Helgen. Grip helgen også.

På søndag kjente jeg helt klart at jeg var klar for en tredagers helg. Da sa kalenderen IKKE. På mandag kjente jeg veldig godt at jeg var klar for litt ferie, en sånn ferie der man monterer litt belter og vever litt og ser et par dårlige HarryPotterfilmer (aaaargh! barneskuespillere!) og plutselig bestemmer seg for å lage en kanne te istedetfor kaffe, og da kan man jo peke på juleferien som ikke er så langt unna, men da vil jeg peke på mitt barn, Jendor, som ikke akkurat er en sånn som underholder seg selv så en sånn ferie har jeg ikke hatt siden han ble født. Jeg skjønner at det ikke er en dans på roser å være verken tolvbarnsmor eller ufrivillig barnløs i juleferien heller, men jeg inbiller meg at om man har en sånn to-tre barn så hender det at de underholder seg selv eller blir mistenkelig stille lenge nok til at man får tømt oppvaskmaskinen uten å samtidig svare åtte ganger på når man blir ferdig med å tømme oppvaskmaskinen og igjen står til rådighet for underholdning og sysselsetting. 
Nå hadde vi faktisk barnevakt her i november, og det var deilig, men da ringer han gjerne vil hjem en to-tre ganger i løpet av kvelden og selv om den mormorlige får avverget og avledet dette etter en stund, så vet man aldri om man må hive på seg kartankene og gå og hente. Men øv mer på det da, han trenger det jo så åpenbart, hører jeg mine lesere hvese, men ettersom mormoren stort sett er lokalisert i Oslo er det ikke så lett å øve så mye på det.
Jeg ønsker meg en ferie uten mitt barn. 
Jeg tror ingen helt forstår hvor mye jeg egentlig trenger en ferie uten mitt barn. Jo, min mann. Han skjønner det. Og jeg tar med meg Jendor til Oslo (/ikke, pga omikron, krysser fingre) noen dager om kun en ukes tid. Det gleder alle hjerter.
Men jeg ønsker meg en ferie uten mitt barn men med min mann. 
Det er ikke akkurat på horisonten. 
Enn så lenge får jeg ta til takke med en kanne te. I helgen. Når den kommer.

Husk å gripe dagen

Det er kaldt. Og et er fordi det er vinter og da skal det være kaldt, men sånn har det jo ikke alltid vært de siste årene. Så når vi får en kuldeperiode hiver vi oss rundt og avrimer fryseren og fryser dyner og puter og jeg kom også på å koke alle vottevarmere. Og vi har OGSÅ baka pepperkaker og nå lager vi pinnekjøtt til middag. De siste to der er ikke avhengig av en kuldeperiode. Men det passer ikke dårligere av den grunn.

Jeg burde også lagt alle de utstoppa dyrene etter pappa i bilen for det tar knekken på eventuelle smådyr....men det er liksom for kaldt til å ta seg helt ned til bilen.
Kanskje i morgen.
Ut med kjøttet!
(og senere inn igjen. Med kjøttet. Og bærene og fisken. Og isen.)
neivihakketi, for vi skal avrimefrysern


Ut med dynene! Bare husk å dukk for julestjerna jeg hang opp dagen før. God timing.

Og finn fram alt av vottevarmere og kok dem. Perfekt bruk av femogtyveminusdag.

Den nye stilen

Jeg skal lese søknader fram til 17. januar så med mindre det skjer noe veldig spennende på privatfronten så kommer det til å gå i MYE av det samme her på bloggen. Og om de siste årene har lært meg noe så er det at hendelsesrikt privatliv er noe man helst vil unngå. 
 
I dag satt jeg opp vinduet mens jeg gikk til lunsj, det er tyve minus ute så jeg foretrekker å lufte mens jeg selv er en annen plass. Det jeg glemte er at alle som skal noe her står på tomgang og kjøreskolen i andre etasje også står på tomgang så da jeg kom tilbake her luktet det herlig friskt av 200 kubikk eksos her inne. 
Verdens beste miljø for maratonlesing av tekst.

