Dette har stockholmerne på seg i dag:
shorts
t-skjorte
en hettegenser over armen
dette har jeg på meg:
underskjorte
jumper
genser
kort jakke
olabukse med oppbrett i anledning dagen så derfor:
knestrømper
Dette innlegget kunne også hett:
en nording avslører seg selv.
Borettslag en søndag formiddag i solskinn.
Svenskene har ikke et eget ord for dugnad. Så i dag har vi hatt "fixardag"i borettslaget.
Det vil si at vi har hatt dugnad.
Jeg liker det. Ideen i seg selv, og å møte naboene. Han som brølte har fløtta ut og inn har en som heter Mack flytta. Til etternavn. Strålende. Jeg spurte ham om han var nessekonge men han trodde ikke det. Ikke hadde han noen ølmerker han visste om heller.
Men vi vet jo bedre.
Borettslaget liker også ideen om dugnad. Som idé. For det er ikke akkurat nødvendig. Det ble slosskamp om en sneip bak redskapsboden og det kunne ha utartet hadde det ikke vært for at et godterpapir fløyg forbi akkurat da, og selv luket jeg ikke-eksisterende ugress med et lite spesialverktøy en halv times tid. Det handlet mest om å kjøre en spikerjekk ned i sanden og rote litt målrettet rundt. Ikke alle var like heldige og måtte virre sysselløst rundt og se ut som de akkurat da var mellom to oppgaver men klar til å hjelpe altså, mens vi andre så selvtilfredst opptatte ut. Ikke faen om jeg deler på lukejobben. This gårdsplass is not big enough for both of us!
Etterpå var det pølser og saft. Og loppis. Det med loppis var ganske lurt for da kunne de som ikke hadde klart å græbbe til seg en jobb gå dit. Og så var det jo hyggelig. Jeg har kjøpt en veldig fin, veldig blomstrete bluse for eksempel. Den kan foreksempel brukes på en åpning, tenkte jeg.
Og så har jeg spist pølser. Og drukket saft. Og sjabba med naboene.
Det vil si at vi har hatt dugnad.
Jeg liker det. Ideen i seg selv, og å møte naboene. Han som brølte har fløtta ut og inn har en som heter Mack flytta. Til etternavn. Strålende. Jeg spurte ham om han var nessekonge men han trodde ikke det. Ikke hadde han noen ølmerker han visste om heller.
Men vi vet jo bedre.
Borettslaget liker også ideen om dugnad. Som idé. For det er ikke akkurat nødvendig. Det ble slosskamp om en sneip bak redskapsboden og det kunne ha utartet hadde det ikke vært for at et godterpapir fløyg forbi akkurat da, og selv luket jeg ikke-eksisterende ugress med et lite spesialverktøy en halv times tid. Det handlet mest om å kjøre en spikerjekk ned i sanden og rote litt målrettet rundt. Ikke alle var like heldige og måtte virre sysselløst rundt og se ut som de akkurat da var mellom to oppgaver men klar til å hjelpe altså, mens vi andre så selvtilfredst opptatte ut. Ikke faen om jeg deler på lukejobben. This gårdsplass is not big enough for both of us!
Etterpå var det pølser og saft. Og loppis. Det med loppis var ganske lurt for da kunne de som ikke hadde klart å græbbe til seg en jobb gå dit. Og så var det jo hyggelig. Jeg har kjøpt en veldig fin, veldig blomstrete bluse for eksempel. Den kan foreksempel brukes på en åpning, tenkte jeg.
Og så har jeg spist pølser. Og drukket saft. Og sjabba med naboene.
Hurra!
Facebook kan være litt forstyrrende på hverdagsplanet, men kommer virkelig til sin rett på fødselsdags...planet. I dag har jeg fått gratulasjoner fra Norge, Færøyene, Sverige, Korea, Slovakia, Danmark, Finland, Thailand, på sydsamisk, nordsamisk, diverse dialekter, finsk, engelsk, øh, ja, jeg har ikke helt oversikt.
Jeg blir SÅH glad av alle de der artige gratulasjonene. Jeg prøver å ikke tenke på bildet av åtselbiller "som hadde samlet seg for å feire meg" som en litt entomologisk forvirret person med begeistring for marihøner sendte.
I morgen er dagen da flest stockholmere fyller år. Det er litt et under at folk fortsatt gidder å gratulere folk på tampen av april. Ikke bare på facebook men på sms og telefon og det hele.
Staselig.
Rett og slett.
Jeg blir SÅH glad av alle de der artige gratulasjonene. Jeg prøver å ikke tenke på bildet av åtselbiller "som hadde samlet seg for å feire meg" som en litt entomologisk forvirret person med begeistring for marihøner sendte.
I morgen er dagen da flest stockholmere fyller år. Det er litt et under at folk fortsatt gidder å gratulere folk på tampen av april. Ikke bare på facebook men på sms og telefon og det hele.
Staselig.
Rett og slett.
Men kåm aaaaaan
I dag har jeg datamaskinen med på jobb. Det er jo ganske naturlig.
Men jeg hadde egentlig sluttet med det for den vil meg noe. Hele tiden. Avogtil vil den bare at jeg skal komme bort og prate litt skit, det er vel det den oftest vil, og da får jeg ikke jobbet.
Og da får jeg ikke jobbet.
Og da får jeg ikke jobbet.
Nå får jeg ikke jobbet.
Jeg får ha kontortiden hjemme tror jeg. Ettersom jeg overhodet ikke har noe selvkontroll.
Men jeg hadde egentlig sluttet med det for den vil meg noe. Hele tiden. Avogtil vil den bare at jeg skal komme bort og prate litt skit, det er vel det den oftest vil, og da får jeg ikke jobbet.
Og da får jeg ikke jobbet.
Og da får jeg ikke jobbet.
Nå får jeg ikke jobbet.
