Åkej, hejdå 2014! Velkommen etter, 2015!

Dette er årets siste dag. I morgen skal vi liksom begynne på noe nytt. I natt smeller det. Det blir som det blir. Sånn her kan jeg tenke meg at det blir,
om jeg får komme med noen ønsker:

-gjerne noen form for inntekt. Penger inn er fint.
-endel fornøyde øyeblikk på verkstedet hadde vært bra. Flyt i kunsten
-planer for 2016 på dén arenaen
-rydda i kjelleren. Hvem vet, det kanskje blir allerede i 2014? Nå ser det ut som et etterkrigsberlin utført i papp
-aldri mer bruke setningen: men neste gang alle trur du kanskje har hadd slag, kan du gå til legen med en gang istedetfor å vente og se over helga?
-gjensyn med navelen min. Det gleder jeg meg veldig til.
-sy ferdig sommerkofta jeg begynte med i november
-gjøre ferdig og gi ut en publikasjon om egne arbeider
-enkelte mennesker vil jeg ikke ha noe mer med å gjøre
-andre mennesker vil jeg gjerne ha mye mer med å gjøre
-spise mer fisk
-lese fler bøker
-grave litt dypere i klesskapet istedetfor å alltid bruke de samme tre jumprene som ligger fremst
-prøve å være en like god venn for mine venner som de er mot meg. til meg. for meg.
-bli flinkere til å være oppmerksom på hva som er i fryseren og spise det opp. Gjelder ikke non-stopene
-alltid nå opp til bordet og ned til gulvet.
-drikke mer champagne
-fortsette som før

frk figenschou slår på stortromma

I dag har jeg kjøpt et bord. Et spisestuebord. Et rundt ett. Et som ingen har eid før.
Jeg er ganske fornøyd, på maoistlutheranermåten, med at det har tatt meg to år.
Det er egentlig for trangt i stua til det store gamle arbeidsbordet, billigbordet fra Ikea, som står her nå, men det er jo egentlig ikke noe i veien med det. Bortsett fra at det er litt ripete åzånn. Og at det ikke er plass til noe annet når det står her. Og at det ikke lengre er mulig å få det rent.

Jeg er fornøyd med at det har tatt to år å få det jeg egentlig ville ha for da har jeg liksom fortjent det. Jeg løper ikke og kjøper bare fordi det jeg har ikke passer! Nånei du! Her er frøkenen som er så fornøyd så,  bare bordet står støtt og stolene har fire ben!
Kan jeg si til meg selv. På en selvtilfreds måte. Og fnyse over vestens interiørhysteri. På en selvtilfreds måte.



Nå har jeg lyst på gulvmatte. Det kan se ut som om det blir i 2017 det da.
For mye vil ha mer.

romjul

Jula. Man går bare rundt og er stappmett. Man går og venter på at man ikke skal være fullt så stappmett sånn at man kan trø i seg litt mer mat.
Sånn er det.

Min første julaften med sol.

Og det er litt rart. Men veldig bra. Når man begynner å nærme seg førti er det kanskje på tide å slutte med skilsmissebarnsjul med tolv stasjoner og Jevn ForeldreFordeling på programmet på en julaften.
Søstersen nærmer seg bare tredve så hun har tatt seg av det der i år. Og jeg har vært på Stokkeholmen.
Og egoistet meg.
Planen var å gå på den nærmeste kirkegården her, før middag, og sette ned noen lys for de som ligger på Sandnes og Kirkenes. Sånn at det blir litt som hjemme selv om jeg er her.
Men selv om jeg har forstått at det er sol her, selv midt på vinteren, hadde jeg likevel ikke forstått at dette også gjaldt kirkegården. Så da vi la ut på formiddagen, var det i skinnende sollys. Og da er det litt rart å tenne lys. Eller, mer teit enn rart. Så vi gikk en tur i solen og myste og knaste sølepytter istedet. Søstersen lovte å tenne lys for meg for de som liksom er mest mine og som resten av familien ikke pleier å gå til. Så tok hun seg av det også. Men hun hadde jo mørtna, det hadde jo ikke jeg.

Så så vi Kalle Anka. For det gjør man jo her og vi jobber jo stadig på med integreringen. Skjønt det der dopp i grytan kan de jaggu meg bare ha for meg. Æsj. Æsjes. Greit, jeg har ikke sett det i ferig versjon men i uferig versjon ser det ut som en slags aspik i kjøttdeigpakning. Og pinnekjøtt driver de ikke med men det var jo denne laksen jeg ikke har speket som var planen.
Mens vi lagde laks ringte pappa meg hvert femte minutt. Sånn på facebookskype som vi pleier å bruke. Greia er at vi tror det er noe galt med den for tiden, den oppfører seg rart og er ikke som vanlig. Det er vanskelig med teknikken. Og da blir pappa sånn at han må bare prøve om det funker NÅ DA. Og det gjør det ikke. For når jeg svarer skjer ingenting. Men kanskje senere? Som...NÅ?
Så jeg sprang mellom fennikelsalat og datamaskin og prøvde å svare og blei dritirritert. Så til slutt ringte jeg ham på fasttelefonen. Som han overrasket svarte på. Tror ikke den har ringt siden 1998.
IKKE RING! JEG SKJÆRER FENIKKEL!
Jeg innså senere at jeg kunne jo bare lukket facebook. Så slapp han fristelsen. Og jeg slapp å springe som en tulling og villmanstrykke på alle knappene med fenikkelfingre.
Men da fikk vi jo ønsket hverandre god jul. Og avtalt å ringe hverandre klokken seks. Nå som han hadde funnet det manuelle telefonapparatet og det igjen var mulig å oppnå kontakt over landegrensene, mener jeg.
Halv seks ringte han. For han var så spent på om jeg hadde åpnet gaven fra ham. Vanligvis er det jeg som ikke klarer å vente på at de andre skal åpne gavene fra meg, men i år hadde jeg faktisk helt uvitende fått viljen min igjennom og pappa og søstersen hadde åpnet gavene fra meg på lillejulaften.
Det har jeg jo prøvd å mase meg til hvert år men de har vært så standhaftige. Men i ÅR altså. Når jeg ikke var der! Litt usikker på hva de egentlig dreiv på med der. Men de gikk vi altså igjennom i gårkveld og alle var fornøyde med mine påfunn. Ahhh.
Men om jeg ikke skulle åpne den fra pappa snart?
Så ble vi enige om at han skulle ringe klokken seks. For vi var midt i multekremen.

Og jeg fikk et kidskinn! Og det har jeg faktisk ønsket meg, uten å si det til noen! For jeg synes de er så fine, men her er de så dyre. Så det har liksom ikke vært noe å ytre seg om. Men pappa såklart. Han har jo kontakter. Og litt flaks. Og synes også de er fine. Så det hadde han plutselig fått for seg at han skulle kjøpe og sende.
Jøsses.

Nå hører vi på julemusikk. Og ser på tv. Og venter på at resten av familien skal ringe. Eller på at vi skal ringe dem. Alt ettersom.

Jeg må huske å takke min søster for det foryngelsessettet til huden min jeg fikk i julegave. Hun mente vel at det er sånn man trenger når man plutselig er blitt for gammel til å komme hjem til jul.

Men god jul til alle dere der ute da!

Frk med kniv og villfarelser.

I dag skulle jeg speke en laks.
Det har jeg gjort åttogførti ganger før.
Og nå hadde jeg to lakser i fryseren, og en skal være julemiddag (og dét har jeg aldri opplevd før, for når man kommer fra en familie der opptil flere har laksefisket som næringsvei, er ikke laks akkurat festmat, iallefall ikke når man kommer så langt som til jul) og den andre tenkte jeg at jeg skulle speke (spekke, altså) så jeg har til julepålegg og slipper all denne oppdrettsfisken.
Det har blitt litt utsatt på grunn av logistikkmessige utfordringer på kjøkkenet, men nå altså.
Jeg satt i stua og datafiserte og tenkte, nei, jeg får vel gå på kjøkkenet og finne fram grovsaltet og skjære ut ryggbeinet fra buken da.

Og da jeg kom på kjøkkenet og sto der med laksen og kniven innså jeg at det aner jeg ikke hvordan man gjør.
Og denne innsikten kom som en total overraskelse på meg.

Vet jeg ikke hvordan man skjærer ut ryggbeinet fra buken? Hvordan skal jeg da få bretta ut laksen?
Men vet jeg ikke hvordan jeg får ut ryggbeinet fra en hel laks? Vet ikke JEG det?

Jeg har jo vært dratt med ut i Laksebukta siden jeg var null år. Men da var jeg jo på mange vis med på jobb. Og det er jo ingen som lar en femåring (som absolutt ikke viser tegn til å ønske å overta yrket) gå løs på Inntekten med en skarp kniv.  Tenker jeg. Nå. Der jeg står med kniven og vifter litt usikkert med den over laksen. Og ser på ribbein og blodrand og to stk lakselus. Og forsøker å innse at jeg ikke aner hvordan jeg skal få dette til. Uansett hvor mye jeg vifter med kniven.
Alle andre lakser jeg har speket har noen andre åpenbart skjært klar til meg. Til slutt skar jeg laksen i to. Litt usikkert. Sto der med to fileter. Og innså at det ikke var plass i kjøleskapet til to kar med laks.
Så jeg la de to delene lagvis. Med salt over og under og imellom.
Sånn har jeg aldri speket laks før. Det blir litt spennende å se hva som kommer ut av dette.

Gravlaks, ifølge pappa.

å søkes for leverans

Avogtil når man er i Sverige får man en lapp i postkassa der det står "vi har sökt dig för leverans". Og så var man liksom ikke der, og nå kan man hente pakken sin på postkontoret istedet.
Jeg skriver "liksom". For det kan godt være at man var der. Stort sett var man der. "Vi har sökt dig för leverans" betyr nemlig ikke at noen har banket på døra med en pakke i hånden. Det betyr heller ikke at noen har prøvd å ringe deg på det telefonnummeret du oppga da du gjorde bestillingen og betalte for hemleverans. Det betyr ikke engang at noen har stått utenfor porten, innsett at det ikke finnes ringeklokker nede på gateplan, og helt sånn midlertidig glemt at de kommer seg jo inn i bygget for posten leveres jo i et sånn lite hull i ytterdøra eller postkasse og DA er det ikke noe problem å komme seg inn, og gått igjen (men på mystisk vis klart å legge igjen en lapp i postkassen som de jo har kommet seg inn til, der det står at de har vært der og klokkeslett på det og signaturen til den som sökte).
Nei, det betyr at de har vært ute og kjørt posten i bilen sin, et eller annet sted i nærheten av Stockholm, og da de gjorde det, kom du ikke løpende og kastet deg ut foran bilen og ropte DET ER JEG SOM ER FRK. FIGENSCHOU! sånn at de kunne fått levert deg den der pakken.

