Nå jobber jeg. Den bortvendte vennen har en samboer som vet hvor laderne er. Så jeg har lånt strømtau og er i gang. Da Mo...annen ringte den bortvendte vennen for å høre om de hadde lader til låns (jeg har jo ikke mobil og er hjelpeslaus) hadde han svart "ja men vil du virkelig at hun skal få låne? Da lærer hun jo aldri."
Hahaha veldig morsomt, men saken er at jeg tror Espen er den eneste kompisen jeg vet som synes jeg er vimsete. Jeg er jo ikke vimsete. Jeg glemte laderen min på Høbæl, og det var skikkelig teit, men jeg er ikke vimsete. I en familie som min må noen ha klart hode, eller så bærer det lukt i undergangen.
Åh, det plager meg virkelig at det går noen rundt der ute og oppfatter meg som fryktleig vimsete.



Jeg hadde en ganske fin drøm i natt (klar og logisk overgang her), jeg drømte at det var noen som skulle drepe meg- og den delen var ikke fin- og akkurat det drømmer jeg veldig ofte. Jeg leste på en eller annen nettavis for en stund siden at de fleste drømmene vi har er mareritt, og det er for å klargjøre oss for farlige situasjoner, gratis trening rett og slett. Så om noen gale slemminger skal komme til å prøve å drepe meg, så er iallefall jeg klar til å ta heiser med dårlig kognitiv utforming opp og ned og løpe i ganger og ta heisen opp og ned igjen.
Det som var spesielt med denne drømmen, var at han faktisk klarte det. Jeg ble drept.
Det var forsåvidt selvforskyldt, jeg skulle forsøke å advare en kompis om at han også var i livsfare ved å utløse en felle som var satt opp for å drepe ham (eh...og han ble vel kanskje drept han og, det var liksom den eneste måten å overbevise ham om at det var hold i det jeg sa...ikke så pent gjort når jeg tenker meg om her i våken tilstand) men iallefall var den fellen rigga sånn at også den som utløste den døde. For han ondingen ville også kvitte seg med medarbeiderne sine. Så jeg havna under en kampestein og døde.
Og da ble jeg først et skjelett! Som var død. Men det gikk over, det var mest for at man virkelig skulle tro på at man var død. Så traff jeg andre som var døde, og det var fint vær hele tiden og barmarkssesongen var gått tilbake til å bli sommer igjen, og vi satt i fjæra og sjorra, men vi var veldig uenige om man som spøkelse skulle stå opp ved solnedgang eller soloppgang, det var en regel der som be tolket forskjellig. Så vi var mest våken på dagtid, for det var koseligst. Og alle butikker hadde en død, iallefall én død, som jobba i den borterste kassen, for de levende kunne jo ikke se oss. Og man kunne bare flytte inn hvor som helst, men betalte ikke leie og det gjorde ingenting om det bodde en levende der fra før, de hadde en tendens til å flytte ut om man flyttet inn dessuten.
Det var mest vanlig, eller på moten, å flytte inn på hotellrom, men jeg ville helst ha leilighet, det hadde liksom en mer permanent følelse, som jo passet bedre til min nye tilstand.
Og det var masse hyggelige folk og alle butikkene solgte fine kjoler.
Det eneste som kunne være trist var om man gikk forbi levende som man kjente på gaten, for de kunne jo ikke se oss.

Når man venter på Posten

Det er noen greier jeg MÅH ha sendt fra meg innen den 31ste. Jeg har egentlig lurt litt på når den fristen var, jeg tenkte kanskje det var sånn i mars, men fikk endelig svar på en epost i går og det er altså i overimorgen. Umf.
Så idiotisk av meg å glemme laderen til macen på Hobæl akkurat da. Ingunn den engelen fikk selvsagt sendt den avgårde så kjapt som råd var, så den gikk på tirsdag, men den kommer jo bare aldri hit. Jesus gud, skulle tro posten leser bloggen min og har satt et lite svart kryss ved navnet mitt.
Også idiotisk å ikke ha flere macvenner her i Bergen, nå har jeg jo heller ingen mobil så jeg kan ringe dem da, men likevel. Min eneste, velbrukte macvenn befinner seg etter all sannsynlighetsberegning i Kirkenes, og ikke to hus opp i gata, der han vanligvis er.

