Pakke. Pakkeferie.

Nå er Morten ankommet hovedstaden.
Vi prøver å ha ferie, men pakkingen og utflyttingen ligger jo i bakhodet. Mitt.
Men en og annen byvandring med sopping klarer vi vel.

Hvordan fikser blinde å bruke rulletrapp?
Jeg har prøvd å ta rulletrapp med øynene igjen, med en fot i neste trinn, men det er likevel veldig vanskelig å komme av uten å snuble i etasjen som kommer farende.
Jeg har prøvd å søke på nettet, men blir ikke klokere. Og jeg har vel neppe noen blinde lesere.

frezn,

som sässe ville ha sagt det,
har jeg gjort endel oppdateringer på arbeidsbloggen.

löst og fast.

Jeg er nesten ferdig på verkstedet her. Jeg må bare gjöre bittelitt til, litt maskinsliping, og da må verksmesteren väre tilstedet. Siden han har nöylene som skrur på strömmen. Han sa han skulle komme i dag men ikke når. Og her sitter jeg da.
I går venta jeg seks timer for å få gjort noe som tok tre minutter. Men det var jo delvis siden jeg kom så tidlig på skolen. Siden det var veps i huset.
Dette er nesten som å gå på möbel igjen. Ingenting å gjöre, hvilelös vandring i gangene.

Men Morten kommer i kveld. Jeg tror det kan bli ok.

Snart er det luns....

Spuns! Det ordet brukes ikke så mye mer.

Jeg kom over en liste over ord som ikke brukes mer så mye. Ikke en akademisk liste, det var bare noen som hadde satt seg ned og skrevet ned ord de mente var utrydningstruet.
Jeg bruker sikkert 60 prosent av ordene på lista. Enten var lista himmelropende feil, eller skrevet av ungdommer i hovedstaden, eller så er jeg litt gammeldags.
Jaja, jeg er jo kjedelig og går tidlig hjem fra fest....

I går var det åttåtyve grader på kvelden. Altfor varmt.

I morgest tenkte jeg i en ellers norsk setning ordet "ennimere".
En bastardversjon av Anymore. Åh det skal bli deilig å få engelsken ut av hodet.

Stakkars, STAKKARS, Siljefig.

Man blir jævlig trøtt av å begynne dagen med å stå en og en halv time i døråpningen til sitt eget rom og se inn på vepsene som farer rundt der inne.
Først var det jo bare en, men da jeg nesten hadde fått den ut, kom det istedet inn en til.
Når man har to veps på rommet, vet man aldri hvor man har den andre, så det ble rett og slett uoverkommelig.
Heldigvis sto Jonna opp i syvtiden, etter å ha snoozet FIRE ubarmhjertige ganger.
Jeg syntes liksom ikke jeg kunne spørre om hjelp med en gang heller, selv om hun sikkert lurte litt på hvorfor jeg sto der jeg sto. Men da hun hadde dusjet, spurte jeg litt sånn forsøksvis nonsjalang om hun kunne hjelpe meg litt.
Hun bare gikk rett inn og feide dem opp i et glass. "Oh, these are a little dizzy" sa hun. Jeg tror heller de var utslitte, de hadde jo rast rund siden 05.36.
"I don't understand why you don't have a net in front of your window" sa hun også, enkelt og greit.
Men det har jeg nå! De selger ikke myggnetting i metervare til utlendinger i Helsinki, det vil si, jeg ga opp søket, jeg var og er dautrøtt. Så jeg har revet opp den ene gardinen min, og teipet fast og rundt og over, så nå trenger jeg aldri mer å lukke vinduet!
Og det er jo deilig nå som det er 26 varmegrader.

Nå skal jeg sove litt, med vinduet åpent.

Helvetes helvetes vepsen.

Og en ting til

Hvor ble det av overtrøtt?
Jeg husker da man var fire år og overtrøtt, men plutselig var det slutt på det. Uten at jeg egentlig la merke til at det skjedde. Nå blir jeg jo aldri overtrøtt mer.
Hvorfor blir man ikke overtrøtt når man er voksen?
Ja, forresten, hva er det egentlig som skjer når man blir overtrøtt? Ble, mener jeg?

