Hva hvorfor hvorfor

Jeg venter fortsatt på at ting skal tørke. De må tørke liggende så da blir det begrenset med plass for det som skal lages. Det blir ikke plass.

Jeg plages litt av at jeg ikke helt vet hvorfor jeg holder på med disse trykkene. Som samtidskunstner skal du alltid kunne snakke om det du gjør, ofte er det en etterkonstruksjon, men du skal kunne forklare det du gjør med ord som "undersøke", "utvikle" og gjerne også "maktstrukturer", ambivalens" og "utfordre etablerte skikkelinjer". Nå er jeg jo materialist så den om maktstrukkturer der har jeg holdt meg unna, og det er klart jeg både "utvikler" og "utforsker", men du skal kunne si noe mer om det du gjør enn Æ tar nu å hell kokt myrull på papir og så vente æ å ser ka som skjer.

Det handler vel om å kunne sette ting inn i en sammenheng. Jeg vet ikke. Nå snakker jeg selvsagt om dette som når du søker om stipender, prosjektpenger og utstillingsplasser, men det internaliseres jo, så også når jeg holder på på verkstedet spør jeg meg selv hva jeg gjør.

Spørsmålet blir jo: hva kan det brukes til? Vel, akkurat det samme som det andre jeg gjør, det kan brukes til å henge opp på en vegg. Men jeg merker jo at jeg liker at jeg kunne si, da jeg jobbet med skjellakk, at jeg ville se hva som skjedde om jeg ikke forstyrret mediet for mye, om jeg bare rullet det ut og så fikk det være, at jeg likte at skjellakken så våt ut også når den er tørket for da snakker den om at trykket ikke er ferdig, at det bare er sånn nå, at det finnes en åpenhet i materialet, for det er sånn jeg jobber når jeg jobber med skulpturer.

Hvordan jobber jeg nå? Jeg koker myrull. Og så heller jeg det på et ark. Og så legger jeg sånne sklimatter på, for det hadde de på Fretex og da blir det rutemønster.  Og avogtil bobleplast men det blir ikke like kult. Og så har jeg en sånn matte som de hadde på tilbud på Nille, av og til lager jeg et nytt trykk oppå det gamle med den,og så sølte jeg skjellakk i blandingen under dette trykket og det ble ganske fint så nå prøver jeg igjen.

Det høres litt teit ut, at du skal kunne prate Kunst om kunsten din. Og at du bare trenger å kunne dette språket i spesifikke sammenhenger. Men jeg trenger det litt på verkstedet også. Det er lettere å jobbe videre, å utvikle metodene, å lage en helhet som er bra og interessant, om man vet hva man driver med og ikke bare fjotter.

Ja, det blir fint, men når var fint nok?

Assistansen

Det er veldig sjelden, men inniinniinnimellom skulle jeg ønske jeg hadde hatt en assistent.

I dag skulle assistenten fått ta seg av:

-kontrakter

-frakt tilhørende kontrakter

-pakke kunstverk tilhørende frakt

-finne ut av toll

-bestilt samme ark som jeg bestilte sist pluss de hvite arkene jeg liker så godt men som jeg ikke husker hva heter

-og blitt med meg på en kunstutstilling og diskutert den med meg etterpå.

 

Om assistenten hadde tatt seg av alt dette i dag, hadde det ikke vært behov for at assistenten kom på jobb i morgen. 

Ettersom jeg ikke har assistent, har jeg tatt meg i kragen og bestilt ark, og litt andre greier som sannelig ikke var lett å finne ettersom jeg vanligvis ville lett etter "emaballasje" som i akkurat denne nettbutikken staves "embalsje" og dette vanskeliggjorde ting enormt og ble bare løst via tilfeldigheter og for sent. Men ark fikk jeg da. Og gått på kunstutstillingen, som besto av to deler hvorav en var fin og en var teit. Det skulle jeg gjerne diskutert med assistenten. Hva syntes assistenten?

Jeg synes at det avogtil kan bli sånn at en kunstner ønsker å si noe om noe, men kunstneren vet ikke akkurat hva, for det krever litt for mange valg i prosessen, og dermed overlater kunstneren til publikum å finne ut akkurat hva kunstneren ville si. 

Ettersom det ikke finnes noe assistent får jeg ikke igang noe diskusjon på det.

Istedet venter jeg på at ark skal tørke. Det tar to døgn. Dette kan være en prosess der man venter og venter og resultatet ble skikkelig drit. Hittil har det vært en sånn prosess, og jeg har brukt tørketiden på å gjespe og strøve rundt i kontorbygget der jeg jobber og ta bilder av interiøret, tidvis originalt fra byggeår.