Det må det jo bety.

sosepost

Jeg har Mari på besøk.
Hun er en av de få som ikke har kodenavn, det er vel fordi jeg har kjent henne så lenge, siden før blogginga og i bloggingens spede barndom så vi ikke noe behov for å kode folk. Folk var folk.

Vi har julegaveinnkjøp på fokuslisten. Jeg var iogforseg ferdig i november. Men noe er det alltid.
Og en bra anledning til å sose i byen.
Mari er best på å kjøpe ting, jeg er best på sosingen. Nå er hun best på å se på handball, jeg er fortsatt best på sosingen.

og så: Björn Söder

Jeg føler meg vel programforpliktet til å si noe om Björn Söder og det han har å si.
Det er bare det at jeg synes jeg har sagt det så mange ganger før:
det er språket som er luringen her.

Björn Söder sier at samer ikke er svensker. Og det har han jo helt rett i. Også når vi ser bort fra at for eksempel jeg er norsk. Det er liksom litt det som er greia med sameting, morsmålopplæring i skolen, vern av reindrift og så videre: vi er ikke svensker. Vi er samer.
Derimot er vi jo ofte svenske. (IKKE JEG!)
Det litt artige med Söders uttalelse er jo at han, ved å si at samer ikke er svensker, med dette innrømmer at land en gang ble annektert og at Sverige ligger på terriotoriet til to folk. For vi kom jo liksom ikke utenifra. Og vi er jo ikke svenske. Men vi bor jo her. Med vår lille nasjon.
Det skumle er at Söder sier "og det accepterar vi". Det er skummelt fordi det er plutselig er opp til svenskene å akseptere hvem som bor i Sverige, når Sverige også er landet til samene.
Her skal varselklokkene begynne å ule. Men ikke ved uttalelsen "samer er ikke svensker."
Så har han jo ett og annet å si om jøder og kurdere også og der bør varselklokkene gå av med en eneste gang.

En rekke samer har på diverse forum uttalt seg med indignasjon og forutretther mot Söder. Og med rette. Bortsett når de begynner på visa "hvem skal da utstede mitt pass om jeg ikke er svensk!"
For det har ikke så mye med saken å gjøre. En nasjon har ikke nødvendigvis sitt eget pass. Det har derimot en stat. Og samer og svenskelisvensker er likeverdige borgere av den svenske stat. Som utsteder svenske pass.  

Jeg har altså skrevet mer utførlig om det der med folk og folk og nasjon og stat her:
http://frkfigenschou.blogspot.se/2013/11/er-du-same-eller-svensk-er-du-same.html

Men så er det jo også klart at unge hr Söder ikke kommer med den type uttalelse for å klargjøre bruken av begrepet "nasjon" i et akademisk perspektiv. Han anser seg ha rett å mene noe om hvem som får og hvem som ikke får. Hvem det er som gir og hvem det er som tar imot sine rettigheter, tusen takk allernådigst for at jeg får snakke samisk. Men det er det man må ta ham for. Ikke fordi han innrømmer at samer ikke er svensker.



Litt mer om telefonkø. Jeg savner sentralborddamen.

Jeg har køet litt hit og dit i det siste.
Hver gang man skal ringe noen der mer en to personer er ansatt, kommer man først til en maskin som ber deg taste telefonnumre og valg og personnummer og firkanter og gjennomsnittshøyden i familien og tjo og hei. Smarttelefoner er fantastiske, men det er ikke så lett å få fram tastaturet i en fei når man sitter i telefonen- og det forsvinner etter et halvt sekund. Lenge før man har kommet kvartveis i personnummeret. Løsningen er å bruke høytalerfunksjonen og det funker jo bra nok, man må bare passe på at man ikke er et sted der man forstyrrer andre, som åpent kontorlandskap for eksempel, men uansett, man blir så lei av den der trykkingen. Hver gang man skal ha tak i noen skal man gjennom en lang meny med valg som liksom ikke helt passer. "Vil du snakke med noen om småmøbler? Trykk to." Nei, jeg vil snakke med noen om at kortet ikke kommer igjennom. "Vil du booka tid?" Nei, jeg vil vite åpningstider. Tilslutt har man meandret seg igjennom åttogførti valg og får snakke med et menneske som sier du har kommet feil.
Nå skulle jeg ringe og høre om en vaksine og tilslutt la jeg bare på. Da hadde jeg både klart å villmannstrykke fram tastaturet på rett plass, lurt meg forbi engelskvalget, trykket både valg og firkant, hoppet over personnummer- men så skulle man taste inn telefonnummer for å få snakke med et menneske og da tenkte jeg bare- drit i det. Bare drit i det. Jeg holder meg bare hjemme og frisk.



vennligst vent

Iiiiiingenting er så kjedelig som internett når man sitter i telefonkø til Ikea fordi alle kort man har vært i stand til å oppdrive i den umiddelbare omkrets blir avvist og vennligst kontakt banken.
Banken er storfornøyd med både kort og saldo (saldi?) men Ikea sier nei. Nå må jeg snakke med et levende menneske om det. Verste jeg vet.

Jeg mistenker at problemet er at navnet på kortet og navnet i bestillingsskjemaet på ikea ikke er på en prikk identiske. Men DET ER IKKE PLASS til hele navnet mitt i bestillingsskjemaet.

Det hadde kanskje gått fortere å spikke hyllene selv. Jeg er jo tross alt møbeldesigner under alt kunstfjaset.
Em møbeldesigner som kjeder seg på internett i telfonkø.
Køøøøøøø.

Du er nummer NI i køen. Vennligst vent.

Du er nummer NI i køen. Vennligst vent.

Du er nummer NI i køen. Vennligst vent. 

Du er nummer NI i køen. Vennligst vent.

Du er nummer NI i køen. Vennligst vent. 

Du er nummer NI i køen. Vennligst vent.

Du er nummer NI i køen. Vennligst vent. 

Kjære facebook, du som er så interessant når jeg har en tidsfrist jeg må rekke, hva har hendt med deg?



Du er nummer NI i køen. Vennligst vent.


Jul. Og det.

Jeg skal ikke reise hjem og feire jul i år, jeg skal feire jul hjemme. Hos meg selv. Det gleder jeg meg enormt til. I år fant jeg rett og slett ut at skilsmissebarnsjul ble for slitsomt.

Jeg kommer såklart til å savne både den ene og den andre, men ikke den dårlige samvttigheten. Jeg kommer til å savne det at vi drar til kirkegårdene og lysene der mest tror jeg. Det finnes jo kirkegårder her og men det blir kanskje ikke det samme. Iallefall ikke når ingen andre har for vane å tenne lys. En kompis av meg sa at mora hans hadde sagt at da hun var liten pleide de å tenne lys på julaften og ikke på alloholgerne som de gjør nå. Og mamma sa faktisk at da hun var liten pleide man ikke tenne lys på kirkegården. Så her har noen åpenbart vært og byttet.

Nå juleforbereder jeg.
Jeg kommer ikke til å bake delfiakake.

Men jeg har kjøpt svibel! Som jeg husker som en plante som det var enormt mye styr med og som absolutt måtte være i hus og blomstre i julen, altså sånn ca til lillejulaften. Mye stå litt kaldt og litt varmt og ikke vanne og vanne nå og jeg trodde av den grunn av det var en sinnsylt dyr plante som kostet minst en tusenlapp.
Og så koster de 15 kroner på ICA. (dette står forøvrig i motsatt motsetningsforhold til fenalåret som jeg trodde kosta en 50-60 kroner for det er jo knappest kjøtt på det men se DET, det koster en milliard.)
Så hvorfor ikke bare slenge femten kroner på bordet og kjøpe en ny svibel om det går gaiken med blomstringsprosessplanene til den forrige og den springer ut for tidlig? Tenkte jeg. Og så tenkte jeg: njaaa Kirkenes.
Når sviblene kommer i butikken så kjøper man dem. For om man ikke gjør det så er de fri for svibler når man vil ha. Så står man der likevel uten svibel på julaften. Eller juletre. Eller juleblader. Det er en liten by og det blir fritt om man ikke kaster seg over parten sin om man nå er klar eller ikke. (Det er litt som å dele en pose potetgull med en viss person jeg kjenner. )
Men nå har altså svibelen min, som jeg såklart kjøpte altfor tidlig fordi de jo var kommet i butikkene, sprunget ut. Allerede. Mamma ble helt forskrekket og sa Men den må jo stå kaldt!
Men! JEG HAR TENKT Å KJØPE EN NY!

Med bare bittelitt dårlig samvittighet, for helt rett kan det jo ikke være.





Men i dag: Prusetose!

For ganske lenge siden la Elisabeth ut en steg-for-steg-forklaring på hvordan man syr sine egne truseposer. Og jeg bare: HÆ? Steg-for-steg? Skuffaaaa! Giveaway!
Og så, grusomt lenge etterpå, kom det faktisk en giwway. Og da tenkte jeg at den var jo som skapt for meg og den måtte jeg jo bare vinne. Og så glemte jeg å mlede meg på. Trodde jeg. Og SÅ viste det seg at jeg hadde tatt feil av datoene og at den fortsatt var åpen, og jeg slengte inn en kommentar, og skulle du SETT på maken- jeg vant!
Denne!:
 Ballongtrusepose foran Sverige


 Trusepose foran plante og bilde av meg og Šanett


 Trusepose foran gjedde



 Og i anledning tiden: trusepose foran julepynt.


På en måte minner dette meg litt om da man var liten og mistenkte at man kanskje hadde downs eller et annet syndrom, og man var den eneste som ikke visste det og alle rundt deg var ansatt for å ta vare på deg og sørge for at du ikke fant ut av det der med syndromet. Jeg mener, det var jo jeg som etterlyste gwawayen og så vant jeg?!? Hva er oddsen liksom?
Men jeg har jo sannsynligvis ikke noe syndrom. Og Elisabeth jukser nok ikke.


stadens barn

Al

al står det. Jeg har altså begynt å blogge litt tidligere i dag og al var den naturlige starten.
Slutten har unnsluppet meg.

Egentlig skal jeg blogge om en trusepose jeg har fått til foræring, men da må jeg ha et bilde og det har vært så mørkt og trist overalt. Så den blir utsatt og utsatt og noe annet synes jeg liksom ikke jeg kan blogge om.
Bortsett fra dette Al da.