Hvis den ikke kommer i morgen heller får jeg bare gå å kjøpe ny.
Jeg har akkurat fått så mange klær at jeg kan vaske fargete og lyse tekstiler hver for seg uten at det er miljøkriminalitet, på både 30 og 40 grader.
(Selvsagt har jeg et par røde ullsokker som ødelegger hele systemet)
Men jeg nevnte dette for søstersen, og hun fortalt da HVILKE farger hun vasket sammen. Grønt og gult går fint sammens, men også grønt og blått.
Så avansert er ikke jeg enda.

Dette innlegget skriver jeg fordi jeg egentlig ikke kommer på noe annet, jeg går og venter på at laderen til macverket skal komme i posten, sammens med adapteret som jeg også bruker på mobiltelefonen. Så det går ikke an å ringe meg, forresten.

Nåååå jah.



Det fine med å gå å vente på å få jobbet, håper jeg iallefall, er at man sikkert kommer i gang med jobbinga når man faktsik får adapteret, for nå er jeg litt stresset over alt jeg ikke får gjort.

Tog

Jeg hadde egentlig skrevet en hyggelig bloggpost om togkjøring, men den ligger på macen og jeg har glemt laderen på Hobøl. Kjempeteit. Argh.
Så istedtfor blir det den andre bloggposten, den som ikke er om hvor hyggelig det er å kjøre tog.
Da jeg dro til Oslo, fikk jeg altså et sete som ikke eksisterte og det var ikke strøm på komfortplassene og jeg fikk ikke jobbet.
På tilbaketuren kjøpte jeg altså ikke komfortbillett, siden jeg synes det var litt i overkant å spandere på seg en nittilapp for å få sitte i et skistativ.
Denne gangen hadde jeg helt vanlig billett, desverre havnet jeg i en vogn som ikke var med toget. Jeg hadde sete i vogn 448, toget stoppet på 447.
Konduktøren ble meget forvirret. Og sa, JA MEN DETTE TAR VI MED ET SMIL!!
Han eller jeg? Han kunne jo bare smile så mye han ville, men jeg måtte hoppe fra sete til sete og turte ikke sove heller i tilfelle det kom noen på som jeg hadde tatt setet til.
Og så satt det en så enormt kontaktsøkende mann i vogna. Vibbometeret til Haren hadde slått så hardt ut at jeg egentlig regner med at han hadde leamus og kjevelåsning hele mandagen uten at han selv visste hvorfor.
Han var nok ny i Norge og meget ensom. Ikke Haren, men mannen. Og kunne absolutt ingen koder og var i det hele tatt meget slitsom. Ropte og knipset og ssset. Jeg brukte altså nesten syv timer på å ikke få øyenkontakt med ham. Det var mer slitsomt enn å ikke ha egen plassbillett.

Men nå er jeg i Bergen igjen og kan sitte på hvilken stol jeg vil i hele huset.
Jeg er hos Ingunn nå.
Hun har hus med kaldkjellerlem (sikkert kaldkjeller og, men jeg sjekka ikke) og sveivegrammofon. Og en sånn rar sofa som man bare seer på svarthvittfotografier som er som å sitte på en veldig stappet pute. I grønn plysj.
Og hun har faktisk et helt hus altså. Jeg er ikke noe misunnelig. Selv synes hun visst det er litt stort, men så lenge man ikke har for vane å spise frukt i salongene i første etasje eller gå seg vill kommer ikke jeg med noen pekefinger. Det er dessuten strengt tatt et ganske lite hus. Jeg tror det er Luther som taler, jeg.

Ialle tilfelle er det supert å se Ingunn igjen. Hun har bil og kjører oss rundt i alleer på lavabasert dyrkningsjord.


Det er deilig å være på ferie. Jeg har kjøpt to kjoler. Kjole er den nye jumperen.

nsbkomfort

Jeg er hos Solemia nå.
Sist gang jeg var her og hun var på jobb ryddet og vasket jeg kjøkkenet hennes. Det skal jeg ikke gjøre mer, for hun ble kjempeskuffet. Eller ikke skuffet, men sånn hjertesunket.