 

 

 

 

 

 

I morgen kommer det heller ikke noe assistent så da får jeg vel begynne på den der lista sjøl.

Du skal ikke skyte bjørnen på pelsen før du har gjort det administrative arbeidet

Jeg jobber i det administrative feltet i dag. 

Det vil si, jeg har en gryte med myrull på kok borte på kjøkkenet så det er vel vekselbruk.

Jeg vil si at jeg har blitt truffet bra av diverse koronatiltak. Jeg har fått et stipend som kommer med kaffe og sjokolade, og jeg har solgt verk tilsvarende en årslånn for meg, (en halv for deg, altså) og nå driver jeg og skriver kontrakter for salg. Det går laaaaangsomt. Det går ganske kjapt fra min side, men når man må vente i ukesvis på svar fra den andre parten så tar det jo...ukesvis. 

Jeg driver også og dealer med en litt kjappere kjøper (statlig myndighet) i Sverige, og da er det jo fra begge sider en forventning om at man gjør det som man alltid har gjort det, enkelt og greit, men dette er jo ikke likt i Norge og Sverige, så man må finne ut av det før man skriver under og skriver på.

For eksempel er det ikke MVA på norske kunstverk. Men hadde svenskene noen gang hørt om den norske kunstavgiften? Og ble jeg litt usikker på om de egentlig skulle betale den? Og kunne de på kontoret til kunstavgiften gi et enkelt og klart svar? Og da svaret på alt dette var nei ble det litt tøvete her.

I tillegg vil svenskene ha alle regninger på efaktura, som jeg husker var et MARERITT å få til da jeg bodde i Sverige, og efaktura der er ikke helt det samme som her, så de forventer det fra privatpersoner også, men nå bor jeg jo i Norge og må legge om driftsformen, opprette avtale med banken og investere i et e-hotell for én enkelt faktura så nå driver vi og sjekker om det ikke er mulig å lempe litt på kravet.

Og frakt. Sukk, frakt. Live life in the Gokk.

Når det gjelder nordmennene så ligger problemet i at de nettopp har lånt verket de vil kjøpe. Jeg rakk å få det tilbake,  så ville de kjøpe det, og da jeg skulle telle deler for kontraktens del var ikke alle pinnene der. Så nå er spørsmålet hva vi skal gjøre med den pinnen som mangler, den er ukarakteristisk spesifikk i lengden, så jeg har sagt at de kan lage en ny, men de er mer sånn HVOR ER PINNEN! tror jeg. 

Greia er at da jeg stilte ut verket, ble pinnen skåret til på plass, så jeg tenker at da de sendte det tilbake så tenkte noen at ja dette er VÅR pinne, den får hun ikke med. Som var litt ugenerøst, men når har de jo kjøpt verket så jeg kan ikke sitte og mumle snålinger heller. 

Artig ord. Noen steder betyr det gjerrig, neon steder betyr det søt, andre steder rar. Jeg tenkte i den første betydningen.

Men de har ingen spørsmål om verken frakt eller kunstavgift.

Når dette kommer i havn, skal jeg a) betale kunstavgiften b) skru opp forskuddskatten og c) spise kake.

Jeg prøver å bli litt flinkere på c) i alle varianter. Man feirer generelt for lite i dette feltet. Kanskje fordi det alltid er så langt fra man roper hurra til man har en avtale i havn. 

Men c). Husk c).

Vi ser på utstillingslokaler.

I helga var det Barents Spektakel og selv om jeg fikk sett veldig lite pga alene med barn, fikk jeg sett én utstilling hele tre ganger pga alene med barn. To ganger på lørdag, en gang på søndag, og jeg har lovet Jendor at om det noen gang blir kunstutstilling på lokstallen igjen så skal vi gå og se den.

Han var vel egentlig ikke SÅ interessert i kunsten som kunst, men veldig interessert i lokstallen og tog og skinnetraktorer, og i særdeleshet, tror jeg, kongler. Det var nemlig utstilt et snurrende furutre hengende der, og Jedor fant i løpet av våre tre besøk fem kongler her og der på gulvet. Men jeg måtte også lese alle veggtekstene, litt sånn kryptiske dikt om skog og myr. Såh. Selv tok jeg en milliard bilder av, ikke kunsten, men lokstallen, og det sier sitt om oss kirkenesere at vi er så betatt av industrestetikk at vi ikke ser kunsten for bare rom.