Jeg foretrekker egentlig å klippe meg når det går mot vinter. Andre tar jo sommerklippen, men jeg vil helst slippe å ha håret i knute under skinnlua for når det er tyve minus og kaldere får jeg sånne frostbitt i panna. For da får jeg ikke lua ordenlig ned i panna, sant. Den ligger oppå knuta og svever. Tradisjonelt bretter man jo et ullskjerf og vikler det over panna når man går i skinnlue, men jeg vil helst ikke se så arkaisk gammelsamisk ut. Det får være måte på. 

Sånn. Akkurat SÅ spennende blogginnlegg kommer det til å bli framover. 

Væsågod.

sitter og leser

Jeg sitter og leser søknader. Herregud så flinke folk er. Jeg forsøker å gradere søknadene men etter å ha lest hver enkelt og sett på vedleggene har jeg nesten alltid lyst å sette den øverst og bare innvilge. Og det går ikke for det er så begrenset med hjemler. 

Men en ting forundrer meg litt, for det er jo ikke bare begrenset med hjemler, det er også svært begrenset hvor mange ord man kan skrive som søker. Det er litt deilig for meg som skal lese så mange, men teksten kan bli bittelitt fortettet av at folk prøver å få med så mye. Og likevel er det mange, maaaaange, som begynner søknaden sånn: Jeg søker om stipendmidler av denne typen fordi jeg vil jobbe med kunsten min i større grad og ikke bruke tid på å tenke på penger eller ha en ekstrajobb for jeg tror kunsten blir bedre av at jeg jobber med den på heltid.
Ja. Dette er selve formålet med ordningen. Det er derfor den finnes. Ingen kommer til å overraskes med at vi innvilger dem en elefant eller to måneders opphold på sanatoruim.
Og jeg som skal sitte og dele ut penger er mer interessert i jobben din enn ditt behov for penger, også når jeg veier søknadene opp mot hverandre, skal vi se, han trenger penger og hun trenger penger og han trenger også penger og det gjør han også, da velger jeg ham for han trenger penger. 
Dette er ikke en relevant del av søknaden. Kan jeg bare få si det. 
 
Sånn. Jeg måtte få det ut. Nå skal jeg lese litt mer.


Uten blink


Sånn ser det ut. Så koselig atte. 

Vi pleier ikke å ha en gardintrapp stående på trappa men det er veldig praktisk nå for da kan man klatre opp med gaffatapen hver gang man ser et blink.

Og nå ser jeg også hvor utrolig upraktisk vi har plassert fuglehuset. Vi har rett og slett glemt litt av det.

Nu tennes tusen julelys og så slukker vi dem bare med en gang

Tanakofta lurer på hvorfor jeg blogger så lite. Selv synes jeg at jeg blogger i et stupende ett, men så tok jeg en kikk på bloggen og nå har det gått nesten en uke siden sist.

Åja.

Jaja.