Og dette:
Når man ikke er så godt integrert er det ikke alltid man vet hvordan man skal bry seg. AT går bra, HVORDAN er verre. Der som vi bor, er det en sånn litt røff ungdomsgjeng. Og ungdom som i barn egentlig. Tolvåringer som røyker og litt eldre ungdom som tøffer seg og som politiet avogtil kommer og prater med. De oppholder seg mye på t-banestasjonen. Som jo er en innendørs hall.
I går når jeg kom av t-banen sprang de rundt og sniffa. Hver sin pose med en spraydeodorant i. Jeg holdt på å gå i bakken av lukta. Nå er den rett nok en ganske stor underjordisk hall, denne t-banestasjonen, men fy faen som det stinka spraydeodorant. Og jeg er jo sart som en svibel så jeg holdt på å brekke meg og da jeg kom hjem måtte jeg sitte utenfor døra lenge og ikke være svimmel.

Og så blir man jo såklart bekymret. For ungdommen. Som ikke akkurat springer rundt i skogen med ski på bena og roser i kinn. (Når man bare kan se klart igjen, nestenbokstavelig talt.) Jeg tror vel ikke akkurat på å gå bort og prate med dem. Ikke skjønner noen hva jeg sier og ikke tror jeg de er så mottagelige for råd de ikke har bedt om. De er litt sånn tøffe i trynet og kanskje ikke interessert i å diskutere rusproblematikk med en fremmed nordmann som holder på å spy og "vet om en som engang døde av det der". Jeg har mailet stadsdelsforvaltningen og det føles vel kanskje ikke akkurat som det mest effektive, men det var det eneste jeg kunne komme på.
Sukk. Ungdommen. De er til bekyyyymring. For fattig og for rik.

Dagens post, ikke denne, men den andre

For den som lurer på hvordan det egentlig gikk med dagens post, eh, ikke denne posten altså, men den dagen posten ble borte, posten den dagen, så er det vanskelig å vite, men det virker som om den har dukket opp. Usikkerhetsmomentet er jo det at man aldri helt kan vite at alt har dukket opp all den tid man ikke vet hva som var i posten, bortsett fra at det var: a)noe lite b) et slags blad eller noe og c)noe svart. Det kan godt være det var en d) og for alt jeg vat kanskje også en e), men iallefall a og b og c. A og b dukket opp sånn ca på kjøkkenbordet eller under det kanskje litt senere samme dag, og c dukket opp i postkassa dagen etterpå. C var altså )noe svart. Innsiden av postkassen er også svart.
C hadde klint seg opp langs den ene kortveggen. Noe som får enkelte av mine samboere til å påstå at jeg burde sett den da jeg var og lette i postkassa, men vi skal ikke bortse fra at noen kan ha funnet den og putta den oppi postkassa igjen, hvilket betyr at den ikke var der da jeg gikk for å se.
Vi legger den død, tenker jeg.

Nå blir det ett spenningsmoment mindre under julevasken. Og det er jo litt synd. For da står vi tilbake med null.

Kanskje ikke Murphys lov, men iallefall noen i den slekta

Det er når du sitter og fantaserer om alle de tingene du skal kjøpe deg for alle de artige julegavepengene du har fått, at du reiser deg og snubler i ledningen til telefonen som ligger der og lader så telefonen skvetter veggimellom med alle sine enkelte faktorer.
Så slipper man å fundere noe mer på det.

borte BØ

Det hender såklart at ting blir borte. Eller dukker opp. Noen ganger når reptilhjernen har overtatt etter en litt for lang dag på jobb dukker kanskje pengboka opp i kjøleskapet før man engang visste at den var blitt forlagt der. Og det er jo bra for der ville man kanskje ikke lett. (Bortsett fra at nå gjør jeg det, da.)
Men stort sett er det jo ting man har leita etter som dukker opp, og stort sett er det som stort sett dukker opp ting som har blitt lagt på en plass som var kjempelogisk den gang man var midt i flyttinga, men som ikke ligger like logisk til når man leiter med en fastboendes hjerne. Som perleplatene som lå i kakeboksen og dukka opp forrige jul eller ostehøvelen som etter halvannet års frustrert leiting dukket opp i sidelomma på langtursekken.

I dag forsvant posten. Vi har leita over ALT. Også i postkassa. Vi har tilogmed pakket opp igjen en pakke som ble pakket igjen tidligere. Ingenting er så borte som posten. Søkke kav borte vekk. Og ikke bor vi i et trettitoroms palass heller, som det kanskje kan høres ut som her. Men borte har den klart å bli.

Mer mystisk er det jo når ting som ikke har blitt borte dukker opp.
For eksempel en skitten, hvit-og-oransjstripete håndduk innerst i hånddukskuffen. Som ingen av oss hadde sett før. Og iallefall ikke kunne forklare hvordan var havnet der. Og ikke strør vi om oss med gjester som går amok i handduksskuffene våre heller, tror vi.
Den er nå iallefall vasket, uten å ha blitt særlig renere og henger nå i rengjøringsskapet, i tilfelle vi trenger å vaske noe som er skikkelig skittent som vi ikke tror kommer til å bli rent uansett.
Den er oss et mysterium.

Men det med dagens post er altså også et mysterium. Det er iåforsæj en julevask nært forestående men vi har lett så grundig at jeg ikke helt ser for meg at en rundvask kan avdekke noe særlig.
Grusomt irriterende.
Menneh åeh, altså.

Skatteetaten, lånekassen og organisasjonsfrihet.

Nå har dere vel fryktelig lyst på litt snasen info om min privatøkonomi?
Nei, men altså, jeg søkte Lånekassen om rentefritak. For i fjor. Det kan man få om man har jobbet fulltid og likevel tjent lite penger. Typisk kunstnersituasjon.
Og så fikk jeg ikke rentefritak. For jeg hadde ikke vært medlem av en kunstnerorganisasjon gjennom hele året, det vil si, hele den perioden jeg hadde søkt for. Resten av perioden, min uorganiserte periode, må jeg vise til innleverte timelister o.l. Og sånt driver jeg jo ikke med.
Det jeg ikke synes stemmer her er: Lånekassen henter sine tall fra Skatteetaten, de gjør liksom ingen egne bedømninger på hva du har tjent, det Skatteetaten sier er sant, er sant. Og det er bra. Skatteetaten må jo ha siste ordet. Men Skatteetaten godkjenner at jeg er billedkunstner. Jeg leverer "næringsoppgave for billedkunstnere". På skatteetatens befaling.
Men HER opererer Lånekassen med egne regler. Og forlanger medlemskap i organisasjon. Til tross for at vi har organisasjonfrihet nedfelt i grunnloven.

Skulle ønske jeg kjente en....en advokat eller noe.
Men jeg kjenner jo bare bohemer og snekkere.


videre

Jeg har egentlig fortsatt en SÅNN dag. Er det dette som kalles en tredagers?

Men snart er det helg. Da skal jeg pynte til jul. Jeg må bare finne en gren først som jeg kan henge i vinduet, akkurat som i fjor, som jeg kan henge julepynten på. Fortsrinnsvis en som det ikke plutselig kommer insekter ut av.
Eller så kan jeg jo ta inn enebærbusken min! Bare at jeg har muligens mer pynt enn busk. Og den er ikke så høy så det blir liksom masse julepynt nede ved gulvet...medmindre jeg stiller den på en krakk...men da har ikke gjestene noen steder å sitte...
Æh, det virker som om det blir nok å bruke helgen på iallefall.
Så gjør vi så når vi sleper rund på en enebærbusk, hitet og ditet.

SÅNN dag

Jeg har en slags magisk evne. Min SuperPower. Jeg har snakket om den før. Det er at toget alltid forlater perrongen i det jeg kommer. Eller banen. Eller bussen. Eller trikken. Helt ubrukelig superkraft, men den er nå der.
Alltid betyr i litt over 70% av tilfellene. Ja, jeg har ført statistikk.
Vanligvis tar jeg det med sånn passe godt humør, høh høh, har du sett, sikkert som banken, men har jeg en dårlig dag blir jeg bare dritsur. Jeg har ikke så mange dårlige dager, men det går opp og ned her i livet. (I går ramla jeg i trappa, da gikk det mest ned.) Og det spiller liksom ingen rolle når jeg går hjemmefra, jeg aner ikke når toget går og jeg går hjemmefra til forskjellige tider og til forskjellige stasjoner, men toget går ti sekunder før jeg kommer.
I dag hadde jeg hele gått hele veien til Neste Stasjon, det var så nydelig tåkevær, og idet jeg kommer ned, går toget.
Og han tiggeren som sitter der, han LER av meg. Det må jeg bare si, om ditt inntektsgrunnlag er baserpå at andre skal gi deg penger og ingenting få igjen, på grunn av sympati med din generelle ulykke i livet, er det ikke noe økonomisk sjakktrekk å le av andres.
DA ble jeg sur da. Skikkelig sur, overhodet ikke istand til å Høh høh, har du sett, sikkert som banken.
Heldigvis er det benker på den holdeplassen. Det er det forsåvidt på min vanligste holdeplass, men den er dypt, dypt under jorden, i en grotte, med store steinbenker. Kjempeidé. Det er aldri noen som sitter på dem for man får jo blærekatarr med en eneste gang. Eller koldbrann.
Men på Neste Stasjon altså: trebenker. Fint. Så da satt jeg der og var sur i ti minutter.
Da toget kom havnet jeg i en nesten tom vogn med meg og to tenåringer i tjueårene som snakket så høyt de kunne for å være sikker på at publikum skulle få med seg hvor kule de var og for noen kule og spesielle ting de holdt på med i livene sine, og jeg flyttet meg demonstrativt tre rader lengre bak. Jeg har rett og slett ikke energi til sånt tøv.

Jeg må bytte til trikk på Gullmars, der jeg ramla i trappen i går, og der er det sånn at banen min kommer i det trikken går. Jeg ser det alltid fra vinduet på banen min i det vi kommer til stasjonen. For sånn er rutetabellen. Og sånn er det nå engang med den saken. Jeg har nådd banen kanskje fem ganger all den tid jeg har bodd her.
I går var den sjette gangen.
Da blei jeg også sur. Man får ikke engang morre seg inn i sin egen ulykke over at man mister alle baner, alltid, man skal selvsagt akkurat I DAG nå den banen man aldri når, bare for at det skal bevises at man ikke har rett. Skit på seg, universet!

Jeg bestemte meg for at jeg skulle få en sjokolade for jeg gikk opp på atelieret, sånn at jeg ikke skulle forgå av surmuling. Så jeg gikk på kiosken, som hadde et sjokoladeutvalg foretatt av en fireåring. Ikke faen om jeg støtter en sånn forretningsidé, så jeg måtte gå med uforrettet sak.
Jeg gikk opp og spiste lunsjen min alt for tidlig og var skrubbsulten til lunsj og dro hjem.
(Jeg mista selvsagt både trikk, buss (de går av en eller annen god grunn samtidig fra samme holdeplass til samme destinasjon) og byttet mitt tilbake til bane, på hjemveien.) (Med ti sekunder, ja.)