Jeg har da altså tatt toget. Jeg er i utgangspunktet veldig begeistret for tog, og denne gangen hadde jeg spandert på meg en ekstra nittilapp for komfort. For de som bor i NordNorge så er komfort et eget produkt nsb selger. Du får ekstra god plass til bena, (som jeg ikke trenger) kaffe og aviser (som er kjekt) og strømuttak til datamaskinen (som jeg trenger). Jobbtogtur! Jeg hadde masse planer om alt jeg skulle få gjort på veien over fjellet.
Men altså. For det første hadde jeg fått sete to, vogn 440. Problemet var at akkurat dette toget begynte på sete tre. Togkonduktøren ble meget forvirret og syntes dette var veldig mystisk. Der sete to hadde vært var det nå et skistativ.
Jeg hadde altså slengt på en ekstra nittilapp for å få sitte syv timer oppe i et skistativ.
Vel anvendte penger. Ikke kunne man sitte i skistativet heller for det var fullt av ski og kofferter.
Jeg klatret etterhvert ned av skistativet og over i et ledig komfortsete, og fant fram datamaskinen. Men har du sett.
Ingen av strømuttakene i noen av komfortvognene virket. Plutselig. Veldig rart, syntes konduktøren. Vi som ville jobbe fikk beskjed om å gå og sette oss i familievognen, for der var det strøm.
Men uansett hvor man (vi var flere) satt i familievognen kom det straks en familiemor med trilinger og adhdbarn på slep som på gråten spurte om VI skulle sitte her?
Æh, så drit i det da, tilbake til skistativet, eller et ledig sete på komfort. Jeg fikk iallefall jobbe til batteriet var utladet, og etter det hadde jeg DS'en og matpakke.
Så jeg slo på maskinen og begynte å leite i billedsamlingen min, jeg må lage en digital portifolio.
Men hvor var det blitt av InDesign? Hvordan kan et helt program bare bli borte?
Argh.
Da fikk jeg bare leite fram bildene jeg skulle bruke da, og gjøre dem klar i photosjåpp.
Noe må jo gjøres i løpet av en arbeidsdag.
Og så var han jeg satt ved siden av så umåtelig interessert i det jeg holdt på med.
Det var på ingen måte måte på. Hans datamaskin hadde jo heller ikke strøm så det var jo ikke så mye annet å finne på for ham.
Og jeg har jo forsåvidt ikke noen problemet med å vise folk hva jeg driver med, problemet er bare at for å finne bildene jeg skal ha må jeg lete gjennom bildesamlingen min som er full av endeløse selvprortetter. Som jeg har tatt når jeg kjeder meg, da jeg oppdaget photo booth, og når jeg prøver å finne ut hvordan kameraet fungerer, (ta bilde av stua for å finne ut hva den knappen gjør? Ikke jeg nei? Jeg tar bilde av meg selv!) eller når jeg vil vite om jeg har blitt brun eller når jeg ikke ha speil.
Og det er litt pinlig når det virker som om nitti prosent av bildefilene dine er bilder av ditt eget ansikt.

Sukk.

Det blir ikke komfort på tilbaketuren, for da skal jeg prøve å ha det litt behagelig.
Ekstra beinplass er dessuten bare teit for småsamer, det resulterer bare i at man glir ned på gulvet hele tiden.

I'm an African?

Jo, dere vet i filmer og bøker og sånn når tingene liksom snakker til hovedpersonen? Jeg tenker ikke på animasjonsfilmer, men mer sånn når det liksom er samvittigheten eller Den Makt Som Har Rett, Alltid, som taler og så sier togskinnene dra HJEm dra HJEm dra HJEm eller hvis helten går så sier skrittene morder! morder! morder!, den ekte lyden av tingene får tilført lydlig mening. Viktige beskjeder leveres.
Vel vi har jo fått oppvaskmaskin. I går satt jeg og jobbet og det gjorde den og og så hørte jeg plutselig at den på samme vis talte til meg.
Det var litt skummelt for hvilken opprivende innsikt ville det underbevisste, eller, kanskje Luther! levere?
Det som var litt rart var at det den sa var
«you're an African you're an African you're an African you're an African»