På lørdag brukte vi dagslystimene til å henge opp utelys, jeg hadde nær sagt julelys, men sånne lyslenker og sånn som man henger opp når mørketiden kommer. Vinterlys? Herregud. Enn at jeg ikke vet hva det heter. Iallefall, første året vi bodde her var jo alt så trist og vanskelig, jeg tror jeg fikk slengt én lyslenke der omtrent halve var mørk over et tre ca femtende desember og det var for barnets skyld, nå er det advent dere, hurra åkei vi går inn igjen. Og så har jeg blitt litt bedre på det år for år og dette året hadde vi kjøpt helt nye lys, ikke flere lenker der halve er mørk og som ikke når dit vi skal, neida, nå er alt nytt og sammenkoblbart og vi lagte en trivelig liten hule av lys over....over...gårdsplassen? Altså der nedfor trappa der man setter fra seg syklene og sånn, eh, har det noe eget navn? Herregud man kan jo ikke drive og blogge om man ikke vet hva ting heter. Altså når man kommer ned fra trappa så er det liksom et lite nivå før man går ned den andre trappa til der vi har bilen. Over der, som et lite tak, hengte vi lys. Og fargede lys i trehytta til Jendor. For det ville han ha. Og da ville jeg så gjerne hatt fargede lys uten fargen blå, for ærlig talt, det er null fint med blått lys, det skjelver foran øynene og ser uansett ut som et teknisk varsel, fotocelle her denne veien, her er denne boksen, noe må oppdateres, og dette har ingenting på en julelenke å gjøre. Hvorfor er det ingen som skjønner det?
Over resten av plassen (plassen! uteplass? var det ordet?) hang vi varmhvite lys, som viste seg å være en boks med noe helt annet enn varmhvite lys, som noen må ha lagt fra seg sammen med de varmvite lysene på butikken, så da vi endelig var ferdig med å klatre rundt i trær og stramme lyslenker, viste det seg at det var varmhvite lys men med hver tiende pære blinkende i hvittblått.
Hva var tanken der? På hvilken planet er det fint? Enten vil du ha det koselig eller så vil du ha disko, men det der vil du aldri blande. Ingen vil det.
Helvette. 
Helvette det var skikkelig ikke fint nei, nei, nei.
Og så var vi allerede litt seint ute for vi skulle på kafé med min mor og søster som er nordpå i anledning vise fram baby, og jeg fortalte jo selvfølgelig om julelysene og skuffelsen etter alt arbeidet, og de var bare begge sånn
det er jo bare å lære seg å leve med
da ble det sånn da
det er ingen som har dødd
og HERREGUD! Skal det vær helt hamrende umulig å få klemt ut ett gram sympati av den der jævlades familien? Vi har brukt en hel formiddag på å få opp julelysene, som vi for første gang siden innflytt har lagt noe energi i, og så får vi diskohule istedet for den der koselige tretoppsfølelsen, og det ER INGEN SOM HAR DØDD? Jeg skal si det at det er da fader meg nok folk som har dødd! Folk har jo ikke gjort annet siden vi flyttet hjem og nå vil jeg ha julelys! KOSELIGE julelys! For det er det jeg vil ha!

Jaja.

Vi klatret opp igjen og så tapet vi over alle diskolysene. Med gaffa. Det vises litt om du ser rett på pæren men det er ikke diskohule med sykebil i rundkjøringa lengre. Det ser bare ut som det er endel pærer som har gått. Det kan jeg leve med. Og i prosessen med å finne riktig type tape til formålet skjønte jeg at om jeg taper over de blå pærene i trehytta med gul elektrikertape så kanskje det blir noe mer i retning av det jeg vil ha.
Jeg har fortsatt også lyst på en lyslenke med faktiske lyspærer, for det synes jeg er så koselig, men det har jeg foreløpg ikke fått tak i. Det får bli neste års glede og eller skuffelse. 
 
Og så burde vel dette innlegget bli fulgt opp av et bilde, innser jeg plutselig, men det får bli i morgen. 
For det finnes lys! Og man kan ta bilder! Jeg har bare ikke gjort det.



På kontoret

I går var det planleggingsdag så da var det å nyte litt kvalitetstid med sitt lett uvillige barn ("æ vil vær lammi han pappa") men i dag er det vanlig arbeidsdag og jeg prøver å kommer a jour med innboksen min. Det er ikke det at den er så uvettes full, men hver gang det har kommet noe viktig de siste ukene har jeg bare føyset det unna og tenkt at det må jeg ta tak i når jeg får tid. Nå prøver jeg å få tak i hanken på alt det der. Altså at jeg tar tak i hver enkelt unnaføysede ting så ingenting seiler inn i tåken for så å komme tilbake med et BAM rett i skallen på meg om et par uker. Jeg tror jeg har alt men var det noe med et julebrød? Hvorfor tror jeg det? Jeg tror det var mest viktige ting. 

