før klarer å kjøre ut og inn her!
Eeeeeh, sa esterne, men da hadde de fått telefonnummeret til den lokale agenten (for det hadde jeg ikke klart å få tak i, man må jo alltid ringe et jævla hovedkontor og så er det noen der som bestemmer om du er verdig å bli satt over eller om de tar saken selv og neste gang du ringer får du ikke snakke med samme person som ikke vet noe om saken men skal sjekke men fortsatt får du ikke bare snakke med lokalkontoret) så om jeg kunne ringe den lokale agenten i morgen. Ja, det kunne jeg, men det var altså telefonnummeret til hovedkontoret de hadde fått, ikke til den lokale agenten, det så nemlig jeg med min skarpe observasjonsevne, så her hadde noen prøvd å lure dem, men greit.
-men så var arbeidsdagen over for min del så jeg utsatte ringingen til dagen etter,
og,
da jeg gikk hjem så jeg et brev i postkassa min, fra Bring, som sa at det hadde kommet dem for øre at jeg ville returnere en pakke så her var en klistrelapp med returadressen til TNT sitt hovedkontor på Lillestrøm. TNT er altså transportbyrået. Så om jeg bare kunne gå med den på posten, såh.

Hah. Ja da skjønner jeg hvorfor den lokale agenten har telefonnummer til hovedkontoret. Men jeg synes ikke man skal love at man kommer på døra og henter noe hos noen når man en uke etter avtalt, og betalt, opphentetidspunkt på noens atelier forlanger at vedkommende skal gå på posten og sende det til et hovedkontor 2500 km lengre sør.
Da har man faktisk ikke en lokal agent.
Vil jeg si.
Med brølestemmen min.

Esterne skulle ringe Schenker og høre hvordan det stilte seg med logikk hos dem, så får vi se.

Mer om myrull

Jeg har nå laget tre ark. Ett med bakepulver og to med potetmel.
Jeg er på ingen måte metodisk og nøye. Jeg vet ikke nøyaktig hvor mye myrull jeg bruker, jeg vet ikke hvor mye bindemiddel jeg har i, ikke forholdsvis heller, jeg vet ikke hvor mye vann jeg skal ha fra gang til gang. Mengdeord som "litt" og "mye" og "tjæh! litt til!" er fremtredende.
Før jeg går hjem i dag har jeg lyst å lage "et veldig stor ark". Da må jeg nok ha "mye" av det meste.
"Mye" er greit. Det er verre med "nok".

Jeg har to typer myrull, det vil si, jeg plukker bare en type (skjønt ett eksemplar av duskmyrull hadde lurt seg med sist), men jeg mener, jeg koker dem enten med eller uten frø. Skal jeg ha med frø bare ribber jeg myrullen, et par dager etter plukking slipper de "etterkoppsauene" sine lett (direkte oversatt fra samisk ved hjelp av Tanakofta), eller hvis jeg ikke vil ha frø, stusser jeg dem sånn at frøene blir sittende igjen på stilken.
Det er bra jeg er i søknadsmodus, for da er det kjempeartig og sitte og finstusse femtusen myrull.

 Nei jeg hakke tiiiiiiid for jeg må klippeklippeklippeklippe.

 Uten frø i massen.
Med frø i massen. Blir lysere når den er tørr.


Jeg kan si litt om frakt også forresten. Jeg har en pakke her på kontoret som skal til Estlands museum for samtidskunst. De har ordnet frakt. Internasjonalt fraktbyrå, lokal underleverandør.
Den skulle avgårde på fredag, hentes mellom elleve og tre, men den står nå her enda. Jeg har ingenting hørt. Esterne skjønner ingenting, hva er det som skjer? og purrer på sin lokale agent.
Jeg kan tenke meg et par scenarier, basert på tidligere erfaring med Lokal Underleveandør.
Sist dette skjedde for eksempel, og jeg lurte å hvorfor ingenting hendte svarte de nei DEN epostadressen? nei den leser vi ikke.
Jeg har ikke sagt det til Estland. Jeg vil gjerne gi inntrykk av at det er mulig å jobbe med meg selv om jeg bor her.


Hmpf.

Det er ikke det at jeg har så lyst å bruke Bring. det finnes andre fraktselskap. Men det irriterer meg at noen med vitende og vilje går inn for å gjøre det så vanskelig. Særlig når Noen er et tidligere statseid selskap. Det viser seg at man må være kunde hos Bring for å få lov å bli kunde hos Bring, fordi de bruker kundenummeret for å regne ut prisen.

 La oss ta regneeksempelet fra for noen dager siden. Det der der man måtte bruke fire tabeller for å finne soner, og man da kom opp med en pris. Bortsett fra at jeg ikke fikk det til for jeg gikk meg vill i tabellene. Vel. Uansett hva jeg hadde kommet fram til, hadde det ikke vært korrekt, for JEG tok jo ikke utgangspunkt i noe kundenummer. Her har man altså produsert fire fysiske trykksaker i hvem vet hvor mange eksemplarer, og digitalisert dem, og lagt dem ut ender "regn ut pris" og så er de faktisk ubrukelige.
Stå på, Bring.

JA, jeg er fortsatt i søknadsmodus. For tenk.

Mandag (etter søndag)

Sendte til slutt en mail til bring og sa "Dette skjønner jeg ikke. Hva koster det?"
Fikk svar: "For å kunne benytte Bring må man være et registrert firma med organisasjonsnummer og kundeforhold i Bring."
For å få en pris må jeg altså allerede være kunde. Hva er dette? En gutteklubb?
Og jeg vil jo ikke bli kunde før jeg vet prisen.
Jeg hata Posten. Nå hater jeg Bring med det samme hjertet.