Hvor stort søvnbehov har veps?
Sover vepsen på skift om sommeren? Nordpå mener jeg?
Jeg går utfra også vepsen blir trøtt, og de flyr jo ikke i mørket.
Men sommerstid?
Og hvordan sover de, står de bare helt i ro? Kanskje de ikke sover når det er midnattsol. Eller gjør de?

Og KP, jeg vil ikke ha noe tullesvar på dette! For da får jeg ALDRI noe ordenlig svar, da skremmer du bort den eventuelle hemmelige leseren jeg har med doktorgrad i vepsesøvn.

klokken er seks, 23 grader i skyggen.

Veldig deilig og varmt her nå. Jeg har holdt meg ute, og blitt solbrent bakpå den ene skuldra. Det er nesten litt for varmt til å være ute, men det er jo ikke lov å være inne heller når det er så fint vær. Skulle littegrann ønske jeg var japaner. Hun japaneren jeg kjenner her, går alltid med et stort skjerf strekt ut mellom strake armer om hun må være ute i sola. Og når vi andre renner ut på plenen, finner hun seg en skygge under et tre.
Ja, jeg liker jo godt å være ute altså. Men det er litt kjedelig å sole seg. Barefordi man må det liksom.
Og så hadde jeg glemt at alt som er fint og trivelig med sommeren blir ødelagt av vepsen. Jeg satt ute nå, men så kom det en jævla sånn stikkeorm flygende og okkuperte hele verandaen og yttergangen med. Fanes altså.

hrmpf

Huuuuu jeda mej som barn han va' och Jesus va' hans namn, ja Jesus va' det namn han baaaaaar och Jesus hette han!

Altså

Jeg vet ikke jeg. Men jeg må innrømme at jeg synes det høres veldig tilgjort ut når finner banner.
Jeg trikker for tiden. Jeg vil ha kjört full runde med alle trikkene för jeg drar. Nå har jeg fire, tre syv og seksern.
I går kjörte jeg forbi et eldre ektepar. Hun hadde rullator, som hun gikk og trillet, og han gikk foran med et tau i rullatoren og hjalp til å trekke rullatoren så det ikke skulle bli så tungt for henne.
Jeg tenker at akkurat noe sånt kunne også bestefar ha funnet på.
Jeg husker da han var på Eldresenteret, og jeg trillet ham i rulletol en tur i byen når väret var bra. Av en eller annen grunn sa han alltid nei når jeg spurte om vi skulle ta en tur i byen, og det syntes jeg var så pusig, for jeg visste jo hvor godt han likte å väre i sentrum og treffe folk. Men etter en stund skjönte jeg at han ikke ville at jeg skulle slite ut armene mine på å dytte ham opp den ikke akkurat bratte bakken mellom nedre del av kvartalene og Eldresenteret. Så da kom vi oss jo ut da, men når vi skulle hjem STAKET han seg opp bakken med stokken.
Hehe.


Da jeg var ferdig med trikkerunden tok jeg bussen hjem. En litt annen buss en jeg tar fra skolen. Men hva ser jeg?
I akkurat samme kryss, til akkurat samme tid, står 70T-bussen med en fortvilet sjåför som ikke skjönner hvorfor bussen ikke vil gå, men bare sier örn örn fputt fputt fputt.
Hva kan det komme av? Det er helt slett akkurat der, den vil bare ikke starte igjen etter å ha stoppet for rödt lys i krysset Kirkonkyläntie-Tapaninkyläntie.

Hmmmm

Altså:
Ull krymper når det blir vasket på for varm temeratur. Jeg går ut i fra at denne regelen egentlig gjelder uavhengig av om ullen fortsatt henger fast på sauen, da hår jo er dødt. Det skjer liksom ingen nye prosesser når det faller av, eller hva?
Altså går jeg utifra at man rent teknisk kan krympe ullen mens den fortsatt er på sauen? Hvordan ser da det ut?
Og, det jeg egentlig lurte på, kan man på samme måte krympe hår?
Kan håret mitt krympe?
Fjær?