Jeg får ha kontortiden hjemme tror jeg. Ettersom jeg overhodet ikke har noe selvkontroll.
pink is the new black
Det er helt klart at håret klarte seg best med hjelp av Profesjonelle. Nå ser et ut som det alltid gjør, litt hjelpesløst, men i kortere variant. Og det irriterer meg litt, for er det noe jeg ikke er, så er det hjelpeløs. Men kanskje er det like greit å ikke spille ut alle kortene med en gang. For å si det sånn.
Men likevel. Det hadde ikke vært plagsomt å være fin på håret, sånn på hverdager.
Har du sett, der ble det rosablogging igjen.
Eller det var litt urettferdig. Om Påskeharen, for ekesmpel, hadde skrevet om håret sitt, eller skjegget fordensagsskyld, hadde det vel neppe vært hverken rosablogging eller lyseblåblogging. Men har man et frk foran navnet sitt må man straks skjemmes litt om man bruker for mye tid på hår. Iallefall om man er ualminnelig hjelpesløs.
Og litt opptatt av at det er sånn man er.
Men likevel. Det hadde ikke vært plagsomt å være fin på håret, sånn på hverdager.
Har du sett, der ble det rosablogging igjen.
Eller det var litt urettferdig. Om Påskeharen, for ekesmpel, hadde skrevet om håret sitt, eller skjegget fordensagsskyld, hadde det vel neppe vært hverken rosablogging eller lyseblåblogging. Men har man et frk foran navnet sitt må man straks skjemmes litt om man bruker for mye tid på hår. Iallefall om man er ualminnelig hjelpesløs.
Og litt opptatt av at det er sånn man er.
Det er fredag, og som vi alle har gått og ventet på: jeg har vasket håret
Jeg tenkte at sveisen kanskje skulle legge seg litt. Det gjorde den da også.
Men jeg hadde (en kanskje virkelighetsfjern, greit) ide om at jeg plutselig skulle stå der med en elegant sveis, min indre drømmefrisyre, sånn der plutselig av seg selv. Eller ikke av seg selv, men om jeg dro litt i håret mens det tørket. Da ville det kanskje bli litt sånn der rolig og stilig.
Sånn var det ikke. Det var mer sånn at ballen nå så ut som....ja, som en punktert ball da. Det er kanskje ikke det beste utgangspunktet for en hårsveis.
Så elegant drømmefrisyre går ut, og ball består. Den var heldigvis ikke så vanskelig å pumpe opp. Det var bare å riste litt på hodet.
Det er kanskje uansett bare å innse at elegant drømmefrisyre ikke er forenelig med maoistlutheraner.
Sånn, da var det slutt på rosabloggingen.
Men jeg hadde (en kanskje virkelighetsfjern, greit) ide om at jeg plutselig skulle stå der med en elegant sveis, min indre drømmefrisyre, sånn der plutselig av seg selv. Eller ikke av seg selv, men om jeg dro litt i håret mens det tørket. Da ville det kanskje bli litt sånn der rolig og stilig.
Sånn var det ikke. Det var mer sånn at ballen nå så ut som....ja, som en punktert ball da. Det er kanskje ikke det beste utgangspunktet for en hårsveis.
Så elegant drømmefrisyre går ut, og ball består. Den var heldigvis ikke så vanskelig å pumpe opp. Det var bare å riste litt på hodet.
Det er kanskje uansett bare å innse at elegant drømmefrisyre ikke er forenelig med maoistlutheraner.
Sånn, da var det slutt på rosabloggingen.
spøzmål
Spørsmålet er vel hva poenget med å bruke massevis av penger på å farge håret nøyaktig i sin egen hårfarge egentlig er, når denne hårfargen (høy og tang og grus) ikke dekker grå hår.
Spørsmålet er også hvordan påstanden "men herregud, du har jo overhodet ikke grått hår, slutt å bekymre dæ!" henger sammen med påstanden "døh få se....æ vil ikke akurat si at den der økologiske hårfarginga dekke grå hår!".
Spørsmålet er også hvordan påstanden "men herregud, du har jo overhodet ikke grått hår, slutt å bekymre dæ!" henger sammen med påstanden "døh få se....æ vil ikke akurat si at den der økologiske hårfarginga dekke grå hår!".
Saks og grus og ball.
Jeg har klipt håret.
Jeg har langt, krøllete hår. Frisører synes håret mitt er fantastisk, men det er ikke det. Det ser bra ut tre minutter av gangen, akkurate når jeg har tatt ut hårstrikken. Så blir det tungt og rart og egenrådig.
I dag altså. Gikk jeg til frisøren igjen. Fast bestemt på at nå, nå MÅ det en forandring til her. Det må bort. Det er bare fint i teorien, men det fungerer ikke. Og hva er den greia med at absolutt alle har langt hår? Jeg må bryte langhårstyrraniet! Og dessuten har jeg hatt langt hår kjempelenge, nå er det virkelig på tide. Kort hår til folket!
Jeg var ikke helt forberedt på at frisøren skulle nekte å klippe det. Blånekte, faktisk.
"Men er det ikke jeg som har rett?" spurte jeg. " Ikke alltid," sa frisøren.
Jahah.
Til slutt gikk hun med på å klippe det opp. Jeg ville helst ha klippa det ned, men så lenge hun gikk med å noe mer enn stussing følte jeg at jeg måtte si meg fornøyd. Og farging. Farging var greit, det gikk hun med på.
Så vi farget. Med urter, for det var en økologisk frisørsalong jeg hadde valgt meg ut. Urtefarget hår skal ikke vaskes på tre dager så her sitter jeg og dufter svakt av tang og høy, med grus i håret.
Og hun klippet opp. Som en ball! Som en fin liten ball, som Lille Persille, klar for ball med ballhår. Det ble verken tynnet ut eller klippet av i voldsom grad, men det ble forandring.
Det blir spennende på fredag for da får jeg vaske det og da tror jeg at det legger seg annerledes. Legger seg, iallefall.
Da jeg kom ut på gaten og rundet hjørnet, kjente jeg hvordan vinden tok tak i hodet mitt. Det var som å gå med et seil i håret, jeg måtte dra hodet etter meg. Vinden klarte ikke å suse igjennom min tette lille ball. Store ball.