The Stig ble nødt å reise til Oslo, og det sier sitt om situasjonen man lever i at man er helt over seg fordi noen har fått gå på en Menybutikk og kjøpt ost, og kaffebønner fra Kaffebrenneriet. Og man er så glad for presangene men også litt misunnelig på personen som har fått gå på en helt annen dagligvarebutikk enn man selv har gått på i mellomtiden. Og han hadde tilogmed vært på en bokhandel. Ikke en nettbokhandel. Skjønt Jendor syntes litt synd i ham som hadde gått glipp av hele lokstallen. 

Jojo.

hurbe smørbe!

Det er dette som skjer når jeg kanskje ikke akkurat tenker for mye, men iallefall tar en sving ut forbi mens jeg tenker for mye.

Jendor har så tørre hender. Og nå som de vasker henderne og spriter hele tiden så er det såklart ekstra ille. Så de må smøres. Barnehagen har åttpgførti unger med forskjellige spesialtilpasninger så det er ikke alltid de husker det. Og da blir det verre. Jeg tenkte jeg skulle prøve å hjelpe dem å huske det, vi har prøvd å ringe og sende lapp og tekstmeldinger, funker ikke alltid, så hva med å skrive det rett på de tørre hendene som må smøres! Men så syntes jeg det virket litt agressivt. Og lurte på om jeg skulle tegne hjerte. Men det syntes jeg virket litt passivt-agressivt.

Så jeg endte med å skrive det på kråkespråket.

 

Sånn i eftertidens klare lys tenker jeg at det er ikke sikkert de har kråkespråk på førskolelærerutdaninga. Ikke på den desentraliserte iallefall.

Nordlys over byen

 

Nå er Barents Spektakel dratt i gang. Det er en kunstfestival. Tenk at vi i denne lille gruvebyen har en samtidskunstfestival.

I år blir det litt annerledes siden ingen får samles og ingen får komme, men det blir da noe. Tror jeg. Jeg har vært og henta festivalavisa og skal se om det er noe jeg kan få gjort i arbeidstida, evt dratt Jendor med på etter Be Hå Ge. I allefall fikk vi sett fyrverkeriet i går. 

Det er strengt tatt ikke sikkert det blir så mye mer enn det. Gøy er jo forbudt. For da kan man bli syk og dø. Det må man huske på. Det finnes noen digitale symposier, og selv om jeg gjerne betalte for å se sånt på ordenlig, sitter det langt inne å betale for å få være med på enda et zoom-møte. Nåi nåi.

Jeg har pillet litt på bloggen igjen, argh, det jeg vi ha er en blogg der man kan bla gjennom innleggene om man vil. Eller ikke MAN, JEG. Jeg liker å gå tilbake til samme tidspunkt for et år siden og se hva jeg gjorde. Det er så enormt upraktisk med dette oppsettet, man kan gå til februar 2020, og man kan åpne et innlegg, men når man har lest det som skjedde niende februar og vil tilbake til oversikten og åpne tiende februar havner man på forsiden og så må man begynen å bla i arkivet fra start. Det virker ikke som det er mulig å få opp "les eldre innlegg" på denne malen. Jeg fant en annen mal der det fungerte men der var det så mye annet som ikke funket.

I det hele tatt. Det ble litt vanskelig å konkludere her når det egentlig ikke handlet om noe sammenhengende. Finn på noe selv! Hepp!

Nei nå må jeg begynne å ha bilder i innleggene igjen, hva er så vanskelig med det liksom?

The Stig blir nødt å dra et ærend til pestilensland, sånn er det å være frilanser. Jendor liker jo best når alle er på plass, og i morrest hørte jeg dem snakke om den kommende uken. (Noen hadde snorket så enkelte andre hadde lagt seg på et annet rom og kunne dermed bare observere samtalen, ikke gripe inn.)

Jendor fortalte the Stig med skjelvende røst at jeg ikke pleide å lese til ham om kvelden, han må bare sovne med en gang, som er en historie jeg ikke kjenner meg igjen i i det hele tatt, og selv om Jendor kan finne på å vri sannheten til sin fordel, så vil jeg ikke si at han beint fram pleier å finne på, så da vi var litt mer samlokaliserte prøvde jeg å nøste opp i herrens navn han mente.

Jo, han mente når han gikk og la seg i storsenga. Som han får lov til når en av oss er bortreist. Men det har vi jo ikke vært på år og dag. Så sist gang Jendor fikk legge seg i storsenga var på nyttårsaften. 