Jeg driver med morgenhating fordi jeg er i søknadsmodus. Det får ikke fram det beste i meg.
Jeg er også bittelitt sur på utleieren her fordi det er så SYKT mye dyr her. De tyter fram fra under duken på lunsjrommet. De andre leietakerne har gått sammen og forfattet et brev og truet med å holde igjen husleia. Jeg hadde ikke råd til å skrive under på det brevet, pga evt konsekvenser, og nå har de andre blitt truet med utkastelse, så da har de de gående der, men i går var altså huseieren innom meg på verkstedet og sa at det er ikke rart det er dyr så mye rart som du drar inn her og da var jeg veldig rolig og bestemt, og sa at
dyrene var her før jeg kom
det vet vi begge
skjeggkre kommer stort sett med papp
alle her i huset tar imot forsendelser med papp
jeg har jobbet på denne måten lenge, og dette er første gangen det er dyr på mitt verksted, og det er fordi de var her da jeg flytta inn.
Satan.


Men i går var en ganske fin dag. Da gikk jeg og de andre figenschouene for å finne ei nedrast gamme i Vaggatem, der bestefar hadde ligget i skjul under krigen. Vi var kanskje fjorten i følge. Jeg liker familien min, så det var fint. Vi fant fram etter et par timer. Vi så på gamma, eller det som såvidt var igjen, snakka litt om bestefar, lagde bål og spiste det folk hadde med. Vi ble litt overrasket over reingjerdenes virring hit og dit på tilbaketuren, og hata vel Pasviks dype uframkommelighet (og Pasviks mygg) i flokk da, men vi hadde kart og kompass, så vi fant egentlig ganske greit fram, til tross for litt peking både hit og dit og en helt annen vei tilbake enn vi hadde kommet.




Blablabla pinne

Det er ingenting i verden jeg synes er kjedeligere enn å skrive søknader.
Før synes jeg det var litt gøy, jeg fikk liksom klarhet i hva det var jeg egentlig drev på med, nå synes jeg bare det er dreeeepende kjedelig.
Blablabla pinne blablabla linje blablabla friheten i materialet. Budsjett, kostnader, krav til søknaden, mål med prosjektet.
Nå i slutten av august går deadline for diverse prosjektsøknader, og jeg reiser og jobber om et par uker, så jeg må få gjort det nå, og når jeg kommer hjem er det å velte seg rundt i stipendsøknader.
Ååååååååååhhhhh. Åååhhh en gang til.

Det er ulempen med å få en utstillingsplass, skjønner dere. Man får titusen for å stå for utgifter for 100.000. Bra system. Så da må man søke om penger man kan gi til fraktselskapet, SAS, rammemakeren, papirhandelen osv. Og lønn til seg selv. Men alle vet at DET er salderingsposten.

Jaja. det var jo en grunn til at jeg holder på med dette men nå har jeg glemt. Det.

Tilbake på kontoret uten å forholde meg til myrull

I dag må jeg kontorere. Fakturere, ekspeditere, organisere.
Jeg sender mail med prisforespørsler om innramming til en søknad jeg skal skrive.
Jeg leter etter søknadsfrister.
Jeg forsøker å finne ut av frakt. Hos Bring. HE RE JE DO RIAS.
Det aller første du må gjøre er å finne ut av soner og allerede der står jeg fast. Utsoner, soneforflytninger, tilleggssoner...de kan forresten få illustrere det selv:



Regneeksempel - 1 pallplass skal fraktes fra Høvik til Fauske:
  1. Høvik har postnummer 1363.
  2. I for-/viderefrakttabellen ser vi at dette postnummeret hører til Oslo og forfrakten
    (fra Høvik til Oslo) går over 2 soner.
  3. Fauske har postnummer 8200. I for-/viderefrakttabellen ser vi at dette
    postnummeret hører til Bodø og at viderefrakten (fra Bodø til Fauske) går
    over 3 soner.
  4. I hovedfrakttabellen ser vi at hovedfrakten mellom Oslo og Bodø
    går over 15 soner.
Når vi går inn i pristabellen på 1 pallplass, finner vi at - Forfrakten, med sine 2 soner,– kr. 446
- Hovedfrakten, med sine 15 soner kr. 1984
- Viderefrakten, med sine 3 soner kr. 528

Alle priser på soner legges i sammen
446+1984+528 = 2957 (før dieseltillegg, bompengetillegg, tilleggstjenester, pristillegg/gebyrer og mva



Derretter følger en sekstenssider tabell for å finne de forskjellige sonene. Jeg er normalt kognitivt utviklet. Jeg finner ingenting, skjønner ingenting. Godt jobba Bring! Dette var lett og oversiktlig? Hva med å legge inn en kalkulator på nettsiden istdetefor fire brosjyrer man må balansere for å finne diverse info man trenger men ikke kan bruke så lenge man ikke kommer forbi soneproblemet?
HVOR stor pakke skal sendes TIL hvilket sted FRA hvilket sted og VEKT takk.  Fyll i her. Værsågod, den fikk dere gratis av meg!

I tillegg sjonglerer jeg valutaer. Jeg har deltatt på en workshop i USA, organsiert av en svensk partner, og har lagt ut med norske kroner. Noen skylder noen penger. Ingen vet lengre hvem. Ingen vet i hvilken valuta.

I tillegg har jeg en pakke som skal sendes til Estland men nå lurer jeg på om jeg bare skal kjøre til EU og sende den derfra. For nå ble det nok.


10/10

Akkurat nå er det veldig bra. Jeg skal ingensteder med fly i dag, jeg jobber på et sted jeg har jobbet før og alle er veldig trivelig samtid...