Men fredag altså. Da før jeg vaske ut tang og høy og se hvordan det blir når jeg skal forholde meg til det selv, uten hjelp av profesjonelle.
Jeg synes Profesjonelle fikk til et fint resultat, men som far min stusset da han fikk se meg: "Øøøøhhhh.......Har du ikke greid deg i dag?"
Så reaksjonene er litt blandede.
Fredag altså.
Har aldri klipt meg så lenge før.
Jeg har langt, krøllete hår. Frisører synes håret mitt er fantastisk, men det er ikke det. Det ser bra ut tre minutter av gangen, akkurate når jeg har tatt ut hårstrikken. Så blir det tungt og rart og egenrådig.
I dag altså. Gikk jeg til frisøren igjen. Fast bestemt på at nå, nå MÅ det en forandring til her. Det må bort. Det er bare fint i teorien, men det fungerer ikke. Og hva er den greia med at absolutt alle har langt hår? Jeg må bryte langhårstyrraniet! Og dessuten har jeg hatt langt hår kjempelenge, nå er det virkelig på tide. Kort hår til folket!
Jeg var ikke helt forberedt på at frisøren skulle nekte å klippe det. Blånekte, faktisk.
"Men er det ikke jeg som har rett?" spurte jeg. " Ikke alltid," sa frisøren.
Jahah.
Til slutt gikk hun med på å klippe det opp. Jeg ville helst ha klippa det ned, men så lenge hun gikk med å noe mer enn stussing følte jeg at jeg måtte si meg fornøyd. Og farging. Farging var greit, det gikk hun med på.
Så vi farget. Med urter, for det var en økologisk frisørsalong jeg hadde valgt meg ut. Urtefarget hår skal ikke vaskes på tre dager så her sitter jeg og dufter svakt av tang og høy, med grus i håret.
Og hun klippet opp. Som en ball! Som en fin liten ball, som Lille Persille, klar for ball med ballhår. Det ble verken tynnet ut eller klippet av i voldsom grad, men det ble forandring.
Det blir spennende på fredag for da får jeg vaske det og da tror jeg at det legger seg annerledes. Legger seg, iallefall.
Da jeg kom ut på gaten og rundet hjørnet, kjente jeg hvordan vinden tok tak i hodet mitt. Det var som å gå med et seil i håret, jeg måtte dra hodet etter meg. Vinden klarte ikke å suse igjennom min tette lille ball. Store ball.
Men fredag altså. Da før jeg vaske ut tang og høy og se hvordan det blir når jeg skal forholde meg til det selv, uten hjelp av profesjonelle.
Jeg synes Profesjonelle fikk til et fint resultat, men som far min stusset da han fikk se meg: "Øøøøhhhh.......Har du ikke greid deg i dag?"
Så reaksjonene er litt blandede.
Fredag altså.
Har aldri klipt meg så lenge før.
men i grunnen
Jeg er kanskje bittelitt misunnelig på dere som farter rundt og har påskeferie nå. Sånn som jeg er hvert år på denne tiden.
Men jeg ville ikke bytta bort det jeg holder på med, med hverken påske- eller sommerferie. Eller høstferie eller potetferie eller himmelfart eller hva det nå er vanlige folk holder på med.
Jeg føler i grunnen at jeg går i pluss.
Men jeg ville ikke bytta bort det jeg holder på med, med hverken påske- eller sommerferie. Eller høstferie eller potetferie eller himmelfart eller hva det nå er vanlige folk holder på med.
Jeg føler i grunnen at jeg går i pluss.
Herrebånd
Og jeg vever og vever.
Det er en venninne som skal ha nye bånd. I utgangspunktet hadde vi god tid men så tok det litt tid å få fargeprøver av kofta (dette er et koordinert menneske) og så tok det litt tid å få tak i hvitt vevgarn (alt det blir fritt for i Sápmi altså) (jaja jeg vet det heter "gå tom") og så ble det knappere med tid enn hva jeg hadde beregnet, og dette i en periode jeg visste kom til å bli travel. Så det veves etter stramt skjema.
Men det blir fine bånd. (Og sant at jeg har fine pysjamasbukser?) Grønt er ikke så vanlig i kommagbånd. Verken som bunnfarge eller mønsterfarge, iallefall ikke som eneste mønsterfarge. Og som den observante leser ser med en gang, er dette et herremønster.
Men er det lov da?
Nei herregud altså det er det jo ikke.
Men det kommer helt an på hvem du hører på, såklart. Dette er et mønster hun har etter sin oldemor. Da hun ba meg veve dette mønsteret, visste hun ikke at det var et herremønster, men da jeg hadde forklart det, ville hun likevel ha det. Og det synes jeg faktisk hun skal få lov til å avgjøre helt selv. Så lenge hun vet hva hun gjør. Det der tabuet som har oppstått, DET DER ER ET HERREBÅND!-refleksen... jeg kan ikke tenke meg at folk gikk uten sko før, bare for at de ikke hadde riktige bånd. "Nei, jeg må nok være inne en måneds tid, jeg har desverre bare disse båndene fra Inari skjønner du. Kan man jo ikke bli sett levende med."
Men når kofta ikke lengre er et hverdagsplagg oppstår vel denne stiliseringen av bruken.
Jeg vet om koftesyersker som kjefter på andre koftesyersker fordi sistnevnte har gått hen og solgt en luhkka til en sydis. Sålenge sydisen hvet hva han gjør, synes jeg man skal la folk ta sine egne avgjørelser og ikke være noe moralpoliti a lá reservasjonsfastlege, men gi folk det de vil ha.