Nei, da leste jeg ikke til ham. For klokka var FIRE PÅ NATTA. 

Ærlig talt.

Jeg tror han fint kommer til å overleve en uke med sin mor.

Selv driver jeg og overlever å ha huset fullt av snekkere. Det blir så fint, huset. Det er som om huset passer mye bedre til å være grønt, det legger seg liksom bedre i terrenget og proposjonene stemmer. Og det er skikkelig hyggelige snekkere som man blir glad av å prate med. Fine folk. Jeg var bare ikke helt forberedt på at de skulle spise frokost hjemme hos meg. Altså, for all del, jeg vet det er mange som spiser frokost på arbeidsplassen og jeg er heller ikke den som alltid starter arbeidsdagen rett i arbeid (nå: blogger, for eksempel) men da sitter jeg liksom ikke hjemme hos andre. Det er rart. De er sikkert vant til det. Ikke jeg. Og nå er vi en familie på tre og vi har et pittelite kjøkkenbord med tre stoler så da...da går jeg bare og tar frokosten en annen plass, det funker ganske fint for jeg er ikke klar for andre mennesker klokken syv uansett. Jeg kan i høyden takle anklagelser om uteblitt lesing fra svært nære familiemedlemmer. Men ikke nesten fremmedfolk. Da blir jeg sånn akutt introvert. Og jeg skjønner også behovet for å roe ned etter arbeidstid, liksom avslutte dagen, få seg en kopp kaffe, steine litt på mobilen, men jeg vil også roe ned etter arbeidstid, og det går ikke like bra med folk på kjøkkenet.

Så det som skjer er at det er ganske deilig når det er helg! For da har vi huset for oss selv. Og hver helg er huset litt finere enn forrige helg.

Nå er det uke. Og the Stig skal til Oslo. Og det sitter folk på kjøkkenet mitt om morgenen. Og etter arbeidstid. Og bilen lekker noen gule greier. Og jeg leser visstnok ikke til mitt barn om kvelden. 

Og... alt det der er absolutt overkommelig.

 

 

 

 

Her! Nytt stort fint vindu! Ny utsikt! Mer lys inn! Jess jess jess.

Morsdag.

Julaftens morgen for tre år siden våknet jeg av at Jendor satt ved siden av meg med en sammenknødd serviett og sa

Æ har laga morsdag æ.

Og jeg ble helt gjennomrørt og litt lattermild og sa ÅÅåååå har du laga morsdag?

Mmmm. Til han pappa.

Sa Jendor.

Men siden har han fått litt mer dreis på det. 

Vi har aldri vært en sånn familie som feirer noe særlig, verket søttenemai eller sjettefebruar eller morsdag eller farsdag. Til førtiårsdagen min fikk jeg av the Stig en bok han holdt på å lese og som lå på nattbordet,  hastig rullet inn i en plastpose, "sånn at Jendor skulle skjønne at man får presanger på bursdagen sin." "Fikk", altså.  ( Nå skal det sies at det året det var preget av død og kreft og katastrofer og rullende panikk så feiringer fikk ikke fokus.)

Og jeg elsker jo presanger og oppmerksomhet, så mig har fattast något.

Så det passer meg perfekt at Jendor har blitt skikkelig opptatt av morsdag! Inklusive Luring og Hemmeligheter. Han har tatt rede på hva jeg ønsker meg, fått the Stig med seg ned til byen, kjøpt presang (den der koppen med gul titting var utsolgt men jeg fikk en grønn titting i tre istedet), laget kort og kjøpt kake. Og da han våknet i morrest la han seg stille over hodet til the Stig og hvisket HUSK AT DET ER MORSDAG.

Så gikk de ned og hentet pakken og kortet og kokte te og kom og satt i sengen. 

Endelig.

Død og pinne

Det er klart at når man ikke skriver ganske kjapt igjen etter et sånt innlegg så virker det som om man har det grusomt i dagesvis og til en viss grad er det jo sant at dette er en ganske tung tid, og det er jo helt naturlig. Det er på en måte verst før han dør, men så blir det sånn at når han har dødd så blir man jo ikke kjempeglad av den grunn heller.