Noe som jo langt fra kan sies å være rett.
I tillegg var det jo litt rart at den valgte å snakke på engelsk, om Den Som Er Avsender har noe som helst slags kjennskap til mottakeren, må jo vedkommende Makt ha fått med seg at mottaker responderer særdles dårlig på engelsk. Ikke at mottaker ikke forstår språket, men mottaker har vanskelig for å ta et budskap levert på engelsk alvorlig når det er myntet på en norsktalende person, og om maktene som leverer slike budskap klarer å levere gjennom togskinner og fotspor, så må man jo kunne gå utifra at man kommuniserer på sitt eget morsmål, på samme vis som man kan skrive på både nynorsk og omså samisk til myndighetene og vente å få svar i samme stil.

Valget av språk, samt budskapet i seg selv, fikk meg til å lande på at beskjeden ikke egentlig var myntet på meg. Heller på noen, hva vet jeg, som satt og fornektet sitt opphav over en lav sko, en eller annen plass. Makten som leverer Beskjeder hadde rett og slett fått gal oppvaskmaskin.
Og på samme måte som man jo ikke leser andres post eller sniklytter på andres telefonsamtaler, følte jeg nå at jeg burde få sagt i fra på noe vis, at det ikke var meg. Eller at det var MEG det var.
Men hva sier man?
«excuse me, but I think you have the wrong dishwasher here...»?
Og dessuten, uansett hvor mye oppvaskmaskinen gjentar at jeg er afrikaner, så sitter det veldig langt inne å begynne å snakke med oppvaskmaskinen altså. IALLEFALL på engelsk.
Heldigvis tror jeg den plutselig skjønte at den hadde fått tak i feil person, for plutselig begynte den å si «...you're an ethic girl you're an ethic girl you're an ethic girl » istedet, ro ro ja, og så skyntet den seg over på skylleprogrammet.

Så ingen viktige beskjeder der, ikke denne gangen iallefall

Høh

Joda det var helt rett at man får ibux og ikke det som står i følgeskrivet når man tannopererer. Jeg prøvde litt forsiktig å hinte fram om at det ikke var så effektivt, siden jeg jo skal ta en tann til ut av kjevebeinet, og da begynte hun tannassistenten som fjernet stingene med en lang og usikker utlegning om at neste gang kom det nok ikke til å gjøre så vondt, siden den tannen jeg skal ta og den tannen jeg nettopp har tatt er helt like. Mens hun pekte på røntgenbildene og forklarte, veldig påståelig og usikker på en gang, jeg tror hun hørte at teorien hennes ikke holdt vann men samtidig ville berolige meg.
Jeg er rolig jeg, nå som stingene er borte og ikke henger ned i halsen på meg.

Hun og lo litt av det grønne kinnet mitt, hun kalte det en blåveis, men er ikke det egentlig bare når det er rundt øyet?
Jeg blir nervøs når fok som skal holde på med tennene mine ikke vet hva som er øye og hva som er tann.
Men her kan det jo være jeg som tar feil, kanskje blåveiser er hvorsomhelst i ansiktet.

Jaha ja

Der var kinnet blitt grønt.
Ikke noen vanlige blåmerker her, nei grønt skal det være. Og grønt ble det. På den tiden det tar å gå hjemmenifra og til kunsthallen, så jeg ante ingenting, men jeg syntes liksom alle stirret sånn.
Åhåi!, sa Morten, da vi møttes under et kunstverk.
Har du sølt maling? var det ei anna som sa.

Det ser faktisk litt ut som om jeg har tatt en slurk lysegrønt, men så sovnet på siden før jeg rakk å svelge og så har alt rent ut igjen.

Men snart er det Oslossa og da skal alle sorger være glemt.

Forventningsfull, bedre enn full.

For en stund siden var jeg på vei hjem fra sentrum engang på kvelden, gjennom muren ned til Møleren. Jeg har alltid syntes at det er litt morsomt at det står "til kulturhistoriske samlinger" over hullet i muren. Jeg vet at det egentlig peker mot Kulturhistoriske Samlinger, museet, men det er likevel bedre å se for seg at hele Møleren er kulturhistoriske samlinger.