Kofta er jo heller ingen bunad, det skjer endringer hele tiden (vet dere at konfirmantene i indrefinnmark nå har begynt med ensfargede skallebånd??? nå blir det smalhans for oss veversker...) og det viktigste er at folk har lyst å gå i kofta. Man skal ikke ta den på og gå med en klump i magen hele dagen fordi man er redd for at noen skal komme og si at det ene eller det andre er feil. Og det synes jeg nesten er den viktigste oppgaven jeg har, som vever bånd til andre. Gi folk selvtillitt til å møte koftepolitiet, og gi dem gleden over å gå i kommagband, hver dag omså. Javisst finns det masse tradisjoner. Men kofta du går i er di.
Det er en venninne som skal ha nye bånd. I utgangspunktet hadde vi god tid men så tok det litt tid å få fargeprøver av kofta (dette er et koordinert menneske) og så tok det litt tid å få tak i hvitt vevgarn (alt det blir fritt for i Sápmi altså) (jaja jeg vet det heter "gå tom") og så ble det knappere med tid enn hva jeg hadde beregnet, og dette i en periode jeg visste kom til å bli travel. Så det veves etter stramt skjema.
Men det blir fine bånd. (Og sant at jeg har fine pysjamasbukser?) Grønt er ikke så vanlig i kommagbånd. Verken som bunnfarge eller mønsterfarge, iallefall ikke som eneste mønsterfarge. Og som den observante leser ser med en gang, er dette et herremønster.
Men er det lov da?
Nei herregud altså det er det jo ikke.
Men det kommer helt an på hvem du hører på, såklart. Dette er et mønster hun har etter sin oldemor. Da hun ba meg veve dette mønsteret, visste hun ikke at det var et herremønster, men da jeg hadde forklart det, ville hun likevel ha det. Og det synes jeg faktisk hun skal få lov til å avgjøre helt selv. Så lenge hun vet hva hun gjør. Det der tabuet som har oppstått, DET DER ER ET HERREBÅND!-refleksen... jeg kan ikke tenke meg at folk gikk uten sko før, bare for at de ikke hadde riktige bånd. "Nei, jeg må nok være inne en måneds tid, jeg har desverre bare disse båndene fra Inari skjønner du. Kan man jo ikke bli sett levende med."
Men når kofta ikke lengre er et hverdagsplagg oppstår vel denne stiliseringen av bruken.
Jeg vet om koftesyersker som kjefter på andre koftesyersker fordi sistnevnte har gått hen og solgt en luhkka til en sydis. Sålenge sydisen hvet hva han gjør, synes jeg man skal la folk ta sine egne avgjørelser og ikke være noe moralpoliti a lá reservasjonsfastlege, men gi folk det de vil ha.
Kofta er jo heller ingen bunad, det skjer endringer hele tiden (vet dere at konfirmantene i indrefinnmark nå har begynt med ensfargede skallebånd??? nå blir det smalhans for oss veversker...) og det viktigste er at folk har lyst å gå i kofta. Man skal ikke ta den på og gå med en klump i magen hele dagen fordi man er redd for at noen skal komme og si at det ene eller det andre er feil. Og det synes jeg nesten er den viktigste oppgaven jeg har, som vever bånd til andre. Gi folk selvtillitt til å møte koftepolitiet, og gi dem gleden over å gå i kommagband, hver dag omså. Javisst finns det masse tradisjoner. Men kofta du går i er di.
den store norske stipenddagen overstått
Her om dagen, det vil si i overigår, var det den store norske stipenddagen. Dagen da alle som søkte kunstnerstipend i oktober får greie på hvordan privatøkonomien blir i det kommende året.
Jeg skriver privatøkonomien, for som kunstner er privat- og næringsøkonomien den samme.
Jeg var ikke så fryktelig spent, for jeg hadde en tid i forveien fått en underlig melding om at jeg måtte "returnere svarslippen!", som jeg virkelig ikke skjønte noe av, og derfor ringte og forhørte meg om, og damen som ville ha svarslipp kunne fortelle meg at jeg hadde fått et fordypningsstipend. Brevet om dette hadde kommet mens jeg var på ferie og dermed ble svarslippen uteblivende og smsen mystisk.
Nuvel. Jeg ble litt sur. For når man får fordypningsstipendet får man avslag på de statlige arbeidstipendene. Og de er mye større. Jeg sura jo selvsagt ikke til damen, men litt herhjemme. Åååååeh....menneh...årh. Sukk.
Så tok jeg meg sammen, for et lite kunstnerstipend er veldig mye bedre enn ingenting, og man må huske på at jeg jo kommer rett fra skolen og at jeg strengt tatt ikke er utdannet kunstner engang.
(Men innerst inne syntes jeg ærlig talt at jeg hadde fortjent et arbeidsstipend altså.)
Nuvel igjen.
Da stipenddagen opprant, fyltes facebook opp av gratulasjoner til folk som hadde fått stipender, og jubel fra disse. Alle stipender offentliggjøres på internettet denne dagen. Fordypningsstipendet dukker opp på ei liste som ingen egentlig sjekker, så det var jo ingen som gratulerte meg. Og jeg hadde jo faktisk fått stipend jeg også!
Så etter å ha spekulert litt gratulerte jeg meg selv. Med denne statusen:
men fanes, når man plutselig får et staselig stipend så er det på en liste ingen andre sjekker og dermed er det ingen som gratulerer en på fb sånn at man får være kledelig beskjeden. jaja. jeg har fått et ettårig fordypningsstipend! jippi! her skal det fordypes!
der røyk den beskjedenheten.
Og det ble jeg etterhvert glad for at jeg gjorde, for det rant på med likinger og gratulasjoner. Skikkelig stas var det. Det ploinka fra facebook hele dagen. Og jeg sura ikke lenger over at det ikke var et arbeidsstipend. Jeg ble gratulert som om det var et arbeidsstipend for de færreste har hørt om disse fordypningsstipendene. Jeg takket og bukket og gadd ikke korrigere. Det ble liksom litt feil.
Men så. Kom en kunstnerkollega på middag. Og vi kom i snakk om det som på dette tidspunktet var blitt gårsdagens utdelinger av stipender, og hvem som hadde fått og ikke fått som man jo gjør. Og jeg kom med en påstand om at de var da veldig få bergensfolk som hadde fått i år, og kunstneren sa ja, nei, hva mener du, hva med listen til billedkunstnerne?