Men jeg gjør jo andre ting og, for eksempel driver jeg og skriver noen kontrakter om kjøp av verk og der skal jeg si hvilke deler verket består av, på alt for liten plass, for det er kanskje ikke vanlig at er verk består av trettién deler som skal pusles på plass, lykke til, og delvis er det vanskelig for ett av verkene er utstilt i et annet land så da må jeg prøve å tenke meg til hvilke deler som er med men det er ikke helt lett faktisk. Og så skal hver del beskrives og det blir litt sånn Pinne, lang. Pinne, litt lang. Pinne, grønn på enden. Pinne, bark. Pinne, ukjent treverk. Pinne, helt vanlig. Og ett av stedene som vil kjøpe har hatt verket utstilt hos seg, men jeg fikk aldri tilbake pinne, skråskjært på enden, så nå driver vi og styrer med det. Det er jo liksom bare en pinne. Men den må jo med. Hvem sitt ansvar blir det å framskaffe denne pinne? Se det blir spennende.

 

 

 

 

 

 

Helt sykt kort pinne med rusk på toppen. Hører ikke med.

9. februar, det er i dag det.

I dag er det fire år siden pappa døde og i morgen har det gått fire år siden jeg fant ham. På en måte føles det litt som jeg har sviktet der, at jeg bare har latt det gå fire år, jeg burde stoppet tiden eller i det minste...ikke bare latt det gå fire år uten pappa. 

Dette er egentlig den vanskeligste dagen, for i dag er han fortsatt levende men i morgen er han død og da er det ikke mer å gjøre med det. 

Jeg hadde trodd det skulle blitt en verre dag enn det ble, men jeg har hatt så mye å gjøre, PDF-en, min nye kunstneriske uttrykksform, gud så lei man blir. Innimellom har jeg stoppet opp og tenkt oi. Men så har jeg måttet jobbe videre. Og så har jeg gjort det.

Egentlig ville jeg dra til grava i dag, men så ble det ikke tid. Jeg har tenkt at jeg må grave fram gravsteinen, det har snødd så mye og pappa har jo veldig lav stein. Og så er det sånn at det er veldig trangt der på den delen av kirkegården, så det har blitt litt territorialkrig, for man skal jo ikke gå over andres graver samtidig så er det veldig vanskelig å komme seg noe sted som helst der oppe uten å gå på andres graver, så da har folk begynt å markere at her er det en grav, de har rett og slett bygd litt ut og rundt med sand og steiner og snø nå om vinteren, og når man måker snø, hvor skal man gjør av den? Legger den man ved siden av graven så ligger den på en annen grav, så jeg har tenkt at jeg må opp og se at pappas grav som ikke vises så godt ikke har blidd en transportplass med andres snø på.

Men det ble ikke i dag og det går greit. Kanskje i morgen. 

Vanskelighetsgrad 1

Fredag var en ganske fin dag, snekkerne var på et annet hus og jeg var hjemme i all hemmelighet og gjorde ingenting.

Det er varierende snestorm for tiden, det vil si vekslende verdens fineste vær og snøstorm med orkan i kastene med fire minutters mellomrom. Jeg skulle vært i Bjørnevatn med symaskinen min som ikke lengre vil sy sikksakk, men hvis det skal være sånt vær får det kanskje heller vente litt. Akkurat nå er det sol da.

Jeg tenkte jeg skulle begynne å sy litt. Jeg kan jo egentlig ikke det, og det har såklart stoppet meg litt fra å slå meg løs med symaskinen til tross for at jeg har ganske mye stoff liggende, men så tenkte jeg at fader heller, jeg har sydd åttogførti kofter, litt skjønner jeg da. Så jeg skal sprette opp en helt utslitt jumper jeg har som var fin på, og lage mønster av den. Det bør jeg vel klare? Jeg har alltid trodd at man må sy i sånne stretch-stoff med strikk og det kan jeg ikke overskue, men når jeg går (nå er det storm) mine egne klær nærmere etter i sømmene så er det jo ikke sånn så jeg tenker jeg får bare prøve. Dette lærer jeg nok ikke om jeg ikke prøver og i det minste er det ikke noe....jumperpoliti som tar fra deg all jumpergleden når du er ferdig og tar den på. Hehe. Jeg har veldig lyst å sy litt. Men det fordrer vel en symaskin som syr sikksakk. Skjønt jeg har blitt en jævel på å komme meg rundt sikksakkproblematikken, jeg har lappet og lagt ut både x og y antall bukser for Jendorsen uten å sikke. Delvis er det fordi han kommer nok til å vokse ut av dem enda en gang før det rekker å gå opp i sømmene. Men dere skjønner. 

Nå er det påskevær igjen! 

Nei nå er det storm. 