Og så er spørsmålet: hvorfor treffer man aldri på noen ufine rasister, sleipe selgere, ufleksible gamle damer eller andre folk som trenger en oppstrammer på dager som dette? Jeg hadde garantert vært veltalende som få, om jeg hadde truffet en person som hadde trengt litt realitetsorientering i dag. I dag var dagen! Jeg hadde ikke behøvd noen invitasjon!

Men nei.
Dritdag.



Sånn som man holder på.

Avogtil oppdager jeg at jeg ikke har blogget siden lørdag.


Livet er vel sånn passe deilig begivenhetsløst når det man driver og gleder seg til er denne overgangen her:
(Snaaaaart!)














Fordi man driver med dette her:
Ja, hele arket skal fylles. Og så skal jeg rive det i stykker.

 Jeg står på den eikebiten. Avogtil er det ikke så mange centimetrene som skal til for å nå opp. Blir litt verre på slutten, da må jeg vel grave en grop i gulvet eller noe.





Og man i tillegg er storfornøyd over at man fant den plankebiten her som passer perfekt til å legge fra seg blyanten i. Da vet man hvor man har den! Da blir den ikke borte! (bortsett fra at man ofte bare legger den fra seg en annen plass og da blir den borte.)





Ellers driver man med dette prosjektet her:
Og det går langsomt. En limstripe om dagen. Hadde kanskje kunne vært to om det hadde vært litt varmere her. Men det er det jo ikke.

eh...ring ring?

Jeg har oppdaget noe litt mystisk på facebook. Om jeg åpner panelet meldinger, får jeg se meg selv med en grønn liten prikk. Hvilket vil si at jeg er pålogget. Øh, men det visste jeg jo. Ellers hadde jeg jo ikke kunnet åpne panelet meldinger. På facebookkontoen min.
Det er litt rart. Men det som er enda rarere er at jeg har en samtale pågående med meg selv. Den startet den åttende oktober, og etter det har jeg ringt meg selv et par ganger i uken. For å høre hvordan det går, antar jeg.

Sist gang jeg ringte meg var på søndag.
Det rare her er at det er fysisk umulig å ringe seg. Det finnes ingen knapp på chatvinduet for det.
Men jeg får det åpenbart til. Et par genger i uken.

lutherfri adventperiode, forsøksvis

Dere er altså VELDIG stille for tiden.
Selv er jeg tilbake i Stockholm. Men det overrasker kanskje ingen at det ikke er Kirkenes jeg snakker om når jeg sier at jeg drar inn til sentrum for å oppsøke opptil flere macbutikker.

Skjønt når jeg refererer til det iskalde atelieret mitt kunne det jo vært hvorsomhelst. Av en eller annen grunn har jeg aldri hatt et atelier med normaltemperatur. Eller jo, da jeg var på IASPIS. Men det var jo statlig. Skulle bare mangle at det ikke var innenfor arbeidsmiljøloven da. Når man får gratis kaffe og alt, mener jeg.

Jeg har altså dette iskalde atelieret. (Men også vifte og ull og fleecejakker.) Jeg er ikke så effektiv for tiden. (For det er vanskelig å røre armene i fire lagg ullfleece) Jeg starter sent. Det plager meg litt, når jeg nå betaler så mye for å være her. Dårlig kapitalutnyttelse og alt det der. Men jeg vet hvordan jeg villa ha vært om jeg ikke hadde hatt dette rommet. Det er noe helt anne å være hjemme en dag, enn det er å jobbe hjemmefra. GRUSOMT ineffektivt og frustrerende. Selv om jeg mistenker at jeg hadde fått like mye gjort. Om man nå tar nuläget som utgangspunkt for en effektivitetsmåling.
Men, som noen jeg ikke kjenner sa: det finnes et behov for å ligge brakk. Og det er så sant.
Som kunstner trenger man nok de der periodene der man ikke produserer mot en utstilling. Eller mot noe. En slags dveleperiode. Ja, der hadde jeg tenkt å skrive dvaleperiode men det var jo en fin liten skrivefeil. Jeg føler riktignok at jeg mer dasser rundt en egentlig dveler. Men det gjelder å ikke la lutheraneren i meg ta overhånd.
Mens jeg går her og venter på at jeg skal våkne.


Og jeg mitt mehe, tenkte, Yosemite, hvorfor ikke?

Tenkte jeg bare skulle oppdatere til Yosemite litt sånn kvikt på morran før jeg dro på atelieret.
"Ok, dette fikser jeg på tyve minutter!" sa den litt optimistiske datamaskinen som en time seinere fortsatt holdt på. Men jeg har jo ikke noen oppmøtetid så det var ingen krise. Jeg kan jo jobbe hjemmefra. Bortsett fra at jeg var uten datamaskin da.
Men så var det plutselig Yosemite.
Fint det! Sånn der designlekkert.
Bortsett fra at alle billedfilene var borte, alle programmene hang seg, alt gikk supersakte og hverken Finder eller Spotlight fungerte. Dermed var det litt vanskelig å finne de forsvunne billedfilene. Og hva skulle jeg da på jobb å gjøre.
Så jeg googla diverse forumstråder, fant ut at dette var et sjeldent, men ikke unikt problem, innså at løsningen var aaaaalt for komplisert for meg, og dro inn til sentrum for å få hjelp.
Her hadde jeg ikke tenkt å skvatre rundt og be diverse til feldige forbipasserende i sentrum om hjelp, jeg dro til butikken der jeg har kjøpt macverket.
"Eeh, har du prøvd å skru av og på maskinen?" spurte de og jeg takket for hjelpen og dro til en annen macbutikk. Jeg har ikke kjøpt maskinen der men PerNiila sa engang at de var de beste på hjelp og service og det stemmer.
De syntes nå det var veldig rart at maskinen skulle holde på sånn (rart forresten, at de eneste som er helt uvitende om det internett renner over av av macproblemhistorier etter nye oppdateringer og lanseringer, er de som jobber i apple-sertifiserte butikker?) men de hadde noen tjuvtriks som ikke fungerte og noen tips som tok litt lengre tid å utføre så jeg dro hjem ladet med nevnte triks. Ikke på jobb altså. Jeg kunne jo dratt dit men det er så inni helvetes kaldt der (har sendt feilmelding til rette vedkommende, ingen svar) så om jeg bare skal sitte i ro og banne, tenkte jeg, er det varmere å gjøre det hjemme.
Vel hjemme igjen reinstallerte jeg operativsystemet, men ikke disken. "Ok, dette fikser jeg på tyve minutter!" sa maskinen og to timer senere var vi i mål.
Med fungerende finder, spotlight og billedfiler!
Uten Mail, Tablet og styreflate!
Noko for noko.

Litt raskere går det riktignok.
Men nå begynner det å bli for seint å dra på atelieet/ateljeret for jeg har toættstugan om en halvtime.

Yosemite. Dødens badeball.

og mer julegaver.

Jeg og mamma var ute for å kjøpe julegaver her om dagen. (Vi liker altså å være tidlig ute i min familie.) Hun skulle finne noe til meg som jeg skulle få ønske meg, men jeg har så lang trening i å IKKE ønske meg ting, på grunn av kunstnerøkonomien, at det gikk helt i stå.
Samtidig holdt jeg et øye åpent for hva hun likte selv, sånn at jeg kunne overraske henne med det i julegave, men dette førte bare til at vi begge gikk og sa ÅÅåååå, var ikke den fin? hvorpå den andre tolket det som om den som sa det, likte tingen, mens den som sa det, egentlig foreslo at den andre skulle ønske seg den.
Dette kommer nok til å føre til at både jeg og mamma må bytte julegavene vi får.
Med hverandre.



Så:

Indianerne har, i en samtale på facbook, konkludert med at Solveig var den som kom med geværet, og at "det godt kan vær at ho tok det uten lov men at de voksne ikke hadde nåt imot det". Hun mente at de hadde nok øvelse på det tidspunktet til å avansere til levende mål.
Måsen ble skutt fra "jaktposisjon bak den store skråstein ved siden av do" og det vakte en viss betuttelse at den ikke var død. Så etter det gikk de over til å/tilbake til å klekke strøpne egg for å se på innholdet.

Onkel Kjell tror at de lyver. Pappa husker ikke noe mer enn før.

Mamma sier at hun ikke rodde til Vadsø da hun var fire, det var med motorbåt, og at hun kjefta på bestefar etterpå fordi han hadde gitt henne lov.
Så en viss avanse er det vel her.


-nei.

Pappa ringte.
Han ville bare opplyse om at de ikke måtte ha på seg redningsvest om de skulle ned i fjæra. Ærlig talt. Det er jo fjæra overalt. Men de måtte ha på seg redningsvest om de skulle ut på flytebrygga. Og den regelen fulgte de.
Så da var jo det avklart.

Og han kan ikke huske noe med noe mås. Men mener bestemt at de ikke fikk springe rundt med salonggeværet i fjæra. For kula kan jo rikosjere. Derfor fikk de skyte oppe ved OleBigga, for der er det ikke noe fjell bak. Og siden det er rett bak hans egen hytte, hendte det at de fikk ligge ute å skyte på blink mens han satt inne og tok seg en kopp te.
"Men herregud pappa, tenk om dem bynte å skyt på hverandre?!" "Nei, dem hadde jo bare ett gevær."

Men altså ingenting om noen skutt mås. Og det som tyder på at han ikke var tilstede da den ble skutt, er dette "slå den ihjel i hauet med en stein". Han sier han ville brekt nakken på den. Og det har jeg også tenkt. Så det der er litt av et mysterium for alle indianerne husker at Solveig skaut måsen men pappa tror ikke noe på at de fikk være alene i fjæra med noe gevær. Han sier at de to eldste stadig vekk sendte Heidi yngsteindianer til hyttene for å hente ting, men at han ikke sendte med henne salongen.

Og så vil han ha protokollført at han syntes det var en fornuftig ting å la indianerne skyte med både hagla og salonggeværet, for man hadde jo gevær liggende både i båten og i hytta, for å skyte kobbe "som de jo aldri fikk skutt" sånn at det var bedre å vise dem hvor farlig det var enn at de skulle begynne å holde på selv. Derfor skaut de planker til småflis med hagle i fjæra, og blink med salonngeværet bak hytta. 

Og dessuten litt på egenhånd om det sto en mås lagelig til, ser det ut til.

-ja.