Og nå sitter jeg her og lager nok en PDF. Blæh. PDF-en, min nye kunstform. Finne bilder, finne mål, finne priser, sammenligne med tidligere utsendte PDF-er sånn at ikke samme menneske får forskjellige priser, lime inn, endre, skrive fornuftige ting. 
Blæh. Blæh. Og det tar meg en hel dag og mer for jeg synes det er så kjedelig. Og når dette kjedelige er overstått må jeg begynne å lese søknader, inne i et under middels brukervennlig system, mange hundre, og det er faktisk mest interessant men mengden er på sin egen måte helt drepende. Men lærerikt. Men kjedelig. Men interessant. Men kjedelig. Fordi det er så endeløst og det kommer ikke til å bli produsert noe kunst her på flere måneder. Eller vi får se. Om jeg er smart lager jeg todelt dag. Søknader før lunsj, kunstproduskjon etter. Det vil si, en ting er å være smart men noe helt annet er å etterleve sin egen genialitet. 

Nuh: ferdigstille PDF. NUH!

Hjemme

Jeg kan faktisk ikke helt huske at jeg skrev det forrige innlegget. Men det har jeg gjort. Et ganske greit oppsummerende og vettigt innlegg også, tre av fem stjerner på det.
 
Nå er jeg hjemme, Jendor har vært forkjølet mens jeg har vært borte og nå har han spysjuka. Han vil egentlig ikke ha så mye med meg å gjøre, enda jeg har med presanger og alt. 
Neste gang jeg reiser bort skal han være med. Det blir bra. 

Ferdig

I går var det åpning. Jeg hadde gledet meg helt til jeg kom på at JEG liker jo ikke åpninger, det er det verste jeg vet. På de to årene som er gått siden sist det var anledning til å treffe folk hadde jeg godt og vel glemt det.
Men jeg kom på det dagen før sånn at jeg hadde ca ett døgn å grue meg på. Det var såklart alt for mye folk og etterhvert også alt for høy musikk for meg på 83, men det var også endel hyggelige møter og fine folk og jeg fikk anledning til å bruke ei kofte jeg ikke hadde brukt før. Og jeg holdt ut til over elleve som er mye lengre enn jeg hadde trodd. 
Og jeg fikk ganske mye skryt, men det er sant og si alltid en ubehagelig situasjon (HVA SIER MAN) men likevel hyggelig å tenke på sånn etterpå.
 
I dag er jeg nesten litt trist for det har vært noen skikkelig hyggelige folk å jobbe med og nå skal jeg ikke jobbe med dem mer og det er litt som jeg ikke er med i klubben lengre. Men sånn er det jo ikke, det er bare over. Og det har vært tidvis stressende, men de folka som har organisert utstillinga, har gjort det SÅ verdt det. 

I morgen skal jeg reise hjem. Og i dag skal jeg ingenting. 
Og det er ca 38% rart.
 


 

De kryssede fingre og flagrende snørrpapir

I morgen drar jeg tilbake til hovedstaden for å ordne med kunst, åpning på fredag på Kunstnernes Hus, 19.00, velkommen velkommen, (men altså kom og si hei!) og jeg må si det har vært veldig deilig med en liten pause i arbeidet, for det blir så intenst, både for kropp og hode og gå oppi det i lengre tid. Jeg klarer ikke ta pause når jeg står midt i det heller, klarer ikke ta lunsj, gå tidlig hjem, treffe folk, jeg må bare jobbe til jeg vet at det sitter, at det blir ferdig. 
 
Det overhengende problemet nå er at Jendor er sylte forkjølet, og jeg med mitt minimumsimmunforsvar går rundt og er oppgitt og forskrekket for jeg vet ikke helt hvordan jeg kommer meg unna. Alle snakker om at nå kommer alle forkjølelser for vi har gått rundt og vært så friske under koronaen, men hva med meg da, som har vært forkjølet syv ganger i perioden? Kan ikke jeg få fri nå?
(Ja jeg teller) (Ja for jeg synes synd i meg selv tenk) (Jeg jobber med akseptansen)
Jeg vil så gjerne på den åpningen for det blir den første på to år. Og jeg av alle som hater åpninger. Jeg vil på åpning! Jeg har sydd ny kofte til anledningen!
Familien har foreslått at jeg bare flytter ut og tar taxi i morgen tidlig, men jeg er jo strengt tatt ikke en toppidrettsutøver. Ikke en gang en toppkunstutøver. Så det blir som det blir uten å ty til latterligheter. I mellomtiden unngår jeg til en viss grad mitt eget barn, som har full forståelse for å måtte snyte seg selv. 
Heldigvis.