Da jeg var kommet gjennom muren gikk jeg forbi to unge gutter som var på vei på fest. Regner jeg med siden de bar på hver sin sekspakning. For de var ikke fulle, de var bare på vei til en fest. Og da fikk jeg også så lyst å være på vei på fest, sånn helt rolig, sammens med en kompis, en upretensiøs mandagskveld, mens vi snakket om jegvetikkehva, og snart var vi på festen og der kom det til å være andre enn bare folk som har gått på kunsthøyskolen. Og man kunne sitte på kjøkkenbenken til den som hadde festen, og det beste stedet på enhver fest er jo alltid kjøkkenet, og så tenkte jeg videre på festen jeg ikke skulle på, og så slo det meg at jeg liker mye mye bedre å være på vei på fest enn å være på fest.
Kanskje er det for høy musikk der, og mange som røyker, eller du er den eneste som ikke røyker og alle står ute på trappa, eller noen blir uvenner, eller det bare er kjedelige folk der, eller ikke lås på dodøra, eller bare folk som studerer på BI og synes du er kjempesær, eller så får du det personlig ansvaret for alle erstatningssaker hver eneste same noensinne har anlagt mot staten, og i tillegg for den skakkjørte reindriftspolitikken, og kjenner deg som en annen amerikaner,
og det er jo ikke gøy et sted bare fordi det er fest der.

Men det er alltid stas å være forventningsfull.
Hvis jeg skulle vært fanget i et øyeblikk for alltid så skulle det vært en kveld ute på gaten med en pose med øl i, sammens med et annet menneske, på vei til en fest.

Syteblogg

Ettersom jeg nettopp har kåret mitt beste blogginnlegg på grunnlag av sytefravær, skal jeg nå skrive et syteinnlegg.
Buhuu, buhuu.

Nei, men altså, jeg har nettopp operert ut en visdomsjeksel, så -10 i IQ der. Nå skal jeg ikke legge ut om blodige detaljer og forferdelig smerter, og man får jo tross alt fulle bedøvelsen og kirurgen var flink, flink, og det er mange som er redde for tannlegen der ute og det er ikke noe grunn til å skape panikk, og dessuten ønsker jeg ikke å tenke så mye mer på det heller, men jeg er iallefall ganske hoven i munnen. Og jeg tror at jeg muligens fikk med meg feil piller hjem fra tannlegen, i følgeskrivet sto det at jeg hadde fått pinex forte, men i posen lå det ibux, og jeg vil si at det hjalp ikke noe særlig på med et par hodepinetabletter.
Det ble litt vondt etter en stund, for å si det sånn.
(Det var egentlig vondere enn den gangen slo fortennene ut gjennom underleppa ved hjelp av betonggulvet til ungdomsklubben i Honningsvåg.)
Og nå ser jeg ut som jeg har fått ensidig kusma, det er vanskelig å prate, jeg har fått alle bivirkningene som man kan få av det der munnskyllemiddelet, (og jeg leste paknings/flaskevedlegget ETTER at tungen hadde begynt å anta en kantete form og å brenne, så ikke noe plakkebo her), og stingene er alt for lange og henger ned i halsen og det føles som om jeg forsøker å svelge ned/harke opp en hårball, og tør jeg minne på at jeg nettopp har vært matforgiftet og egentlig ikke har spist noe særlig siden forrige tirsdag?

Humøret er med andre ord ikke på topp.

I tillegg sa tannlegen at jeg må ta en jeksel til. Men da kommer jeg ikke til å la meg avspise med hodepinetabletter.
Da fjerne jeg heller jekselen selv med en ishakke, så sparer jeg totusen kroner.

Årskavalkade!

Åh, NÅ ble dere vel glade!

(og, egentlig er det et resultat av kreativitetstørke. Men dere tar jo det dere får.)

Dette er HELT tradisjonelt altså. Begynner med verste og beste bloggpost i året som gikk.