For det er to lister man sjekker. Statens, og billedkunstnerne, og den der tredje obskure som man ikke sjekker men som jeg sto på. Og jeg hadde helt glemt billedkunstnerne men da var jeg litt lei av hele diskusjonen og dreit for øyeblikket litt i bergensgjenget og gikk og la meg på sofaen for å tenke på kaffen.
Kunstnerkompis dro derimot fram PCen sin (dette er den eneste kunstneren jeg kjenner som har PC) og sjekka lista. Man er jo litt nyskjerrig. Litt som skattelistene dette, bare at det henger sammen med anerkjennelse og man kan kryssjekke det opp mot sin egen oppfatning av stipendmottagernes kunstneriske kvalitet.
Men, du, her står jo navnet ditt! ropte plutselig kunstneren fra kjøkkenet.
Hæ?
Hæ?
Ja jaggu meg. Jeg hadde faktisk fått et ettårig arbeidsstipend. På en overhodetikkeobskur liste. Som sannsynligvis mange av de som gratulerte hadde sett, men ikke jeg. De syntes sikkert det var litt rart at jeg kalte det for fordypningsstipend men folk gjør jo så mye rart (kanskje de tenkte).
Men oæ. Og hurra. Men oæ. Jeg kunne nesten ikke tro det. Kan man virkelig få to stipender?
Hjelpe meg.
Men. Hva gjør jeg nå? Med facebookstatusen min?
Skal jeg kommentere selv, haha, jeg hadde visst OGSÅ fått et arbeidsstipend hardusett? Det blir jo litt som å fiske etter gratulasjoner to dager på rad. Men nå er jeg faktisk litt beskjemmet over at folk muligens tror at et arbeidsstipend heter et fordypningsstipend! Designerens mindreverdighetskompleks i kunstverdenen.
Jeg dras mellom trangen til å rope det ut, og innsikten om at jeg jo på en måte har gjort det allerede. OG flinkisrefleksen som vil ha meg til å rette opp i fordypningsstipend/arbeidsstipendrotet.
Det beste hadde vel vært å alliere seg med en annen kunstner og så få denne til å kommentere på statusen min, "men silje, du har jo fått arbeidsstipend av billedkunstnerne også!"
Da kan jeg endelig få være litt kledelig beskjeden.
Jeg skriver privatøkonomien, for som kunstner er privat- og næringsøkonomien den samme.
Jeg var ikke så fryktelig spent, for jeg hadde en tid i forveien fått en underlig melding om at jeg måtte "returnere svarslippen!", som jeg virkelig ikke skjønte noe av, og derfor ringte og forhørte meg om, og damen som ville ha svarslipp kunne fortelle meg at jeg hadde fått et fordypningsstipend. Brevet om dette hadde kommet mens jeg var på ferie og dermed ble svarslippen uteblivende og smsen mystisk.
Nuvel. Jeg ble litt sur. For når man får fordypningsstipendet får man avslag på de statlige arbeidstipendene. Og de er mye større. Jeg sura jo selvsagt ikke til damen, men litt herhjemme. Åååååeh....menneh...årh. Sukk.
Så tok jeg meg sammen, for et lite kunstnerstipend er veldig mye bedre enn ingenting, og man må huske på at jeg jo kommer rett fra skolen og at jeg strengt tatt ikke er utdannet kunstner engang.
(Men innerst inne syntes jeg ærlig talt at jeg hadde fortjent et arbeidsstipend altså.)
Nuvel igjen.
Da stipenddagen opprant, fyltes facebook opp av gratulasjoner til folk som hadde fått stipender, og jubel fra disse. Alle stipender offentliggjøres på internettet denne dagen. Fordypningsstipendet dukker opp på ei liste som ingen egentlig sjekker, så det var jo ingen som gratulerte meg. Og jeg hadde jo faktisk fått stipend jeg også!
Så etter å ha spekulert litt gratulerte jeg meg selv. Med denne statusen:
men fanes, når man plutselig får et staselig stipend så er det på en liste ingen andre sjekker og dermed er det ingen som gratulerer en på fb sånn at man får være kledelig beskjeden. jaja. jeg har fått et ettårig fordypningsstipend! jippi! her skal det fordypes!
der røyk den beskjedenheten.
Og det ble jeg etterhvert glad for at jeg gjorde, for det rant på med likinger og gratulasjoner. Skikkelig stas var det. Det ploinka fra facebook hele dagen. Og jeg sura ikke lenger over at det ikke var et arbeidsstipend. Jeg ble gratulert som om det var et arbeidsstipend for de færreste har hørt om disse fordypningsstipendene. Jeg takket og bukket og gadd ikke korrigere. Det ble liksom litt feil.
Men så. Kom en kunstnerkollega på middag. Og vi kom i snakk om det som på dette tidspunktet var blitt gårsdagens utdelinger av stipender, og hvem som hadde fått og ikke fått som man jo gjør. Og jeg kom med en påstand om at de var da veldig få bergensfolk som hadde fått i år, og kunstneren sa ja, nei, hva mener du, hva med listen til billedkunstnerne?
For det er to lister man sjekker. Statens, og billedkunstnerne, og den der tredje obskure som man ikke sjekker men som jeg sto på. Og jeg hadde helt glemt billedkunstnerne men da var jeg litt lei av hele diskusjonen og dreit for øyeblikket litt i bergensgjenget og gikk og la meg på sofaen for å tenke på kaffen.
Kunstnerkompis dro derimot fram PCen sin (dette er den eneste kunstneren jeg kjenner som har PC) og sjekka lista. Man er jo litt nyskjerrig. Litt som skattelistene dette, bare at det henger sammen med anerkjennelse og man kan kryssjekke det opp mot sin egen oppfatning av stipendmottagernes kunstneriske kvalitet.
Men, du, her står jo navnet ditt! ropte plutselig kunstneren fra kjøkkenet.