Kunsten inni meg

Ja, så var det noen som spurte meg om jeg ikke bryr meg om hva andre syns om kunsten min, og det gjør jeg jo, på den måten at jeg blir glad (eller mest brydd) om folk liker det, men kanskje ikke bryr meg så veldig om folk ikke liker det. Ikke at jeg bryr meg null, men jeg overser det litt. For hvis ikke blir det så vanskelig å holde på. 
Og så er det sånn: hvis folk som ikke kan fordra samtidskunst, hater det jeg gjør, så bryr jeg meg null. Som eksempelet i går. Jeg for eksempel bryr meg jo veldig lite om manikyr, men uttaler meg heller ikke om det. Andre liker det, men det er ikke en del av mitt liv og nei, jeg synes ofte ikke det er så fint med veldig overdrevne negler, men det kommer jeg jo aldri til å uttale meg høyt om heller. Jeg liker ikke manikyr så da blir det litt spesielt å skulle uttale meg om enkeltnegler, liksom. Noen som jobbet med logistikk i legemiddelindustrien hadde sikkert også blitt veldig forbauset om jeg var imot logistikk i legemiddelindustrien men likevel ville uttale meg spsifikt om deres jobb.
Så det bruker jeg ikke så mye tanker på. Jeg bruker veldig mye tanker på arbeidet. 
Og det er jo veldig hyggelig når noen liker det jeg gjør, og uttaler seg om det. Men på en måte er det litt skummelt også. For da kan man begynne å lete etter akkurat det den ene personen likte i sine andre prosjekter også, forstørre det, og det fungerer sjelden så bra for meg å prøve å styre arbeidet. Det at jeg får stille ut igjen og igjen, det er jo den viktigste tommel opp man kan få for sitt arbeid. Ikke man. Jeg. Jeg regner det for viktigst. 

I dag blir det viktigste å se over noen budsjetter og være litt kontorist, jeg har ikke helt ork til å gå inn i noe kreativt i en sånn klemuke mellom to intensive arbeidsperioder. Men kontorarbeidet må jo også gjøres. 
Selv om det ikke er så spennende.
Men det hjelper med kaffe.

Kunsten rundt oss, da.

I dag er det onsdag. Det er sånn en fin og rolig dag. Det har jeg skrevet om før. I går var også sånn en fin og rolig dag, det skrev jeg forsåvidt om i går. Og jeg får tusen flinkispoeng som passer på å putte inn noen fridager mellom to hektiske arbeidsperioder i hovdstanden.

For to år siden, ganske nøyaktig, skrev jeg et innlegg (og en kortere versjon her på bloggen) om en statue som står på torget her i Kirkenes og provoserer meg. Det er altså krigsmødremonumentet, av Per Ung, en masseprodusert statue som står maaaange steder i Norge med en dame som står og stirrer etter mannen, som ikke er der, han er enten på havet (Svolvær) i krigen (Bergen, Kirkenes) eller noe litt mer uspsifisert eller i det minste har jeg glemt det, i Ekebergparken, og så videre. Problemet er at jeg oppfatter det som på grensen til historieforfalskning at hun står der og stirrer etter mannen som er i krigen, for det var han jo ikke. Norge var okkupert. Mye motstandsarbeid var det jo, men partisanene har ikke akkurat blitt hyllet etter krigen så ikke kom her med den. 