Solveig mener at "hun skjøt den i hjertet eller hodet eller det som er best" og at den var død, men at de ikke var helt sikre så for sikkerhets skyld "slo de den ihjel i hodet med en stein".
Jeg begynner å tro at "å skjære ut hjernen for å se på den" mer var et uventet resultat av å "slå den ihjel i hodet med en stein" enn faktisk anatomisk interesse.
Mamma er sjokkert og nekter å tro at dette har hendt, noe Solveig fnyser av ettersom " HO! Ho rodde aleina til Vadsø da ho va tre!" hvilket vel ikke helt medfører riktighet ettersom mamma vel var innlagt på sykehus fordi hun hadde drukket for mye tran, bokstavelig talt, da hun var tre, så det må ha vært da hun var fire, men ellers er det jo rett.
Pappa og onkel Kjell er stille om saken så for dem er det vel litt uklart hva det egentlig er vi kaver over.
Den siste indianeren er også stille, for hun var yngst da dette foregikk og ble som vanlig bare dratt med.
(Men hun hadde en dukke hun kalte for "Herdis" og vil alltid ha en stjerne hos meg av den grunn.)


Som et artig lite avsluttende apropos har jeg og mamma og han dæm vært og kjøpt kniver i dag.
Jeg, som har oppholdt meg så mye i Stockholm, regna med at de var innelåst en plass men de hang pent på et lite stativ.
Som jo er mer logisk. 

-du skaut ei mås?!

Det hender folk blir sjokkert når jeg forteller at vi ikke hadde blyantspissere da jeg gikk på barneskolen, men en kniv liggende i klasserommet.
Lå den bare fremme? spør de og det gjorde den såklart, ellers hadde jo ingen fått kvesset blyantene sine. Og det var ingen som gikk til angrep på hverandre med den, men en gang var det en som fikk seg et kakk i hauet med et kostogstøvbrett, så han måtte sy.
Jeg har tenkt at det tyder på et sunt forhold til kniven. Man vet hva den er til. (Åpenbart er kostogstøvbrett en mer forvirrende men også mer versatil gjenstand)
Nordnorske barn, har jeg tenkt. Så naturlig forhold til alt. Så sunt.
Men i går ble jeg litt sjokkert selv. Beklager til den som får fnatt av å lese dialekt, men jeg har foretatt en copy+paste. Orker faktisk ikke skrive inn alt på nytt i propert riksmål.
("Han" her i starten er altså pappa.)
  • 11.11.2014 21:05
    Solveig 
    Han hadde jo skyteopplæring med mæ i Kobbholmen! Æ skaut en mås. Han pappa e nu søt.

  • 11.11.2014 21:06
    Silje 
    ja, han trudde det va med mæ
    men det kunne æ ikke huske så æ sa det måtte vær dæ. for vi hadde skyteopplæringa i Pasvik.
    haha du skaut ei mås!?

  • 11.11.2014 21:07
    Solveig 
    Ja haha!

  • 11.11.2014 21:12
    Silje 
    Så den blei dø?

  • 11.11.2014 21:12
    Solveig 
    Den ble død.

  • 11.11.2014 21:13
    Silje
    satt den i ro eller flaug den?

  • 11.11.2014 21:14
    Solveig 
    Den satt i ro. På ganske nært hold. Æ va tolv

  • 11.11.2014 21:14
    Silje 
    but I am impressed
    men stakkars mås

  • 11.11.2014 21:26
    Solveig 
    Ja. Den måtte dø for at æ sku lære nå viktig om livet.

  • 11.11.2014 21:27
     Silje 
    Haha! 
    solveig måseskyter.
    det høres ut som om ho torilltorstadhauge skulle prøvd å skape en moderne romanfigur

I dag
09:11
Silje 
va det han pappa som sa at du skulle skyt måsen eller svingte du bare rundt å gjor det?

09:27
Solveig 
Ordna sjøl

09:35
Silje 
ka han pappa sa?

09:35
Solveig 
Æ huske ikke. Æ håpe han va litt stolt!

09:36
Silje 
æ e sjokkert
ka dåkker gjor med måsen? slengte den på havet? eller hadde du den i et tau rundt halsen?
(søstersen hadde i en periode en tendens til å henge alle typer gjenstander som kunne gå under kategorien trofeer rundt halsen)

09:36
Solveig
Siste!
Æ trur vi begravde den. Først skjærte vi den opp og tok ut hjernen og sånt

09:37
Silje 
Du å han pappa eller du å indianeran? 
(søskenbarn)
 

09:37
Solveig 
Æ og indianeran
Æ trur ikke han pappa va der engang da d skjedde

09:38
Silje
hæ? fikk du springe rundt aleina med ladd gevær som tolvåring?
nu e æ værtfall sjokkert

09:39
Solveig 
Æ huske ikke det der akkurat
Du får spør han pappa, det va tross alt hannes ansvar

09:55
Silje 
"Dem sprang nu rundt som dem sjøl ville. Og dem VISSTE at dem måtte ha på sæ redningsvesta om dem skulle ned i fjæra, å dem tok dem bestandig på sæ". Ti poeng i foreldresikkrehet, bortsett fra at dåkker fikk spring rundt med et ladd gevær da.


Her måtte jeg koble inn en annen av indianerne, søskenbarnet mitt:

  • 10:00
    Silje
     du, huske du at ho solveig skaut ei mås i kobbholmen? æ blei så sjokkert.
    redningsvest va liksom så viktig, men dåkker fikk spring rundt med et ladd gevær!

  • 10:01
    Anne
    Haha!! Herregud, foreldres schizofrene sider e gøy å se tilbake på! Haha, ja ho gjor det. Å siden den ikke døde momentant måtte vi slå den ihjel i hodet med en stein. Gud bedre.

  • 10:01
    Silje
    hahaha!
    herregud
     
  • 10:03
    Anne
    Jo. Det va en del av indianeropplæringa våres.
     
  • 10:04
    Silje 
    sa dåkker til nån at dåkker hadde skutt den? eller hold dåkker bare på å pusla for dåkker sjøl?

    10:10
    Anne 
    Æ huske faktisk ikke. Herregud, ka dreiv de voksne på med egentlig? Reagerte dem ikke da dem hørte skuddvekslinger??! Nu ble æ sjokkert kjente æ. Hehe.

    10:10
    Silje 
    æ blei nemlig åsså det! men ho solveig bare."..æ huske ikke. spør han pappa."


    10:11
    Anne 
    Æ må snakke med foreldran mine. En alvorsprat!







    (samtaler avsluttet)

    Selv fikk jeg skyte på blink med salongen da jeg var en fem seks, men ikke akkurat løpe rundt alene i ura med den. Men så var jeg jo ikke engang i skolealder. Og som søstersen påpeker, hun var jo tolv. Likevel. Litt sjokkert her på mine gamle dager.
    Jeg kan liksom ikke dra den der gamle "og ingen av oss brukte sykkelhjelm heller og det gikk da bra med oss" som typisk anekdotisk sluttsats, for vi brukte sykkelhjelm alle sammen. 
    Og i tillegg var det visst noen av oss som bar gevær.

    Men altså.

    Det gikk bra med oss. Og et under er det.

     

Språket i rett munn.

Det verste med det å skli rundt mellom Norge og Sverige er at man ikke lander i noen av språkene.
Beklager, alle kjære landsmenn som tror jeg tviholder på Kirkenesisken- svenskene forstår ikke engang standardnorsk. Her må man kommunisere, og det må man gjøre på svensk. Desverre har jeg ikke helt inne den der fine AriBehn-slengen på tonefallet, så lyden er norsk og ordene svensk. Hvilket gjør at de uansett ikke skjønner hva jeg sier. Når det bare stemmer halvveis og ikke helveis får de kortslutning i språksentret. De er ganske lett å vippe av pinnen. Men jeg prøver. Ikke å pinnevippe, men å kommunisere.
Jeg syntes det var lettere da jeg vekslet mellom å bo i land der jeg måtte snakke engelsk eller tysk hele tiden, og norsk. Svensk og norsk er så likt at er jeg ordentlig sliten en dag får jeg det rett og slett ikke til. Jeg aner ikke om ordene i utgangspunktet er norske eller svenske og hva jeg skal bytte dem ut med. Det blir bare rot.
Jeg har såklart noen kompiser som jeg kan norske ivei med, alle samene for eksempel, og gamle klassekamerater, men fremmedfolk- det går ikke med søvnunderskudd og lavt blodsukker. Eller når stressnivået er over sånn ca 50%. Da er det ingen som skjønner hva jeg forøker å få sagt, allerminst meg selv. Jeg selv. Jeg snubler rundt i et ingenmannsland av samskandinavisk der ingen av ordene treffer.
Her om dagen chatta jeg med en kompis på facebook, og en annen kompis samtidig, den ene er norsksvensk same og jeg kan si hva jeg vil kordan æ vil, og den andre er stockholmsk. Det var litt travelt med han Stockholmeren, og ettersom min skandisame er midt i språkopplæringa, ble det noen fraser på samisk også.
I feil chatvindu.
Dere vet hvordan det er. Så plutselig snakka jeg samisk til min stockholmske Stockholmer, som vanligvis er over middels bra på norsk, men som nå syntes jeg gjorde meg ekstra vanskelig.
Og det måtte jeg si meg enig i.

Men jeg er liksom også avhengig av å få norsket litt ordentlig også, selv om det ødelegger for svenskingen. Om jeg ikke får hjemnorsket litt, flyter dialekten dårligere og det er en hel del fraser, men også ord, som allerede er litt vanskelig å få plukket fram. Om der nå er søvnunderskudd og lavt blodsukker. Eller når stressnivået er over sånn ca 50%. Ikke egentlig i det kirkenesiske, men sånne norske ord som jeg må holde meg unna i Sverige. Det blir plutselig tomt i hodet. "hva hva hva hva heter tilfälligt på norsk? hva hva hva?"

Jeg er nok blitt mer halvspråklig enn egentlig tospråklig av dette.
Og sånn tror jeg det kommer til å forbli, egentlig.

menne ÅEH!

Det er én ting som går over min begripelse.
Når man er en stor, erfaren klesprodusent- en nesten hvilken som helst klesprodusent- og lager klær:
Da virker det som man har en viss tanke på hva slags stoff man velger til hvilke klær. Truser i bomull, singleter i bomull, joggebukser i joggebuksestoff, finskjorte i lin eller silke- det er veldig lite som lages av papp eller ståltråd her. Det skal være mykt. Man skal ikke være sur og oppskrapt når man har på klærne.
MEN SÅ!
Etter å ha laget en behagelig dongeribukse i stretchstoff, fin og deilig å ha på seg, DA syr man inn en liten lapp! I et stoff som er produsert av skrotmetall og grus! Og så BRENNER man av kantene på dette stoffet, sånn at man får en fin liten piggtråd rundt hele kanten!
HÆ?
Og det holder ikke med én lapp, nei, man skal ha syv! SYV! Og det var bare vaskeanvisningen, i tillegg skal man ha en hempe, og en lapp med produktinformasjon! Og alt dette skal man ha rett mot huden! "Åh, denne ble myk og deilig, et mesterverk, da skal jeg bare sy inn en tegnestift i nakken her så er den ferdig! Voila!"