Hæ?
Hæ?
Ja jaggu meg. Jeg hadde faktisk fått et ettårig arbeidsstipend. På en overhodetikkeobskur liste. Som sannsynligvis mange av de som gratulerte hadde sett, men ikke jeg. De syntes sikkert det var litt rart at jeg kalte det for fordypningsstipend men folk gjør jo så mye rart (kanskje de tenkte).
Men oæ. Og hurra. Men oæ. Jeg kunne nesten ikke tro det. Kan man virkelig få to stipender?
Hjelpe meg.
Men. Hva gjør jeg nå? Med facebookstatusen min?
Skal jeg kommentere selv, haha, jeg hadde visst OGSÅ fått et arbeidsstipend hardusett? Det blir jo litt som å fiske etter gratulasjoner to dager på rad. Men nå er jeg faktisk litt beskjemmet over at folk muligens tror at et arbeidsstipend heter et fordypningsstipend! Designerens mindreverdighetskompleks i kunstverdenen.
Jeg dras mellom trangen til å rope det ut, og innsikten om at jeg jo på en måte har gjort det allerede. OG flinkisrefleksen som vil ha meg til å rette opp i fordypningsstipend/arbeidsstipendrotet.
Det beste hadde vel vært å alliere seg med en annen kunstner og så få denne til å kommentere på statusen min, "men silje, du har jo fått arbeidsstipend av billedkunstnerne også!"
Da kan jeg endelig få være litt kledelig beskjeden.
Å komme seg inn
Der vi bodde først, i svenskenes hovedstad, hadde vi inngangsdør med portkode. Fire siffer og så var vi inne. Praktisk hvis noen skulle komme på besøk for da ga du dem bare portkoden og så kom de seg inn og opp i riktig etasje selv.
Ulempen er jo at om noen kan koden selv om de ikke har noe i huset å gjøre, kan de komme seg inn og LUSKE i gangene. Foreksempel kan jo jeg fortsatt koden og kan dra og luske hvis jeg vil. Sitte litt i loftstrappa eller noe.
Det neste stedet hadde porttelefon. Det kunne jo i utgangspunktet vært praktisk, men den var ikke koblet til et sånt telefonrør i gangen, men til mobilen din. Og det er litt upraktisk når man er mye i Norge. At svenskofonen ringer i eninga fordi naboen har glemt nøklene sine, mener jeg. Blir fort tomt kontantkort da. Så jeg synes: ikke så bra løsning. Dessuten fikk vi ikke stå oppført på lista ved døra, så besøkende måtte vite hva han vi leide av het, og det var det jo ikke alle som hadde fått med seg. Desverre het han A. både til fornavn og etternavn så alle som hadde glemt nøkler eller ville inn og luske i gangene våre ringte oss og slo av en prat.
Til slutt ble det enklere å slutte med porttelefon via porttelefonselskapet og bare begynne med helt vanlig telefon og gå ned og åpne om det kom besøk.
Og så her da:
Her begynte det hele med portkode. (Den jeg klarte å glemme over jul engang, sånn at jeg måtte stå og skrape på døra som en annen engelsksetter til det kom en nabo forbi som også skulle inn og som dessuten husket koden og videre også trodde på at jeg bodde der og ikke bare ville inn og luske frem og tilbake i gangene med trillekofferten min.)
Men det med portkode er det blitt slutt på. Nå har vi fått tag. Tææg. Og biiper oss inn som om vi var på en romstasjon!
Men det kan jo ikke besøkende gjøre. Så de må ringe og si at de står utenfor. Og så må alle legge på, og så må jeg ringe til portkodeselskapet, og så må jeg legge på, og så åpner portkodeselskapet døra (ved hjelp av magi?) og så kommer de der nede ved dockingstasjonen seg inn. Eller så kan man bestille en kode som varer fire timer, litt tidligere på dagen, når man vet at man får besøk i løpet av de neste fire timene.
Eller så kan man bare gå ned og åpne.
Jeg må innrømme at jeg synes romstasjon/magi-løsningen er litt tungvint.*
Altså, jeg synes faktisk det er helt idiotisk tungvint hvis jeg skal være ærlig.
Men lønnsomt.
For om noen er på besøk hos deg, og så er de ferdige med å være på besøk hos deg, og så går de, og i dét døra smeller igjen bak dem ute i gården, innser de at de har glemt telefonen sin oppe hos deg.
Da har du tjent deg en telefon da! For den blir faktisk veldig vanskelig å få tak i igjen.
*(Så tungvint at jeg ikke har brydd meg med å lære meg telefonnummeret til Portkoder&Fjernmagi AS. Men i går kveld lå jeg og tenkte at hva om jeg plutselig skulle trenge ambulanse? Jeg skulle jo tross alt ta blodprøve neste dag. Da kommer jeg ikke til å klare å slippe dem inn! Så nå må jeg begynne å lete i papirene fra borettslaget.)
Ulempen er jo at om noen kan koden selv om de ikke har noe i huset å gjøre, kan de komme seg inn og LUSKE i gangene. Foreksempel kan jo jeg fortsatt koden og kan dra og luske hvis jeg vil. Sitte litt i loftstrappa eller noe.
Det neste stedet hadde porttelefon. Det kunne jo i utgangspunktet vært praktisk, men den var ikke koblet til et sånt telefonrør i gangen, men til mobilen din. Og det er litt upraktisk når man er mye i Norge. At svenskofonen ringer i eninga fordi naboen har glemt nøklene sine, mener jeg. Blir fort tomt kontantkort da. Så jeg synes: ikke så bra løsning. Dessuten fikk vi ikke stå oppført på lista ved døra, så besøkende måtte vite hva han vi leide av het, og det var det jo ikke alle som hadde fått med seg. Desverre het han A. både til fornavn og etternavn så alle som hadde glemt nøkler eller ville inn og luske i gangene våre ringte oss og slo av en prat.
Til slutt ble det enklere å slutte med porttelefon via porttelefonselskapet og bare begynne med helt vanlig telefon og gå ned og åpne om det kom besøk.