Og kan sau få møll?

På flyttefot

Flyttefot? Hvor kommer det uttrykket fra? Er det noen andre føtter vi er på? Turfot? Reisefot? Er reisefot et uttrykk? Jeg husker ikke. Men hva kommer det av?
Uansett.
Om ca to og en halv uke blir utenlandsbloggen min innlandsblogg. Eller det vil si, det blir nordblogg. Hurra! Nordblogg er jo stas.
Men det er litt teit å skulle flytte fra Helsinki nå som det endelig er begynt å gå seg til. (GÅ seg til? Nå som det endelig er på tilfot.)
Helsinki er rett og slett skikkelig kjempegreier for tiden, og da er det selvfølgelig på tide å dra. Å være på drafot. Og jeg som i tillegg hater å flytte. Og så kommer jeg til å savne alle sammen som jeg har truffet her.
Nei nå kom jeg helt utav bloggehumør.

Enda bra jeg liker Kirkenes så godt.

Rutinene minene

Jeg starter på verkstedet litt sånn før ni. Skal jeg støpe i gipsformer skrur jeg på ovnen med en gang jeg kommer, og gjør klar formene. Jeg liker best å gjøre veldig mange ting på en gang. Altså å ha flere prosjekter gående samtidig. Dessuten må jeg skifte etter solen- verkstedet har store glassvinduer og det blir varmt som i et drivhus om man blir sittende i solsteken. Men jeg kan sitte på plassen min sånn frem til halv elleve, og file og sage og pusle litt. Etter det blir det for varmt og jeg må enten ta en lang kaffepause, eller gå inn i den andre delen av verkstedet, der vi støper og hamrer og driver med bråketing. I dag gjorde jeg klar noen sandformer til støping mandagen, jeg kan ikke smelte metall alene, for det første må noen helle og noen drive med flammekasteren, altså må man uansett være to, og for det andre er all gass og sånne spennende saker låst inne når verksmesteren ikke er der. Ellers kan man jo sette sandformen rett før man støper.
Men i dag slåss jeg litt med sandformene, krabbeklør er vanskelige greier. Samtidig passa jeg på en kjele med varm syre som jeg hadde alle kobbergreiene mine oppi. Jeg er ikke så fornøyd med de greiene jeg har støpt i kobber, kobber krymper litt, og så er det steinhardt og brekker og gipsen sitter fast og nei og nei. Jeg og aluminium er tilbake sammmens på banen.
Da jeg var ferdig med dette var solen flyttet seg såpass at jeg kunne sitte der vi lager vokstrærne som vi fester ting i når man skal støpe i gips. Etter at man har fylt formen med voks og brennbare gjennstander med gips, setter man den i ovnen så alt untatt gipsen brenner bort.
Da jeg holdt på med dette kom det en amerikaner med norske røtter fra Orknøyene og tok bilder av meg, dette er ikke rutine.
Så gikk jeg og filte litt igjen, desuten driver jeg mye for tiden og flytter rundt på de tingene jeg allerede har støpt, både for at det skal se mindre rotete ut, og også for å sjekke om det er et tog i enden av tunnellen.
På dette tidspunktet kom det en eplekjekk en innom og satte i gang og holdt på å sette fyr på voksen og skulle måle opp gips på øyemål og kunne ikke med boret og greier og jeg ble nødt å gripe inn.
Om dette hadde vært en gipsstøpedag, hadde det vært på tide å ta gipsformene ut av ovnen og smelta litt alumium og sett hva det hadde blitt denne gangen. Det blir ofte bobler i gipsen, selv om den kokes i vakuummaskin og alt, og boblene setter seg selvfølgelig der man minst vil ha dem, det skulle da bare mangle.
Nå begynner kanskje klokka å bikke over fire, da er det veldig viktig å passe på å gå på do.
Halv fem prikk sier nemlig låsen i døra schhhlupp! og om man går ut fra verkstedet etter det kommer man seg ikke inn igjen.
Og klokken ca seks er jeg sulten, og pakker sammen og drar hjem. Jeg kunne jo spist i Kipsari, men det var det med låsen da....fanes.
Når jeg kommer frem til busstoppen min, ser jeg rompa på 70tbussen. Hver eneste jævla gang. Jeg aner ikke når bussen går engang, jeg bare forlater skolen når jeg er ferdigpakket, men den går før jeg kommer, uansett. Heldigvis er det sjelden mer en 20 minutter mellom hver.
I dag fikk bussen en slags motorstopp i krysset inn til feltet der jeg bor. Eller det er ikke motorstopp, den stopper på rødt lys, og når det blir grønt, virker liksom ikke gassen. Det sier ørn ørn foran og fputt fputt fputt bak. Det litt pussige er at akkurat det samme skjedde med akkurat samme buss i akkurat samme kryss da jeg skulle hjem i overigår.