Beste bloggpost 2009: (fra min egen blogg selvsagt, jeg begynner ikke blande inn andre her)

onsdag, august 13, 2008
Grenser

Det rare er, at når du er midt på Pasvikelva i båt, så er den ene siden land, og den andre siden er Russland. Den ene siden har minner og hytter og kjentfolk og hemmeligvann og multemyrer og stedet der du mista hua du da du var fem, og den andre siden har ikke engang navn. Den oppfører seg som en slags blindsone som man er helt oppmerksom på.
Fordi det er ikke lov å være der. Det er russerne sitt land. Men det ser helt prikk likt ut, skogen ser sånn ut her, skogen ser sånn ut der, det er ingenting som skiller, solen skinner på begge sider, fuglene flyr over, det er jo bare to sider av samme elv, bare at den ene siden er bak en grense.
Fisken jeg fikk har akkurat vært i Russland. På andre siden av den der grensen.
Som er midt i elva. Litt borti der en plass. Man kan jo ikke se den, for den finnes jo egentlig ikke, skogen ser sånn ut her, skogen ser sånn ut der, begge sider er jo egentlig Harefoss---

Det rare er, at på den andre siden der, bor russerne. Et folkeslag som vi egentlig ikke kjenner så veldig godt.
Men landet vi bor i er det samme. Det er som om vi skulle satt et speil midt i elva.


I kontrast til grensa til Finland.

I Finland er det nemlig egentlig vi som bor. Eller, mange av oss kom nå defra engang og ikke er vi så ulike mentalt heller. Vi liker å le litt av hverandres sære skikker, men vi ler forsåvidt av Bjørnevatnsværingene også, forskjellene er ikke så store og skikkene er vel mye de samme, vi ler vel mest av variasjonene.
Vi bor langt oppe i nord alle sammen, og har kanskje samme etternavn tilogmed. Om vi ikke deler språk så gjorde besteforeldrene våre det.

Men når du krysser grensa til Finland!
DRRRRRRR sier det over ferista, øynene vibrerer og pang der er Sør-Varanger borte og du er midt i furuskogen. Midt inne i de finske skoger på ett sekund. Det var egentlig ikke sånn, men finnene har plantet De Finske Skoger helt inntil grensen, så nå er det sånn likevel.
Plutselig er du en helt annen plass, selv om du vagt aner at folket ditt bor her og.


Aldri noen sinne kommer jeg til å skjønne at dette skal være normalt.


Denne vant fordi den flyter fint og handler om noe annet en suring og grining



Verste bloggpost:

torsdag, mai 08, 2008
splæsj

Av en eller annen grunn, sikkert fordi skolegården er formet som en velta eske, høres lydene fra Møhlenpris skole veldig godt her hos oss. Det rare er at det høres ut som om vi har et badeland rett bort i gata. Nå som det er sommerlig og lett ute er det ikke så kræsj, selvom det faktisk blir veldig interessant og livlig i hodet likevel, om den tingen som lager lyder som en strandet hval også begynner å bråke.
Om vinteren er det skumlere, nå blir det jo aldri tredve minus her, men når det ligger sne utpå veien og du hører lydene fra badelandet rett bortiher, er det vanskelig å ikke grøsse.

Denne var jo bare skikkelig kjedelig og tvangsfestlig.




Beste kommentatorer:
Her blir det delt førsteplass, mellom Påskeharen og Nick Muddyfoot. Ofte synes jeg det virker som om de kommenterer mest for å få snakke med hverandre, jeg har liksom ikke så mye med saken å gjøre.




Jah. Da hadde jeg vel egentlig ikke noe mer å kavalkere over tror jeg.
Jeg kunne selvsagt utvidet kavalkaden og begynt å skrive om hvile temaer som har gått igjen, hvilke personer som dukker opp, hva som avstedkommer flest kommentarer, men da må jeg jo begynne å gjøre ting ORDENTLIG og det var joikke poenget med denne posten