Og syr man disse på med en egen tråd så de er lett å sprette av? Neida, man syr dem fast i sømmen! Sånn at når man spretter bort de syv lappene, hempen og produktinformasjonen, spretter man opp sidesømmen i hele plagget! Dét gjør man nemlig!

Herrejedorias.
Er det rart man går med klærne på vranga.

check!

Spiste middag med søstersen i går.
Vi utvekslet likegreit julegaver også. Alt som er gjort, er bra.


sol II

Vi strakk syforeningen til en lørdagsøkt også. Underlig hvor lite man får gjort likevel.
Men jeg har iallefall alle delene, kastet over, og en plan for dekoren.
Øh, så det som gjenstår er bare alt arbeidet.

Allohegenesyforeningkveldsbekk

I dag er det halv dag for det er Allehelgen. Nå følger jeg jo vanligvis ikke kalenderen på sånt, og ikke feirer jeg alle helgnene heller, men Koftesømmersken gjør heller ikke det, så da blir det foreningsmøte fra halvdagens slutt og utover. I Syforeningen Tindrende fjellbekk i midnattsol på vidda. Eller som vi foreningsmedlemmer liker å forkorte det: Syforeningen Tindrende fjellbekk i sol på vidda.
Tanakofta er molefonken fordi vi holder møte uten henne, men hun har flytta til Kauto og får skylde seg selv. Hun har imidlertid varslet oppmøte via Skype.
Koftesømmersken har varslet overlock og jeg har varslet Bernina magic. Så da blir det nye kofter på både meg og Koftesømmersken. Hva det blir på Tanakofta vet jeg ikke, hun kommer neppe til å konvertere og bli Kautokofta. Både fordi det ikke helt er skikken, og fordi den er et mareritt å sy. Det er liksom det indre mantraet, når man sitter og sliter med de seksogførti sømmene som skal møtes pent i ryggen på Sør-Varangerkofta: "i det minste e æ ikke fra kauto....i det minste e æ ikke fra kauto..."
Eller fra Karesuando, som Koftesømmersken. 

Jeg har faktisk ikke helt bestemt meg for dekorfarger, jeg hadde en plan om å være litt sprelsk, men nå heller det mot tradikkesprelsk. Man må jo liksom bruke det man har....og nå har jeg så mye klede liggende.
Vi får se. Eller, noen store overraskelser blir det vel ikke for jeg har jo ikke vært og kjøpt inn noe annet.
Men, jæj gleder mæj! som de sier i Bugøynes.

dagens dont. (dønter)

I dag er jeg kontordame.
Jeg er veldig glad for at jeg ikke har noen kontordame for
a) da måtte jeg jo hele tiden fortelle henne hva hun skulle gjøre, og
b) jeg synes det er fint å kunne sitte litt med datamaskinen og spille pingpong med eposter samtidig som jeg driver økonomisk smårydding. Klarer jo ikke være kreativ hver dag.


En av oss kan ikke regne, det er nå sikkert.

Jeg har sånn bloggteller. Sånn liten rute som forteller meg hvor mange som har vært og sett på bloggen min hver dag.
Den er litt optimistisk, den sier stort sett en plass mellom kanskje femhundre og åttehundre og tusen treff. Optimistisk er vel feil ord, for den vet vel hva den gjør, det jeg mener er at en stor del av det er spam. Spamtreff. Det ser jeg på at endel egentlig helt uinteressante innlegg har voldsom interesse for mine blogglesere. Flere hundre treff pr dag om siste tur til ikkespesifisert-optiker for eksempel. Da blir man jo sånn toplussto-mistenksom.
Sånn at jeg pleier å tenke at kanskje litt under halvparten er virkelige treff. Altså ordentlige mennesker som er innom her.

Men så begynte jeg å se nærmere på tallene.
I dag har jeg hatt 259 treff. Det er enda tidlig på dagen så lavt er logisk.
Av disse 259 går ganske mange til de sedvanlige superinnleggene som tiltrekker seg så mange. (Altså spam.)
Her har et innlegg om Kobbholmen treff 268, optikk 185 treff, billigebåndogdyrekopper 36 treff, gjesteinnlegget til Tanakofta 27 treff (de kan jo selvsagt være genuine,) og et innlegg om If Forsikring 19 treff. Hittil i dag.
Det bli 535 det.
Av 268 treff er 535 treff ganske sikkert spam.

Men hæ? Hvordan kan jeg gå i minus på leserfronten? Jeg har altså -276 lesere?

Nei, dette var faktisk virkelig ikke til å forstå. Hva er det dere holder på med?

Når man har fest. Eller andre ting. Og litt frivillighet

Jeg var på Sameforeningen sin høstfest i går.
Og det var jo såklart trivelig. I år hadde vi leid oss inn på en restaurant, så det ble litt mindre arbeid på oss frivillige, og det var jo såklart enda triveligere. Vi er tross alt ikke så mange. Fem og en halv arrangørpersoner for en fest på 120-150 stk festpersoner.  Da er det deilig å ikke også skulle stå på kjøkkenet og lage maten, stå i oppvasken og vaske kopper, lage kaffe og dessert, OG være i festlokalet og ta av bord, passe på musikken, avsegstyre programmet og faktisk også være på festen. Og rydde etterpå. I år tok restauranten seg av det meste som var sånn restaurantrelatert og det var en klar forbedring.
Veldig mange har veldig mange meninger om denne festen, hvordan den skal være og ikke være,, hvor den skal være og ikke være, hvem som skal lage maten, og nesten ingen vil være med å arrangere. Det er ikke så rart, for det er en litt utakknemlig jobb. På festen er alle glade, men i ukene frem til da er det masse syting på facebook fra individer som heller villa hatt det på en annen måte. Dagen etter er det også syting fra individer som vil ha det annerledes.
Disse individer har ikke kapasitet til å være med å arrangere. Bare masse kapasitet til å ødelegge gleden for de som faktisk gjør det. Og det blir man litt lei av. Så for meg er det nok siste året. Men det har vært hyggelig fram til nå.

Blant de fem og en halv var det to menn. Det vil si nesten halvparten om man tenker som en optimist. Og det er fantastisk og uvanlig. I alle frivilligsammenhenger jeg stiller opp, er manneprosenten på lik null. (Jeg tenkte litt på det når flinkepikedebatten herja mediene.)
Man kan selvfølgelig nekte å være glad før man kommer opp i noe som helst annet enn femti prosent menn i enhver frivilligsammenheng, men jeg foretrekker å være glad for dem som er der, heller enn å kjefte på dem fordi så mange andre ikke stiller opp. Det er jo noe av det verste. Når man stiller opp som frivillig og det bare er kjefting fordi ingen andre har stilt opp. De andre hører jo ikke kjeftingen, det gjør jo bare vi som faktisk er der.

Vel. Nå skal jeg stryke og henge opp kofta. Sånt hører jo også til postfestgjøremål.

Frigjøringsjubileet. Femtiårsmarkeringen!

I dag feirer vi som er nordfra slutten på krigen og okkupasjonen. Eller, som noen påpeker, markerer.
Man feirer ikke krig, kamphandlinger og tusenvis av unge menn som aldri kom hjem, man markerer.
Så det gjør vi da. Jeg ser i avisen at kongen er på plass på kongetribunen og sitter og ser på tunnellen som alle gjemte seg i. Igjen.
Det gjorde han nemlig for tyve år siden også, og da var jeg der. Inni tunnelen. (Jeg kommer til å alternere litt mellom tunnellen og tunnelen, kjenner jeg, for begge er lov og begge ser feil ut.) Han må begynne å bli lei av å bli plassert der hvert tiår for å se på en tunnellåpning og et gammelt skur.
Men sånn er det vel å være konge.

For tyve år siden, da jeg så han sist, feiret vi såklart også. Da var det jo femtiårsjubileum.
Og man skulle lage show med de lokale ressurser man hadde. Og de lokale ressursene var Samovarteateret med sine Samovarunger (her kommer jeg inn) og skoleunger fra Bjørnevatn Skole.
Og hvite maledrakter som skulle males i rødt, hvitt og blått av nevnte barn. Og uttog i disse nasjonalfarger. Og uttrop på russisk: mir! bådåsjevits! slåbåda! Med litt armbevegelser til.
Nei, ok, så var det kanskje ikke akkurat det vi sa? men det er liksom det jeg husker at vi ropte. Fred, frihet, brorskap. På en slags russisk.

Det skal seg allerede på malingen av de hvite maledraktene. Alle ungene, bortsett fra de som hadde hvite drakter, skulle få male sin egen drakt rød eller blå. Ingen hadde tenkt på hvor lang tid en unge bruker på å male en papirdress i kroppsstørrelse med en pensel på størrelse med en gaffel. Det tar dritlang tid. Og det er hundre unger som skal gjøre dette. En og en. Så etter at unge nummer en hadde malt dressen sin rød, og brukt opp ca halvparten av malingen som var avsatt til disse hundre, ble det bestemt at det bare skulle klattes litt på resten av dressene.
Resultatet ble at alle ble ferdige, men at det ikke var et vell av unger i rødt, hvitt og blått som kom ut av tunnellen, men et vell av unger i de som så ut som velbrukte malerdresser fra to forskjellige maleprosjekter.
Men vi vellet ut. (og holdt god avstand til han som hadde helt rød dress, han tørket nemlig ikke og farget av på alle som kom for nær.) Samovarungene, som var ringrever i denne typen eventer, og bjørnevatnsungene som fulgte med som best de kunne. Og vi ropte MIR! BÅDÅSJEVITSJ! SLÅBÅDA!
Og dukket forskremte og spang vettskremte inn for å søke ly i tunnellen.
Kimek hadde nemlig sponset arrangementet med titusen kroner i fyrverkeri. Som Frank satt oppå tunnelltaket og smelte av. Altså, jeg vet at fyrverkeri er dyrt men Kimek må ha fått en god deal for det var jævlig mye fyrverkei. Vi hadde hatt en prøveoppskytning dagen før men vinden hadde snudd siden da, og resultatet var at fyrverkeriet fra tusen nyttårsaftner smalt av rett over hodene våre, og er du helvete lensmann som det smalt. Vi rett inn i tunnellen igjen, kongen i stup inn under kongetribunen, Kjetil som roper Frank! Frank! Det e nok nu! over intercomen men Frank hører jo så klart ingenting, og smeller av absolutt alt, vi blir jaget ut av tunnellen igjen, the show must go on, vi ut på plassen, men krokbøyde og forskremte, vi gjennomfører, vi går av scenen, nei, vi springer av scenen, det smeller, det smeller.
Jeg vet ikke hva som skjer der ute, Frank har endelig fått smelt av alt, det er sikkert over til neste post på programmet, noen har vel hentet fram kongen fra under livvaktene sine, det klappes, vi har gjort vårt, vi avslutter der inne i tunellen. Frank kommer strålende fornøyd ned, oppe på tunnelltaket har det jo ikke vært så dramatisk som her nede hos oss, Tommy utbryter F-f-f-f-fy f-f-fan F-frannk, ka e det du har der?
og plukker ut en utbrent rakett fra hetta på varmedressen til Frank, den står opp som en antenne.