Hurra hurra hurrah!

Jeg har feiret søttendemai med Norsk-Finsk Forening! Ikke de som arrangerer isfiskekonkurranser på Sandnesvannet, men de som arrangerer 17.mai i Helsinki. Det var veldig stas. Og det er faktisk aller første gang jeg har gått i tog uten å ha en oppgave. Ellers har jeg jo enten spilt tuba eller gått i tredje klasse på barneskolen.
Vi var sikkert 200 stykker som møttes på Seurisaari for å gå bak politiets musikkorps. De kunne masse norske marsjer, iallefall tre, deriblant gammel jegermarsj. Det er ikke alle i Den Norske foreningen i Finland som er like norske da, så det var litt så Hjip Hjip Horra! men selv har jeg aldri følt meg så norsk og er strålende fornøyd.
Det tar på å kjenne nasjonalfølelsen bruse, så da jeg kom hjem måtte jeg ta meg en liten kåbbeierstrekk.
Hvilken kåbbåier sover i TRE timer? Voi og voi. Jeg ble litt forvirret da jeg våknet.
Men her er sytten grader og sol, så jeg satte opp døra litt mens jeg puslet med noe eftermiddagsmat. Så syntes jeg liksom jeg hørte noen som ropte Hopp hopp! Hopp hopp!
På trappa sto en molefunken utseende dame og snakket til meg på finsk. Beklager, snakker ikke finsk, sa jeg.
"I'm doing a survey, and I'm looking for someone who speaks Finnis, but you are alle foreigners" sa hun og gikk igjen. Stakkars damen. Jeg synes det var ganske dårlig gjort av den som har lurt henne ut hit, for å lete etter finner i HOAShyblene i Siltamäki, for her bor jo bare dumme utlendinger som ikke vet å finne seg noe i bedre strøk.

Gratulerer til alle dere andre, ikke at det er noe å gratulere med, å være norsk er joikke akkurat vi har oppnådd etter personlig målrettethet og blodslit, men gratulerer likevel.
Hyra!

17.mai

I morgen er det atter syttende mai. Her i Finland er det i det minste ingen diskusjoner om det skal være lov å gå med sameflagget i toget.

ÅÅ PFYYY! Å pføØØYYY!!

Jeg har jo en veldig snill kjærest. Så da jeg trengte fler krabber til aluminiumsprosjektet mitt, sendte han meg fler.
Så jeg kan jo ikke klage. På at han verken hadde kokt dem eller pilla dem før han sendte dem fra Inari til Helsinki.
Jeg hadde halvveis venta å bli arrestert på postkontoret. Jeg sniffa litt sånn forsiktig og umerkelig rundt da jeg kom for å hente pakken, men heldigvis pulserte det ingen reketrålerodør i lokalet. Og pakken i seg selv var nesten helt luktfri, han hadde pakket godt.
Jeg gikk hjem og heiv den rett i frysen. For om jeg skal bruke dem på verkstedet MÅ de jo renskes....