Og så her da:
Her begynte det hele med portkode. (Den jeg klarte å glemme over jul engang, sånn at jeg måtte stå og skrape på døra som en annen engelsksetter til det kom en nabo forbi som også skulle inn og som dessuten husket koden og videre også trodde på at jeg bodde der og ikke bare ville inn og luske frem og tilbake i gangene med trillekofferten min.)
Men det med portkode er det blitt slutt på. Nå har vi fått tag. Tææg. Og biiper oss inn som om vi var på en romstasjon!
Men det kan jo ikke besøkende gjøre. Så de må ringe og si at de står utenfor. Og så må alle legge på, og så må jeg ringe til portkodeselskapet, og så må jeg legge på, og så åpner portkodeselskapet døra (ved hjelp av magi?) og så kommer de der nede ved dockingstasjonen seg inn. Eller så kan man bestille en kode som varer fire timer, litt tidligere på dagen, når man vet at man får besøk i løpet av de neste fire timene.
Eller så kan man bare gå ned og åpne.
Jeg må innrømme at jeg synes romstasjon/magi-løsningen er litt tungvint.*
Altså, jeg synes faktisk det er helt idiotisk tungvint hvis jeg skal være ærlig.
Men lønnsomt.
For om noen er på besøk hos deg, og så er de ferdige med å være på besøk hos deg, og så går de, og i dét døra smeller igjen bak dem ute i gården, innser de at de har glemt telefonen sin oppe hos deg.
Da har du tjent deg en telefon da! For den blir faktisk veldig vanskelig å få tak i igjen.
*(Så tungvint at jeg ikke har brydd meg med å lære meg telefonnummeret til Portkoder&Fjernmagi AS. Men i går kveld lå jeg og tenkte at hva om jeg plutselig skulle trenge ambulanse? Jeg skulle jo tross alt ta blodprøve neste dag. Da kommer jeg ikke til å klare å slippe dem inn! Så nå må jeg begynne å lete i papirene fra borettslaget.)
Jeg svenskulerer litt igjen
Jeg skal ta en blodprøve. Eller en brusprøve, som man sier når man snakker med min venninne Polly om sånt. Hun går i bakken bare noen nevner ordet, så man må si brus. Det funker.
Har man kommet i skade for å si blod må man si STEIN STEIN STEIN for å få henne til å tenke på noe annet før hun går over ende.
Jeg har ingen sånne problemer. Jeg har usynlige blodårer, og er vant til at den som skal stikke begynner å svette og stamme og treffer på sånn syvende forsøket. Det gjør meg ikke så mye.
Sånn sett hadde jeg vært den perfekte blodgiver. Før fikk jeg ikke gi blod, for jeg var for lett. Det blir fort sånn når man er kort. Nå er jeg tjukk og fin og får gi så mye blod jeg bare orker, men er for nomadisk. Og det skal det vel bli en orden på og da skal jeg bidra til fellesskapet, hadde jeg tenkt.
Det er jo ikke sånn at jeg bruker alt det der blodet til noe, heller!
Uansett, den blodprøven. Ikke noe spennende der, men som vanlig er byråkratiet rundt mer en middels uopplyst. Jeg kan ikke si mer enn middels "vanskelig", for dette må da være ørtende gangen jeg går til legen i Sverige etter at jeg flyttet herifra (eller....andre. Pluss en resept) og de andre gangene har det vært helt uproblematisk men NÅ var det plutselig fryktelig problematisk ettersom jeg jo er norsk. Det hadde de åpenbart glemt å huske på de andre ørten gangene for da var det lett som en fjert.
Greia er at det finnes en nordisk avtale. Alle nordiske borgere har rett til "vård" på samme vilkår som alle andre nordiske borgere i alle nordiske land. Så jeg som nordmann kan helt fint gå til legen med sår hals om jeg vil. Det vil si, om skrankepersonalet vil. Det nytter jo ikke at jeg vet dette når ingen som jobber innom vården vet det. Meg hører de jo ikke på. (Dessuten har jeg "faktisk verdens minste stemme" for tiden, som søstra mi sa.)
Det skal egentlig holde i massevis med norsk pass og et innbilt eller virkelig medisinsk problem, så skal man få lov å komme til legen. Men/Og vi vet jo alle at norsk pass ikke er gyldig legitimasjon i Sverige og igjen, det nytter jo ikke at jeg vet alt dette.
Nå kunne jeg jo bare tatt alt dette i Norge om en straks. Men det gikk litt en faen i meg. Så jeg har krangla meg til en legetime mot løfte om fremvisning av europeisk helsetrygdkort. De ville helst ha et utstedt av EU, og Norge er jo ikke med i EU, hva?, men jeg skulle få komme med mitt norske.
Så det er min plan.
Min djevelske plan.
For å lure til meg trygderettigheter jeg har rett på.
Og går det galt, så tar man vare på kvitteringen, og får summen refundert av Norge. Men det er jo litt styr. Og ikke så tilfredsstillende. For Seniorkonsulent Refusjonsansvarlig Legetime Norden kommer jo ikke til å løfte på telefonrøret og ringe legekontoret mitt og si NEI NÅ HAR DERE ROTA DET TIL IGJEN når hunhan kommer til min kvittering i bunken.
Da hadde jeg muligens gått for refusjonen.
Har man kommet i skade for å si blod må man si STEIN STEIN STEIN for å få henne til å tenke på noe annet før hun går over ende.
Jeg har ingen sånne problemer. Jeg har usynlige blodårer, og er vant til at den som skal stikke begynner å svette og stamme og treffer på sånn syvende forsøket. Det gjør meg ikke så mye.
Sånn sett hadde jeg vært den perfekte blodgiver. Før fikk jeg ikke gi blod, for jeg var for lett. Det blir fort sånn når man er kort. Nå er jeg tjukk og fin og får gi så mye blod jeg bare orker, men er for nomadisk. Og det skal det vel bli en orden på og da skal jeg bidra til fellesskapet, hadde jeg tenkt.