Jeg var i Samovarungene i mange år, og etterpå jobbet jeg et par år på Samovarteateret. Samovarungene var det fineste i hele oppveksten min og det var helt ikke-til-å-tro å få jobbe på et ordentlig teater da jeg var ung. Og jeg vet at Bente, teatersjefen, blir akksom bittelitt sur når jeg sier det, (iallefall ble hun det før) men det er denne produksjonen jeg husker best. Av alt jeg har vært med på.
Nei, ikke Lysistrata og ikke En midtsommernatts drøm. Ikke Svein Uredd, ikke Reisen til jordas hjerte, ikke Peer Gynt og ikke Robin Hood. Ikke uteforestillingen i minus 42 i Pasvik. Ikke noen av disse fantastiske produksjoner med fantastiske resultater og magi. Og plenty av artige hendelser og uventede løsninger fra tiårige skuespillere som bruker hele seg for å løse stort og smått av utfordringer.
Det er denne. Det er noe med den der helsikas, sinnsyke, intense smellingen over hodet mens kongen ligger under en bunt med livakter og du selv bare gjennomfører, mens man fra walkitalkien hører
Frank! Frank! Det e nok nu! Frank! og selv roper mir! bådåsjevits! slåbåda! som står klart og tydelig i hjernen. Foran alt annet. Det kan ikke hjelpes for. Det er rakettene som gjør det.

Vel. God markering alle sammen!
Mir! Bådåsjevitsj! Slåbåda!






modern times

En ting som forvirrer meg og irriterer meg i like (små) deler, er det der når ektepar deler på en epostadresse. Og en facebookkonto. Hvorfor da? Er det ingen som har fotalt dem at det er gratis? Tenker de at det blir mindre administrasjon? Greiere å forholde seg til?
Du får en epost fra Elin som er underskrevet Geir.
Geir sier på facebook, men avslutter statusen/innlegget/replikken med .elin

VADÅÅÅÅÅ?
På hvilken måte var dette en god ide?
"Neida, jeg trenger ikke egen, vi kan dele?"

Aidånt gettit.

Den første julegaven

Pappa ringte. (Eller var det sånn at vi i slike tilfeller som følgende anonymiserte ham og bare kalte ham "pappa"?)
Jo, han hadde kjøpt skaller til meg i julegave.
I resten av dette innlegget kommer jeg til å virke litt utakknemlig, men det får være måte på altså.

Jeg har tidligere spesifisert, konkretisert, eksemplifisert og presisert overfor gavegiveren at jeg ikke ønsker meg skaller.
Jeg HAR nemlig skaller, (med snøring riktignok) og jeg vil ikke ha nye før jeg er mer permanent plassert en plass. Mer å rote bort/oppbevare hos andre. Vil ikke ha.  
Grunnen til at jeg har vært så nøye med å få frem dette er at jeg på et tidspunkt lette etter nye skaller, sånne uten snøring, og jeg vet at pappa ("pappa") fikk med seg det.
Jeg noterte meg årvåkent at han fikk det med seg. Nemlig. Men jeg vil ikke ha skaller i julegave. Så jeg ilte til med -isifiseringen. Tok det opp som et eget punkt på dagsordenen.
Helt nyttesløst. For det har han selvfølgelig glemt.

Grunnen til at jeg ikke vil ha skaller i julegave (bortsett fra det der med at jeg har) er:
-Han har kjøpt skaller i str 32. (jeg bruker 42 i skaller, 36 i småsko)
-Pappa "tror" de er sånn uten uten snøring. (det er veldig lett å se. Er de barberte over ankelhøyde er de for skalleband. Det ser man med en gang, det er ikke noe man "tror".)


Jeg sier som hun tjukke i tre nøtter til askepott. "Jeg visste det!"



Vel. Det er ikke mitt problem lengre. For vi har blitt enige om at ettersom jeg på et tidligere tidspunkt har vært så nøye med å presisere at jeg ikke ønsker meg skaller, skal søstra min få dem i julegave istedet.
Hun har riktignok heller ikke 20 cm lange føtter, men hun har ikke vært så lur at hun har sagt at hun IKKE vil ha.
Så nå får hun. 


En tirsdag på jobb

Jo, men nytt atelier!
Jeg har jo vært så klar.
Så sitter jeg der da. Og det som må gjøres er bare kontorarbeid og de fleste vedlegg og papirer og sånn som jeg må referere til er hjemme. Synes liksom det er tryggest å ha alle permene mine der. I tilfelle jeg trenger dem. Da er det jo dumt å ha dem på jobb.
Så da får jeg ikke jobbet noe før jeg kommer hjem. Egentlig.

Så da dro jeg hjem.
Og nå har jeg fått jobbet litt.

I dag har jeg fått kontrakter til underskriving fra to forskjellige prosjekter, den ene himlet jeg med øynene over og den andre fikk meg til å le HØYT. To ganger.
Når man er kunstner er mye av jobben å bestemme seg for når man skal sette ned foten. Og hvor hardt.

Ellers er jo mye av jobben også å blogge, surfe på facebook og spille candycrush. Såklart.

Og å se på tittingene som bader i blomsterkassa mi.

men så klaaaaart.

Jeg har for tiden atelier vegg i vegg med et dansestudio.
Det vil kanskje overraske dem som vet hvor irritert jeg blir når naboen spiller musikk.
Men det er jo noe annet. Når naboen spiller musikk blir jeg egentlig ikke irritert over musikken, men over at vedkommende ikke evner å vise hensyn til dem rundt seg. Åja, du har lyst å spille kjempehøy musikk og overlater til meg å være den som kommer og sier i fra når det blir for mye? Og en time etterpå er du igang igjen for da må jeg jo sikkert være ferdig med det som var så viktig? Så hyggelig da!
Jeg blir gal av sånne situasjoner. Sånne folk. Men i dansestudioet spiller de jo ikke musikk fordi de har dårlig oppdragelse og forkrøplet empatievne. Der jobber de jo. Så det plager meg ikke i det hele tatt.

Bortsett fra i dag. En eller annen stølling har satt seg for å være litt sånn privat melankolsk ved pianoet og spille én og én trist tone. Samme tone fjorten ganger. Neste halvtone sytten ganger. Neste, ti ganger. Oppover, oppover. Så tar han det fra samme sted. En gang til. Og jeg bare  DET DER ER FANEMEG IKKE EN SKALAØVELSE!
DET DER ER DET FANEMEG INGEN SOM SKAL DANSE TIL!
Og jeg har holdt på å bli halvgal i hele dag.

Pling. Pling. Pling. Pling. Pling. Pling
....
PliNG. PliNG. PliNG. PliNG. PliNG. PliNG. PliNG. PliNG. PliNG. PliNG.
....
PLING. PLING. PLING. PLING. PLING. PLING. PLING. PLING. PLING.
....

Jeg har jo selvsagt prøvd å overse det. Men det går ikke.
Helt til jeg innså at det ikke er en emosjonell stølling men en pianostemmer.
LOOOGISK.
Jeg vet ikke helt hvorfor jeg ikke skjønte det med en gang, det er ikke første gang jeg hører et piano stemmes. Men jeg tror kanskje aldri jeg har hørt det skje så langsomt. Og uten akkorder.
Skjønt de kom nå. Og litt mere Pling, Pling.
Og nå plager det meg ikke mer i det hele tatt. Irritasjonen er som skrudd av.

Men nå det er sagt så er jeg glad for at dette ikke er noe som gjøres daglig, altså.

Helgen da.

Det er altså ikke jeg som er ute og kjører ubåt. Om det er noen som lurer.
Derimot har jeg vært på dugnad i dag.
Det er ikke så mye som skal gjøres, borettslaget betaler seg jo ut av det meste. Litt kosting for syns skyld. Det er mest for pølsene vi møter opp. Og så fikk jeg gleden, eller, fryden, av å oppleve oppgangens egne Grand Old Lady stoppe en av de tidligere nevnte beboerne i fjerde, (de i fjerde altså) som var på vei ut mens vi andre dreiv og puska med småting i dugnadsøyemed, og spørre, Er det dere som bare kaster døde planter ut fra balkongen og ned her i felleshagen når høsten kommer? Med jord og alt?
Neida, det var det da ikke, men poenget var markert, ingen andre ble spurt og det var vel heller ingen andre som har balkong sånn at de kunne slenge innholdet fra ferdigblomstrede blomsterpotter over gelendret og ned i blomsterbedene utfor døra.
Og jeg la enda et punkt på lista mi.

Og så har jeg vært og kjøpt stoff til ny kofte. Jeg har jo planlagt å sy sommerkofte i årevis, men liksom ikke helt visst hva jeg skulle gå for på stoffsiden, så jeg tok med meg Koftesømmersken som mer enn gjerne er med på sånt. Jeg tar ting litt i feil rekkefølge her, for dette var på lørdag. Vi hadde blitt enige om å møtes utenfor Söders Tyger når den åpner og ta alle stoffbutikkene vi rakk i løpet av lørdagen. På vei til dette første stoppestedet gikk jeg forbi Systembolaget der folk allerede sto i kø. Da jeg kom til sybutikken var ikke den åpnet enda så da måtte jeg stå litt sånn i kø jeg og. Jeg holdt på å legge ut følgende status på facebook: "Noen står i kø utenfor Systemet, andre står i kø utenfor stoffbutikken", og tagge Koftesyersken. Men så besinnet jeg meg for stoff har jo dobbel betydning bortsett fra i Sverige der stoff bare betyr stoff fordi hvis ikke heter det Tyg. Så det slo jo ikke helt heldig ut for Koftesømmersken sin del. 