Men det var to år siden altså. Ganske nøyaktig, og derfor dukket den opp igjen i feeden min på FB, en lokal journalist tok tak i det, og hu hei der var sirkuset i gang. Og så må jeg innrømme at det fikk det bare være for meg, jeg gadd ikke lese alle innleggene, som var skjønt enige i at jeg var surmaget og manglet historiekunnskap og hahaha se på den "kunsten" hun lager selv. 
Altså, det får jo folk bare synes. Det er jo også mulig at jeg hadde giddet å ta mer tak i det om jeg ikke hadde vært så travel akkurat da, (med "kunsten" min, som jeg aldri helt skjønte hvorfor endte opp som et argument i debatten, men som sagt, gadd ikke lese så nøye) men jeg tror egentlig ikke det. Det er en teit statue fordi den gir et villedende inntrykk av oss i nord, som vanlig, men herregud, om man vil leve i løgnen så værsågod. Vi har også nettopp fått et lekestativ på torget, det skal liksom være en kongekrabbe, men er det helt ÅPENBART ikke, men det gjør mindre, for alle her vet hvordan de egentlig ser ut. De er jo overalt. 
Som minner meg på at jeg må ta noen ut av fryseren og faktisk spise dem opp sånn at vi får plass i fryseren til sånne ting man har i fryseren når det nærmer seg jul.
 
Nå skal jeg snart lese en helt sinnsykt masse dokumenter om andres kunst. Først skal jeg bare lese en helt sinnsykt masse dokumenter om hvordan det forventes at jeg gjør det. Jeg sitter i en sånn stipendkommitte ( aldri lært meg å stave det ordet) og skal melde inn habilitetsspørmål. Jeg er ganske streng der selv, men jeg har ikke siste ordet såklart. Problemet er at jeg jo kjenner veldig mange samiske søkere, men jeg vet faktisk ikke alltid hva de heter på papiret. 
Men det er veldig få skulptører som leverer blindkopier av ariske damer til alle landets torg i søkergruppa, så jeg føler at selv om jeg har hatt en utblåsning der, for to år siden, så er det innafor.


Tidlig i november

Jeg har vært med Jendor på skolen, jeg går hjem igjen for jeg har bestemt at jeg skal ha noen dager fri. Det er glatt glatt glatt, smeltevann på blankis, jeg og Jendor har gått en omvei ned fordi bilene spruter sånn, en stillere gate der vi hører hva den andre sier.

Når jeg er hjemme kommer dagslyset, det er en grå dag men vi tar det vi får sånn her på tampen, før sola forsvinner helt ned bak lave fjell. Før om årene hadde sneen alltid lagt seg på dette tidspunktet, november allerede, nå smelter den bort igjen og det har enda ikke ligget sne tre ganger på Holmengråfjellene, og det må det, før sneen kan legge seg. Det er en sannhet. Den tar med seg sitt eget lys når den legger seg over det hele. Vi er ikke der nå, men kanskje kan man få se sola en gang til før den forsvinner.

Da for den siste.

Det har på sitt vis hendt ganske mye mens jeg stablet pinner der i Oslo. Jeg hadde bare ikke ork til å skrive om det for pinner tok all min tid, og sekstusen trappetrinn opp og ned og opp igjen.
Det som betydde mest var at tante Hild døde. Og jeg føler det på en måte som jeg har mistet røttene mine. Av fem søsken på pappas side er det nå null igjen. Jeg har en tremenning, en innadoptert tremenning, og to halvsøskenbarn i USA. Et søskenbarn på Jessheim, og to søskenbarn vi har mista all kontakt med pga Ikke Så Greit på Vestlandet en plass. Hvem skal være familien min?
Hvem skal jeg spørre når jeg kommer på den historia om onkel August med de lange krøllene? Hvor kom Paul fra? Var det han som gråt da de klippet August? Hvem var det som kom fra Nellim og hvor mange tvillinger var det egentlig i slekta? Hva jobbet onkel Kornelius med? Nå er det mitt ansvar å vite alt det der og jeg aner ikke.
Jeg synes også at det er så himla rart at de er borte alle samme. Hele familien min. At det går an. Pappa, onkel Tor, tante Anne, tante Ingrid, Eva som var familiens hukommelse og nå tante Hild.
Som jeg tror var den som sørget og savnet like mye som meg da pappa døde.
Og det gikk så fort på slutten, vi skulle jo ringes på telefonen og så var hun død og ikke mer ringing på telefonen. 

Jeg vet det er et uttrykk uten mening, men det føles URETTFERDIG. Himmel og hav altså.

Rommet man bruker minst

Jeg er så fette pesse lei av kulden. Vanligvis kommer jo vinteren med en slags progressiv start, vi går fra et par minus, til syv åtte, og s...