Nå har jeg tatt dem opp. Å fy åfan å fy å fan å fy å fy å fy.
For å være ærlig så vurderte jeg først å bare kaste hele greia. Enda de var sendt fra Inari og alt. Det så så ille ut og jeg kunne ikke helt overskue det. Det er jo heller ikke så lett å pille rå krabbeklør. Iallefall ikke når de er full av halvflytende, svart, krabbekjøtt.
Et alternativ ville vel vært å bare slenge skankene på kok, men jeg bor tross alt i kollektiv. Jeg tror ikke råtne krabber lukter så godt når du koker dem.
Så da var det bare å la vennet renne og sette i gang med kniven. Men egentlig er det bare handmakt og negler som gjelder. Og det var skikkelig skikkelig skikkelig ekkelt.
Etterpå kokte jeg dem litt. Jeg tror egentlig kokt råtten krabbe er bedre en rå råtten krabbe...litt mindre bakterier iallefall.
Så får vi se hva verksmesteren sier i morgen, det er jo ikke sikkert han vil ha støpesanden sin full av krabbesø.

Jeg passer på ikke ta meg til ansiktet for da tror jeg at jeg blir matforgiftet.




Jepp, så det har jeg gjort i dag.
I går var det morsdag her i Finnelandet. Det tar de på alvor. Jeg var ikke så ûberfroh over det i går, ettersom kjøleskapet mitt sjelden er velfylt og iallefall ikke når jeg har vært en uke på en øde øy. Heldigvis finnes det plenti av søndagåpne butikker, tenkte jeg, og hoppet på bussen, men den gang ei sa Tordenskiold, for her var det morsdag på alle bauger og kanter. Så noe særlig med mat ble det ikke, men det hjalp på å se alle de svære slampene på 15-16 år som velta rundt i skoger og grøftekanter og plukket blomster til mamma.

Nå har det akurat regnet, og det er vår. Det er ingenting som lukter så godt som når det akkurat har regnet om våren. Jeg har stått med nesa klemt ut gjennom vinduet (siden det ikke kan åpnes) og snust på været.
Men av en eller annen grunn blir man lei av å stå sånn å klemme seg mot vinduskarmen. Jeg skjønner ikke helt hvorfor. Det slutter jo ikke å lukte godt. Jeg blir litt sur på meg selv som ikke bare blir hengende i vinduet. Jeg tror kanskje at om det hadde luktet godt BÅDE når man puster inn og når man puster ut, kanskje da hadde jeg blitt stående. Men jeg synes jo det er å forlange litt mye. Ja, det kan jo selvfølgelig også være at jeg blir lei av å stå med kinnbena klemt inn mellom to stykker karm, og dermed med brillene trøkt inn mot øynene, men likevel. Hvorfor blir jeg ikke bare stående å snuse? Hvorfor blir man lei av sånt?

Finner jeg på et problem nå?

Seili

I går kom jeg hjem fra Seili, eller Själö, som er den lille øya jeg har vært på den siste uka.
Det føltes ganske ok å sitte på bussen sammens med byfisene, i turklærne sine og reingjeterbrun i fjeset. Og også reingjeterkvit på halsen. Pluss at halve panna er helt kvit, der luggen har hengt, jeg hadde glemt hårspenner. Men det føltes likevel veldig bra.

Grunnen til at jeg var på denne øya, var fordi jeg har tatt et kurs på skolen som foregikk der. Seili ligger i den finske skjærgården, der alle snakker deilig forståelig svensk, og været har vært strålende. Og jeg har vært ute fra klokken åtte hver morgen, hele dagen.
Seili er ikke helt øde da. Det ligger en forskningstasjon der, og så finnes det kanskje tre fastboende. Og den er bare 1,6 kvaddrattkilometer. Øya har tidligere vært spedalskekoloni, og sinnsykeasyl, så det er masse bygninger der, en kirke og en kirkegård. Tidligere var det to øyer, men de har grodd sammen siden havet på de kanter stiger med 5,5 cm i året. (men heter det egentlig hav når det er brakkvann? Jeg føler at de jukser litt der.) Fra 1624 var stedet spedalskekoloni, altså den minste av de to øyene. De kalte den sykeøya. Sånn som jeg forsto det bodde legene og sykepleierne på den større øya. De spedalske som kom, måtte ha med seg sin egen kiste, eller materialer til kiste når de kom, siden de ikke fikk forlate øya.
Forskningstasjonen driver with research on Baltic sea, og ikke lepra disease, altså. Det er da også et større problem å ta tak i. Vi fikk et foredrag om blæretang, tror jeg.