ting det ikke ble plass til andre steder

Ting jeg husker fra tiden som gikk: Jula altså: Og nyttår:
Da jeg og Søstersen satt på rommet hennes og prata sammen og jeg følte at nå har vi en bra søstersamtale på gang (det er jo ca ti år imellom oss så vi har liksom aldri vært sånne lekevenninner) og plutselig reiser solveig seg og sier Æ skal gå på stua nu...men du kan jo bare sitt hær viss du vil.
Da vi var på bryllupp og sto i drosjekø på vei hjem, og mora til bruden kom løpende med tyvepundsedler som hun prøvde å presse på folk, til drosjeturen, men ingen ville ta i mot.
Da vi var i bryllupp og mannen og Michael skulle synge karaoke, men heldigvis fant igen plata med 99 luft ballong (Hæ? nei hva heter det da?) på.
Et dikt som ble lest opp i brylluppet, som en av gjestene hadde skrevet. Det var ca sånn:
Dan (brudgommen) You're a man. You slept in my bed. Now you're going to the Maldives. I wish you would take me along. Heldigvis var diktskriveren ti år og datteren til en av brudgommens venner.
Da jeg så en ungdom med lorgnett og kamelhårsfrakk på tuben. Tube-en. (hæ? bokmålet mitt faller sammen når utenlandsk blander seg inn.)
Og veldig mange fine steiner som jeg fant på ei strand.
At pappa hadde juleblar til oss i strømpen, riktignok fra 97, men de hadde vi joikke lest på en stund. Synes det var en kjempeide jeg.

å hjelpes til (neida, det handler jo innlegget slettes ikke om)

En av de fine tingene med å skrive litt nesten hver dag, er at man får skrevet litt nesten hver dag.
Jeg har alltid likt å skrive, fordi det er som å ha et språk til. Skriftspråket mitt ligger langt fra talemålet mitt.
Nå vet jeg jo at mange vil protestere på det. Hver gang jeg kommer med denne påstanden er det noen som roper opp at neineinei, dialekten min er den dialekten i Norge som ligger nærmest bokmål.
Å, drit og dra.
Jeg vil tro at fruene i kalfaret ligger hakket nærmere. Jeg er enig i at for eksempel Terje sin dialekt ligger et stykke lengre unna bokmålet en min, men at jeg snakker bokmål vil jeg ikke ha heftende ved meg.
Men jeg skriver et helt adekvat bokmål. Og det er gøy.

Jeg har forsøkt å skrive på dialekt, men det blir liksom litt for nært og rart. Jeg liker distansen skriftspråket mitt gir meg. Eller ikke bare distansen, men selve uttrykksmåten. Annerledesheten.
Og så tilstreber jeg jo å ha en ganske muntlig stil. Likevel. Men min skriftlige muntlige stil skiller seg fra min muntlige muntlige stil.

Alt dette begynte jeg å tenke etter at jeg våknet en natt, så på mannen, og utbrøt "hjelpes!".
Om mannen hadde våknet, sett på meg og så ropt Hjelp! (som er hans måte å si det på) ville nok hjertet mitt sunket litt, men heldigvis er jeg belemret med en mann som ikke innbiller seg ting. Istedet lo han litt av min gammelmodige måte å uttrykke meg på, selv i søvne.
Jeg lurer litt på hvor -es endingen kommer fra? Jeg mistenker den for å komme fra sirkka samme sted som sne, nu, jumper og hitet og ditet kommer fra, som nok er erkekonservative former, (ok, kanskje ikke hitet og ditet da) men som likevel ikke gjør meg til bokmålsdialektiker.
Det sier nok litt om at dialekten min er utviklet at folk som hadde norsk som andrespråk, men åtte alderdommelige riksmålsformer utgjør inget bokmål.

Nei, men hvor KOMMER hjelpes fra?

teite Engeland

Jeg har ikke skrevet på en stund for jeg og mannen har vært på den ferien vi har planlagt og utsatt i fem år.
Selvsagt klarte vi å bli matforgiftet.



Vi skal aldri mer reise på ferie.
Det blir ikke aktuelt.

Teite Engeland som har bedervet kjøtt og teite teite badene deres som er iskalde når man må være på dem hele natten og leke oppkastleken.

Forbedringspotensialer

Jeg veksler mellom å synes synd på meg selv, være irritert over at jeg ikke takler stress bedre, og ha full forståelse for at når man ikke t...