Det er jo ikke sånn at jeg bruker alt det der blodet til noe, heller!
Uansett, den blodprøven. Ikke noe spennende der, men som vanlig er byråkratiet rundt mer en middels uopplyst. Jeg kan ikke si mer enn middels "vanskelig", for dette må da være ørtende gangen jeg går til legen i Sverige etter at jeg flyttet herifra (eller....andre. Pluss en resept) og de andre gangene har det vært helt uproblematisk men NÅ var det plutselig fryktelig problematisk ettersom jeg jo er norsk. Det hadde de åpenbart glemt å huske på de andre ørten gangene for da var det lett som en fjert.
Greia er at det finnes en nordisk avtale. Alle nordiske borgere har rett til "vård" på samme vilkår som alle andre nordiske borgere i alle nordiske land. Så jeg som nordmann kan helt fint gå til legen med sår hals om jeg vil. Det vil si, om skrankepersonalet vil. Det nytter jo ikke at jeg vet dette når ingen som jobber innom vården vet det. Meg hører de jo ikke på. (Dessuten har jeg "faktisk verdens minste stemme" for tiden, som søstra mi sa.)
Det skal egentlig holde i massevis med norsk pass og et innbilt eller virkelig medisinsk problem, så skal man få lov å komme til legen. Men/Og vi vet jo alle at norsk pass ikke er gyldig legitimasjon i Sverige og igjen, det nytter jo ikke at jeg vet alt dette.
Nå kunne jeg jo bare tatt alt dette i Norge om en straks. Men det gikk litt en faen i meg. Så jeg har krangla meg til en legetime mot løfte om fremvisning av europeisk helsetrygdkort. De ville helst ha et utstedt av EU, og Norge er jo ikke med i EU, hva?, men jeg skulle få komme med mitt norske.
Så det er min plan.
Min djevelske plan.
For å lure til meg trygderettigheter jeg har rett på.
Og går det galt, så tar man vare på kvitteringen, og får summen refundert av Norge. Men det er jo litt styr. Og ikke så tilfredsstillende. For Seniorkonsulent Refusjonsansvarlig Legetime Norden kommer jo ikke til å løfte på telefonrøret og ringe legekontoret mitt og si NEI NÅ HAR DERE ROTA DET TIL IGJEN når hunhan kommer til min kvittering i bunken.
Da hadde jeg muligens gått for refusjonen.
pausefisk
Joda, det står dårlig til på bloggfronten. Mye å stå i med.
Bare ting det er kjedelig å lese om.
Men denne var toppen:
http://www.aftenposten.no/meninger/tegnehanne/Botox_-fettsuging-og-tannbleking-7526921.html#.U0ATy8fhEqQ
Når jeg ikke leverer, mener jeg. Da er det jo bra at noen andre gjør det.
Bare ting det er kjedelig å lese om.
Men denne var toppen:
http://www.aftenposten.no/meninger/tegnehanne/Botox_-fettsuging-og-tannbleking-7526921.html#.U0ATy8fhEqQ
Når jeg ikke leverer, mener jeg. Da er det jo bra at noen andre gjør det.
men snart
Man kan tenke at selv om det er sne så blir det vår.
Det betyr at selv om det er sne så er det snart høst.
Det blir som det blir, tenker jeg.
Det betyr at selv om det er sne så er det snart høst.
Det blir som det blir, tenker jeg.
den som spiser synder ikke.
Jeg er til vanlig litt sånn småspist. Og akkurat nå er jeg litt matlei og forkjølet og mer småspist enn noensinne. Klokken halv fire kom jeg på at jeg bør spise lunsj, hvilket jeg klapp-på-skulderen også gjorde. Kryss i boka!
Da jeg så mikroporsjonen mat på fatet tenkte jeg at "hadde han bæstefar sedd det hær hadde han blidd irritert".
Bestefar var en sånn mann som nærmest så på det som en karakterbrist om man var småspist.
Selv hadde han forbrenning som en garasjeport og om man bare spiste én porsjon når man var på middag hos ham ble det mumling og misfornøyde øyenbryn. Før desserten. Som stort sett var fruktsuppe av noe slag. Og obligatorisk også om man hadde spist tre porsjoner ferskfiskoglever.
Man skulle spise. Masse. Jeg tuller ikke når jeg sier det der med karakterbrist. Bestefar ble så glad at han lo om han så noen som spiste åtte brødskiver til formiddagsmat. (Skjønt man skulle ikke smøre multebærsyltetøyet helt ut til kanten, man skulle bare ha litt på midten.) Det var BRA å spise mye.
Sånn er det vel ikke lengre. Det er ikke lengre kvantitet som gjelder. Men for bestefar var kvantitet ensbetydende med kvalitet.
Han var en sulten mann.
Jeg er mer en sånn halvmett type.
Da jeg så mikroporsjonen mat på fatet tenkte jeg at "hadde han bæstefar sedd det hær hadde han blidd irritert".
Bestefar var en sånn mann som nærmest så på det som en karakterbrist om man var småspist.
Selv hadde han forbrenning som en garasjeport og om man bare spiste én porsjon når man var på middag hos ham ble det mumling og misfornøyde øyenbryn. Før desserten. Som stort sett var fruktsuppe av noe slag. Og obligatorisk også om man hadde spist tre porsjoner ferskfiskoglever.
Man skulle spise. Masse. Jeg tuller ikke når jeg sier det der med karakterbrist. Bestefar ble så glad at han lo om han så noen som spiste åtte brødskiver til formiddagsmat. (Skjønt man skulle ikke smøre multebærsyltetøyet helt ut til kanten, man skulle bare ha litt på midten.) Det var BRA å spise mye.
Sånn er det vel ikke lengre. Det er ikke lengre kvantitet som gjelder. Men for bestefar var kvantitet ensbetydende med kvalitet.
Han var en sulten mann.
Jeg er mer en sånn halvmett type.
Abonner på:
Innlegg (Atom)