Og vi, kuststudentene, løp omkring i finværet og gjorde environmental art. Jeg var ikke helt forberedt på at det skulle være gruppearbeid, og den første gruppa jeg havna i var da også total kulturkræsj. Eller, jeg skylder på kulturen, for det er mest høflig. Men vi diskuterte igjen og igjen og igjen om kunsten vi lagde skulle være meningsbærende, eller pen. " But as an artist you haff to make pretty things!" Til slutt fikk jeg bytta gruppe da, og havnet med de andre skandinavene, og da var alt stas. Ja det vil si, læreren for kurset fikk midtveis i oppholdet vite at han hadde kreft, og at det muligens ikke var noen grunn til å være optimistisk. Så alt var vel ikke stas. Det la også en demper på hans engasjement i oppgavene, så det var litt begrenset med tilbakemeldinger på det vi gjorde.
Siste dagen skulle alle 22 stykkene løse en oppgave sammens. Det var ikke særlig gøy. Kunst- og designstudenter er induvidualister. Det begynte med en tretimers disjusjon. Men det gikk sånn tålelig bra, bortsett fra at vi valgte å løse den ene oppgaven oppi et jordvepsbol, og ingen ville tro på at det var et jordvepsbol der, fordi alle ropte og skrek hele tiden uansett.
Vi skulle egentlig løse to oppgaver, og hadde stemt (STEMT!) oss frem til hvilke to, men da vi trøtte og slitne skulle begynne på oppgave nr to, var det et lyst hode som absolutt skulle begynne å diskutere om vi ikke skulle ha valgt en av de forkastete oppgavene likevel, og da gikk det ikke å få samlet energien igjen.


Men det var veldig mye bra som ble laget, og det var veldig veldig fint å få være ute hele dagen. Jeg skal legge ut noen bilder på arbeidsbloggen min.

Og så har jeg sett to hoggormer, det har jeg aldri sett før.

Så der har du forklaringen, Solveig. Men det sto da også i den siste posten før jeg dro at jeg skulle være borte.

Landskappleiken go home

Ja nå er jeg altså tilbake fra Seili, den ikke fullt så øde men litt øde øya jeg har vært på en uke. Mer om det senere. Jeg vil bare som min egen utenlandskorrenspondent være mitt ansvar bevisst og rapportere fra Grand Prix. Her i Helsinki. Jeg har jo selvfølgelig ikke vært på Grand Prix i Hartwall, men jeg har vært nede på Senatintori sammens med alle andre i Helsinki og sett finalen på storskjerm. Det var ganske stas, jeg har jo aldri opplevd noe sånt før. Særlig var det litt artig da Russland kom på, for jeg hadde liksom havna i russesvingen uten at jeg visste det. Men finnene var ganske gode til å juble de og.
Desverre har jeg blitt for gammel til å holde meg våken noe særlig lengre enn til klokken ett, så avstemningen fikk jeg ikke med meg.

Ellers i dag har jeg sett statuemannen på vei hjem fra jobb, og tre thaipygmeer.
Jeg synes at når man først tjener til livets ophold ved å late som man er statue, bør man ikke ødelegge den allerede spinkle illusjonen ved å skifte hjemme, sånn at gud og hvermann kan treffe på en gående eller trikkende eller i ferd med å låse seg inn hjemme oss en selv.
Og det kan virke som om det finnes en liten avdeling for thailandske pygmeer her i hHelsinki, og at de bor i nærheten av meg ett sted, iallefall var det plutselig tre-fire BITTESMÅ thaier i enormt fønki klær på bussen i går kveld.

Det er mye som tyder på at det skal være et musikkarrangement av et eller annet slag i denne byen.