Sutrer litt

Jeg kunne valgt det mer nøytrale "klager" men jeg kjenner folk som har det både ett og to hakk verre, så sutre føles mer innafor.

Jeg er så lei. Vi er alle så leie. Jeg er lei av å gå på jobb og ikke vite hva jeg skal gjøre her. Jeg har ingen utstillinger. Jeg har ingen prosjekter. Jeg har ingen kontakt med omverdnen. (litt løgn i alt det der men i det som føles viktig er det rett.) Og for det første er det ikke helt lett å da bare skulle sette i gang og produsere, for, eh, hva da? og ikke har jeg sett en utstilling på hundre år og ingen nye materialer fått tak i så det skorter litt på det som går INN i skallen og da er det så vanskelig å ta noe ut. 

Nå er tiden for å fordype seg! I HVA DA??? Valgfritt emne! JEG ORKER IKKE!

Sånn er det.

I tillegg er det jo ikke gratis å holde på, om jeg bruker et trykkark om dagen, og det gjør jeg ikke, jeg bruker vel kanskje fem, så koster det meg femhundre kroner å være på jobb den dagen og da bør man ha litt retning bak produksjonen.

Så jeg er lei. Jeg orker ikke. 

Jeg vil være hjemme og sy men der er huset fullt av snekkere og elektrikere og andre yrkesgrupper og jeg kunne vel funnet et rom og trukket for gardinene så det ikke plutselig kikker noen inn vinduet fra stillaset utenfor, men det er mye styr der hjemme, og jeg er jo sånn skapt at jeg ikke har lyst at folk skal se at jeg går hjemme og slenger. Gud forby at en elektriker jeg ikke kjenner tenker at hun der, hun jobber jaggumeg ikke mye for arbeidsstipendet sitt. Kunstnere altså!

Og da er det ikke så mye annet å gjøre enn å gå på jobb. Museum/tur i byen/gallerirunde/bokhandel/bedre lunsj gikk ut da vi flytta hjem.

Men! Vi skal kanskje kjøre til Stonga en dag! For bilen kom seg ikke gjennom eu-kontrollen og da kunne det hjelpe å kjøre med høyt turtall til Stonga. The magic of Stonga, vet dere. Så da gjør vi det. Det er ikke bare bilen som trenger å kjøre til Stonga, det er meg også. Om jeg ikke får gallerirunde på Vanadisplan så må jeg i det minste få lov til å kjøre til Stonga for å snu. 

Men nå er det bare fokksne og skavler og ambulanser og politibiler så det blir ikke riktig enda. 

Jeg er lei. Vi er alle leie.

Kvart over middels lei belter men ferdig

Dette bildet fikk jeg lagt opp på facebook i dag og et til på instergram der jeg har på det nederste, og nå er jeg lei av både belter og av å skryte av meg selv. Veldig glad for å være ferdig, men med planer for hvordan jeg skal gjøre de to neste som allerede er i veven, litt annerledes.

Det øverste, i svart klede, monterte jeg ETTER at jeg hadde klippet, ja klippet, ikke skjært, i kidskinn. Altså: hvit pels. Det for eksempel er en av de tingene jeg skal gjøre litt annerledes neste gang, men foring og lukking er også under revurdering. Men det bli ikke i morgen. Jeg må jo veve ferdig først. Og det kan jo fort ta et år. Så jeg har god til til å slutte å være lei. Og da blir det artig!

å hå!

Jeg har fått et stipend, det var sånn ca rett før helga, og i dag var det en konvolutt i postkassa og det gjør meg faktisk alltid litt nervøs men det var en PREMIE fra de jeg hadde fått stipend fra som var sånn gratulerer med stipendet! Takk for at du søkte! Her er kaffe og sjokolade og en liten bok og lyxa till det nu!

Og premien er såklart stipendet, alltid, men samtidig så føltes det helt på sin plass! For de der stipendene er så vanskelig å få og at noen vil gjøre litt stas på deg når du har klart å karre til deg et, det føltes faktisk litt som sånn ja endelig og ordfører&skolekorps og fantastisk rett og riktig og hurra for meg ja! Haha! Jeg ble så glad.

Og jeg har aldri vært borti det før. Men nå har jeg bare lyst å søke på stipender der du får sjokoladepraliner i postkassa om du får stipend.

Det er mitt kriterium for å ta imot penger fra nå av.

Ok nå klarte jeg å ta et utrolig uglamorøst bilde av det hele med både matboks og tørkerull i bildet, men hallo og hurra! Jeg har fått premie!