Det å dra henne med på stoffkjøping var både et sjakktrekk og å kokke alvorlig på spaden. For Koftesømmersken er Ullfascist. Der planen var å finne et billig men bra småblomstret stoff og sy ei lettkofte nesten sånn til hverdagsbruk, endte jeg opp med et eksklusivt og nydelig lite ullstoff i blånyanser. I tillegg planla vi den neste kofta mi, som skal sys i et eksklusivt og nydelig lite ullstoff i lyst grått. Koftesømmerken mente at jeg egentlig bare kunne kjøpe det grå stoffet også, og bare sy begge koftene i ett, "dubbla momanger!" som hun sa, men sånn ble det ikke. Et sted må jeg jo sette ned foten for entusiasmen på mine vegne. Jeg bruker tross alt sprettekniven like mye som symaskinen.
Det som derimot skjedde var at jeg klarte å overtale henne til å kjøpe et eksklusivt lite ullstoff i fiolette nyanser til en kofte til henne selv. Og det er faenmeg kryss i taket. Jeg tror ikke hun har sydd en kofte til seg selv siden Methusalem fyllte femti. Det var ikke det letteste, men jeg brukte argumenter som "porteføljen din" og lignende. Så nå har vi avtalt syhelg i overineste helg, for å komme igang og fordi det alltid er triveligere å være to.
Og fordi jeg faenmeg ikke tør å klippe i det eksklusive lille stoffet alene.

Moderne læstadianerbarn.

"Læstadianerbarn" er et uttrykk hjemmefra. Ja, det er et vanlig ord også såklart. Men som uttrykk beskriver det en som blir litt oppslukt av det der moderne som vi andre ikke blir storforfær over. For eksempel hvis man kommer hjem til noen og tv-en står på og kanskje har man ikke tv selv og man blir stående og gape med åpen munn, helt oppslukt av skjermen og overhodet ikke tilsnakk...endes. -anes. Kontaktbar.
Nei, nå ble det mange dialektuttrykk her. Det blir kanskje sånn når man skal beskrive et hjemlig fenomen.
Uansett, læstadianerbarn, det der med skjermoppslukthet har jeg hittils tenkt på som noe som rammer dem som ikke har tv selv, det har iallefall vært empirien fram til nå. Men i dag satt jeg på t-banen og tversover meg satt det en fyr med telefon. Og bak ham var det en luke mellom stolene, sånn som det blir der der er "trekkspill" mellom vognene, og der sto det et gjeng med ungdommer. De snakka sammen. Hun ene sto og nistirret ned i mobilen til han som satt tvers over meg, og ordet "læstadianerbarn" falt seg passende å bruke for en nording. (Ikke HØYT da.) Hun var helt oppslukt av skjermen. Men jeg oppdaget sekundet etter at hun også var med i samtalen. Hun snakke litt høyere enn de andre siden hun sto med ryggen til dem, og stirra ned i skjermen til han fyren. Men hun var helt med i samtalen som pågikk. Etterhvert fikk de andre med seg hvorfor hun sto bortvendt og så sto alle ungdommene og glodde ned i skjermen hans, noe han var uvitende om, mens de fortsatte samtalen. De tok ikke blikket vekk fra skjermen ett sekund.
Jeg ble litt nyskjerrig på hva han drev med siden de ble så forheksede, men etter en stund innså jeg at han spilte CandyCrush. (Ah, all denne moderne kunnskap. Jeg kan ikke tolke værtegn men jeg kan lese ganske mye utfra fingerbevegelser på en skjerm jeg ikke kan se.)
Altså, det må jo være det kjedeligste som finnes. Ikke bare se på at noen andre spiller, men se på at noen du overhodet ikke kjenner spiller. Men der sto de. Og nistirret.
Og jeg tenkte at de er ikke akkurat som læstadianerbarn. Læstadianerbarn (altså, "læstadianerbarn") blir oppslukt fordi de er litt sulteforet. Men disse var nok det motsatte. De var vel så vant til skjermer og bevegelser og jeg vet ikke (jeg vet ikke, jeg er jo tross alt 86) at når det fantes et tilbud om å stirre på bevegelige bilder, så tok de det. Helt selvfølgelig.

Men det var litt rart å se på.

Jeg klargjør forrige post:

Pappa syntes det var litt rart at jeg ikke kunne huske å ha planta stemorsblomstene.
La meg klargjøre:
Det var ikke sånn at jeg forlot en kasse med jord, kom tilbake til en kasse med jord etter tre måneder, renska ut to døde insekter, lurte på hvorfor jeg egentlig syntes en kasse med jord var så dekorativt, dro igjen, og da jeg kom tilbake nå var det plutselig japansk hage med stemorsblomster.
Det var sånn at jeg i april planta masse frø, en såkalt "blomsterblanding", det grodde som bare det, jeg var i Kirkenes i tre måneder, jeg kom tilbake, alt var dødt, jeg renska blomsterkassa, men av en eller annen grunn kasta jeg ikke jorda (fordi de sitter litt fast bak der som de står og jeg hadde innholdet fra ørten andre blomsterpotter å begrave), jeg dro hjem igjen, så kom jeg hjem igjen, og DA
var det stemorsblomster.
Som jeg sannsynligvis planta samtidig med "blomsterblandingen" fordi jeg vet at de bruker år og dag på å komme opp.
Men det kan jeg ikke huske at jeg har gjort. Men jeg tror altså ikke at de bare har oppstått av intet.

Ok?

Bloggeren blogger om sin balkonghage.

Jeg driver og tar livet av balkonghagen med mitt stockholmsfravær. (Har ikke balkong i Kirkenes. Der har vi veranda.)

Nå ser det plutselig sånn ut:

Ting kan tyde på at det har regnet litt i Stockholm i det siste.
Jeg vet ikke helt om dette kvalifiserer til å ha tatt livet av. De lever jo. Og vannstemorsblomster er kanskje noe trendy svenskt. Hva vet jeg. Jeg kan ikke huske å ha planta dem, men det må jeg visst ha gjort. Egentlig hadde jeg renska ut av den blomsterkassa da jeg var her sist (se råtten stilk til venstre) og hadde tenkt å kaste jorda også, vet ikke helt hvorfor jeg ikke gjorde det, men bra var jo det for nå har jeg plutselig fått en liten japansk hage her.
Bra jeg har lagt sånne dreneringskuler i bunnen da.

Jeg spør

Det er en ting jeg ikke forstår. Og da mener jeg at jeg ikke helt forstår det, det er ikke bare et retorisk poeng. (men det er det også):
Når nå de uføre skal få utbetalt mindre penger enn før, for at de skal innse at det skal lønne seg for dem å jobbe, og bli motivert til å jobbe mer,
betyr ikke det at blåregjeringen underkjenner det arbeidet som ble gjort da disse menneskene ble erklært uføre?
Når du blir erklært så og så mange prosent medisinsk ufør, betyr ikke det at et ekspertapparat avgjør at du ikke kan jobbe mer enn en viss prosent? Et sted mellom null og 95 prosent?
Så når Blått sier at men nå skal du motiveres til å jobbe en viss mengde mer, det vil si det som tilsvarer skattetrekket din i rene penger da, må det jo samtidig bety at det apparatet som erklærte deg medisinsk ufør i utgangspunktet, har bommet på prosenten? I SAMTLIGE tilfeller i Norge de siste ørten år?
Så hvorfor varsler det ingen gjennomgang av dette systemet? Hvis alle som er erklært uføre har større restarbeidsevne enn ekspertapparatet har avgjort?
Nå når det nå er avgjort at de kan jobbe mer enn tidligere anslått, de har bare ikke vært nok økonomisk motivert?

Jeg klarer ikke trekke noen annen konklusjon enn at diverse eksperter og instanser har fått sitt arbeid underkjent med denne reformen.



Samene ååååh jeg får MAKK!

Jeg sitter og jobber med søknader. Det har jeg gjort en stund. Det er viktig å få det ordentlig.
Jeg blir veldig frustrert av å skrive søknader for det er på en måte helt ulidelig kjedelig. Både det å skrive, men særlig det å få det inn på rett vis med riktige vedlegg og riktig antall tegn i riktig skjema. Sjelen min krøller seg.
Noen skal til Kulturådet, noen skal til de forskjellige kunstnerorganisasjonene og noen skal til Samene. Det vil si, det er forsåvidt en kunstnerorganisasjon det også, i dette tilfellet.
Og jeg vet at når jeg starter med det må jeg ha friskt mot og høyt blodsukker for jeg får MAKK av det rotet man må forholde seg til da!
For det første må man passe seg for alle utdaterte nettsider som google fortsatt henviser til men som ikke er oppdatert eller korrekt. Det må man bare vite, at denne nettsiden, uansett hvor riktig den ser ut, er ikke riktig. Hvorfor kan man ikke bare fjerne dem da? Og når man har funnet riktig side, henvises man til DEN SIDEN MAN ER PÅ, for mer informasjon. På den siden man er på, er det ikke mer informasjon. Men en link til en side med mer informasjon. Som er den man er på.
Men man kommer seg jo forbi dette, til riktig side, som har litt mer informasjon. Man har jo en viss erfaring. Der er det link til søknadsskjema. Hurra. Men den siden er 404, finnes ikke.
Og jeg bare, hvorfor er det på død og liv VI som må holde på på dette fortærende uprofesjonelle viset!?
Hvorfor legges ikke maks søknadssum på de forskjellige stipendene ut? Alle de andre klarer jo det?
OG: Hvorfor legges ikke tidligere års tildelingslister ut? Hvorfor legges ikke stipendkomittéene ut? Dette er jo offentlige penger?
Jeg får sikkert svar (på de tre siste der) om jeg skriver til Sametinget. Det er ikke tvil i min sjel om det. Men alle andre legger dette ut offentlig så snart tildelingene er klare. Åpenhet og gjennomsiktighet er BRA!
Og virker litt mer proft....

Jeg kunne sikkert skrevet en mail om alt dette til Sametinget. Jeg burde helt klart gjort det. Jeg bare ser ikke for meg at det kommer til å skje noe.
Jeg skrev faktisk en mail til Kulturrådet. For i deres søknader går det ikke an å skrive inn samiske bokstaver. Nå skriver jeg jo ikke søknader på samisk til Kulturrådet, men nå og da må man ha med sånne krumelurer for å få med navn på verk, folk man har jobbet med, og stedsnavn. Sånn som det er nå må man drive med litt sånn aktiv dysleksi for å få inn sånt. Dhe ej såm å krive meh dalefeil.
Så da skrev jeg en mail og fikk svar. (De skal se på det til neste år)

Jeg vet. Jeg burde ta mitt ansvar som talefør same og skrive til Sametinget også. Jeg vet.
Men jeg har mer lyst å gå ut å brøle på verandaen.

Spørs om de hører meg der i vestfylket da. 

10/10

Akkurat nå er det veldig bra. Jeg skal ingensteder med fly i dag, jeg jobber på et sted jeg har jobbet før og alle er veldig trivelig samtid...