Om en uke er det Grand Prix. (Hvorfor heter det egentlig det i Norge? Døh poa?)
Og allerede er det EuroVisionBonanza. Hu jeda. Det er skjermer og selgere og security og utafor Kamppi er det en hel liten Euro Vision-landsby. Med et eget Grand Prix karaoketelt! Tror jeg. Der gikke det mest i Hard Rock Halleluja da. Men jeg burde jo gått opp der og prøvd meg på Alle mine tankar....som halvparten av Silje Vigenschou duo....haha?
Det er iallefall masse utenlendinger her. Ikke at man ser det nødvendigvis, men man får så mye morsom euro i veksel når man handler. (Om noen ikke skulle være klar over det, men det tror jeg kanskje alle vet, så er baksiden av myntene preget med et nasjonalt motiv, i finland er det noe fugl og bær og litt forskjellig, mens fremsiden er lik i alle land)

Selv skal jeg faktisk være på en øde øy, jeg drar på mandag. Det var jo litt tullete, men det er et kurs på skolen. Hvorfor de drar alle utvekslingsstudentene ut av byen på selve Dagen går over min begripels, men vi kommer tilbake lørdags kveld så jeg får vel med meg litt.


Og:
Er det forrseten noen som vet av et ok sted å bo i Bergen, med plass til to? Til meg og mannen.

Hm

Hva er egentlig et blomkåløre? Hva kommer det av, og hvilke problemer skaper det for brukeren?

la la laaaaa

Alt er vel. Hovedproblemet mitt er fortsatt at jeg blir så jævlig irritert på meg selv når jeg tenker på engelsk, og det gjør jeg jo hele tiden. Jeg vil bare ha det stille. I tillegg har jeg begynnt å tenke på engelsk med slovensk aksang, unnskyld jeg mente jo aksent, fordi jeg er mye sammens med en slovensk jente og hun er så utrykksfull. Det verste er kanskje at jeg har begynnt å snakke sånn også, til nordmenn også, jeg har fått helt krøll i språkene mine. Men kommer det en amerikaner inn i rommet, slår jeg over til britiskengelsk, og alle lurer på hvem jeg egentlig apes med.

Jeg traff forresten min forhendværende lærer i dag på en åpning, altså han som var lærer for den klassen jeg sluttet i. Han var full og hadde lyst å fortelle meg hvor dum jeg var som hadde sluttet.
Men den var egentlig ganske enkel: Folk som synes jeg er dum når jeg egentlig har gjort noe lurt, er dumme, og jeg bryr meg jo ikke om hva dumme folk synes om meg.
Og så har jeg det så fint på verkstedet nå. Jeg er fri for skit fra fjæra å støpe, desverre, men jeg driver med litt finsk skog, det er og ok. Jeg har støpt endel i bronse, det er også fint på en måte, men når jeg har holdt på med bronse en liten stund, får jeg røde sår i håndflatene og hendene mine hovner opp og blir stive. Jeg lurer på om det kan være noe som tyder på at jeg ikke tåler bronse så godt.
Men aluminiumen jeg støpte i går ble kjempefin. Den ble feil, så alt t

nei nå skal jeg forklare hvordan jeg støper ellers blir det bare rart.
Den måten jeg støper på nå, går ut på at jeg finner noe som er brennbart. Finsk skog funker bra, men voks, eller sukkertøy, eller plast, eller brød, alt funker. Bare det brenner. Jeg fetser disse utvalgte tingene, til et slags lite vokstre. Jeg har laget en stamme av voks, og så fester jeg de tingene jeg vil lage til små voksgreiner som jeg fester til stammen. Med en slags svipenn. Det er litt kronglete, men helt supert om man som meg elsker pirkarbeid. Så setter jeg dette treet i en form og heller gips over. Når jeg så snur hele greia opp ned og setter denne i ovnen, brenner både vokstreet og de tingene jeg skal støpe bort. Der treet har vært blir det kanaler som metallet kan renne i, og der tingene har vært blir det perfekte avtrykk.
Så smelter jeg metallet med en slags flammekaster i en slags skål i et slags lite hus på størrelse med en slags skoeske. Og heller oppi.

I dag hadde ikke den finske skogen brent helt bort, så man kunne skimte en slags forkullet kjerne inni et aluminiumsskal. Det var helt supert. Jeg hadde en aluminiumskvist med trekjerne.

Den skrivefeilen jeg gjør oftest er å skrive jo ikke i ett ord, altså joikke. Er det fordi jeg er same?

Vappu!

I dag er det altså vappu, første mai. Den ligner på mange måter på 17 mai, uten nasjonalisme, og det vil si at det på sett og vis var 16, mai i går. De fleste av mine venner her var ute og så på folkelivet i går kveld, men jeg, som er så tynget av alderen, holdt meg hjemme og leste en bok. Jeg gikk visst glipp av både brukne tenner og nakne franskmenn.
Da jeg våknet innså jeg at det jeg også hadde gått glipp av var planene for i dag, så jeg sendte en sms for å høre om det var parkplaner. Alle Helsinkerne drar til en park i Eira nemlig på Vappu.
Det kom ikke noe umiddelbart svar på min forespørsel, og etter at jeg hadde begynt å starte dagen innså jeg at klokken var syv. Det er nå som fanes. På skoledagene er jeg så trøtt at jeg sovner på vei opp av sengen, men på fridagen, da er det,PLING!, klokken er syv! Hva er det da? Skulle tro jeg var seks år.
Etterhvert møttes jeg med noen folk i byen, vi hoppet på en smeise full trikk, for alle skulle jo samme vei, men vi visste ikke helt hvor vi skulle av. Det vet vi veldig ofte ikke, vi tror alle at noen andre vet det. Plutselig sa en mann på trikken, med dødningehodeskjerf men eller pen i tøyet, at her burde vi gå av, og så burde vi følge de og de mennesken, da kom vi til rett plass. Det var vel snilt! Hå!
Vi fulgte etter strømmen av hvite studenterluer. (tenker jeg studenterluer og ikke studenluer pga studenterlunden?)
På første mai, tar alle på seg studentlua si. Den får de etter nesten ett år på universitetet. De med teknisk utdanning har dusk, og de andre har ikke dusk. Og alle går med lua si, de gamle og de unge og de middelaldrende og alle. Og ikke sånn at de har den i en pose og tar den på når de kommer fram, de går med lua hele dagen, om de er alene i bilen eller venter på trikken eller promenerer og alt. Det er ifølge tradisjonen ikke lov å vaske lua, så gamle mennesker har nesten gule luer, noen er flekkete og bare nye er hvite. Noen går i en slags russedress, bare unge mennesker, jeg tror dette er de som studerer enda. Og veldig mange har veldig høy promille.
Da vi kom frem til denne parken ble vi brått litt motløse, for der var titusener av mennesker.
Men på grunn av denne magiske lille tingen vi er utstyrt med, matkapuhelin'en, var vi i stand til å få kontaktet og lokalisert de andre.
Jeg hadde tatt med noen øl. Men på vei til de andre hadde jeg også sett dokøene til festivaldoene. Disse dokøene ga meg en viss formening om hvordan det måtte se ut inne på doene, så jeg lot ølen være der den var. Vi fikk noe mat av noen finner som gikk. Det var også veldig snilt! Hå igjen! (men den var ikke så god, så er det forsåvidt sagt)
På et tidspunkt begynnte det å brenne i søppelkassene ca 50 meter fra oss. Da måtte jo brannbilen komme. Stakkars sjåføren. Han kunne joikke like godt sette på sirenen og skru på panikken hos titusener promillefinner, så det var mer sånn eh Anteeksi (unnskyld meg)? vrom, vrom vrom, anteeksi? anteeksi? kjøre, kjøre, hei, anteks? kjøre kjøre, anteksi? gjennom hele parken.
Og så fikk vi et partytelt i hodet, for det blåste litt, men det gjorde ingenting.
Og så gikk vi hjem.

10/10

Akkurat nå er det veldig bra. Jeg skal ingensteder med fly i dag, jeg jobber på et sted jeg har jobbet før og alle er veldig trivelig samtid...